Trump går solo i Ukraina

Kobler Ukraina fra Europa

 

Under valgkampen hevdet Donald Trump at han kunne stanse krigen i Ukraina i løpet av 24 timer, og det innen han skulle tiltre som president 20. januar. Det skjedde som kjent ikke. Likevel virker det som om hans telefonsamtale med Russlands president Vladimir Putin kom overrumplende på omgivelsene, både i Nato og i EU og omegn. Forhandlingskortet er nå spilt ut, men kabalen er ikke lagt. Ulike hensyn kolliderer mot hverandre; ikke uventet fordi det dekker over reelle og dype motsetninger. Det gjør det nødvendig å rydde i kortstokken og bli enige om rekkefølgen. Faktorenes orden er ikke likegyldig. Første skritt bør være å få til en våpenhvile i Ukraina for å rydde grunn for forhandlinger om en ny europeisk sikkerhetsordning som kan være rammeverk for videre forhandlinger om Ukraina og Russland.

Se hvem som snakker

USAs president Donald Trump har snakket med Russlands president Vladimir Putin i halvannen time og samtalen skal ha vært toveis, ifølge Kremls talsperson Dmitrij Peskov, selv om det i seg selv høres smått utrolig ut. På annet hold kommer USAs “nyuteksaminerte” forsvarsminister Pete Hegseth med klare beskjeder. På Natos forsvarsministermøte i Brussel onsdag la han realitetene på bordet slik Trump-administrasjonen ser det: Det er “urealistisk” at Ukraina kommer til å bli medlem av Nato, og det er like “urealistisk” at tro at Ukraina vil få tilbake alt territorium som de satt på etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, altså før 2014.

Det er knapt nok overraskende, gitt at Trump vant valget 9. november og gitt den reelle militære situasjonen på bakken i Ukraina slik den gradvis har utviklet seg gjennom fjoråret. Nå virker det som om Europa likevel er overrasket og grepet av panikk. I løpet av det første døgnet gikk reaksjonene i alle retninger. De var i høy grad preget av en reell frykt i Europa, inkludert i Ukraina, om at Trump ser for seg at han skal løse flokene sammen med Putin alene.

Den frykten har Trump i høyeste grad fyrt opp under gjennom en serie utenrikspolitiske utspill, som spenner fra at USA skal ta over Gaza etter at landstripa ved Middelhavet er tømt for palestinere til å true med å ta over Panamakanalen og Grønland, med militær makt om nødvendig, og anbefale Canada om å bli USAs 51. delstat. Det siste må skuffe hans puertorikanske tilhengere som virkelig går inn for å gjøre den karibiske øya til USAs delstat, inkludert guvernør Jenniffer González-Colón fra Partido Nuevo Progresista (PNP). Hun ble valgt 5. november med 41,22 prosent etter å ha svelget all Puerto Ricos-hets som Trump-leiren spydde ut under valgkampen.

Quo vadis, Europa?

Utspillene om alenegang mellom Trump og Putin  ble raskt korrigert, til en viss grad, fra Det hvite hus: Trump hadde snakket med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, og Kyiv skal ha en stemme i forhandlingene. I den grad dét egner seg til å dempe uroen, står den andre, fryktladde reaksjonen ved lag. Den blir formulert slik av The Guardian: “No lasting peace in Ukraine without European role in talks” (Ingen varig fred i Ukraina uten europeisk rolle i samtalene).

“Europeiske makter, inkludert Storbritannia, Frankrike og Tyskland, har sagt at de må være en del av eventuelle framtidige forhandlinger om Ukrainas skjebne, og understreket at bare en rettferdig avtale med sikkerhetsgarantier vil sikre varig fred,” skriver den sentrumsliberale britiske avisa. «Våre felles mål bør være å sette Ukraina i en styrkeposisjon. Ukraina og Europa må være en del av alle forhandlinger,” uttalte sju europeiske land og EU-kommisjonen med det samme argumentet som fra EUs utenriksministermøte i Paris onsdag.

Sammen bak uttalelsen står Europas stormaktspolitiske trekløver på vestlig side, Tyskland, Frankrike og Storbritannia. De utgjorde de såkalte EU-3 under forhandlingene om den felles omfattende atomavtalen Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA) med i Iran 14. juli 2015 sammen med USA og Russland. De andre landene bak uttalelsen er Spania, Italia, Polen – og Ukraina.

«Ukraina bør gis sterke sikkerhetsgarantier. En rettferdig og varig fred i Ukraina er en nødvendig forutsetning for en sterk transatlantisk sikkerhet», heter det i fellesuttalelsen som inviterer til samarbeid med USA.

– Det vil ikke være noen rettferdig og varig fred i Ukraina uten deltakelse fra europeere, mener den franske utenriksministeren Jean-Noel Barrot. Ingen beslutning “uten Ukraina”, fastslo Tysklands grønne utenriksminister Annalena Baerbock som har framstått som hauk i sikkerhetspolitiske spørsmål. 

– Vi ønsker fred for Ukraina, men vi vil at en urettferdig krig skal ende med en rettferdig fred, supplerte Spanias utenriksminister José Manuel Albares Bueno fra det sosialdemokratiske arbeiderpartiet Partido Socialista Obrero Español (PSOE).

Tilbake til februar 2014

Ikke uventet betonet Polens utenriksminister Radosław Tomasz (Radek) Sikorski, at “det er ingen bedre garanti for sikkerheten til vårt kontinent enn et tett transatlantisk samarbeid.” Sikorski var utenriksminister forrige gang Donald Tusk var statsminister i Polen. Han har vært tungt innblandet i situasjonen i Ukraina fra sitt russisk-fiendtlige perspektiv som han pleier godt sammen med sin hustru, den amerikanske nykonservative journalisten og historikeren Anne Applebaum.

Sikorski var en av tre utenriksministre fra EU som var til stede som garantister, sammen med Russlands representant, da Ukrainas president Viktor Janukovitsj inngikk avtalen med landets tre fremste opposisjonspolitikere om en interimregjering og nyvalg i Ukraina. Det skjedde 21. februar 2014, samme dag som nasjonalforsamlinga Verkhovna Rada enstemmig vedtok å gjeninnføre konstitusjonen fra 2004. 

Avtalen overlevde derimot ikke kvelden. Den ble revet i stykker av Dmytro Yarosj, leder for det nynazistiske Høyre sektor (Pravyi sektor) da de tre opposisjonslederne presenterte avtalen på Maidan-plassen. Høyre sektor hadde tatt over de såkalte Euromaidan-protestene i sentrum av Kyiv etter at de gjennomførte sine voldelige opptøyer på Hrushevskoho-gata i januar. 

Etter å ha revet i stykker avtalen, inntok væpnede Høyre sektor-medlemmer parlamentet og andre offentlige bygninger og innledet klappjakten på den flyktende presidenten og tidligere statsminister Mykola (Nikolaj) Yanovitsj Azarov fra Regionpartiet (ukrainsk: Partiia rehioniv; russisk: Partiya regionov). Dagen etter var statskuppet i Kyiv fullført av en nasjonalforsamling omringet av væpnede menn. 

Det endret grunnleggende Ukrainas politiske framtid og forholdet til Russland. Kleptokraten Janukovitsj var på det tidspunktet ingen populær mann, heller ikke i Øst-Ukraina eller i Regionpartiet som raskt gikk i oppløsning. Men de grunnleggende motsetningene mellom øst og vest og sør i Ukraina som hadde preget hvert eneste valg siden uavhengigheten i 1991, var på ingen måte løst; det var ikke noen “Euromaidan” i Donbas, i Donetsk og Luhansk oblast (fylke/region)

Det avgjørende ved omveltninga i Ukraina 22. februar 2014 var at Kyiv frasa seg muligheten til å balansere mellom øst og vest, mellom Moskva og Brussel og Washington, gitt landets gamle og nyere historie. Jamfør den EU-entusiastiske statsministeren Yulia Tymosjenko som forhandlet med Putin om gass- og transittkontrakter med Gazprom. 

Jamfør president Viktor Janukovitsj som vraket assosieringsavtalen med EU fordi han fikk et mer lukrativt tilbud fra Kreml og som hadde forlenget baseavtalen for den russiske Svartehavsflåten i Sevastopol på Krim til 2047, men som ikke gikk inn i Putins prestisjeprosjekt med Den eurasiske økonomiske unionen (EAEU) og som heller tilsluttet seg tollunionen med Russland fordi det, ifølge Brussel, ikke ville være kompatibelt med EU-avtaler.

Det første nasjonalforsamlinga gjorde, etter å ha avsatt Janukovitsj, var å stryke russisk som offisielt språk. Selv om forbudet ble trukket tilbake, sendte det urovekkende signaler rett øst og rett sør om i hvilken retning Ukraina var på vei.

Kremls krav, desember 2021

I realiteten er vi nå tilbake til utgangspunktet, til desember 2021 – bortsett fra at det ligger tre år med blodig krig i Ukraina etter Russlands folkerettsstridige “fullskalakrig” mellom da og nå. Etter et år med økt spenning etter toppmøtet mellom Russlands president Vladimir Putin og USAs president Joe Biden 6. juni i Genève, la Kreml fram ti punkter om sikkerhetsgarantier 15. desember. 

Punktene var en invitt til USA og Nato om å reise den høyst nødvendige diskusjonen om en ny europeisk sikkerhetsordning, det som skulle ha vært gjort ganske umiddelbart etter at Sovjetunionen ble oppløst og Warszawapakten gravde sin egen grav etter Den kalde krigen. 

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) hadde fått nye oppgaver, men ble fort satt på sidelinja i oppløsningskrigene i Jugoslavia (1991-99). De førte som kjent til den første omfattende krigen i Europa som endte med Natos bombing av Serbia (Rest-Jugoslavia) på grunn av konflikten i Kosovo.

Russlands utspill, på bakgrunn av den gradvise opptrappinga av den væpna konflikten i Donbas gjennom 2020-21 og stadig tettere forbindelser mellom Kyiv, Washington og Brussel (Nato/EU), ble umiddelbart avvist. Det var dødt ved ankomst fordi Nato stemplet  flere av Kremls krav som ultimate. Det gjaldt ikke minst utvidelsen av Nato, blant annet med hensyn til Ukraina og Georgia. Det hadde Nato åpnet for på toppmøtet i Bucuresti i 1998. 

Avslaget var tvert, mer kategorisk av Natos generalsekretær Jens Stoltenberg enn av president Biden, ifølge Russlands utenriksminister Sergej Lavrov.

Nato/Russland-rådet møttes for siste gang i Natos hovedkvarter i Brussel 12. januar 2022, for å diskutere den russiske styrkeoppbygginga i Russland og Hviterussland. De respektive delegasjonenen ble ledet av USAs viseutenriksminister Wendy Sherman og Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og av Russlands viseutenriksminister Aleksandr Grusjko og viseforsvarsminister generaloberst Aleksandr Fomin.

Etter møtet, bare 43 dager før Russlands invasjon, erklærte Stoltenberg at Natos mål var å gjøre Ukraina til medlemsland, og 25. januar kom Natos offisielle avslag på Kremls hovedkrav som Nato mente var i strid med “landenes rett til å velge sin egen sikkerhet”. 

Med andre ord det samme falske argumentet som Nato har forsvart sin ekspansjon østover og inn på Balkan med: De nye medlemslandene har selv villet bli medlemmer og Russland har ingen vetorett.

Natos falske argumenter

Ingen som fulgte Sveriges og Finlands kamp for å bli opptatt som medlem, kan være i tvil om at det er ett, og bare ett, vilkår som gjelder: Spørsmålet om medlemskap ligger utelukkende hos Nato – og betinger konsensus. 

Dette er derfor helt og holdent Natos eget ansvar med hensyn til en gjensidig europeisk sikkerhetsordning siden Nato ikke valgte å strekke våpen da Warszawapakten la seg ned 1. juli 1991. Nato strakte i stedet sine våpen inn i den eurasiske korridoren som hadde åpnet seg ved Sovjetunionens fall, fra Østersjøen over Svartehavet og Sentral-Asia til Xinjiang på Kinas vestgrense (jfr. Zbigniew Brzezinskis “The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives”, New York 1997, Basic Books)

USA og Nato overhørte advarslene fra den utenrikspolitiske guruen fra Den kalde krigen, George F. Kennan (1904-2005), arkitekten bak containment, politikken med å omringe sovjetisk ekspansjon. Han advarte overfor New York Times-journalisten Thomas Friedman om faren for en ny kald krig da Kongressen åpnet for å utvide Nato østover i 1998. 

Deretter gravla USA og Nato advarslene som USAs daværende ambassadør til Russland (2005-08), William Burns, kom med da Nato, for å tilfredsstille president George W. Bush, vedtok å åpne for framtidig Nato-medlemskap for Ukraina og Georgia – med motbør fra Frankrike (under president Nicolas Sarkozy) og Tyskland (under kansler Angela Merkel) og med støtte fra Norge. 

Noten fra Burns, CIA-direktør fram til 23. januar i år, var nettopp resepten som Burns skrev ut på marsjen mot den krigen som kom, trinn for trinn. I 2008 skrev Burns til utenriksminister Condoleezza Rice: “Ukrainsk inntreden i Nato er den tydeligste av alle røde linjer for den russiske eliten (ikke bare Putin). I mer enn to og et halvt år med samtaler med sentrale russiske aktører, fra knokedragerne (knuckle-draggers) i Kremls mørke fordybninger til Putins skarpeste synspunkter på Ukraina, har jeg ennå ikke funnet noen som ser på Ukraina i Nato som noe annet enn en direkte utfordring mot russiske interesser.”

Mange har trukket sammenlikninger mellom  Cuba-krisa i 1962 og USAs og andre Nato-lands bilaterale nærvær i Ukraina som nettopp betyr “Grenseland” av historiske årsaker.

Nato har blitt beruset av sin egen ekspansjon. Den første utvidelsen i 1999 kom samtidig med at Nato på sitt toppmøte i Washington skrev inn retten til å gå til militære operasjoner – utenfor sitt område (out-of-area) og uten FN-mandat – i sine statutter og deretter praktiserte den selvbestaltede “retten” umiddelbart mot Serbia. 

Russland var da så svekket at USA og Nato kunne overse behovet for en europeisk sikkerhetsordning, fordi Nato speilet seg selv som  “sikkerhetsordninga” for hele Europa, som et hovmodig Ludvig den 14.’sk “L’Europe, c’est moi” (“L’État c’est moi”, staten det er jeg). 

Det var på et tidspunkt da USA og Nato-stormaktene fullstendig overkjørte Russland (og vetolandet Kina og vanlige medlemmer som alltid og ofte har risikert å bli utsatt for trusler om amerikanske straffereaksjoner) i FNs sikkerhetsråd, som da våpeninspektørenes rapport om Iras angivelige masseødeleggelsesvåpen ble lagt fram for Sikkerhetsrådet i desember 1998. Under møtet ber Storbritannias ambassadør om pause i forhandlingene. Når møtet igjen blir satt, opplyser han at USA og Storbritannia hadde  innledet bombinga av mål i Irak som varte fra 16. til 19. desember.

Nato-sporet til avgrunnen

Ukas treff i Paris var planlagt som et samkjøringsmøte før den årlige sikkerhetskonferansen i München i helga og det første møtet med Trump-administrasjonen. Det var dette den omstridte forsvarsministeren Hegseth satte over styr med sine rett fram-uttalelser på møtet med Ukrainas internasjonale støttespillere i Brussel onsdag. 

De slo rett inn i vurderingene av Natos strategi for å styrke Ukraina og planlegge for framtidige fredssamtaler som har blitt stadig mer påtrengende.

–  Å jage dette illusoriske målet vil bare forlenge krigen og forårsake mer lidelse, sa Hegseth om Nato-linja med å utruste Ukraina til å gjenopprette Ukrainas grenser fra før 2014. Hegseth utelukker dessuten Nato-medlemskap for Ukraina, men at freden i stedet måtte sikres av “dyktige europeiske og ikke-europeiske tropper” – men ikke fra USA.

Tidligere har Frankrikes president Emmanuel Macron – sammen med den krigerske danske tidligere generalsekretæren i Nato, Anders Fough Rasmussen – gått lengst i å fremme tanken om å sette inn styrker i Ukraina. Eventuelle tropper som blir utplassert i Ukraina, vil ikke være del av et Nato-oppdrag, fastslo Hegseth, og de vil heller ikke være dekket av Natos artikkel 5-garanti, det vil si den såkalte “musketer”-paragrafen om gjensidige forpliktelser om å gripe inn ved angrep mot et Nato-medlem ut fra prinsippet “en for alle, alle for en”.

På sikkerhetskonferansen i München leste USAs visepresident Cyrus Vance Europa teksten på en slik direkte overbærende måte at Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius stilte spørsmål fra talerstolen på Bayerischer Hof på Promenadenplatz ved om EUropa og USA lenger deler felles verdier.

Tidligere denne uka presiserte president Zelenskyj overfor The Guardian at Europa alene ikke er i stand til å tilby motstandsdyktige sikkerhetsgarantier til Kyiv uten USAs involvering.

 – Sikkerhetsgarantier uten Amerika er ikke ekte,” konstaterte han.

En multinasjonal avskrekkingsstyrke basert i Ukraina etter en våpenhvile må være på 100.000 til 150.000, mener Zelenskyj, selv om det ville være langt mindre enn de minst 600.000 russiske troppene i det okkuperte Ukraina.

– Europa kan ikke stille med en styrke som dette akkurat nå. Men vi kan ikke tvinge USA, så vi må akseptere dette og finne ut hva vi kan gjøre, sa en senior europeisk diplomat til den britiske avisa.

Råhogd “realisme”

På en brutal måte har USAs råhogde “realisme” som kan synkoperes i mantraet “Make America First Great Again”, truffet Nato midtskips. Den høylytte hyllesten til den påståtte enigheten og styrken bak samlinga om Nato og EU under Ukraina-krigen, har ligget som et kamuflasjenett over fortrengte motsetninger. De har gått i flere retninger; jamfør Polens og de baltiske statenes råkjør mot Tyskland for å holde tilbake “eksportlisensen” med å gi tyskproduserte Leopold 2-stridsvogner og langdistanseraketter til Ukraina, og jamfør den folkelige motstanden mot krigen i flere Nato-land og som Ungarns statsminister Viktor Orbán, Slovakias regjeringssjef Robert Fico og Kroatias president Zoran Milanović har vært fremst til å målbære.

Forvirringa over hva Europa-Nato, inkludert Canada, og EU skal gjøre henger igjen etter München-konferansen. Natos generalsekretær Mark Rutte fra det nederlandske høyreliberale Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD) vil heve militærutgiftene i medlemslandene fra det pålagte målet om to prosent av bruttonasjonalproduktet til fem prosent av BNP. 

Dette er så totalt grepet ut av lufta at en kan mistenke den tidligere nederlandske statsministeren til å lukke øynene for toll- og den mulige handelskrigen med USA og ringvirkningene den og andre handelskriger som Trump drar i gang, vil ha på den globale økonomien. Rutte synes heller ikke å  lese den økende folkelige opinionen i stadig flere europeiske land.

Det meste dreier seg nå om standardtrusselen som nå blir servert fra alle hold om at Russland utgjør en militær trussel for resten av Europa om Ukraina ikke “vinner” krigen. Det går igjen i den ferske rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste (FE) som advarer mot en mulig militær konflikt mellom Russland og Europa innen fem år.

Konklusjonen blir løftet fram, mens premissene og vilkårene for det konstruerte scenariet blir overskygget av blokkbokstav-overskriftene.

https://www.gamereactor.no/forsvarets-efterretningstjeneste-advarer-mot-en-mulig-militaer-konflikt-mellom-russland-og-europa-innen-fem-ar-1695733/

I Norge har Venstres krigshissende leder Guri Melby stått i front for å få et samlet Storting til å ruste opp Nansen-programmet. Det var opprinnelig på 15 milliarder kroner i året over fem år, fra 2023 til 2027, men ble i fjor utvidet til ut 2030 med en samlet ramme for militær og sivil støtte på 135 milliarder kroner. En bærebjelke i begrunnelsen for utvidelsen er at om ikke “Ukraina vinner/Russland taper” ligger hele Europa åpent for Russland.

Realiteten er at Russland i snart tre år har brukt enorme ressurser og et gruvekkende antall soldater (selv om tallene spriker voldsomt og ikke blir verifiserte) i forsøket på å skaffe militær kontroll over fire oblast: Donetsk, Luhansk, Kherson, Zaporizjzjsa, alt land øst for Dniepro – og i dag ikke har erobret mer enn 18 prosent av Ukraina etter å ha feilet i felttoget med å innta Kyiv fra 24. februar 2022.

(les bloggen “Krysser nye “røde linjer”. USA lar Ukraina bruke langtrekkende raketter”)

Hengemyrforhandlinger

Situasjonen krever at forhandlingssporet blir tråkket opp på en realistisk og sannferdig måte. Det gjør det påkrevd at to saker som hører sammen likevel blir holdt atskilt: Det fremst sentrale spørsmålet er en høyst påkrevd europeiske sikkerhetsordning, 13.642 kilometer “fra Lisboa til Vladivostok”, som Sovjets siste president Mikhail Gorbatsjov hentet fram etter Den kalde krigen – eller fra Kapp Finisterre (Cabo Finisterre), odden i La Coruña-provinsen i Galicia på Spanias nordvestkyst, til Ural-fjellene i Russland og til Kaukasus med Georgia, Armenia og Aserbajdsjan.

Nå er dessuten påkrevd å innlemme  Arktis og nordområdene med Nordøstpassasjen (russisk: Severnij morskoj put) mellom Europa og Asia som blir isfri i stadig lengre perioder av året.

Innenfor det hører Ukrainas sikkerhetsgarantier, uten medlemskap i Nato, som blir overgangen til det andre forhandlingsspørsmålet: Ukrainas uavhengighet som omfatter både interne forhold og forholdet til Russland. Det krever som første skritt, at det blir forhandlet fram en våpenhvile. 

Forhandlingene kan og må ikke overlates til Russland og Ukraina alene – og heller ikke til Trump og Putin i tospann. Rrekkefølgen er heller ikke tilfeldig. Forhandlingene om en europeisk sikkerhetsordning krever en forankring i FN og innafor et rammeverk for et gjenopplivet Organisasjonen av sikkerhet og samarbeid i Eurooa (OSSE).

Forhandlingene om Ukraina kan selvsagt ikke skje uten Kyiv, og hvor EUropa og fortsatt OSSE inngår. Under utarbeidelsen av Minsk 1- og Minsk 2-avtalene (signert 5. september 2014 og 12. februar 2015) deltok Tysklands kansler Angela Merkel og Frankrikes president François Hollande. 

Begge har innrømmet at de aldri gikk inn for å oppfylle avtalene, men bare var ute etter å gi Ukrainas president og sjokolade-oligarken Petro Porosjenko tid. Han har på sin side mer enn antydet at han ville ha blitt drept om han hadde gått inn for å gjennomføre Minsk-avtalen som Zelenskyj ble valgt til president på i annen valgrunde 21. april 2019 med  ikke mindre enn 73 prosent mot Porosjenkos 25 prosent. 

Trekløveret kjørte derfor utelukkende på kravet om at Russland måtte trekke ut sine styrker først før noe annet kunne bli diskutert. Dette var en villet blindgjenger som fulgte samme regi som Rambouillet-forhandlingene om Kosovo under føring av USAs utenriksminister Madeleine Albright (januar 1997 til januar 2001), en av arkitektene bak “det globale Nato”. De førte til den 79 dager lange (24. mars – 10. juni 1999) bombinga av Jugoslavia (Serbia og Montenegro) under Natos første “out of area”-krig.

Venstresidas blindgjenger

Opposisjonen i Norge mot krigen og kravet om en ny europeisk sikkerhetsordning døde på Stortinget med Rødts landsmøtevedtak i Stavanger 23. april 2023, et politisk takras av en utenrikspolitisk og anti-imperialistisk analyse som fyrte opp “våpenkameratene”. 

Rødt underslo  bevisst at våpenhjelpen var Nato-koordinert fra US Army Base i Wiesbaden i den tyske delstaten Hessen før Brussel brøyt med sin sedvanlige praksis (som under bombinga av Libya i 2011) og gjorde koordineringa av våpenhjelpen ble offisiell Nato-politikk. LM-vedtaket: “I dag skjer våpendonasjonene direkte av Norge eller i samarbeid med andre land, ikke av NATO. Det må fortsette, for å støtte ukrainernes forsvarskamp uten å ytterligere øke faren for stormaktskrig.”

LM-vedtaket henger seg utelukkende opp i krigsutbruddet, uten å ta Ukrainas historie og politiske utvikling under uavhengigheten fra 1991 i betraktning, inkludert statskuppet i Kyiv 22. februar 2014 og den folkelige motstanden mot det i Donbas og på Krim og rehabiliteringa av fascistlederen og nazikollaboratøren Stepan Bandera til nasjonalhelt.

https://roedt.no/ukraina (Krigen i Ukraina) og https://roedt.no/rodt-stotter-ukrainas-kamp-for-frihet-landsmote23

Etter hvert som krigen har gått sin skeive gang har Natos dogme vært å ruste opp Ukraina for å styrke forhandlingsposisjonen, inkludert muligheten for Nato-medlemskap. 

Dette er fortsatt linja til Nato og Norge, framført onsdag av utenriksminister Espen Barth Eide på Dagsrevyen der han fastholder at det ikke er akseptabelt at en (?) fratar Ukraina retten til et framtidig Nato-medlemskap – som om beslutninga om medlemskap ligger noe annet sted enn utenfor Natos hovedkvarter på Boulevard Léopold III/Leopold III-laan i Brussel-bydelen Haren.

Å forespeile Ukraina medlemskap i Nato som generalsekretær Jens Stoltenberg sto i spissen for, har i seg selv blitt en krigsmotiverende faktor for president Zelenskyj og kretsen rundt ham i Kyiv siden forhandlingene i Antalya og i Istanbul (29. mars 22) ble lagt i en likpose umiddelbart etter Brexitannias statsminister Boris Johnsons overraskende besøk i Kyiv (9. april) der han ga Zelenskyj følgende råd: – Putin er en krigsforbryter, han burde bli presset, ikke forhandlet med.

Krigslinja har slått feil; den har ingen synlig vei framover enn over blodige slagmarker og gjennom byer i fullstendige ruiner. Reaksjonene i Paris, Brussel og i München tyder på at den innsikten sitter langt inne selv når Trumps tropper marsjerer inn i lokalene med sin realistiske brutalitet fordi den stammer fra Det hvite hus, 1600 Pennsylvania Avenue, Washington, selv om det fins en viss usikkerhet med hvor sterk støtten faktisk er i Kongressen på Capitol Hill.

Det kan få det til å rykke i gamle neocons (nykonservative) i Republikanerne. Trumps tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton betegner overfor CNN Trumps telefonsamtale med Putin og Trump-gjengens første opptreden i Europa som “i praksis betyr å overgi seg” til Putin før eventuelle forhandlinger om Ukrainas framtid. 

Det står nå Rødt og SV og anti-imperialistiske krigsmotstandere fritt å fremme krav om at Nato-landet Norge krever at USA og Nato inviterer Russland til forhandlinger om en europeisk sikkerhetsordning som stanser Natos ekspansjon, gir Ukraina sikkerhetsgarantier, krever russisk tilbaketrekking militært og åpner for FN-garanterte folkeavstemninger på Krim, i regi av FN og innafor rammene av OSSE.

Spørsmålet om en europeisk sikkerhetsordning må komme først, under en rådende våpenhvile i Ukraina, mens president Zelenskyj i München, nesten i rein desperasjon, hentet fram ideene fra 90-tallet om å gjøre Vestunionen (VEU), den gamle Brussel-pakten, til EUs militære pillar: væpnede styrker og egen kommandostruktur som supplement til Nato.

 

Adieu fra Vest-Afrika

General Thierry Burkhard, sjef for den franske forsvarsstaben, sammen med general Lassina Doumbia, sjef for de ivorianske væpnede styrkene. Foto: Sjef for den franske forsvarsstaben / X
General Thierry Burkhard, sjef for den franske forsvarsstaben, sammen med general Lassina Doumbia, sjef for de ivorianske væpnede styrkene. Foto: Sjef for den franske forsvarsstaben / X

Frankrike endret strategi

Det må utvilsomt ha kommet som en overraskelse både hos utenriksdepartementet på Quai d’Orsay i 7. arrondissement og Palais de l’Élysée på 55 rue du Faubourg-Saint-Honoré (like ved Avenue des Champs-Élysées), der Frankrikes president Emmanuel Macron holder hus. På hans vakt som startet 14. mai 2017, har store deler av det franske nykoloniale Vest-Afrika falt sammen.

Det gjelder ikke bare de opprørske militærlederne i Mali, Niger og Burkina Faso som har kastet ut alle franske styrker, kuttet ned på diplomatiske forbindelser og i stedet opprettet Konføderasjonen av Sahel-stater. I sin nyårstale varslet president Alassane Ouattara at “vi har bestemt oss for en koordinert og organisert tilbaketrekning av franske styrker”.

Ouattara ble president i Elfenbenskysten i 2010 med hjelp av franske tropper. Elfenbenskysten var kolonien i Vest-Afrika som franskmennene aldri forlot. Den tidligere hovedstaden Abidjan, den største fransktalende byen i Afrika, kalt “Babi”, er et lite stykke Paris i Afrika, le petit Paris. Fortsett å lese «Adieu fra Vest-Afrika»

Faresignal fra Syria

Ahmed al-Shara bekrefter forhandlinger med SDF foran møte med Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. (Bildet: Medya News)

Jihadistene konsoliderer makta

Makta konsentreres rundt den tidligere al-Qa’ida-lederen Abu Mohammad al-Jolani. Han har erklært seg som interimpresident Ahmed Hussein ash-Shara’a med bare den indre kretsen fra Hayat Tahrir ash-Sham rundt seg. Han drar på politisk pilegrimsreise til Saudi-Arabia og unnlater å protestere mot Tyrkias krigføring i Nord-Syria, mens Israel har sagt opp FN-avtalen om Golan Buffer Zone og trekker ikke sine styrker tilbake. Og ennå har det bare gått to måneder siden Assad-regimet falt i Damaskus.

Fortsett å lese «Faresignal fra Syria»

Trumps Nakba 2.0

Foto: Synne Dahl

Våpenhvile i Palestina, del 3

Det hagler med hakeslipp-kommentarer: President Donald John Trump vil at Gaza blir tømt for palestinere og at USA tar over kyststripa for å bygge et Dubai på Middelhavets nye riviera. Når hoderystinga er over, gjenstår alvoret. Utspillet bekrefter at Trump ikke har noen reell palestinsk stat i tankene, at han ikke bryr seg om folkeretten med hensyn til etnisk renskning og å fordrive folk, og at han dermed utsletter hele grunnlaget for USAs utenrikspolitikk, slik vi kjenner den. Akkurat som om Midtøsten-planen som Trump la fram for fem år siden, ikke er alarmerende nok. Det er bare å se på kartet som Det hvite hus la fram i 2020. Det står som en illustrasjon til bildene av ruinene i Gaza og de vedvarende angrepene på Jenin på Vestbredden.

Fortsett å lese «Trumps Nakba 2.0»

Trumps deportasjoner

Demonstrators with the TPS Alliance rally in front of the Trump Hotel in Washington, DC. (TPS Alliance)
Demostrasjoner av TPS-alliansen foran Trump Hotel i Washington. Foto: TPS Alliance

Vil dumpe venezuelanere

Det er vanskelig å finne en rød tråd i de mange og truende utenrikspolitiske utspillene som president Donald Trump har strødd om seg med fra Det hvite hus bare i  løpet av vel to uker. Trump driver utenrikspolitikk med kalkulator og kobler den til innenrikspolitiske prioriteringer. Truslene dugger tett. Colombia og Venezuela åpner for å ta imot deporterte migranter.  Fortsett å lese «Trumps deportasjoner»

Hjem for å sone etter 49 år

Leonard Peltier blir “utskrevet”

 

Til slutt nådde alle appellene gjennom flere tiår fram: På sin siste dag i Det hvite hus, omgjorde president Joe Biden de to etterfølgende livstidsdommene til Leonard Peltier fra American Indian Movement (AIM) til soning i sitt hjem i Turtle Mountain Indian Reservation i North Dakota. Han er USAs lengstsittende politiske fange, et offer for FBIs politiske virksomhet. I september fylte han 80 år og har tilbrakt 49 år i fengsel for drap på to FBI-agenter som ikke engang rettsvesenet lenger tror han begikk på Jumping Bulls farm i Pine Ridge-reservatet i South Dakota i juni 1975. Fortsett å lese «Hjem for å sone etter 49 år»

Lager veikart for Tyrkia

Freedom for Öcalan. Plakat.
Abdullah Öcalan blir anerkjent som en nøkkelfigur i fredsprosessen i Midtøsten og en viktig aktør i å finne en politisk løsning på Tyrkias lange kurdiske konflikt. Bildet: Medya News

Blir Öcalan løslatt?

Ryktene svirrer; spekulasjonene blomstrer: Kommer Kurdistans arbeiderparti (PKK) til å legge seg ned for å få sin leder Abdullah “Apo” Öcalan løslatt fra fangeøya Imrali i Marmarahavet hvor han har sittet siden februar 1999?

Forhandlingene er i gang for lukkede dører etter at en delegasjon fra Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM) fikk besøke Öcalan 28. desember og deretter legge fram hans fredsforslag for tyrkiske partier. Det kan fortoner seg som et politisk jordskjelv høyt opp på Richter-skalaen. Kurdernes erfarne “seismologer” virker drillet i strategien, og de største utslagene kommer fra uventet hold i regjeringskoalisjonen i Ankara. Fortsett å lese «Lager veikart for Tyrkia»

Kampen for Rojava

Bilde av Mazloum Abdi
Mazloum Abdi, sjefen for de syriske demokratiske styrkene (SDF), framhevet SDFs innsats for å oppnå en fredelig framtid for alle mennesker i Syria.

Rollemodell for Syria og Midtøsten

Forhandlingene mellom det nye regimet i Damaskus og Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord og Øst-Syria (DAANES) om et framtidig desentralisert, føderalt system for Syria er inne i et blindspor over integreringa av kurdiske styrker i den nasjonale militærstrukturen som de frykter vil bli dominert av jihadiststyrkene til Hayyat Tahrir ash Sham (HTS). Det var HTS som inntok Damaskus og felte det 53 år lange Assad-dynastiet. 

På Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos annonserte Syrias nye utenriksminister Asa’aqd ash-Shaibani – som står nært den tidligere al-Qa’ida-lederen Ahmed Hussein ash Shara’a – at de vil gå inn for privatisering av statsbedrifter og infrastruktur og åpne for utenlandske investeringer. Fortsett å lese «Kampen for Rojava»

Tostatsoppløsningen

Detalje fra Israelsk bosetting. Foto: Synne Dahl.
Detalje fra Israelsk bosetting. Foto: Synne Dahl.

Våpenhvile i Palestina, del 2

Stilt overfor massedøden i Gaza forsøker vestlige krefter å blåse liv i “tostatsløsningen” som har ligget steindød siden siste forhandlingsrunde i april 2014. De diplomatiske sonderingene framstår mer og mer som et substitutt for ikke å innføre sanksjoner og andre straffetiltak mot Israel.

Siden den gang har USA byttet administrasjon. President Donald Trumps nye ambassadør til Israel, Mike Huckabee, mener at Vestbredden er “hellig grunn” som tilhører Israel. Alt peker på at palestinerne vil bli stilt overfor et fait accompli, et trumpsk “take it or leave it”.

Fortsett å lese «Tostatsoppløsningen»

Panama varslet FN om USA

Demonstrasoner mot Trump i Panama.
Demonstrasjoner mot Trump i Panama. Bildet: Struggle La Lucha

Risikerer å havne i geopolitisk malstrøm

Truslene fra USAs president Donald Trump mot Grønland og Panama inngår i en større sammenheng. Trump har åpnet slusene for en flom av løgner om Panamakanalen og Kina. Panama frykter å havne i en geopolitisk malstrøm.

Panama har innklaget USA til FN for president Donald Trumps “urovekkende trusler” om å ta kontroll over Panamakanalen. President José Raúl Mulino viser i sitt brev til FNs generalsekretær António Guterres til artikkelen i FN-charteret som utelukker ethvert medlem fra “trusler eller bruk av makt” mot en annens territorielle integritet eller politiske uavhengighet, melder franske AFP.

Fortsett å lese «Panama varslet FN om USA»