Begge okkuperer syrisk territorium
Syria risikerer å bli skjæringspunktet for Israels regionale ekspansjon og de struttende ambisjonene til president Recep Tayyip Erdoğan om å gjenreise Tyrkias som en nyosmansk regional stormakt. Erdoğan og statsminister Binyamin Netanyahu ruller ut tungt verbalt skyts som slår ned i det hjemlige politiske landskapet, og USAs har ikke fått gjennomslag for en mekanisme som kan dempe konflikten mellom de to landene. Tyrkia og Israel har til felles at begge okkuperer syrisk territorium.
Det islamistiske Hayat Tahrir ash-Sham-regimet som fordrev Assad-regimet i desember 2024 etter 53 år, forsøker å stabilisere forholdene i Syria og bre ut sin innflytelse i de urolige områdene: i det kurdiske Rojava i nordøst og i de drusiske områdene i Sweida-provinsen i sør hvor Israels militære styrker (IDF) er til stede og bygger ut den israelske okkupasjon på nedsida av de annekterte Golanhøydene. HTS prøver samtidig å pleie gode forbindelser med USA og EU og de arabiske landene som støttet de islamistiske opprørsorganisasjonene i kampen mot Assad. USA strøyk nylig Syria av lista over stater som støtter internasjonal tererorisme (SSOT). Det skal åpne for investeringer. Russland forsøker å klamre seg fast i basene ved Middelhavet, marinebasen i Tartus og flybasen i Khmeimim.
Den urolige regionale situasjonen og rivaliseringa og de geopolitiske forflytningene kaster lange skygger over Syria og gjør at ingen interne avtaler som den mellom Damaskus og Syrias demokratiske styrker (SDF), er hugget i stein.
Israel fortsetter angrepene
Israel fortsetter sine angrep på Syria og setter dermed USA i en ny klemme i Midtøsten, mellom statsminister Binyamin Netanyahu i full valgkamp og Nato-allierte Tyrkia under president Recep Tayyip Erdoğan, en annen “sterk mann” som president Donald Trump ser opp til.
Onsdag gjennomførte de israelske okkupasjonsstyrkene artilleriangrep og bakkeoperasjoner sør i Syria, samtidig med at Israels væpnede styrker (IDF) utførte luftangrep og sprengningsaksjoner i Sør-Libanon. Det overdøver alle forsøk på å få en slutt på kampene fra Damaskus’ og Beiruts side.
Israel har utvidet sin okkupasjon av Syria til den andre siden av Golanhøydene som Israel erobret under Seksdagerskrigen i juni 1967 og annekterte i 1981.
Den nye okkupasjonen går ned til slettelandet sør for hovedstaden Damaskus og området nordover til Hermon-fjellet i utkanten av Antilibanonfjellene der viktige vannkilder springer ut.
Israel rykket inn i buffersonen som ble kontrollert av FN-styrken Undof (United Nations Disengagement Observer Force), som ble opprettet av FNs sikkerhetsråd i mai 1974, etter Oktoberkrigen i 1973.
IDF inntok i samme sveip Madinat as-Salam, Khan Arnabah, Ma’ariya og den viktige al-Wehda-demninga over Yarmuk-elva, ifølge JFeed.
Den 110 meter høye Sadd al-Wehda (“Enhetsdammen”, alias Maqarin-demninga) ligger på grensa mellom Syria og Jordan og ble bygd (2004-11) for å forsyne Jordan med vann til både menneskelig forbruk og landbruk under avtalen om Yarmuk-elva mellom Syria og Jordan i 1987.
IDF gikk inn i den syriske delen av Quneitra og fram til dørstokken til al-Dimashq, rapporterte Jerusalem Post , og inn i Qatana-distriktet, rapporterte Times of Israel. Så seint som 3. mai i år, uten noen form for trusler, gjennomførte IDF raid mot landsbyene Koudna og Tal al-Ahmar ash-Sharqi, meldte det tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu Ajansi.
Israels intervensjon startet dagen etter at den islamistiske Hayat Tahrir ash-Sham under ledelse av Ahmed Hussein ash-Shara’a, da kjent som Abu Muhammad al-Golani (“fra Golan”) rykket inn i Damaskus og fjernet det over femti år lange Assad-regimet.
Den siste rapporterte beskytninga av Beit Jinn i Rif Dimashq-provinsen har pågått i jevnlig i mange uker. Landsbyen ligger ved den strategiske al-Warda-høyden ved foten av Hermon-fjellet.
Israelske soldater raidet flere hus i landsbyen Taranja i Quneitrea, melder den syriske tv-kanalen Alikhbariah. Byen Quneitra på Golanhøyden ligger på 1010 meters høyde og kom under israelsk kontroll på den siste dagen av Seksdagerskrigen. Byen er i dag for det meste et fraflyttet administrasjonssenter.
Israels valgkampkrig
De siste israelske angrepene kom bare få dager etter at Syrias utenriksminister Asaad al-Shaibani møtte Roman Gofman, sjefen for den israelske etterretningstjenesten Mossad, i Amman i Jordan. Møtet ble tilrettelagt av USA som forsøker å mekle fram en slutt på de israelske «angrepene, arrestasjonene og de målrettede operasjonene» i Syria, ifølge Al-Jazeera.
Samtalene «dreide seg om å etablere praktiske mekanismer for å stanse israelske angrep, arrestasjoner og målrettede operasjoner», samt å «gjenoppta forhandlinger om en varig sikkerhetsavtale mellom de to partene», refererte det statlige syriske nyhetsbyrået Sana.
Når det gjelder forholdet mellom USA og Israel, er metodene forskjellige og målene de samme, men de krysser tyrkiske interesser i Syria og i regionen, og det fins ikke lenger noen FN-styrker i en buffersone som aldri ble utfordret selv under Assad-regimets tøffeste retorikk. Den var i hovedsak adressert andre arabiske land som rivaliserte om å sitte med “den palestinske kortet” ut fra egne motiver og interesser. Det er her motsetningene mellom Ankara og Tel Aviv kommer inn.
Spenningene har ytterligere eskalert etter at Israel nylig bombet den syriske flybasen nær den tyrkiske grensa under anklager om at Tyrkia forsøker å etablere en militær tilstedeværelse der. Ankara og Damaskus er, ikke overraskende, samstemte i sin avvisning av de israelske påstandene.
Mange kommentatorer setter Israels opptrapping i sammenheng med Netanyahu og andre regjeringsmedlemmers opptrapping i Palestina og Libanon som del av valgkampen. Netanyahu «prøver å eskalere på mer enn ett sted» før valget 27. oktober «i håp om at dette vil føre til flere stemmer, spesielt blant høyreorienterte og høyreekstreme kretser,» påpeker Marwan Kabalan, analytiker ved tankesmia Arab Center for Research and Policy Studies i Doha i Qatar.
Hans betraktning ble illustrert av meldingene om israelsk artilleriild mot Wadi Zibqin i Tyr-distriktet og luftangrep mot byene Beit Lif og Yater i Sør-Libanon der IDF fortsetter systematisk å ødelegge hus, bygninger og eiendommer, melder det offisielle libanesiske National News Agency (NNA). Det har skjedd i Hula i Marjayoun-distriktet, i Bayt as-Sayyad, Baraachit, Majdal Zoun og mange andre steder i løpet av en drøy uke.
Det skjer naturligvis i strid med rammeavtalen som USA meklet fram mellom regjeringa i Beirut og Israel i juni, som mange libanesere ser som svik mot Libanons suverenitet.
– Mer enn 10.000 [israelske] brudd, og de har ikke løftet en finger, konstaterer den politiske rådgiveren og analytikeren Khaldoun ash-Sharif som er tilknyttet Center for Humanitarian Dialogue i Genève, med brodd mot president Joseph Aoun og den partiuavhengige statsministeren Nawaf Salam, tidligere rådgiver for statsminister Najib Mikati (fra Tayyar al-Azm-bevegelsen som Mikati stiftet i 2004).
Israels krigføring i Libanon har drept 4350 mennesker og såret 12.310 siden 2. mars, ifølge libanesiske helsemyndigheter.
Israels dronekrigdiplomati
Marwan Kabalan sa at han ikke forventet at Syria-Israel-samtalene ville gi et gjennombrudd. HTS-regimet i Damaskus har likevel valgt diplomati overfor Israel, ansett som det eneste alternativet.
Den nye regjeringshæren som ikke engang har militær kontroll med hele Syria, heller ikke det kurdiske området Rojava og langt ifra i de tyrkisk-okkuperte grenseområdene, har ikke militære muskler til å drive IDFs ut av det nye okkupasjonsterritoriet eller å utfordre annekteringa av Golanhøydene. Men HTS virker heller ikke villig til å reelt konfrontere Israel internasjonalt selv om diplomatiet til nå ikke har ført fram.
Det indikerer at HTS-regimet ikke er så befestet som avtalen om Rojava og den såkalte integreringa av Syrias demokratiske styrker (SDF) kan gi inntrykk av.
HTS-regimet har forpliktet seg til en politikk om å unngå konflikter med nabolandene. Det kan henge sammen med den omfattende uroen i nabolaget og at Shara’a og HTS trenger mer tid på å orientere seg og befeste makta. Den interne motstanden vil raskt kunne øke når kampen om den varslede utforminga av grunnloven nærmer seg.
Det åpner for Israel å handle mens våpnene er varme for å befeste strategiske høyder og vannkilder som blir stadig viktigere i stadig tørstere omgivelser – og som kan brukes som våpen. Vannstanden i Eufrat og Tigris, i Jordan og Litani er klare varsler om det.
De gjentatte angrepene på Syria er vanskelig å begrunne. Heller ikke etter maktskiftet i Damaskus utgjør Syria noen truende utfordring for Israel, ikke en gang som transittland for Iran eller politisk aktør i Libanon som under Assad-regimet og under borgerkrigen i Libanon (1975-90).
– Syrias regjering er svært pragmatisk; den er i bunn og grunn villig til å sette seg ned for å snakke med og inngå avtaler med aktører, så lenge det tjener Syrias nasjonale interesser, sier Rob Geist Pinfold, forsker i sikkerhetsstudier ved Defence Studies Departement og foreleser ved School of Security Studies ved .King’s College London siden 2025, til Al-Jazeera.
Israel med Tyrkia i siktet
Likevel fortsetter Israel å undergrave ethvert forsøk på en mer varig fredsavtale, blant annet gjennom gjentatte angrep på syrisk jord. Alt framstår som at Israel ikke ønsker noen avtale, men vil holde HTS-regimet i sjakk slik det gjorde med Assad-regimet.
Det setter Geist Pinfolds vilkår om “så lenge det tjener Syrias nasjonale interesser” under lupen og gir god grunn til uro blant syrere. Syria har ikke vært i militær konflikt med Israel siden FN-avtalen fra 1974, men Israel har likevel gjennomført en serie krenkelser av luftrommet og bombetokter, også før krigen i Syria i 2011. Da HTS rykket inn i Damaskus, gikk Israel umiddelbart til angrep for å utslette den militære infrastrukturen over hele Syria og utvidet okkupasjonen. I juli i fjor bombet Israel forsvarsdepartementet i Damaskus.
Etter nesten to år oppretter IDF fortsatt nye kontrollposter i de nyokkuperte områdene, mens Shara’a forsikrer at Syria ikke har til hensikt å angripe Israel, heller ikke å slå tilbake. Israel svarer med gjentatte trusler mot å utplassere syriske styrker i Sør-Syria, det vil si i provinsene Quneitra, Deraa og Swaida.
Israel trekker store veksler på at den syriske befolkninga er utmattet av krig og konflikt og søker stabilitet, vekst og levebrød.
HTS-regimet synes å sette sin lit til USA, sitt nære forhold til Tyrkia og nye forbindelser til de arabiske og islamske landene som tok opp igjen Syria i Den arabiske ligaen før Assad-regimets fall. HTS har dessuten gode forbindelser til flere av Golfstatene som støttet islamistiske opprørsgrupper selv om støtten gikk på kryss og tvers og ofte til rivaliserende grupper.
Problemet for Damaskus er at USAs og Israels krig mot Iran ikke gir allierte stater mye rom for støtte, med unntak av Ankara. Det skjerper det allerede betente forholdet mellom Tyrkia og Israel.
Israels bombeangrep 18. august mot flybasen Abu ad-Duhur i Idlib-provinsen, nær grensa til Tyrkia, blir sett som en direkte advarsel til Ankara og et svar på at den verbale duellen hvor president Erdoğan stiller Netanyahu til ansvar for folkemord i Palestina, mens Netanyahu stemplet Erdoğan som en “antisemittisk diktator”.
Netanyahu møter heller ingen motbør i den jødiske partiopposisjonen med hensyn til konfrontasjonen med Tyrkia. En av frontfigurene i opposisjonen, Naftali Bennett, krever at Israel legger om sin utenriks- og sikkerhetspolitikk for å kunne konfrontere Tyrkia, påpeker Geist Pinfold overfor AL-Jazeera.
Bennett var statsminister fra juni 2021 til juni 2022 i en delt regjeringsfunksjon med Yair Lapid (juli-november 2022), har vandret fra partifellesskap med Netanyahu i Likud (2005-08) til det religiøssionistiske Jødisk hjem (HaBeit HaYehudi) før han opprettet det høyreekstreme bosetterpartiet Nytt høyre (HaYamin HeHadash) i desember 2018 sammen med Ayelet Shaked som innledet arbeidet med den kontroversielle rettsreformen som justisminister (2015-19) i Netanyahus regjering og deretter som innenriksminister (2021-22) under Bennett.
– Når Israel opptrer i Syria uten å bli stilt til ansvar, skaper det sterke negative følelser og undergraver støtta til normalisering eller til og med fred, advarer Bente Scheller, leder for avdelingen for Midtøsten og Nord-Afrika i den tyske grønne tankesmia Heinrich-Böll-Stiftung. Tankesmia er tilknyttet Bündnis 90/Die Grünen i den gamle østtyske bydelen Mitte i Berlin. Stiftelsen har navn etter forfatteren som fikk Nobels litteraturpris i 1972.
USAs ambassadør til Tyrkia, Tom Barrack, som samtidig er Trumps utsending til Libanon og Syria, blir bedt om å opprette en “dekonfllikt”-mekanisme for å unngå sammenstøt mellom Tyrkia og Israel over Syria. Det krever imidlertid et direkte press fra USA på Israel, noe som ikke ligger i kortene. Men det fins heller ingen “partner for fredsavtale” med Tyrkia i Israel som “under Netanyahu-administrasjonen virker mer villig til å ty til våpenmakt,» påpeker Geist Pinfold. Det gir lite spillerom for Shara’a.
– Vi stoler ikke på Israel for tida, bemerker utenriksminister Shaibani overfor Reuters, og Damaskus har klaget Israel inn for FN. Det gjør forhandlingsmøtene med Israel til “en sikkerhetsmessig nødvendighet” for Damaskus, sier den libanesiske analytikeren og kommentatoren Souhayb Jawhar ved tankesmia Badil – “The Alternative Policy Institute” i Beirut – til Al-Jazeera. Badil er også en mediakanal.
Jawhar streker opp tre syriske krav overfor Israel: stans i de israelske angrepene, stans i israelske inntrengninger på syrisk jord og arrestasjoner av syriske borgere i Syria og tilbaketrekking fra områdene IDF tok kontroll over etter Assads fall.
– Det virker å være et ønske i befolkninga om at Israel rett og slett skal forsvinne, slutte å utgjøre en trussel og slutte å være en destabiliserende faktor. Det betyr imidlertid ikke at folk flest ønsker at Syria skal gi slipp på kravet om kontroll over Golanhøydene, påpeker Geist Pinfold..
Fjernet fra USAs terrorliste
USA har fjernet Syria fra sin terroriserende liste over land som angivelig er involvert i “statssponseret terrorisme” (SSOT) vel tjue måneder etter maktskiftet i Damaskus 8. desember 2024 da HTS rykket inn i den syriske hovedstaden og fordrev Assad-regimet. Det var lynoffensiven fra Idlib-provinsen til Aleppo og deretter sørover til Homs og Hamas før inntog i Damaskus var et dødelig bevis for.
Maktskiftet i Washington hadde på det tidspunktet vært klart i vel en måned. En ikke alltid like tilstedeværende president Joe Biden som hadde vel seks uker igjen i Det hvite hus med jul og nyttår, var stort sett opptatt med å forhåndsbenåde det meste av sin familie, og den nye innflytteren på 1600 Pennsylvania Avenue, Donald J. Trump, hadde sådd stor uvisshet fra sin første presidentperiode om hva han ville gjøre med Syria.
Ved forrige korsvei hadde Pentagon og øverstkommanderende i USAs sentralkommando (Centcom) lyktes i å overtale ham om ikke å trekke ut den lille kontingenten av amerikanske soldater som enten sto i Nord-Syria, i områder kontrollert av Syrias demokratiske styrker (SDF) eller på at-Tanf-basen i grensetriangelet mellom Syria, Jordan og Irak. Basen overvåket trafikken på hovedveien mellom Bagdad og Damaskus, andre etappe på forsyningsruta fra Teheran.
– I dag rister Syria av seg en mørk flekk og river bort et smertefullt kapittel av fortida for å legge ut på veien med utvikling, gjenoppbygging og gjenoppbygging», sa president ash-Sharaa i sin tale i den anledninga forrige tirsdag, siterer Al-Jazeera.
SSOT fra en annen tid
Det kom ikke som noen overraskelse, men ble annonsert av Trump allerede i juli. Terrorlistinga skjedde i 1979 etter en 45 dager lang gjennomgang i Kongressen på Capitol Hill og innebar restriksjoner på utenlandsk bistand, forsvarseksport, visse finansielle transaksjoner og overføring av varer med dobbelt bruk, det vil si produkter som også kan ha militære formål.
Det legger en betydelig demper på banker og selskapers vilje til å drive med forretninger og dermed risikere sekundærsanksjoner. Det er et våpen som USA har tatt i bruk i stadig større utstrekning etter Den kalde krigen.
Året etter, i oktober 1980, inngikk Syria en vennskaps-, samarbeids- og bistandavtale (VSB) med Sovjetunionen, åtte år etter en tilsvarende avtale mellom Irak og Sovjet. Det var et dramatisk og blodig år i Syria, preget av det sunni-islamistiske opprøret mot president Hafez al-Assad som ble møtt med en stadig større brutalitet, som beleringa av Aleppo og Jisr ash-Shughur-massakren i mars i 1980. Det ble knust under masseslakten i Hama i februar 1982.
Den utenrikspolitiske fronten i Vest-Asia (Midtøsten) var i 1980 preget av Iraks militære angrep i september på den nye islamske republikken Iran som skulle vare over åtte blodige år. President Hafez al-Assad (1973-2000, statsminister fra 1970) i Syria inngikk umiddelbart en allianse med Irak til tross for den lange rivaliseringa mellom de regjerende Baath-partiene i Damaskus og Bagdad.
Begrunnelsen for å sette Syria på SSOT-lista var derimot Washingtons anklager om at Assad-regimet støtte væpnede palestinske grupper mot Israel – og vesteuropeiske venstreterroristiske grupper som støttet disse palestinske gruppene, ofte i direkte opposisjon til PLO under Yasser Arafats ledelse.
Da Bashar al-Assad arvet regiment etter faren i juli 2000, arvet han også SSOT-stemplinga i Washington til tross for at Damaskus hadde forsynt Pentagon og CIA med etterretning under Golfkrigen før og etter angrepet på Irak 17. januar 1991 etter at Saddam Hussein hadde invadert og okkupert Kuwait 2. august 1990. Hafez al-Assad hadde benyttet anledninga til å tilslutte seg “alliansen av villige”, i alt 42 land, for å bedre forholdet til Vesten og Golfstatene i håp om å trekke til seg økonomisk bistand.
Syria sendte 14.000-20.000 soldater til Saudi-Arabia for å hindre potensielle irakiske angrep på kongedømmet. De tok aldri del i kampene under invasjonen.
Den umiddelbare konsekvensen var at Syria fikk plass ved bordet under Madrid-konferansen mellom PLO-representanter og Israel i november 1991. Utenriksminister Farouk ash-Shara’a, en slektning av dagens president, representerte Damaskus.
Åpner for investeringer
I juli i år sa USAs utenriksminister Marco Rubio at bestemmelsen om å slette Syria fra SSOT-lista, kom etter at Shara’a hadde kommet med «formelle forsikringer» om at landet ikke vil «støtte internasjonale terrorhandlinger i framtida».
SSOT er et dårlig varemerke for potensielle investorer selv om Washington avviklet de tyngste sanksjonene mot Syria i fjor. Rubio klippet snora for «internasjonal handel og investeringer» i gjenoppbygginga av Syria.
– Det vil gjøre tilgangen til det USA-dominerte internasjonale finans- og banksystemet enklere (og) handelsforbindelser, investeringer og diplomatiske forbindelser mer attraktive, fastslår Sina Azodi, assisterende professor i Midtøsten-politikk ved George Washington University, overfor AL-Jazeera.
Trump-administrasjonens «omfavnelse» av al-Sharaa personlig «understreker at SSOT-status fungerer like mye som en trykkstang for bilaterale forbindelser og strategisk signalisering som en vurdering av terrorbekjempelse,» mener den syriske analytikeren Ruslan Trad, forsker ved Atlantic Council. Han beskriver SSOT-lista “mindre som et objektivt terrorregister og mer som en utenrikspolitisk trykkventil», sa Trad til Al Jazeera.
Trykket er enormt på Cuba og Iran og vesentlig på Nord-Korea som nå er eneste land på USAs statsterrorsponsingliste.
Russiske baser
Russland har gitt asyl til tidligere president Assad og hans familie, men Moskva er mest oppsatt på å beholde sine baser i Syria. President Vladimir Putin snakket nylig med president Shara’a på telefon om den russiske marinebasen i Tartus ved Middelhavet og flybasen i Khmeimim som ble involvert i kampen om å holde Assad-regimet ved makta fra september 2015.
I telefonsamtalen forrige onsdag bekreftet Putin at Russland støtter Syrias territorielle integritet og gjentok Kremls fordømmelse av israelske angrep og krenkelser av syrisk suverenitet, ifølge det syriske nyhetsbyrået SANA.
De to presidentene var dessuten inne på hvordan Damaskus og Moskva kan utdype den politiske dialogen, bygge ut samhandelen mellom landene og andre deler av de bilaterale forbindelsene.
Flybasen Khmeimim og marinebasen Tartus er fortsatt av framskutt strategisk betydning for russiske interesser i Midtøsten og Nord-Afrika på grunn av sin beliggenhet i det østre Middelhavet, på “den andre sida” av Bosporos (tyrkisk: Boğaziçi), det tre mil lange stredet mellom Svartehavet og Middelhavet som går tvers gjennom Istanbul og den asiatiske delen av Tyrkia (Andalu) og den europeiske (Rumeli).
Kreml opplyste etter telefonsamtalen at forholdet mellom Russland og Syria skal videreføres gjennom fortsatt kontakt «på ulike nivåer», og at «begge parter understreket betydninga av avtalen om omorganisering av flybasen Khmeimim og støttepunktet i Tartus, som ble undertegnet 9. august,» ifølge Al-Jazeera.
Avtalen kom etter atten måneder med forhandlinger. Den innebærer at Khmeimim og Tartus, i henhold til den tidligere intensjonsavtalen, skal gjøres om til «felles sentre for trening og kapasitetsbygging». Damaskus skal overta kontrollen over sivile fasiliteter ved begge basene etter en overgangsperiode på 90 dager.
Russland har trukket seg ut av alle andre militære forlegninger som den i Qamishli helt nordøst i landet, på grensa til Tyrkia i nord og Irak i øst i det tidligere SDF-kontrollerte området.