Sår tvil om folkeavstemning om Irland
Storbritannias ferske statsminister Andrew Burnham klarte å fyre opp under Langfredagavtalen om Irland fra 1998 under sitt første besøk i Nord-Irland: Folkeavstemning om Irland står overhodet ikke på hans agenda; den er kort og godt “off the table”, av bordet.
Det byr for så vidt ikke på noen overraskelse fra den kanten. Burnham befinner seg ikke akkurat på venstresida i det britiske arbeiderpartiet. Men hans avvisende opptreden har likevel vekket reaksjoner på begge ender av den irske øya og innad i Labour.
I Belfast sliter Sinn Féin og førsteminister Michelle O’Neill med et mer enn uvillig Democratic Unionist Party (DUP) med å komme videre i spørsmålet som er viktige for irske nasjonalister og republikanere, slik som budsjettet, en rekke sentrale lovforslag om arbeiderrettigheter og språkstriden. I stedet har spenninga økt etter en bokstavelig talt brennheit sommer med pogromer i Belfast som minner innbyggerne om august 1969, starten på The Troubles.
Det gjør at striden på republikansk side skjerper seg og reiser spørsmål om Sinn Féins politikk for en folkeavstemning før tiåret er omme, vil føre fram.
Kravet vokser om at den britiske regjernga må avklare kriteriene for når den finner det riktige tidspunktet for å utlyse en folkeavstemning om irsk gjenforening. Det skjer på et tidspunkt da Burnhams Labour-regjering leter nye veier tilbake til Brussel, dog uten å sette nytt EU-medlemskap på dagsordenen, og hvor et Skottland, Wales og Nord-Irland har nasjonalistiske uavhengighetspartier som har blitt størst i Edinburgh, Cardiff og Belfast for første gang i historia.
Sår skepsis til folkeavstemninger
Folkeavstemning om Irland? Det er “uaktuelt”, uttalte Storbritannias statsminister Andrew Burnham da han besøkte Belfast forrige fredag. Hans begrunnelse er kort og godt oppsiktsvekkende. Labour-lederen viser til at den britiske folkeavstemninga om EU 23. juni 2016 og den skotske folkeavstemninga om uavhengighet 18. september 2014. “Det tar lang tid å lege såra etter slike situasjoner,” mener Burnham.
Storbritannia stemte ja til brexit, samlet sett (leave: 51,89 %; remain: 48,11 %). Men United Kingdom of Great Britain and the Northern Ireland var langt fra forent. I Skottland (leave: 38.00 %; remain: 62,00 %) og i Nord-Irland (leave: 44, 22 %; remain: 55,78 %) var det solid flertall for å bli i den europeiske unionen; i Wales var det et like solid flertall for å bryte (leave: 52,53 %; remain: 47,47 %) sammen med England (leave: 53,41 %; remain: 46,59 %).
Men de turbulente politiske omstendighetene rundt folkeavstemninga som egentlig hadde sin opprinnelse i et splittet Conservative Party, førte til kaotiske forhold, ikke bare i dronningriket, men i forhandlingsprosedyren overfor EU.
Folkeavstemninga i Skottland endte med dundrende nederlag for uavhengighet (aye: 44,70 %; nae: 53,30 %) med ja-flertall bare i Dundee (57,3 %), Glasgow (53,5 %) og North Lanarkshire (51,1 %) som omfatter Greater Glasgow nord-øst for den gamle industribyen. Den vesentlige faktoren var uro og uvissheten med hensyn til de økonomiske konsekvensene. Det veide til slutt tyngst, slik det gjorde i tilsvarende folkeavstemninger i det fransk-talende Quebec i Canada.
De dype sårene som Burnham mener preger Skottland, handler derimot ikke om resultatet i 2014, men at London motsetter seg å holde en ny folkeavstemning selv om situasjonen er totalt endret ved at Storbritannia forlot EU i 2016 – mot folkeflertallet i Skottland der uavhengighetspartiene Scottish National Party (skotsk-gælisk: Pàrtaidh Nàiseanta na h-Alba) og Scottish Greens (Pàrtaidh Uaine na h-Alba) er for EU-medlemskap i motsetning til venstresida i uavhengighetsbevegelsen.
Den lurvete konservative statsministeren Boris Johnson (juli 2019 – september 2022) fikk Høyesterett til å sette foten ned juridisk for en ny folkeavstemning. Det forandret ikke Labour-statsministeren Keir Starmer (juli 2024-juli 2026) på, og nå slår hans etterfølger, Andrew Murray Burnham, fast at han heller ikke vil åpne for noen folkeavstemninger som kan rokke ved kongerikets splittende enhet – nå med tre nasjonalistpartier i førersetet i Skottland (SNP, i Wales (Plaid Cymru) og i Nord-Irland (Sinn Féin) som går inn for uavhengighet.
Burnham har ikke hatt adresse 10 Downing Street i mer enn vel femti dager (siden 20. juli), men synes allerede nå å ville legge lokk på de nasjonale spørsmålene. Under sitt første offisielle besøk i Nord-Irland betonte han at fokuset heller bør ligge på offentlige tjenester og tiltak mot økende levekostnader, brødkrav.
– Vi må ta tak i det vi har rett foran oss, her og nå: Presset fra levekostnadene som rammer folk i Nord-Irland, og behovet for å få på plass budsjettet slik at offentlige tjenester kan fungere som de skal , sa han til BBC News NI (Northern Ireland).
–Ti år etter Brexit-folkeavstemninga mener jeg vi har hatt for mye splid, for mye krangling og for mye fokus på fortida.
Uttalelsen fra 10 Downing Street etter Burnhams møter med førsteminister Michelle O’Neill fra det republikanske Sinn Féin og viseførsteminister Emma Little-Pengelly fra Democratic Unionist Party (DUP) og andre politikere i regionalforsamlinga Stormont Castle forsøker å gjengi en brei enighet om at «de må ha felles fokus på å samarbeide for å sikre stabilitet, styrke offentlige tjenester og gi folk det pusterommet de trenger i en tid med økte levekostnader» og at Burnham er fast bestemt på å finne en løsning for budsjettet til Nord-Irlands regjering. Den offisielle uttalelsen har noe umiskjennelig ullent Keir Starmer’sk over seg.
Angriper nasjonale rettigheter
De irske reaksjonene gjorde at besøket ikke ble den signingsferden som Burnham kanskje hadde sett for seg. Den som fortoner seg mest fornøyd med Burnhams avvisning av en folkeavstemning, er ikke uventet DUP-lederen Gavin Robinson. Han ser det som “særlig oppmuntrende” og mener uttalelsen “gjorde slutt på tullet” som har vært diskutert de siste månedene, melder BBC.
Robinson ble DUP-leder i da Sir Jeffrey Donaldson ble anklaget av Police Service of Northern Ireland (PSNI) for voldtekt og andre seksualforbrytelser, blant annet to mindreårige, i mars 2024 og dømt på alle de atten tiltalepunktene i juni i år. Robinson, tidligere borgermester i Belfast, står i spissen for DUPs mest uforsonlige fraksjon.
Det bidrar til å sette tonen etter Burnhams besøk. Sinn Féins nasjonale leder Mary Lou McDonald kommer med følgende formaning: – Vi har gjort det svært tydelig overfor ham at det å stikke hodet i sanda verken er en plan, en strategi eller klokt, og at det ikke er akseptabelt for oss.
McDonald har ledet Sinn Féin siden februar 2018. Partiet er det største partiet i nord og topper meningsmålingene igjen i sør.
Burnhams forsøk på å begrave folkeavstemninga blir sett på som et angrep på de nasjonale rettighetene som er nedfelt i Langfredagavtalen (Good Friday Agreement, irsk: Comhaontú Aoine an Chéasta, ulster-skotsk: Guid Friday Greeance eller Belfast-avtalen, irsk: Comhaontú Bhéal Feirste, ulster-skotsk: Bilfawst Greeance). Den ble undertegnet 10. april 1998, og blir sett på som den offisielle slutten på tretti år med “The Troubles” i Nord-Irland.
– Retten til en folkeavstemning om irsk samling er en sentral del av Langfredagsavtalen. Den ble vedtatt gjennom folkeavstemninger og er nedfelt i folkeretten. Det er ikke en innrømmelse som står i en britisk politikers makt å gi eller ta tilbake. Den kan ikke uten videre settes til side eller fjernes fra dagsordenen; å antyde noe slikt sender et svært farlig signal til krefter innen unionismen som forsøker å gjenskape en fortid preget av splittelse og dominans, sier McDonald.
Irish Republican News (IRN) konstaterer at Burnham gjentok sitt budskap tre ganger under besøket. Det blir oppfattet som et bevisst varsel om at han legger Langfredagavtalen på is og vil skru av fredsprosessen som har fått økt momentum i Irland.
I henhold til Langfredagsavtalen er den britiske ministeren med ansvar for Nord-Irland, som for tida er statssekretær Chris Bryant, walisisk politiker, født i Cardiff, og anglikansk prest, pålagt å utlyse og legge til rette for folkeavstemning «om det på noe tidspunkt framstår som sannsynlig for ham at et flertall av de stemmeberettigede ville uttrykke ønske om at Nord-Irland ikke lenger skal være en del av Det forente kongerike, men heller inngå i et forent Irland».
Meningsmålingen med hensyn til irsk gjenforening peker i samme retning. Stadig flere viser et ja i nord, og et ja blant de yngste velgerne.
Meningsmålinger utført av Lucidtalk det siste året viser at støtta til en framtidig irsk gjenforening ligger på 55 prosent – et tall som stiger til over 60 prosent dersom en inkluderer at de seks nordirske fylkene (grevskapene) igjen blir med i EU.
Dette, og tidsperspektivet som kryper nærmere, er en vesentlig årsak til den økte spenninga i nord, i politikken og ut i gatene som har blitt brutalt belyst under Oransjeordenens marsjesesong og de rasistiske, anti-innvandrerpogromene i Belfast og andre byer.
Se også “Belfast brenner - igjen. Rasisme med anti-irske røtter”
In Dublin fair city
Burnham allierer seg med Irlands Taoiseach (statsminister) Micheál Martin fra Fianna Fáil som står under har press i Dublin. Det deler han med Tánaiste (visestatsminister) Simon Harris fra Fine Gael.
Framgangen til Sinn Féin (“Oss selv”) tvang de gamle maktrivalene, Fianna Fáil (“Skjebnes soldater”), og Fine Gael (“Den irske familie“) til å gå i koalisjon to ganger, fra juni 2020 til januar 2025 og fra januar 2025 til i dag, i sammenhengende fem år og sju måneder.
I forrige måned innrømmet Taoiseach Martin at kravene om folkeavstemning holdt på å gjøre ham «gal». Det tærer ytterligere på koalisjonen. Da nestleder i Fine Gael, Helen McEntee, som tok over som utenriksminister etter Harris november i fjor, nylig snakket om irsk gjenforening i County Wicklow, la hun vekt på å være “veldig tydelig på at begge nasjoner må være forberedt» som om det skulle være utydelig.
Hun tror «vi i framtida vil få en folkeavstemning», men prøver ikke på noen måte å tidsfeste denne framtida annet enn at «når tida er inne, må vi være klare – klare til å ta fatt på» de ulike spørsmålene som vil oppstå.
Det er ikke lenger sia enn begynnelsen av juli at koalisjonskumpanene Fianna Fáil og Fine Gael sammen stemte ned Sinn Féins framlegg om planlegginga av grunnlovsendringer og avviste dermed et lovforslag som ville ha pålagt republikken i sør å innlede formelle forberedelser til irsk gjenforening.
Se også: “Hatets ild. Nasjonalistpartier utfordrer unionen”
Mens Martin, som sedvanlig, reagerte steilt på kritikken, kom Fine Gael ut med et dokument som skulle stadfeste at det kristeligdemokratiske og høyreliberale partiet er for irsk gjenforening. Det blir trukket i tvil av FGs tidligere Taoiseach (“høvding”) Leo Varadkar som ikke er overbevist om at et forent Irland er uunngåelig.
– Jeg er ikke enig i at et forent Irland er «uunngåelig», om så bare fordi historia lærer oss at ingenting er uunngåelig i politikken, sier han og mener at uansett vil det bli en «lang prosess» som han mener bør skje i tre stadier: Først å bygge et «stabilt» flertall i nord og skape større forståelse for grunnlovsendringer i sør før en folkeavstemning som vil munne ut i overgang og integrering for “å bygge et nytt Irland basert på enighet, Éire Aontaithe, “et forent Irland”.
– Det vil ta tiår, fastslår han og synes å overse den langvarige prosessen som særlig Sinn Féin har gjennomført overfor den protestantiske befolkninga i Nord-Irland sia Langfredagavtalen – og som partiet har høstet skarp kritikk for fra ulike republikanske grupper som føler seg som arvtakere etter den provisoriske irske republikanske hæren (P)IRA (Óglaigh na hÉireann), kjent som Provos.
At britene ved flere anledninger har forsøkt å legge hindringer i veien for Langfredag-avtalen, ikke minst for å pleie lojaliteten til unionistene, følger den politiske protokollen, men at Dublin-regjeringa nå stritter imot, gir politikken på Éire, oppkalt etter den irske gudinnen Ériu, en ny dimensjon som preger andre deler av irsk politikk.
Clash med London
I Stormont Castle konfronterte førsteminister O’Neill Burnham med hans uttalelser og “direkte utfordret” ham, skriver hun i et innlegg på sosiale medier. Hun beskrev utsagnene som «antidemokratiske» og «fullstendig i strid med Langfredagsavtalen».
“Det er opp til innbyggerne på denne øya å avgjøre Irlands fremtid – og kun dem. Ingen britisk statsminister har rett til å nekte folket vårt deres rett til selvbestemmelse. Retten til folkeavstemning om irsk samling ble garantert gjennom Langfredagsavtalen, og denne avtalen må respekteres,” fastslår O’Neill, ifølge Irish Republican News.
Likevel har London og britisk og irsk media forsøkt å tone ned hendelsen og dekke over det faktisk innholdet i Burnhams posisjon med hensyn til folkeavstemninga. Den har ikke et “for øyeblikket”-perspektiv som dekker over konsekvensene for Langfredagavtalen. Det blir forsterket ved at den britiske regjeringa har sett seg nødt til å stadfeste at den fortsatt står ved Langfredagsavtalen.
– Jeg er svært godt kjent med hvert eneste ord i Langfredagsavtalen. Som statsminister vil jeg følge den 100 prosent, forsikret Burnham i Westminster onsdag.
Sinn Féin, og flere med dem, lar seg ikke overbevise, ikke minst på bakgrunn av hva Bryant tidligere har gått ut med. Like etter innsettelsen erklærte han at han ville samarbeide med kompromissløse unionister for «et sterkt Nord-Irland i et sterkt Storbritannia», ifølge IRN.
– Vi sa klart og tydelig til ham at Langfredagsavtalen fikk massiv støtte fra befolkningen på denne øya, og at man ikke kan velge og vrake – «à la carte» – i hvilke deler av avtalen man liker eller misliker, sier John Finucane som representerer valgkretsen Belfast North, på vegne av Sinn Féin.
Burnham forsøker åpenbart å legge debatten om folkeavstemninga på is. Men isen smelter. Tidligere statsministeren (2007-10) og finansminister under Tony Blair (1997-07) da Langfredagavtalen ble inngått, skotske Gordon Brown, er ikke i tvil om at Irland vil bli gjenforent.
Han var den første tidligere statsministeren – siden Winston Churchill – som ga sin støtte til et forent Irland.
Labour-parlamentarikeren Diane Abbott er minst like tydelig: – Andy Burnham burde vite bedre. En folkeavstemning om grensespørsmålet er nedfelt i Langfredagsavtalen. Dette er både en avtale mellom flere partier – godkjent gjennom folkeavstemninger – og en internasjonal traktat registrert hos FN, sier den profilerte veteranen som representerer London-valgkretsen Hackney North and Stoke Newington sia 1987 og tidligere “skyggeinnenriksminister”. Hun var det første kvinnelige afro-britiske parlamentsmedlemmet
Tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn, som nå representerer Your Party i hans gamle valgkrets Islington North (sia 1983), har lenge støttet irsk gjenforening og har vært gjest på Sinn Féins ard fhéis (landsmøte) ved en rekke anledninger, går i rette med Burnham: – Det er ikke opp til Andy Burnham å avgjøre dette. Ingen britisk statsminister har rett til å utelukke en folkeavstemning om (irsk) samling. Langfredagsavtalen er tydelig: Det er kun innbyggerne på øya Irland som skal bestemme sin egen framtid.
Dette har naturligvis ikke gått upåaktet hen i Edinburgh. Førsteminister i Skottland sia mai 2024, John Swinney, som samtidig tok over som leder av SNP, er lite imponert over Burnhams besøk i Belfast.
Han mener det har en klar undertone av hvordan Burnham vil opptre overfor Holyrood (skotsk-gælisk: Taigh an Ròid, skotsk: Halyruid), det skotske parlamentet (skotsk-gælisk: Pàrlamaid na h-Alba).
Når Burnham hevder at han var i Nord-Irland som ledd i sin nasjonale “lytterunde”, fortoner det seg for SNP mer som en “foredragsrunde” for å belære andre ved å avvise folkeavstemning om Irland. Det gir naturlig nok gjenlyd fra Glasgow til det skotske høylandet og resten av Alba, det gæliske kongedømmet i Skottland fra om lag 900 til 1286, som er avledet av Albion som i antikken ble brukt for hele Britannia.
Stoler ikke på London
Uvissheten som Burnham har sådd, slår begge veier, slik reaksjonene avdekker. Den bidrar til å skjerpe den politiske spenninga i nord, med eventuelle nye utslag av sekterisk vold fra lojalistenes side, og den åpner for politiske motsetninger blant irske republikanere over veien til irsk gjenforening.
Burnham rører ved en dyp mistanke om at britiske politikere, på begge sider i Westminster, rett og slett ikke vil oppfylle Langfredagavtalen og at det fins sterke og mørke grupper av “securocrat” som vil prøve å hindre at det skjer. Mange irer etterlyser britisk ærlighet, basert på svært mange og lange historiske erfaringer som strekker seg fram til i dag. Det blir bare forsterket av at Reform UK og Nigel Farage vaker i grunne farvann
“Det er ingen grunn til å bli opprørt over at Burnham avlyser folkeavstemninga. Dette er rett og slett Storbritannia som opptrer slik landet har gjort på denne øya i størstedelen av et årtusen: De klamrer seg til territoriet som aldri rettmessig har tilhørt dem, og for en gangs skyld sier de det rett ut i stedet for å pakke det inn i finere ord,” advarer det republikanske sosialistiske partiet Saoradh (“Frigjøring”) som ble stiftet i 2016 og som er i opposisjon til Sinn Féins linje for gjenforening.
Partiet blir ledet av Stephen Murney og har hovedkontor i Derry, “the town I love so well”. Saoradh og ungdomsavdelinga Éistigí (“Hør”) blir knyttet til New IRA.
New IRA blir ansett som en forlengelse av Real IRA som fikk betegnelsen New IRA da gruppa som sprang ut av 32 County Sovereignity Movement,som slo seg sammen med Republican Action Against Drugs (RAAD) i juli 2012.
Saoradh peker på at mekanismen for folkeavstemninga gjør at tidspunktet for en konstitusjonell endring er fullstendig avhengig av en britisk minister for Nord-Irland; som i realiteten blir styrt fra 10 Downing Street. Det skyldes ordlyden i avtaleteksten om at “hvis det framstår som sannsynlig” overlates til den til enhver tid sittende ministerens skjønn. “Sannsynlig” er langt fra noen eksakt størrelse, men kan tøyes langt inn i framtida, slik London nå har gjort rettslig med en ny folkeavstemning i Skottland.
«Ingen tidsfrist binder London. Det finnes ingen sanksjoner ved manglende handling. Hele ordninga kan forbli uvirksom i all evighet, og ingenting i lovverket tvinger fram en endring,» påpeker Saoradh med henvisning til McCord-saka.
McCord-saka, med tilknytning til Langfredagavtalen ble anlagt av den unionistiske protestanten Raymond Irvine McCord (72) i 2016. Den reiste spørsmål hvorvidt statlige handlinger som brexit og uavklarte betingelser om artikkel 50 med hensyn til folkeavstemninga, undergraver Langfredagavtalen. High Court (en lavere instans av høyesterett) i Belfast avviste i 2019 den rettslige prøvinga av hvorvidt det å aktivere artikkel 50 (som i forbindelse med brexit) uten særskilt samtykke fra Nord-Irland eller et parlamentarisk mandat, var i strid med Storbritannias forpliktelser etter Langfredagavtalen. Avslaget i High Court og Court of Appeal (lagmannsretten som fungerer som ankedomstol) ble begrunnet med at de politiske beslutningene knyttet til brexit ligger i regjeringas domene og utafor domstolenes område. Kjennelsen vil ha en negativ effekt på fredsprosessen, argumenterte McCord. Den protestantiske unionisten er far til Raymond McCord som ble drept av den lojalistiske paramilitære Ulster Volunteer Force (UVF) i 1997 i hva som fortoner seg som et internt oppgjør i UVF og rivaliseringa med Ulster Defence Association (UDA).
I januar 2024 la den britiske regjeringa fram et dokument som ble publisert som en del av Langfredagavtalen og fikk DUP til å gjenoppta sin deltakelse i Stormont Castle og regionalregjeringa som de hadde boikottet i protest mot EU/Nord-Irland-protokollen mellom London og Brussel.
Dokumentet innebar at «[D]en britiske regjeringa slo fast skriftlig: Det finnes ingen realistisk utsikt til at en folkeavstemning vil føre til et forent Irland, og vilkårene for en slik avstemning vil ‘neppe bli objektivt oppfylt’.»
Saoradh konkluderte med at «[R]epublikanismen trenger ikke tillatelse hentet fra en underparagraf i det britiske lovverket.»
Angriper Sinn Féin
Saoradh profilerer seg på å angripe Sinn Féin fra venstre uten å utgjøre noen stor organisatorisk trussel. Ingen av de nye venstregruppene, som det trotskistiske partiet People before Profit, har hatt noe parlamentarisk gjennombrudd.
Den republikanske befolkninga i Nord-Irland ønsker heller ikke at IRA skal gjenoppstå selv om lojalistenes vold skulle tilta og utløse nye pogromer som den i Bombay Street i Clonard i Belfast august 1969. 1800 familier ble fordrevet.
Det fikk de forfulgte katolske innbyggerne til å be om at IRA ble gjenopplivet, fortalte IRA-veteranen og tidligere stabssjef Joe Cahill til undertegnede (den gang journalist fra Klassekampen) på en Sinn Féin ard fhéis i Manor House i Dublin.
Hans oppdrag som medlem av IRA Army Council, var å instruere nye Volunteers (frivillige) etter at han og Billy McKee forgjeves hadde forsøkt å forsvare Clonard mot angrep fra protestantiske vigilantegrupper som fikk støtte av det unionistiske politikorpset Royal Ulster Constabulary (RUC). Det var svaret på det hånende slagordet som dukket opp på husveggene: “IRA: I Ran Away” og førte til splittelsen i The Official IRA.
Cahill organiserte forsvaret av Ballymurphy i Vest-Belfast i spissen for det nye Provisional IRA.
Historia vil ikke gjenta seg. IRAs væpnede kamp la grunnlaget for de politiske framgangene som i dag er ugjenkallelige uavhengig av Langfredagavtalen. De nye IRA-gruppene, fra det “sovende” Continuity IRA som oppsto da Republican Sinn Féin brøyt ut av Sinn Féin på det samme ard fhéis i 1986, til dagens New IRA, har ikke det folkelige grunnlaget å stå på som gjorde det mulig for IRA å drive (by)gerilja i et høyt utviklet europeisk land med et velutbygd etterretningsapparat som alltid har kunnet støtte seg på et sikkerhetsinfisert rettsapparatet som i dag rammer aktivistorganisasjonen Palestine Action.
Det betyr ikke at striden og uenighetene om den politiske strategien ikke kan tilspisse seg på republikansk side.
«Sinn Féin byttet bort vissheten som ligger i kamp, til fordel for en britisk ministers vilkårlige skjønn, og framstilte dette byttet som strategi. Det var aldri strategi. Det var trenering, og trenering har aldri noen gang fått Storbritannia ut av dette landet,» anklager Saoradh.
Ord som “kolonialt redskap” om Langfredagavtalen går igjen og går tilbake til Bernadette Sands McKevitt (67), søstra til legendariske Bobby Sands (egentlig Roibeárd Gearóid Ó Seachnasaigh, som sultestreiket seg til døde 5. mai 1981), som stiftet 32 County Sovereignity Movement i 1997 sammen med ektemannen Michael McKevitt (som døde i januar 2021) i protest mot Langfredagavtalen.
Republican Sinn Féin (SF Poblachtach) krever en “britisk hensiktserklæring om å trekke seg ut av Irland» som verken Sinn Féin eller de andre partiene eller gruppene vil være uenige i. Det koker ned til et spørsmål om taktikk og hva som er hensiktsmessig med tanke på å få på plass en folkeavstemning og oppnå flertall, det vil si at ikke retten til å søke konstitusjonelle endringer, men omstendighetene rundt hvordan dette skal gjøres.
Trykket øker
Trykket hviler på Sinn Féin og førsteminister O’Neill. Hun understreket under Beurnhams besøk at partiet «ikke kommer til å trekke seg» fra Stormont til tross for at de politiske og all-irske institusjonene blir stadig mer dysfunksjonelle på grunn av uenigheten om budsjettet og vedvarende brudd på juridiske forpliktelser til å gjennomføre en strategi for det irske språket.
O’Neill la heller ikke skjul på utfordringene ved å styre sammen med partier som er «fundamentalt imot maktdeling, rettigheter og likestilling» da hun deltok i den årlige markeringa av sultestreiken i Mayo (Maugh Eo, “sletta med barlinden”), fylket som ligger på nordvestkysten av Irland.
– Å trekke seg ville bety å overlate kontrollen over offentlige tjenester til britiske regjeringsministre. Det ville vært katastrofalt, og det kommer ikke Sinn Féin til å gjøre, sa O’Neill til de frammøtte.
– Vi er også helt tydelige på dette: Den eneste måten å fullt ut sikre rettigheter, likestilling, respekt og inkludering på, er gjennom et nytt og forent Irland, understreket hun og understreket dermed dilemmaet Sinn Féin står i, selv om det ikke er overhengende.
– Enhver sekterisk, partipolitisk eller splittende handling fra DUP, utført for å provosere og irritere, blir i virkeligheten et nytt argument for irsk samling.
I juli advarte Sinn Féin-veteransen, senator Conor Murphy fra Newry and Antrim, tidligere finansminister for Stormont-regjeringa (2024-25), om at maktdelinga befant seg i en «utsatt situasjon» og varslet om «fare for at hele samarbeidet kunne bryte sammen» på grunn av DUPs manglende «politiske vilje til å få det til å fungere».
Budsjettknuten er fortsatt ikke løst, tross Burnhams løfter, verken for neste år eller flere år framover. Nord-Irlands departementet har gått på nødbudsjett siden april. Det legger betydelige begrensninger på embetsverket.
Regjeringa i Nord-Irland er «preget av økende splid og spenninger”; den sliter med “å samarbeide om vanskelige eller store saker»; situasjonen er “katastrofal”, konkluderte en ekstern rapport nylig, og High Court slår fast, for tredje gang, at The Executive bryter sin rettslige plikt til å gjennomføre en strategi for det irske språket.
Det er en forpliktelse som går tilbake til St Andrews-avtalen (irsk: Comhaontú Chill Rímhinn; ulster-skotsk: St Andra’s ‘Greement) i oktober 2006 som gjorde at DUP omsider, etter åtte år, godtok maktfordelingsprinsippet i Langfredagavtalen.
I køen av lovforslag som ikke har blitt behandlet, står blant annet arbeidstakerrettigheter («Good Jobs Bill»), utdanning og opplæring og likestilling uavhengig av rase, ifølge IRN. Utbygginga av idrettsanlegget Casement Park som er viktig for gælisk idrett, og veiprosjektet A5 mellom Derry og Aughnacloy (Achadh na Cloiche, “steinfeltet”) i Tyrone via Strabane og Omagh (det vil si fra nord til sør) har stoppet opp; det fins ingen samholdte investeringsplaner for avløpshåndtering som legger begrensninger på boligutbygginga og økonomisk utvikling.
Det gir utløp for kritikk over hva Sinn Féin har fått utrettet i Stormont Castle for lokalsamfunnene i de seks fylkene og som munner ut i hvorvidt “den britiske regjeringa betrakter retten til irsk selvbestemmelse som en demokratisk forpliktelse, eller som et spørsmål som kan utsettes avhengig av hva som politisk passer for den regjeringa som til enhver tid sitter med makten i Westminster,” ifølge IRN.
Kravene om klarhet rundt kriteriene for en folkeavstemning og forberedelser til konstitusjonelle endringer vil uvilkårlig tilta i styrke med et brennende spørsmål i margen: Om London virkelig er forpliktet til alle deler av Langfredagsavtalen, hvorfor fins det fortsatt ingen klar forklaring på under hvilke omstendigheter den ville være forpliktet til å utlyse en folkeavstemning ettersom Langfredagsavtalen ikke gir London-regjeringa vetorett når det gjelder irsk samling?
Det har gått over 28 år (!), og 10 Downing Street har ennå ikke høyt og tydelig fastsatt kriteriene. Hva teller? Meningsmålinger? Valgresultater? Stemmegivninga i Westminster? Mandatfordelinga i Stormont Castle?
Kravet om klarhet og kravet om å kreve klarhet fra London gjelder i høyeste grad også regjeringa i Dublin, som i stedet sleper føttene etter seg.
Klarhet med hensyn til kriteriene; ikke noen fastsatt dato – ennå. Irene venter på nyheter fra London som gjør at koalisjonen i Dublin ikke lenger kan jonglere spørsmålet som en teoretisk mulighet for framtida.