Hizbollahs generalsekretær Naim Qassem (Bildet: Skjermdump via Al-Mayadeen)
Inngår i krigen mot Iran
Israel har innledet en ny bakkeinvasjon i Sør-Libanon. Hensikten er å rense hele området opp til Litani-elva, tjue-tretti kilometer nordover fra grensa, for Hizbollah. Under våpenhvileavtalen har den libanesiske hæren inntatt tidligere Hizbollah-stillinger i sør.
Evakueringsvarslene som blir sendt til stadig flere landsbyer, tyder på at Israel har andre hensikter enn bare å fordrive Hizbollah nordover. Dette bærer alle bud om at Israel nå innleder en langvarig okkupasjon som gjør at Israel får kontroll over et område som strekker seg fra Middelhavet til Antilibanon-fjellkjeden og Golanhøydene som Israel annekterte i 1981, og videre østover til de tre sørsyriske fylkene som dekker grenseområdet i sørvest og langs grensa til Jordan. Det vil utgjøre et sammenhengende belte under Israels militære kontroll som rommer flere av de viktigste vannkildene i denne delen av regionen.
Israel bomber igjen Dahieh, den sjiamuslimske sørlige forstaden til Beirut. Libanons USA-vennlige statsminister Nawaf Salam har nedlagt forbud mot Hizbollahs “militære virksomhet”. Hizbollah spør hvem som skal forsvare Libanon når hæren er altfor svak til å stagge Israels okkupasjon og tusenvis av brudd på våpenhvilen fra november 2024. Våpenhvilebruddene ble trappet opp før USAs og Israels krig mot Iran – og framstår som en del av den.
Donald Trump, JD Vance, Pete Hegseth, Marco Rubio og andre tjenestemenn ansvarlige for å lede USAs krig mot Iran. (Design: Palestine Chronicle)
… men krigen var Trumps valg
USA og Israel varslet mandag at angrepene “de neste 24 timene”, fra og med natt til tirsdag, ville bli massivt større enn angrepene i de innledende 48 timene. Det lyder som advarende rop ved porten til Dantes inferno. USA og Israel går nå etter Irans missilprogram, både det arsenalet som allerede står oppstilt, all produksjon av raketter og droner og teknologien for å utvikle missilene. Store deler av Irans marine er allerede senket.
Trump sier til New York Times at han ikke har «puff (yips) med hensyn til støvler på bakken», og at han, i motsetning til tidligere presidenter, ikke kategorisk ville utelukke å plassere tropper i Iran, og legger til at han «sannsynligvis» ikke trenger dem, men ville bruke dem om nødvendig.
Fortsatt er sluttmålet for krigen motstridene om hvorvidt USA går inn for å gjennomføre et regimeskifte i Teheran eller rasere ayatollah-regimets infrastruktur og overlate til “iranerne”, i bestemt ubestemt form, å ta over når “regimeødeleggelsen” er over. USAs president Donald Trump har flyttet tidsperspektivet fra to-tre dager i den innledende fasen, til fire-fem uker – og lenger om nødvendig.
General Dan Caine, leder for Joint Chiefs of Staff, hvis kontor angivelig sendte ut en sjelden advarsel om risikoen ved en langvarig militærkampanje mot Iran. (Foto: Wikimedia Commons. Illustrasjon: The Palestine Chronicle)
General Dan Caine, “Master of War”
De indirekte samtalene mellom Iran og USA i Genève torsdag endte uten “store gjennombrudd”, men begge parter ga bud om “betydelige framskritt” gjennom samtalenes mekler, Omans utenriksminister Badr bin Hamad al-Busaidi. Det er visstnok nok til å gå videre med “tekniske samtaler” før partene møtes igjen, denne gangen i Wien, i neste uke etter å ha konsultert på hjemmebane i Teheran og Washington. Dermed blir truslene fra USAs president Donald Trump hengende igjen i lufta over Golfen hvor det nå pågår et krigsspill med manøvrer og motmanøvrer. USA har samlet om lag en tredel av sine samlede marinestyrker i farvannene i Golfen og Middelhavet, inkludert to hangarskipgrupper. Trump har truet med å bombe Iran om det ikke blir noen avtale på USAs premisser, som ikke bare betyr at Iran skrinlegger sitt sivile atomprogram, men at også landets rakettprogram blir underlagt restriksjoner og at Teheran demonterer den såkalte Motstandsaksen av allierte mot USA-imperialismen og Israel i regionen.
USA har strammet til sine påstander mot Iran som minner umiskjennelig på opptakten til invasjonen i Irak i april 2003 gjennom massive løgner om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. Trump påsto i sin State of the Union-tale at Iran har utviklet missiler som kan nå mål i USA, og sjefforhandler Steve Witkoff gjentok en gammel israelsk løgn om at Teheran kan produsere atomvåpen i løpet av ei uke. Dette er stikkord for å få politisk ryggdekning på Capitol Hill i Washington for å foreta et forkjøpsangrep på Irans rakettbaser for å redusere Teherans evne til å true amerikanske mål på den andre siden av Golfen.
Løgnene blir fyrt av umiddelbart etter at pressa i USA har avdekket at det fins uenigheter mellom Trump-administrasjonen, inkludert krigsminister Pete Hegseth, og Pentagon om konsekvensene av et militært blitzangrep og en langsiktig krig. Trump hevdet at forsvarssjef, generalmajor Dan Caine, mener at Iran er “lett match” kontra utsiktene for langvarig regional krig. Det stemmer åpenbart ikke, og Caine forsøker nå å balansere forholdet til commander-in-chief og har hatt en rekke toppoffiserer inne på sitt kontor med tanke på at det kryr av amerikanske mål i farvannene. Hangarskipsgruppa “USS Abraham Lincoln” er for lengst på plass; hangarskipgruppa “USS Gerald R. Ford” har tatt seg fra Det karibiske hav hvor det har patruljert farvannene mellom Venezuela og Cuba, mot Midtøsten og forlot USAs marinebase i Souda-bukta på Kreta torsdag.
Det handler ikke bare om atomsaken, ikke en gang først og fremst om atomsaken, men for stabiliteten i hele Golfen.
Før-folkemord-bilde av Palestine Amputee Football Association-troppen. (Foto: Mahmoud Ajjour, Palestine Chronicle)
Nytt press på FIFA og UEFA
“Fredsrådet” til USAs president Donald Trump har tatt luven av mange internasjonale reaksjoner mot Israels væpnede styrker (IDF) og paramilitære bosetteres systematiske forberedelser til å umuliggjøre en palestinsk stat og annektere Vestbredden fordi det angivelig råder våpenhvile på Gaza og fordi det like angivelig pågår en politisk prosess som skal bringe Trumps Gaza-plan fra fase 1 til fase 2.
Solidariteten med Palestina og palestinerne tar imidlertid ikke slutt. Palestina-bevegelsen utfordrer landets politiske ledere på stadig flere fronter som berører viktige demokratiske spørsmål. Det gjelder også på idrettsfronten når vi nå står midt mellom olympiske flammer og avspark i VM i fotball i USA, Mexico og Canada, med avspark 11. juni når Mexico møter Sør-Afrika på Estadio Azteca i Mexico by. Irland kan fortsatt kvalifisere seg til VM; Norge bidro til å slå ut Israel. Nå har Irland trukket samme gruppe som Israel i Nations League. Dermed blir det irske fotballforbundet (FAI) holdt til sine løfter om å oppfordre det europeiske fotballforbundet UEFA til å utestenge Israel og ikke spille kampene.
Dette er gjerne en sak for fotballtingene hvor ballen raskt blir spilt utover sidelinja av det nsjonale forbundet, UEFA eller det internasjonale forbundet FIFA. Nå har det kommet et nytt innspill: FIFA-presidenten Gianni Infantino og UEFA-presidenten Alexander Čeferin er blitt anmeldt til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Den Haag for “å medvirke til og oppmuntre til krigsforbrytelser (spesifikt overføring av sivilbefolkning til okkuperte territorier) og forbrytelser mot menneskeheten (spesifikt apartheid)”. Dette kan bli mer enn garderobeprat.
Palestinske helsearbeidere transporterer liket av et offer drept av israelsk ild i Gaza, midt under pågående brudd på våpenhvilen og en stadig dypere humanitær krise. (Foto: via QNN)
Israel faser ut Gaza-plan
“Fredsrådet” til USAs president Donald J. Trump handler ikke om gjenoppbygging eller rettferdighet, men om å utnytte Gazas lidelser til å innføre en ny, USA-ledet verdensorden, først i Midtøsten og Latin-Amerika og å holde posisjoner i Asia og Stillehavet. “Fredsrådet” er i seg sjøl en underlig konstellasjon, fordi det ikke nødvendigvis er i tråd med USAs utenrikspolitiske kjøreregler. Det framstår mer som Trumps etterlengtede trone hvor USAs stormakt og strategiske interesser får et sterkt personlig preg, noe som i seg selv peker på USAs relative globale tilbakegang.
Det var neppe tilfeldig at “Fredsrådet” ble avduket på siderommet av Verdens økonomiske forum i Davos med et lite tjuetalls medlemsland og interessenter ombord, og alle andre verdens poler på utsida. Det gjør ikke “Fredsrådet” ufarlig – selv om Trump kler seg i pompøse gevanter – verken på kort eller litt lengre sikt. “Fredsrådet” har allerede tjent sin funksjon bare ved sitt blotte nærvær på grunn av legitimiteten det fikk gjennom FN-resolusjon 2803 fra 17. november. Det har gitt Israel ryggdekking til å fortsette sin militaristiske ekspansive politikk i regionen og ikke minst til å legge til rette for en forsert annektering av Vestbredden C-område for C-område. Det første møtet i “Fredsrådet” fant sted i Washington torsdag. Det hadde intet å by på, hvilket betyr at Israel sitter med fullt grep om hvordan Gaza-planen skal utfolde seg. Det henger nye krigstrusler over overgangen fra fase 1 til fase 2 og dermed over en våpenhvile som aldri har vært en realitet.
Trumps “fredsråd” som forvalter av Trumps Gaza-plan fungerer som en avleder for Israels folkemorderiske krig i Gaza og opptrapping på Vestbredden – og dermed folkeretten og humanitærretten – i USAs forsøk på å rigge til en ny verdensorden med USA som fortsatt hegemon. Situasjonen er vesensforskjellig fra da USA opprettet Kvartetten for Midtøsten i 2002, både for USA og dessverre også for palestinerne. Illustrerende og ironisk nok sto ikke opptrappinga til en ny krig fra USA – og Israel – på agendaen til “Fredsrådet” i Washington torsdag.Fortsett å lese «Palestinernes dyre “fredsråd”»
Iran deler sin nest største landegrense med nasjonen Turkmenistan, et land som ofte går under radaren og sjelden nevnes som en regional aktør. (Bilder: Wikimedia. Design: Palestine Chronicle)
Krigsfaren er reell
“Sår du vind, vil du høste virvelvind”, lyder et slagord på gata i Irans hovedstad Teheran. Det er skrifta på veggen. Men hvem retter det seg mot? Ayatollah-styret, eller er det en advarsel til USA – og Israel – om ikke å gå til krig mot Iran for å prøve å gjennomføre et regimeskifte?
USAs militære opptrapping fortsetter. Hangarskipgruppa til “USS Gerald R. Ford” glir i retning farvannene for å slutte seg til hangarskipsgruppa til “USS Abraham Lincoln”. USA lader sine baser i området og bruker flybaser i Hellas og Bulgaria for å sende inn forskyninger.
USAs tradisjonelle allierte i Golfen og andre deler av Midtøsten som har hatt et fiendtlig forhold til Iran siden den islamske revolusjonen i 1979, ønsker ikke krigen fordi flere av dem vil havne i skuddlinja ved at de huser amerikanske baser. Men klarer de å nå fram til president Donald Trump og hans administrasjon?
Opptrappinga i seg selv viser at krigsfaren er reell. Men både Trump og utenriksminister Marco Rubio hevder at døra for diplomati ikke er stengt. Problemet er at Trump har gjort dørterskelen så høy at det betinger at ayatollah-regimet kapitulerer og overgir seg.
FN varslet fredag at Israelske mynddigheter fortsatt blokkerer mange humanitære operatører i Gaza (Foto: UN News)
Trumps rådville “fredsråd”
Det første møtet i “Fredsrådet” for Gaza finner sted i Washington torsdag denne uka. Det skal formalisere implementeringa av den andre fasen av den andre våpenhvileavtalen som trådte i kraft 10. oktober og som USAs president Donald Trump har tatt æren for – selv om planen på de helt sentrale punkter ikke skiller seg fra det Hamas sa ja til på et langt tidligere stadium. Siden har den forsmådde The Don tatt helt av i sin jakt på Nobels fredspris og gitt Gaza-planen et rammerverk med et “Fredsråd” som har vyer som har likhetstegn med ideer og fantasier som svever rundt i “de lukkede rom” som Den trilaterale kommisjonen, eller i korrespondansen mellom Jeffrey Epstein og lederen for Verdens økonomiske forum i Davos, Høyres tidligere utenriksminister Børge Brende.
Gaza-planen kan være dynket av vyer, men den er langt fra noe spill. På agendaen til de tjue medlemmene av “Fredsrådet” i Washington står avvæpninga av Hamas, demilitariseringa av Gaza, inkludert israelsk tilbaketrekning, utplasseringa av en internasjonal stabiliseringsstyrke og en palestinsk politistyrke, gjenoppbygginga av Gaza og å knytte situasjonen i Gaza til det overordnede spørsmålet om opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat.
I München advarte Nikolay Mladenov, den bulgarske politikeren og diplomaten som The Don, med Israels aksept, har satt inn som generaldirektør for “Fredsrådet” om at forsinkelser kunne føre til at den andre fasen “av våpenhvilen ikke blir implementert, men den andre fasen av krigen». Mladenov la vekt på “sikkerhetsordningene” med avvæpning og israelsk tilbaketrekking. Det har fått den profilerte palestinske politikeren Mustafa Barghouti, presidentkandidat for Palestinian National Initiative (Mubadara al-Waṭaniyya al-Filasṭiniyya) som han grunnla i juni 2002, til å advare mot at diskusjonen om planlegginga av Gazas framtid fjerner seg fra virkeligheten og dekker over at utvidelsen av koloniene på Vestbredden får pågå i det stille og dermed knuser mulighetene til en levedyktig palestinsk stat. Spørsmålet blir stadig mer overhengende om hvorvidt Gaza-planen kommer til å overleve til midten av 2026 da “den internasjonale stabiliseringsstyrken” skal være utplassert.
Store protester i Tyrkia fordømmer tyrkiske angrep mot Rojava. (Medya News)
Rojava Kobanê er fortsatt beleiret
Etter våpenhvile- og integreringsavtalen som ble undertegnet 29. januar mellom Syrias demokratiske styrker (SDF) og den midlertidige Hayat Tahrir ash-Sham-regjeringa i Damaskus, har de politiske kontaktene mellom partene blitt intensivert. Samtalene er fokusert på implementeringa av avtalen. Det preger de politiske initiativene fra de kurdiske partiene og kontaktene mellom dem og andre aktører. I begynnelsen av uka ble det varslet at en kurdisk delegasjon med representanter som ble valgt på Rojavas kurdiske enhetskonferanse i Qamishli 26. april i fjor, er på vei til Damaskus for å ha samtaler med styringsmaktene. Høyt på sakskartet står å stadfeste konstitusjonelle rettigheter og hvordan rettighetene skal beskyttes, konstitusjonelle garantier, demokratisering, undervisning på morsmål og grunnleggende friheter.
Samtalene vil skje i kjølvannet av de store politiske og militære endringene i den nordre og nordøstlige delen av Syria, opp mot grensa til Tyrkia og Nord-Irak, etter HTS-offensiven 6. januar – og mens det pågår regionale og geopolitiske forflytninger og forskyvninger som omfatter Syria. Det gjelder USAs beslutning om å trekke seg ut av Syria, økende diplomatisk engasjementet mellom Saudi-Arabia og Damaskus som blant annet innebærer store investeringer i utbygginga av to flyplasser i Aleppo, usikkerheten rundt Ankaras politikk med hensyn til Tyrkias regionale interesser, og Israels politiske innhogg i det sørlige Syria gjennom avtalen som fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a i Paris 6. januar.
Hver for seg er dette forhold som berører kurdiske posisjoner og som nå har fått sterkere forankring til kurdisk politikk og stillinger i andre deler av Kurdistan. Disse forholdene kan legge føringer for en mer felles kurdisk politikk for regionen framover. Det innebærer å trekke opp røde linjer og slå røde sirkler rundt de kurdiske kjerneområdene i Rojava.
Fra en demonstrasjon i New York mot sanskjonene (Struggle LaLucha)
Stempler Cuba som “sikkerhetstrussel”
FNs generalsekretær António Guterres er «ekstremt bekymret» for tilstanden på Cuba. Han krever en slutt på embargoen mot Cuba. Den har USA gjennomført i snart 66 år, og den har FNs hovedforsamling fordømt, med overveldende flertall, i 33 år på rad, uten at USAs allierte i Vesten har vist vilje til å utfordre USA.
– Generalsekretæren er ekstremt bekymret for den humanitære situasjonen på Cuba. Den vil kollapse, hvis oljebehovet ikke dekkes, sa Stéphane Dujarric, en talsperson for generalsekretær Guterres, i et intervju onsdag.
– Vi samarbeider med regjeringa for å se hvordan vi kan lindre situasjonen.
FN-varslet ser ikke ut til å vekke noen reaksjoner fra USAs allierte i Vesten. Situasjonen er like overdøvende taus som den var før Canadas statsminister Marc Carney holdt sin nye omtalte tale i Davos. Cubas utenriksminister Bruno Rodríguez refser USAs “grusomme aggresjon” og anklager Trump-administrasjonen for å forsøke å bryte ned kubanernes “politiske vilje”. Russland advarer om at Cubas situasjon er “kritisk”, og Kina sender nødhjelp.
Under kuppforsøket mot president Ibrahim Traoré i Burkina Faso 3. januar strømmet unge menn og kvinner ut i gatene og slo ring rundt Kosyam-palasset og offentlige bygninger og tok kontroll med viktige knutepunkter i hovedstaden Ouagadougou for å verne om hva de opplever seg en revolusjon. Framskrittene de siste to åra på det økonomiske og sosiale området har vært betydningsfulle, og ute på landsbygda har sikkerheten blitt bedre etter en omfattende reorganisering av sikkerhetsstyrkene og opprettelsen av lokale selvforsvarsgrupper. Den 37-år gamle kapteinen Traoré framstår som en panafrikansk leder, ikke bare i hjemlandet der innbyggerne ser tilbake til den legendariske revolusjonshelten Thomas Sankara, omtalt som “Afrikas Che Guevara”. Han ble brutalt myrdet i oktober 1987 etter bare fire år, et mistenkt bestillingsverk fra Paris. Traoré blir også feiret av unge afrikanere i andre land i Vest-Afrika, Sahel-beltet og Sentral-Afrika. Det uroer mange statsledere i det politisk urolige vestafrikanske ECOWAS-området der det stadig er tilløp til militærkupp og folkelige opprør.
Det gjør at Burkina Faso framstår som et forhåpningens lys for framtida for mange unge afrikanere, inkludert risikoen for den erfaringsmessige faren ved å la seg blende.
