Stoler fortsatt på egne krefter

Kvinnelige solater fortsetter å flette håret som uttrykk for at de fortsetter kampen for selvstendighet. (ANF NEWS)

Rojava-administrasjonen er ikke slått ut 

Kurderne stoler ikke på noe, utenom fjellene, selv i områder hvor det ikke er hesblende fjell, men flate sletter som i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) i den nordlige delen av Syria, langs grensa til Tyrkia. De stolte ikke på familieregimet Assad; de stolte ikke på de islamistiske opprørerne mot president Bashar al-Assad, heller ikke de sekulære avhopperne fra regjeringshæren som dannet Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-Hur, FSA) under oberst Riad al-Asaad.

De stolte aldri på USA som kom de kurdiske militsene unnsetning i september 2014 da Folkets forsvarsenheter (YPG) og Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ) bokstavelig talt sto med ryggen til den stengte tyrkiske grensa i den siste forsvarsposten Kobanê (Ain al-Arab). Dette er en støvete stasjonsby på Bagdad-banen fra 1912 som ble vendepunktet for kalifatet til Den islamske staten (Daesh). De stolte heller ikke på Russland som var alliert med Assad-regimet, men som i likehet med USA holdt PYD og SDF borte fra FNs forhandlingsbord i Genève og i Astana i Kasakhstan hvor Russland, Tyrkia og Iran forsøkte å trekke opp nye spor.

De fikk rett, basert på de lange linjers erfaringer. De fikk rett fordi de utviklet den mest progressive bevegelsen i Midtøsten på mange tiår – ikke som en kopi av tidligere bevegelser–  og fordi de ikke lot seg presse inn i opptegnede skjemaer basert på en skjematisk og kunnskapsfattig ideologi, gjerne i form av grove overslag av USA-imperialismen som ikke så at Pax Americana for Midtøsten var i ferd med å gå i oppløsning med okkupasjonen av Irak (2003-10), og uten å foreta konkrete studier i felten.

Fortsett å lese «Stoler fortsatt på egne krefter»

Hvem står opp for Cuba?

Cuban electrical workers repair power-generating equipment to restore electricity after a blackout. The U.S. blockade has left Cuba’s power system short of fuel and replacement parts, but workers continue the struggle to keep the electricity flowing. Photo: Prensa Latina.
Cubanske energimontører reparerer strømgenererende utstyr for å gjenopprette elektrisiteten etter et strømbrudd. USAs blokade har ført til at Cubas strømsystem mangler drivstoff og reservedeler, men arbeiderne fortsetter kampen for å holde strømmen flytende. Foto: Prensa Latina.

… og for folkeretten og internasjonale konvensjoner

– Om dere klapper litt mer, kan det hende jeg deler denne prisen med Trump, sa den sørafrikanske juristen og dommeren Navanethem “Navi” Pillay, fortsatt tydelig overrumplet av den uventede tildelinga av årets Nobels fredspris. Hun befant seg i Saal 600 i Nürnberger Justizpalast der rettsoppgjøret med Nazi-Tyskland fant sted etter 2. verdenskrig.

Hvor kom den utdelinga fra? Hun fikk prisen for sin innsats for fred og folkeretten og for sitt urokkelige forsvar av de internasjonale domstolene. Hun har vært FN-gransker av situasjonen i Gaza og dommer i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda. Dette har blitt behørig løftet fram.

Men den største utfordringa kom Pillay med selv på tildelingsdagen: Nå må det internasjonale samfunnet reise seg og stå opp for folkeretten med en helt annen kraft enn i dag. Beskrivelsen treffer mange, og hun trakk selv fram Israels folkemorderiske utslettelse av Gaza.

Oppfordringa bør i høyeste grad også gjelde Cuba, ikke fordi situasjonen der er verre. Men fordi Cuba, en av FNs medlemsstater, står under en middelaldersk beleiring hvor landet blir fratatt sin suverenitet med sikte på en politisk og økonomisk maktovertakelse fra USAs side.

Det skjer tilsynelatende uten motstand, og det er ikke en gang tilsynelatende, når det gjelder USAs allierte, inkludert Norge. USA driver regelrett økonomisk terrorisme, bryter havrettskonvensjonen og en hel rekke andre internasjonale lover og gjør Cuba rettsløse i det internasjonale samfunnet. President Donald Trump skryter at han “kan gjøre hva jeg vil med Cuba”. USAs allierte gir ham rett.

Tirsdag og onsdag (27.-28. oktober) skal FNs hovedforsamling nok en gang behandle USAs embargo og foreta den årlige avstemninga. I fjor ble USA fordømt for trettitredje år på rad.

Fortsett å lese «Hvem står opp for Cuba?»

Libyas lange ørkenvandring

(Kartet: World Atlas)

Femten år siden Gaddafi ble drept

Minst ni mennesker ble mandag drept da granater slo ned i leiren til Libyas sikkerhetsstyrker i  Harsha-distriktet i Zawiya, om lag femti kilometer vest for hovedstaden Tripoli mandag. Samme dag meldte landets sentralbank at de samlede oljeinntektene hadde steget til 934 millioner dollar i løpet av 18. oktober, en markant oppgang fra 14. og 15. oktober.

De to meldingene i The Libya Observer fra samme dag viser hvilket spenn Libya fortsatt befinner seg i femten år etter at flere opprørsgrupper feide til side det mer enn førti år gamle regimet til Muammar Gaddafi med hjelp av Nato. Dette skjeddee under dekke av et sønderbombet FN-mandat om å beskytte sivile. 

Den rivaliserende volden preger fortsatt folks hverdag, og kampen om oljeinntektene koker under det nye forsøket på å få i stand en politisk ordning for et land som har vært delt i to, Tripolitania i vest og Kyreneika i øst, siden 2011. Det trekker nok en gang til seg utenlandsk innblanding.

Som journalist i Klassekampen traff jeg Gaddafi to ganger i Libya. Første gang i hans hjem i Tripoli der hans datter ble drept under USAs flyangrep; andre gang på en konferanse i Sirte med et stort knippe afrikanske presidenter og høyt profilerte latinamerikanske politikere og kommende statsledere som Brasils Lula da Silva. 

Da Gaddafi ble drept, skreiv jeg om den siste seansen i Sirte under tittelen: “Doffen har daua” (PDF)

Fortsett å lese «Libyas lange ørkenvandring»

Retter skytset mot Eritrea

(Map courtesy CIA World Factbook – public domain)

Etiopia krever tilgang til Rødehavet

Etiopias statsminister Abyi Ahmed Ali har i lang tid krevd at Etiopia igjen får territorial til tilgang til Rødehavet gjennom havnebyen Assab. Han har gjentatt kravet etter at Alliansen av folkelige styrker for Etiopias overlevelse (Ethiopian Peoples’ Forces Alliance for Survival) eller Tsimdo erklærte at målet er å fjerne Abyi og hans sentralregjering i Addis Abeba.

Etiopiske regjeringsstyrker tok i forrige uke tilbake kontrollen over Mekelle, hovedstaden i den nordlige Tigray-regionen som grenser mot Eritrea. Opprørsstyrkene fra et splittet Tigrayfolkets frigjøringsfront (TPLF) har trukket opp i fjellene slik de gjorde under den forrige Tigray-krigen (2020-22) som kostet flere hundre mennesker livet i kamphandlinger og den medfølgende humanitære katastrofen som førte til stans i nødhjelpen inn i de krigsherjede områdene. Nå retter Etiopia igjen skytset mot Eritrea med anklager om en «fullskala invasjon» av Tigray.  etter at eritreiske styrker skal ha krysset grensa ved Zalambessa.

Fortsett å lese «Retter skytset mot Eritrea»

Saudi-Arabia trapper opp i Jemen

Ansarallah-tilknyttede og Saudi-støttede jemenittiske styrker har kommet med motstridende påstander om framskritt i Taiz og langs Jemens vestkyst. (Design: Palestine Chronocle)

Trekker inn Pakistan og Tyrkia

Det nye utbruddet av krigen i Jemen startet som en duell mellom Houthi-bevegelsen – som sitter i hovedstaden Sana – og Saudi-Arabia da kongedømmet i Riyadh bombet rullebanen i Sana i midten av juli. Ansarallah erklærte dermed at de ulike og ganske uformelle våpenhvilene fra 2022 og 2025 var brutt. De varslet at de ville besvare den saudiske blokaden av Jemen som har skapt en vedvarende humanitær krise, med “blokade for blokade” og “eskalering for eskalering”, og de rettet seg målrettet inn mot Saudi Aramcos oljeinstallasjoner, inkludert den viktige East/West-rørledninga fra Golfen til Rødehavet.

Neste skritt var å stanse den saudiske oljetransporten gjennom Rødehavet, men ikke den internasjonale skipsfarten. Deretter forsøkte Riyadh å aktivere den jemenittiske “regjeringshæren” som opptrer som en leiehær for Saudi-Arabia i Jemen, en svært broget samling av militser fra lokale klaner, salafistiske jihadistgrupper og stryker fra den tidligere separatistbevegelsen i Sør-Jemen. 

Ansarallah svarte med å rulle tilbake “regjeringshæren” langs vestkysten ned til Bab al-Mandeb-stredet, porten til Rødehavet.

Nå forsøker de saudi-allierte styrkene å gjenerobre sundet og drive Houthi-bevegelsen tilbake langs kysten og rykke inn mot Sana fra øst for å gjenerobre hovedstaden. Dermed er “fullskalaborgerkrigen” i gang igjen.

Saudi-Arabias ambisiøse kronprins Muhammad bin Salman vil nå trekke Pakistan og Tyrkia inn i krigen gjennom Mekka-avtalen fra august som har en “Nato artikkel 5-”klausul. Jemen står på terskelen til å bli en regional krig med geopolitiske følger for USAs og Israels krig mot Iran.

Fortsett å lese «Saudi-Arabia trapper opp i Jemen»

Datoen 7. oktober 2023

More Palestinians were killed in Gaza as ceasefire violations continue. (Photo: via QNN)
Volden og drapene fortsetter under den såkalte våpenhvilen (Foto: via QNN)

Mens bombene fortsatt regner i Gaza

Onsdag for tre år siden startet Hamas sin godt planlagte Operasjon Al-Aqsa flommen. Det har gjort 7. oktober til en merkedag. En omstridt merkedag som gjør at 10. oktober har blitt den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina som Palestinakomiteen har sluttet seg til.

Mandag 5. oktober hadde jeg et innlegg på trykk i Klassekampen som i stor grad retter seg mot den sekteriske linja til Fred og rettferdighet (FOR).

Første del av denne kommentaren er en betydelig utvidet utgave av dette innlegget. Her går jeg også imot terrorstemplet som Rødts utenrikspolitiske talsmann Bjørnar Moxnes har satt på Hamas-angrepet og tar opp igjen artikler som ikke kom på trykk da jeg var utenriksjournalist i Klassekampen (fram til juni 2024), hvor jeg går nærmere inn på hva som skjedde 7. Oktober og den militærsensuren som senket seg over israelsk og internasjonal presse. 

Det politiske skillet går mellom Palestina-solidariteten mot de som støtter Israels okkupasjon og annekteringa av Palestina  – inkludert den folkemorderiske krigen og fysiske utslettelsen av Gaza. I debatten rundt 7. oktober får man lett inntrykk av at noen vil trekke skillet tvers gjennom Palestina-soldariteten, på trump’sk vis mellom de som er “for oss” og alle andre som blir slått i hartkorn med “Israels narrativ” fordi man angivelig ikke støtter “den palestinske motstandskampen” (som blir ensbetydende med væpnet kamp).

Alle problematiseringer blir dermed radert ut; alle vurderinger av taktikk med hensyn til å fremme Palestina-solidariteten forsvinner.

Nå har valgkampen i Israel fram til 27. oktober åpnet slusene for en ny runde i hvem som sitter med ansvaret for at Hamas-angrepet kunne rokke ved Israels påkostede myte om “uovervinnelighet” og det traumet det har skapt. 

   Fortsett å lese «Datoen 7. oktober 2023»

Sentrum mot periferi i Etiopia

(Map: Creative Commons BY-SA 4.0)
(Kartet: Creative Commons BY-SA 4.0)

Mot full borgerkrig

Krigshandlingene trappes opp i Tigray-regionen og på grensa mot Afar-regionen i det nordøstre hjørnet av Etiopia. Den føderale hæren i Addis Abeba sender tunge forsyninger nordover for å slå ned opprørsstyrkene til Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF) som har vært på offensiven fra de brøyt Pretoria-avtalen fra 2022 i juli, etter den to år lange Tigray-krigen. Sju etnisk baserte opprørsgrupper har dannet Alliansen for Etiopias overlevelse (Tsimdo) med mål om å fjerne statsminister Abyi Ahmed Ali og hans føderale regjering i Addis Abeba.

Det er en allianse av mange gamle fiender og få tidligere allierte og med mange innebygde motsigelser, både med hensyn til hvordan Etiopia skal styres i framtida, og etiopisk identitet. Og de har innbyrdes uenigheter om territoriale spørsmål.

TPLF understreker at dette ikke er noen militær allianse under sentral kommando. Det har ikke utløst frykt i Addis Abeba om at regjeringa snarlig faller. Men faren er overhengende for at Etiopia blir kastet ut i store humanitære kriser om kampene sprer seg fra nordområdene.

Fortsett å lese «Sentrum mot periferi i Etiopia»

Saudi-Arabia søker allierte

De jemenittiske væpnede styrker utfører militære treningsøvelser som simulerer konfrontasjon med en potensiell invasjon av landet. (Foto: videodump)

Falske anklager om angrep på Mekka

Saudi-Arabia leder febrilsk etter militær hjelp fra arabiske allierte og Vesten til krigen i Jemen der kampene trappes opp. Krigen tok en ny vending da Houthi-bevegelsens styrker rykket inn i havnebyen Mokka (Mocha) og inntok øya Perim (Mayyun) som deler skipsleia gjennom Bab al-Mandeb-stredet i to. Ansarallah som står bak Houthi-bevegelsen, sender ut et internasjonalt varsel om at den ikke har til hensikt å stanse skipstrafikken i Rødehavet utover å hindre saudiske fartøy i å frakte olje fra Yanbu og andre oljeterminaler på vestkysten. 

Opptrappinga kan raskt endre situasjonen, og det globale markedet reagerer allerede med uro på grunn av forgreiningene til USAs krig mot Iran. Det er uvisst i hvilken retning president Donald Trump går. Først skal han ha avslått en forespørsel om militær bistand; deretter skal han ha tilbakekalt et angrep som var på lufta.

Fortsett å lese «Saudi-Arabia søker allierte»

Går Storbritannia i oppløsning?

In a historic declaration this morning, the leaders of Sinn Féin, the SNP in Scotland and Plaid Cymru in Wales have united to demand that the British government prepare for and facilitate constitutional change, declaring that “Westminster’s time is coming to an end”.
I en historisk erklæring gikk lederne for Sinn Féin, SNP i Skottland og Plaid Cymru i Wales sammen om å kreve at den britiske regjeringen forbereder og legger til rette for konstitusjonelle endringer. De erklærte at «Westminsters tid går mot slutten». (Bildet: Irish Republican News)

Irland, Skottland, Wales legger press på London

Er det for tidlig å fastslå eller bare å antyde at “Westminsters tid går mot sin slutt”? At Storbritannia langsomt begynner å gå i oppløsning? Det dristet de tre nasjonalistpartiene som alle sitter med førsteministeren i de regionale parlamentene i Belfast, Edinburgh og Cardiff seg til å gjøre da de nylig møttes for å utfordre London på retten til selvbestemmelse.

Cardiff-erklæringa krever at London ved Labour-regjeringa til Andrew Burnham og Westminster avklarer kriteriene og prosedyren rundt folkeavstemninger, enten om irsk gjenforening eller en reprise av avstemninga om uavhengighet for Skottland i 2014, to år før avstemninga om brexit.

Statsminister Burnham har blitt hardt presset for sine avvisende uttalelser under sitt besøk i Belfast nylig. Dette er ikke godt nok for de tre partiene. På republikansk side i Irland utfordrer mindre republikanske grupper, som Saoradh (Frigjøring), Sinn Féins politikk og strategi for gjenforening.

Fortsett å lese «Går Storbritannia i oppløsning?»

Har inntatt Rødehavets port 

The disabling of Saudi Arabia’s strategic East-West Pipeline could have serious repercussions for the ongoing regional war and the global economy. (Design: PC)
Deaktiveringen av Saudi-Arabias strategiske øst-vest-rørledning kan få alvorlige konsekvenser for den pågående regionale krigen og den globale økonomien. (Bildet: Palestine Chronicle)

 Saudi-Arabia stenger East-West-ledninga 

Saudi-Arabia har stengt ned den nær 1200 kilometer lange rørledninga som går fra oljefeltene i øst til Yanbu ved Rødehavet i vest, East-West Pipeline. Nedstenginga er midlertidig, rapporterer det saudiske energidepartementet i Riyadh, ifølge Arab News. Den kommer i samband med flere angrep fra houthi-bevegelsen i Jemen mot saudiarabiske oljeanlegg i regionene Riyadh og Medina langs kysten av Rødehavet.

Samtidig har Ansarallah rykket raskt sørover, inntatt havnebyen Mokka og inntatt øya Perim som deler Bab al-Mandab-stredet mellom Rødehavet i vest og Adenbukta og Det indiske hav i øst. Det gjør Jemen i stand til å stenge all skipstrafikk gjennom Rødehavet med enorme følger for verdensøkonomien.

Dette er ikke hva Ansarallah er ute etter, men neste kapittel i den nye Golfkrigen er langt fra skrevet.

Fortsett å lese «Har inntatt Rødehavets port »