Kurdiske grupper i Iran samler seg
Kurdiske partier og grupper på irakisk og iransk side av grensa avviser rapporter og påstander om at CIA har væpnet peshmergas (“de som ser døden i øynene”) for å sette i gang en offensiv mot ayatollah-regimet i Teheran i Øst-Kurdistan i den nordvestre delen av Iran. Den gjennomgående tonen, selv blant de kurdiske styringspartiene i Nord-Irak som har gode forbindelser til USA og Israel, er: – Dette er ikke vår krig.
I midten av februar gikk seks kurdiske grupper i Iran sammen om å opprette Koalisjonen eller alliansen for politiske krefter i iransk Kurdistan. De forsøker å organisere og forberede seg på hva som skjer i Teheran under USAs og Israels bombekrig med tanke på et under alle omstendigheter nytt Iran i en eller annen form. De er like uvisse på utfallet som et bredt spekter av tankesmeder, politiske kommentatorer, militære analytikere og akademikere – og åpenbart Trump-administrasjonen selv.
Kurderne, fordelt på fire land og et utall partier og organisasjoner med ulike ideologier og politiske retninger, har mange felles eller likelydende erfaringer med stormakter og geopolitiske rivaliseringer. De siste erfaringene har de hentet i Rojava i Syria, “Kurdistan der sola går ned”. Men kurdere i Iran har sin egen ryggsekk med historie fra Reza Shah Pahlavi og den islamske revolusjonen i Iran og Saddam Hussein og krigen mellom Irak og Iran.
Ingen bevæpning
Iranske myndigheter benektet onsdag rapporter som svermet rundt i vestlige media om at kurdiske militante grupper hadde iverksatt grenseoverskridende angrep fra nabolandet Irak. Tasnim News Agency siterte Guvernøren i provinsen Kermanshah stemplet ryktene som «fullstendig grunnløse og falske», ifølge det iranske nyhetsbyrået Tasnim som holder til på Mirzaye Shirazi-gata i Teheran. Tasnim som kom på lufta først i november 2012, er eid av Revolusjonsgarden og sender på farsi (persisk), arabisk, engelsk, tyrkisk, urdu, hebraisk og russisk.
Guvernøren hevder at iranske sikkerhetsstyrker hadde opprettholdt full kontroll over grensene til Kermanshah-provinsen tross for Israels bombetokter mot Vest-Iran som startet allerede første dag, natt til lørdag. Den partiuavhengige Manuchehr Habibi (55), med bakgrunn fra innenriksdepartementet og utdanning innen vei og anlegg og byplanlegging, ifølge det offisielle nyhetsbyrået IRNA, ble satt inn som guvernør i Kermanshah i november 2024 under president Masoud Pezeshkian.
Han hevder at det til da ikke hadde skjedd noen infiltrasjon fra “fiendtlige væpnede grupper”, og at «grensene til Kermanshah-provinsen er under full kontroll av de væpnede styrkene» som består av Revolusjonsgarden (Pasdaran-e Enghelab, som går under det offisielle navnet Sepah-e Pasdaran, “Vokterhæren”), den regulære hæren, interne sikkerhetsstyrker og grensevakter. Det blir bekreftet av lokale kilder som den pan-arabiske, libanesiske kanalen Al-Mayadeen (Plassene) har vært i kontakt med. Al-Mayadeen har hovedkontor i Beirut og underkontorer i Teheran, Kairo og Tunis og gikk i sending i juni 2012. Ingen kunne bekreftet meldingene som har versert i amerikanske og israelske medier om at kurdiske grupper hadde iverksatt angrep på iransk territorium.
Kurdiske myndigheter i Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan) i Nord-Irak og kurdiske organisasjoner på begge sider av grensa avviser internasjonale rapportene om at iransk-kurdiske militante hadde krysset grensa fra Irak inn i Iran og satt i gang en bakkeoffensiv i Rojhilatê Kurdistanê (Øst-Kurdistan), slik internasjonale medier har rapportert om i det nordvestlige Iran. Representanter for flere kurdiske styrker uttalte at rapportene ikke samsvarer med virkeligheten, konstaterer det kurdiske nyhetsbyrået Firat (Ajansa Nûçeyan a Firatê, tyrkisk: Firat Haber Ajansi) som av politiske årsaker har sitt hovedkontor i Amsterdam og sender på kurdisk (både kurmanji, sorani og kirmancki), tyrkisk, arabisk, farsi, engelsk, tysk, spansk og russisk. ANF, i en jungel av kurdiske medier på kryss og tvers av Kurdistan, har vært virksom siden 2005.
Den journalist- og reporterstyrte israelske nyhetskanalen i24News som sender fra Jaffa i Tel Aviv på hebraisk, arabisk, fransk og engelsk, rapporterte, med henvisning til en amerikansk tjenestemann, at et angrep på iransk territorium var bekreftet. Det amerikanske nettstedet Axios (gresk for verdig) i Arlington i Virginia, en avlegger av Politico som kom på nett 2016-17, meldte først, med “en høytstående amerikansk representant som kilde, om den angivelige offensiven, men slettet innlegget. En Fox News-reporter skrev på X, også det med en med henvisning til “en amerikansk kilde”, at «tusenvis av irakiske kurdere» hadde startet en bakkeoffensiv i Iran.
Dette ble raskt imøtegått av en representant for det iransk-kurdiske Kurdistans parti for det frie liv (Partiya Jiyana Azad a Kurdistanê, PJAK) overfor ANF. Påstandene gjenspeiler ikke virkeligheten, ifølge PJAK-representanten, og det er heller ingen indikasjoner på bevegelser fra styrker fra Sør-Kurdistan (Nord-Irak) som kan være involvert i en offensiv på tvers av de iransk-kurdiske gruppene. Det kurdiske demokratiske partiet i Iran (PDKI) og Komala (Komeley Şorrişgêrrî Zehmetkêşanî Kurdistanî Êran) melder at det ikke pågår noen militær aktivitet av den typen som de amerikanske kildene hevder.
– Ikke en eneste irakisk kurder har krysset grensa. Dette er fullstendig grunnløst, fastslår Aziz Ahmed, nestleder for kontoret til statsminister Masrour Barzani i Hewlwer (Erbil), da han ble konfrontert med reportasjen i Fox News, melder ANF.
Myndighetene i Erbil er like avvisende med hensyn til rapportene om at KRG (den kurdiske regionens regjering, Ĥikumetî Herêmî Kurdistan) bevæpner iranske kurdiske opposisjonsgrupper til operasjoner i Iran. Anklagene er grunnløse og spres med vilje.
Anklagene er grunnløse og spres med vilje, sa KRGs talsperson Peshawa Hewramani torsdag og avviste påstander om at Kurdistan-regionen i Irak er del av en plan om å bevæpne kurdiske opposisjonspartier og sende dem inn over grensa til nabolandet i øst.
– Vi avviser disse anklagene på det sterkeste, sa han. Verken KRG eller politiske partier i regionen er involvert i å øke spenningene, hevder han i bestemt form flertall.
– I stedet taler KRG for stabilitet og deeskalering av konflikter i Midtøsten. Tvert imot, vi etterlyser fred og stabilitet i regionen, sa Hewramani og fordømte samtidig i dirrende ordelag de drone- og rakettangrepene som ayatollah-regimet i Teheran har sendt inn over Erbil og andre steder i kurdisk Nord-Irak som “feige angrep”.
Dype sår
Det er minst tre faktorer å ta hensyn til. Irakiske og iranske kurdere har en felles historie med undertrykking fra sentralmakta i Bagdad og Teheran og har blitt ofre når nabolandene har ligget i krig, som under den svært blodige krigen fra 1980 til 1989 da Iraks statsleder Saddam Hussein, med støtte fra Vesten, trodde han kunne utnytte regimeskiftet i Teheran, den islamske revolusjonen i 1979 som styrtet Reza Shah Pahlavi, til sin fordel ved å rive i stykker grenseavtalen om Shatt al-Arab (Araberelva), den vel 200 kilometer vannveien fra der Eufrat og Tigris løper sammen og ut til Golfen.
På slutten av krigen, fra februar til september 1988, gjennomførte Saddam Hussein og hans høyre hånd, generaloberst Ali Hassan al-Majid al-Tikriti, kjent som “Kjemiske Ali”, den folkemorderiske Anfal-kampanjen mot den kurdiske befolkninga i Nord-Irak med bruk av giftgass. Drapstallene spriker voldsomt, fra 50.100.000, ifølge Human Rights Watch, til 182.000, ifølge Kurdistans patriotiske union (PUK).
Under Reza Shah Pahlavi drev den statlige etterretnings- og sikkerhetstjenesten SAVAK (Sazman-e Ettela’at va Amniyyat-e Kešvar) klappjakt på kurdere sammen med CIA og det israelske Mossad.
Under Golfkrigen (1990-91) bygde CIA og Mossad ut sine forbindelser til Kurdistans demokratiske parti (KDP, Partiya Demokrat a Kurdistanê) og PUK (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan) og er fortsatt godt representert i Erbil under KRG. Virksomheten har i første rekke rettet seg mot Iran, men er også farget av de skarpe politiske motsetningene mellom KDP som har gode forbindelser til Ankara, og det tyrkisk-kurdiske Kurdistans arbeiderparti (PKK, Partiya Karkerên Kurdistanê). KDP og PUK har delt KRG mellom seg, men motsetningene mellom partiene har vært skarpe, særlig under den kurdiske borgerkrigen eller fraksjonskrigen (Şerî birakujî) fra mai 1994 til november 1997. Der allierte KDP seg med Saddam Hussein for å få Bagdad til å knekke PUK og fikk hjelp fra Tyrkia i 1997 da profesjonskampen mellom CIA og Pentagon allerede hadde forkludret CIAs planer om å bygge opp en front i Nord-Irak mot Saddam Hussein fem år etter USAs første golfkrig.
Dette førte til dype sår mellom KDP i “Barzanistan” under ledelse av Masoud Barzani, og PUK i “Talabanistan” under Jalal Talabani som ikke grodde etter USAs invasjon i Irak i mars 2003 som felte Saddam Hussein. Oversikten over hvordan landene i regionen og grupperingene fordelt seg på hver side – med Iran taktisk på begge sider – under den kurdiske borgerkrigen, vitner til fulle hvor innfløkt situasjonen er og hvor motsetningene går i “det kurdiske spørsmålet” på tvers av grensene som deler Kurdistan på fire land (kurderne i Aserbajsjan og Armenia under Sovjetunionen blir sjeldent tatt med i kabalen).
Nå ser det ut til at KDP og PUK som fortsatt har hatt gode forbindelser til USA og Israel, står samlet om ikke å blande seg inn i Iran.
Aziz Ahmed ved statsminister Barzanis kontor, sentralregjeringa i Bagdad og det internasjonale samfunnet til å iverksette tiltak for å stoppe de iranske drone- og rakettangrepene mot Nord-Irak og sikre den kurdiske regionens befolkning, ifølge Firat.
– Dette er ikke vår krig
Iran har ved tidligere anledninger sendt droner og raketter mot det ikke veldig fordekte Mossad-kontoret i Erbil og har sendt nye ladninger mot byen etter at USA og Israel gjenopptatt krigen. Et av målene er leiren til det iranske Kurdistans frihetsparti (Partî Azadîyê Kurdistan, PAK) i Dêgele i Hewlêr (Erbil). Minst en peshmerga (“de som ser døden i ansiktet”) har blitt drept, melder leirens administrator Soran Ekrem som opplyste onsdag at leiren hadde blitt beskutt sju ganger. Iran har også angrepet KDPI (Hizbi Dêmukrati Kurdıstani Êran, farsi: Ḥezb-e Demokrāt-e Kordestān-e Īrān), og Komala-leiren i Sûrdaş i Suleimania-provinsen som grenser mot Iran. Grenselandsbyen Zirguêz ble angrepet natt til torsdag.
Et annet angrep var rettet mot Zimnako-fjellet, der det står kommunikasjonsfasiliteter som tilhører telekommunikasjonsselskapene Asiacell og Korek Telecom. Ifølge distriktsguvernøren i Derbendîxan, Amanc Muhammed Kasas, ble flere sendertårn skadet.
Det har også vært eksplosjoner nær den militære Harir-flyplassen nær Hewlêr, der amerikanske tropper er stasjonert og som har vært gjenstand for flere angrep.
Lederen for PUK, Bafel Talabani, eldste sønn av Jalal Talabani som døde i 2017, og Hero Ibrahim Ahmed (77), var onsdag i telefonisk kontakt med
Irans utenriksminister Abbas Araghchi hvor de diskuterte den siste sikkerhets- og militære utviklinga i regionen, melder Firat. Talabani besvarte telefonen fra Araghchi ved å understreke behovet for å søke en fredelig løsning på de eksisterende utfordringene og å gå tilbake til forhandlinger for å styrke stabiliteten i Midtøsten, melder PUK Media. Irans utenriksminister som var med i de indirekte samtalene i Genève før USA og Israel gikk til krig, takket president Bafel for hans aktive rolle i å bevare stabiliteten i Irak og den kurdiske regionen og roste PUKs konstruktive og fredelige rolle i regionen, ifølge partikontoret.
Iraks førstedame Shanaz Ibrahim Ahmed, søster av Hero Khan og gift med Iraks president Abdul Latif Rashid, begge medlemmer av PUK, er ikke uventet langt tydeligere i en av sine sjeldne offentlige erklæringer med eget brevhode.
Jeg har selv hatt gleden av å ha Shanaz Ibrahim til bords under en middag med president Jalal Talabani og førstedame Hero Khan i residensen deres i fjellsida over Suleimania i anledning årsdagen for gassmassakren i Halabja og rettssaka mot “Kjemiske Ali”. Fra våre plasser nederst ved bordet la Shanaz ikke servietten over munnen i sine utlegninger av de politiske forholdene i den kurdiske regionen, til stadig strenge blikk fra søsteren som om vi var uskikkelige unger som lagde uro ved bordet. Hun brant blant annet for å markere 31. august, dagen da 30.000 irakiske tropper fra Republikkgarden gikk til angrep på tre tusen PUK-peshmergas som holdt Erbil på den tida. Forslaget hennes ble ikke særlig godt mottatt i Erbil.
Nå er hun like rett fram, med adresse USA og Israel: La oss kurdere være i fred. Dette er ikke vår krig. Vi er ikke leiesoldater.
– Det er ikke vår krig, og det irakiske folket bør ikke utsettes for en ny runde med ødeleggelse. Selv nå avdekker vi fortsatt massegraver av mennesker som ble drept under Saddam Husseins regime for mer enn 35 år siden, sier hun i et intervju med Responsible Statecraft, nettmagasinet til den utenrikspolitiske tankesmia Quincy Institute for Responsible Statecraft i Washington som ble dannet i 2019. Den lånte navn etter USAs sjette president John Quincy Adams (1825-29) som etterfulgte president James Monroe som har dukket opp i nyhetene igjen gjennom president Donald Trumps henvisninger til Monroe-doktrinen for Amerika.
– Jeg er ekstremt bekymret. Når falske rapporter dukker opp, setter de deg i direkte fare og eksponerer deg for alle som måtte ønske å angripe regionen. Som kurdere har vi ofte sagt at vi vet at vi ikke har noen ekte venner i denne verden. Så denne situasjonen er ekstremt sensitiv. Disse rapportene er skadelige, og de påvirker hverdagen til vanlige folk. Jeg vet ikke om de som sprer slike rapporter forstår konsekvensene av det de gjør, men det risikerer å gjøre kurderne til måltavler igjen.
– Det er ekstremt skadelig. Selv uten krig er tilliten mellom kurdere og arabere, mellom andre samfunn i Irak og tilliten til nabolandene fortsatt skjør. Denne tilliten har bare så vidt begynt å bygges opp igjen. Falske rapporter skaper splittelser og driver en kile mellom samfunn, svarer hun på spørsmål om hvor skadelig propaganda og ubekreftede rapporter er for Iraks stabilitet.
(intervjuet med Shanaz Ibrahim: https://responsiblestatecraft.org/iraqi-kurds-iran/)
Samling i Rojhilat
I midten av februar gikk fem kurdiske partier i Rojhilatê Kurdistan sammen for å danne Koalisjonen av politiske krefter i iransk Kurdistan (Hevpeymaniya Hêzên Siyasî yên Kurdistana Îranê). Seinere sluttet Komala seg til.
De fem partiene er:
Kurdistans parti for det frie liv (Partiya Jiyana Azad a Kurdistanê, PJAK)
Kurdistans demokratiske parti – Iran (KDPI Partiya Demokratîk ya Kurdistanê-Îran-PDK-Î)
Kurdistans frihetsparti (Partî Azadîyê Kurdistan, PAK)
Khabat (Kamp) -organisasjonen for iransk Kurdistan (kurdisk: Rêxistina Xebata Rojhilatê Kurdistanê; farsi: Sazumani Khabat Enghalabi Kardastan Îran)
Komala Organisasjonen av Kurdistans arbeidere (Sazumanî Xebata Kurdistanê-Îran)
Seinere sluttet Komala seg til:
Komala-partiet for iransk Kurdistan (Komełey Şorrişgêrrî Zehmetkêşanî Kurdistanî Êran)
Prosessen har tatt lang tid, og siden begynnelsen av fjoråret har Dialogsenteret hatt møter hver måned. I uttalelsen utstedt etter signeringa av avtalen heter det at koalisjonen er et organisert uttrykk for kampen mot diktaturet og sentralregjeringen i Teheran som har pågått i årevis for å sikre nasjonale og politiske rettigheter. «Siden det iranske regimet kom til makta [i 1979], har det konsekvent ført krig [mot Rojhalat], henrettet og myrdet hundrevis av politiske ledere og drept tusenvis av unge revolusjonære og politiske aktivister i fengsler. De har gjort Kurdistan til et okkupert og militarisert område, styrt under den undertrykkende politikken til regjeringa i Den islamske republikken Iran», heter det i uttalelsen.
Koalisjonen er dannet for å gi større betydning for kurdernes politiske aktiviteter og til de politiske partienes kamp med sikte på å sikre rettighetene og frihet til folket i Kurdistan og bygge et nytt Iran.
– Vårt primære mål er å kjempe for å styrte Den islamske republikken Iran, å realisere det kurdiske folkets rett til selvbestemmelse og å etablere en nasjonal og demokratisk struktur i Rojhilatê Kurdistan basert på det kurdiske folkets nasjonale politiske vilje (…) Samtidig som vi vil ivaretar etableringa av en demokratisk og omfattende forandring, vil grunnlaget for ethvert samarbeid og enhver allianse med andre partier være å anerkjenne nasjonale rettigheter, (…) demokrati og å avvise alle former for diktatur. Vi tror på å beskytte miljøet og sosial rettferdighet, sikre like rettigheter for kvinner og menn, styrke frie valg, garantere grunnleggende rettigheter for alle etniske og religiøse samfunn i Kurdistan, og etablere et demokratisk styresett i Rojhilatê Kurdistan for å gjøre landet trygt; vi anser dette som vår plikt. Vi tror at politisk enhet, forsoning mellom politiske partier og deres felles kamp er forutsetninger for å styrke den kurdiske posisjonen innenfor Irans stadig skiftende politiske ligninger. Derfor er vi klare til å samarbeide med alle politiske partier utafor vår koalisjon, lyder den politiske plattformen.
Den revolusjonære arbeiderforening (Komala) som ble opprettet i 2000, sluttet seg til koalisjonen onsdag som “svar på den raskt skiftende politiske situasjonen i Iran og i regionen.” Ifølge partiets generalsekretær, Abdullah Mohtadi, har alliansen som mål å styrke koordineringa og samarbeidet mellom de politiske kreftene i Rojhilat. Det har vært et økende krav om større enhet blant opposisjonen i Iran. Komala som bygger på en sekulær venstresosialdemokratisk føderalisme, legger vekt på å etablere en felles kurdisk forsvarsstruktur av peshmergas og å danne en felles administrasjon for Kurdistan i en mulig politisk overgangsperiode i Iran.
Ifølge Komala som er tilknyttet både Sosialistinternasjonale og den alternative Progressive alliansen som ble dannet i 2013 og holder til i Berlin, har den siste tidas utvikling gjort det viktigere å ta disse skrittene for en «ny fase» som plasserer Rojhilat i en spesielt sensitiv historisk situasjon. Det krever tettere politisk koordinering mellom kurdiske styrker, refererer fra Komala-uttalelsen.
Alliansens analyse
Koalisjonen har fordømte ayatollah-regimets missil- og droneangrep mot kurdiske partier, og slår fast i en uttalelse om at «regimets angrep vil ikke svekke vår kamp og besluttsomhet». Regimets angrep på basene og hovedkvarterene til politiske partier fra Øst-Kurdistan er et tegn på dets store frykt og svakhet i møte med den kurdiske kampen for rettigheter i Iran. Mens regimestyrker er stasjonert i moskeer og skoler og holder militære og sikkerhetsmessige møter i administrative sentre, oppfordrer Koalisjonen må folk til å holde seg unna regimets militærbaser, sikkerhets- og administrative sentre og de stedene der disse styrkene samler seg.
«Siden lørdag har hendelsesforløpet i Iran beveget seg mot en dyp og fundamental endring. Den nåværende krigen er et resultat av regimets aggressive politikk, dets innblanding i regionale lands indre anliggender, dets støtte til statsterrorisme, dets insistering på å anskaffe atombomber og utvikle sin missilindustri, dets trussel mot global sikkerhet og dets manglende overholdelse av internasjonal lov. Som en konsekvens av denne politikken har Iran blitt forvandlet til et ødelagt land med en kollapset økonomi, noe som har ført til regimets oppløsning,” heter det i en erklæring,«Folket i Kurdistan som kjemper og krever sine rettigheter», som Koalisjonen sendte ut tirsdag.
Den inneholder med andre ord de fleste av USAs kulepunkter.
“Attentatet på det iranske regimets leder[Ali Hosseini] Khamenei, sammen med dusinvis av militære befal og politiske tjenestemenn, har akselerert den forestående kollapsen. Vi, som Alliansen av politiske krefter i iransk Kurdistan, erklærer at dette ikke er en krig mellom det iranske samfunnet og folket på den ene siden og USA, Israel og det internasjonale samfunnet på den andre. Faktisk er dette krigen til det diktatoriske og undertrykkende regimet i Den islamske republikk, som har slavebundet alle folkeslag i landet. Det har fratatt det iranske folket alle sine rettigheter og friheter, og i februar i år massakrerte tusenvis av iranske demonstranter og menneskerettighetsaktivister.”
Alliansen mener at Iran og Rojhilatê Kurdistan nå opplever sine mest avgjørende dager og kommer med en appell til det kurdiske folket:
* 1. Det kurdiske folket må være klar over utviklinga, ha en bevisst tilnærming til den, organisere sine politiske handlinger i tråd med kravene og forslagene fra Alliansen av politiske krefter i iransk Kurdistan, og å holde på den koordineringa aktivt og effektivt.
* 2. I dagene med regimets kollaps og et masseopprør blant folket, må alle administrative og tjenesteinstitusjoner beskyttes til fordel for folks behov.
* 3. Vi oppfordrer regimets væpnede styrker i Rojhilatê Kurdistan til å bryte med restene av Den islamske republikken. Vi understreker at de ikke bør gå glipp av denne siste muligheten til å vende fienden ryggen og stå sammen med sitt folk.
* 4. Alle kurdere må reagere på endringene med visdom og modenhet og unngå individuelle feil og hevnaksjoner som kan undergrave den generelle sosiale tryggheten.
* 5. For større sikkerhet oppfordrer vi vårt folk å holde seg så langt unna regimets militære og sikkerhetsbaser som mulig.
* 6. Vi forventer at vårt folk – spesielt de i handelssektoren, bedriftseiere og utleiere – støtter hverandre mer enn noen gang i disse vanskelige dager, spesielt leietakere, fattige og trengende, og hjelper hverandre.
PJAK som regnes til den såkalte PKK-familien som bygger på Abdullah Öcalans ideologi om demokratisk konføderalisme, sendte onsdag ut sin egen oppfordring til folk i Rojhilat med appell om enhet og beredskap og å «styrke sin ånd av enhet og sosialt samarbeid, danne lokale komiteer for samfunnsforsvar og tjenester, og å være klare til å møte konsekvensene av krigen og Den islamske republikkens politikk.»
PJAK oppfordrer unge mennesker til å «ta en ledende rolle, delta i forsvars- og politisk trening, og bli et beskyttende skjold for samfunnet» med bakgrunn i de punktene som Koalisjonen/Alliansen har sendt ut.
De har samlet det i fire hovedpunkter:
* 1. Enhet og sosial organisering: Folk bør styrke samarbeid og solidaritet og danne lokale komiteer for tjenester, forsvar og samfunnslogistikk.
* 2 Ungdommens rolle: Ungdom bør ta ledelsen i å beskytte samfunnet, delta i forsvars- og politisk trening, og bli et beskyttende skjold for folket.
* 3 Unngå militærsentre: Mennesker og familier bør holde seg unna regimets militære og sikkerhetssentre for å beskytte seg mot potensielle angrep.
* 4 Tilbakekomst av tidligere aktivister: De som har forlatt partiets rekker, bør vende tilbake til politiske og sosiale aktiviteter og gjenopprette kontakten med partiet. PJAK understreket at det å overvinne denne vanskelige fasen bare er mulig gjennom enhet og samarbeid på tvers av alle deler av samfunnet.»
Advarer mot involvering
Ingen av disse uttalelsene inneholder oppfordringer til å ty til våpen mot ayatollah-regimet, men ber folk holde seg unna, avvente situasjonen og være i beredskap om eller når regimet faller. De kurdiske gruppene benekter rapportene om at de iransk-kurdiske militante gruppene har lansert en offensiv mot Revolusjonsgarden og de regulære militære styrkene i den nordvestlige delen av landet, angivelig med amerikansk støtte.
Det hvite hus har bekreftet at Trump-administrasjonen har vært i kontakt med kurdiske ledere, slik Washington Post skrev på torsdag. Det framgår at dette dreier seg om irakiske kurdiske ledere – og sa heller ingen ting om utfallet av samtalene som fant sted søndag.
– Trump var tydelig i sin oppfordring (på søndag om at) «kurderne må velge side i denne kampen – enten med Amerika og Israel eller med Iran,” sier PUK-lederen Bafel Talabani.
Adam Weinstein, visedirektør for Midtøsten-programmet ved Quincy Institute for Responsible Statecraft, forsker på sikkerhet og rettsstatsprinsipper i Afghanistan, Pakistan og Irak. Han er en av mange tankesmeder, politiske kommentatorer, militære analytikere og akademikere i og utafor USA som advarer mot CIAs forsøk på å rekruttere irakiske og iranske kurdere og væpne dem til kamp i USAs og Israels krig
– Under revolusjonen i 1979 håpet mange kurdere at den nye islamske republikken ville gi en viss grad av regional autonomi. Skuffet over det de så på som mangel på anerkjennelse, kolliderte flere kurdiske partier snart med den nye staten i en væpnet konflikt som til slutt ble slått ned, noe som etterlot kurdiske regioner under sterke sikkerhetstiltak siden den gang, skriver Weinstein.
Han minner om at dødsfallet til Mahsa Amini, en 22-årig kvinne med kurdisk med bakgrunn fra Saqqez, etter å ha blitt arrestert av moralpolitiet, Veiledningspatrulja (Gašt-e eršâd), utløste landsdekkende protester i 2022 som startet i kurdiske regioner, spredte seg over hele Iran under slagordet «Kvinne, liv, frihet» (Jin, Jîyan, Azadî) og fikk global anerkjennelse, men kommer med en advarsel som går igjen i flere analyser:
– Et etnisk basert opprør vil imidlertid neppe tiltrekke seg brei støtte i Irans befolkning. Det vil også skape umiddelbar alarm i Ankara. Tyrkia har lenge motarbeidet USAs samarbeid med kurdiske væpnede grupper i Syria og vil utvilsomt se på framveksten av et USA-støttet kurdisk militant fotfeste i Iran med like stor bekymring. Mange kurdere husker fortsatt at USA, som oppmuntret til opprør mot Saddam Hussein i 1991, til slutt trakk seg til side da Saddams styrker knuste kurdiske opprørere [se referansen til Den irakisk-kurdiske borgerkrigen]. Washingtons nylige beslutning om å lukke øynene da den nye syriske regjeringa gikk i gang med å avvikle den de facto kurdiske autonome sonen i det nordøstlige Syria [Rojava], blir i stor grad sett på på en lignende måte. Iranske kurdere kan likevel gå videre med et opprør hvis de ser på det som en flyktig mulighet, konkluderer Weinstein.