Kom engelskmennene til noen forblåste , ubebodde øyer da de sikra seg herredømmet over Malvinene? Et ubebodd sted hvor noen settlere kunne slå seg ned og danne sitt eget lille paradis? Slik blir det ofte framstilt, men historia forteller noe annet. Om argentinske sivilpersoner som ble klynga opp i mastene på britiske krigsskip til skrekk og advarsel, om interessene til den britiske tekstilindustrien.
Men også dagboka til Charles Darwin fra hans ekspedisjon med “HMS Beagle” taler London midt imot. Darwin kom til Falklandsøyene i mars 1834 og fant argentinske gjetere og fangstmenn som lenge hadde satt sitt preg på øyene.
På trykk i Klassekampen 3. mai 1982 (for 16.202 dager siden). Tillegg i teksten i 2026 er satt i hakeklammer [-], samt biografiske linker lagt til.
Igjen skvulper det i olje i farvannene rundt Malvinene. Det var en drivende årsak til den 74 dager lange krigen om Falklandsøyene mellom Argentina og Storbritannia som startet i april 1982. Argentinas anarkokapitalistiske president Javier Milei har lenge vært lunken til å hevde Argentinas suverenitet over Islas Malvinas (Malvinene) og har villet gi definisjonsmakta til kolonimakta ved å tilkjenne de vel tre tusen kelperne (falklendere) retten til sjølbestemmelse. Det har høstet skarp kritikk fra opposisjonen og langt inn i egne rekker.
Så snudde Milei brått under sin riksdekkende tale forrige torsdag 3. september, på et hint fra USAs president Donald Trump: – Malvinene er argentinske, både historisk og juridisk. Det er det ingen overhodet ingen diskusjon om, utbasunerte han til stor applaus som spredte seg utover den endeløse pampasen.
Det som fikk folk til å sperre opp, var uttalelsen om at øyene i det forblåste sørlige Atlanterhavet, ned mot iskanten i Antarktis, må “gjeneroberes”. Det skaper geopolitisk bølgeskvulpet som ikke har løyet. Årsaken er at Trump, som fordriver tida fram mot mellomvalget i november med å fargelegge kartet over det geografiske Amerika med The Stars and Stripes hvor flaggets ene stripesnipp dekker Island, sa at han pønsker på om USA skal revurdere sin offisielle nøytrale posisjon og i stedet støtte Argentinas krav.
Klokka tre natt til tirsdag 15. juni 1982 overga de argentinske styrkene på øygruppa Malvinene (Las Malvinas), omtalt på norske med det britiske koloninavnet Falklandsøyene, seg formelt til den britiske øverstkommanderende, generalmajor Jeremy Moore. Fra fronten tikket meldinga inn om at Falklandsøyene igjen er under britisk herredømme. Med blod hadde statsminister Margaret Hilda Thatcher forsvart imperiets ytterste utpost og gitt “ny stolthet til landet.”
Denne oppsummeringa av Falklandskrigen bygger på artikler jeg skreiv i Klassekampen i 1982:
“JA til Malvinene; NEI til generalene”, 28. april
“Malvinene”, 16. juni
“Krigen er tapt: Generalene bak barrikaderte dører”, 17. juni
Storbritannias ferske statsminister Andrew Burnham klarte å fyre opp under Langfredagavtalen om Irland fra 1998 under sitt første besøk i Nord-Irland: Folkeavstemning om Irland står overhodet ikke på hans agenda; den er kort og godt “off the table”, av bordet.
Det byr for så vidt ikke på noen overraskelse fra den kanten. Burnham befinner seg ikke akkurat på venstresida i det britiske arbeiderpartiet. Men hans avvisende opptreden har likevel vekket reaksjoner på begge ender av den irske øya og innad i Labour.
I Belfast sliter Sinn Féin og førsteminister Michelle O’Neill med et mer enn uvillig Democratic Unionist Party (DUP) med å komme videre i spørsmålet som er viktige for irske nasjonalister og republikanere, slik som budsjettet, en rekke sentrale lovforslag om arbeiderrettigheter og språkstriden. I stedet har spenninga økt etter en bokstavelig talt brennheit sommer med pogromer i Belfast som minner innbyggerne om august 1969, starten på The Troubles.
Det gjør at striden på republikansk side skjerper seg og reiser spørsmål om Sinn Féins politikk for en folkeavstemning før tiåret er omme, vil føre fram.
Kravet vokser om at den britiske regjernga må avklare kriteriene for når den finner det riktige tidspunktet for å utlyse en folkeavstemning om irsk gjenforening. Det skjer på et tidspunkt da Burnhams Labour-regjering leter nye veier tilbake til Brussel, dog uten å sette nytt EU-medlemskap på dagsordenen, og hvor et Skottland, Wales og Nord-Irland har nasjonalistiske uavhengighetspartier som har blitt størst i Edinburgh, Cardiff og Belfast for første gang i historia.
Kilde: Wikipedia: Israels invasjon i Syria, fra 2024 til i dag.
Begge okkuperer syrisk territorium
Syria risikerer å bli skjæringspunktet for Israels regionale ekspansjon og de struttende ambisjonene til president Recep Tayyip Erdoğan om å gjenreise Tyrkias som en nyosmansk regional stormakt. Erdoğan og statsminister Binyamin Netanyahu ruller ut tungt verbalt skyts som slår ned i det hjemlige politiske landskapet, og USAs har ikke fått gjennomslag for en mekanisme som kan dempe konflikten mellom de to landene. Tyrkia og Israel har til felles at begge okkuperer syrisk territorium.
Det islamistiske Hayat Tahrir ash-Sham-regimet som fordrev Assad-regimet i desember 2024 etter 53 år, forsøker å stabilisere forholdene i Syria og bre ut sin innflytelse i de urolige områdene: i det kurdiske Rojava i nordøst og i de drusiske områdene i Sweida-provinsen i sør hvor Israels militære styrker (IDF) er til stede og bygger ut den israelske okkupasjon på nedsida av de annekterte Golanhøydene. HTS prøver samtidig å pleie gode forbindelser med USA og EU og de arabiske landene som støttet de islamistiske opprørsorganisasjonene i kampen mot Assad. USA strøyk nylig Syria av lista over stater som støtter internasjonal tererorisme (SSOT). Det skal åpne for investeringer. Russland forsøker å klamre seg fast i basene ved Middelhavet, marinebasen i Tartus og flybasen i Khmeimim.
Den urolige regionale situasjonen og rivaliseringa og de geopolitiske forflytningene kaster lange skygger over Syria og gjør at ingen interne avtaler som den mellom Damaskus og Syrias demokratiske styrker (SDF), er hugget i stein.
Øverstkommanderende Mazloum Abdi erklærte tirsdag i Folkets palass i Damaskus at Syrias forsvarsstyrker (SDF) ikke lenger eksisterer som en uavhengig militærstyrke, men har blitt en fullt ut integrert del av den nye syriske regjeringshæren. Statsborgerskapet for kurdere er blitt gjenopprettet, og undervisning på kurdisk blir lovfestet. Neste kamp blir å få prinsippene om mangfold og de politiske rettighetene for kurdere og andre folkeslag og religiøse grupper skrevet inn i den nye grunnloven mens integreringa i andre statsinstitusjoner blir gjennomført i en kultur av sameksistens, slik medordfører i Qamishli, Berivan Omer, understreket under markeringa av grensebyens 100-årsdag i midten av august med representanter for Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) og overgangsregjeringa i Damaskus til stede. Byen representerer regionens historie og mangfold, la general Abdi vekt på da han redegjorde for integreringsprosessen fem dager før den offisielle proklamasjonen av SDFs integrering. Han viste til Baath-regimets sjåvinistisk politikk med å endre regionens demografiske struktur og arabiseringa av Jazira, blant annet ved å tvangsfordrive kurdere fra de fruktbare grenseområdene i Deir az-Zur mot Irak. SDF ble opprettet på den folkelige motstanden mot denne politikken og mot herjingene til Den islamske staten (IS) i femten år for å gjenopprette regionens identitet.
Krigen har etterlatt seg enorme ødeleggelser og dype sår. Mange har fulgt mange til graven. Mange er krigstrøtte, men motstanden har gitt rom for å påvirke oppbygginga av et nytt Syria på grunnlag av avtalen fra 29. januar om integreringa av de militære, sikkerhetsmessige og administrative institusjonene hvor kampen blir å bevare den nye identiteten som framgangene i Rojava har skapt. En ny fase har begynt, framholdt Abdi og oppfordret folkene i regionen til å sikre konstitusjonelle garantier for sine rettigheter. Den kampen vil fortsette for det kurdiske folket og alle deler av Syria. Kampen blir nå politisk.
USAs president Donald J. Trump er på frierferd i østerled. Men Nord-Koreas statsleder Kim Jong-un viser ingen interesse for et nytt toppmøte med en høyst uviss politisk agenda. Trump innrømmer nå at USA anser Den demokratiske republikken Korea som atommakt, men å avvikle atomvåpen på den koreanske halvøya er ikke lenger forhandlingstema for Kim, heller ikke om USA først hever alle sanksjoner mot landet.
I stedet fører Kim en politikk ut fra erkjennelsen at det fins to stater på den koreanske halvøya. Tross sine dype økonomiske problemer, har Pyongyang styrket sine posisjoner på flere områder og inngått et tettere forhold til Russland. Det gjør at Beijing igjen prøver å bedre det noe anstrengte forholdet til Pyongyang på 2010-tallet da Kina gjorde betydelige framstøtt mot Sør-Korea.
Israelsk angrep på hovedstaden Sanaa i Jemen (Bildet: videograb, Palestine Chronicle)
Saudi-Arabia mobiliserer den interne motstanden
Saudi-Arabia inntar en stadig mer framtredende sikkerhetsrolle i Midtøsten, og leder en ny, flernasjonal maritim koalisjon for å beskytte den viktige skipsleia i Rødehavet gjennom Bab al-Mandab-stredet.
Men samtidig som Saudi-Arabia styrker det militære samarbeidet og inngår en militær allianse med Tyrkia og Pakistan, – som flere land ønsker å slutte seg til – trapper kongedømmet i Riyadh opp konflikten med Jemen. Etter det innledende saudiske angrepet, har Ansarallah skutt kryssermissiler og droner mot utvalgte mål som rammer det statlige oljeselskapet Aramcos raffinerier og installasjoner under hva de betegner som “Blokade for blokade, eskalering for eskalering”.
Saudi-Arabia forsøker nå å mobilisere de saudi-allierte styrkene til den jemenittiske eksilregjeringa, med sete i Riyadh, i de områdene som houthi-bevegelsen og deres allierte ikke kontrollerer. Den nye militæralliansen med Tyrkia og Pakistan har en artikkel 5-klausul liknende Nato. Det reiser spørsmål hvorvidt nye gjengjeldelsesangrep fra Ansarallah vil trekke andre land inn i konflikten på den arabiske halvøya med Saudi-Arabia som et nytt militærpolitisk maktsentrum.
President Ferdinand “Bongbong” Marcos Jr. holdt i juli sin fjerde tale til nasjonen (Sona) etter innsettelsestalen i juni 2022. Han har to år igjen av sin presidentperiode på Filippinene. Årets tema i filippinsk politikk har vært de omfattende korrupsjonsskandalene. Marcos bruker rettsapparatet til å verne om sin familie og administrasjon og jakter i stedet på visepresident Sara Duterte og hennes fraksjon. Skjønnmalinga i årets utgave av Sona kan ikke dekke til virkeligheten. Marcos fortsetter den undertrykkende politikken fra forgjengeren, president Rodrígo Duterte, men uten å gjennomføre de samme likvideringene som har ført Duterte for retten i Den internasjonale straffedomstolen i Den Haag.
Forfølgelsen av venstreradikale og revolusjonære fortsetter derimot med uforminsket styrker, og det er ingen utsikter til nye forhandlinger mellom Manilla og Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF).
Israels forsvarsminister Israel Katz deltar i gjenetableringen av den ulovlige bosetningen Ganim nær Jenin, 21 år etter evakueringen. (Foto: Videodump, Palestine Chronicle))
På bakken: bosettinger gjenreises og utvides
Israels folkemordkrigsminister Ysrael Katz har instruert hæren til å utarbeide en plan for å overføre politimyndighet over bosetterne på den okkuperte Vestbredden fra militæret til politiet som er underlagt landets høyreekstremistiske nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir. Det innebærer et politisk skritt for å institusjonalisere en de facto annektering av Vestbredden.
I fjor legaliserte regjeringa at i alt 21 tidligere bosettinger skal gjenopprettes etter 21 år, blant dem Ganim og Kadim øst for Jenin. Den ble gjenåpnet torsdag med Katz og andre ministre, Knesset-medlemmer og bosettingsledere til stede. Det vil raskt kunne føre til nye konfrontasjoner på Vestbredden som allerede er hjemsøkt av bosettervold, i direkte samarbeid med soldater eller uten militær inngripen. Volden er sluppet så fri at den nå fortoner seg som om Israels væpnede styrker (IDF) har mistet delvis kontroll over hendelsene.
Israel gir samtidig flere byggetillatelser til å utvide bosettinger i palestinske nabolag i Øst-Jerusalem for å fragmentere den palestinske befolkninga ytterligere. Utbygginga går hånd i hånd med riving av palestinske hjem og bygninger.
FN-statistikkene taler sitt tydelige språk og tallfester de politiske utsagnene fra statsminister Binyamin Netanyahu og hans regjeringsmedlemmer: Israel tilraner seg suverenitet og militær kontroll over hele Vestbredden; det er ingen plass for en palestinsk stat. Det burde tvinge vestlige regjeringer og politikere som tviholder på “tostatsløsninga” til å innse at den renner ut på tid – og at det derfor kreves håndfaste handlinger for å snu utviklinga. Ellers kan det fyre opp under en voksende mistanke om at det er nettopp det som er tilsiktet …
