Skjerpet forfølgelse på Filippinene
President Ferdinand “Bongbong” Marcos Jr. holdt i juli sin fjerde tale til nasjonen (Sona) etter innsettelsestalen i juni 2022. Han har to år igjen av sin presidentperiode på Filippinene. Årets tema i filippinsk politikk har vært de omfattende korrupsjonsskandalene. Marcos bruker rettsapparatet til å verne om sin familie og administrasjon og jakter i stedet på visepresident Sara Duterte og hennes fraksjon. Skjønnmalinga i årets utgave av Sona kan ikke dekke til virkeligheten. Marcos fortsetter den undertrykkende politikken fra forgjengeren, president Rodrígo Duterte, men uten å gjennomføre de samme likvideringene som har ført Duterte for retten i Den internasjonale straffedomstolen i Den Haag.
Forfølgelsen av venstreradikale og revolusjonære fortsetter derimot med uforminsket styrker, og det er ingen utsikter til nye forhandlinger mellom Manilla og Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF).
New People’s Army (NPA) har svart med å trappe opp med motoffensiver mot de væpnede styrkene (AFP) på flere av kommunistgeriljaens fronter.
Ingen fredsforhandlinger i sikte
President Ferdinand “Bongbong” Marcos Jr. har tilranet seg makt som gjør at han kan styre unna rettsprosessen mot sin families tidligere ran av statskassa. Hans far, militærdiktator Ferdinand Marcos og hans First Lady, “skodronninga” Imelda Marcos, dro i eksil til Honolulu på det okkuperte Hawaii (med velvillig hjelp fra USAs president Ronald Reagan), før han rakk å bli stilt til rettslig ansvar for plyndringa av rikdommer og forbrytelser mot menneskeheten i uskjønn forening.
Mens “Bongbong” har satt rettsprosessen på et sidespor og i praksis begravd saka gjennom maktmanipulasjon, forsøker han å forlede folk til å tro at Marcos jr.-regimet mener alvor med å gjenoppta forhandlingene med Filippinenes nasjonaldemokratiske front (NDFP, Pambansang Demokratikong Prente ng Pilipinas) med tanke på fred og våpenhvile. I den rekkefølgen, slik NDF alltid har insistert på siden forhandlingene ble innledet under president Fidel Váldez Ramos (1992-98).
– Regimet snakker nå om å være ‘åpent for fredssamtaler’ Likevel klinger erklæringene hule når de måles mot administrasjonens faktiske resultater. Fred kan ikke bygges på tom retorikk mens militære offensiver intensiveres, politisk dissens kriminaliseres, fredskonsulenter forblir fengslet eller drept, og staten fortsetter å føre en total undertrykkelseskampanje mot de den anser som fiender, konstaterer NDFs elektroniske tidsskrift Updates Phillippines og konkluderer: – Realiteten er at Marcos jr.-regimet har investert langt mer i krig enn i fred.
Forfølgelsen fortsetter
Marcos-regimet pumper milliarder av pesos inn i National Task Force to End Local Communist Armed Conflict (NTF-ELCAC) som er “hele nasjonens tilnærming for å oppnå inkluderende og bærekraftig fred,” som det heter i regjeringas sjølmelding.
NTF-ELCAC er de væpnede styrkenes (AFP) fortsatte klappjakt på kommunistpartiets gerilja New Peoples Army (NPA) og forfølgelse, trakassering og overvåking av aktivister, fagforeningsfolk, kirkearbeidere, journalister og menneskerettsforkjempere under en konstant kampanje av “rødmaling” av politisk opposisjonelle, det vil si stempling av folk som kommunister og dermed fritt vilt. Kampanjen ble satt i gang 4. desember 2018 under president Rodrígo Duterte og satte et definitivt punktum for forhandlinger fra hans side.
Begrepet “Whole-of-Nation approach” (Hele nasjonen-tilnærming, som ikke bare gjelder i Filippinene) har blitt hengende igjen etter Duterte på samme misvisende vis hvor “hele nasjonen” er myntet på militære operasjoner over hele landet.
I april ble nitten personer drept i en militæroperasjon i Toboso i Negros Occidental. Massakren reiste umiddelbart omfattende spørsmål om omstendighetene rundt drapene og rettet søkelys mot Marcos-regimets mangel på respekt for internasjonal humanitærrett.
I andre provinser og på andre øyer har AFP gjennomført flybombing og bakkeoffensiver på landsbygda og i urfolkområder. Sivile blir fordrevet når hele lokalsamfunn havner i kryssild under regjeringas krigsoperasjoner. AFP går bevisst etter levebrødet til folk, blant annet for å hindre dem i å støtte NPA eller politiske aktivister som er tilknyttet masseorganisasjonene i Bayan (Bagong Alyansang Makabayan), Den nye patriotiske alliansen som ble opprettet 1. mai 1985.
Det gjelder særlig Filippinenes bondebevegelse (Kilusang Magbubukid ng Pilippinas, KMP) på landsbygda og den faglige 1. Mai-bevegelsen (Kilusang Mayo Uno, KMU).
Eller urfolkorganisasjoner som det muslimske Morofolkets motstands- og frigjøringsorganisasjon (MRLO, Bagong Alyansang Makabayan ng mga Moro) på den sørlige øya Mindanao og Cordillera People’s Democratic Front (CPDF) i fjellene i nord, begge medlemmer av NDF.
“Dette er ikke handlinger til ei regjering som virkelig forbereder grunnen for meningsfulle forhandlinger,” konstaterer Updates Philippines.
Gammel politikk på gamle flasker
Den politiske holdninga har aldri blitt med flyttelassene ut fra presidentpalasset Malacañang i Manila og få nye tanker har blitt med inn når en ny Pangulo ng Pilipinas (president) har tiltrådt: Det grunnleggende vilkåret er at det maoistiske Kommunistpartiet (CPP, Partido Komunista ng Pilipinas) som ble grunnlagt i desember 1968, overgir seg og at NPA (Bagong Hukbong Bayan) legger ned sine våpen før noe annet kommer på på bordet. NPA ble bevæpnet 29. mars 1969.
Betingelsen har vært urokkelig siden president og presidentdattera Gloria Magapagal Arroyo (2001-10) tiltrådte da president og B-skuespiller Joseph “Erap” Estrada (1998-2001) ble tvunget til å gå av på grunn av massive folkelige protester (som AKPs tidligere internasjonale sekretær Arnljot Ask og fortrolig undertegnede deltok i opptil tre sårbeinte ganger daglig i oktober 2000) og rokeringer innen oligarkiet.
Den revolusjonære bevegelsen har ikke bøyd nakken og avviste mange “forlokkende” tilbud som en senatorpost for en av CCPs og NPAs grunnleggere og partiets mangeårige leder, José María Sison (1939 – 16. desember 2022), under Duterte.
– Om det skal være en ‘gjensidig agenda’, slik minister [Mel Senen] Sarmiento foreslår, må Marcos-regimet først gi opp sin besettelse om kapitulasjon. Ekte fredsforhandlinger krever erkjennelse av at det er to parter i en konflikt som søker politiske løsninger på politiske problemer. Det kan ikke være meningsfulle forhandlinger når den ene siden går inn i prosessen og krever at den andre først overgir sine våpen og forlater sine prinsipper. Den væpnede konflikten vedvarer fordi forholdene som ga opphav til den vedvarer, fastslår NDF i Updates Philippines.
Samiento har tidligere vært generalsekretær i det liberale partiet (Partido Liberal ng Pilipinas) og var innenriks- og lokaladministrasjonminister (2015-16) under president og presidentsønn Benigno “Noynoy” Aquino III (2010-16). Han ble 26. juli utnevnt til presidentrådgiver for “fred, forsoning og enhet”.
Tilliten til forhandlinger blir ikke styrket ved at Marcos-regiment fortsetter fengslinga av NDF-rådgivere og fredskonsulenter og hundrevis av politiske fanger. De skulle vært beskyttet under gjeldende avtaler som Joint Agreement on Safety and Immunity Guarantees (JASIG). Avtalen som ble inngått i 1995 under president Ramos og “garanterer i hovedsak immuniteten og sikkerheten til individer involvert i fredssamtalene”. President Duterte skrinla fellesavtalen for sikkerhet og immunitet 7. februar 2017 etter å ha “omtalt personene bak Asias lengstvarende opprør som ‘bortskjemte unger’ og NPA som ‘terrorister’,” ifølge nyhetsnettstedet Rappler (opprettet av Maria Ressa, mottaker av Nobels fredspris i 2021).
Heller ikke dette har endret seg under Marcos. Fortsatt gjelder tvang og undertrykkelse, konstaterer NDF. Det vil ikke bli innledet samtaler om forhandlinger før Marcos stadfester at avtalene som dannet rammeverket for forhandlingene for 31 år sia fortsatt gjelder. Om det ikke skjer, er det avslørende for “at Marcos-regimet ser på fredssamtalene ikke som en seriøs prosess, men som en rein PR-øvelse”.
NDF peker på motsetningene innad i regimet. Mens Sarmiento snakker med honning i munnen, fortsetter forsvarsminister Gilberto Teodoro som har sittet siden juni 2023 og som innehadde samme post som Kalihim ng Tanggulang Pambansa (forsvarsminister) under president Macapagal Arroyo (2007-09), og andre om militær seier over CPP og NPA og totalt nederlag for den revolusjonære bevegelsen.
Det er deres stemmer som bærer lengst og uthuler alt som kommer fra en annen kant for å kaste et bedre lys over Marcos til tross for at han har forskanset seg bak de samme barrierene som tidligere administrasjoner. Det fins det lite grunnlag for å tro vil skje med det første eller andre eller i det hele tatt under de to åra han har igjen i Malacañang-palasset (Palasyo ng Malakanyang) fram til juni 2028.
“Bevæpner” lovene
I februar protesterte lokale og utenlandske journalistgrupper, kirkefolk, akademikere og progressive organisasjoner mot Marcos-regimets “bevæpning av lovene” (“weaponizing laws”) for å ramme den revolusjonære og radikale venstreopposisjonen. Årsaken var dommen mot journalisten Frenchie Mae Cumpio og kirkearbeideren Marielle Domequil som sto tiltalt for «terrorfinansiering» i Tacloban City (Lungsod ng Tacloban eller Syudad han Tacloban på det austronesiske lokalspråket waray-waray) i Eastern Visayas (som består av øyene Samar, Leyte og Biliran).
De ble dømt til atten års fengsel og bøter på 500.000 pesos av Manila Regional Trial Court (RTC).
«Vi er rasende over den klare urettferdigheten i rettsavgjørelsen, midt i åpenbare bevis for at anklagene mot Frenchie Mae Cumpio, Marielle Domequil og resten av Tacloban 5 alle er oppdiktet», skrev Altermidya (Folkets alternative medianettverk) den dagen dommen ble avsagt.
Den filippinske journalisten Cumpio (27) ble arrestert i 2020 (under president Duterte) og anklaget for terrorvirksomhet, medlemskap i NPA og for å være i besittelse av våpen. I 2025 ble flere av anklagene trukket tilbake og saka begynte å rakne for påtalemakta under trykket av internasjonale reaksjoner. Men “rødbeisinga” hang igjen ved Tacloban 5, og dommene falt 21. januar i år i hva David Gutiérrez i New York Times anså som “Filipino Journalist Gets Prison in Case Seen as Attack on Free Press” (22. januar).
– Avgjørelsen legitimerer bruk, misbruk og feilbruk av antiterrorlover mot sivile, fastslo den profilerte generalsekretæren i menneskerettsorganisasjonen Karapatan (“Rettigheter”), Cristina Palabay. Hun mener at saka avslører Marcos-regimets dobbeltspill med sine stadige henvisninger til pressefriheten.
Karapatan-alliansen ble opprettet i august 1995 og blir regnet til NDF/Bayan-”familien”. Organisasjonen har et stort internasjonalt nettverk på venstresida, blant annet International League of Peoples’ Struggle, Asian Forum for Human Rights and Development, Civicus World Alliance for Citizen Participation, SOS-Torture Network i World Organisation against Torture og deltar på møtene til Ecumenical Voice for Human Rights and Peace og Philippine Universal Periodic Review Watch.
Seksten utenlandske ambassader, deriblant Norge, kritiserte dommen mot Cumpio som er den første journalisten som har blitt straffet etter loven om terrorfinansiering fra 2012. De øvrige landene var Sverige, Danmark, Finland, Irland, Nederland, Belgia, Tyskland, Østerrike, Sveits, Frankrike, Tsjekkia, Slovenia, Storbritannia, Canada og Ukraina. De utgjør Media Freedom Coalition Embassy Network som uttalte at saka var en «skarp påminnelse om utfordringene journalister står overfor i sitt viktige arbeid».
Dommen er ytterst sterk med tanke på at lagmannsretten omgjorde kjennelsen i Manila RTCs avgjørelse ved å vise til at Anti-Money Laundering Council ikke hadde utpekt de to tiltalte som terrorister. Den ble dermed omgjort til en vag tiltale om «terrorfinansiering». Advokatforeninga National Union of People’s Lawyers (NUPL) som ble opprettet i 2007, mener at «[L]agmannsretten advarte uttrykkelig mot den forhastede stemplinga av menneskerettsforkjempere som terrorister og understreket at rettssikkerhet ikke kan settes til side i nasjonal sikkerhetens navn.”
NUPL viser til en praksis der antiterrorlover tøyes og “bevæpnes” for å kriminalisere lovlig, sivilt arbeid – og gjøre journalistikk, humanitært arbeid og påvirkningsarbeid om til påståtte terrorfinansieringshandlinger.
«Av denne urettferdigheten følger de alvorlige implikasjonene som ikke kan ignoreres», konstaterte advokatforeninga og fikk følge av la både Amnesty International Philippines og International Press Institute i saka mot Tacloban 5.
Cumpio og Domequil ble frifunnet i anklagen om ulovlig besittelse av skytevåpen og eksplosiver.
“Lawfare”, eller “juridisk krigføring”, er et relativt nytt politisk begrep (fra begynnelsen av 2000-tallet) som beskriver hvordan regimer og borgerskapet benytter seg av rettsapparatet til å forfølge individer og opposisjonelle eller til å legge begrensninger på handlingsrommet når venstreopposisjonen kommer i regjering. “Lawfare” er en del av det systematiske prosjektet som borgerskapet er i gang med for å legge inn “sikkerhetsmekanismer” for å tøyle demokratiskiets politiske og økonomiske rettigheter. Prosessen har kommet langt i Sør-Amerika og har banet vei for en hel rekke med nye høyreregjeringer.
Folkekrigen trappes opp
NPA har intensivert folkekrigen etter hvert som Marcos-regimet har gjennomført sine undertrykkende kampanjer mot folk Eastern Visayas, Negros, Mindoro og på andre av NPAs mer enn hundre frontavsnitt. NPA svarer med hyppigere taktiske offensiver som har pågått siden Marcos erklærte i sin tale til nasjonen i 2025 at «det ikke finnes flere geriljagrupper» i Filippinene.
NPAs Efren Martires-kommando (NPA-EMC) har vært aktiv de siste månedene nord og vest på Samar. I midten av juli gjennomførte de et bakholdsangrep på AFPs 19. infanteribataljon i Silvino Lobos i Samar Norte (Hilagang Samar). I midten av 17. juni angrep NPAs Arnulfo Ortiz-kommando AFPs 19. intanteribataljon i Matuguinao i vest på Samar. Dette er landets tredje største øy som omfatter tre provinser, nesten på størrelse med Møre og Romsdal.
Her har innbyggerne i San José de Buan kommet med offentlige anklager mot Aljhier Cabasa for å ha satt 46. infanteribataljon til å ødelegge avlinger og stjele produkter. Tilsvarende anklager, inkludert drap på bønder, blir rettet mot 43. Intanteribataljon i Nord-Samar.
“Ka” (kamerat) Tirado Dagohoy, talsmann for NPA på Vest-Samar-fronten, fordømmer militæret for grove brudd på den omfattende avtalen om respekt for menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett (CARHRIHL) som ble inngått som del av rammeverket for forhandlingene mellom Manila og NDF i mars 1998 i Den Haag helt i avslutninga av presidentperioden til Fidel Ramos.
Meldingene om trefninger er mange.
Skjønnmaler virkeligheten
Dette er noe Marcos glattet over under sin 86 minutter lange tale til nasjonen (Speach of the Nation Address, 25. juli) der han skrøyt av administrasjonens hardhendte tiltak mot den omfattende korrupsjonen som er knyttet til de statlige bevilgningene til flomkontroll.
Marcos bruker rettsapparatet i forsøket på at administrasjonen hans skal gå klar. Hovedpersonen i skandalen, tidligere kongressmedlem og forretningsmann Elizaldy “Zaldy” Co som trolig sitter med all informasjon om korrupsjonsnettverket av parlamentarikere, utro tjenere og presidenten og hans familie, går fri og søker politisk asyl i Frankrike.
Ikke en eneste alliert av Marcos-dynastiet risikerer fengsel.
De som har stått nærmest presidenten, som eksekutivsekretær ved presidentens kontor Lucas Purugganan Bersamin og budsjettsekretær Amenah Flameniano Pangandaman (begge juni 2022 til november 2025), har fått lov til å trekke seg fra sine stillinger uten å bli etterforsket. Han i pensjon; hun til en stilling som styreleder i Al-Amanah Islamic Bank 10. juli.
I stedet blir den juridiske prosessen rettet inn mot visepresident og presidentdatter Sara Duterte Carpio som nå står for riksrett. Regimets aktorat har siktet og arrestert politikere tilknyttet Duterte-fraksjonen, blant dem tidligere senator (2004-16 / 2019-25) og skuespiller Ramón “Bong” Revilla Jr. fra Lakas-CMD (kristne og muslimske demokrater) som nå er det største partiet i Representantenes hus, senator presidentsønn José Pimentel Ejército “Jinggoy” Estrada (2004-16 og fra 2022) fra det høyrepopulistiske PMP (Pwersa ng Masang Pilipino, “De filippinske massenes kraft”) og den uavhengige senatoren Rodante Dizón Marcoleta (fra 2025).
Årets SONA var “maskert av populistisk retorikk (…) for politikk som er dypt skadelig for det filippinske folket,” ifølge Updates Philippines.
President “Bongbong” skrøyt lenge av hvordan Filippinene har tilpasset seg økonomisk til konsekvensene av USAs krig mot Iran. Han kom derimot ikke inn på det problematiske forholdet til Downstream Oil Industry Deregulation Act ved å la oljekartellene fritt tjene penger uten begrensninger fordi loven som gjelder den nasjonale økonomien i utenlandske konflikter har blitt utsatt. Dermed blir de høye drivstoffprisene og skyhøye kostnader for basisvarer veltet over på befolkninga.