PKK (1978-2025)
Kurdistans arbeiderparti (PKK) har formelt besluttet å nedlegge organisasjonen. Det skjedde på PKKs 12. kongress som ble holdt på to steder i “forsvarssonen” Medya i Nord-Irak over tre dager i forrige uke. Kongressen vedtok dermed oppfordringa til sin fengslede leder Abdullah Öcalans fra 27. februar: “Oppfordring til fred og et demokratisk samfunn”.
Nedleggelsen var derfor ikke uventet. Men det åpne spørsmålet er hva PKK og andre kurdiske organisasjoner får igjen. Det er grunn til å ha bange anelser. Tyrkia har bombet mål i PKK-områdene i Nord-Irak fram til nå, under PKKs erklærte ensidige våpenhvile. Faren er stor for at president Recep Tayyip Erdoğan vil feire nedleggelsen som en gedigen seier som vil samle nasjonalistiske tyrkiske velgere bak ham som den all-tyrkiske nasjonens bestridte leder.
Det vil styrke hans posisjon som “sultan” for å sette det kemalistiske republikanske folkepartiet CHP og det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet, Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM), på plass. Erdoğans første kommentar til nedleggelsen av PKK, er at Tyrkia beveger seg jevnt og trutt mot en “terrorfri” framtid og lover at “dere vil motta gode nyheter når som helst” – mens regimet fortsetter å angripe demokratiet etter arrestasjonen av Istanbuls borgermester Ekrem Imamoğlu og avsettelsen av DEM-ordførere.
Alt snakket om at Erdoğan nå vil miste sine påskudd, både i Tyrkia og Syria, kan raskt vise seg å bygge på feilaktige antakelser om at Erdoğan trenger “påskudd” for autokratiet sitt i Tyrkia eller krigen mot Rojava. Han følger sine nyosmanske interesser.
Bimîne bi xêr, et farvel
Mandag kom bekreftelsen. Kurdistans arbeiderparti (Partîya Karkerên Kurdîstan, PKK) legger ned organisasjonen og oppløser sin gerilja, Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG). PKK erklærer dermed slutten på perioden med væpnet kamp som ble innledet i 1984 da det tyrkiske politiske rommet var på sitt trangeste etter militærkuppet til general Kenan Evren (1917-2015) i 1980.
Den væpnede kampen gikk over i forsvarsmodus i forbindelse med de innledende fredsforhandlingene i 2013-15. Den gikk aldri tilbake til aktiv kamp i Tyrkia etter at Erdoğan hadde sikret seg presidentstyre i 2014, men hadde tapt sitt to tredels flertall i nasjonalforsamlinga (Türkiye Büyük Millet Meclisi) på grunn av framgangen til det kurdisk-tyrkiske Folkenes demokratiske parti (HPD),
HDP (tyrkisk: Halkların Demokratik Partisi, kurdisk: Partiya Demokratîk a Gelan) er forløperen til Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM, kurmanji kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi), ved valget i juni 2015 da tidligere utenriksminister Ahmet Davutoğlu var blitt statsmijister for Rettferdighet og utviklingspartiet (Adalet ve Kalkınma Partisi, AKP). HDP sprengte sperregrensa på ti prosent med 13,12 prosent.
I dag har begge de likestilte HDP-lederne, Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ, sittet fengslet siden begynnelsen av november 2016. De har begge uttrykt sin støtte til Öcalans appell,”Oppfordring til fred og et demokratisk samfunn”, fra 27. februar.
PKK har “fullført sitt historiske oppdrag,” heter det i erklæringa fra PKKs kongress, den tolvte i rekka siden partiet ble opprettet i 1978 i landsbyen Fîs i Lice utenfor Diyarbakir (Amed) med en sentralkomité bestående av Abdullah “Apo” Öcalan, Şahin Dönmez, Mazlum Doğan (som begikk selvmord 12. mars 1982 i protest mot militærkuppet, 26 år gammel), Haki Karer (etnisk tyrker som ble myrdet i Gaziantep 18. mai 1977, 27 år gammel), Mehmet Hayri Durmuş, Mehmet Karasungur, og Cemîl Bayîk (73-74) som fortsatt sitter i ledelsen i PKK og i frontorganisasjonen Kurdistans fellesforening (Koma Civakên Kurdistan, KCK).
PKK beskriver nedleggelsen som “et historisk skritt i den kurdiske bevegelsen strategi”. Den “praktiske implementeringa” av overgangen vil bli ledet av Öcalan, basert på erklæringa hans fra 27. februar, ifølge kurdiske Medya News.
Erklæringa oppfordrer Tyrkias parlament til å spille en «historisk rolle» ved å legge til rette for juridiske og politiske reformer, inkludert anerkjennelse av Öcalans rolle, garantier for kurdiske rettigheter og amnesti for politiske fanger.
“Demokratisk samfunnssosialisme”
Det politiske rammeverket, kalt “Demokratisk samfunnssosialisme”, er sentrert rundt likestilling, økologi og lokal styring, og avviser tradisjonell statsbasert sosialisme. Det er i henhold til Öcalans ideologi om “demokratisk konføderalisme”, som nå blir anvendt i Den demokratisk autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES).
Öcalans marxisme er influert av den amerikanske anarkisten Murray Bookchin (1921-2006) om kommunalisme og syndikalisme, den amerikanske sosiologen og økonomihistorikeren Immanuel Maurice Wallerstein (1930–2019) og den tysk-amerikanske filosofen og historikeren Hannah Arendt (1906-75). Den ideologiske dreininga har funnet sted etter at Öcalan ble kidnappet av den tyrkiske nasjonale etterretningsorganisasjonen MIT (Millî Istihbarat Teşkilati) i Nairobi i Kenya i februar 1999, med hjelp fra CIA og Mossad, og fløyet til fangeøya Imrali i Maramara hvor han nå har sittet i 26 år.
“PKKs oppløsning avslutter en av regionens lengste opprør. Veien videre avhenger imidlertid nå av den tyrkiske statens respons og vilje til å delta i en gjensidig fredsprosess,” konkluderer Medya Haber.
Kurderne har brent seg før, i alle hjørner av Kurdistan, i nord Bakurê Kurdistanê (det sørøstre Tyrkia), i sør Başûrê Kurdistanê (Nord-Irak), i øst Rojhilatê Kurdistanê (det nordvestre Iran) og i vest Rojavayê Kurdistanê (det nordre Syria).
Ingen bør imidlertid være naive om at den erfarne og prøvede kurdiske bevegelsen ikke er klar over farene som president Erdoğan og hans regime og geopolitiske interesser, lokalt, regionalt og globalt, representerer.
Erklæringa fra 12. partikongress: https://medyanews.net/pkk-ends-armed-struggle-after-40-years-entrusts-transition-to-ocalan/
Kongressen minnes Ali Haydar Kaytan, alias Fuad, en av PKKs grunnleggere og medlem av eksekutivrådet i KCK. Det har verserte to versjoner om hans død: at han ble drept i et tyrkisk flyangrep i 2019 og at han ble drept 18. november 2021 under uklare omstendigheter. PKK fryktet at bekreftelsen om hans død ville utløse intern uro i PKKs rekker. Dødsdatoen er nå offisielt satt til 3. juli 2018.
Kaytan som ble født i Nazimiye i Tunceli/Dersim i 1952, ble nevnt sammen med en annen grunnlegger av PKK, Ali Rıza Altun, som nå har fått sin offisielle dødsdato satt til 25. september 2019, ifølge PKK. Han hadde en tid ansvaret for PKK i Europa og Iran og satt i PKKs politiske komité og utenrikskomiteen.
Kongressen hedret også den politiske veteranen Sirri Süreyya Önder som var parlamentariker og DEMs sjefforhandler fram til han døde av hjerteinfarkt 3. mai, melder kurdiske Firat (ANF).
https://anfenglish.com/news/pkk-leading-cadres-ali-haydar-kaytan-and-riza-altun-to-be-commemorated-79299
“Sammen, det er jeg!”
Erdoğan har umiddelbart lagt an en triumferende tone. Tyrkia går mot en “terrorfri” framtid, forkynner han med adresse til PKK og dermed også Öcalan. Han fastholder at regjeringas “sikkerhetsoperasjoner” er en del av en breiere strategi for å “eliminere terrorisme” i Tyrkia, og understreker at målet om et “terrorfritt Tyrkia”, har blitt fulgt med “stor følsomhet” (!) av regjeringskoalisjonen, Folkealliansen (Cumhur Ittifaki).
Den består av AKP, Det nasjonalistiske aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi, MHP) som har fascistiske røtter, og det lille, høyreekstremistiske islamistiske Det store enhetspartiet (Büyük Birlik Partisi, BBP) til Mustafa Destici.
– Våre etterretnings- og sikkerhetsenheter utfører sine plikter med største forsiktighet. Vi overvåker hver detalj med statens alvor. Vi tror vi vil nå målet vårt, sa presidenten som lovet “gode nyheter når som helst” til forsamlinga som møttes til tilstelninga “Sterke familier med mødre, sterkt Tyrkia med familier”. Den handlet om familiepolitikk og sosiale spørsmål som kjønnsrelatert vold mot kvinner, som er et meget stort og tabubelagt problem i Tyrkia.
Det er langs disse linjer at Erdoğan trolig vil komme med sine bebudede “gode nyheter” som å forsterke Lov 6284 til bekjempelse av vold mot kvinner, mens han stempler “korruperende strømninger” som LHBTQ+-identiteter som sosiale trusler på linje med alkohol og spilleavhengighet.
Når det gjelder demokratiseringa av Tyrkia, som Öcalan og den kurdiske bevegelsen legger til grunn i oppropet fra 27. februar, har det ikke vært noe å hente fra Erdoğans side.
I helga gjentok han sin “nasjonale visjon” om at “Vi vil ikke falle i fella til de som ønsker å drukne regionen vår i blod, kaos og tårer. Vårt svar til de som prøver å splitte oss, vil være enhet. Vi vil bygge ‘Tyrkias århundre’, basert på demokrati, utvikling, fred og rettferdighet.”
Her er det hans handlinger som teller. “Sammen” betyr som regel “jeg” i “sultanens” nyosmanske vokabular.
Møtt med opptrapping
PKKs ensidige våpenhvile fra begynnelsen av mars ble møtt med en intensivering av bombetoktene mot PKK-mål i Qandil-fjellene og områder i grensetaktene der Tyrkia har anlagt baser og militære installasjoner på irakisk territorium.
Det rapporterer observatørorganisasjonen Community Peacemaker Teams (CPT), tidligere Christian Peacemaker Teams som har kontor i Suleymaniya (Slemani). Byen ligger i “Talabanistan”-delen av Nord-Irak hvor Kurdistans patriotiske union (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan, PUK) ennå dominerer, men hvor “PKK-ideologien” har et tyngre fotfeste på grunn av DAANES i Rojava.
Tyrkiske bombardementer og helikopterangrep økt med ikke mindre enn 78 prosent i april, da PKKs våpenhvile hadde vart i to måneder, ifølge CPT. De fleste angrepene ble rettet mot Duhok-provinsen (92 prosent) som ligger i “Barzanistan”, områdene til Kurdistans demokratiske parti (Partiya Demokrat a Kurdistanê, KDP) som har alliert seg med Ankara for å knekke PKK og sikre seg fullt og helt kontrollen over grenseområdene mot Syria – uten å protestere mot at Tyrkia underlegger seg mer av grensetraktene gjennom sine årlige offensiver, som gjerne har begynt nettopp i april når PKK ikke har varslet våpenhvile. Tolv av angrepene rammet KDP-provinsen Erbil (Hewlêr), eller åtte prosent.
I desember 2017 etablerte tyrkerne en base i Bermiza. De har siden da opprettet ytterligere fem militære utposter i tilknytning til basen. Det innebærer å ta kontroll med området mellom de militære installasjonene. Her blir skog hogd ned og mineraler utvunnet og fraktet over til Tyrkia.
Siden 1. april har CPT registrert minst 210 separate bombinger og helikopterangrep, inkludert 42 luftangrep, 153 artilleribeskytninger, 14 helikopterangrep og en hendelse med håndvåpen i en landsby. CPT rapporterer om hyppig droneaktivitet i Sulaymaniyah-provinsen uten å ha registrert og dokumentert angrep her eller i naboprovinsen Nineveh.
53 angrep ble utført mot landsbyer i Gara-fjellene (opptil 2150 m.o.h) i Amedi-distriktet i Dohuk på én dag. Det er et kjent kampområde mellom PKK og Tyrkia blant annet under offensiven Operasjon Ørneklo 2 (Operation Claw-Eagle 2 / Pençe Kartal-2 Harekati) i februar 2021.
CPT som har fulgt Nord-Irak i femten år, har dokumentert minst 616 angrep siden årsskiftet, og minst fem PKK-aksjoner mot den tyrkiske basen og militæranlegg i Matina-fjellene som PKK sier var i selvforsvar. De kan ha funnet sted før den erklærte våpenhvilen, ifølge CPT som også har rapportert om to tyrkiske angrep mot PUKs peshmergas i Girê Dava ved landsbyen Belava.
Peshmergas som kan oversettes litt dramatisert som “de som har sett døden i hvitøyet”, er kurdiske militssoldater, styrker som både KDP og PUK og andre grupper holder seg med.
CPT melder om sivile som blir drept av blindgjengere etter de tyrkiske angrepene.
PKK-geriljaen HPG la 4. mai fram sitt trolig siste militære regnskap hvor de anklager Erdoğan-regimet for å trappe opp. HPG melder om fire falne i “forsvarssonen” Medya der kongressen ble holdt.
HPG anklager igjen Tyrkia for å ha brukt “kjemiske våpen, forbudte eksplosiver og fosforbomber i minst sju angrep”. Bruken av slike våpen er dokumentert gjennom videoopptak og prøver av PKK og stadfestet av parlamentet i Bagdad og CPT.
HPG rapporterte om 88 luftangrep og nesten 10.000 artillerigranater som ble skutt ut i løpet av april, sammen med 17 defensive aksjoner fra geriljaens enheter, gjengir Medya News.
Vårt “Langfredag-øyeblikk
Den kurdiske veteranen Ahmet Türk kaller PKKs beslutning for vårt “Langfredag-øyeblikk”, med henvisning til fredsavtalen i Nord-Irland 10. april 1998. Den førte til at IRA lot seg avvæpne – eller “dekommisjonerte sine våpen” – dimitterte Army Council med sin talsperson “Pat O’Neill” og la ned organisasjonen.
Det kan være at Türk kjenner godt til den nordirske prosessen, men forholdene i dagens Tyrkia er lite sammenliknbare med de som rådet i de britisk-okkuperte fylkene på den irske øya, inkludert forholdene i resten av Storbritannia og i Irland og mellom London og Dublin.
USA var dessuten involvert i prosessen med demokraten og senatoren fra Maine, George Mitchell (nå 91 år), fra 1995 til 2001. Han kan ha rådført seg med Sinn Féins tidligere leder, Gerry Adams, som nylig har engasjert seg.
Türk mener uansett at beslutninga om å nedlegge PKK er et historisk skritt som kan legge grunnlaget for fred.
– I dag er det en god dag for Tyrkia, sa Türk til tv100 fredag, i et ordspill myntet på Good Friday-avtalen (Langfredag). Det var tre dager før det offisielle PKK-vedtaket forelå.
Türk har som sentralt medlem av DEM, fulgt prosessen tett og vært med i samtalene med andre tyrkiske partier siden DEMs første besøk hos Öcalan på Imrali 28. desember og deretter da Öcalan kom med sin erklæring.
– Fred er ikke lenger et alternativ; det er en nødvendighet, konstaterte den 82-årige Türk, fred gjennom dialog.
Han var leder for Demokratisk samfunnsparti (tyrkisk: Demokratik Toplum Partisi, DTP, kurdisk: Partiya Civaka Demokratîk, PCD) fra 2005 til 2007 før partiet ble forbudt i desember 2009. Han har ellers gått gjennom hele rekka av forbudte kurdiske partier fra Folkets arbeiderparti (Halkin Emek Partisi, HEP), som splittet ut fra Sosialdemokratisk folkeparti (Sosyaldemokrat Halkçi Parti, SHP) som han også var medlem av, i 1990 og fram til DEM i dag.
Türk har vært borgermester i Mardin flere ganger – og avsatt av myndighetene flere ganger – og har tre perioder i nasjonalforsamlinga bak seg. Den første fra 1973 til militærkuppet i 1980 og den siste fra 2007 til 2014.
Det er nå opp til den tyrkiske staten og parlamentet å reagere, understreker han. – Vi har vårt ansvar. Parlamentet må ta de demokratiske skrittene som nå er påtrengende. Dette handler ikke bare om det kurdiske spørsmålet; det gjelder den demokratiske framtida til hele Tyrkia.
Han hadde allerede fått en telefon fra Devlet Bahçeli, lederen for MHP, Erdoğans koalisjonspartner, som ga uttrykk for støtte til fredsprosessen.
– Bahçeli tok en politisk risiko ved å oppfordre til dialog. Denne risikoen spilte en stor rolle i å åpne dørene, sa Türk som er med i DEMs såkalte “Imrali-delegasjonen”, de som har fått besøke Öcalan i fengsel og som har ført samtalene i og utenfor parlamentet og med de kurdiske partiene i Irak.
Türk viser til at det var Bahçeli som i oktober, fullstendig uventet, tok initiativet til å snakke med Öcalan – i den erklærte hensikten å få PKK til å kapitulere og nedlegge seg.
I hele denne perioden har Erdoğan hatt et distansert forhold til Bahçelis utspill, trolig for ikke å forspille sin “politiske kapital”. Türk omtaler Bahçelis handlinger som «et meningsfullt bidrag til en hederlig fred» og berømmet ham for å sette Tyrkias langsiktige framtid over kortsiktig politikk, refererer Medya Haber.
CHP-lederen i Van
Öcalans erklæring og avviklinga av PKK har “tent forsiktig optimisme blant politiske ledere og pro-kurdiske talspersoner, med presserende krav om det nå blir iverksatt transformative skritt i retning av demokratiske reformer,” rapporterer det kurdiske nyhetsbyrået. I opptakten til det er det to særskilte tiltak som vil lodde den reelle politiske stemninga i Cumhurbaşkanliği Külliyesi, presidentkomplekset i Ankara.
Det ene gjelder soningsforholdene til Öcalan som fikk sin dødsstraff omgjort til to sammenhengende livstidsdommer. Her er det ultimate kravet som har solid juridisk støtte i flere europeiske land og institusjoner og fra politiske partier og organisasjoner, at Öcalan nå løslates.
Det andre er at andre politiske fanger blir løslatt og at det skjer en storreingjøring i det tyrkiske rettsvesenet. Det vil også gi et umiddelbart signal om hvordan Erdoğan tenker seg det videre oppgjøret med den nå avsatte Istanbul-borgermesteren Imamoğlu. Han framsto som en reell utfordrer ved neste presidentvalg, som må finne sted i løpet av 2028 – eller før om Erdoğan finner det opportunt å framskynde det.
Lederen for CHP, Özgür Özel, partifelle av Imamoğlu, men ikke partiets presidentkandidat, oppfordret i forrige uke parlamentet til å innlede arbeidet med demokratiske reformer. Han krevde også en umiddelbar slutt på regjeringas utbredte praksis med å erstatte valgte borgermestre, ordførere og representanter for opposisjonen, alt overveiende kurdere, med statsformyndere oppnevnt av myndighetene.
Lørdag var Özel i Van, den armensk, kurdisk, gammelsyrisk by i naturskjønne omgivelser ved Van-sjøen i den østre delen av Tyrkia mot grensa til Iran og Armenia lenger nord og Irak i sør. Her har myndighetene avsatt Abdullah Zeydan (mann) og Neslihan Şedal (kvinne), begge fra DEM, som ble valgt til Vans likestilte ordførere i mars 2024 med 56 prosent av stemmene. De ble tatt fra vervet 15. februar og erstattet med guvernøren i Van.
At Özel deltok personlig i den femte demonstrasjonen i Van, er et godt omen for å forsterke de valgtekniske båndene mellom CHP og DEM og å stå sammen om å fremme demokratiske reformer. DEM-ledelsen har deltatt i protester mot fengslinga av Imamoğlu som nå sitter i Marmara høysikkerhetsfengsel i Istanbul-distriktet Silivri.
DEM-ledelsen har ikke holdt tilbake for ikke å risikere å støte Erdoğan vekk fra eventuelle forhandlinger, slik kilder har hevet overfor Klassekampen, men fordi CHP-ledelsen selv dro ned demonstrasjonene og protestene.
Det har den blitt kraftig kritisert for, også fra egne rekker. CHP er fraksjonert på grunn av den politiske utviklinga partiet står i, blant annet med “urban konsensus”, valgsamarbeidet med DEM som Erdoğan raser mot og helst vil forby.
Borgermesteren i Ankara, Mansur Yavaş, står politisk langt fra Özel og tilhører den kurderfiendtlige, gammelkemalistiske fraksjonen som DEM sliter med i utforminga av politiske plattformer med CHP.
Det griper inn i de parlamentariske debattene for å vedta demokratiske reformer og strukturerte forhandlinger for å sikre kurdiske rettigheter innafor nye konstitusjonelle rammer. At Özel deltar i kampanjen “Beskyttelse av den nasjonale viljen”, er tillitsfremmende for opposisjonen mot Erdoğan-regimet fordi det indirekte kan bidra til å gi DEM ryggdekking i den videre politiske prosessen.
CHP-lederen setter også avsettelsene i Van inn i en breiere sammenheng: – I Manisa velges en ordfører og styrer. I Rize er det det samme [begge tyrkiske byer]. Men i Van, Diyarbakır (Amed), Batman (Elih) og Mardin (Merdin) [byer med kurdisk flertall], når folk stemmer, blir folk fortalt når de stemmer: “Du kan stemme, men vi vil ikke la deg styre”.
– Dette er det kurdiske spørsmålet, sa han om statsformyndersystemet som ble satt i verk etter at Erdoğan brøyt forhandlingsprosessen med PKK i 2015.
Han forsikrer om at CHP vil støtte skritt for å anerkjenne kurdiske rettigheter og for å løslate politiske fanger, skriver Medya News.
– Alle som sier nei til dette, er utenfor den demokratiske prosessen, konkluderte han og framhevet CHPs nye allianse, som han kalte “Tyrkia-alliansen” og har til hensikt å samle “demokrater fra hele det politiske spekteret, fra konservative til sosialister og fra tyrkiske til kurdiske velgere”
Özel er fullstendig klar over at CHP har gjort dårlige valg i Van og andre steder i denne delen av Tyrkia.
“En spire av fred”
Det tøffeste hinderet er overvunnet, men et enda tøffere ligger foran oss, konstaterer den tyrkiske journalisten og juristen Ali Duran Topuz som vi traff på årets “International Conference on the European Union, Turkey, the Middle East and the Kurds” i EU-parlamentet i Brussel i slutten av mars. Han har skrevet for Akşam (Kveld), en avis fra 1918 som nå støtter AKP, og for den sosialliberalistiske Istanbul-avisa Radikal som gikk inn i 2016 etter bare tjue år. Han er nå sjefredaktør for nettavisa Arti Gerçek.
Han minner om de poetiske ordene til avdøde Sirri Süreyya Önder før Öcalans erklæring ble lest opp 27. februar: “Vi har gått for å pleie spiren av fred.” PKK-erklæringa er “den historiske dagen som signaliserer at en ‘spire av fred’ nå virkelig har slått rot,” følger Topuz opp poesien.
Dette er langt fra fantasi, men faren er at Erdoğan tråkker ned spiren før den får festet røtter og får dem til å spre seg.
“En tøff periode er over, men en enda tøffere kommer. Vi vil leve gjennom det og se det sammen,” skriver Topuz.
