Teheran viser fram nye raketter
Lørdag trådte Iran offisielt ut av atomavtalen som ble inngått i 2015, Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), som ble inngått i 2015 med USA, EU-3 (Storbritannia, Frankrike, Tyskland) med EU på slep, Russland og Kina. Avtalen fikk et skudd i ryggen da president Donald Trump trakk USA ut av avtalen i mai 2018 med tirader av utskjellinger av den forhatte rivalen, president Barack Hussein (med store bokstaver) Obama. Nakkeskuddet fikk avtalen da USA og E3 (etter at Storbritannia gikk ut av EU) sikret flertall i FNs sikkerhetsråd om ikke å forlenge suspenderinga av FN-sanksjonene mot Iran som ble hevet da avtalen ble ratifisert.
I august gikk E3 inn for å iverksette den såkalte snapback-mekanismen for å gjeninnføre FN-sanksjonene om ikke Teheran gikk inn i forhandlinger med USA, i praksis å gi etter for USAs krav som de tre europeiske stormaktene de facto har delt lenge og som heller ikke president Joe Biden rokket ved. E3 tok ikke høyde for at Israel utløste den såkalte “Tolvdagerskrigen” som fikk et tungt sluttpunkt da Trump satte inn USAs B-2 bombefly mot atomanleggene i Fordow, Natanz og Isfahan under Operation Midnight Hammer.
Iran er i ferd med å reparere skadene på sitt rakettforsvar som Israel slo ut under “Tolvdagerskrigen”, og utbedrer sine mellomdistansemissiler med moderne teknologi. Irans rakettprogram kan bli neste mål i en ny krig fra Israel og USA.
Irans økonomi står nå overfor et nytt ras på grunn av FN-sanksjonene og USAs sekundærsanksjoner som vil slå inn i internasjonale finanssystemer. For mange land i regionen er imidlertid Iran for stort til å falle.
Siste skudd
Den siste diplomatiske innsatsen fra Irans president Masoud Pezeshkian og utenriksminister Abbas Araghchi i høynivåuka under åpninga av den nye FN-sesjonen nådde ikke fram. Bare fire land stemte E3 og USA i avstemninga som ikke var dekket av veto-retten: Russland, Kina, Algerie og Pakistan, Irans naboland i sørøst der provinsen Sistan-Baluchistan i Iran grenser til den urolige provinsen Baluchistan i Pakistan.
Dermed trådte FNs bindende snapback-sanksjoner inn før 18. oktober. Det var siste frist for å gjeninnføre den i henhold til FN-resolusjon 2231. (Ved alle nye vedtak gjelder vetoretten for de fem landene som innehar den: USA, Storbritannia og Frankrike på den ene sida; Kina og Russland på den andre.)
Samme dag tok Teheran sin åpenbare beslutning: Iran trer ut av avtalen; den lar seg ikke reparere når EUropa nekter å kjempe for den og i stedet lar seg diktere av Washington. Først ved ikke å protestere høylytt da Trump reiv avtalen i stykker i mai 2018; deretter ved ikke å presse president Joe Biden om å gjenoppta reelle forhandlinger for å få avtalen som ble inngått da han var visepresident under Barack Obama.
Beslutningen ble overbrakt FN i New York lørdag med beskjed om at Teheran ikke lenger føler seg bundet av Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA). Fra nå av «anses alle bestemmelsene, inkludert restriksjonene på det iranske atomprogrammet og de tilhørende mekanismene, som opphevet», heter det i følgebrevet fra utenriksdepartement i Teheran, melder The Guardian.
Det var sluttstreken for ti år med forhåpninger som vokste ut fra avtalen som ble undertegnet i Wien 14. juli 2015. Forhåpningene spredte seg over Persiabukta til Golfstatene, men ble møtt med raseri og fordømmelse i Israel av regjeringsjefen som også den gangen het Binyamin Netanyahu – i hans lengste sammenhengende regjeringsperiode. Den varte fra 31. mars 2009 til avbrekket 13. juni 2021 – før han igjen tiltrådte 29. desember 2022 etter å ha slitt ut sine regjeringsrivaler Naftali Bennett fra det etnonasjonalistiske sekulære Yamina (Mot høyre) og Yaïr Lapid fra det næringsliberalistiske og sekulære middelklassepartiet Yesh Atid (Det fins en framtid).
“Diplomatiske forpliktelser”
Iran vil «bestemt uttrykke sine forpliktelser til diplomatiet», heter det i noten fra Teheran. Oppsigelsen av FNs sikkerhetsråds resolusjon 2231 vil ikke påvirke Teherans grunnleggende forpliktelser under atomavtalen fra 2015, inkludert løftet om ikke å strebe etter atomvåpen, sa talsperson for utenriksdepartementet, Esmaeil Baghaei, mandag, ifølge det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua.
Han betonet derimot på den ukentlige pressekonferansen at Irans rettigheter til å anrike uran og fredelige atomaktiviteter vil fortsette. Det er i henhold til Ikkespredningsavtalen (NPT) som Iran fortsatt holder fast ved, tross sin kritikk mot Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i Wien som Teheran mener ikke har stått opp mot USA og E(U)-3.
Det indikerer at Teheran står ved sin beslutning om ikke å bryte ut av NPT fra 1968, slik Nord-Korea offisielt gjorde 11. januar 2003. Det kom ti år etter at Pyongyang varslet at de ville forlate NPT, men ga etter for diplomatisk press. I 2002 økte spenninga igjen fordi IAEA fikk mistanke om et hemmelig urananrikingsprogram som førte til at de internasjonale inspektørene fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) ble utvist.
Den bakenforliggende årsaken var imidlertid at Pyongyang mente at USAs president Bill Clinton og hans utenriksminister Madeleine Albright hadde brutt forpliktelsene i avtale som de hadde inngått om å forsyne Nord-Korea med sivil atomteknologi under besøket til Nord-Koreas general Jo Myong-rok i Washington, og Albrights gjenbesøk i Pyongyang i oktober 2000 for å diskutere det nordkoreanske ballistiske missilprogrammet og teknologioverføring. USA avbrøyt prosessen i november samme år.
Teheran i skvis
Iran befinner seg nå i en tilsvarende posisjon i forholdet mellom NPT og IAEA og Trumps USA. Trump som også har hatt følere ute overfor Nord-Koreas leder, Kim Jong-un, rasistisk omtalt som “Little Rocket Man”, slik Clinton hadde med hans far, Kim Jong-il (Han regjerte fra oktober 1997 til sin død 17. desember 2011, uten at de to statslederne møttes).
Den store forskjellen er Israels krigerske forhold til Irans angivelige atomvåpenprogram – hvor Israel fikk USAs bombastiske støtte under president Trump – og at Teheran står fast på ayatollah Ali Khameneis fatwa (påbud/forbud) mot atomvåpen, i motsetning til Pyongyang som angivelig sikret seg ved å produsere atomvåpen mot ikke å bli angrepet fra USA.
IAEA fastslått at Iran oppfylte fullt og helt sine forpliktelser i henhold til JCPOA fram til 2019. Siden begynte Teheran å gå utover avtalen om anrikingsgraden av uran, men holdt seg likevel godt under graden for våpenproduksjon. Deretter har det vært fram og tilbake mellom Teheran og Wien med hensyn til inspeksjoner, når og hvor, preget av konflikter med IAEAs to siste generaldirektører, pro-amerikanske Yukiya Amano (2009-19) og hans argentinske etterfølger Rafael Mariano Grossi.
Teheran utfordret IAEA på USAs tilbaketrekning fra JCPOA i 2018 ved å redusere sine forpliktelser under avtalen. IAEA sviktet kapitalt fordi FN-organisasjonen ikke EUropas støtte og fordi Russland og Kina ikke hadde politisk gjennomslag til å utfordre USA og EUropa, blant annet fordi de og andre land var truet av USAs sekundærsanksjoner i sine økonomiske forbindelser med Iran, blant annet kjøp av olje.
USAs sekundærsanksjoner har vært gjeldende fra mai 2018 og er fortsatt på plass. Nå gjelder også bindingene til FN-sanksjoner som E3 fikk gjenopprettet gjennom «snapback»-prosessen som åpner for rask og automatisk gjeninnføring av alle FN-sanksjoner fra tiårsdagen 18. oktober, ifølge The Guardian.
Opphøret av resolusjonen 18. oktober var «i full samsvar med dens uttrykkelige bestemmelser», bekrefter utenriksminister Araghchi i sitt brev til FNs portugisiske generalsekretær António Guterres og presidenten i Sikkerhetsrådet, for tida Russlands FN-ambassadør, veteranen Vasilij Nebenzia. Alle restriksjoner har nå opphørt og dermed har Sikkerhetsrådets engasjement i Teherans fredelig atomprogram opphørt, fastslår han og mener at Iran har «implementert JCPOA i god tro og med full presisjon», mens USA «grovt brøt folkeretten» ved å trekke seg tilbake i 2018 og gjeninnføre ensidige sanksjoner. E3 derimot «oppfylte ikke sine forpliktelser og innførte i stedet ytterligere ulovlige tiltak» med henvisning til at E3 besluttet å aktivere “snapback”-mekanismen i august, noe Araghchi betegner som «ensidig og vilkårlig» og uten «noe juridisk, prosessuelt eller politisk grunnlag».
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov mener at Teheran gikk i “en juridisk felle” da de godtak snapback-mekanismen i JPCOA-avtalen i 2015 før den fatale avstemninga i FNs sikkerhetsråd.
Storbritannias utenriksminister Yvette Cooper, Frankrikes minister for Europa og utenrikspolitiske saker Jean-Noël Barrot og Tysklands utenriksminister Johann Wadephul skriver i en fellesuttalelse at de fortsetter å søke «en ny diplomatisk løsning for å sikre at Iran aldri får atomvåpen» gjennom en «omfattende, varig og etterprøvbar avtale».
EUs utenrikssjef Kajsa Kallas, Estlands tidligere statsminister, oppfordrer nærmest hovmodig Teheran til at sanksjonene «ikke må være slutten på diplomatiet» og at «en bærekraftig løsning på det iranske atomspørsmålet bare kan oppnås gjennom forhandlinger».
Teheran har svart Trump – fordi de ikke ser noen grunn til å forhandle med EU eller E-3, ifølge Araghchi – at de er åpne for diplomati, men utelukkende på vilkår av garantier om ikke å bli utsatt for militære angrep igjen under forhandlingene som sist.
Trump vil være storebror
Det er ennå umulig å få en verifisert oversikt over hvor harde skader atomanleggene i Fordow, Natanz og Isfahan fikk fra B-2 bombeflyene. Satellittbilder viser at flere av inngangspartiene til de underjordiske kompleksene har rast sammen, men gir ingen innsikt i de indre skadene. Hvor mange sentrifuger ble ødelagt? Annen utrustning for å anrike uran? Det fins heller ingen offentliggjort etterretning om hvorvidt eller hvor mye av sentrifugene og utstyret som Iran fikk brakt i sikkerhet før Israel gikk til angrep.
https://en.wikipedia.org/wiki/Iran%E2%80%93Israel_war
Trump har, ikke overraskende, vært mest entusiastisk i sine gutteromsoverstrømmende beskrivelser av hvordan Irans angivelige atomvåpenprogram på det nærmeste er utslettet (obliterated). Israels statsminister Binyamin Netanyahu er langt mer reservert selv om han lot seg rive med da Trump inviterte til sin gjensidige og grensesprengende hyllest i Knesset, i møtet mellom to krigsforbryter og brothers in arms for å markere løslatelsen av de israelske fangene forrige mandag.
Likevel tydet Netanyahus kroppsspråk, nesten litt beskjemmet – og ikke minst krigerske mentalitet – at han ikke er ferdig med Iran. Spørsmålet om Iran er i høyeste grad et spørsmål mellom USA og Israel, og ikke minst mellom Trump og Netanyahu, som er mer komplisert og betent enn den åpenbare felles målsettinga om å vingestekker Iran militært og eventuelt fremme et regimeskifte i Teheran.
Netanyahu tenker lineært, fra Jerusalem til Teheran. Triumf “tenker” i sirkler som omfatter de arabiske kapitalsterke landene som har gått inn i Brics+ eller vurderer å gjøre det. Det har ført til at Trump gjør noe som ingen annen amerikanske president har gjort overfor en israelsk regjeringssjef siden president George H.W. Bush (og ikke minst hans utenriksminister James Baker III) krevde at statsminister Yitzhak Jezernitskij Shamir møtte opp på Madrid-konferansen etter Golfkrigen 1 i 1991. Bush truet den gang med å holde igjen USAs faste årlige militærbistand – som i dag er på 3,49 milliarder dollar – om ikke den tidligere Lehi/Stern-terroristlederen som sto bak massakren i Deir Yassin på over hundre palestinere under Nakba i 1948, ikke innfant seg i den spanske hovedstaden til oppsatt tid 30. oktober.
https://en.wikipedia.org/wiki/Madrid_Conference_of_1991
Trump har med Gaza-planen gitt et klart signal om at han vil ha kontroll over faktorenes orden: Han tvang Netanyahu til å gå med på våpenhvilen for å få løslatt de gjenværende israelske fangene, mens han i Knesset-talen ga Netanyahu full kreditt for at Operasjon Gideons vogner II, den siste offensiven mot Gaza by, hadde ført til at Hamas hadde “gitt seg” med et “vi hadde rett”. Dette var en bajonett i siden på Israels forsvarssjef Eyal Zamir som var en av mange innen Israels væpnede styrker og etterretninga, aktive og pensjonister, som motsatte seg offensiven.
Trump ga tydelige beskjed at han ikke ville godta noen annektering av hele eller deler av Vestbredden, som ble annonsert som aktuelt av utenriksminister Gideon Sa’ar da regjeringa vedtok å bygge ut E1-området (Øst-1) i august. Det tolv kvadratkilometer store E1 (Mevaseret Adumim) ligger mellom på flata mellom grensa til Øst-Jerusalem og ut mot den store kolonien Ma’ale Adumim, på høydedraget der hovedveien fra Jerusalem og Ramallah dykker krapt ned mot Jeriko i Jordandalen og Dødehavet.
https://en.wikipedia.org/wiki/E1_(West_Bank)
Trumps sirkel er større. Han vil ikke at en israelsk annektering av Vestbredden skal sette Abraham-avtalene mellom Israel og De forente arabiske emiratene og Bahrain som ble inngått i september 2020, i regi av Trump, i fare. Begge golfstatene satte som betingelse at Israel ikke annekterer Vestbredden.
Trump er innforstått med at utbygginga av E1 vil sementere delinga av Vestbredden i to, mellom nord og sør, og dermed drepe “den palestinske staten”, slik både Netanyahu og finansminister Bezalel Smotrich har forkynt. Ut fra hvordan Netanyahu har opptrådt tidligere, er han trolig bekvem med å ikke å forhaste seg for ikke å tirre opp flere reaksjoner fra vestlige allierte som ikke har truffet konkrete tiltak mot utbyggingsvarslet av E1 selv om de promoterer “tostatsløsninga”.
USA, Israel, Iran
I sin timelange, vulkanske og svulstige skvaldring i Knesset kom Trump med en overraskende invitt til Teheran som slo ned som ei bombe i den israelske forsamlinga i dens mest triumferende stund.
– Det hadde vært flott om vi inngikk en fredsavtale med dem. Ville det ikke vært fint? utfordret han i en åpen bevisshetsstrøm (stream of consciousness som psykologen William James kalte det), selv om det i dette tilfellet er grunn til å stille spørsmål ved ordet “bevisst”.
– Jeg tror de vil det, nikket Trumps i nytende selvtilfredshet med sitt sammenbitte smil til høyre og venstre. Målet er å stoppe det teokratiske regimet fra å finansiere militante stedfortredere (proxies) som Hamas og Hizbollah og «endelig anerkjenne Israels rett til eksistens».
Det hule frieriet møtte et forvirret stumt ekko i Knesset, men skurret i Teheran vel 1850 kilometer unna, innafor rekkevidden av ballistiske missiler. Teheran avslo Trumps invitasjon til å delta på fotoshop-møtet i Sharm el-Sheikh samme dag.
Møtet samlet vestlige ledere som lot seg hylle for at de ikke hadde gjort noe for å stanse Israel folkemorderiske krig og for å danse rundt gullkalven – til kommentar på NRK av tidligere ambassadør Kåre Aas til USA, Israel og Afghanistan som hevdet at nå henger alt på at Hamas blir avvæpnet. Det sier ikke lite om Norges politiske innretning.
Møtet i Sharm el-Sheikh ble ikke hva Trump hadde ventet i og med at Netanyahus rådgivere fant ut at han heller måtte respektere den jødiske helligdagen fordi det, tross alt, var de frigivne fangene som sto i sentrum.
Iran har ikke glemt, verken “Tolvdagerskrigen” eller dronedrapet på general Qasem Soleimani, sjefen for Revolusjonsgardens utenlandsavdeling, Qods-styrken, utenfor flyplassen i Bagdad i januar 2020 da han var i oppdrag med å innlede en forsoningsavtale med Saudi-Arabia som Kinas diplomati gjennomførte i mars 2023.
Det skjedde mens USA forhandlet med Saudi-Arabia om å inngå en Abraham-avtale med Israel, under Trumps første presidentskap. Abraham-avtalen hvor arabiske land normaliserer forbindelsene med Israel, er den sentrale og mest lukrative bunnlinja i Trump- og tekgigantenes ordrebok.
Forberedt på nye angrep
«Selv om vi favoriserer diplomatisk engasjement, kan verken president Pezeshkian eller jeg engasjere oss med motparter som har angrepet det iranske folket og fortsetter å true og sanksjonere oss», skrev Irans utenriksminister, Abbas Aragchi, på sosiale medier og forklarte avslaget på invitasjonen til Sharm el-Sheikh. Mistanken er dessuten sterk om at Israel i stedet vil presse USA til nye angrep eller få grønt lys for egne slag.
– En kan øyne optimisme om at Trump ønsker å være diplomatisk og virkelig ønsker å åpne en dialog. Men vi har gått den veien før, og det endte i junikrigen, sier Nader Hashemi, professor i Midtøsten-politikk ved Georgetown University, til The Guardian.
– Den logiske konklusjonen av sommerens krig og det amerikanske bombeangrepet fra Teherans perspektiv er at en ikke kan stole på USA. En kan ikke stole på Trump. Han er fullstendig uforutsigbar. Den eneste trygge veien videre for å sikre Irans nasjonale sikkerhet er å prøve å styrke sin egen militære kapasitet, som betyr luftforsvar, missiler, og deretter finne ut hvordan Iran kan skaffe seg et atomvåpen uten å bli angrepet igjen, mener han.
Det vil skje heller før enn seinere, konkluderer han. Trumps fabulering om “en fredstriangel mellom USA, Israel og Iran” har ikke gjennomslag hos Irans åndelige leder, ayatolla Ali Khamenei (nå 86 år), og hans harde fraksjon i Vokterrådet. Han tok i 1989 over etter ayatolla Ruhollah Khomeini som la linja om å yte motstand mot USAs utenrikspolitikk i Midtøsten og Israels legitimitet som sionistisk stat.
– Det vil ikke endre seg så lenge Khamenei er i live, uansett om flere år med protester mot det teokratiske regimet har svekket det i folks øyne, mener Abbas Milani, direktør for iranske studier ved Stanford University i California. Men om hensikten bak invitasjonen var å skape splittelse blant presteskapet, har det slått feil. Det var aldri aktuelt for Pezeshkian eller Araghchi å møte opp i turist- og konferansebyen Sharm el-Sheikh.
Det er mer sannsynlig på kort sikt med en ny opptrapping av spenninga, mener Sina Toossi, analytiker ved Center for International Policy, fordi «den dominerende oppfatningen i Trump-administrasjonen er at Iran er svekket” og tror at USA kan “få mye mer fra dem enn bare en atomavtale» som “å tvinge fram en kapitulasjon – som innebærer anerkjennelse av Israel” og “å avslutte Irans rolle i regionen” og “begrense sitt missilprogram.”
Iran vil på sin side utvikle sitt rakettforsvar og sin missilkapasitet og styrke forbindelsene med Kina og Russland, Brics+-land og naboland i Vest-, Sentral- og Sør-Asia.
Raketter gjennom skjoldet
Hvilke føringer gjelder mellom Trump og Netanyahu med hensyn til Iran? Iran er et mål som har stor oppslutning både i Knesset og på Capitol Hill i Washington og relativt sett i opinionen, særlig i Israel hvor Iran blir sett på den største trusselen mot landet. Det gjelder ikke bare atomvåpenprogrammet som begge land hevder at Teheran har –uten å kunne bevise det; – det gjelder også rakettprogrammet.
De to rakettduellene mellom Israel og Iran i fjor viste at Israels rakettskjold ikke er uten huller. Den første i april da et israelsk luftangrep drepte flere iranske offiserer da de angrep det iranske konsulatet i Damaskus i Syria. Det andre i oktober da Israel drepte Hamas-lederen Ismail Haniyeh i Teheran i forbindelse med begravelsen til president Ebrahim Raisi i juli og deretter Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah og den framtredende kommandanten i Revolusjonsgarden (Pasdaran), Abbas Nilforoushan, i Beirut i Libanon i september.
Ved begge anledninger varslet Teheran Israel og USA om når de ville svare med et begrenset antall raketter, ikke i tusentall som Teheran sitter på. Likevel gikk noen gjennom Iron Dome. Flere gikk gjennom under Tolvdagerkrigen og traff boligområder i Tel Aviv. Hypersoniske missiler og droneangrep fra houthi-bevegelsen i Jemen har også slått ned i Israel, nylig mot et hotell i havnebyen Eilat, innerst i Akababukta, som lenge har blitt stengt ned for kommersiell virksomhet.
Det defensive, russiskproduserte rakettsystemet S-300 var mål for de israelske rakettangrepene. Flere batterier ble truffet, hevdet Israel, noe Teheran avviste. Under Tolvdagerskrigen ble store deler av luftvernet raskt slått ut slik at Israel behersket luftrommet. USA og Israel vil neppe slå seg til tåls med det og vokter på om Russland vil selge det oppgraderte S-400 om Teheran ber om det.
Iran og Russland, ved det statlige atomkraftselskapet Rosatom, har nettopp inngått en stor kontrakt for bygginga av en ny reaktor med en kapasitet på 5GW (gigawatt) i Sirik i Hormozgan i den sørlige delen av Iran, ved Hormuzstredet Golfen, tvers overfor Emiratene og Oman. Kontrakten er verdt 25 milliarder dollar. Rosatom og Teheran har skrevet en intensjonsavtale om bygging av antatt åtte nye kraftverk innen 2040. De skal kunne produsere 20 GW.
(se bloggen: “Dødsstøtet for Irans atomavtale FN-sanksjoner restartet søndag“)
Viser fram raketter
Lørdag presenterte Revolusjonsgarden oppgraderte versjoner av de ballistiske missilene Emad og Qadr på to rakettbaser sammen med renoverte utskytningsramper som ble skadet under “Tolvdagerkrigen” i juni, viste det statlige IRIB TV. Innslaget var for å vise at luftfarsvaret er i gang med “å gjenopprette beredskapen og forbedre overlevelsesevnen etter Israels luftangrep,” melder det uavhengige amerikanske nettstedet The Media Line som dekker Midtøsten.
Ghadr/Qadr (“Intensitet”) er en iransk mellomdistanse ballistisk rakett med rekkevidde på 1800-2000 kilometer. Revolusjonsgarden meldte 23. juni at en Qadr-H-rakett, med antatt rekkevidde på 1650 kilometer, hadde blitt brukt for første gang mot Israel. 6. november 2023 fyrte Ansarallah i Jemen av en Ghadr-110 mot Israel. Den ble skutt ned av Arrow 3-systemet mens den ennå var utafor atmosfæren, nå klassifisert som “det første tilfellet av kamp i rommet i menneskehetens historie,” ifølge australske Sydney Morning Herald.
Emad (“Søyle”) er en annen mellomdistanse ballistisk missil (MRBM), med en rekkevidde på 1700 kilometer, en avlegger av Shahab-3, som første gang ble vist fram i oktober 2015, omtrent samtidig med at atomavtalen ble ratifisert. Emad har et mer avansert styrings- og kontrollsystem, noe som gjør den til Irans første ballistiske missil som er presisjonsstyrt.
Shahab (“Meteor”) er basert på de nordkoreanske Nodong-1/A og Nodong-B missilene.
Ghadr har nå blitt utrustet med utstyr mot elektronisk krigføring for å beskytte missilene mot jamming. Emad har gjennomgått mer uspesifiserte oppdateringer i samme hensikt, ifølge IRIB. I reportasjen hevdet en høytstående sjef for Revolusjonsgardens luftforsvar, som ikke ble navngitt av sikkerhetsmessige årsaker, ifølge The Media Line, at styrkens missilkraft «øker hver time». Tv-kanalen opplyste at nylig oppgraderte missiler er montert på operative utskytningsramper.
Emad og Qadr er en del av mellomdistansearsenalet som Teheran sier er designet for forsvar og konvensjonell avskrekking.
Angrepet i juni var den mest direkte konfrontasjonene mellom Israel og Iran fram til våpenhvilen mellom Israel og Iran fra 24. juni, etter at USAs Midnight Hammer slo til. Trump tar derfor æren for å ha stanset en opptrapping til en regional storkonflikt som han legger til sin portefølje med påskriften Nobels fredspris. Begge har varslet at de vil svare raskere på angrep neste gang.
Irans ballistiske program har lenge vært begrenset av FN-tiltak, men er nå satt ut av spill fordi atomavtalen er død. Det gjør rakettprogrammet enda mer sentralt i Teherans avskrekkingsstrategi og regionale posisjon og kan utløse nok en rustningsspiral i Vest-Asia, særlig i Golfstatene hvor en finner flere av verdens største våpenkunder. Revolusjonsgarden ønsker med all tydelighet at de materielle tapene fra “Tolvdagerskrigen” repareres med innføringa av mottiltak mot elektronisk interferens.
Folk og sanksjoner
Atomavtalen opphørte formelt 18. oktober, men den har gradvis blitt satt ut av spill siden nobelfredsprisstreber Trump underminerte den i mai 2018. Det har folk i Iran fått merke i sin hverdag. Det er uro blant de troende som flokker seg til bønn i fredagsmoskeen (jameh) Imam Khoneini Mosalla i Teheran, den kaotiske, folkekonglomoratiske “megalandsbyen” Teheran med anslagsvis ti millioner innbyggere, hvorav vel to millioner kurdere og flere aserbajdsjanere enn i noen annen by i verden, nå med unntak av Aserbajdsjans hovedstad Baku.
Det er en utbredt oppfatning i befolkninga, blant regimetilhengere, ikke fullt så troende og i opposisjonen, om at Iran blir behandlet annerledes enn andre land fordi Iran står opp mot Israel og på grunn av Teherans utenrikspolitikk. Det er også en utbredt oppfatning at det var den israelske etterretninga Mossad sto bak helikopterulykka som drepte president Ebrahim Raisi, ikke dårlig vær.
Iran står nå overfor et økonomisk ras hvor flere iranere sklir ned i fattigdom. Det vil forsterke sosiale kriser. Det er ikke lenger avhengig av om IAEA-inspektører slipper inn i landet eller ikke. Ingen land har blitt omfattet av så omfattende sanksjoner fra flere hold over så lang tid som Iran, heller ikke Cuba som ikke har olje eller andre ettertraktede naturressurser annet enn nikkel.
Shirin Ebadi, advokaten og vinneren av Nobels fredspris i 2003, har på Instagram skrevet at konsekvensene av sanksjonene vil være «langt farligere enn krig» for Iran. Verdien av den nasjonale valutaen, rial, vil falle ytterligere, infrastrukturen vil svikte på grunn av mangel på reservedeler som følge av at hele atomprogrammet blir erklært ulovlig og Iran blir underlagt kapittel 7 i FN-pakten.
Kapittel 7 omfatter FNs maktmidler for å opprettholde fred og sikkerhet, og gir Sikkerhetsrådet myndighet til å iverksette tvangstiltak når det anses nødvendig. Det gir FN rett til å gripe inn i saker som ellers ville falt under en stats interne jurisdiksjon, forutsatt at det er for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.
Det innebærer blant annet at Irans økonomi blir stående utafor internasjonale finanssystemer.
Sanksjonene har vart i over 40 år. Iran har trening i å stå alene. I dag fins det større internasjonale åpninger som FN-sanksjonene og USAs sekundærsanksjoner forsøker å tette igjen. Men de nye bestrebelsene om å få til en “tostatsløsning” i Palestina og normalisering mellom Saudi-Arabia og andre arabiske og muslimske land, vil kunne engasjere Iran både med hensyn til Golfstatenes samarbeidsråd (Gulf Cooperation Council, GCC) og Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC).
For disse er Iran for stort til å falle, og flere har fått øynene opp for hva Israel er i stand til og at det nå også er andre enn USA på den internasjonale arenaen.
Likevel befinner Iran seg nå i en tilstand av verken krig eller fred.