Ennå ingen kurdiske garantier i Tyrkia
Det henger noe dystert over tyrkisk politikk. Opposisjonen er betydelig svekket i løpet av to år, den er mer fragmentert og retningsløs og tilsynelatende mindre villig til å slutte rekkene med det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet DEM med å gi rammeavtalen som nasjonalforsamlinga i Ankara vedtok 10. august, et mer solid politisk og juridisk innhold. Loven er det foreløpige resultatet av utspillet som Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK) som har sittet fengslet på Imrali-øya i Marmarahavet i nesten 28 år, kom med 27. februar i fjor. Her oppfordret han PKK til å legge ned geriljaen, Folkets forsvarsstyrker (HPG), og gå inn for å oppløse partiet som en del av en videre politisk og juridisk prosessen for fred og demokratisering som blir grunnlovsfestet.
Prosessen inneholder tre løp: fullstendig avvæpning og oppløsning av PKKs væpnede strukturer, etableringa av en pålitelig mekanisme for tilbakevending og integrering av styrkene og politiske og juridiske reformere, noe som er eksistensielt sett fra et kurdisk perspektiv. Faktorenes orden er ikke likegyldig, men det er likevel her det butter: Kurderne krever garantier for at avvæpninga faktisk fører til bindende politiske og juridiske rettigheter.
Vedtaket i nasjonalforsamlinga ga prosessen et institusjonalisert rammeverk som fredsprosessen i 2013-15 som Öcalan initierte, ikke hadde og som har ført til politiske forhandlinger på tvers av de politiske skillelinjene på ulike fronter – og med ringvirkninger til den politiske prosessen i det kurdiske Nord-Irak og forholdet mellom Ankara og Bagdad med hensyn til avvæpninga av PKK og Tyrkias okkupasjon av deler av grenseområdene på irakisk side.
Svakheten i avtalen og i politikken i Tyrkia er at den i større grad fokusere på avvæpning enn på de politiske røttene til konflikten, et skille mellom «et stort skritt mot å avslutte krigen» og «å løse det kurdiske spørsmålet», ifølge Reuters. Etter 10. august har spørsmålet fått en annen betoning om hvorvidt den tyrkiske regjeringa er villig til å endre antiterrorlovene, gi politiske og kulturelle rettigheter for kurdere, reformere det lokale styringssystemet og å løse fangespørsmålet, inkludert å , avklare Öcalans rolle i den videre prosessen.
Dette er vippepunktet – og det telles ned til 27. november. Da tar det mektige nasjonale sikkerhetsrådet (MGK) sin beslutning angående rammeavtalen.
