De vil ikke la seg fordrive. Å bli er motstand.
FNs sikkerhetsråd har satt Palestina-spørsmålet ut på legd. Gaza-planen er verre enn Oslo-avtalen i 1993. Referansene til FN-resolusjonene 242 fra 1967 og 338 fra 1973 er de facto strøket og erstattet med en ytterst vag formulering om en palestinsk stat. Oslo-avtalen ble forhandlet fram av PLO under sin leder Yasser Arafat. I dag er PLO satt på sidelinja, og president Mahmoud Abbas og statsminister Mohammad Mustafa er i praksis avsatt.
Det har aldri vært større avstand mellom den palestinske politiske ledelsen og folket enn i dag, og aldri tidligere har befolkninga vært mer sårbar siden Nakba (“Katastrofen”) – som palestinerne kaller fordrivelsen av over 700.000 i 1948. Under dekke av USAs og Israels krig i Iran og den nye okkupasjonen av Sør-Libanon har Israels væpnede styrker (IDF) og de paramilitære bosetterne trappet opp de militære aksjonene og volden på Vestbredden. Dette er forberedelser til beleiring av landsbyene for å fordrive palestinere på landsbygda inn til sju bysentra på Vestbredden og helst over grensa til Jordan.
Skillene mellom A-, B- og C-områdene på Vestbredden som skulle vært kimen til den palestinske staten, er utvisket. Okkupasjonen er skrudd til. Den israelske regjeringa er tydelig i sitt språk: – Vi vil fortsett med å drepe ideen om en palestinsk stat, sier forsvarsminister Yisrael Katz. Dette er ikke lenger ekstreme uttalelser, det har pågått på bakken hver dag – og det skjer uten reaksjoner fra Israels vestlige allierte, inkludert de som har anerkjent Palestina som stat. Den såkalte Gaza-planen har blitt en politisk sovepute.
Alternativet til “tostatsløsninga” er å handle, konkret.
Palestinerne har gjennom Israels forsøk på å utslette Gaza vist fram to viktige våpen: Den kollektive hukommelsen som bærer Nakba på ryggen, og sumud, standhaftigheten og utholdenheten. Gaza-palestinerne har ikke latt seg fordrive. Det å bli er motstand. Å bli på Vestbredden er motstand.
