Renee Good og Alex Pretti ble drept i en ICE-aksjon i Minnesota i januar 2026. Hittil er ingen siktet eller arrestert for drapene. (Bildet: via Struggle La Lucha)
ICE bak drap og dødsfall
Mens det meste av oppmerksomheten har vært rettet mot VM-kampene og alt FIFA-president Gianni Infantino har foretatt seg og resten har vært viet Hormuzstredet, har ICE intensivert sin klappjakt på migrantarbeidere og ulovlige og lovlige innvandrere. I løpet av bare fem dager i slutten av juni ble rundt ti tusen personer arrestert, og to mennesker er drept under mistenkelige omstendigheter i forbindelse med ICE-aksjoner.
Administrasjonen har satt opp nye kvoter for å oppfylle president Donald Trumps valgløfte om å deportere millioner av migranter – med de samme ulovlige metodene som tidligere og med den samme straffefriheten. Løgnene og dekkoperasjonene går politisk helt til topps, til ministeren for Homeland Security, Markwayne Mullin, og “grensetsar” Tom Homan.
Minst ti personer har blitt drept av ICE siden Trump tiltrådte sin andre periode. Antallet som har dødd i ICE-fengslene, er mer enn doblet i løpet av et år. Nå ryster ICE-drapet på den 52-årige meksikanske bygningsarbeideren Lorenzo Salgado Araujo i Houston i Texas, og Mexicos president Claudia Sheinbaum ber Kongressen i Washington om å kreve etterforskning med henvisning til bruddene på menneskerettigheten som rammer særlige latinos og chicanos, men også afroamerikanere – og folk som demonstrerer og protesterer mot ICE-offensiven.
Den tradisjonelle lojalistiske “Bonfire Night” har igjen krevd menneskeliv. (Bilde: Irish Republican News)
Nasjonalistpartier utfordrer Unionen
Nord-Irland var i beredskap. De pogromliknende, rasistiske opptøyene mot migrantarbeidere og asylsøkere i forrige måned gjorde opptakten til unionistenes sekteriske marsjsesong svært spent. Det satte fyr på årets Eleventh Night eller Bonfire Night (Bålnatta) hvor Oransjeordenen markerer kong William av Oraniens seier over hæren til den katolske kong James 2. i 1690. Hatet fikk blusse fritt, både mot innvandrere og mot katolikkene på begge sider av den all-irske grensa. Det rasistiske oppsvinget som fikk Belfast til å brenne, side om side med det tradisjonelle sekteriske hatet, og det anti-irske budskapet ble flagget med de paramilitære gruppenes banner sammen med Union Jack.
Valgresultatene i Skottland og Wales (7. mai) har ført til at Nord-Irland, Skottland og Wales har fått førsteministre i spissen for de lokale parlamentene for første gang i historia. De vil skjerpe den nasjonale agendaen på et tidspunkt der Labour sliter i regjering i London og Nigel Farage og hans Reform UK banker på døra i 10 Downing Street hardere enn før. Meningsmålingene viser et stadig større flertall for irsk gjenforening på begge sider av den all-irske grensa. Men regjeringa i Dublin stritter imot. Den stemte ned Sinn Féins forslag om å sette opp en handlingsplan innen atten måneder for å forberede en folkeavsteming.
Markeringa av “The Eleventh Night”, som er begynnelsen på den offisielle avslutninga av Oransjeordenens marsjsesong (12. juli), etterlot seg ødeleggelser og død. Og ennå er ikke marsjene over.
Cuba kjemper en desperat kamp for å holde strømnettet oppe. Her fra det termoelektriske senteret Antonio Maceo de Santiago de Cuba. Foto: Granma
Setter folkeretten og humanitærretten i spill
USA klarte ikke å hindre FNs hovedforsamling fra å debattere USAs økonomiske krigføring mot Cuba. De krasse verbale forpostfektningene avdekket imidlertid at den enhetlige fronten som har stått bak den årlige Cuba-avstemminga om USAs embargo, slår visse sprekker. I oktober stemte fem land sammen med USA og Israel som de siste åra har stått alene igjen i sin motstand mot resolusjonen som fordømmer blokaden. Tirsdag stemte 136 land for å holde debatten, mens åtte land stemte sammen med USA, deriblant Ukraina. Et dokument fra USAs utenriksdepartement avdekker at utenriksminister Marco Rubio har gitt USAs ambassader instrukser om å legge press på ulike typer land, allierte og ikke-allierte, og USAs FN-ambassadør Mike Waltz opptrådte som den reineste mafiabossen gjennom sin vulgarisering og fordumming av debatten.
EUropa har lagt seg på en linje for ansvarsfordeling for krisa på Cuba mellom USA og myndighetene og det kubanske kommunistpartiet for dermed å kamuflere mangelen på konkrete tiltak for å bistå Cuba og aktivt bryte blokaden. Kravet om økonomiske og politiske reformer reiser spørsmålet: Hvilke reformer? De Cuba nå har vedtatt – eller kravene som USA og Trump-administrasjoner forsøker å få Havanna til å knele for under sin økonomiske terrorisme.
Hamas kunngjorde søndag at partiet vil gi fra seg den politiske ledelsen over det som er igjen av den sivile administrasjonen i Gaza. Vedtaket er ingen politisk snuoperasjon. Det har Hamas vært villige til flere ganger under forhandlingene som har munnet ut i “Gaza-planen” til USAs president Donald Trump og som har et vedtak i FNs sikkerhetsråd i ryggen.
Utspillet fra Hamas er åpenbart ment å sette Gaza og Palestina tilbake på dagsordenen for å rette oppmerksomheten mot Israels fortsatte folkerettsstridige og forbryterske krigshandlinger og den katastrofale humanitære situasjonen. Vårens dyvåte kulde er blitt avløst av hete som nå ser ut til å slå seg til ro på 30 grader pluss noen små hele neste uke. Men de elendige boforholdene er de samme. Israel sørger for at de humanitære lidelsene biter seg fast fordi Israel ikke har gitt opp prosjektet med en ny Nakba. Hamas vil nå ha fortgang i arbeidet til det såkalte “Fredsrådet” som Trump leder. De er samtidig veldig klar over at det er lite nytt eller godt i vente.
Friheten og verdigheten vår er ikke til salgs. (Struggle la Lucha)
Cuba vedtar 176 økonomiske tiltak
Den 18. juni beskrev president Miguel Diaz-Canel den nåværende situasjonen som «usedvanlig kompleks og utfordrende», og viste til den fortsatte virkninga av USAs økonomiske, kommersielle og finansielle blokade. Cuba har annonsert en rekke økonomiske reformer som tar sikte på å få i gang produksjonen, trekke til seg investeringer og å modernisere viktige sektorer i økonomien. Dette skal skje samtidig som landet opprettholder sine forpliktelser i henhold til sosialisme og sosial rettferdighet. Díaz-Canel refset i sin tv-sendte tale den pågående mediekampanjen på sosiale nettverk som har til hensikt å undergrave tilliten til den kubanske revolusjonen og landets politiske system. I denne sammenhengen trenger «Cuba ikke flere forsinkelser; det trenger løsninger,» mener presidenten som etterfulgte 94-årige Raúl Castro som stats- og partisjef i 2018 og 2021.
Det annonserte reformprogrammet er sydd over samme ord, begreper og vendinger som har vært en gjenganger i kubansk politikk og økonomi i snart tjue år og har gått mange stadier og perioder: fra finanskrakket og den globale økonomiske krisa (2008-10) til pandemien og dens globale og nasjonale ettervirkninger siden 2020. Flere av krisene har ført til at varslede og vedtatte reformer har sluknet før knoppskytinga og som følge av tilstramningene av USAs sanksjoner både mot Cuba og oljeleverandøren Venezuela siden den første presidentperioden til Donald Trump. Strategien er gjenkjennelig: Slipp de produktive kreftene løs for å styrke sosialismen ved å redusere restriksjoner som har hindret økonomisk aktivitet og investeringer. Det fører umiddelbart til sammenlikninger med “Bli rik”-reformene (Fa cai) i Kina fra 1982 og Doi Moi-reformene (“Fornyelse”) i Vietnam fra 1986. Sammenlikningene har alltid haltet – og enda mer i dag. Det samme gjør henvisningene til “sovjetkommunismen”. Det blir ofte begreper uten konkret innhold.
HÅP: Det er håp om at hendelsene i Nord-Irland kan innebære en endring der nasjonalisme fremmes med selvtillit og inkludering, mens unionistenes innflytelse blir redusert av skandaler, splittelse og tilbakegang. (Irish republican News
Avslørende rapporter fra Belfast
Den rasistiske voldsbølgen som har sveipet gjennom lojalistiske bydeler i Belfast og andre byer og steder i Nord-Irland, får et politisk etterspill. Igjen gjelder det det lojalistiske politikorpset Police Service of Northern Ireland (PSNI) og deres opptreden – eller mangel på opptreden – i samband med uroen. Det skaper uro med tanke på Oransjeordenens og unionistenes sekteriske marsjsesong som allerede har tatt på seg de svarte skoene og bowlerhattene og det oransje bandolæret over skulderen. Spørsmålet har igjen blitt reist: Fortsetter samarbeidet mellom PSNI og de lojalistiske paramilitære gjengene som de siste årene har trappet opp sine sekteriske angrep på irske nasjonalisters og republikaneres hjem? Og som nå står bak volden mot migrantarbeidere og innvandrere i Belfast den siste tida.
Her kommer også andre del av den historiske forbindelsen mellom “vitenskapelig” rasisme som ble utviklet under The Imperie, anti-irsk rasisme og den diskriminerende koblinga mellom religion og kampen for irsk uavhengighet.
USAs nederlag varsler geopolitiske tektoniske rystelser
Sjelden har begrepet “djevelen sitter i detaljene” vært mer dekkende enn den intensjonsavtalen avtalen som USA og Iran inngikk onsdag kveld, signert digitalt av USAs president Donald John Trump i Versailles, Irans president Masoud Pezeshkian i Teheran og Pakistans statsminister Shehbaz Sharif i Islamabad. I bokstavelig og overført betydning.
Ingen avtale, helt uavhengig av detaljene, kan dekke over at USAs nederlag er langt mer enn president Trumps nederlag. Nederlaget har vidtrekkende konsekvenser. De er større enn etter USAs nederlag i Indokina etter Vietnam-krigen i 1975, om ikke på hjemmebane, så geopolitisk – som i neste omgang vil slå inn over Washington.
Nederlaget i Vietnam-krigen endret mye av den politiske og folkelige kulturen i USA. Men Den kalde krigen lå fast. Det førte ikke til tektoniske strategiske endringer i forholdet mellom de rivaliserende supermaktene USA og Sovjetunionen, heller ikke det at Kina ble brakt inn i det storpolitiske bildet med Folkerepublikken Kinas inntreden som vetomakt i FN i 1971 og president Richard Nixons påfølgende besøk hos Mao Zedong i Beijing. Det fins ulike vurderinger av de utenrikspolitiske forskyvningene på 70-tallet, men de frambrakte ikke noen jordskjelv.
USAs nederlag i Iran og de åpenbare regionale konsekvensene skjer nå, i motsetning til i Indokina, i et geopolitisk skifte som er mer grunnleggende enn bildene fra april 1975 av storminga av den amerikanske ambassaden og stridsvogner med FNL-flagget som vrikket seg rundt gatehjørnene i Saigon eller helikoptrene som ble kastet overbord på hangarskipene for å gi plass til flere evakuerte.
Det fins ingen slike fornedrende scener for USA som brenner seg inn i sinnene til amerikanere og ikke minst krigsveteranene denne gangen. Iran har tatt den militære støyten. Minst 3400 iranere er blitt drept. USAs og Israels ødeleggelser er alvorlige, men ikke uerstattelige. Krigen har skapt nye traumer som vil bli klistret på film. Men endringene kommer til å skje i Vest-Asia, eller Midtøsten og i Golfen, og fremme geopolitiske forandringer som vi ennå bare aner rekkevidda av.
Hardbarket lojalisme og rasisme henger tett sammen og har samme utspring, til tonene av “Rule Britannia”. På midten av 1600-tallet, under Oliver Cromwell, Storbritannias militære statsleder (1653-58) som erobret Irland og Skottland, kunne en engelsk soldat innkassere seks pund for hodet til en ulv. Skuddpremien på hodet til en irsk rebell eller prest var fem pund. På 1960-, 70- og 80-tallet flommet The Sun og andre “pop”-aviser over av anti-irske vitser med dype islett av rasisme. En Gallup-undersøkelse i oktober 1967, før The Troubles (1968-98), viste at nær 25 prosent av de spurte mente at irsk innvandring hadde “en skadelig effekt” på Storbritannia.
Dette er røttene til de rasistiske og høyreekstreme lojalistene som nå organiserer og sprer den rasistisk-motiverte volden og urolighetene i Nord-Irland – etter et alvorlig knivangrep som en 30-årig sudansk asylsøker sto bak i Girdwood/New Lodge-området i Nord-Belfast der en lokal mann ble alvorlig skadet. Mobiliseringa har mange paralleller til de rasistiske demonstrasjonene som nylig hjemsøkte Southampton i Storbritannia. Men urolighetene i Belfast har i tillegg et annet tilsnitt: Lojalistene er på vikende front politisk med hensyn til spørsmålet om irsk gjenforening. De siste årene har det utløst voldelige angrep og brannstiftelser mot katolske hjem i blandingsbydeler. De og dagens angrep på migrantfamilier minner eldre Belfast-borgere om pogromene i Bombay Street i august 1969 som Irish Times beskriver som “begynnelsen på de brennbare åra”, kjent som The Troubles.
Kartet over “departementer” eller valgdistrikt i Bolivia (fra Mappr.co)
Grønt lys for hæren
Bolivias president Rodrígo Paz har lagt til rette for å innføre unntakstilstand for å knuse den omfattende protestbevegelsen som har lammet landet ved å beleire hovedstaden La Paz. Det er opprettet over hundre veisperringer over hele landet. Restriksjonene for å innføre unntakstilstand i den gamle loven er strøket, og nasjonalforsamlinga har gitt Paz retten til å sette inn militæret mot demonstrantene som i flere sammenstøt har tvunget politi til retrett med uforrettet sak i hva som på folkemunne kalles “maurenes krig”.
Situasjonen begynner å bli prekær i iskalde La Paz som ikke får inn varer til hovedstaden. USA har skjerpet anklagene om at protestene er “et statskupp” og dekker seg “Shield of the Americas” (“Amerikas skjold”) for å kunne gripe inn militært. President Paz som sliter politisk, peker fingeren mot den tidligere presidenten Evo Morales som opprørslederen. Morales er igjen truet på livet og viser til USAs kidnapping av Venezuelas president Nicolás Maduro.
Bolivia utgjør det tredje hjørnet i USAs “litiumtrekant”, og Paz er villig til å åpne landet for USAs tekgiganter og vrake tidligere inngått kinesiske kontrakter. Paz plasserer dermed Bolivia midt i USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) som ble lagt fram i desember og blir kalt “Donroe-doktrinen”.
Israel intensiverte angrepene sine mot boligområder i Libanon. (Foto: videoopptak Palestine Chronicle)
Libanon skviset av Israel og USA
Nok en “våpenhvile” i Libanon er lagt på bordet etter direkte samtaler mellom libanesiske og israelske representanter i Washington. “Våpenhvilen” stilnet ikke kampene, og ingen ting i avtalen – som Hizbollah og andre deler av den libanesiske motstandsfronten ikke var med å utforme– indikerer at de vil gjøre det. Avtalen er verre enn våpenhvileavtalen som ble inngått i november 2024. Den har mange gjenkjennelige punkter fra “Gaza-planen” som FNs sikkerhetsråd har legitimert og som daglig blir brutt.
“Våpenhvileavtalen” krever ikke at Israels væpnede styrker (IDF) trekker seg ut av Sør-Libanon og gir i praksis IDF retten til å tolke “våpenhvilen” til å kunne “svare på” angrep fra Hizbollah mot de israelske okkupasjonsstyrkene. I henhold til FN-resolusjon 1701 fra 2006 og våpenhvileavtalen fra november 2024 skal IDF trekker seg ut av hele Libanon. Området sør for Litani-elva skal overlates til Libanons væpnede styrker og FN-styrken Unifil. FN-styrken har nå har et blått lys hengende over seg fram til mandatet skal opp til vurdering ved slutten av året.
Nå skal det i stedet opprettes såkalte Hizbollah-frie “pilotsikkerhetssoner” som den libanesiske hæren angivelig skal fylle. USA skal bidra i veiledninga av opprettelsen av «pilotsoner der de libanesiske væpnede styrkene vil ta eksklusiv kontroll over territoriet med utelukkelse av alle ikke-statlige aktører». Det betyr i praksis økt amerikansk militært nærvær i Libanon – uten at det fins noe kart eller redegjøring for hvordan “pilotsonene” skal fungere i praksis.
Avtalen er “betinget av et fullstendig opphør” av angrep fra Hizbollah, heter det i fellesuttalelsen mellom USA, Israel og Libanon fra Washington. Den “avviser også ethvert forsøk, fra enhver statlig eller ikke-statlig aktør, på å holde Libanon gissel for framtida”, melder BBC. Det er myntet på Iran – og Hizbollah – som blir sett på som et instrument for Teheran. Hizbolla blir ikke forstått som en reell, egen politisk kraft i Libanon eller den militære styrken som har stått opp mot Israels vedvarende angrep mot Libanon, helt tilbake til den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO, og som hindret at al-Qa’ida og Daesh (Den islamske staten) fikk fotfeste i Libanon.
Libanesiske statlige medier rapporterte torsdag at de israelske angrepene i Sør-Libanon fortsatte med uforminsket styrke etter den fjerde runden med USA-meklede samtaler. Det eneste i den delvise avtalen fra mandag, er at Beirut har unngått å bli angrepet under forutsetninger om at Hizbollah ikke angriper mål i Nord-Israel. Minst 3516 mennesker, stridende og sivile, har blitt drept i Libanon siden Israels angrep 2. mars. Mer enn én million mennesker har registrert seg som internt fordrevne, ifølge FN. Israel har utstedt evakueringsordre for nær 15 prosent av landet som er på størrelse med Oslo, Akershus og Østfold. Krigssonen omfatter vel en femdel av landet.
