Rasisme med anti-irske røtter
Hardbarket lojalisme og rasisme henger tett sammen og har samme utspring, til tonene av “Rule Britannia”. På midten av 1600-tallet, under Oliver Cromwell, Storbritannias militære statsleder (1653-58) som erobret Irland og Skottland, kunne en engelsk soldat innkassere seks pund for hodet til en ulv. Skuddpremien på hodet til en irsk rebell eller prest var fem pund. På 1960-, 70- og 80-tallet flommet The Sun og andre “pop”-aviser over av anti-irske vitser med dype islett av rasisme. En Gallup-undersøkelse i oktober 1967, før The Troubles (1968-98), viste at nær 25 prosent av de spurte mente at irsk innvandring hadde “en skadelig effekt” på Storbritannia.
Dette er røttene til de rasistiske og høyreekstreme lojalistene som nå organiserer og sprer den rasistisk-motiverte volden og urolighetene i Nord-Irland – etter et alvorlig knivangrep som en 30-årig sudansk asylsøker sto bak i Girdwood/New Lodge-området i Nord-Belfast der en lokal mann ble alvorlig skadet. Mobiliseringa har mange paralleller til de rasistiske demonstrasjonene som nylig hjemsøkte Southampton i Storbritannia. Men urolighetene i Belfast har i tillegg et annet tilsnitt: Lojalistene er på vikende front politisk med hensyn til spørsmålet om irsk gjenforening. De siste årene har det utløst voldelige angrep og brannstiftelser mot katolske hjem i blandingsbydeler. De og dagens angrep på migrantfamilier minner eldre Belfast-borgere om pogromene i Bombay Street i august 1969 som Irish Times beskriver som “begynnelsen på de brennbare åra”, kjent som The Troubles.
Rasisme og lojalisme
En buss og andre kjøretøy i Newtownards Road på østkanten av Belfast er satt i brann med brennende søppelbøtter. Demonstratene fylker seg under Union Jack og det engelske St. George-flagget i konfrontasjonen med politistyrken fra Police Service of Northern Ireland (PSNI).
I fremste rekke står alvorlig sinte unge menn som har latt seg mobilisere av Reform UK eller underskogen av lojalistiske, paramilitære grupper. Det fins en betydelig overlapping. Unionistene håper at Reform UK-lederen Nigel Farage vil gi dem et pusterom om han blir britisk statsminister ved neste anledning fordi han vil sabotere bestrebelsene på å holde en folkeavstemning om irsk gjenforening i løpet av noen år.
Videoen som har blitt spredt på sosiale medier, viser en asylsøker fra Sudan, som angivelig lider av psykiatriske problemer, gå til angrep på en lokal mann i Kinnaird Avenue med en kjøkkenkniv før en modig forbipasserende griper inn og en annen mann, Maitiu Mág Tighearnán, kommer til unnsetning med en hurleykølle (camán).
Hurling (iománaíocht; for kvinner: camogie, irsk camógaíocht) er en av de irsk-gæliske nasjonalsportene, administrert av Gaelic Athletic Association (GAA), som minner om landhockey, men under langt mindre strikte regler med hensyn til å føre ballen (sliotar) over en bane på størrelse med fotball.
Gjerningsmannen ble framstilt for Belfast Magistrates’ Court onsdag. Her stilte igjen maskerte lojalister og høyreekstremister opp. De har okkupert rundkjøringer og kryss i flere protestantiske bydeler i den nordirske hovedstaden og i andre byer. Urolighetene har spredt seg til Cloughfern i Newtownabbey, nord for Belfast, hvor to biler ble kapret og satt i brann, melder Irish Republican News (IRN), og det har vært demonstrasjoner i Antrim, Ballymena, Bangor og Derry, ifølge BBC.
Både i Dundonald (Dún Dónaill) i Upper Newtownabbey i fylket Down, på Crumlin Road (Cromghlinn), og i Lendrick Street i East Belfast er hus blitt stukket i brann. Nedre del av Crumlin Road huser en rekke historiske bygninger, inkludert byens tidligere domstoler og fengsel. Veien går gjennom flere store boligområder, inkludert Ardoyne (Ard Eoin) et arbeiderklassedistrikt med hovedsakelig katolske og irske republikanere i Nord-Belfast. Det ble beryktet som et mål for sekterisk, lojalistisk vold under The Troubles (1967-97) og for IRAs kamp på linje med Falls Road i Vest-Belfast.
Et fellestrekk er at dette er alt overveiende hvite, protestantiske strøk. Om lag 75 prosent av de vel over 15.000 innbyggerne i Dundonald er protestanter, under fem prosent er katolikker og vel 19 prosent har annen eller ingen religiøs bakgrunn. En tyrkisk frisørsalong i Ballyclare i rødt/hvitt og blått-fylket Antrim, og andre innvandrerbutikker har blitt angrepet. Flere steder som Antrim, Ballymena og Bangor har folk samlet seg på sentrale rundkjøringer og sperret av trafikken.
Den venstre-republikanske Belfast-gruppa Lasair Dhearg (“Røde flamme”) beskriver urolighetene som «ingenting annet enn rein sekterisme». De har blitt «fullstendig overskygget av intensjonene til tankeløse fanatikere som ønsker å utnytte det til sine egne interesser». – De som går ut i gatene vil ikke bry seg om historia vår, men vil fyre opp under spenninga og spre frykt blant de mange migrantene som har gjort seg til integrerte medlemmer av lokalsamfunnene våre, melder gruppa.
Den kommunistiske og antiimperialistiske gruppa Lasair Dhearg ble opprettet i 2017 og har Éamonn Ó Cleirigh som generalsekretær. De hadde sitt første landsmøte, ard fhéis, i Belfast i 2024. Gruppa tok på seg ansvaret for å ha helt rød maling over statuen av dronning Victoria på Royal Victoria Hospital i Belfast 27. februar i år.
Storbritannias statsminister Keir Starmer fulgte opp sin offensiv mot Farage i forbindelse med de høyreekstreme protestene i Southampton, med å fordømme protestene i Belfast og Nord-Irland. Sinn Féins førsteminister Michelle O’Neill og viseførsteminister Emma Little-Pengelly fra Democratic Unionist Party (DUP) oppfordrer til ro.
Tidlige varsler
Den rasistiske volden som nå sprer seg, kommer ikke ut av intet. Den har blitt varslet god tid i forveien gjennom store plakater i lojalistiske områder, som i Newtownabbey i Antrim-fylket.
Newtownabbey (Baile na Mainistreach) ble konstruert i 1958 for å skille landsbyene Whiteabbey, Glengormley og Carnmoney fra Belfast by på den andre sida av basaltklippene Cavehill, vel 350 meter over havet. Den har med sine nesten 70.000 innbyggere blitt Nord-Irlands tredje største bysenter.
I Newtownabbey dukket en rekke truende og rasistiske plakater og graffiti opp i lojalistiske områder over en uke før knivangrepet. Skrifta på lyktestolpene er tydelig nok: «Vær oppmerksom. Alle som legger til rette for bosetting av muslimer eller illegale innvandrere i våre områder, vil bli holdt ansvarlige. Vi følger med.» Signert «NIHE (NI Housing Executive) staff».
Skrifta på graffitiveggene er like tydelig: «Kun lokalbefolkninga». «Folket i Rathcoole ønsker ingen utenlandske statsborgere i området», står det feilstavet på en graffiti ved den lokale barneskolen, av alle steder. En annen graffiti forkynner «Kast ut lokalbefolkninga på egen risiko».
Dette er “naken rasisme”, fastslår Sinn Féin-parlamentarikeren John Finucane, sønn av menneskerettsadvokaten Pat Finucane som ble likvidert av dødsskvadronen Ulster Defence Association (UDA) i samarbeidet med politiet Special Branch og britisk etterretning i sitt hjem, foran øynene på sin familie, i Belfast 12. juni 1989.
– Slike meldinger er motbydelige og tjener bare til å spre hat og splittelse, mener Finucane (46) som representerer Belfast North. – Politiske ledere og samfunnsledere må være høylytte og utvetydige i å fordømme dette for hva det er: naken rasisme. Flertallet i lokalsamfunnene våre avviser heldigvis slik avskyelig oppførsel. Det er ingen plass i samfunnet vårt for rasistisk eller hatfylt graffiti som er utformet for å skremme lokalsamfunn og spre frykt.
Samtidig dukket det opp rasistiske slagord i Øst-Belfast der forberedelsene er i gang til det store bålet i anledning den årlige markeringa av “The Twelfth”, årsdagen for slaget ved Boyne (Cath na Bóinne) der kong William 3. of Orange – “King Billy” blant lojalister – slo troppene til den katolske kongen James 2. av England og Irland (og kong James 5. av Skottland) i 1690.
Slagordene, inkludert “No niggers”, lyste fra pallene som skal brukes til bålet som markerer høydepunktet for den protestantiske marsjsesongen som den lojalistiske frimurerlosjen Orange Order (Oransjeordenen), formelt Loyal Orange Institution, står bak.
Rasistisk kobling
Koblinga og tidspunktet er ikke tilfeldig. Den er heller ikke lokalt forbundet. I det landlige grevskapet Tyrone (Tír Eoghain) i det sentrale vest har plakater med «Muslimer er ikke velkomne» blitt slått opp, blant annet ved en lekeplass i landbyen Moygashel (Maigh gCaisil).
Moygashel har 93 prosent protestanter; to prosent er katolikker og ligger i nærheten av Dungannon (Dún Geanainn, "Geanann's fort"), den nest største byen i fylket etter Omagh. Fra 1990-tallet har Dungannon vært en av de raskest voksende byene i Nord-Irland. Veksten, uten sidestykke i Nord-Irland, ble drevet fram av den høyeste prosentandelen innvandrere av alle byer i The Six Counties. Innvandrere utgjorde omtrent 11 prosent av Dungannons over 16.000 innbyggere; mer enn dobbelt så mye som gjennomsnittet i Nord-Irland. Antallet økte tifoldig i løpet av det foregående tiåret, ifølge BBC News ("NI migrant population triples in decade, says study", 26. juni 2014), basert på tall fra Northern Ireland Statistics and Research Agency (NISRA).
Plakatene blir plassert på plasser som passer med motivene, ofte en gruppe hvite barn og voksne som leker på en fargerik lekeplass. De er dekorerte med Union Jack-flagg sammen med britiske soldater med medaljer på brystet som tilsynelatende vokter Moygashel Playpark mot mørke muslimer, iført keffiyeh (hodeskjerfet) og skjegg. De blir møtt med et stopp-skilt. Teksten lyder «vårt samfunn, våre regler» og «Ikke velkommen, ikke ønsket, ikke her», ifølge IRN.
Dette er «et av de mest skammelige bildene jeg har sett vist på et offentlig sted i Mid Ulster», mener byrådet Malachy Quinn fra SDLP.
– Det er avskyelig, rasistisk, og å sette denne typen rasistiske budskap på gjerdet til en lekeplass for barn, er helt skammelig. Bildene og språket som brukes her er skremmende; det er den typen ting du forventer å se i Tyskland på 1930-tallet, ikke i Dungannon i 2026. Parkene våre burde være trygge og innbydende steder for alle barn og alle familier, uavhengig av bakgrunn, nasjonalitet, religion eller hudfarge. Ingen samfunn blir sterkere av hat, frykt eller syndebukker.
Pogromer
Lojalistterroren slår igjen ut i lys lue. Over et dusin migrantfamilier er brent ut av sine hjem. Dette er en planlagt voldsbølge, hvor det rasistiske hatet blir båret fram av et organisert, kriminelt nettverk av maskerte menn som er kjent for sin lojalistiske virksomhet i Øst-Belfast. I et tilfelle i Vest-Belfast sitter to PSNI-betjenter stille i sin bil når en gruppe med lojalistiske flagg angriper og trenger inn i et hus i Shankill Road som løper parallelt med og er fortsatt atskilt fra republikanske Falls Road av en mur. Lenger har ikke forsoningsprosessen i nord kommet.
Menneskemengder har flokket seg rundt hus som står i brann, ikke for å trå hjelpende til, men for å bivåne hendelsene, posere på selfies og drikke øl.
Det fins flere videoer hvor folk oppmuntrer til mer vold. Tesla- og X-eieren Elon Musk delte et innlegg av den framtredende britiske fascisten Tommy Robinson, der han identifiserte steder for «protester», sammen med et annet innlegg fra det høyreekstreme partiet Restore Britain som uttalte: «Ikke slutt fred med ondskapen. Ødelegg den.»
Pressgruppa Restore Britain ble opprettet i juni i fjor av parlamentsmedlemmet Rupert Lowe for Great Yarmouth i Norfolk for Reform UK før Restore Britain som ligger enda lenger ut til høyre ble etablert som parti i februar i år.
At PSNI nok en gang viser manglende evne til å forhindre utbrudd av rasistisk lojalistisk vold for tredje år på rad, har ført til at noen i media stiller spørsmål ved om dette er i ferd med å bli «den nye normalen». Statistikken viser at det ble begått 1507 rasistiske hatkriminaliteter og 2367 rasistiske hendelser i de 12 månedene fram til mars i år, de høyeste tallene siden registreringa startet i 2004.
Disse tallene gjenspeiler kun rapporterte hendelser. I Westminster uttrykker statsminister Keir Starmer sin avsky for den rasistiske volden, men 10 Downing Street er ikke i stand til å legge fram konkrete tiltak for å håndtere den. I Nord-Irland er reaksjonen allmenn fordømmelse, men i varierende grad.
Mens Sinn Féins førsteminister Michelle O’Neill beskriver volden som uttrykk for «avskyelig feighet», trekker Sinn Féin-parlamentarikeren Deirdre Hargey fra Belfast South, tidligere borgermester i Belfast (2018-19), fram sammenlikninga med pogromene mot katolske hjem i 1969.
Sinn Féin-leder Mary Lou McDonald er inn på samme historiske spor når hun omtaler hendelsene som «et ekko fra pogromene i Bombay Street i 1969 da familier og barn ble brent ut av hjemmene sine av lojalistiske mobber. Hvorfor? Fordi de var katolikker. Hvorfor? Fordi de var irske.» Lojalistiske bensinbomber gjorde over 1500 katolske nasjonalister og republikanere hjemløse mens RUC sto og så på og til og med la forholdene til rette for pogromene.
– Å brenne ned hjem, bedrifter, busser og biler mens barn flykter med eiendelene sine, dette er rasisme, trusler og bølleoppgjør. Dere representerer ikke Belfast, konstaterer byens nyinnsatte borgermester, Róis-Máire Donnelly fra Sinn Féin. Hun tilhører den nye generasjonen av republikanske og irsk-nasjonalistiske politikere som ikke har noen forankring i “The Troubles” – et “barn av Langfredagavtalen”– som snakker flytende irsk.
Republikanere fra en rekke organisasjoner mobiliserer til et organisert svar på forsøkene på å bringe rasistisk trussel inn i nasjonalistiske områder og for å slå ring rundt de adressene i republikanske områder som lojalister legger ut på nettet hvor det bor familier med etnisk minoritetsbakgrunn over hele Belfast, melder IRN.
– Ingen vil forlate lokalsamfunnene våre som følge av disse besøkene. Rasisme og rasister vil ikke bli tolerert i lokalsamfunnene våre. Det er og vil bli en respons på slike hendelser, oppfordrer Lasair Dhearg.
Ardoyne-republikaneren Damien “Dee” Fennell, talsmann for Anti-Internment League, organiserer lokale innbyggere til å støtte migrantfamilier
– Kontaktinformasjonen til lokale republikanere har blitt gitt dem, og vi vil mobilisere hjemme hos dem hvis noen dukker opp på døren deres, sier han.
– Ta ikke feil, lokale republikanere vil forsvare denne familien og alle andre som blir angrepet på denne måten med alle nødvendige midler. De gode menneskene i Ardoyne vil ikke la områdets navn bli svertet av avskum, og jeg tviler ikke på at mange vil støtte oss i å beskytte disse familiene, sier Fennell.
Fennel er blitt knyttet til New IRA som igjen har utspring i Real IRA, den første avskallinga fra IRA etter Langfredagavtalen i 1997).
De som leder denne volden, «er de samme menneskene som vil brenne trikolorer på toppen av bålet den 12. juli,» fastslår McDonald. Samtidig oppfordrer flere republikanske organisasjoner som Anti-Imperialist Action (AIA) som oppsto i 2017, og Republican Network for Unity (Poblachtaigh d’Aontú), republikanere og andre nasjonalistiske krefter til å holde seg i ro under unionistenes markeringer og ikke la seg provosere. av lojalistiske paramilitære forstyrrelser
«Knivkriminalitet startet ikke med de siste migrantene til Irland, og har lenge vært en taktikk som har blitt brukt av lojalistiske paramilitære mot de republikanske og nasjonalistiske samfunnene, særlig av Shankill Butchers. Det er ingen plass i Irland for rasisme. Det er et verktøy for imperialismen for å holde arbeiderklassen splittet og distrahert fra våre virkelige fiender. I stedet for rasisme må republikanerne lede kampen mot alle antisamfunns- og antisosiale elementer, uansett hvor de kommer fra,» påpeker AIA.
– Våre lokalsamfunn har allerede lidd nok gjennom flere tiår med konflikt, og traumene, tapet og vanskelighetene forårsaket av den perioden fortsetter å påvirke mange mennesker den dag i dag. Vi trenger ikke å legge noe til denne lidelsen, understreker nettverket som oppsto i protest mot at Sinn Féins ard fheis (“høyt møte”) i 2007 ga sin støtte til PSNI.
The Same Old Story …
Mange unionister er så lojalistiske og britiske at de ikke oppfatter at diskriminerende irske-vitser er myntet på dem. Verre blir det når vitsene handler om noe langt mer enn Paddy-vitser: “There were these thick paddies …”
Historieoppfatninga er bedøvende og frarøvende. Jeg som skriver dette har bodd på B&B hos et protestantisk lærerpar i Belfast, i nærheten av Windsor Park og Queen’s University, som ikke visste at den øverste ledelsen av Society of United Irishmen, som ble opprettet i 1791, inspirert av Den franske revolusjonen og USAs uavhengighetserklæring og forfatning, var protestanter, som Theobald Wolfe Tone, Henry Joy McCracken, James Napper Tandy og Thomas Russell.
Den særegne anti-irske rasismen henger nøye sammen med utviklinga av det britiske imperiet gjennom slavehandelen og kolonialiseringa. På midten av 1800-tallet dominerte Storbritannia store deler av verden direkte – Irland, britisk Vest-India, Canada, Australia, Sør-Afrika, India – og hadde indirekte kontroll over enda større deler. Etter å ha underlagt seg et land eller et område etter det andre, lå vel en firedel av verdens territorium og en femdel av verdens befolkning under Imperiet.
Årsaken til Imperiets dominans ble tilskrevet “den anglo-saksiske overlegenheten” av dronning Victoria og hennes viktorianere. Dette ble utviklet til den pseudo-vitenskapelig raseteorien, eller “vitenskapelig rasisme”, hvor “irsk iberisk” fikk sin plass i det møysommelige hierarkiet sammen med “anglo-teutonisk” og andre kategorier som “negro” – med anglo-saksere på topp i et finmasket mønster, og “hottentotter” og keltere i bånnsjiktet i en romslig sekkebetegnelse sammen med andre “ville stammer” (savage tribes).
I en reiseguide fra 1824 ble irene beskrevet slik: “ Selve underholdninga deres er polemisk: slåssing er et tidsfordriv de sjelden samler seg om uten å nyte … Når de ikke er drevet av nødvendighet, fortærer de villig hele dager i latskap, eller bruker dem like villig til å gjøre opprør …” siterer Richard Ned Lebow i “White Britain and Black Ireland: The influence of stereotypes on colonial policy” fra Philadelphia USA: Institute for the Study of Human Issues (1976).
En annen reisende i Irland skrev i 1844, ifølge samme kilde, at “mordene i dette landet ville vanæret de dystreste ville av de mest ville stammene som noen gang har vandret i Asia, Afrika eller Amerika”. (The murders of this country would disgrace the most gloomy wilds of the most the most savage tribes that ever roamed in Asia, Africa or America)
I 1846 redegjør The Times for hvorfor Irland og resten av United Kingdom må ha forskjellige lover som følge av Acts of Union-avtalen (Achtanna an Aontais 1800) fra 1800 og skriver at “[d]en store hindringen for ro i Irland er den nasjonale karakteren – karakteren til massene, middelklassen, senatorene i Irland … Når Irland handler i henhold til prinsippene til et sivilisert menneske, kan det styres av lovene til et sivilisert menneske.”
(The great obstacle to tranquillity in Ireland is the national character – the character of the masses, of the middle-classes, of the senators of Ireland … When Ireland acts according to the principles of civilised man, then the can be ruled by the laws of civilised man)
Dette var før og under The Great Hunger (1845-49) da 1,5 millioner irer omkom og ytterligere én million dro fra landet. Det heter “The Great Famine” (an Gorta Mór) fordi den hadde så mye dypere og graverende konsekvenser enn tidligere og seinere sultkatastrofer som er blitt tilskrevet potetpesten, både politisk, med en oppblomstring av den irske frigjøringskampen, og økonomisk, fordi det tok så lang tid for Irland å hente seg igjen. Irland hadde på sitt høyeste over åtte millioner innbyggere i 1841. I dag har Irland vel 5,4 millioner innbyggere, og Nord-Irland i underkant av to millioner (anslagsvis 1,94 millioner).
Bare et fåtall engelskmenn, blant dem Chartist-bevegelsen (1836-54) som ble startet av arbeidere i London som dannet et forbund som munnet ut i “The People’s Charter” (Folkets frihetsbrev) i 1838, og økonomene John Stuart Mill og George Poulett Scrope, så at fattigdommen i Irland ikke var et resultat av irsk “tilbakeståendehet”, men av britisk utbytting og plyndring. Under potetpesten gikk det kontinuerlige skipslaster med korn og andre landbruksvarer ut fra irske havner til England.
Dette slo aldri ned i britisk presse eller i Westminster. Den unge Benjamin Disraeli (1804-81) skrev i The Times i 1836 at irene “hater vår frie og fruktbare øy. De hater vår orden, vår sivilisasjon, vår driftige industri, vårt vedvarende mot, vår anstendige frihet, vår reine religion. Denne ville, hensynsløse, late, usikre og overtroiske rasen har ingen sympati med den engelske karakteren …”
Den konservative statsmannen Disraeli (D’Israeli) , 1st Earl (jarl) av Beaconsfield, var statsminister i to perioder (februar-desember 1868 og februar 1874- april 1880) og ble dronning Victorias yndling i motsetning til sosialisten og anti-kolonialisten William Ewart Gladstone (1809-98).
Den rasistiske anti-irskheten hadde århundrelange røtter og var politisert. The TImes stilte i 1847 overklassespørsmålet: “Hva er en engelskmann skapt for annet enn arbeid? Hva er en irsk mann skapt for annet enn å sitte ved hyttedøren sin, lese O’Connells taler og skjelle ut engelskmennene?
(What is an Englishman made for but for work? What is an Irish Man made for but to sit at his cabin door, read O’Connell’s speeches and abuse the English?)
Dette er et angrep direkte rettet mot Daniel O’Connell (Dónall Ó Conaill; 1775 – 1847]), parlamentsmedlemmet for Clare og deretter for Dublin City, hvor han ble borgermester, og for County Cork, “The Liberator” som ble et forbilde for Mahatma Gandhi i sin ikke-voldelige kamp for irsk uavhengighet – mens hans sønn, Morgan O’Connell (1804-85) vervet seg til The British Legion for å slåss sammen med en annen “El Libertador”, den søramerikanske frigjøringshelten Simón Bolivar, i 1819, bare femten år gammel.
Her er røttene og de politiske koblingene som har gått i arv hos de nordirske lojalistene. Siden Langfredagavtalen har Sinn Féin lagt stor vekt på bryte ned de koloniale skillene og forsøkt å bygge opp en sammensatt irskhet. Det gjør det irske språket til et sentralt konfliktområde i Stormont Castle – og at engelsk er infisert av nedsettende omtaler av irer og det som angivelig er irske karaktertrekk.
Betegnelsen Paddy (for en ire) dukket opp i siste halvdel av 1700-tallet og ble brukt generelt om raserianfall på linje med “paddywhack” (whack = klask) og som førte til at en “paddywagon” (politibil) kom og hentet den rasende, kriminelle iren.
En Paddy kunne bli kalt en Mick eller Mickeys, og “to take the mickey” betyr ikke “å ta en Mikke Mus”, men å gjøre narr i den engelske forvissninga om at irer er stupide.
The Six Counties racism
Mens fiendskapen i England ble rettet mot irer generelt, vokste det fram en avart i Irland som ble rettet mot katolske irer. Den inngikk i britenes kolonialistiske politikk med “splitt og hersk”, særlig etter at opprøret til United Irishmen var slått ned på brutalt vis og Acts of Union i 1800.
Diskrimineringa mot katolikker ble institusjonalisert og ble drevet fram av herskerklassen som forsvar for aristokratiets dominerende stilling og Protestant Ascendancy (An Chinsealacht Phrotastúnach), den sosio-politiske og økonomiske dominansen mellom 1600- og tidlig på 1900-tallet av en liten anglo-irsk herskende klasse, hvis medlemmer besto av aristokrater, grunneiere, advokater, politikere, geistlige, militæroffiserer og fremtredende yrker, alle posisjoner som etter praksis og lov var stengt for katolikker og presbyterianere.
O’Connells Repeal-bevegelse ble møtt av irske torier (konservative) i 1834 med slagordet om at “Repeal [opphevelse] er bare et diskret ord for romersk-katolsk overherredømme og protestantisk utryddelse.”
Dette skillet var så innarbeidet at mange lojalister og unionister ikke oppdaget at i starten av The Troubles, da britene sendte inn sine tropper, var de for mange briter en del av den samme irske ulla. Dette er illustrert av en karikaturtegning av Cummings i Daily Express (12. august 1970). Den viser en Tommy Atkins eller bare Tommy (britisk soldat) som står midten mellom gorillaliknende irer, en Ulster Catholics og en Ulster Protestanis, og prøver å skille dem med utstrakte armer fra å kaste mur- og brostein på hverandre bak et skilt hvor det står: “Today’s army orders: Stop the rivals from knocking each other insensible” og med Commings egen tekst under tegninga: “How marvellous it would be it they DID knock each other insensible!” («Hvor fantastisk det ville være om de SÅ klarte å slå hverandre sanseløse!»)
Cummings var frampå igjen et år seinere (11. august 1971) med en tegning der en apeliknende ire står med to pistoler rettet mot sine tinninger foran en rykende ruin av brennende hus, vrengte lyktestolper og et vrak av en dobbeldecker med teksten: “I’m the last surviving Irishman – but not for long – my left hand won’t allow my right hand to have the last word in the argument” («Jeg er den siste gjenlevende iren – men ikke lenge – venstrehånda mi lar ikke høyrehånda mi få det siste ordet i krangelen.»)
Det er mye annet å ta av i kapittelet om rasismen i Nord-Irland. Nå er det opplegg for nye tillegg, og Oransjeorderens marsjsesong er bare noen skritt unna.
Vil reformere Stormont
De rasistiske urolighetene kommer midt under Sinn Féins politiske offensiv for å reformere de politiske institusjonene i The Six Counties, Nord-Irland. De politiske strukturene må gjøres mer «stabile» etter år med slitasje eller uvirksomhet i fastlåste og dysfunksjonelle posisjoner som følge av en langvarig, stilltiende sabotasje fra DUP (det største lojalistiske partiet som til stadighet har store indre stridigheter og lite politisk retning).
Sinn Féin (“Oss selv”) som nå topper meningsmålingene i sør med god margin, har lagt fram en katalog med forslag, kalt «Bygge bedre politikk» (Ag Tógáil Polaitíochta Feabhsaithe), i et forsøk på å gi den regionale forsamlinga i Stormont Castle og den utøvende makta et løft slik at institusjonene kan fortsette å operere under politiske kriser.
Sentralt i planen som er signert Sinn Féins leder Mary Lou MacDonald, er forslaget om å fjerne muligheten for at et enkelt parti (les DUP) kan stenge ned den desentraliserte virksomheten til regjeringa i Belfast. Ordninga som har røtter i Langfredagavtalen eller Belfast-avtalen fra 10. april 1997, har blitt mer dysfunksjonell etter hvert som den politiske utviklinga har endret seg slik situasjonen er i dag.
Langfredagavtalen eller Belfast-avtalen (irsk: Comhaontú Aoine an Chéasta eller Comhaontú Bhéal Feirste; Ulster-skotsk: Guid Friday Greeance eller Bilfawst Greeance)
Det gjelder særlig to trekk: Sinn Féin har ikke bare blitt størst på republikansk og nasjonalistisk side, større enn SDLP, men har gått forbi Ulster Unionist Party (UUP) og deretter DUP til å bli det største partiet i nord, og de to sentrale unionistpartiene har tapt vesentlig posisjoner til det “nøytrale”, “alliansefrie” eller “ikke-sekteristiske” Alliance Party.
Sinn Féin inntar 27 plasser, DUP har 25, Alliance 17 og UUP sitter igjen med bare åtte, like mange som det irsk-nasjonalistiske SDLP.
DUP og UUP er inne i en periode hvor de maler hverandre sammen og er på kant med sin egen befolkning. DUP stemte for brexit mens Nord-Irland stemte for å bli i EU 23. juni 2026: 55,8 mot 44,2 prosent). DUP og UUP har samtidig hatt vansker med å finne fotfeste blant et kronglete Conservative Party i London som har hatt mer enn nok med å være opptatt av interne forhold uten særlig interesse av hva som skjer på den andre sida av Irskesjøen bortsett fra Belfast-protokollen om forholdet til EUs indre marked.
Et tredje, ikke helt uvesentlig trekk, er at det er blitt flertall for irsk gjenforening i en lang rekke meningsmålinger på rad – og at det er flertall i den yngste velgergruppa og i aldersgruppa som snart får tilgang til stemmesedlene.
Sinn Féin sitter med førsteministeren, Michelle O’Neill, men det tok DUP år å tre inn i den politiske maktfordelinga og skjøv handelsprotokollen foran seg. Heller ikke etter at DUP tok sin plass og Little-Pengelley tiltrådte som viseførsteminister, har samarbeidet vært overbevisende knirkefritt. Frustrasjonen brer seg. Sinn Féin stanger hodet i “desentraliseringa” som hindrer beslutninger som kan fremme reelle endringer i Nord-Irland og aktivere de all-irske institusjonene som ble opprettet med Langfredagavtalen. Spørsmålet er om de noen gang er i stand til å fungere effektivt.
Sinn Féin har hentet inn støtte fra Alliance Party og SDLP. Unionistene er derimot mer enn skeptiske, det gjelder særlig DUP, partiet til svovelpredikanten Ian Paisley (1926-2014) som øste av sin anti-katolisisme og anti-økumenisme, mot homofili og abort og annen styggedom i ord og styrke – som ikke sto noe tilbake for “helvetedyrkeren” Ole Kristian Hallesby (1879–1961), professor i teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo (1909-51).
I den republikanske leiren øker spenninga mellom de som mener at all fokus nå må rettes mot irsk gjenforening heller enn å forsøke å reformere Stormont og dermed delinga mellom de seks av ni fylkene i nord og de 26 fylkene i sør og forholdet mellom London og Belfast og Dublin.
Målet er å fjerne den «alltid tilstedeværende trusselen om kollaps» som gjentatte ganger har undergravd offentlig tillit til maktdeling, sa O’Neill da hun la fram reformforslaget i Stormont Castle i slutten av mai, opplyser Irish Republican News. Hun gjentok Sinn Féins forpliktelse til irsk enhet og argumenterte for at det fortsatt er nødvendig å reformere eksisterende institusjoner.
– Jeg tror vår uvanlige, og noen vil kanskje også si unormale, politiske infrastruktur er det nødvendige produktet av fredsprosessen, siterer IRN. Sinn Féins forslag slår fast at «intet enkelt parti skal ha makt til å blokkere eller kollapse forsamlinga» og viser til at gjentatte kollapser har «frustrert framgangen» og frarøvet folket muligheten for en effektiv regjering.
Kritiske kretser, som det trotskistiske People before Profit (Pobal Seachas Brabús, PBP) som har ett av 90 plasser i Stormont Castle, viser til at Sinn Féin vil opprettholde systemet med at de største nasjonalistiske og unionistiske partiene på hver side for beholde den første muligheten til å nominere en førsteminister og en viseførsteminister (slik som i dag).
Det nye er at planen foreslår at retten blir overført til et annet parti om et av de ledende partiene (for tida Sinn Féin og DUP) nekter å nominere en kandidat og dermed forhindrer at det blir etablert en utøvende makt, slik det har skjedd med DUP to ganger. Første gang var da DUP ikke anerkjente Langfredag-avtalen før etter at de hadde inngått St. Andrews-avtalen i oktober 2006.
Sinn Féin vil dessuten bringe hemmeligholdet ut av kontoret til The Speaker (forsamlingas leder/”stortingspresident”) og gjøre valget av lederen mer transparent. De vil at den viktige posten som justisminister til en kampavstemning gjennom en D’Hondt-prosess. De vil dessuten at Stormont får flere finanspolitiske fullmakter.
Reformene vil ha en «umiddelbar stabiliserende og normaliserende effekt» på politiske institusjoner etter år med turbulens og krise i Stormont Castle – som politisk sett kunne tjent som kulisser i “Ringenes herre”.
Den nordirske økonomiminister, Sinn Féins Caoimhe Archibald fra Coleraine og tidligere representant for East Derry, befinner seg for øyeblikket i kampen for den største revisjonen av arbeidsretten i Nord-Irland siden Langfredagsavtalen, men blir motarbeidet av DUP. Kampen står om restriksjoner på nulltimerskontrakter, forbedringer av bestemmelsene om familiepermisjon og å styrke fagforeningsrettigheter. DUP blokkerer.
Andre kampsaker står om boligpolitikken, den evige kampen om det irske språket og mangelen på ansvarlighet i de statlige institusjonene. Det lar seg ikke løse med institusjonelle reformer alene, innser O’Neill som mener at endringene «ikke vil overvinne realiteten om at det finnes de som rett og slett ikke ønsker å dele makt».