Saudi-Arabia trapper opp i Jemen

Ansarallah-tilknyttede og Saudi-støttede jemenittiske styrker har kommet med motstridende påstander om framskritt i Taiz og langs Jemens vestkyst. (Design: Palestine Chronocle)

Trekker inn Pakistan og Tyrkia

Det nye utbruddet av krigen i Jemen startet som en duell mellom Houthi-bevegelsen – som sitter i hovedstaden Sana – og Saudi-Arabia da kongedømmet i Riyadh bombet rullebanen i Sana i midten av juli. Ansarallah erklærte dermed at de ulike og ganske uformelle våpenhvilene fra 2022 og 2025 var brutt. De varslet at de ville besvare den saudiske blokaden av Jemen som har skapt en vedvarende humanitær krise, med “blokade for blokade” og “eskalering for eskalering”, og de rettet seg målrettet inn mot Saudi Aramcos oljeinstallasjoner, inkludert den viktige East/West-rørledninga fra Golfen til Rødehavet.

Neste skritt var å stanse den saudiske oljetransporten gjennom Rødehavet, men ikke den internasjonale skipsfarten. Deretter forsøkte Riyadh å aktivere den jemenittiske “regjeringshæren” som opptrer som en leiehær for Saudi-Arabia i Jemen, en svært broget samling av militser fra lokale klaner, salafistiske jihadistgrupper og stryker fra den tidligere separatistbevegelsen i Sør-Jemen. 

Ansarallah svarte med å rulle tilbake “regjeringshæren” langs vestkysten ned til Bab al-Mandeb-stredet, porten til Rødehavet.

Nå forsøker de saudi-allierte styrkene å gjenerobre sundet og drive Houthi-bevegelsen tilbake langs kysten og rykke inn mot Sana fra øst for å gjenerobre hovedstaden. Dermed er “fullskalaborgerkrigen” i gang igjen.

Saudi-Arabias ambisiøse kronprins Muhammad bin Salman vil nå trekke Pakistan og Tyrkia inn i krigen gjennom Mekka-avtalen fra august som har en “Nato artikkel 5-”klausul. Jemen står på terskelen til å bli en regional krig med geopolitiske følger for USAs og Israels krig mot Iran.

Fortsett å lese «Saudi-Arabia trapper opp i Jemen»

Datoen 7. oktober 2023

More Palestinians were killed in Gaza as ceasefire violations continue. (Photo: via QNN)
Volden og drapene fortsetter under den såkalte våpenhvilen (Foto: via QNN)

Mens bombene fortsatt regner i Gaza

Onsdag for tre år siden startet Hamas sin godt planlagte Operasjon Al-Aqsa flommen. Det har gjort 7. oktober til en merkedag. En omstridt merkedag som gjør at 10. oktober har blitt den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina som Palestinakomiteen har sluttet seg til.

Mandag 5. oktober hadde jeg et innlegg på trykk i Klassekampen som i stor grad retter seg mot den sekteriske linja til Fred og rettferdighet (FOR).

Første del av denne kommentaren er en betydelig utvidet utgave av dette innlegget. Her går jeg også imot terrorstemplet som Rødts utenrikspolitiske talsmann Bjørnar Moxnes har satt på Hamas-angrepet og tar opp igjen artikler som ikke kom på trykk da jeg var utenriksjournalist i Klassekampen (fram til juni 2024), hvor jeg går nærmere inn på hva som skjedde 7. Oktober og den militærsensuren som senket seg over israelsk og internasjonal presse. 

Det politiske skillet går mellom Palestina-solidariteten mot de som støtter Israels okkupasjon og annekteringa av Palestina  – inkludert den folkemorderiske krigen og fysiske utslettelsen av Gaza. I debatten rundt 7. oktober får man lett inntrykk av at noen vil trekke skillet tvers gjennom Palestina-soldariteten, på trump’sk vis mellom de som er “for oss” og alle andre som blir slått i hartkorn med “Israels narrativ” fordi man angivelig ikke støtter “den palestinske motstandskampen” (som blir ensbetydende med væpnet kamp).

Alle problematiseringer blir dermed radert ut; alle vurderinger av taktikk med hensyn til å fremme Palestina-solidariteten forsvinner.

Nå har valgkampen i Israel fram til 27. oktober åpnet slusene for en ny runde i hvem som sitter med ansvaret for at Hamas-angrepet kunne rokke ved Israels påkostede myte om “uovervinnelighet” og det traumet det har skapt. 

   Fortsett å lese «Datoen 7. oktober 2023»

Sentrum mot periferi i Etiopia

(Map: Creative Commons BY-SA 4.0)
(Kartet: Creative Commons BY-SA 4.0)

Mot full borgerkrig

Krigshandlingene trappes opp i Tigray-regionen og på grensa mot Afar-regionen i det nordøstre hjørnet av Etiopia. Den føderale hæren i Addis Abeba sender tunge forsyninger nordover for å slå ned opprørsstyrkene til Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF) som har vært på offensiven fra de brøyt Pretoria-avtalen fra 2022 i juli, etter den to år lange Tigray-krigen. Sju etnisk baserte opprørsgrupper har dannet Alliansen for Etiopias overlevelse (Tsimdo) med mål om å fjerne statsminister Abyi Ahmed Ali og hans føderale regjering i Addis Abeba.

Det er en allianse av mange gamle fiender og få tidligere allierte og med mange innebygde motsigelser, både med hensyn til hvordan Etiopia skal styres i framtida, og etiopisk identitet. Og de har innbyrdes uenigheter om territoriale spørsmål.

TPLF understreker at dette ikke er noen militær allianse under sentral kommando. Det har ikke utløst frykt i Addis Abeba om at regjeringa snarlig faller. Men faren er overhengende for at Etiopia blir kastet ut i store humanitære kriser om kampene sprer seg fra nordområdene.

Fortsett å lese «Sentrum mot periferi i Etiopia»

Saudi-Arabia søker allierte

De jemenittiske væpnede styrker utfører militære treningsøvelser som simulerer konfrontasjon med en potensiell invasjon av landet. (Foto: videodump)

Falske anklager om angrep på Mekka

Saudi-Arabia leder febrilsk etter militær hjelp fra arabiske allierte og Vesten til krigen i Jemen der kampene trappes opp. Krigen tok en ny vending da Houthi-bevegelsens styrker rykket inn i havnebyen Mokka (Mocha) og inntok øya Perim (Mayyun) som deler skipsleia gjennom Bab al-Mandeb-stredet i to. Ansarallah som står bak Houthi-bevegelsen, sender ut et internasjonalt varsel om at den ikke har til hensikt å stanse skipstrafikken i Rødehavet utover å hindre saudiske fartøy i å frakte olje fra Yanbu og andre oljeterminaler på vestkysten. 

Opptrappinga kan raskt endre situasjonen, og det globale markedet reagerer allerede med uro på grunn av forgreiningene til USAs krig mot Iran. Det er uvisst i hvilken retning president Donald Trump går. Først skal han ha avslått en forespørsel om militær bistand; deretter skal han ha tilbakekalt et angrep som var på lufta.

Fortsett å lese «Saudi-Arabia søker allierte»

Går Storbritannia i oppløsning?

In a historic declaration this morning, the leaders of Sinn Féin, the SNP in Scotland and Plaid Cymru in Wales have united to demand that the British government prepare for and facilitate constitutional change, declaring that “Westminster’s time is coming to an end”.
I en historisk erklæring gikk lederne for Sinn Féin, SNP i Skottland og Plaid Cymru i Wales sammen om å kreve at den britiske regjeringen forbereder og legger til rette for konstitusjonelle endringer. De erklærte at «Westminsters tid går mot slutten». (Bildet: Irish Republican News)

Irland, Skottland, Wales legger press på London

Er det for tidlig å fastslå eller bare å antyde at “Westminsters tid går mot sin slutt”? At Storbritannia langsomt begynner å gå i oppløsning? Det dristet de tre nasjonalistpartiene som alle sitter med førsteministeren i de regionale parlamentene i Belfast, Edinburgh og Cardiff seg til å gjøre da de nylig møttes for å utfordre London på retten til selvbestemmelse.

Cardiff-erklæringa krever at London ved Labour-regjeringa til Andrew Burnham og Westminster avklarer kriteriene og prosedyren rundt folkeavstemninger, enten om irsk gjenforening eller en reprise av avstemninga om uavhengighet for Skottland i 2014, to år før avstemninga om brexit.

Statsminister Burnham har blitt hardt presset for sine avvisende uttalelser under sitt besøk i Belfast nylig. Dette er ikke godt nok for de tre partiene. På republikansk side i Irland utfordrer mindre republikanske grupper, som Saoradh (Frigjøring), Sinn Féins politikk og strategi for gjenforening.

Fortsett å lese «Går Storbritannia i oppløsning?»

Har inntatt Rødehavets port 

The disabling of Saudi Arabia’s strategic East-West Pipeline could have serious repercussions for the ongoing regional war and the global economy. (Design: PC)
Deaktiveringen av Saudi-Arabias strategiske øst-vest-rørledning kan få alvorlige konsekvenser for den pågående regionale krigen og den globale økonomien. (Bildet: Palestine Chronicle)

 Saudi-Arabia stenger East-West-ledninga 

Saudi-Arabia har stengt ned den nær 1200 kilometer lange rørledninga som går fra oljefeltene i øst til Yanbu ved Rødehavet i vest, East-West Pipeline. Nedstenginga er midlertidig, rapporterer det saudiske energidepartementet i Riyadh, ifølge Arab News. Den kommer i samband med flere angrep fra houthi-bevegelsen i Jemen mot saudiarabiske oljeanlegg i regionene Riyadh og Medina langs kysten av Rødehavet.

Samtidig har Ansarallah rykket raskt sørover, inntatt havnebyen Mokka og inntatt øya Perim som deler Bab al-Mandab-stredet mellom Rødehavet i vest og Adenbukta og Det indiske hav i øst. Det gjør Jemen i stand til å stenge all skipstrafikk gjennom Rødehavet med enorme følger for verdensøkonomien.

Dette er ikke hva Ansarallah er ute etter, men neste kapittel i den nye Golfkrigen er langt fra skrevet.

Fortsett å lese «Har inntatt Rødehavets port »

Argentinere hengt i mastene

Klassekampen 03. mai 1982

Da Darwin var på Falklandsøyene

Kom  engelskmennene til noen forblåste , ubebodde øyer da de sikra seg herredømmet over Malvinene? Et ubebodd sted hvor noen settlere kunne slå seg ned og danne sitt eget lille paradis? Slik blir det ofte framstilt, men historia forteller noe annet. Om argentinske sivilpersoner som ble klynga opp i mastene på britiske krigsskip til skrekk og advarsel, om interessene til den britiske tekstilindustrien.

Men også dagboka til Charles Darwin fra hans ekspedisjon med “HMS Beagle” taler London midt imot. Darwin kom til Falklandsøyene i mars 1834 og fant argentinske gjetere og fangstmenn som lenge hadde satt sitt preg på øyene.

På trykk i Klassekampen 3. mai 1982 (for 16.202 dager siden). Tillegg i teksten i 2026 er satt i hakeklammer [-], samt biografiske linker lagt til.

Fortsett å lese «Argentinere hengt i mastene»

Olje fyrer opp kravet på Falklandsøyene

“Las Malvinas er argentinske”

Igjen skvulper det i olje i farvannene rundt Malvinene. Det var en drivende årsak til den 74  dager lange krigen om Falklandsøyene mellom Argentina og Storbritannia som startet i april 1982. Argentinas anarkokapitalistiske president Javier Milei har lenge vært lunken til å hevde Argentinas suverenitet over Islas Malvinas (Malvinene) og har villet gi definisjonsmakta til kolonimakta ved å tilkjenne de vel tre tusen kelperne (falklendere) retten til sjølbestemmelse. Det har høstet skarp kritikk fra opposisjonen og langt inn i egne rekker.  

Så snudde Milei brått under sin riksdekkende tale forrige torsdag 3. september, på et hint fra USAs president Donald Trump: – Malvinene er argentinske, både historisk og juridisk. Det er det ingen overhodet ingen diskusjon om, utbasunerte han til stor applaus som spredte seg utover den endeløse pampasen. 

Det som fikk folk til å sperre opp, var uttalelsen om at øyene i det forblåste sørlige Atlanterhavet, ned mot iskanten i Antarktis, må “gjeneroberes”. Det skaper geopolitisk bølgeskvulpet som ikke har løyet. Årsaken er at Trump, som fordriver tida fram mot mellomvalget i november med å fargelegge kartet over det geografiske Amerika med The Stars and Stripes hvor flaggets ene stripesnipp dekker Island, sa at han pønsker på om USA skal revurdere sin offisielle nøytrale posisjon og i stedet støtte Argentinas krav. 

Fortsett å lese «Olje fyrer opp kravet på Falklandsøyene»

Det falmede Imperiet slo tilbake

Økonomien felte generalene, ikke Falklandskrigen

Klokka tre natt til tirsdag 15. juni 1982 overga de argentinske styrkene på øygruppa Malvinene (Las Malvinas), omtalt på norske med det britiske koloninavnet Falklandsøyene, seg formelt til den britiske øverstkommanderende, generalmajor Jeremy Moore. Fra fronten tikket meldinga inn om at Falklandsøyene igjen er under britisk herredømme. Med blod hadde statsminister Margaret Hilda Thatcher forsvart imperiets ytterste utpost og gitt “ny stolthet til landet.”

Denne oppsummeringa av Falklandskrigen bygger på artikler jeg skreiv i Klassekampen i 1982:
“JA til Malvinene; NEI til generalene”,  28. april
“Malvinene”, 16. juni
“Krigen er tapt: Generalene bak barrikaderte dører”,  17. juni

Fortsett å lese «Det falmede Imperiet slo tilbake»

London lunken til Langfredagavtalen

 

Sinn Féin First Minister Michelle O’Neill

Sår tvil om folkeavstemning om Irland

Storbritannias ferske statsminister Andrew Burnham klarte å fyre opp under Langfredagavtalen om Irland fra 1998 under sitt første besøk i Nord-Irland: Folkeavstemning om Irland står overhodet ikke på hans agenda; den er kort og godt “off the table”, av bordet. 

Det byr for så vidt ikke på noen overraskelse fra den kanten. Burnham befinner seg ikke akkurat på venstresida i det britiske arbeiderpartiet. Men hans avvisende opptreden har likevel vekket reaksjoner på begge ender  av den irske øya og innad i Labour.

I Belfast sliter Sinn Féin og førsteminister Michelle O’Neill med et mer enn uvillig Democratic Unionist Party (DUP) med å komme videre i spørsmålet som er viktige for irske nasjonalister og republikanere, slik som budsjettet, en rekke sentrale lovforslag om arbeiderrettigheter og språkstriden. I stedet har spenninga økt etter en bokstavelig talt brennheit sommer med pogromer i Belfast som minner innbyggerne om august 1969, starten på The Troubles. 

Det gjør at striden på republikansk side skjerper seg og reiser spørsmål om Sinn Féins politikk for en folkeavstemning før tiåret er omme, vil føre fram.

Kravet vokser om at den britiske regjernga må avklare kriteriene for når den finner det riktige tidspunktet for å utlyse en folkeavstemning om irsk gjenforening. Det skjer på et tidspunkt da Burnhams Labour-regjering leter nye veier tilbake til Brussel, dog uten å sette nytt EU-medlemskap på dagsordenen, og hvor et Skottland, Wales og Nord-Irland har nasjonalistiske uavhengighetspartier som har blitt størst i Edinburgh, Cardiff og Belfast for første gang i historia.

Fortsett å lese «London lunken til Langfredagavtalen»