Hvor går forholdet mellom USA og Israel?

Israelske soldater omgjør palestinske hjem til militærposter på Vesrbredden. I USA vokser Palestina-solidariteten og kritikken av Israel i Kongressen. (Foto: Palestine Chronicle)

Slaget om Section 219

Var mellomvalget i USA en “blå tsunami” for Demokratene og deres kandidater eller et “rødt sammenbrudd” og et kraftfullt nei til president Donald J. Trump og den politikken han spyr ut fra Det hvite hus eller Mar-o-Lago i Palm Beach? Det fins belegg for begge påstander. En gjennomgående faktor som trekkes fram, er den utbredte misnøyen med USAs og Israels krig mot Iran. Trump og hans “krigsminister” Pete Hegseth har betydelige vanskeligheter for å bestemme seg for hvor raskt det tok å vinne krigen, eller om det i det hele tatt er en krig fordi USA ikke har soldater på bakken. 

Men det er et ubehagelig faktum for Trump-administrasjonen at for amerikanske velgere er krigen ikke over og at Hormuzstredet er betydelig innsnevret med de globale økonomiske ringvirkninger i kjølvannet. Det er en gjennomgående forklaring og avgjørende faktor for valgresultatet, enten en ser det fra “blå” eller “rød” side. Forklaringene når helt ut til dieselpumpene og til varehyllene. Den største politiske utfordringa er imidlertid at forklaringslinjene nå strekker seg hele veien til Israel og påvirker USAs utenrikspolitikk.

Visepresident JD Vance har allerede gjort koblinga i sine anbefalinger til hva Trump-administrasjonen og Republikanerne nå må gjøre. Et av hans fire punkter som ble sendt ut på X umiddelbart etter valget, er å endre USAs forhold til og politikk overfor Israel.

Dette er ikke overrumplende nytt, men har ulmet gjennom hele året, og temperaturen har steget som følge av Israels folkemorderiske krig i Gaza og den økende, statsautoriserte bosettervolden på Vestbredden. Utenriksminister Marco Rubio trakk opp det avslørende  forholdet da han redegjorde for krigen mot Iran for utenriks- og forsvarskomiteene i Kongressen: USA gjenopptok krigen bare åtte måneder etter Tolvdagerskrigen i juni 2025 fordi USA visste at Israel ville angripe Iran 28. februar og dermed måtte komme Irans motangrep i forkjøp!

Nå står det nærmeste slaget på Capitol Hill om Section 219 (paragraf 219): det militær-teknologiske samarbeidet mellom USA og Israel.

Fortsett å lese «Hvor går forholdet mellom USA og Israel?»

Store huller i rammeverket

Demonstrasjon for Abdullah Öcalan
Tidligere medleder i det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet HDP, Mithat Sancer, opplyser at PKK-lederen Abdullah Öcalan er flyttet til bedre soningsforhold på fangeøya Imrali hvor han har sittet i snart 28 år siden han ble kidnappet av tyrkisk etterretning MIT, CIA og Mossad i Nairobi i februar 1999. (Foto: Firat News)

Ennå ingen kurdiske garantier i Tyrkia

Det henger noe dystert over tyrkisk politikk. Opposisjonen er betydelig svekket i løpet av to år. Den er mer fragmentert og retningsløs og tilsynelatende mindre villig til å slutte rekkene med det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet DEM, ved å gi rammeavtalen som nasjonalforsamlinga i Ankara vedtok 10. august et mer solid politisk og juridisk innhold. Loven er det foreløpige resultatet av utspillet som Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), som har sittet fengslet på Imrali-øya i Marmarahavet i nesten 28 år, kom med 27. februar i fjor. Her oppfordret han PKK til å legge ned geriljaen, Folkets forsvarsstyrker (HPG), og gå inn for å oppløse partiet som en del av en videre politisk og juridisk prosessen for fred og demokratisering som blir grunnlovsfestet. 

Prosessen inneholder tre løp: fullstendig avvæpning og oppløsning av PKKs væpnede strukturer, etableringa av en pålitelig mekanisme for tilbakevending og integrering av styrkene og politiske og juridiske reformer, noe som er eksistensielt sett fra et kurdisk perspektiv. Faktorenes orden er ikke likegyldig, men det er likevel her det butter: Kurderne krever garantier for at avvæpninga faktisk fører til bindende politiske og juridiske rettigheter. 

Svakheten i avtalen og i politikken i Tyrkia er at den i større grad fokuserer på avvæpning enn på de politiske røttene til konflikten, et skille mellom «et stort skritt mot å avslutte krigen» og «å løse det kurdiske spørsmålet», ifølge Reuters. Etter 10. august har spørsmålet fått en annen betoning om hvorvidt den tyrkiske regjeringa er villig til å endre antiterrorlovene, gi politiske og kulturelle rettigheter for kurdere, reformere det lokale styringssystemet og å løse fangespørsmålet, inkludert å avklare Öcalans rolle i den videre prosessen.

Dette er vippepunktet – og det telles ned til 27. november. Da tar det mektige nasjonale sikkerhetsrådet (MGK) sin beslutning angående rammeavtalen.

Fortsett å lese «Store huller i rammeverket»

Avstemning under militære trusler

The Cuban delegation confronts Waltz on Oct. 27, 2026, at the United Nations General Assembly.
“– Du lyver, igjen!” Den cubanske delegasjonen konfronterer Waltz i FNs hoveforsamling dene 27. oktober d.å. (Bildet: Struggle La Lucha)

FN sa nei til Cuba-blokaden – igjen

Den årlige FN-avstemninga om Cuba-blokaden er langt fra et bilateralt anliggende. Den handler ikke bare om en fordømmelse av USAs kollektive avstraffelse av den kubanske befolkninga. For 34 år på rad stemte FNs hovedforsamling onsdag mot USAs folkerettsstridige embargo.

Likevel var avstemninga i år ingen rutinemessig øvelse. Denne gangen hang USAs tunge militære trusler mot Cuba over hovedforsamlinga og blandet seg med truslene og sekundærsanksjonene som har tappet Cuba for utenlandsk kapital som har investert på øya, og fått rederier som står for det meste av frakta av varer til Cuba, til å kappe trossene. Aldri før har så mange utenlandske selskaper pakket sammen og dratt.

I løpet av året har den økonomiske kvelinga av Cuba tiltatt i styrke gjennom en ni måneder lang energiblokade, regelrett piratvirksomhet i Karibia og finansiell krigføring som koster stadig flere kubanere livet. 

Fortsett å lese «Avstemning under militære trusler»

Stoler fortsatt på egne krefter

Kvinnelige solater fortsetter å flette håret som uttrykk for at de fortsetter kampen for selvstendighet. (ANF NEWS)

Rojava-administrasjonen er ikke slått ut 

Kurderne stoler ikke på noe, utenom fjellene, selv i områder hvor det ikke er hesblende fjell, men flate sletter som i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) i den nordlige delen av Syria, langs grensa til Tyrkia. De stolte ikke på familieregimet Assad; de stolte ikke på de islamistiske opprørerne mot president Bashar al-Assad, heller ikke de sekulære avhopperne fra regjeringshæren som dannet Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-Hur, FSA) under oberst Riad al-Asaad.

De stolte aldri på USA som kom de kurdiske militsene unnsetning i september 2014 da Folkets forsvarsenheter (YPG) og Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ) bokstavelig talt sto med ryggen til den stengte tyrkiske grensa i den siste forsvarsposten Kobanê (Ain al-Arab). Dette er en støvete stasjonsby på Bagdad-banen fra 1912 som ble vendepunktet for kalifatet til Den islamske staten (Daesh). De stolte heller ikke på Russland som var alliert med Assad-regimet, men som i likehet med USA holdt PYD og SDF borte fra FNs forhandlingsbord i Genève og i Astana i Kasakhstan hvor Russland, Tyrkia og Iran forsøkte å trekke opp nye spor.

De fikk rett, basert på de lange linjers erfaringer. De fikk rett fordi de utviklet den mest progressive bevegelsen i Midtøsten på mange tiår – ikke som en kopi av tidligere bevegelser–  og fordi de ikke lot seg presse inn i opptegnede skjemaer basert på en skjematisk og kunnskapsfattig ideologi, gjerne i form av grove overslag av USA-imperialismen som ikke så at Pax Americana for Midtøsten var i ferd med å gå i oppløsning med okkupasjonen av Irak (2003-10), og uten å foreta konkrete studier i felten.

Fortsett å lese «Stoler fortsatt på egne krefter»

Hvem står opp for Cuba?

Cuban electrical workers repair power-generating equipment to restore electricity after a blackout. The U.S. blockade has left Cuba’s power system short of fuel and replacement parts, but workers continue the struggle to keep the electricity flowing. Photo: Prensa Latina.
Cubanske energimontører reparerer strømgenererende utstyr for å gjenopprette elektrisiteten etter et strømbrudd. USAs blokade har ført til at Cubas strømsystem mangler drivstoff og reservedeler, men arbeiderne fortsetter kampen for å holde strømmen flytende. Foto: Prensa Latina.

… og for folkeretten og internasjonale konvensjoner

– Om dere klapper litt mer, kan det hende jeg deler denne prisen med Trump, sa den sørafrikanske juristen og dommeren Navanethem “Navi” Pillay, fortsatt tydelig overrumplet av den uventede tildelinga av årets Nobels fredspris. Hun befant seg i Saal 600 i Nürnberger Justizpalast der rettsoppgjøret med Nazi-Tyskland fant sted etter 2. verdenskrig.

Hvor kom den utdelinga fra? Hun fikk prisen for sin innsats for fred og folkeretten og for sitt urokkelige forsvar av de internasjonale domstolene. Hun har vært FN-gransker av situasjonen i Gaza og dommer i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda. Dette har blitt behørig løftet fram.

Men den største utfordringa kom Pillay med selv på tildelingsdagen: Nå må det internasjonale samfunnet reise seg og stå opp for folkeretten med en helt annen kraft enn i dag. Beskrivelsen treffer mange, og hun trakk selv fram Israels folkemorderiske utslettelse av Gaza.

Oppfordringa bør i høyeste grad også gjelde Cuba, ikke fordi situasjonen der er verre. Men fordi Cuba, en av FNs medlemsstater, står under en middelaldersk beleiring hvor landet blir fratatt sin suverenitet med sikte på en politisk og økonomisk maktovertakelse fra USAs side.

Det skjer tilsynelatende uten motstand, og det er ikke en gang tilsynelatende, når det gjelder USAs allierte, inkludert Norge. USA driver regelrett økonomisk terrorisme, bryter havrettskonvensjonen og en hel rekke andre internasjonale lover og gjør Cuba rettsløse i det internasjonale samfunnet. President Donald Trump skryter at han “kan gjøre hva jeg vil med Cuba”. USAs allierte gir ham rett.

Tirsdag og onsdag (27.-28. oktober) skal FNs hovedforsamling nok en gang behandle USAs embargo og foreta den årlige avstemninga. I fjor ble USA fordømt for trettitredje år på rad.

Fortsett å lese «Hvem står opp for Cuba?»

Libyas lange ørkenvandring

(Kartet: World Atlas)

Femten år siden Gaddafi ble drept

Minst ni mennesker ble mandag drept da granater slo ned i leiren til Libyas sikkerhetsstyrker i  Harsha-distriktet i Zawiya, om lag femti kilometer vest for hovedstaden Tripoli mandag. Samme dag meldte landets sentralbank at de samlede oljeinntektene hadde steget til 934 millioner dollar i løpet av 18. oktober, en markant oppgang fra 14. og 15. oktober.

De to meldingene i The Libya Observer fra samme dag viser hvilket spenn Libya fortsatt befinner seg i femten år etter at flere opprørsgrupper feide til side det mer enn førti år gamle regimet til Muammar Gaddafi med hjelp av Nato. Dette skjeddee under dekke av et sønderbombet FN-mandat om å beskytte sivile. 

Den rivaliserende volden preger fortsatt folks hverdag, og kampen om oljeinntektene koker under det nye forsøket på å få i stand en politisk ordning for et land som har vært delt i to, Tripolitania i vest og Kyreneika i øst, siden 2011. Det trekker nok en gang til seg utenlandsk innblanding.

Som journalist i Klassekampen traff jeg Gaddafi to ganger i Libya. Første gang i hans hjem i Tripoli der hans datter ble drept under USAs flyangrep; andre gang på en konferanse i Sirte med et stort knippe afrikanske presidenter og høyt profilerte latinamerikanske politikere og kommende statsledere som Brasils Lula da Silva. 

Da Gaddafi ble drept, skreiv jeg om den siste seansen i Sirte under tittelen: “Doffen har daua” (PDF)

Fortsett å lese «Libyas lange ørkenvandring»

Retter skytset mot Eritrea

(Map courtesy CIA World Factbook – public domain)

Etiopia krever tilgang til Rødehavet

Etiopias statsminister Abyi Ahmed Ali har i lang tid krevd at Etiopia igjen får territorial til tilgang til Rødehavet gjennom havnebyen Assab. Han har gjentatt kravet etter at Alliansen av folkelige styrker for Etiopias overlevelse (Ethiopian Peoples’ Forces Alliance for Survival) eller Tsimdo erklærte at målet er å fjerne Abyi og hans sentralregjering i Addis Abeba.

Etiopiske regjeringsstyrker tok i forrige uke tilbake kontrollen over Mekelle, hovedstaden i den nordlige Tigray-regionen som grenser mot Eritrea. Opprørsstyrkene fra et splittet Tigrayfolkets frigjøringsfront (TPLF) har trukket opp i fjellene slik de gjorde under den forrige Tigray-krigen (2020-22) som kostet flere hundre mennesker livet i kamphandlinger og den medfølgende humanitære katastrofen som førte til stans i nødhjelpen inn i de krigsherjede områdene. Nå retter Etiopia igjen skytset mot Eritrea med anklager om en «fullskala invasjon» av Tigray.  etter at eritreiske styrker skal ha krysset grensa ved Zalambessa.

Fortsett å lese «Retter skytset mot Eritrea»

Saudi-Arabia trapper opp i Jemen

Ansarallah-tilknyttede og Saudi-støttede jemenittiske styrker har kommet med motstridende påstander om framskritt i Taiz og langs Jemens vestkyst. (Design: Palestine Chronocle)

Trekker inn Pakistan og Tyrkia

Det nye utbruddet av krigen i Jemen startet som en duell mellom Houthi-bevegelsen – som sitter i hovedstaden Sana – og Saudi-Arabia da kongedømmet i Riyadh bombet rullebanen i Sana i midten av juli. Ansarallah erklærte dermed at de ulike og ganske uformelle våpenhvilene fra 2022 og 2025 var brutt. De varslet at de ville besvare den saudiske blokaden av Jemen som har skapt en vedvarende humanitær krise, med “blokade for blokade” og “eskalering for eskalering”, og de rettet seg målrettet inn mot Saudi Aramcos oljeinstallasjoner, inkludert den viktige East/West-rørledninga fra Golfen til Rødehavet.

Neste skritt var å stanse den saudiske oljetransporten gjennom Rødehavet, men ikke den internasjonale skipsfarten. Deretter forsøkte Riyadh å aktivere den jemenittiske “regjeringshæren” som opptrer som en leiehær for Saudi-Arabia i Jemen, en svært broget samling av militser fra lokale klaner, salafistiske jihadistgrupper og stryker fra den tidligere separatistbevegelsen i Sør-Jemen. 

Ansarallah svarte med å rulle tilbake “regjeringshæren” langs vestkysten ned til Bab al-Mandeb-stredet, porten til Rødehavet.

Nå forsøker de saudi-allierte styrkene å gjenerobre sundet og drive Houthi-bevegelsen tilbake langs kysten og rykke inn mot Sana fra øst for å gjenerobre hovedstaden. Dermed er “fullskalaborgerkrigen” i gang igjen.

Saudi-Arabias ambisiøse kronprins Muhammad bin Salman vil nå trekke Pakistan og Tyrkia inn i krigen gjennom Mekka-avtalen fra august som har en “Nato artikkel 5-”klausul. Jemen står på terskelen til å bli en regional krig med geopolitiske følger for USAs og Israels krig mot Iran.

Fortsett å lese «Saudi-Arabia trapper opp i Jemen»

Datoen 7. oktober 2023

More Palestinians were killed in Gaza as ceasefire violations continue. (Photo: via QNN)
Volden og drapene fortsetter under den såkalte våpenhvilen (Foto: via QNN)

Mens bombene fortsatt regner i Gaza

Onsdag for tre år siden startet Hamas sin godt planlagte Operasjon Al-Aqsa flommen. Det har gjort 7. oktober til en merkedag. En omstridt merkedag som gjør at 10. oktober har blitt den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina som Palestinakomiteen har sluttet seg til.

Mandag 5. oktober hadde jeg et innlegg på trykk i Klassekampen som i stor grad retter seg mot den sekteriske linja til Fred og rettferdighet (FOR).

Første del av denne kommentaren er en betydelig utvidet utgave av dette innlegget. Her går jeg også imot terrorstemplet som Rødts utenrikspolitiske talsmann Bjørnar Moxnes har satt på Hamas-angrepet og tar opp igjen artikler som ikke kom på trykk da jeg var utenriksjournalist i Klassekampen (fram til juni 2024), hvor jeg går nærmere inn på hva som skjedde 7. Oktober og den militærsensuren som senket seg over israelsk og internasjonal presse. 

Det politiske skillet går mellom Palestina-solidariteten mot de som støtter Israels okkupasjon og annekteringa av Palestina  – inkludert den folkemorderiske krigen og fysiske utslettelsen av Gaza. I debatten rundt 7. oktober får man lett inntrykk av at noen vil trekke skillet tvers gjennom Palestina-soldariteten, på trump’sk vis mellom de som er “for oss” og alle andre som blir slått i hartkorn med “Israels narrativ” fordi man angivelig ikke støtter “den palestinske motstandskampen” (som blir ensbetydende med væpnet kamp).

Alle problematiseringer blir dermed radert ut; alle vurderinger av taktikk med hensyn til å fremme Palestina-solidariteten forsvinner.

Nå har valgkampen i Israel fram til 27. oktober åpnet slusene for en ny runde i hvem som sitter med ansvaret for at Hamas-angrepet kunne rokke ved Israels påkostede myte om “uovervinnelighet” og det traumet det har skapt. 

   Fortsett å lese «Datoen 7. oktober 2023»

Sentrum mot periferi i Etiopia

(Map: Creative Commons BY-SA 4.0)
(Kartet: Creative Commons BY-SA 4.0)

Mot full borgerkrig

Krigshandlingene trappes opp i Tigray-regionen og på grensa mot Afar-regionen i det nordøstre hjørnet av Etiopia. Den føderale hæren i Addis Abeba sender tunge forsyninger nordover for å slå ned opprørsstyrkene til Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF) som har vært på offensiven fra de brøyt Pretoria-avtalen fra 2022 i juli, etter den to år lange Tigray-krigen. Sju etnisk baserte opprørsgrupper har dannet Alliansen for Etiopias overlevelse (Tsimdo) med mål om å fjerne statsminister Abyi Ahmed Ali og hans føderale regjering i Addis Abeba.

Det er en allianse av mange gamle fiender og få tidligere allierte og med mange innebygde motsigelser, både med hensyn til hvordan Etiopia skal styres i framtida, og etiopisk identitet. Og de har innbyrdes uenigheter om territoriale spørsmål.

TPLF understreker at dette ikke er noen militær allianse under sentral kommando. Det har ikke utløst frykt i Addis Abeba om at regjeringa snarlig faller. Men faren er overhengende for at Etiopia blir kastet ut i store humanitære kriser om kampene sprer seg fra nordområdene.

Fortsett å lese «Sentrum mot periferi i Etiopia»