Økonomien felte generalene, ikke Falklandskrigen
Klokka tre natt til tirsdag 15. juni 1982 overga de argentinske styrkene på øygruppa Malvinene (Las Malvinas), omtalt på norske med det britiske koloninavnet Falklandsøyene, seg formelt til den britiske øverstkommanderende, generalmajor Jeremy Moore. Fra fronten tikket meldinga inn om at Falklandsøyene igjen er under britisk herredømme. Med blod hadde statsminister Margaret Hilda Thatcher forsvart imperiets ytterste utpost og gitt “ny stolthet til landet.”
Denne oppsummeringa av Falklandskrigen bygger på artikler jeg skreiv i Klassekampen i 1982:
“JA til Malvinene; NEI til generalene”, 28. april
“Malvinene”, 16. juni
“Krigen er tapt: Generalene bak barrikaderte dører”, 17. juni
Knusende nederlag
Det militære nederlaget var knusende. Etter 74 dager vaiet Union Jack igjen i (Port) Stanley, den eneste byen på den største øya, East Falkland eller Isla Soledad).
Byen er oppkalt etter Edward Geoffrey Smith Stanley (1799-1869), den 14. jarlen av Derby. Han var statsminister for Det konservative partiet i tre perioder mellom 1852 og 1868 og som var forsvarsminister med ansvar for de britiske koloniene da britiske bosettere etablerte stedet i 1843.
Byen har i dag i underkant av tre tusen innbyggere. Kolonialismen er plantet i byens grunnstein, og krigen krevde over ni hundre ofre vel 13.000 kilometer fra det tidligere imperiets senter, offisielt 649 drepte på argentinsk og 255 drepte på britisk side, samt tre sivile.
Under korstogsliknende motiver ble Her Majesty’s Ships (HMS) sendt ut, ikke bare for å gjenerobre noen glemte øyer, men for å forsvare demokratiske idealer og bekjempe fascismen, i motsetning til den morderiske argentinske juntaen, og sette den væpna aggresjonen mot “den frie verden” på plass.
Det argentinske flagget med de blå stripene og den hvite i midten med Sol de Mayo (Maisola), menneskeansiktet med de 32 solstrålene, ble strøket av stengene. Argentinsk politikk tok en annen vending.
Strandet
I begynnelsen av mars 1982 innledet Argentina og Storbritannia sine årlige forhandlinger om Malvinenes framtid. Argentina gjentok sitt suverenitetskrav, støtte av De alliansefrie landa, Organisasjonene av amerikanske stater (OAS) og hovedforsamlinga i FN gjennom en rekke resolusjoner fra flere år tilbake. Siden engelskmennene slo ned et argentinsk angrep og erobret øyene i 1833, hadde Buenos Aires forsøkt forhandlingsveien og i beste fall blitt møtt med britisk arroganse og hovmod. Skyteepisoden i 1976 i forbindelse med Shackleton-ekspedisjonen skjerpa konflikten, men den fascistiske juntaen ble lett avvist med tanke på generalenes terrorregime under general Jorge Rafael Videla (mars 1976-mars 1981) som døde i 2013.
Under forhandlingene i 1982 antydet Buenos Aires at de ikke ville la britene feire 150 år med suverenitet over Malvinene, Sør-Georgia og Sør-Sandwich-øyene. Den britiske regjeringa neglisjerte advarslene fra sin egen etterretningstjeneste og rapporterte i stedet om store oljefunn i farvannene rundt.
En argentinsk skraphandler-ekspedisjon til Sør-Georgia, ble Falklandskrigens “skuddet i Sarajevo”.
Den argentinske flaggheisinga i Grytviken, hvalstasjonen som den norske kapteinen Carl Anton Larsen grunnla i november 1904, fikk diplomatiske konsekvenser samtidig som massene tok til gatene i Buenos Aires i store demonstrasjoner for demokrati og mot juntaens økonomiske politikk. Det var de største demonstrasjonene siden militærkuppet 24. mars 1976.
Inntok Stanley
Argentinske styrker inntok Port Stanley, omtalt som Puerto Argentino (vekselsvis Puerto Rivero, Puerto de las Islas Malvinas, Puerto de Isla Soledad), og general Mario Benjamin Menéndez, kjent i den argentinske arbeiderklassen som “Slakteren fra Córdoba”, ble innsatt som Argentinas tredje guvernør på øyene. Menéndez døde i 2015.
De to hangarskipene “HMS Invincible” og “HMS Hermes” og andre krigsfartøy i Thatchers flåte seilte ut fra Portsmouth 5. april med Englands brøl etter hevn i seilene og til tonene fra “Rule, Britannia!”, det overstadig patriotiske diktet fra 1740 av den skotske forfatteren James Thomson (1700-48) i 1740 som den engelske komponisten Thomas Arne (1710-78) satte toner til året etter.
Samme dag ble Lord Peter Carrington, utenriksminister siden mai 1979, presset til å gå av, angivelig fordi han var på kollisjonskurs med Thatcher over håndteringa av Falklandsøyene. Lord Carrington som var generalsekretær i Nato (1984-88), døde i 2018.
Storbritannias økonomi lå på bånn. Tallet på arbeidsløse hadde vokst til over tre millioner. Bare vel to år etter, 6. mars 1984, brøyt den kraftfulle og politisk og sosialøkonomisk skjellsettende gruvearbeiderstreiken ut og skulle vare til 3. mars 1985.
“Rule, Britannia!”
Da meldinga om Argentinas kapitulasjon nådde London, gjallet kolonisangen “Rule, Britannia!” igjen på Trafalgar Square hvor Lord Nelson troner på sin søyle.
– Vi visste hva vi måtte gjøre, og det har vi nå fullført. Storbritannia er igjen blant de fremste landene i verden, jublet Thatcher i kursiv. Krigen hadde kostet elleve millioner kroner for hver kelper (falklender), og Thatcher og Francis Pym, en av fem utenriksministre under Thatcher (mai 1979-november 1990), hadde glatt avvist alle meklingsforslag om “Hongkong-avtale” (om tilbakeføringa til Kina) og overført suverenitet.
“Slakteren fra Córdoba” var slått. Han ville ikke vende tilbake til Argentina i vanære og ba om å få dra til et annet latinamerikansk land. Siden har det kommet fram hvilket brutalt strafferegime han hadde underlagt sine soldater. Én måned etter overgivelsen, ble han strippet for alle militære posisjoner og distinksjoner. Asken hans skal angivelig ha blitt strødd på Las Malvinas i all hemmelighet i desember 2015.
Ut på gatenre
Men i Argentina skiller virkeligheten seg fra myten om at nederlaget i Falklandskrigen førte til juntaens fall. Militærdiktaturet ble sittende lenger enn hva generalene hadde annonsert før krigen og nederlaget og før Raúl Alfonsín fra Unión Cívica Radical (UCR) inntok Casa Rosada på Plaza de Mayo i Buenos Aires i desember 1983 etter å ha vunnet valget 30. oktober. En vesentlig årsak som spiller inn i dagens politikk rundt den anarkokapitalistiske presidenten Javier Milei, er at spørsmålet om suvereniteten over Las Malvinas ikke har splittet argentinsk politikk, og gjorde det heller ikke under krigen.
I det nasjonalistiske hysteriet som generalene forsøkte å piske opp for å vinne støtte, fikk opposisjonen spillerom for første gang siden kuppet i 1976. Venstresida samlet seg bak parolen: “Ja til Las Malvinas, nei til generalene”.
Generalenes løgner slo tilbake på dem, og de fikk nå vanæren smurt ut over sine fargesprakende ordenersalater på uniformene.
Argentinas økonomi var blitt ytterligere forgjelda og styrte mot den hyperinflasjonen som snart skulle skylle inn over det biffstruttende pampaslandet i 1989 og tvang Alfonsín til å gå av og overlate det rosa palasset til president Carlos Saúl Menem (1989-99) som døde i 2021.
Generalene hadde latt folk strømme ut på gatene, men i frykt for å ikke få dem vekk igjen. 27. april inntok nærmere 50.000 demonstranter fra forbudte venstregrupper og fagforeninger gater og torg i Buenos Aires i protest mot den britiske landgangen på Sør-Georgia. De viftet med flagg og partisymboler som ble forbudt etter kuppet.
Umiddelbart etter kapitulasjonen eksploderte bitterheten. Over fem tusen rasende demonstranter holdt generalløytnant Leopoldo Fortunato Galtieri som hadde tatt over juntaen etter viseadmiral Carlos Lacoste i desember 1981, borte fra balkongen i regjeringsbygget under parolen “Nei til generalene”.
Inflasjon i juntaledere
Bitterheten og raseriet hvilte tungt over det fargerike tangoloppemarkedet San Telmo. Bitterheten gikk igjen blant de mange selgerne av patriabilias (nasjonale symboler) på Plaza de Mayo. Hånsordene haglet mot general Menéndez som høytidelig hadde lovet sitt liv i kampen mot britene, men som kapitulerte idet krigen for lengst var tapt.
Hvor langt Storbritannia var villig til å gå militært, viser senkinga av den argentinske krysseren “ARA General Belgrano”. Slagskipet var på vei ut i internasjonalt farvann og vekk fra kampsonen, da det ble senket av atomubåten “HMS Conqueror” som førte til at 323 argentinere ble drept. Britene hevdet at det var i selvforsvar.
Generalene barrikaderte seg. De satt med den politiske regninga og økonomisk fallit; nå kom nederlaget i tillegg. Juntaen feilberegnet USA under president Ronald Reagan, FN, EF (EU) og Storbritannia; de feilberegnet opposisjonen som hadde markert seg i gatene. Det nasjonale kravet på Malvinene sto sterkt, men i forsøket på å vinne støtte for seg sjøl, måtte generalene gi opposisjonen politisk rom og gå ut med løfter om demokratisering.
Innenriksminister general Alfredo Saint Jean som var juntaleder i tolv dager i juni 1982, forsikret at krigsfaren ikke ville forsinke demokratiseringsprosessen, snarere tvert om.
Abel Medina, generalsekretær for peronistpartiet Partido Justicialista (1971-74) som var i eksil i Mexico etter kuppet, ble lovet fritt leide tilbake til Argentina.
Juntaen sto igjen med de innenrikspolitiske motivene for den militære aksjonen mot Las Malvinas. Fraksjonskampene i juntaen pekte mot Galtieris fall, og etter intermezzoet med Saint Jean, fikk general Reynaldo Bignone halvannet år (juli 1982-desember 1983) til å foreta den militære retretten som den siste juntalederen. Han døde i 2018.
Det skjedde under full straffefrihet.
Faglig og politisk samling
Juntarokadene var ikke godt nok for fagbevegelsen og venstresida. Allerede før krigen startet den forbudte landsorganisasjonen GCT (Confederación General del Trabajo) som ble opprettet i 1930, sin aktivitet.
Den faglige samlinga CNT-20 (Comisión Nacional del Trabajo) som ble opprettet i 1978 av i hovedsak store fagforeninger som ble hardt overvåket av militærregimet, dannet i april 1981 en koalisjon mot diktaturet.
Partiene begynte å rasle med sine lenker. Peronistene (PJ), det sentrum-konservative middelklassepartiet UCR, det sosialdemokratiske Partido Intransigente (De forsonlige, PI), det kristeligdemokratiske Partido Demócrata Cristiano (PDC) og Movimiento de Integración y Desarrollo (Intergrasjons- og utviklingsbevegelsen, MID) dannet flerpartialliansen La Multipartidaria (offisielt Convocatoria (“utlysning”) Multipartidaria Nacional) i juli 1981.
Det nyliberalistiske MID var partiet til president Arturo Frondizi (1958-62). Det inngår i dag i La Libertad Avanza (LLA) som står bak president Javier Milei. Partiet har i dag én diputodos i Representantenes hus i nasjonalforsamlinga med 257 medlemmer.
PI var opprinnelig en fraksjon i UCR, Unión Cívica Radical Intransigente, som ble opprettet av Óscar Alende i 1972 og ble en langvarig alliert av peronistene fra 1987. Partiet er i dag ikke representert i nasjonalforsamlinga, mens “moderpartiet” UCR sitter med 45 representanter og 20 av 72 senatorer og tre guvernører.
Peronistlederen Ángel Federico Robledo løftet fra de positive politiske følgene etter kapitulasjonen, mens António Tróccoli fra UCR som ble innenriksminister under Alfonsín (1983-87) framholdt at nederlaget tross alt hadde løftet fram suvereniteten over Malvinene i internasjonale fora.
Samtidig hadde titusener av argentinere flyttet fra leilighetene sine i Buenos Aires, Rosario, Córdoba, Santa Fé og andre byer til blikkskurkoloniene i utkanten av byene. Medisinen til den partiuavhengige finansministeren Roberto Aleman, og hans to raskt partiuavhengige etterfølgere José Pastore og Jorge Wehbe, mot verdens høyeste inflasjon (131 prosent i 1981) med å stramme inn kredittrestriksjonene, lønnsstopp og kraftige nedskjæringer fulgte læreboka til Chicago-skolens guru, Milton Fredman. Den statlige industrien ble lagt ut for salg og åpnet for utenlandske interesser.
Den latinamerikanske gjeldsbomba
Argentina var ikke aleine. Veksten i den latinamerikanske økonomien var i 1981 den verste på 35 år. Gjennomsnittslønna for hele kontinentet sank, og utenlandsgjelda hadde økt med 400 prosent i løpet av fire år. Argentina var en tung stein i det latinamerikanske regnskapet med en nedgang i bruttonasjonalproduktet (BNP) med seks prosent og et fall i industriproduksjonen med 15 prosent. Utenlandsgjelda beløp seg til rundt 33 milliarder dollar, og landets valuta, peso, hadde blitt devaluert ustanselig det siste året.
Nedgangen rammet de militæres omfattende økonomiske interesser og førte til at fraksjonskampene i juntaens rekker tilspisset seg.
Det var likevel Mexico som detonerte den latinamerikanske gjeldsbomba (Crisis de la deuda latinoamericana) i august 1982 da landets finansminister Jésus Silva-Herzog under president Miguel de la Madrid (1982-88) og før det president José López Portillo y Pachero (1976-82), meddelte Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) at de ikke kunne betjene gjelda si.
Det ble som kjent en annen historie.
