Peter M Johansen

Petróleos y patria o muerte, en politisk flaske-e-post fra Venezuela

I sin Kron og mynt-spalte i Klassekampen (7. januar) skriver sivil- og sosialøkonom Erik Reinert om oljeindustrien i Venezuela og det statlige oljeselskapet PdVSA som ble opprettet ved nasjonaliseringa i 1976 i den første presidentperioden til sosialdemokraten Carlos Andrés Pérez. 

Etter avviklinga av militærdiktaturet til Marcos Pérez Jímenez overtok maktmonoplokameratene, det sosialdemokratiske Acción Democrática og det kristensosiale Copei, og gjorde PdVSA til en “stat i staten” og melkeku for oligarkiet og eliten og utenlandsk kapital. Dette endret president Hugo Chávez på da han innledet “den bolivarske revolusjonen” eller “sosialismen for det 21. århundre” fra 1999 ved foreta en grunnleggende omfordeling av oljerikdommen til de sosiale programmene som gjorde at Venezuela oppfylte FNs tusenårsmålene lenge før tida.

Det er derfor merkelig at Reinert ikke finner plass til ett ord om den tre måneder lange lock-out’en/generalstreiken (fra desember 2002 til februar 2003) av oljesektoren, rett etter kuppforsøket mot Chávez i april 2002, for å tvinge ham til å gå av, og uten å nevne USAs drepende sanksjoner mot oljesektoren, med full tyngde, i sin lett anekdotiske artikkel hvor han beskriver den svært ofte overflatiske industrialiseringsprosessen. Den voldte Chávez mye bry i et land der eliten gjerne dro på harrytur til Florida en og to eller flere ganger i måneden.

Her er min anekdote av klasseforholdene og holdninger i borgerskapet: I 2006 besøkte jeg og min gode norsk-venezuelandsk venn, Olaf Svorstøl Sierraalta, Caracas og foretok en studie av forholdene i bydelen La Vega, fra middelklassen i bunnen av dalen til de fattigste strøkene lengst opp i fjellene over hovedstaden. 

Fortsett å lese «Olje og klassekamp»

Olje, klassekamp og imperialisme 

President Donald Trump har gått fra løgn til løgn til løgn under hele opptrappinga av USAs militære angrep på Venezuela. Utplasseringa av den massive flåten av krigsskip i det sørlige Karibia var aldri ment å “ta ut” hurtiggående småbåter med kokainlast, men dro med seg et mørkt kjølvann av kanonbåtdiplomati. I baugen lå USAs nye “nasjonale sikkerhetsgaranti” (NSS) – en oppdatering av USAs gamle utenrikspolitiske Monroe-doktrine fra 1823 – i moderne tapning i en tid der USA er i relativ tilbakegang som verdens hegemon og stadig oftere må ty til økonomisk krigføring og militærmakt.

NSS er ikke bare en finger i øyet på Europas blinde ledere, men i klartekst en innpakket krigserklæring overfor alle utfordringer til USAs dominans over den vestlige halvkule, fra Grønland i nord til Ildlandet i sør. Det gjelder å sikre kontrollen med alle strategiske råvarer og sjeldne mineraler og å holde Kina og Russland ute. NSS blander seg med Venezuelas tungoljeolje, de største kartlagte reservene i dag. Omfordelinga av oljeinntektene var grunnlaget for “den bolivarske revolusjonen” som ble ledet av president Hugo Chávez Frias fra 1999, og ble det sentrale våpenet i USAs og det venezuelanske oligarkiets kamp for å knuse den bolivarske republikken Venezuela fra å bli en modell til etterfølgelse på den vestlige hemisfæren.    Fortsett å lese «Krig for Venezuelas olje»

Valgfusk-scenariet etter i sømmene

Vel to døgn etter at USA gikk til militært angrep på Venezuela og kidnappet president Nicolás Maduro Moros, henger det meste i lufta. Ulike scenarier står opp mot hverandre. President Donald Trump har gått fra løgn til løgn i flere måneder, minst like lenge som Pentagon, krigsdepartementet, USAs Southern Command og CIA har drevet nitid planlegging og gjennomkjøring av angrepet natt til lørdag. Løgnene har ikke forsvunnet, men de overdøves av motstridende uttalelser fra Trump og hans stab. Hva legger de i at USA nå skal styre Venezuela under trusler om et større militært angrep? Onsdag trer kongressen på Capitol Hill sammen igjen etter å ha blitt sendt på tidlig juleferie på grunn av det redigerte frislippet av dokumenter i Epstein-affæren. Den kommer nå til å drukne i den allerede skarpe debatten som har utviklet seg om det militære angrepet på Venezuela. 

Mandag blir sannsynligvis president Maduro framstilt for domstolen i Southern New York rettsdistrikt. Der vil umiddelbart spørsmålet om legitimitet komme opp: Maduros legitimitet som leder for et suverent land, og det militære angrepets legitimitet med hensyn til USAs grunnlov, for ikke å si i henhold til folkeretten.

Det underliggende spørsmålet som stadig dukker opp i alle saker, er presidentvalget i juli 2024. Det er gjennomgående opplest og vedtatt, basert på opposisjonens påstander og angivelige dokumentasjon, at “diktator” Maduro stjal valget, vel vitende om at de fleste for lengst har glemt valget og ikke går anklagene nærmere etter i sømmene –og kanskje avdekke informasjon som kan åpne for muligheten for at valget ikke ble stjålet. Her fins det en parallell til presidentvalget i Bolivia i oktober 2019, hvor det ble hevdet at Evo Morales hadde stjålet valget. Nærmere ettergang viste at Morales vant, men ble likevel tvunget til å gå av.

Jeg har ingen teknologiske ekspertise, men har her funnet fram artikler om cyberangrep og aktører i og rundt valget som aldri blir referert til, men som gir grunnlag for å reise spørsmålet om opposisjonens scenario “Overveldende seier eller valgfusk” i virkeligheten var et velregissert scenario for delegitimere valget og for å styrte president Maduro. 

Fortsett å lese «USAs lenge planlagte kupp»

Trump varsler bakkeangrep

Truslene fra USAs president Donald Trumps mot Venezuela er klare brudd på FN-charteret. Opptrappinga gjennom å angripe angivelige smuglerbåter viser at hele grunnlaget for å gjennomføre militære angrep mot Venezuela er fiktivt. Under regjeringsmøtet i Det hvite hus tirsdag gjorde krigsminister Pete Hegseth til og med et nummer av at de ikke lenger har nye mål til sjøs. Det bruker Trump som påskudd for å angripe mål på bakken i Venezuela.

Trump seiler under samme falske flagg som USAs imperialisme og nærmest koloniale dominans over land i Latin-Amerika har gjort siden USAs femte president James Monroe (1817-25), en av “grunnlovsfedrene”, i 1823 formet sin utenrikspolitiske doktrine for den vestlige halvkule.

I lasten ligger det alltid løgner. De har Venezuelas opposisjonsleder María Corina Machado, årets Nobels fredsprisvinner, ikledd seg og spunnet videre på langs hovedsømmen i sin langvarige kamp mot “den bolivarske revolusjonen”. Dette går helt tilbake til da oberst Hugo Chávez Frias tok over som president etter sin overraskende valgseier mot maktmonopolkameratene, det kristeligdemokratiske Copei og det sosialdemokratiske Acción Democrática, i desember 1998. Dette er ikke knyttet til president Nicolás Maduro Moros. Machados løgner har nå blitt premiert for at Trumps løgner skal kunne fortsette som trusler i alle himmelretninger, inkludert kjøp av valg i latinamerikanske land.

– Vi er rede til å forsvare Venezuela mot USA, sa president Maduro til en stor folkemengde i Caracas mandag. Søndag opplyste Trump at han hadde snakket med Maduro 21. november og ba Maduro om å forlate landet og dra i eksil til Tyrkia eller et annet land. Trumps strategi følger hans kjente oppskrift: “Maksimalt press” som er en blanding av økonomiske straffetiltak, militære trusler og tirader med uetterrettelig ranting som er mer egnet for psykologiske vurderinger enn faktasjekking. Om Maduro ikke forlater Venezuela frivillig, skal presset føre til at de væpnede styrkene fjerner Maduro og søker amnesti for seg selv.

Fortsett å lese «Begår krigsforbrytelser uten krig»