Ennå ingen kurdiske garantier i Tyrkia
Det henger noe dystert over tyrkisk politikk. Opposisjonen er betydelig svekket i løpet av to år, den er mer fragmentert og retningsløs og tilsynelatende mindre villig til å slutte rekkene med det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet DEM med å gi rammeavtalen som nasjonalforsamlinga i Ankara vedtok 10. august, et mer solid politisk og juridisk innhold. Loven er det foreløpige resultatet av utspillet som Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK) som har sittet fengslet på Imrali-øya i Marmarahavet i nesten 28 år, kom med 27. februar i fjor. Her oppfordret han PKK til å legge ned geriljaen, Folkets forsvarsstyrker (HPG), og gå inn for å oppløse partiet som en del av en videre politisk og juridisk prosessen for fred og demokratisering som blir grunnlovsfestet.
Prosessen inneholder tre løp: fullstendig avvæpning og oppløsning av PKKs væpnede strukturer, etableringa av en pålitelig mekanisme for tilbakevending og integrering av styrkene og politiske og juridiske reformere, noe som er eksistensielt sett fra et kurdisk perspektiv. Faktorenes orden er ikke likegyldig, men det er likevel her det butter: Kurderne krever garantier for at avvæpninga faktisk fører til bindende politiske og juridiske rettigheter.
Vedtaket i nasjonalforsamlinga ga prosessen et institusjonalisert rammeverk som fredsprosessen i 2013-15 som Öcalan initierte, ikke hadde og som har ført til politiske forhandlinger på tvers av de politiske skillelinjene på ulike fronter – og med ringvirkninger til den politiske prosessen i det kurdiske Nord-Irak og forholdet mellom Ankara og Bagdad med hensyn til avvæpninga av PKK og Tyrkias okkupasjon av deler av grenseområdene på irakisk side.
Svakheten i avtalen og i politikken i Tyrkia er at den i større grad fokusere på avvæpning enn på de politiske røttene til konflikten, et skille mellom «et stort skritt mot å avslutte krigen» og «å løse det kurdiske spørsmålet», ifølge Reuters. Etter 10. august har spørsmålet fått en annen betoning om hvorvidt den tyrkiske regjeringa er villig til å endre antiterrorlovene, gi politiske og kulturelle rettigheter for kurdere, reformere det lokale styringssystemet og å løse fangespørsmålet, inkludert å , avklare Öcalans rolle i den videre prosessen.
Dette er vippepunktet – og det telles ned til 27. november. Da tar det mektige nasjonale sikkerhetsrådet (MGK) sin beslutning angående rammeavtalen.
En veteran venter
– Dialogen med Staten går veldig langsom, konstaterer Zübeyir Aydar, den politiske veteranen som synes å ha en fot i nær sagt hele den kurdiske bokstavsalaten.
Han sitter i eksekutivrådet for Kurdistans fellesskapsforeninger (KCK, Koma Civakên Kurdistanê).
Det gjør ham til de facto politisk leder for Kurdistans arbeiderparti (PKK, Partiya Karkerên Kurdistanê), mens partiets tidligere leder og ideolog, Abdullah “Apo” Öcalan, har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden februar 1999, i snart 28 år.
Öcalan var med å opprette PKK 27. november 1978, og datoen gjør at mange forventer nye utspill i “Demokrati- og fredsprosessen” som Öcalan dro i gang 27. februar ifjor. Det er det som nå opptar Aydar som ble født i landsbyen Yanikses i Sirt-provinsen i venstre hjertekammer av Bakurê Kurdistanê, den tyrkiske delen av Kurdistan, en gang i 1961.
Aydar ble valgt inn til nasjonalforsamlinga i Ankara i 1991 for det første kurdiske partiet i Türkiye, Folkets arbeiderparti (HEP, tyrkisk: Halkin Emek Partisi) og ble over i det nye Demokratisk parti (DEP, tyrkisk: Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Demokrasiyê), ledet av den profilerte politikeren Leyla Zana, i mai 1993 da HEP ble forbudt.
DEP ble forbudt i juni 1994. Da dro advokaten Aydar som hadde bakgrunn i menneskerettsforeninga IHD (İnsan Haklari Derneği), i sikkerhet til Belgia, mens Zana og tre andre DEP-ledere, Hatip Dicle, Selim Sadak og Orhan Dogan, ble arrestert i desember og dømt til femten års fengsel, anklaget for medlemskap i PKK og for å ha båret klær i de kurdiske fargene rødt, grønt og gult.
Tiltalen for forræderi ble derimot droppet, men rekka av forbudte kurdiske partier stoppet ikke der. I dag er det det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes likestillings- og demokratiparti DEM (kurmanji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi) som har tatt over stafettpinnen og står i striden.
Den kurdiske partistafetten * HEP - Folkets arbeiderparti (Halkin Emek Partisi), splittet ut fra Det sosialdemokratiske folkepartiet (Sosyaldemokrat Halkçi Parti, SHP): juni 1990-juli 1993, forbudt. * Özdep - Frihet og demokratipartiet (Özgürlük ve Demokrasi Partisi): oktober 1992-november 1993, forbudt. * DEP - Demokratipartiet (Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Demokrasiyê): mai 1993-juni 1994, forbudt. * HADEP - Folkets demokratiske parti (Halkin Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Demokrasiya Gel): mars 1994-mars 2003, forbudt. * DEHAP - Demokratisk folkeparti (Demokratik Halk Partisi, kurdisk: Partiya Gel a Demokratîk): oktober 1997-august 2005; oppløst og gikk inn i DTP. * DTP - Demokratisk samfunnsparti (Demokratik Toplum Partisi; kurdisk: Partiya Civaka Demokratîk): august 2005-desember 2009, forbudt. * BDP - Fred og demokrati-partiet (Barış ve Demokrasi Partisi; kurdisk: Partiya Aştî û Demokrasiyê): mai 2008-juli 2014. * HDP - Folkenes demokratiske parti (Halklarin Demokratik Partisi; kurdisk: Partiya Demokratîk a Gelan): oktober 2012-oktober 2023, gikk inn i DEM. * DEM - Folkenes likestilling og demokratiske parti (Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan): oktober 2023. Partiledere: Tülay Hatimoğulları Oruç (49, tyrkisk lingvist, kvinne) og Tuncer Bakirhan (56, mann, kurder, tidligere leder for Dehap).
Aydar har oppholdt seg i Brussel siden, med kjent adresse Rue Jourdan i den semifasjonable bydelen Louiza (Louise). I det nyklassistiske huset hvor Kurdistans nasjonalkongress (KNK, Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê) har kontorer og et aktivt tilholdssted for valgte representanter og aktivister på hel- og deltid, er det høyt under taket, og dypt ned i lenestolene og sofaene i rommet. Her blir vi nok en gang oppdatert om forholdene i Tyrkia av Aydar etter den 20. internasjonale EUTCC-konferansen (EU Turkey Civic Commission) om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne i EU-parlamentet.
Aydar er fortsatt etterlyst i Tyrkia for å være «medlem av et ulovlig politisk parti», det vil si PKK, og havnet i oktober 2009 på lista over USAs liste over etterlyste for angivelig «narkotikahandel», sammen med Murat “Cemal” Karayilan, øverstkommanderende for den nedlagte PKK-geriljaen, Folkets forsvarsstyrker (HPG, Hêzên Parastina Gel),og Ali Riza Altun som ble drept i Qandil-fjellene (Çiyayên Qendîlê), PKKs hovedkvarter i Nord-Irak, i 2019.
Aydar har heller aldri vært trygg. I 2017 avslørte belgisk etterretning et plott for å likvidere Aydar og Ramzi Kartal (78), en annen eksilpolitiker som det er lett å få kontakt med gjennom flere tiår.
– Det har gått nesten to år siden Öcalans utspill, og det har ikke vært mye framskritt. Men noe skjer, og det å hevde at det ikke skjer noe som helst, er ikke sant. Det skjer ingen framgang i kjernespørsmålene, bare på mindre områder, konstaterer Aydar.
Ankara-avtale i august
Dragkampen står nå over å fylle rammeavtalen som ble vedtatt 10. august, med et innhold som er akseptabelt og reelt.
Rammeavtalen (tyrkisk: çerçeve anlaşma) for det kurdiske spørsmålet, med den offisielle tittelen «Loven om styrking av nasjonal solidaritet og sosial integrasjon», ble vedtatt av den tyrkiske nasjonalforsamlinga (Türkiye Büyük Millet Meclisi) i Ankara 10. august med overveldende flertall: 468 mot 88 stemmer og seks avholdende.
Flertallet inkluderer partiet til president Recep Tayyip Erdoğan, Rettferdighet og utviklingspartiet (AKP, Adalet ve Kalkinma Partisi) som sitter i koalisjon med det høyreekstreme Partiet for den nasjonalistiske bevegelsen MHP (Milliyetçi Hareket Partisi) som har fascistiske røtter.
Vedtaket ble umiddelbart presentert som et historisk skritt av DEM, men et skritt med betydelig gangsperre. Loven skal gi et rettslig rammeverk for freds- og demokratiseringsprosessen. Den bygger operasjonelt på en trinnvis gjennomføring hvor PKK oppløser sin militære fløy og trekker seg ut av grenseområdene i Qandil (Gara-fjellene) i Dohuk-provinsen i Nord-Irak. Parallelt skal den tyrkiske staten foreta juridiske endringer som skal rydde vei for en politisk prosess som forhåpentligvis vil føre til grunnlovsendringer.
Men her står svakhetene med hensyn til rammeavtalen i kø. De grunnleggende politiske spørsmålene som er knyttet til grunnlovsfestede rettigheter med hensyn til nasjonal og religiøs identitet og språk, er overlatt til egne og atskilte beslutninger, ikke som del av rammeavtalen – eller i realiteten til det nasjonale sikkerhetsrådet MGK (Milli Güvenlik Kurulu) slik mange, også innafor den kurdiske bevegelsen, hevder.
Det andre store ankepunktet er at rammeavtalen ikke innebærer noe generelt amnesti, men i stedet mekanismer om begrenset soning og utsatt etterforskning. Det gjelder også profilerte politiske fanger som Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ , medledere i HDP (tyrkisk: Halkların Demokratik Partisi; kurdisk: Partiya Demokratîk a Gelan) fra 2014 til de begge ble fradømt sin parlamentariske representasjon i februar og ledervervene i mars 2017. HDP besto fra 2012 til DEM ble dannet i 2023.
Begge ble fratatt parlamentarisk immunitet i mai 2016. Det banet vei til at de ble arrestert 3. og 4. november 2016, for ti år siden i disse dager. I mai 2024 ble Yüksekdağ dømt til tretti års fengsel; Demirtaş fikk førti år.
– Staten vil at Bevegelsen legger ned våpnene. Punktum. Og deretter skal vi snakke om kurderspørsmålet. Men vi kan ikke akseptere den rekkefølgen. Vi må komme i gang med å diskutere kjernespørsmålene. Våpnene kommer heller ikke til å overlate våpnene til Tyrkia; de vil bli overlevert til kurdere i andre steder av Kurdistan. Tyrkia trenger ikke disse våpnene, sier Aydar og snakker om PKK og Folkets forsvarsstyrker (HPG) på vegne av KNK som han representerer.
Öcalan ble, naturligvis, hørt i sin oppfordring om å nedlegge PKK uten noen endelig sluttdato. HPG foretok en symbolsk og seremoniell brenning av et knippe våpen i Qandil, og PKK oppdaterte informasjon som organisasjonen tidligere har holdt hemmelig, blant annet med hensyn til sensitive dødsfall.
– Dette er en rammeavtale med mange brister og som gir Staten overtaket. Vi tror ikke på måten dette gjøres på. Det er ikke streket opp noen annen vei enn å legge ned PKK og overgi våpnene til HPG, fastslår Aydar.
– Vi krever nye lover og ny grunnlov, slik at våre politikere og representanter kan jobbe politisk.
Fanget i teksten
Det rammer også Aydar selv. Han kan ikke vende tilbake til Sirt, eller til Tyrkia for den saks skyld, for å gjenoppta den politiske virksomheten han drev fram til 1994. Det er ikke mulig i dag. Det gjelder ham.
Om rammeavtalen blir stående slik den nå er utformet, betyr det at hele lederskapet, inkludert de i Qandil i Nord-Irak, ikke kan vende hjem. Det dreier seg om om lag åtte tusen.
Rundt fire tusen politiske fanger vil slippe ut; vel tre hundre vil bli sittende i henhold til avtalen. De med livstidsdommer blir ikke løslatt.
Faren for at mange som blir satt fri, eller som vender tilbake, blir arrestert igjen.
– Det fins ingen garantier. Derfor trenger vi lover for våre kamerater som gjør at vi ikke havner i samme situasjon som mange palestinere havner i. Om vi ikke får stadfestet et reelt partnerskap for å være med å styre gjennom rammeavtalen, kommer vi ikke videre.
«Styrking av sosialt samhold og nasjonal solidaritet» som rammeloven har som tittel, er fattig på sosialt samhold og nasjonal solidaritet. Oppsida er fortsatt at dette er første gang det foreligger et konkret rettslig rammeverket. Den Öcalan-initierte prosessen fra 2013 til 2015 etterlot ingen “dokumenterte” spor da Erdoğan slo kontra og nok en gang forsøkte å knuse PKK og den omkringliggende kurdiske bevegelsen etter å ha sikret seg et maktkonsentrert presidentstyre à la USA, Russland og Frankrike.
Han var statsminister fra mars 2003 til august 2014 og har deretter sittet som president.
Det blir lagt vekt på at rammeavtalen innebærer slutten på den væpnede konflikten. Det er en fortegnet situasjonsbeskrivelse. I praksis la PKK ned den væpnede kampen i forbindelse med det forrige fredsinitiativet fra Öcalan. HPG trakk ut sine kampenheter fra Tyrkia og opp i Qandil-fjellene. Alle offensive militæroperasjoner ble innstilt. Men ankepunktet som nå brukes, er at HPG fortsatt er bevæpnet. Dette bruker regjeringa og opposisjonspartiene som kamuflasje for ikke å ville gå inn i de reelle politiske spørsmålene.
I stedet flyttes fokus over på de politiske fangene og ikke minst løslatelsen av Öcalan som har stor politisk og følelsesmessig verdi for mange erfarne og politisk aktive kurdere og som føler forpliktelser overfor kamerater som har sittet inne i mer enn ti år eller i snart 28 år som i Öcalans tilfelle fra han ble kidnappet av den tyrkiske nasjonale etterretningsorganisasjonen MIT (Millî Istihrat Teşkilati), i ledtog med CIA og Mossad, på vei til flyplassen i Nairobi 15. februar 1999.
Enkelte dømte PKK-fanger vil bli gjort betinget; andre vil få etterforskning og rettssaker satt på vent i fem til ti år, for så å bli frafalt om de ikke begår “forbrytelser” i tidsrommet.
Personer dømt til livsvarig fengsel blir ikke omfattet av disse bestemmelsene, fastslår justisminister Akin Gürlik. Og det gjelder absolutt ikke Öcalan, stadfestet hans forgjenger, Yılmaz Tunç, flere ganger før han forlot posten i februar.
Öcalan ble dømt til døden 29. juni 1999, men dødsstraffen ble omgjort til livsvarig fengsel i august 2002 da Tyrkia avskaffet dødsstraffen etter sterkt påtrykk fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) i Strasbourg som ble opprettet i 1959 og gjort permanent i 1998.
Benådning gjelder ikke folk som har fått omgjort en dødsstraff, understreket Tunç.
En kurdiske etterretningskilde i Brussel antydet, naturligvis dulgt, overfor undertegnede at Öcalan kunne bli løslatt i en prosess, men eventuelt i Suleimania (kurdisk: Slemani) i det kurdiske Nord-Irak, Başûrê Kurdistanê, ikke i Tyrkia og med politiske håndjern og fotlenke.
Det er vanskelig å stadfeste hvor mye hold det er i “tipset” eller hvorvidt det i det hele talt befinner seg noe under bordet.
Uansett, om en ser bort ifra Öcalan som nå ser ut til å få bedre soningsforhold på fengselsøya Imrali i Marmarahavet på Middelhavet-sida av det trange Bosporos-stredet, står det nå om juridiske rettigheter opp mot avvæpning og slutt på væpnet virksomhet.
Men tilnærminga er diamentralt motsatt, nærmest antagonistisk: Gjennomgangstonen i Ankara og fra Erdoğan er å gjøre “Tyrkia fritt for terrorisme”, mens DEM og den kurdiske bevegelsen insisterer på at det kurdiske spørsmålet blir frikoblet fra det tyrkiske sikkerhetsspørsmålet som Ankara hele tida viser til, og overført til det politiske og juridiske feltet, eller fra “vold til politikk” som DEM-representanten Darya Arslan sier til Havarnews (11. august).
Viktig dørterskel
Öcalans utspill 27. februar i fjor var viktig fordi det løftet fram det kurdiske spørsmålet som et regionalt problem og gjorde det til et fredsspørsmål som også berører Europa. 10. august var “en viktig dørterskel,” mener Pervin Buldan, som har gått gjennom rekka av forbudte kurdiske partier, fra Folkets demokratiske parti (Hadep, Halkın Demokrasi Partisi, 1994-2003) og ble valgt inn i parlamentet i 2007 for Demokratisk samfunnsparti (DTP, Demokratik Toplum Partisi, kurdisk: Partiya Civaka Demokratîk) for valgkretsen Iğdir på grensa til Iransk Kurdistan (Rojhilatê Kurdistanê).
Hun var med på å opprette Solidaritet og støtte for familier til forsvunne (Yakay-Der, Yakınlarını Kaybeden Ailelerle Yardimlaşma ve Dayanişma Derneği) i 2001, sju år etter at hennes mann, forretningsmannen Savaş Buldan, som ble arrestert av sikkerhetsstyrkene, anklaget for å samarbeide med PKK, og ble funnet drept i juni 1994.
Buldan, som i dag representerer Van, var medleder i HDP sammen med Mithat Sancer og leder den såkalte Imrali-delegasjonen som nå og da får besøke Öcalan på Imrali og leder DEMs forhandlinger med de øvrige partiene i parlamentet og sivile masseorganisasjoner.
– Avvæpning betyr ikke fred eller demokrati. Det er tid for å utvide rammeavtalen og gjøre den til et redskap for folk. Öcalans ord er vårt sterkeste våpen som koordinater for fred og stabilitet. Det innebærer at han må løslates og være i stand til å møte det sivile samfunnet i sikkerhet, sier Buldan.
– Derfor er det helt avgjørende med strukturelle skritt og å innføre, uten hindringer, ECHRs krav selv under de rådende forholdene. De to kampene henger sammen, opposisjonen mot regjeringa i parlamentet og opposisjonen fra arbeiderklassen utafor.
-Vi har mistet et tiår, sier Buldan og viser til den feilslåtte fredsprosessen (2013-15). Den største framgangen nå er at ingen blir drept, ingen forsvinner lenger, og at det pågår samtaler. Jeg tror ikke at det er noen vei tilbake fordi Öcalan er hundre prosent for prosessen, og vi står helt og holdent bak Öcalan, understreker hun uten å underslå hvor vanskelig veien framover er.
Fangen på fortet
Rammeavtalen er langt fra noen helhetlig avtale.
– Om mentaliteten og systemet ikke endrer seg, om lovene ikke blir endret, kan vi ikke snakke om fred eller en troverdig fredsprosess, istemmer Aydar.
– Dette et spørsmål om kurdernes eksistens. Vi krever av Staten at de må akseptere oss som folk, som kultur med vår historie. Vi snakker ikke i hemmelighet; alt vi sier er åpent. Vi føler oss trygge i det. Vi har tatt skrittene som trengs for å vise vår vilje. Det har ikke Staten gjort.
Lista er lang: Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) har krevd at de politiske fangene blir satt fri. Det har ikke skjedd, men det henger et forhåpningsfullt kanskje i lufta i desember.
Borgermestere og ordførere, kurdiske representanter i kommunestyrene som ble stemt inn under lokalvalget i mars 2024, ble fjernet og erstattet av folk som ble utpekt i Ankara. De har ennå ikke fått tilbake sine stillinger og verv.
– Vi trenger ingen lovendringer for dette, bare vilje til å endre politikk og følge loven, sier “terroristen” Aydar. Viljen knytter seg i høy grad til hva som skjer med Öcalan og hans rolle etter at PKK i mai ifjor vedtok å oppløse seg – uten fastsatt dato.
Det er nå bygd et hus i Imrali-fengslet hvor Öcalans nevø kan bo sammen med tre person og andre slektninger kan komme på besøk. Åtte kamerater besøkte ham i oktober, og det er langt opp til regelmessige besøk. Navnene er rapportert inn til myndighetene og har blitt akseptert. Journalister skal få slippe til på Imrali, opplyser Aydar og understreker at dette er løfter.
– Om dette skjer, kan vi si at det har skjedd en viss bevegelser, sier Aydar som fortsatt er “rødlistet” i Ankara, og Öcalans juridiske status er fortsatt fastlåst selv om det nå er et rammeverk rundt spørsmålet om avvæpninga og oppløsninga av PKK og HPG, hvilket det ikke var i 2013-15, knapt nok noe mer enn en porøs avtale.
Svekket opposisjon
Tyrkias politikk befinner seg i ulendt terreng. Det politiske landskapet i Tyrkia, og den langvarige økonomiske krisa har ikke sluppet taket. Arrestasjonen av Istanbuls borgermester Ekrem Imamoğlu i mars i fjor markerte en topp i den pågående arrestasjonsbølgen, men ingen kulminasjon.
Imamoğlu ble ansett som politikeren som kunne utfordre Erdoğan i valg gjennom sin kamp for å beholde sitt borgermesterkjede. Det gir et godt bilde av klimaet i tyrkisk politikk at Imamoğlu fra det kemalistiske republikanske folkepartiet CHP (Cumhuriyet Halk Partisi) ble anklaget for å støtte PKK.
Bare fire dager etter arrestasjonen nominerte 1,6-1,7 millioner CHP-medlemmer Imamoğlu som partiets presidentkandidat. Dermed materialiserte splittelsen i CHP seg i det nye partiet, Nytt parti (Yeni Parti).
Det ble opprettet av Özgür Özel i juli i år, bare en måned etter at han ble fjernet av den regionale domstolen i Ankara som CHPs partileder. Domstolen gjeninnsatte dermed CHPs tidligere partileder (2010-23) og presidentkandidat Kemal Kiliçdaroğlu.
Det betyr at opposisjonen mot Erdoğan og Folkealliansen (Cumhur Ittifaki) mellom AKP og MHP er betydelig svekket.
CHP og Yeni Parti var representert på EUTCC-konferansen i Brussel med sine parlamentarikere Oğuz Kaan Salici og Okan Konuralp sammen med Mehmet Emim Ekmen fra Demokrati og framskritt (Deva, Demokrasi ve Atılım Partisi), det nyliberalistiske og liberal-konservative partiet til Ali Babacan, som bekledde ulike ministerposter fra 2002 til august 2015, inkludert økonomiminister (2002-07), utenriksminister (2007-09) og visestatsminister (2009-15).
Det var ingen oppløftende seanse med tanke på hvilken drahjelp DEM kan få med hensyn til å flytte politiske steiner. Gjennomgangstonen i alle innleggene var vekt på avvæpning av PKK og løskrutt med hensyn til politiske krav for “å fjerne røttene til konflikten”. De har ikke løsrevet seg fra den tyrkiske nasjonalismen som har preget den tradisjonelle kemalismen etter Kemal Mustafa Atatürk (1881-1938) og den relativt moderate muslimske brorskap-linja til AKP under Erdoğan.
Erdoğan og tyrkisk nasjonalisme
Den nye, utadrettede tyrkiske nasjonalismen ble utarbeidet av Ahmet Davutoğlu, utenriksminister under Erdoğan (2009-14), som tegnet opp den nyosmanske politikken, som Erdoğan har fulgt siden, i bøkene “Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu” (Strategisk dybde. Tyrkias internasjonale posisjon) fra 2001 og
“Osmanlı Medeniyeti: Siyaset İktisat Sanat” (Den osmanske sivilisasjonen: politikk, økonomi, kunst) fra 2005. De gamle kartene til det osmanske riket fra forhandlingene etter 1. verdenskrig er hentet fram igjen.
Det er lett å undervurdere hvor sterkt den tyrkiske nasjonalismen står i befolkninga og hvor befengt deler av opposisjonen er av den. Det har blitt Erdoğans sterkeste politiske kort. Han er en aktør på den internasjonale arenaen og setter Tyrkia på kartet.
Det gir stemmer i potten og sikrer lojalitet i væpnede rekker og i byråkratiet som Erdoğan og AKP fikk hjelp av Fethullah Gülen-bevegelsen til å renske ut statsapparatet for tradisjonelle kemalister og erstatte dem med AKPere fram til det mislykte kuppforsøket 15. juli 2016.
Kuppet ble tilskrevet Gülen-bevegelsen som et opprør mot de korrupsjonsanklagene som hang over Erdoğan, hans familie og nærmeste krets. Kuppet ble fulgt av massearrestasjoner av gülenister som ble erstattet av nye kull av AKPere som bidro til å sikre kontrollen over statsapparatet. Predikanten Fethuallah Gülen døde i eksil i Pennsylvania i USA i oktober 2024, 83 år gammel.
At MHP-lederen Devlet Bahçeli som ble fører for partiet etter fascisten Alparslan Türkeş i 1997, var raskt ute med å reagere positivt på Öcalans utspill, er ikke uttrykk for at Folkealliansen har lempet på den tyrkiske nasjonalsjåvinismen. Det avslører det rettslige rammeverket hvor avvæpninga av PKK blir vektlagt framfor omfattende politiske reformer.
Det viser ikke minst overhøvlinga av opposisjonen som virker mer retningsløs enn på lenge, i motsetning til Erdoğan som igjen har styrket sin posisjon.
Tyrkia har inngått en militæravtale med en gammel rival i Midtøsten, Saudi-Arabia, og Pakistan, bygd på en variant av Natos artikkel 5-klausul. Ankara har bedret forholdet til Egypt og har markert seg med sine verbale slag mot Israel.
Erdoğan, som lenge lå i strid med Washington, har blitt tatt inn i varmen i Det hvite hus. Han har fortsatt et godt forhold til president Vladimir Putin selv om Tyrkia selger Bayraktar TB2-droner til Ukraina og er involvert i produksjonen i landet. Erdoğan pleier gode forbindelser til Beijing og vurderer medlemskap i både Shanghai Cooperation Organization (SCO) og Brics+.
Han anser heller ikke EU som noen utfordring fordi Brussel gir så klart uttrykk for at Europa er bastet og bundet avtalene som gjelder tilsiget av flyktninger fra Vest-Asia, slik det kom fram på EUTCC-konferansen. Dermed kommer kravene fra ECHR glatt i andre rekke – sammen med kravene fra DEM og PKK til ytterligere endringer i rammeverket for fredsprosessen fordi det er ikke nok at parlamentet i Ankara vedtar rammeloven til å gjennomføre den når Staten fortsatt er Erdoğan.