Mens bombene fortsatt regner i Gaza
Onsdag for tre år siden startet Hamas sin godt planlagte Operasjon Al-Aqsa flommen. Det har gjort 7. oktober til en merkedag. En omstridt merkedag som gjør at 10. oktober har blitt den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina som Palestinakomiteen har sluttet seg til.
Mandag 5. oktober hadde jeg et innlegg på trykk i Klassekampen som i stor grad retter seg mot den sekteriske linja til Fred og rettferdighet (FOR).
Første del av denne kommentaren er en betydelig utvidet utgave av dette innlegget. Her går jeg også imot terrorstemplet som Rødts utenrikspolitiske talsmann Bjørnar Moxnes har satt på Hamas-angrepet og tar opp igjen artikler som ikke kom på trykk da jeg var utenriksjournalist i Klassekampen (fram til juni 2024), hvor jeg går nærmere inn på hva som skjedde 7. Oktober og den militærsensuren som senket seg over israelsk og internasjonal presse.
Det politiske skillet går mellom Palestina-solidariteten mot de som støtter Israels okkupasjon og annekteringa av Palestina – inkludert den folkemorderiske krigen og fysiske utslettelsen av Gaza. I debatten rundt 7. oktober får man lett inntrykk av at noen vil trekke skillet tvers gjennom Palestina-soldariteten, på trump’sk vis mellom de som er “for oss” og alle andre som blir slått i hartkorn med “Israels narrativ” fordi man angivelig ikke støtter “den palestinske motstandskampen” (som blir ensbetydende med væpnet kamp).
Alle problematiseringer blir dermed radert ut; alle vurderinger av taktikk med hensyn til å fremme Palestina-solidariteten forsvinner.
Nå har valgkampen i Israel fram til 27. oktober åpnet slusene for en ny runde i hvem som sitter med ansvaret for at Hamas-angrepet kunne rokke ved Israels påkostede myte om “uovervinnelighet” og det traumet det har skapt.
