Cuba vedtar 176 økonomiske tiltak
Den 18. juni beskrev president Miguel Diaz-Canel den nåværende situasjonen som «usedvanlig kompleks og utfordrende», og viste til den fortsatte virkninga av USAs økonomiske, kommersielle og finansielle blokade. Cuba har annonsert en rekke økonomiske reformer som tar sikte på å få i gang produksjonen, trekke til seg investeringer og å modernisere viktige sektorer i økonomien. Dette skal skje samtidig som landet opprettholder sine forpliktelser i henhold til sosialisme og sosial rettferdighet. Díaz-Canel refset i sin tv-sendte tale den pågående mediekampanjen på sosiale nettverk som har til hensikt å undergrave tilliten til den kubanske revolusjonen og landets politiske system. I denne sammenhengen trenger «Cuba ikke flere forsinkelser; det trenger løsninger,» mener presidenten som etterfulgte 94-årige Raúl Castro som stats- og partisjef i 2018 og 2021.
Det annonserte reformprogrammet er sydd over samme ord, begreper og vendinger som har vært en gjenganger i kubansk politikk og økonomi i snart tjue år og har gått mange stadier og perioder: fra finanskrakket og den globale økonomiske krisa (2008-10) til pandemien og dens globale og nasjonale ettervirkninger siden 2020. Flere av krisene har ført til at varslede og vedtatte reformer har sluknet før knoppskytinga og som følge av tilstramningene av USAs sanksjoner både mot Cuba og oljeleverandøren Venezuela siden den første presidentperioden til Donald Trump. Strategien er gjenkjennelig: Slipp de produktive kreftene løs for å styrke sosialismen ved å redusere restriksjoner som har hindret økonomisk aktivitet og investeringer. Det fører umiddelbart til sammenlikninger med “Bli rik”-reformene (Fa cai) i Kina fra 1982 og Doi Moi-reformene (“Fornyelse”) i Vietnam fra 1986. Sammenlikningene har alltid haltet – og enda mer i dag. Det samme gjør henvisningene til “sovjetkommunismen”. Det blir ofte begreper uten konkret innhold.
Reformer under beleiring
Et gjennomgående trekk ved tidligere reformprosesser er mangelen på investeringer som kan gi et økonomisk løft utover familiebedrifter og cuentapropistas (selvsysselsetting) og innafor produktiv sektor. Det statlige planleggingssystemet skal løses opp, og bare bedrifter som er levedyktige uten statssubsidier, skal videreføres.
Et av de viktigste av de 176 varslede tiltakene er forslaget om å åpne finanssektoren og utvide den for private og utenlandske institusjoner under statlig regulering. Det inkluderer opprettelse av nye kreditt- og finansieringsmekanismer, utvikling av finansmarkeder og utvidelse av betalingstjenester.
Statseide foretak, kooperativer og private bedrifter vil kunne delta i disse nye finansielle ordningene, med mål om å øke tilgangen til kapital.
Det skal skje ved “å utvide sosial rettferdighet, generere økonomisk rikdom og sikre en mer rettferdig fordeling av ressurser”, ifølge vaskeseddelen.
Reformpakken vil tillate bedrifter som driver med internasjonal handel og globale tjenester å ha utenlandske bankkontoer, gjennomføre transaksjoner i utenlandsk valuta og delta i reviderbare, internasjonale finansielle operasjoner. «Å legge til rette for eksport, import og utenlandske investeringer, det er vårt mål; å gi kubanske bedrifter større fleksibilitet i globale markeder», redegjorde president Miguel Díaz-Canel Bermúdez, førstesekretær i Partido Comunista de Cuba (PCC).
Den økonomiske strategien er å innføre digitale teknologier, programvareutvikling og kunstig intelligens på tvers av flere sektorer for å forbedre produktiviteten og effektiviteten innen landbruk, energisektoren, helsevesen, utdanning, bankvirksomhet, utenrikshandel, logistikk, turisme og regulatorisk tilsyn.
Turismen har i mange år vært Cubas viktigste kilde til utenlandsk valuta og ble slått ut under koronapandemien. Den skal gjenreises og legges om ved hjelp av å innføre nye forretningsmodeller og ved å trekke inn flere økonomiske aktører, inkludert statlige enheter, kooperativer og private foretak. Den samme malen skal brukes for eiendomssektoren.
Importrestriksjonene vil bli lempet på for blant annet å fornye transportsektoren og bilparken. Det blir full satsing på elbiler. Det blir en del av omlegginga fra fossil til fornybar brensel ved å bygge ut solcellepaneler. Dette har pågått over en del år, slik at utbyggingstakten har overgått de statlige planene. En vesentlig del av den internasjonale solidariske hjelpen går nettopp ut på å bygge ut produksjonsnettet og ladestasjoner i tillegg til å sende solcellepaneler.
Mye av infrastrukturen må bygges opp fra grunnen av, og i mens slår energikrisa hull i andre sektorer. Det kommer på et tidspunkt hvor inflasjonspresset vedvarer og mangelen på varer som betales i nasjonal valuta blir verre. Det fører til at økonomien blir ytterligere dollarisert – og dermed de sosio-økonomiske skillene mellom dem som har tilgang på og dem som ikke har tilgang på dollar og annen hard, utenlandsk valuta.
Den siste migrasjonsbølgen som har tappet landet for over en million innbyggere, har ført til mangel på arbeidskraft og ikke minst tap av høyt kvalifiserte fagfolk, har ført til bestemmelsen om at lønnsbegrensningene som begrenser arbeidsgiveres evne til å beholde kvalifiserte arbeidere, blir opphevet og kommer sammen med andre tiltak for å forbedre insentiver og styrke landet menneskelige ressurser som Cuba fortsatt har mye av. Den er så utbygd at den i tiår etter tiår har utmagret sysselsettinga i landbruket som har gitt lite økonomiske forutsetninger. Det har vært langt mer attraktivt å utdanne seg som leger eller ingeniører og oppsøke et liv i byene – og med muligheter til å jobbe utenlands.
“Strategiske akser”
Reformprogrammet er det mest dyptgående og omfattende siden den spesielle perioden på 1990-tallet og er på mange måter en oppsamling av tidligere reformer som har vært foreslått og til og med vedtatt, men ofte ikke har vært satt ut i livet, både av hensyn til nye økonomiske realiteter, med globale røtter, innstrammingene av USAs sanksjoner og politiske motsetninger i ledelsen av PCC med blant annet hensyn til vurderingene av de økonomiske reformene i Kina og Vietnam.
Det gjelder ikke minst hensynet til hvor mye Cubas økonomi tåler av kapitalistiske insitamenter og hvor omfattende de kan være for å bevare det sosialistiske grunnlaget med USAs barracuda-kapitalisme i farvannene – og det på et tidspunkt da Cuba må, ironisk nok, gjennomreise sosialismen ved å omforme den etter å ha vært underlagt Sovjetunionens styring av arbeidsdelinga i Comecon som Cuba ble medlem av i 1972.
Øya befinner seg nå i den mest alvorlige økonomiske krisa siden revolusjonen.
Programmet, som ble godkjent av det ekstraordinære plenumsmøtet i sentralkomiteen i PCC, består av 23 “strategiske akser” og 176 konkrete forslag som tar sikte på å overvinne umiddelbare økonomiske vanskeligheter, stimulere produksjonen, tiltrekke seg investeringer og samtidig gi sosial beskyttelse under full økonomisk beleiring som er mer gammelromersk og middelaldersk i karakter enn embargoen noen gang har vært og som ville fått de fleste nasjoner til å knele.
USAs politikk kan vanskelig omtales som annet enn folkerettsstridig statsterrorisme som er ikke-tema når Nato eller EU eller andre vestlige land møtes og som heller ikke blir tatt opp av eller vinner gehør fra vestlige land om det blir påtalt i FN.
Reformene er svar på USAs økonomiske krigføring, men skjer i en prekær situasjon som blir forverret av de lammende internasjonale forholdene. Cuba “drukner” i det internasjonale Hormuzstredet, men forsøker å samle seg rundt flagget og den historiske frigjøringshelten José Martí og hans mål for et uavhengig Cuba «med alle og for alles velvære» («Con todos, y para el bien de todos») som stammer fra talen han holdt ved Liceo Cubano i Tampa den 26. november 1891 under kampen mot det spanske overherredømmet og med økende uro for USAs imperialisme. Uttrykket oppsummerer idealet hans om å skape en demokratisk, rettferdig og samlet republikk, fri for ekskludering eller diskriminering.
Alt på spill
Uavhengighet, suverenitet og sjølbestemmelse er igjen i spill og krever en strategisk innsats for slå ring om ideologien rundt det sosiale fundamentet for revolusjonen under nye omstendigheter og økonomiske forhold og mot forødende økonomiske og militær-politiske krefter og indre press. Cuba befinner seg i en intensivert og stadig mer aggressiv økonomisk, kommersiell, finansiell- og energiblokade, ifølge president Miguel Díaz-Canel.
Trump-administrasjonen, med utenriksminister Marco Rubio som fanefører, er helt og holdent ute etter å kvele Cubas økonomi gjennom sanksjoner, økonomisk forfølgelse, restriksjoner på drivstoffforsyninger og forsøk på å hindre utenlandske investeringer og internasjonal handel.
Slik Helms/Burton-loven fra 6. mars 1996 som president Bill Clinton undertegnet, er utformet, er det bare Kongressen som kan fjerne Cuban Liberty and Democratic Solidarity Act som er det offisielle navnet. Men hver president har muligheter til å praktisere loven, også Obama slik de fleste presidenter har gjort, ikke minst Trump.
“Magisk idealisme”
Det pågår nå en omskrivning av historia. Det går ut på å utvide det angivelige rommet for reformer under Obamas presidentperiode for dermed å bane vei for en ansvarsfordeling, basert på at PCC skal ha forspilt sine sjanser og dermed redusere betydninga av USAs sanksjoner og blokade.
Denne revisjonismen som jeg tidligere har omtalt som “magisk idealisme”, underslår den politiske realiteten i USA og de økonomiske realitetene i Cuba og globalt. Den fremste representanten for “magisk idealisme” i Norge er Latin-Amerika-forskeren og forfatteren Vegard Bye som nå jobber sammen med Manuel Cuesta Morúa, lederen for Consejo para la Transición Democrática en Cuba (CTDC), og andre dissidenter i eksil for en form for regimeskifte i Havanna under de rådende omstendighetene, slik det framgår av Byes hyppige kronikker i Klassekampen (jfr. “Kapitalisme eller døden”, 24. juni).
(se bloggen: ” Utelukker ikke militær intervensjon. Peker ut Cuba som “nasjonal sikkerhetstrussel”, 26. mai 20
– Det er sikkert rett å følge eksemplene fra Kina og Vietnam, men nå gjøres det på verst tenkelige tidspunkt, mener Cuesta Morúa (62), sitert av Bye. Men Cuba har aldri vært Kina eller Vietnam, verken i økonomisk størrelse eller struktur eller i global sammenheng og med hensyn til nærmeste nabolag.
Kubanske reformer må skje på kubanske premisser. Raúl Castro “forsøkte i sin presidentperiode (2008-18) å avskaffe den sterile sovjetkommunismen”, skriver Bye og hevder at “etter Sovjetunionens fall viste den seg stadig mer katastrofal, selv med nytt oksygen tilført fra Hugo Chávez i Venezuela”.
Dette blir igjen klisjeer som ikke har rot i virkeligheten etter “den spesielle perioden i fredstid” (Período especial en tiempos de paz).
Selv om effektene av den sovjetstyrte arbeidsdelinga i Comecon satt lenge igjen, var fundamentet i kubansk økonomien annerledes enn “den sterile sovjetkommunismen”. Den var forskjellig nettopp ut fra det nærmest nykoloniale etterslepet.
Det framgår av “Lineaminetos“ (Retningslinjene) som PCC vedtok på sin sjette kongress i april 2011 for “modernisering av økonomien” og “oppdatering av sosialismen”.
På kongressen tok Raúl over som førstesekretær i partiet, en post som hadde stått ledig etter broren Fidel siden 2006. Bye og andre peker ut Fidel som ansvarlig for at “Lineaminetos” og reformene angivelig ble stanset fram mot neste partikongress i 2016. Dette var en periode med prøving og feiling ut fra de gitte, og til stadighet undervurderte, rammene og basert på egne politiske og økonomiske realiteter og analyser av de sosio-økonomiske reformprosessene i Kina og Vietnam – og ikke minst erfaringene med USAs fortsatte blokaden under det meste av Obamas presidentperiode fram til Trump seilet opp som den klare utfordreren til Hillary Clinton under presidentvalget i november 2016.
Forsøkene på å innføre reformer har gått i rykk og napp. Det essensielle i “den magiske idealismen” er at den i liten grad bygger på konkrete analyser av reelle økonomiske forhold i et kubansk og globalt perspektiv. Hva har vært mulig? Hva har vært forsømt?
Sosialisme og virkeligheten
Det går igjen i dag når beleiringa har senket seg over Cuba. Resultatet er en dyp krise preget av energimangel, inflasjon, synkende produksjon, vanskeligheter med å skaffe viktige importvarer og ikke minst alvorlige begrensninger på tilgangen til valuta.
Dette er katastrofale følger som ikke har oppstått fra “sosialismen”, hvordan den enn blir definert, men fra det mest omfattende og langvarige sanksjonsregimet i moderne historie ved siden av Nord-Korea (under andre omstendigheter og omgivelser). Det preger reformenes politiske innkledning fordi «virkeligheten tvinger oss til å gjøre presserende og nødvendige endringer,» ifølge president Díaz-Canel.
Han forsøker å skyve tilbake inntrykket av ideologisk usikkerhet eller at reformene er grepet ut av lufta og ikke utgjør noen tilbaketrekning fra revolusjonens kjerneprinsipper. Han forsøker å gjøre det til et forsvar for “sosialisme under beleiring”.
Både Cuba og Venezuela befinner seg i situasjoner som er unike i verdenssammenheng og trolig i verdenshistoria. Det er en sammensetting av faktorer og aktører som ikke fins i teoretiske utlegninger og ideologiske oppskrifter eller i politisk økonomi.
Det fins likevel en bærebjelke i Cubas revolusjonære DNA om at sosialismen må tilpasse seg skiftende materielle forhold samtidig som dens humanitære pilarer blir stående. Hvordan tilpassinga har skjedd, er ikke uten kritikk. Allerede i 1963 foretok Che Guevara et oppgjør med det han betegnet som de sosialistiske landene på Den afro-amerikanske konferansen i Alger i februar 1965, før Cuba tok det kontroversielle skrittet å bli med i Comecon i 1972 og dermed ble en del av Sovjets “arbeidsdeling”.
PCC presenterer derfor reformene eksplisitt ikke bare som “forsvar av sosialismen”, men også for “å skape rikdom” og fordele den rettferdig, ikke for å demontere revolusjonen. Det kan utvilsomt fortone seg som et skjær av underliggende desperasjon for overlevelse, gitt situasjonen, men det framstår også som et kamprop til PCC om å mobilisere nabolagkomiteer og andre masseorganisasjoner og sette seg i bevegelse.
Der har naturligvis PCC et fortrinn, og organiseringa fins; det viser hver orkansesong, selv om mange nå har forlatt landet de siste åra, anslagsvis 1-1,4 millioner siden 2020, ned fra over elleve til 9,7 millioner, det laveste tallet på 40 år.
Det slår åpenbart huller i samfunnet og arbeidslivet og vanner ut samfunnslimet når Cuba står overfor «den grusomste, folkemordsmessige og langvarige økonomiske, finansielle, energimessige og kommersielle blokaden utøvd av den mektigste nasjonen i verden,» ifølge Díaz-Canel.
Endre produksjonsforholdene
Reformene tar sikte på å utvide og endre produksjonsforholdene – nok en gang. Forrige gang strandet det på mangel av kapital uten å slippe nyliberalistiske markedskrefter fritt løs. Retningslinjene for å endre den statlige sektoren er de samme som i “Lineaminetos”: Statsbedrifter som ikke overlever uten subsidier, skal vekk, med unntak av i strategiske sektorer. Den vil forbli i offentlig eie, men bli åpnet for fellesselskaper (joint venture) også for utenlandsk kapital. Dette er en sektor som er underlagt amerikanske sekundærsanksjoner i henhold til Helms/Burton-loven.
Dette er noe annet enn at det statlige planleggingssystemet blir fullstendig avskaffet, selv om tidligere restriksjoner som antall ansatte (maksimalt hundre), blir fjernet.
Cuba står overfor det samme problemet som før: investeringer.
Etter Sovjetunionens kollaps, da bruttonasjonalproduktet krympet med 35 prosent og både importen og eksporten falt med over 80 prosent, slik Sara Kozameh oppsummerer i “How Cuba Survived and Surprised in a Post-Soviet World” i Jacobin (30. januar 2021), åpnet Cuba utvalgte sektorer for internasjonal kapital for å skaffe seg teknologi, valutaveksling, ledelseskompetanse og tilgang til globale markeder. Det er i tråd med Deng Xiaopings “åpne dørs politikk” i Kina på 80-tallet – tiltak som Fidel Castro forklarte var nødvendige og ikke ideologiske preferanser. Men igjen: Utgangspunktet og omstendighetene er forskjellige.
De byråkratiske hindringene har alltid vært gjenstand for debatt i forbindelse med reformbestrebelsene. Dette var også et etterslep etter Sovjet-tida, både med hensyn til den nødvendige omstillinga som var påkrevd etter sammenbruddet, mangelen på tidligere erfaringer med reformer basert på kubanske økonomiske interesser og for å skaffe til veie nye investeringer i produktiv sektor. Cuba utfordret ikke det økonomiske grunnlaget i Comecon, men bygde ut den sosiale sektoren som en internasjonal humanitær størrelse, ikke minst i den tredje verden eller det globale Sør.
Det etterlot lite grobunn for partnerskap mellom statlige foretak, kooperativer, private firmaer og utenlandske investorer etter “den spesielle perioden”, heller ikke da det ble åpnet for det.
Det blir nå åpnet for utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i langt flere sektorer og virksomheter og partnerskap med små og mellomstore kubanske bedrifter. Kubanere i utlandet blir oppfordret til å investere.
Dette innebærer ikke privatiseringer som innebærer overføringer av offentlige eiendom og økonomisk makt til private. Det innebærer heller ikke utsalg av nasjonale industrier og overføringer av strategiske sektorer til utenlandske selskaper og dermed oppgi offentlig kontroll over kommandohøydene i økonomien. Ifølge Díaz-Canel vil de sosialistiske statsbedriftene forbli den viktigste søylen i økonomien, men erkjenner at statlige foretak ikke kan oppfylle denne rolla effektivt om de fortsatt blir begrenset av overdreven administrativ innblanding.
Landbruket og energi
Cuba trenger «mer produksjon i stedet for flere restriksjoner,» understreker presidenten og partisjefen og griper dermed rett inn i en sentraldebatt mellom kubanske økonomer i mer enn ti år om større autonomi for å oppnå økonomiske mål og ikke gi næring til uformelle markeder som ikke fører til nødvendig kapitalakkumulasjon for videre investeringer i produktiv sektor.
I ingen sektor, ved siden av energisektoren, er det et mer skrikende behov for omstillinger enn i landbruket. Dette er den sektoren hvor forsømmelsene med å utvikle kooperativene og innføre private insitamenter har vært størst. «Det finnes ingen suverenitet med en tom tallerken», fastslår Díaz-Canel.
Cuba var sukker- og sitrusprodusent i Comecon, men fikk en annen matvareimport idet Comecon ble oppløst sammen med Sovjetunionen i 1991. Landbruksressursene ble ikke utnyttet gjennom nødvendige omlegginger for å redusere importen fra nye leverandører som krevde hard valuta. Det ble heller ikke foretatt noen omfordelinga av den statseide jorda som kunne gi økonomiske insitamenter til å stå i landbruket.
Reformene sikter nå mot en omfordling av land for å få opp matvareproduksjonen og ved å øke insentiver og gi større tilgang til innsatsfaktorer. Ubrukt jord vil bli tildelt folk som er villige og i stand til å dyrke den. Det er en metode som har vært brukt før med hensyn til å opprette nye kooperativer i utkantstrøkene hvor myndighetene har forsøkt å bygge opp landsbystrukturer for å holde på folk som motvekt til de sterke urbane tiltrekningskreftene.
Nå blir bruksrettsordningene utvidet, og bøndene vil få forbedret tilgang til importert utstyr, frø, gjødsel og teknologi. Dette vil være naturlige ingredienser i internasjonale bistandsprosjekter og samarbeid med vennligsinnede land som har stimulert produktiviteten i landbruket. For å bedre utsikten til inntekter, åpner PCC for direkte tilgang til eksportmarkedet og valutatransaksjoner. Offentlig eierskap til land blir opprettholdt for å hindre at jord blir spekulasjonsobjekt, men bruks- og investeringsrettighetene blir utvidet for å øke produksjonen, styrke matsuvereniteten og forbedre levestandarden på landsbygda.
Energisektoren er allerede under omlegging. Det har blitt påskyndet av de siste åras usikkerhet rundt leveransene fra Venezuela som følge av USAs sanksjoner og piratvirksomhet overfor Venezuelas oljesektor og økonomi som helhet, inkludert truslene om sekundærsanksjoner mot land som India.
Under Trump har energi blitt enda mer sentral i USAs økonomiske terrorisme mot Cuba og Venezuela som en kopi av Trump-administrasjonens “maksimale press” overfor Iran – før USA og Israel gikk til direkte militære angrep som en utvidet og regional del av Israels folkemorderiske krig på Gaza etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023, for over tusen dager siden.
Å lamme energisektoren lammer store deler av samfunnet. Sektoren er samtidig sårbar for sanksjonene som rammer finansieringa, tilgangen på reservedeler og annen infrastruktur som krever vedlikehold og oppgraderinger. Satsinga er derfor på fornybar energi: Solenergi, batterilagring, elektrisk transport og desentralisering av energiproduksjonen som krever utbygging av nettverket.
Dette står øverst på den prioriterte solidaritetslista for innsamlinger til Cuba – og utenlandske investeringer. Nå blir alle importavgifter og skatter på fornybar energiteknologi fjernet.
Dette er en strategisk omlegging og det professor Isaac Saney kaller en spydspiss i den antiimperialistiske motstanden.
Han har Cuba og Black Studies som fagfelt ved Black African Diaspora Studies and History på Dalhousie University i Halifax i Canada og sitter i ledelsen for Canadian Network on Cuba.
Martí og Marx
PCC betoner at sosial beskyttelse fortsatt er revolusjonens sentrale prioritet, også i den varslede overgangen fra generelle subsidier til mer målrettet sosialhjelp til sårbare grupper som pensjonister, barn, eldre og husholdninger med lave inntekter og uten tilgang til hard valuta (dollar).
Dette er en realitetsorientering som kunne ha vært gjort under “den spesielle perioden” da det økonomiske grunnlaget for det finmaskede sosiale nettverket ble revet vekk. Det hadde vært en relevant justering av vilkårene for “fra enhver etter evne, til enhver etter behov” som er det marxistiske postulatet som Karl Marx brukte i sin kritikk av Gothaprogrammet i 1875 (“Kritik des Gothaer Programms,” utgitt posthumt i 1890–1891).
Statens ansvar for helsevesen, utdanning, sosial trygghet og sosial velferd forblir uforandret; det er ingen “nyliberal omstrukturering”, skriver Saney på Resumen Latinoamericano og trekker fram José Martís parole om «med alle og for alles velvære» og føyer til for egen del at “intet sosialistisk samfunn utvikler seg under betingelser det selv velger. Cubas revolusjonære prosjekt har alltid vært formet av ytre press, økonomiske realiteter og geopolitiske begrensninger. De nåværende tiltakene gjenspeiler denne virkeligheten. De erkjenner at økonomisk overlevelse krever engasjement med internasjonale markeder, utenlandsk kapital, teknologioverføringer og globale produksjonsnettverk. Likevel søker de også å sikre at slikt engasjement tjener nasjonal utvikling snarere enn utenlandsk dominans.”