… og for folkeretten og internasjonale konvensjoner
– Om dere klapper litt mer, kan det hende jeg deler denne prisen med Trump, sa den sørafrikanske juristen og dommeren Navanethem “Navi” Pillay, fortsatt tydelig overrumplet av den uventede tildelinga av årets Nobels fredspris. Hun befant seg i Saal 600 i Nürnberger Justizpalast der rettsoppgjøret med Nazi-Tyskland fant sted etter 2. verdenskrig.
Hvor kom den utdelinga fra? Hun fikk prisen for sin innsats for fred og folkeretten og for sitt urokkelige forsvar av de internasjonale domstolene. Hun har vært FN-gransker av situasjonen i Gaza og dommer i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda. Dette har blitt behørig løftet fram.
Men den største utfordringa kom Pillay med selv på tildelingsdagen: Nå må det internasjonale samfunnet reise seg og stå opp for folkeretten med en helt annen kraft enn i dag. Beskrivelsen treffer mange, og hun trakk selv fram Israels folkemorderiske utslettelse av Gaza.
Oppfordringa bør i høyeste grad også gjelde Cuba, ikke fordi situasjonen der er verre. Men fordi Cuba, en av FNs medlemsstater, står under en middelaldersk beleiring hvor landet blir fratatt sin suverenitet med sikte på en politisk og økonomisk maktovertakelse fra USAs side.
Det skjer tilsynelatende uten motstand, og det er ikke en gang tilsynelatende, når det gjelder USAs allierte, inkludert Norge. USA driver regelrett økonomisk terrorisme, bryter havrettskonvensjonen og en hel rekke andre internasjonale lover og gjør Cuba rettsløse i det internasjonale samfunnet. President Donald Trump skryter at han “kan gjøre hva jeg vil med Cuba”. USAs allierte gir ham rett.
Tirsdag og onsdag (27.-28. oktober) skal FNs hovedforsamling nok en gang behandle USAs embargo og foreta den årlige avstemninga. I fjor ble USA fordømt for trettitredje år på rad.
Økonomisk terrorisme
Vanligvis kommer USAs nye sanksjoner og ensidige økonomiske tvangstiltak på torsdager, og vanligvis kommer såkalte “October surprise” foran novembervalgene i USA, med begrenset overraskelse i oktober. Denne gangen slo utenriksminister Marco Rubio til på tirsdag 29. september med å varsle ytterligere tilstramminger mot Cubas private sektor og utenlandske interesser. De har til felles at de også rammer den kubanske befolkninga og øker vanskelighetene og lidelsene for de mest utsatte.
Tiltakene blir ført opp på lista til Office of Foreign Assets Control (OFAC, Kontoret for kontroll med utenlandske aktiva) som sorterer under finansdepartementet. Det fungerer som et etterretningsvesen for å håndheve USAs sanksjoner og handelsrestriksjoner, inkludert sekundærsanksjoner mot tredjepart. Kontoret samarbeider nå med Rubio i å håndheve USAs krigføring mot Cuba blant annet ved å kontrollere reiser til øya for personer bosatt i USA, slik det framgår av OFACs hjemmesider.
Disse nye tiltakene er nok et bevis på Rubios erklæring om at USA vil motarbeide ethvert forsøk fra den kubanske regjeringa på å oppfylle sine grunnlovsfestede forpliktelser overfor befolkningen når det gjelder helse, utdanning, bolig og like rettigheter til et verdig liv, det som har vært grunnpillarene i la revolución. Mange kubanerne oppfatter og omtaler det som en økonomisk krig; mener andre at de står overfor regelrett økonomisk terrorisme.
Blokade gjennom 64 år
Blokadepolitikken er langt fra ny. Den er en forlengelse av det som ble streket opp i det tidligere hemmelige Mallory-Rubottom-notatet fra utenriksdepartementet (6. april 1960). Det tok til orde for, og ble tatt til følge, at USA skulle iverksette målrettede, men likevel relativt tilbakeholdne, tiltak for å skape vanskeligheter og dermed folkelig misnøye som kunne framprovosere opprør for å fjerne Fidel Castro Ruz og hans Partido Comunista de Cuba (PCC).
Etter 64 år med embargo har de regnskapsførte tapene for Cuba blitt astronomiske med tanke på størrelsen på sukkerøyas økonomi. Blokaden har kostet 178,7 milliarder dollar, opplyste utenriksminister Bruno Rodríguez i FNs hovedforsamling i september. Bare fra mars i fjor til februar i år økte tapene med over åtte milliarder dollar; det høyeste tallet noen gang i løpet av et år.
Nå har regnskapet gått fullstendig i svart.
Den økonomiske, finansielle og kommersielle blokaden førte ikke fram mot det tilsiktede målet, heller ikke da Sovjetunionen begynte å revidere sin politikk under president og partisjef Mikhail Gorbatsjov eller etter oppløsninga i 1991 av Sovjetunionen og Comecon, som Cuba ble medlem av fra 1972 og dermed økonomisk lenket til sovjetiske arbeidsdelinga, noe Che Guevara hadde advart mot.
Det førte ut i den såkalte Período especial, den spesielle økonomiske perioden (1991-2000) da kubanerne begynte telte timer når de hadde elektrisitet heller enn lengden på strømbruddene, slik jeg opplevde under AKPs første partibesøk i 1993 sammen med Olaf Svorstøl Sierraalta, en av grunnleggerne av Cubaforeninga.
Situasjonen er i dag atskillig verre; den er knapt nok sammenliknbar. Cuba er underlagt det president Donald Trump kaller “maksimalt press”, et begrep som stammer fra mai 2018 da Trump reiv i stykker atomavtalen med Iran fra 2015 (Joint Comprehensive Plan of Action, JCPOA) og gjeninnførte et betydelig skjerpet sanksjonsregime. Som kjent førte det ikke fram.
Utpressing
De nye Rubio-varslede sanksjonene tar sikte på å kvele effektene av de 176 tiltakene som nasjonalforsamlinga i Havanna vedtok 18. juni og hindre at de blir tilskudd til den kubanske private sektoren. Denne fikk sin knoppskyting da USA, under president Barack Obama, oppgraderte “interessekontoret” til ambassade.
Det skal ikke være mulig å reformere økonomien, til tross for at flere av de vedtatte tiltakene helt klart er å anse som kapitalistiske.
Innskjerpingene innebærer at de såkalte “U-turn”-kontoer, transaksjoner som går via amerikanske bankkontoer i USA, for aktører og mottakere utafor USA, ikke bare blir blokkert, men fullstendig fryst ned. Det vil i praksis si at de blir midlertidig beslaglagt. Hensikten er å koble Cuba ut av det USA- og dollarstyrte internasjonale finanssystemet.
Sekundærsanksjonene virker. De spanske turistmaskinene Mélia (tidligere Sol Mélia) og Iberostar, som begge har hovedkontor i Palma de Mallorca, har trukket seg ut av sine tilsammen 27 hotell.
At det samme gjelder den kanadiske gruvegiganten Sherritt International, med hovedkontor i Toronto, som har stått opp mot USAs sanksjoner siden 1995, understreker til fulle hvor drepende USAs sekundærsanksjoner er.
Her er Sherritts kronologi på Cuba: 1991: Selskapet begynte å utvinne nikkel og kobolt fra Moa-gruva og inngikk joint venture-avtaler om olje- og gassproduksjon gjennom Canada Northwest Energy. 1994: Etablerte det offisielle fellesselskapet Moa Joint Venture sammen med det kubanske General Nickel Company. 1998: Sherritt kjøpte seg inn i mobiloperatøren Cubacel med 37,5 prosent for 38 millioner US-dollar, 25 prosent i hotell og golfbanen Las Américas i “turisthovedstaden” Varadero og 12,5 prosent i Mélia Habana. Selskapet etablerte landbruksavdelinga “Sherritt Green som leverte grønnsaker til turistmarkedet (Kilde: Arch Ritter: “Does Sherritt International Have a Future in Cuba?”, The Cuban Economy – La Economía Cubana, 20. oktober 2010). 2005: Sherritt og det kanadiske energikonsernet Pebercan oppdaget et nytt oljefelt utafor nordkysten av Cuba, i Floridastredet, som inneholdt 100 millioner fat. (Kilde: www.cubanet.org., 23. desember 2008). 2019: Sherritts kubanske joint venture-partner ratifiserte en avtale om utestående fordringer som omfattet tilbakebetaling av 150 millioner US-dollar. (Kilde: Sherritt Website - History (23. november 2020). 2026: I mai trakk Sherritt seg ut av nikkel- og koboltdriften av frykt for de økonomiske og politiske konsekvensene av USAs sanksjoner Cuba. Like etter solgte selskapet ut en majoritetsandel i virksomheten til Ray Washburne, tidligere rådgiver for Trump-administrasjonen. (Kilde: Associated Press/AP, 20. mai).
Sherritts rulleblad på Cuba illustrerer ikke bare hvor skjerpet USAs utpressinga har blitt, inkludert innføringa av straffetoll mot Canada og ravende trusler om innlemme nabolandet i nord, men avslører dessuten hvor ettergivende USAs Nato-allierte er med hensyn til den folkerettsstridige økonomiske krigsføringa og piratvirksomheten når det gjelder Cuba.
De umiddelbare forstyrrelsene i skipsfarten startet i mai 2026, utløst av presidentordre 14404 fra 1. mai. Det franske transportselskapet CMA CGM (Compagnie maritime d’affrètement – Compagnie générale mairtime), med hovedkontor i Marseilles, og den tyske befrakteren Hapag-Lloyd, med havn i Hamburg, har offentlig bekreftet at risikoen ved å overholde USAs sanksjonsregler, har fått dem til å innstille nye bestillinger til og fra Cuba.
Disse står til sammen står for 60 prosent av den globale skipsfarten til og fra Cuba.
Allerede før Rubio lanserte de drepende sanksjonene hadde Visa og Mastercard holdt tilbake sine betalingstjenester på Cuba.
Visestatsminister Óscar Pérez-Oliva Fraga som er minister for utenrikshandel og utenlandske investeringer, «påpekte at Cuba tidligere har uttalt at den amerikanske administrasjonen gjennom disse tiltakene også søker å øke øyas økonomiske avhengighet av USA – ‘men basert på tvang, trusler og utpressing rettet mot utenlandske selskaper’. Dette forholdet, understreket han, ‘ville ha utviklet seg naturlig dersom blokaden ble opphevet’,» heter det i Bloombergs gjengivelse av et intervju Pérez-Oliva gjorde med den kubanske radiostasjonen Radio Rebelde.
Radio Rebelde ble opprettet i Sierra Maestra i 1958 av Che Guevara for å spre 26. Juli-bevegelsens frigjøringskamp og revolusjon med kaptein Luís Orlando Rodríguez som kringkastingssjef.
USAs dobbeltsidige strategi
Utsultinga av det kubanske folket er ikke det eneste sporet i den strategien som Rubio følger og som ligger til grunn for de siste finansielle sanksjonene rettet mot privat sektor og utenlandske direkte investeringer (FDI). Strupinga av Cubas økonomi, inkludert den relativt lille private sektoren som ikke utgjør noe stort produksjonsløft eller sysselsetting, skal rydde vei for USA-baserte bedrifter.
Det har ført til en situasjon som har forsvunnet i det mørket som reportasjene fra Cuba har lagt over øya – selv om det er reelt nok: Det gikk ut 60 prosent (fram til juli) mer varer sammenliknet med i fjor fra havner i USA enn tidligere, melder mediaselskapet Bloomberg som fokuserer på finans- og næringslivnyheter.
Det har gjort at USA nå er den største leverandøren av varer eller “handelspartner”, mot den tiende største i 2024, i denne perioden, ifølge nyhetsbyrået UPI. Dette er varer som ligger langt utafor økonomisk rekkevidde for folk flest, ikke bare dem som ikke har tilgang til dollar og annen hard valuta.
Mens USA pumper inn egne varer, sperrer Washington andres leveranser. Mer enn 7000 kontainere med varer sto fast i havner over hele Karibia, rapporterte Bloomberg (25. september).
«USA forsøker nå å bruke eksport til å gjøre Cuba økonomisk avhengig av Washington – og tar dermed i praksis over rollen Sovjetunionen hadde under den kalde krigen, og som Venezuela har hatt i nyere tid,» konkluderer Bloomberg.
Utsultingsstrategien har sine slagsider for Trump-administrasjonen: Den kan utløse en ny migrasjonsbølge som ikke passer inn i ICEs menneskejakt, og det kan føre til ubehagelig bilder av den humanitære krisa som kan slå tilbake på Trump-administrasjonen og de høyreekstreme eksilkubanske miljøene i Florida, i New Jersey og andre delstater. Folk sitter igjen med inflasjon og høyere matvarepriser og utstrakte mangler, inkludert i helsesektoren.
Varestrømmen skal “utmanøvrere den kubanske regjeringa som landets viktigste leverandør av varer og tjenester,” mener Bloomberg, og å skape forhold som gjør at amerikansk kapital får kontroll med Cubas økonomiske forbindelser. Målet er å undergrave Cubas suverenitet gjennom tvang, trusler og utpressing – i stedet for å oppheve blokaden og sanksjonene.
De skal nå hindre utenlandsk eller kubansk kapital fra å benytte seg av de 176 vedtatte tiltakene innen landbruket, industrien, tjenester, handel, reiseliv, kooperativer, privat næringsliv og utenlandske investeringer.
Tiltakene omfatter endringer i styringa av statseide virksomheter, justeringer av grunneierskap, privat bankvirksomhet og investeringer for å øke produksjonen, desentralisere og utnytte ressurser eller “bringe økonomien nærmere folket”. Men det koker ned til det betente spørsmålet: hvor kommer pengene, investeringene, fra? Det har hengt over alle forsøk på økonomiske reformer etter “den spesielle perioden”.
Overta økonomien
Cuba ligger “utafor” store deler av verdensøkonomien, men får likevel alle følgende av de globale svingningene og krisene gjennom økte omkostnader, som under finanskrakket i 2008, den økonomiske nedgangen i 2010 og covid-pandemien i 2020. Den eneste “utjevnende” faktoren er USAs vedvarende økonomiske embargo som uansett holder Cubas økonomi nede.
Dette er to realiteter som den nåværende økonomiske krisa springer ut fra: USAs økonomiske, kommersielle og finansielle blokade siden 1962 og en økonomi i krise som har blitt tynet av de økonomiske rammene som USAs embargo har skapt og som har gått fra vondt til verre i løpet av 2026.
Det har preget en økonomi med nærmest kronisk lav produksjon og budsjettunderskudd som blir forverret av mangel på utenlandsk valuta og energiproblemer – og en struktur som skriker i reformsmerter for å kunne møte befolkningas behov. Det er nærmest et spørsmål om “å gjeninnføre sosialismen” ut fra den reelt eksisterende økonomien og produksjonsforholda.
Reformer har blitt foreslått og prøvd, men har strandet i all hovedsak på grunn av manglende investeringer som følge av USAs sanksjoner og sekundærsanksjoner.
Falske forhåpninger
Da de diplomatiske forbindelsene mellom USA og Cuba ble oppgradert under president Obama i 2016, om ikke fullt ut normalisert i henhold til Wien-konvensjonene (1961/1963), ble det lempet noe på sanksjonene i den korte tida før president Trump tok over i januar 2017 og umiddelbart reverserte tiltakene.
Obama-administrasjonen tillot direkte kommersielle flyvninger fra amerikanske flyplasser til byer over hele Cuba og tillot amerikanske cruiseskip til å anløpe Havanna selv om “turisme” fortsatt var forbudt i henhold til amerikansk lov. Samtidig økte antallet rettssaker mot utenlandske selskap med bakgrunn i sekundærsanksjonene under Helms/Burton-loven fra 1996 radikalt under Obama.
Ingen amerikansk president kan oppheve sanksjonene uten Kongressens godkjenning som det aldri har vært flertall for. Men Trump har til fulle bevist hva en president har muligheter til å gjøre gjennom presidentdekreter.
Covid 19-pandemien brakte Cubas økonomiske oppsving som følge av turismen, “tilbake til start”. Den globale smitteeffekten sendte kostnadene for innsatsfaktorene i helsesektoren i været med høy feber. Reiselivet rakk aldri å reise seg før Trump var tilbake i Det hvite hus og reverserte de få lettelsene i sanksjonene som president Joe Biden innførte før han forsvant ut døra i 1600 Pennsylvania Avenue.
Det er naturligvis et åpent spørsmål hvorvidt Cuba kunne og skulle ha disponert investeringene på 2010- og 20-tallet annerledes og mer differensiert enn den kraftige satsinga på infrastrukturen innen turismen. Det blir pekt på at landbruket har vært forsømt, og at det ble investert alt for lite i industriell produktiv sektor da økonomien ble åpnet for privat virksomhet og kooperativer i offentlige sektorer.
Fikk GAESA (Grupo de Administración Empresarial S.A.), det militærdrevne forretningskonglomeratet som ble en blekksprut i økonomien og kontrollerte anslagsvis 40 til 70 prosent av økonomien utafor sivil statlig kontroll eller revisjon fra sentralbanken, for mye makt? Har selskapet blitt opphavet til et nytt, nepotistisk borgerskap?
Det er spørsmål det er vanskelig å komme unna i omlegginga av økonomien ut fra de endringstiltakene som Nasjonalforsamlinga for folkemakt vedtok i juni. Tre måneder inn i den mest omfattende omstillingsprosessen siden revolusjonen, opplyste statsminister Manuel Marrero Cruz i begynnelsen av oktober at 158 av de 176 endringene (89 prosent) var i ferd med å bli gjennomført på grunnlag av 197 rettslige bestemmelser.
Marrero Cruz som har vært regjeringssjef siden desember 2019, beskrev gjennomføringsfasen som «det viktigste og kanskje vanskeligste stadiet». Han ble statsminister etter å ha vært turistminister (2004-19) og har lang bakgrunn fra hotellbransjen.
Under “maksimalt press”
Nå er Cuba under “maksimalt press” fra USA, og Marrero Cruz beskriver gjennomføringsfasen av tiltakspakka som «det viktigste og kanskje vanskeligste stadiet», ifølge Telesur via Resumen Latinoamericano.
«Den ekstraterritoriale effekten er spesielt merkbar for en liten økonomi som er avhengig av utenrikshandel,» mener visestatsminister Pérez-Oliva om de utenlandske selskapene som har forlatt Cuba.
Han tiltrådte i stillingen i oktober i fjor og blir ofte omtalt som pragmatiker og reformist. Han er dessuten medlem av Castro-familien. Hans bestemor, Ángela Castro, var søster til Fidel og Raúl Castro.
Det umiddelbare målet er å tette hull i infrastrukturen siden USA har lammet oljeleveransene fra Venezuela og Mexico – og andre land nøler med å utfordre piratstaten USA.
USAs kystvakt bordet tidlig i september konteinerskipet “M/V Grace” i Karibia og eskorterte det til Mexico, hvor meksikanske myndigheter fant drivstoff lagret i skipets ballasttanker. Tidligere i sommer bordet de “M/V Jaira Provider” med kurs for Cuba med drivstoff.
Solcellepaneler skal erstatte olje, og regjeringas plan er å bygge ut 200 MW med solcellepaneler for å drive Havannas vannverk i løpet av neste år, melder partiavisa Granma, Órgano Oficial del Comité Central del Partido Comunista de Cuba, som kom ut i 1965. I dag er vel 90 prosent av systemet rammet som følge av USAs drivstoffblokade. De desentraliserte generatorene som er satt inn, er ikke tilstrekkelig til å drive 29 sentrale anlegg for vannforsyninga.
Solcellepanelene kommer i hovedsak fra Kina som er med på å montere solcelleparker rundt om på øya. Kina kan dessuten bli viktig fordi Beijing har rigget til et eget, dollarfritt finanssystem som ligger utafor USAs rekkevidde for stadig flere land som forsøker å unngå USAs sanksjoner og sekundærsanksjoner. Det kan gi en åpning for Havanna.
Det presserende spørsmålet, ved siden av å holde hjulene i infrastrukturen i gang, er å få mat på bordet og å øke den innenlandske produksjonen, å få prisene ned og transporten på hjul. Det vokste fram urbant landbruk, organipónicos, under “den spesielle perioden” og sysselsatte mer enn 50.000 småbrukere i 2017.
– Det har vært en suksess når det gjelder å dekke noen av behovene for matsikkerhet. Men øya importerer fremdeles store mengder mat,» konstaterte doktor Stephen Wilkinson, assisterende direktør ved International Institute for the Study of Cuba, overfor Green Economy Coalition samme år. I dag står organipónicos, med over hundre tusen småbrukere, for 50-70 prosent av ferske grønnsaker og frukt i byene, ifølge GEC.
Potensialet for å utvikle landbruket har vært stort lenge siden oppløsninga av Comecon, men de fleste forsøkene har falt i dårlig jord. Rasjoneringa ble aldri avviklet. Unge mennesker trakk til byene for å studere. Cuba masseproduserte leger, helsearbeidere og ingeniører. Reformene slo ikke røtter, og to sentrale spørsmål hemmet veksten: Jord, og salg av landbruksprodukter.
Det er særlig her at Cuba nå ser en ekstra gang på reformene i Kina som for alvor tok av med Deng Xiaopings “åpen dør”-politikk fra 1978, og Vietnams Đổi Mới (“fornyelse”/”ny giv”) fra 1986. Det skjer med visse reservasjoner med tanke på at både Kina og Vietnam er vesentlig forskjellige fra Cuba med hensyn til økonomisk struktur, ressurser og kapital – og ikke minst på grunn av USAs blokade. Det er lett å henfalle til det en kan kalle “magisk idealisme”.
Se bloggen: “Reformer i blokadens tid. Cuba vedtar 176 økonomiske tiltak”, 7. juli 2026
Det fins dessuten mange betenkeligheter med økonomiske reformer tanke på utviklinga av sosialismen.
Det er dette Eduardo Regalado Florido, forsker i Economía internacional ved Centro de Estudios sobre Asia y Oceania (Senteret for studier av Asia og Oceania, CEAO) i Havanna, nå er opptatt med uten å kopiere den kinesiske modellen:
Hvordan innføre “ulike økonomiske mekanismer og å tillate konkurranse og privat eiendomsrett og å la markedskreftene bestemme prisene for å stimulere produksjonen, mens staten opprettholder sin ledende rolle i strategiske sektorer og i planlegginga av utviklinga uten å gi slipp på statens styring,” sammenfatter Telesur.