Rojava-administrasjonen er ikke slått ut
Kurderne stoler ikke på noe, utenom fjellene, selv i områder hvor det ikke er hesblende fjell, men flate sletter som i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) i den nordlige delen av Syria, langs grensa til Tyrkia. De stolte ikke på familieregimet Assad; de stolte ikke på de islamistiske opprørerne mot president Bashar al-Assad, heller ikke de sekulære avhopperne fra regjeringshæren som dannet Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-Hur, FSA) under oberst Riad al-Asaad.
De stolte aldri på USA som kom de kurdiske militsene unnsetning i september 2014 da Folkets forsvarsenheter (YPG) og Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ) bokstavelig talt sto med ryggen til den stengte tyrkiske grensa i den siste forsvarsposten Kobanê (Ain al-Arab). Dette er en støvete stasjonsby på Bagdad-banen fra 1912 som ble vendepunktet for kalifatet til Den islamske staten (Daesh). De stolte heller ikke på Russland som var alliert med Assad-regimet, men som i likehet med USA holdt PYD og SDF borte fra FNs forhandlingsbord i Genève og i Astana i Kasakhstan hvor Russland, Tyrkia og Iran forsøkte å trekke opp nye spor.
De fikk rett, basert på de lange linjers erfaringer. De fikk rett fordi de utviklet den mest progressive bevegelsen i Midtøsten på mange tiår – ikke som en kopi av tidligere bevegelser– og fordi de ikke lot seg presse inn i opptegnede skjemaer basert på en skjematisk og kunnskapsfattig ideologi, gjerne i form av grove overslag av USA-imperialismen som ikke så at Pax Americana for Midtøsten var i ferd med å gå i oppløsning med okkupasjonen av Irak (2003-10), og uten å foreta konkrete studier i felten.
De fikk rett fordi de ikke stoler på det nye jihadist-regimet til den tidligere al-Qa’ida-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a i Damaskus. Den selvproklamerte fungerende presidenten, kjent under krigernavnet Abu Muhammad al-Jolani, har blitt tatt inn i varmen i Vesten og blir omtalt i forskjønnede ordelag av utenriksminister Espen Barth Eide og andre vestlige politikere – som helst vil bli kvitt så mange syriske flyktninger så raskt som mulig – og som presser på for en forsoning med Israel uten at de annekterte Golanhøydene blir levert tilbake. Akkurat det spørsmålet har Vesten gravlagt for lengst og nevnte såvidt i munnviken som en formalitet i spørsmålet om Midtøsten under Hafez og Bashar Assad.
Men de fikk framfor alt rett fordi de fortsatt sitter igjen med store deler av den demokratiske autonome administrasjonen og institusjonene som de bygde opp i nord og nordøst i Syria (DAANES) intakt, langt utafor de kurdiske kjerneområdene. Under press, både politisk og økonomisk og i fortsatt truende grad militært. Det skyldes at HTS-regimet (Hayat Tahrir ash-Sham) i dag ikke er i stand til å erstatte DAANES, men har vært nødt til å inkludere øverstkommanderende for Syria demokratiske styrker (SDF), Mazloum Abdi, og denne administrasjonens utenrikspolitiske medleder, Îlham Ehmed, som uavhengige representanter i Damaskus med tanke på det betente grunnlovsarbeidet.
En annen kamp er mulig
Den progressive Rojava-bevegelsen er ikke slått overende, og Syrias demokratiske styrker (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk) som er blitt innlemmet i den nye regjeringshæren (som er bygd opp rundt den tidligere al-Qa’ida-allierte jihadistfronten HTS ) har sine styrker intakt under kurdisk kommando i nordområdene etter å ha stått i militær motvind i femten år, i ulike uniformer og med ulike distinksjoner, men med samme mål.
Årsaken er at Rojava-bevegelsen har fulgt den gamle devisen om å la politikken styre korssiktet på geværet selv om det synes å ha vært umulig gitt det geopolitiske teppet som har ligget tungt over Syria, og rivaliseringa som venstrepartiet Demokratisk unionsparti (PYD, kurdisk: Partiya Yekîtiya Demokrat; arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy) og SDF ikke har latt seg dupere av.
Bevegelsen har bygd opp en sivil struktur som de har plantet med dype røtter i kurdiske og andre minoriteters sentrale områder i Rojava (Rojavayê Kurdistanê,”det Kurdistan der sola går ned”).
Den demokratiske autonome administrasjonen (DAANES) forsøkte å så de samme frøene i de arabisk-dominerte områdene da disse ble befridd fra IS, som “Daesh-kalifatets hovedstad” Raqqa og andre byer øst for Eufrat. Mange av ideene som demokrati og ikke minst kvinnelige ledere og rettigheter, var for radikale for særlig de tradisjonelle arabiske samfunnene som umiddelbart skiftet side da Assad-regimet falt i desember 2024 og HTS-hæren rykket inn. Da slo latente, arabisk-sjåvinistiske og direkte fiendtlige holdninger overfor kurdere og andre minoriteter ut.
Damaskus kan ikke kontrollere institusjonene i Rojava, og heller ikke i druser-områdene i sør, i Quneitra som omfatter de israelsk-annekterte og okkuperte Golanhøydene og dalsidene ned mot regionen Rif Dimashq, og i Dera’a og Suwayda mot grensa til Jordan lenger øst.
– De kan ikke erstatte oss; de trenger oss til å fylle institusjonene, sier to representanter for DAANES under et møte i Brussel (16. oktober). De vil ikke ha navnene på trykk fordi de ikke er autorisert til å uttale seg offentlig – og fordi situasjonen i Syria er som å trippe gjennom tulipanene eller å tråkke på eggeskall.
Det gjør at de autonome sivile institusjonene arbeider som før, enten alene eller ved siden av de statlige institusjonene som Damaskus prøver å stable på beina. De blir drevet i kommunene av folk fra regionen, ikke fra Damaskus eller andre byer.
Damaskus setter i all hovedsak inn folk fra regionen, for eksempel fra Hasakah. De anslår at 90 prosent er som før. Det er naturligvis et anslag, men ikke grepet ut av lufta. Forskjellen er de militære institusjonene og grensekontrollen.
Ingen kvinner, ingen frihet
– Vi tar vare på våre erfaringer, forsikrer Îlham Ehmed (Ahmed), medleder for utenlandsforbindelsene i DAANES.
Hun var en av dem som opprettet Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk) i 2015, den multietniske koalisjonen som er grunnsteinen i DAANES for å innføre et pluralistisk, demokratisk og desentralisert system i Syria som alternativ til HTS-regimet som følger den sentralistiske linja til Assad-diktaturet.
Kvinnespørsmål har alltid på Ehmeds agenda. Det var det hun gikk i krigen for.
– I DAANES er kvinner direkte partnere i alle sektorer på alle nivåer. Det opprettholder vi. Kvinners frihet er samfunnets frihet. Dette må bli en verdi for demokrati i Syria. Vår autonome administrasjon har vist at det kan fungere over hele Syria. I andre deler av Syria er kvinners stilling svak selv om kvinner har deltatt i politikk og andre deler av samfunnet.
– Det vi ser i Damaskus i dag er at kvinner blir holdt utafor politikken slik det var i de HTS-kontrollerte områdene i Idlib.
HTS var en videreføring av Jabhat an-Nusra, al-Qa’idas filial i Syria, gjennom sammenslåinga av de jihadistiske, salafistiske gruppene Jabhat Fatah ash-Sham (JFS), Ansar ad-Din Front, Jaysh as-Sunna, Liwa al-Haqq og Nour ad-Din az-Zenki-bevegelsen.
– Vi er vitne til et tilbakeslag for kvinners rettigheter og økende sentralisering. Beslutningene som blir tatt i Damaskus gir intet rom for kvinner, ingen representasjon. Det svekker redskapene for å lage fred betydelig.
Îlham Ehmed (62), som har sine hjemtrakter i den kurdiske enklaven Afrin, nordvest for storbyen Aleppo, mot grensa til Tyrkia, trekker fram forsvaret av Kobanê som hun betegner som “venstrerevolusjonen”. Her sto YPG og YPJ, imot, mot islamistene, mot IS som ble påført sitt første militære nederlag.
Kampen om grensebyen Kobanê ga nedslag langt utafor slagmarka på slettelandet.
Kvinnekampen ble en del av de demokratiske forandringene, påpeker Atefeh Ramsari, sosiolog ved det unge Universität Bielefeld (1969) som forsker på det kurdiske spørsmålet og nasjonalstatpolitikk i Midtøsten med vekt på kurdiske politiske rettigheter, sjølstyre, demokratisk deltakelse og rettighetene til nasjonale og religiøse minoriteter.
Hun viser til Jin, jiyan, azadi – “Kvinne, liv, frihet”– opprøret i Iran , og er nå beskjeftiget med spørsmålet om hva som kan bli bevart i skillet mellom det kurdiske spørsmålet på nasjonalt nivå og lokalt med hensyn til kvinners organisering, deltakelse og posisjoner.
– Nå kommer Damaskus og krever posisjoner, og kvinnefiendtlige elementer, sunni-islamister og alawitter, forsøker å lage bråk i byen, forteller Ehmed.
– Vi svarer: “Vi var opposisjonen”. Kurderne forlot aldri Kobanê; vi sloss, og vi fortsetter å slåss for byen og området. Det er ni måneder siden vi undertegnet integrasjonsavtalen 29. januar. Vi har tatt viktige skritt.
– Vi ønsker å bevare medledersystemet slik vi har det. Det er ikke særlig velkomment i sentralregjeringa. Der vi ikke kan opprettholde toledersystemet, omgår vi retningslinjene fra Damaskus og velger bevisst kvinner for å holde kvinnerepresentasjonen oppe. Kvinner ønsker å være partnere og bli akseptert som genuine representanter, som kvinner, som kurdiske kvinner, sier Ehmed før hun haster videre til Italia.
Prosessen har åpnet nye dører.
SDF: integrert og intakt
DAANES har nå opprettet kontor i hovedstaden Damaskus, og transporten mellom den gamle ad-Dimashq og de kurdiske selvstyreområdene, over Tadmur (Palmyra) og Deir az-Zur ved Eufrat, helt oppe i det nordøstre hjørnet av Syria, på treriksgrensa mot Irak i øst og Tyrkia i nord, byr ikke lenger på problemer. SDF utgjør fortsatt det militære nærværet, selv om den kurdisk-dominerte styrken formelt er integrert i den nye regjeringshæren under HTS-kommando.
Det militære spørsmålet i Rojava framstår som en stillingskrig under en labil våpenhvile.
Tidligere øverstkommanderende for og en av grunnleggerne av den kurdiske militsen Folkets forsvarsstyrker (YPG, Yekîneyên Parastina Gel), Sipan Hamo, ble 10. mars utnevnt til viseforsvarsminister med ansvar for den østlige regionen.
SDF har nå utstasjonert tre enheter med 1300 soldater i hver, i Hasakah, i al-Jazira og i Kobanê. Det er med andre ord snakk om fulladede bataljoner (vanligvis 400-1200 soldater) som vanligvis står under kommando av en oberstløytnant. Det er snakk om “uavhengige” styrker selv om overkommandoen sitter i Damaskus.
Det blir understreket ved at dette er de eneste militære styrkene i disse tre områdene som alle ligger under Østregionen (Hasakah, Raqqa og Deir az-Zur) – som non de guerre “Darwish Afrin” eller “Swar” Hamo har kommandoen over.
Regjeringshæren i Qamishli, grenseby til Nusaybin i Tyrkia, ville gjerne hatt sikkerhetsstyrker utstasjonert i Hasakah, men SDF, og dermed Hamo, sier na (nei).
Hamo kjenner diplomatiets irrganger og skyttergraver. Han møtte Russlands daværende forsvarsminister Sergej Sjojgu (november 2012 – mai 2024), da president Vladimir Putins villmarksturkamerat og nå nasjonal sikkerhetsminister, og forsvarssjef Valerij Gerasimov (siden 2012) i Moskva i oktober 2017 for å diskutere situasjonen i og framtida til oljebyen Deir az-Zur og Raqqa. Han kritiserte Russland offentlig for å begå en strategisk feil da Kreml ikke greip inn da Tyrkia og deres islamistiske leiesoldater i Syrias nasjonalhær (SNA) rykket inn i Afrin-enklaven, hans hjemsted, under “Operasjon Olivengrein” (tyrkisk: Zeytin Dali Harekâti, 20. januar – 24. mars 2018) i februar 2018.
Andre SDF-soldater tjener som grensevakter som kurdiske soldater. Grensestyrkene står under regjeringshærens kommando, men de kurdiske grensevaktene har lavere kurdiske offiserer.
Spørsmålet om Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ, Yekîneyên Parastina Jin) er ikke løst. Myndighetene har forsøkt å få den kurdiske kvinnemilitsen integrert i hærens “antiterrorstyrker”. YPJ kan gjerne opptre som sikkerhetsstyrker lokalt, men vil ikke la seg integrere i hæren.
YPJ forblir en styrke på egne bein og «har sikret sin plass som en selvstendig og distinkt styrke i diskusjoner og vurderinger knyttet til integreringsprosessen,» fastslår YPJ-ledelsen i en uttalelse som ble sendt ut 20. oktober, ifølge det kurdiske nyhetsbyrået Firat (ANF).
– Som en del av arbeidet for å skape stabilitet i regionen og bygge en trygg framtid, pågår det diskusjoner og vurderinger knyttet til integreringsprosessen. I denne prosessen inntar YPJ en distinkt og særegen posisjon.
– YPJ er ikke bare en militær styrke; de er også et symbol på kvinners vilje og kamp. Det pågår derfor omfattende diskusjoner om detaljene rundt deres deltakelse og rolle i den nye strukturen, med utgangspunkt i å ivareta kvinners identitet, erfaringer og oppnådde resultater, heter det i YPJ-erklæringa.
– YPJs grunnleggende utgangspunkt er “å beskytte det vårt folk har oppnådd, samt kvinners legitime rettigheter.»
Tyrkia i førersetet
Kobanê er ikke lenger beleiret eller blokkert, men det er landsbyer i grensetraktene som fortsatt er under tyrkisk kontroll. Det slår ikke minst tilbake på fungerende president Shara’a og hans forhold til Ankara. Den tyrkiske utenriksministeren Hakan Fidan, med kurdisk far fra Van og tyrkisk mor fra Denizli, opptrer som føringsoffiser i Damaskus.
Flere fraksjoner av SNA har blitt innlemmet i den nye HTS-hæren og støtter HTS-regimet. Blant dem er krigsherren Abu Hatem Shaqra fra Deir az-Zur (opprinnelig Ahmad Ihsan Fayyad al-Hayes).
Han var kommandant for Tajjamu Ahrar ash-Sharqiya som han opprettet i 2016. Denne besto av jihadister fra Deir az-Zur og Hasakah som ble fordrevet i kampen mot YPG, IS og Assad-hæren (2011-14) og som ble en falang av SNA.
Shaqra og Ahrar ash-Sharqiya har et blodstenkt og en skremmende dødehavsrull av anklager om drap og henrettelser, ran og andre krigsforbrytelser og «grove og systematiske brudd på menneskerettighetene» som klassifiserer som forbrytelser mot menneskeheten. Jihadistgruppa ranet til seg og tjente penger på å smugle inn IS-terrorister til fronten, og medlemmer av familier fra den religiøse folkegruppa jesidier som ble slaktet med av IS i Irak, ut fra Afrin, ifølge Euphrates Post (på arabisk, 3. august 2019) og Asharq al-Awsat (på arabisk, 6. mai 2025) – og mer utdypende: https://syriadirect.org/the-case-of-abu-amsha-how-commanders-of-turkish-backed-factions-in-northwestern-syria-go-unpunished/
Shaqra ble i fjor utnevnt til kommandant for 86. divisjon i HTS-hæren. Det utløste reaksjoner. «Den midlertidige myndighetens beslutning om å utnevne denne personen – som har en lang historikk med menneskerettighetsbrudd og undergraving av vårt oppdrag for å bekjempe IS – til en offisiell stilling, er en alvorlig feil som USA ikke støtter,» sa talskvinne i utenriksdepartementet på Foggy Bottom i Washington, Tammy Bruce (15. mai 2025).
Abu Hatem Shaqra ble deretter flyttet til en lavere militær stilling i HTS-hæren.
Det betyr ikke at Tyrkia er ute av Syria, langt der ifra, understreket to DAANES-representanter under et møte i Brussel (16. oktober). Situasjonen er heller at Ankara kontrollerer Syria gjennom Damaskus som har fått grønt lys om at det ikke lenger er brukt for de jihadistfraksjonene som ikke er innlemmet i HTS-hæren.
De som vender hjem
Folk har store problemer med å vende tilbake til Afrin hvor det fortsatt befinner seg tyrkiske militærbaser i fem landsbyer. Det hindrer innbyggerne fra disse landsbyene i å vende hjem. De ligger Jilbre i Sherawa-distriktet, i Darwish og Chiye (Jiy) i Rajo-distriktet, i Sheikh Khurza Fawqani i Bulbul-distriktet og i Kimar (Kafr Jannah).
Familiene til mange SNA-soldater og syriske flyktninger har overtatt husene og vil ikke gi slipp på dem når de opprinnelige eierne, ofte kurdere, vender tilbake. Noen blir tilbudt om å kjøpe husene tilbake for summer de ikke er i nærheten av å ha råd til.
Det samme gjelder for Ras al-Ain (Serêkaniyê) i Hasakah-regionen. Folk får ikke sine hus eller eiendeler tilbake, fastslår Îbrahîm Şêxo, talsmann for Afrins menneskerettsorganisasjon (AHRO).
Å sikre at fordrevne skulle kunne vende trygt tilbake til sine hjem, og å garantere grunnleggende rettigheter for alle befolkningsgrupper, var et sentralt punkt i integreringsavtalen fra 29. januar mellom interimregjeringa og SDF. Det skulle skje gjennom et omorganisert sikkerhetsapparat og innlemmelsen av lokale administrasjoner i det nye sentrale systemet.
Det gjaldt folk som er blitt tvangsfordrevet fra Afrin (Efrîn), Ras al-Ain og Tell Abyad (Girê Spî) i Raqqa-regionen i nordområdene.
Og fra Shahba i Jabal ad-Druze i Suwayda-regionen i sør, om lag 90 kilometer sør for Damaskus, i den gamle romerske provinsen Petraea. Her druserne i flertall i en by med både en gresk-bysantisk melkittisk-kristen og en sunni-muslimske beduiner minoritet.
Det ligger i 29. januar-avtalen som fulgte etter den brutte våpenhvileavtalen 7. oktober i fjor, at det er opp til interimsregjeringa å sørge for at boliger som var okkupert av væpnede grupper eller personer fra andre byer, blir fraflyttet. Det har i liten grad skjedd.
Vel 80.000 har vendt tilbake til Afrin og 2000-2500 personer Ras al-Ain, en av de eldste byene i oldtidas Øvre Mesopotamia som blir kalt Al-Jazira, ifølge Îbrahîm Şêxo.
Han rapporterer til Firat at væpnede grupper og enkelte arabiske familier nekter å forlate boligene og eiendommene. Rundt to tusen hjem i Afrin er ikke blitt gitt tilbake til sine rettmessige eiere.
Şêxo forteller: – Disse gjenglederne og arabiske familiene krever store summer for boligene og eiendommene som tilhører de hjemvendte familiene. De ber om beløp på mellom 2000 og 10.000 dollar. Summen avhenger av boligenes størrelse og hva slags eiendeler som befinner seg i dem. Administrasjonen i Afrin eller de andre stedene har ikke maktet å fatte en beslutning som sikrer at familiene får tilbake boligene og eiendommene sine.
Familier må søke ly hos slektninger eller leie boliger.
De som okkuperer disse boligene, er arabere fra byene Deraa (“Fortet”) i sørvest, omtrent tretten kilometer fra grensa til Jordan, og Homs og Hama i den fruktbare Orontes-dalen, alle tre steder som sto i front under opprøret mot Assad-regimet i 2011.
Homs, landets tredje største by, og Hama (“Festning”) har vært arnesteder for Det muslimske brorskapet og andre islamistiske grupper.
Væpnede grupper sprader rundt i sentrum av Ras al-Ain som har hatt arabisk flertall og minoriteter av kurdere, assyrere, armenere, turkmenere og tsjetsjenere. Den tyrkiske invasjonen i 2019 har gort byen nærmest til en forlengelse av den tyrkiske Şanliurfa-provinsen som er innafor gangavstand fra byen (som går tilbake til 8000 år før vår tidsregning).
– De fleste av disse væpnede gruppene kommer fra nabolaget Xiwêran i Hasakah, de neker å forlate sentrum av Serêkaniyê og hindrer familier i å vende tilbake. ifølge Şêxo.
Både i Afrin og Ras al-Ain skjer husokkupasjonene i samband med at olivenlunder og jordbruksarealer har blitt beslaglagt og ikke blir levert tilbake til eierne. Det har til og med økt, ifølge Şêxo.
– Den tyrkiske staten og de væpnede gruppene har inngått en avtale om dette spørsmålet. I Efrîn finnes det også et såkalt ‘suverenitetsfond’, som brukes til å beslaglegge inntekter folk har tjent. De tar 35 prosent av avlingene under påskudd av beskatning. Etter protester ble denne andelen imidlertid redusert til 20 prosent, opplyser menneskerettsforkjemperen.
Ingen har vendt tilbake til Tell Abyad som Tyrkia og deres leiesoldater i SNA inntok under “Operasjon Fredskilden” (tyrkisk: Bariş Pinari Harekâti) i oktober 2019. Her pågår det fortsatt forhandlinger.
Fortsatt befinner det seg 1300 familier fra Shahba i byen Hasankah, med opp mot 450.000 innbyggere som i 1992 ble beskrevet som “en arabisk by med en voksende kurdisk befolkning”, og i grensebyen Qamishli ved elva Jaghjagh der folketallet har passert 300.000, på linje med Bergen (295.000).
Her gjøres ingen tiltak for å legge til rette for at de kan vende hjem, fastslår Şêxo.
Ingen kommer til dekket bord. Enkelte innbyggere, som ikke har funnet arbeid etter at de har vendt tilbake, har blitt tvunget til å flytte til Qamishli og Aleppo.
Fattigdommen er det grunnleggende problemet over hele det raserte Syria.
Avtalene som ble inngått i tråd med avtalen av 29. januar blir ikke uten videre gjennomført i praksis, konkluderer han overfor AFN.
Tilfellet Hasakah
Spenninga er på ingen måte utladet. Den får stadig utløp i voldelige aksjoner, som i blandingsbyen Hasakah. Tirsdag i forrige uke (13. oktober) ble partikontoret til PYD i bydelen Xiwêran stormet og kurdiske symboler for Rojava-revolusjonen ble vandalisert, blant annet et minnemerke med bilder over martyrkvinner.
Dette er en trussel mot den sosiale freden, friheten til å drive politisk virksomhet og sameksistensen i den mangfoldige etniske og religiøse byen i hele det nordøstre Syria, advarer PYD og viser til et tilsvarende angrep i Tell Tamer (“Daddelåsen”) som ble bygd av Tyari-assyrere fra på 1930-tallet og som i dag i hovedsak er bebodd av arabere. Assyrerne utgjør vel tjue prosent.
Byen ligger på en direkte linje mellom Ras al-Ain, 35 kilometer nordvest, og Hasakah, 40 kilometer sørøst, på Hovedvei 4 til Aleppo, områdets viktigste transportrute.
Her ble senteret for Rådet for familier til martyrer angrepet.
Målene taler sitt tydelige språk. Senteret er viktig for organiseringa av lokalsamfunnet og samarbeidet mellom ulike folkegrupper, konstaterer Firat.
«Angrepene i Til Temir og nå i Hesekê, samt ødeleggelsen av kontoret vårt, tyder på en systematisk plan for å undergrave samleksistensen,» heter det i uttalelsen fra PYDs generalråd.
Angrepene i Hasakah og Tell Tamur er synlige og alvorlige tegn på de politiske vanskelighetene som Rojava-bevegelsen står overfor. Politikken som bygger på ideologien til Abdullah Öcalan, den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), om demokratisk konføderalisme er for radikal for store deler av de tradisjonelle omgivelsene enten de er forankret i Assad-regimets sekulære versjon eller den islamistiske utgaven som nå trer fram. Begge utgaver inneholder arabisk sjåvimisme og rasistiske holdninger og tilbakestående kvinnesyn i alle folkegrupper.
At krigen har sluppet taket, åpner for et større rom for politiske konfrontasjoner. De vil utfolde seg lokalt på bakken og i gatene som i Hasakah, og i Damaskus på høyt nivå som igjen vil legge føringer nedover lokalt og regionalt, utover Syrias grenser.
Mens Assads-regimets praksis var “basert på ekskludering av andre identiteter og avvisning av sosialt mangfold,» ifølge PYD, i en angivelig radikal forkledning, er det nå sterke og inngrodde tradisjonelle holdninger som vil få utslag.
Det har vi tidligere sett i flere tilfeller der radikale frigjøringsbevegelser, som til og med har vært framgangsrike, gradvis og delvis blitt spist av det tradisjonelle samfunnet de har blitt satt til å lede – og selv blitt del av det.
Det skjedde med FLN i Algerie, og de samme trekkene går igjen i Det eritreiske folkets frigjøringsfront (EPLF), nå Folkefronten for demokrati og rettferdighet (PFDJ, ህዝባዊ ግንባር ንደሞክራስን ፍትሕን), i Eritrea.
PYD nøyer seg ikke med å be myndighetene gripe inn og forhindre at de voldelige og hatefulle aksjonene brer seg. Partiet retter oppfordringer til politiske og sosiale krefter til å ta tak i problemene for å hindre at de utvikler og sprer seg ved “ å opprettholde dialogen og sameksistensen og til å verne om den sosiale freden.»
Et urovekkende signal er at dusinvis at folk ble brakt inn fra Damaskus-kontrollerte områder i nord for å slutte seg til provokasjonene i det mangfoldige Hasakah der kurderne i hovedsak bor i bydelene Mufti og Salihiyê, araberne i Xiwêran, Neşva og Tel Hacer og ulike folkegrupper lever sammen i Aziziyê og deler av sentrum, melder den kurdiske journalisten Gurbet Sarya i AFN.
Her står de ulike styringsformene opp mot hverandre: den sentraliserte modellen til HTS og “den autonome administrasjonen” til DAANES som bygger på delt styring der ulike deler av samfunnet har innflytelse. HTS nekter eller har store vansker med å anerkjenne kurdernes eller andre folkegruppers politiske vilje, identitet og kulturelle rettigheter.
I midten av februar ble Qamishli-kurderen Nureddin Isa Ahmed (nom de guerre Abu Omar Khanika) utnevnt til guvernør i Hasakah av president Sharaa. Han har bakgrunn som offentlig representant for SDF og var medlem av overkommandoen og leder for Alaya-fengslet som var fylt med Daesh-terrorister (IS), i Qamishli, ifølge Channel 8.
Han hadde et ry på seg for å løse konflikter mellom arabere og kurdere og for å ha direkte forbindelser med ledelsen i PKK, ifølge den syriske mediaorganisasjonen Enadi Baladi.
Noe av det første han gjorde var å opprette en ny helsekomité for Hasakah.
Damaskus har innsatt brigadegeneral Ziyad al-Ayesh som president Sharaas spesialutsending til å overvåke gjennomføringa av integrasjonsavtalen i egenskap av viseinnenriksminister for sivil status. Begge har med andre ord en sivil status med militær bakgrunn og har ansvaret for at to av de tre SDF-brigadene ble innrullert i HTS-hærens 60. og 72. divisjon i Hasakah, Qamishli og Derrik og i Kobané, men likevel som selvstendige enheter. Det skjedde i mai. Samtidig pågår arbeidet siden august med å legge sikkerhetsstyrkene til DAANES, Asayish (kurdisk for “sikkerhet”), inn under innenriksdepartementet i Damaskus.
Dette utgjør rammene for de politiske spenningene i Hasakah; med antikurdisk hatretorikk og angrep på kurdiske symboler og forsøket fra Damaskus med å ta kommandoen over styringa over integrasjonsprosessen som berører mange kritiske punkter.
Spenninga har steget siden september og i løpet av de tre første ukene av oktober. Sosiale medier og flere fjernsynskanaler oppfordret alle arabere i Hasakah til å delta i en marsj rettet mot kurderne etter fredagsbønnen 2. oktober. Det samme skjedde i Raqqa og Ras al-Ain.
I bydelene Xiwêran og Neşva i Hasakah ble kurdiske flagg brent, og kurdiskspråklige skilt revet eller malt over. Kurderne i Hasakah glemmer ikke at IS hadde stor støtte i det arabiske Xiwêran. IS har fortsatt hemmelige celler. Nesten tre tusen IS-medlemmer satt fengslet i Hasakah-området.
Herfra lyder arabiske jihadistrop om at Damaskus må ta full kontroll. Ropene rommer mange provokasjoner