Kartet over “departementer” eller valgdistrikt i Bolivia (fra Mappr.co)
Grønt lys for hæren
Bolivias president Rodrígo Paz har lagt til rette for å innføre unntakstilstand for å knuse den omfattende protestbevegelsen som har lammet landet ved å beleire hovedstaden La Paz. Det er opprettet over hundre veisperringer over hele landet. Restriksjonene for å innføre unntakstilstand i den gamle loven er strøket, og nasjonalforsamlinga har gitt Paz retten til å sette inn militæret mot demonstrantene som i flere sammenstøt har tvunget politi til retrett med uforrettet sak i hva som på folkemunne kalles “maurenes krig”.
Situasjonen begynner å bli prekær i iskalde La Paz som ikke får inn varer til hovedstaden. USA har skjerpet anklagene om at protestene er “et statskupp” og dekker seg “Shield of the Americas” (“Amerikas skjold”) for å kunne gripe inn militært. President Paz som sliter politisk, peker fingeren mot den tidligere presidenten Evo Morales som opprørslederen. Morales er igjen truet på livet og viser til USAs kidnapping av Venezuelas president Nicolás Maduro.
Bolivia utgjør det tredje hjørnet i USAs “litiumtrekant”, og Paz er villig til å åpne landet for USAs tekgiganter og vrake tidligere inngått kinesiske kontrakter. Paz plasserer dermed Bolivia midt i USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) som ble lagt fram i desember og blir kalt “Donroe-doktrinen”.
Israel intensiverte angrepene sine mot boligområder i Libanon. (Foto: videoopptak Palestine Chronicle)
Libanon skviset av Israel og USA
Nok en “våpenhvile” i Libanon er lagt på bordet etter direkte samtaler mellom libanesiske og israelske representanter i Washington. “Våpenhvilen” stilnet ikke kampene, og ingen ting i avtalen – som Hizbollah og andre deler av den libanesiske motstandsfronten ikke var med å utforme– indikerer at de vil gjøre det. Avtalen er verre enn våpenhvileavtalen som ble inngått i november 2024. Den har mange gjenkjennelige punkter fra “Gaza-planen” som FNs sikkerhetsråd har legitimert og som daglig blir brutt.
“Våpenhvileavtalen” krever ikke at Israels væpnede styrker (IDF) trekker seg ut av Sør-Libanon og gir i praksis IDF retten til å tolke “våpenhvilen” til å kunne “svare på” angrep fra Hizbollah mot de israelske okkupasjonsstyrkene. I henhold til FN-resolusjon 1701 fra 2006 og våpenhvileavtalen fra november 2024 skal IDF trekker seg ut av hele Libanon. Området sør for Litani-elva skal overlates til Libanons væpnede styrker og FN-styrken Unifil. FN-styrken har nå har et blått lys hengende over seg fram til mandatet skal opp til vurdering ved slutten av året.
Nå skal det i stedet opprettes såkalte Hizbollah-frie “pilotsikkerhetssoner” som den libanesiske hæren angivelig skal fylle. USA skal bidra i veiledninga av opprettelsen av «pilotsoner der de libanesiske væpnede styrkene vil ta eksklusiv kontroll over territoriet med utelukkelse av alle ikke-statlige aktører». Det betyr i praksis økt amerikansk militært nærvær i Libanon – uten at det fins noe kart eller redegjøring for hvordan “pilotsonene” skal fungere i praksis.
Avtalen er “betinget av et fullstendig opphør” av angrep fra Hizbollah, heter det i fellesuttalelsen mellom USA, Israel og Libanon fra Washington. Den “avviser også ethvert forsøk, fra enhver statlig eller ikke-statlig aktør, på å holde Libanon gissel for framtida”, melder BBC. Det er myntet på Iran – og Hizbollah – som blir sett på som et instrument for Teheran. Hizbolla blir ikke forstått som en reell, egen politisk kraft i Libanon eller den militære styrken som har stått opp mot Israels vedvarende angrep mot Libanon, helt tilbake til den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO, og som hindret at al-Qa’ida og Daesh (Den islamske staten) fikk fotfeste i Libanon.
Libanesiske statlige medier rapporterte torsdag at de israelske angrepene i Sør-Libanon fortsatte med uforminsket styrke etter den fjerde runden med USA-meklede samtaler. Det eneste i den delvise avtalen fra mandag, er at Beirut har unngått å bli angrepet under forutsetninger om at Hizbollah ikke angriper mål i Nord-Israel. Minst 3516 mennesker, stridende og sivile, har blitt drept i Libanon siden Israels angrep 2. mars. Mer enn én million mennesker har registrert seg som internt fordrevne, ifølge FN. Israel har utstedt evakueringsordre for nær 15 prosent av landet som er på størrelse med Oslo, Akershus og Østfold. Krigssonen omfatter vel en femdel av landet.
Den radikale streikekampen vokser i styrke over hele Bolivia og peker ut nye mål for protestbevegelsen: å få fjernet president Rodrigo Paz og hans høyreorienterte regjering som følger i kjente spor: nedskjæringer i den velferden som ble bygd opp av sosialistbevegelsen under president Evo Morales, og kutt i subsidiene som ble brukt i fattigdomsbekjempelsen. Inflasjonen skyter i været, og følgene av det stengte Hormuzstredet sprer seg til Bolivia og andre land i det globale Sør.
Streikebølgene kan bety at Movimiento al Socialismo-Instrumento Político por la Soberanía de los Pueblos (MAS-IPSP) igjen samler seg og vinner fornyet kraft etter flere år med ørkenvandsring under president Luís Arce som tiltrådte i november 2020 og tok sosialistbevegelsen i en annen retning.
Mens problemene tårner seg opp rundt president Paz og utløser spørsmålet om hvorvidt han vil bli sittende etter bare knappe sju måneder, vokser også spekulasjonene om Paz-administrasjonen, under trykk fra hæren, vil fengsle Morales eller sendte han på nytt i eksil. Dynamitten smeller i La Paz, og veisperringene blokkerer forsyningslinjene til hovedstaden i Andesfjellene. Det statseide oljeselskapet YPFB har suspendert gassforsyningen til kommuner fordi drivstofftankbiler ikke kan bevege seg.
Tirsdag vedtok Kongressen et lovforslag som vil gjøre det enklere for presidenten å erklære unntakstilstand og utplassere soldater for å dempe protester. Paz er under økende press fra høyresida for å gjøre slutt på protestene som har ført til utbredt mangel på vann, drivstoff og medisiner i de berørte områdene, melder BBC. Han anklager den tidligere venstrepresidenten, Evo Morales, for å ha orkestrert protestene. Kravet fra gruvearbeidere, bønder og urfolksgrupper står: Gå av!
Venstresida og solidariteten med Cuba står nå overfor en ny utfordring: De “alternative” kommentarene til forholdet mellom USA og Cuba hvor det kubanske kommunistpartiet under Fidel Castro og regjeringa i Havanna nå blir tilskrevet ansvaret for å ha forspilt sine sjanser. En hovedeksponent for denne retninga, som jeg kaller “magisk idealisme”, er forsker Vegard Bye.
Justisdepartementet i Washington legger opp til at USAs president Donald Trump skal gå til en militær aksjon for å hente ut tidligere president Raúl Castro (94) under anklage om “internasjonal terrorisme”. Det var det som skjedde med Venezuelas president Nicolás Maduro 3. januar med bakgrunn i en tidligere kjennelse i Southern New Yorks rettsdistrikt der Maduro ble siktet for å lede et narkokartell – som ikke engang eksisterer, ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC).
Det amerikanske justisdepartementet har blitt et politisk våpen for Trump, først under Attorney General Pam Bondi – som fikk sparken – og nå Todd Blanch. De har hentet fram en tretti år gammel anklage mot daværende visepresident og forsvarsminister Raúl Castro for å ha skutt ned to småfly fra Brothers to the Rescue. Organisasjonen er knyttet til det CIA-allierte eksilkubanske terrornettverket i Miami.
Krigen i Libanon er fortsatt en del av pakkeløsning som Iran krever av USA. Siden angrepene ble flyttet fra Nord-Israel og tilbake til Sør-Libanon umiddelbart etter at USA og Israel igjen gikk til angrep på Iran 28. februar, har krigshandlingene utvidet seg på bakken. Israel forsøker å etnisk renske strategiske deler av Sør-Libanon med sikte på en lang okkupasjon, men møter motstand på bakken fra Hizbollah og andre deler av motstandsbevegelsen. Det var slik krigen utviklet seg i 2006 da Israel for første gang ble utsatt for angrep på Merkava-stridsvogner fra Hizbollah.
President Joseph Aoun og regjeringa til Nawaf Salam befinner seg fortsatt på defensiven. Hvorfor beordrer de ikke den libanesiske hæren til å rykke sørover for å frata Israel påskuddet om at de slåss mot Hizbollah og ikke Libanon? Israels erklærte hensikt er at mange av flyktningene fra sør, fortrinnsvis sjiamuslimer, men også kristne fra grenselandsbyer som nå blir systematisk sprengt, ikke skal få vende tilbake.
Motstanden som IDFD møter i Sør-Libanon, har overrasket militære ledere, aktive og pensjonerte. Situasjonen kan raskt forverre seg for IDF. Samtidig har Teheran satt president Donald Trump i en Libanon-skvis ved å kreve at Israel stanser krigen. Tør Trump utfordre statsminister Binyamin Netanyahu?
Ingen dag uten forvirrende og motstridende uttalelser fra Det hvite hus og Mar-a-Lago i Palm Beach i Florida, eller på presidentflyet Air Force One mellom Washington D.C. og The Sunshine State. Spørsmålet er ikke hva Iran mener eller hva USAs administrasjon mener, men hva president Donald Trump mener fra dag til dag.
Situasjonen gikk inn i torsdagen med nye spørsmål: USAs utenriksminister Marco Rubio erklærte onsdag krigen, “Operation Epic Fury”, over, og Trump satte Project Freedom, USAs marine eskorte ut av Hormuzstredet, i dokk etter bare tre dager. Likevel hang truslene i lufta: Om Teheran ikke går med på et nytt utkast til avtale, blir Iran bombet som aldri før.
Avtalen blir omtalt som en “utvidet våpenhvile” eller en form for “ikke-angrepspakt”. Om dette blir resultatet, er situasjonen der hvor den var før Tolvdagerskrigen i juni i fjor og USAs og Israels krig mot Iran 28. mars: Ved forhandlingsbordet om de samme sentrale punktene som lå på bordet i juni 2025 da partene skulle møtes i Oman. Så hvorfor krigen(e)?
Iran har blitt påført omfattende ødeleggelser, militære og sivile. Mange økonomiske mål i de USA-allierte Golfstatene har blitt rammet. Derimot er ikke USAs militære og materielle tap kartlagt i samme grad. Trump-administrasjonen og Pentagon har holdt kortene tett til brystet. En rapport som CNN la fram fredag, tyder på at USA har hatt større problemer med krigen i den grad at det kan ha tvunget fram våpenhvilen 8. april og påvirket det forvirrende forhandlingsspillet fram til nå.Fortsett å lese «USA tilbake til utgangspunktet»
Israelske okkupasjonsstyrker gjør palestinske hjem til militære barakker på Vestbredden (video grab)
Gaza satt 77 år tilbake
Med USAs krigerske bølger i Hormuzstredet og Israels krigsforbrytelser mot Libanon drukner de fleste nyheter fra Palestina. Men noen nyheter siver likevel til overflaten, som at Spania, Irland og Slovenia vil stanse EUs frihandelsavtale med Israel. Tall drukner ofte i nyhetene og har en tendens til bare å forbli tall som det kan være vanskelig å ta inn over seg. Nylig lanserte FN, EU og Verdensbanken en felles rapport som mener at Gaza er satt 77 år tilbake.
Gaza så ikke slik ut for 77 år siden som det ser ut i dag. Det er et tall som gir innblikk i hvor omfattende Israels folkemorderiske utsletting av Gaza er.
Det samme er anslaget i rapporten om at det trengs 71,4 milliarder dollar til å gjenoppbygge Gaza. Desimalen 4 underbygger uvisstheten – men ikke troverdigheten – i forsøket på å beregne omkostningene. Desimalen 4 utgjør ikke mindre enn 400 millioner dollar. Problemene er ikke størrelsen på tallene, men den manglende politiske oppfølginga av Gaza – og Israels systematiske annekteringsforberedende tiltak på Vestbredden. Rapportens økonomiske beregninger drukner i de martine- og energimessige utlegningene om hva de til enhver tid ulike blokadene av Hormuzstredet koster den gobale økonomien og blir overdøvet av Israels bombing av Beirut (som er temporært innstilt), og systematiske sprengninger av hus og bygninger i og utenfor “den gule linja” i Sør-Libanon – og som Israels krigsforbryterminister Yisrael Katz illustrerende nok sammenlikner med utraderinga av Beit Hanoun i Gaza.
Israel intensiverte omfattende angrep på bolistrøk i Libanon (Foto: via Palestine Chronicles)
Israel flytter okkupasjonslinjene
Dette er ingen våpenhvile, men en fortettelse av Israels krig mot Libanon med samme midler. Motstandsbevegelsen Hizbollah anser våpenhvileavtalen som «en fornærmelse mot landet vårt» og varsler at “motstandskjemperne vil forbli i felten, klare til å reagere på eventuelle brudd fra aggressoren. En våpenhvile kan ikke være ensidig; den må være gjensidig», fastslår Hizbollah som tok opp igjen våpnene før USAs og Israels krig mot Iran, og ikke som en hevntokt for drapet på Irans åndelige leder, ayatollah Ali Hussein Khamenei, som ble drept i et israelsk angrep i Teheran 28. februar. Årsaken var Israels over 10.000, trolig opp mot 15.000 brudd på våpenhvilen fra 27. november 2024, i løpet av femten måneder.
Likevel insisterer norske og vestlige medier, inkludert NRKs Yama Wolesmal som er stasjonert i Beirut, på at Hizbollah trakk Libanon inn i en ny krig med Israel på grunn av Iran.
Gerry Adams, tidligere leder av Féinn, hevdet at selv om våpnene formelt ble lagt ned for 20 år soiden, har langfredagsprosssen tatt tid. (Foto: Irish Republican News)
Ber London ta affære
Nord-Irland fikk nytt politikorps i november 2001 til erstatning for det gjennomunionistiske Royal Ulster Constabulary (RUC). Uniformer og emblemer ble byttet ut, men fortsatt har store deler av Nord-Irlands nasjonalistiske og republikanske befolkning liten eller ingen tillit til Police Service of Northern Ireland (PSNI – irsk: Seirbhís Póilíneachta Thuaisceart Éireann; Ulster-skotsk: Polis Service o Norlin Airlan). De blir ansett som like unionistiske som RUC selv om de politiske rammene i de seks britisk-okkuperte fylkene i nord har endret seg etter 25 år. PSNI har nå blitt innrapportert til den britiske regjeringa i 10 Downing Street.
Dette dreier seg ikke om tilbakelagte forhold, og det kommer stadig varsler om trusler fra lojalister og den britiske etterretningstjenesten MI5 mot irske republikanere. Rettferdighet for ofrene av samarbeidet mellom britisk etterretning, nordirsk politi og lojalistiske drapsgrupper er fortsatt et langt lerrett å bleke.
FN krever at den britiske regjeringa tar affære overfor det nordirske politiet med anklager om at PSNI driver utstrakt overvåking av advokater og journalister. McCullough-rapporten som ble publisert i fjor, har avdekket 21 tilfeller av ulovlig tilgang til journalisters kommunikasjonsdata og et tilfelle av målrettet overvåking mot advokater uten juridisk autorisasjon.
Overvåkinga av advokatene Darragh Mackin og Peter Corrigan fra Phoenix Law fra Belfast fant sted helt inn i rettsbygningen. De representerte ofrene for justismordene mot Brendan McConville og John Paul Wootton.
Kraftig regn og et lavtrykksværsystem har ført til nye vanskeligheter for fordrevne palestinere over hele Gaza. (Foto: via QNN)
De vil ikke la seg fordrive. Å bli er motstand.
FNs sikkerhetsråd har satt Palestina-spørsmålet ut på legd. Gaza-planen er verre enn Oslo-avtalen i 1993. Referansene til FN-resolusjonene 242 fra 1967 og 338 fra 1973 er de facto strøket og erstattet med en ytterst vag formulering om en palestinsk stat. Oslo-avtalen ble forhandlet fram av PLO under sin leder Yasser Arafat. I dag er PLO satt på sidelinja, og president Mahmoud Abbas og statsminister Mohammad Mustafa er i praksis avsatt.
Det har aldri vært større avstand mellom den palestinske politiske ledelsen og folket enn i dag, og aldri tidligere har befolkninga vært mer sårbar siden Nakba (“Katastrofen”) – som palestinerne kaller fordrivelsen av over 700.000 i 1948. Under dekke av USAs og Israels krig i Iran og den nye okkupasjonen av Sør-Libanon har Israels væpnede styrker (IDF) og de paramilitære bosetterne trappet opp de militære aksjonene og volden på Vestbredden. Dette er forberedelser til beleiring av landsbyene for å fordrive palestinere på landsbygda inn til sju bysentra på Vestbredden og helst over grensa til Jordan.
Skillene mellom A-, B- og C-områdene på Vestbredden som skulle vært kimen til den palestinske staten, er utvisket. Okkupasjonen er skrudd til. Den israelske regjeringa er tydelig i sitt språk: – Vi vil fortsett med å drepe ideen om en palestinsk stat, sier forsvarsminister Yisrael Katz. Dette er ikke lenger ekstreme uttalelser, det har pågått på bakken hver dag – og det skjer uten reaksjoner fra Israels vestlige allierte, inkludert de som har anerkjent Palestina som stat. Den såkalte Gaza-planen har blitt en politisk sovepute.
Alternativet til “tostatsløsninga” er å handle, konkret. Palestinerne har gjennom Israels forsøk på å utslette Gaza vist fram to viktige våpen: Den kollektive hukommelsen som bærer Nakba på ryggen, og sumud, standhaftigheten og utholdenheten. Gaza-palestinerne har ikke latt seg fordrive. Det å bli er motstand. Å bli på Vestbredden er motstand.
