“Nye Syria” ett år etter
Artilleriangrepet mot Beit Jinn og innrykket i landsbyen Al-Asha har ført til at Israels offensiv for å utvide sin okkupasjon av syrisk territorium møter folkelig motstand for første gang. Innbyggerne i Al-Asha nekter å ta imot Israels “hjelp”, og Damaskus oppfordrer FN til å intervenere etter de dødelige sammenstøtene og bruddene på landets suverenitet.
Israel forsøker bevisst å utnytte interne motsetninger i den drusiske befolkninga til å legge press på Damaskus for å inngå en avtale om å anerkjenne Israel, inkludert Golanhøydene som ble inntatt under Seksdagerskrigen i juni 1967 og formelt annektet i 1981 – også i strid med folkeretten. Israel har inntatt Hermon-fjellet og fordrevet FN-styrken og vil sikre seg kontroll med vannkildene i Anti-Libanon-fjellene.
Israels innrykk setter søkelys på “fungerende president” Ahmed Hussein ash-Shara’a og hans HTS-regime (Hayat Tahrir ash-Sham). Situasjonen i Syria preges av stillstand på den politiske hjemmefronten, mens Shara’a pleier forbindelsene med utlandet og forsøker å balansere innflytelsen til Tyrkia og Saudi-Arabia, Israel og USA i regionen. Misnøyen og motsetningene vokser, og det kommer rapporter om at volden øker i flere deler av landet, mens strømmen av hjemvendte flyktninger flater ut.
Den 8. desember var det ett år siden HTS inntok Damaskus og fordrev det 53 år lange Assad-dynastiet etter en lynoffensiv fra Idlib-provinsen, via Aleppo, Homs og Hama, uten nevneverdig motstand fra en slagen regjeringshær eller Russland og Iran.
Trefninger i Rif Dimashq
Seks israelske panservogner rykker inn i landsbyen Al-Asha i Qunaitra-provinsen fra den vestre Tell Amar-basen, rapporterer Syrian Observatory for Human Rights.
SOHR har hatt tilhold i Coventry i England siden den regionaliserte borgerkrigen brøyt ut i mars 2011 og har pleid gode forbindelser til den britiske utenlandsetterretninga (Secret Intelligence Servic), kjent som MI6, som et redskap for opposisjonen mot Assad-dynastiregimet som varte i 53 år fram til 8. desember i fjor.
https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_Observatory_for_Human_Rights
Innrykkinga skjer få dager etter at de israelske okkupasjonsstyrkene beskjøt landsbyen Beit Jinn i Rif Dimashq-provinsen, som støter opp mot hovedstaden Damaskus, med tungt artilleri og drepte minst tretten sivile. De israelske soldatene forsøkte å kjøpe opp innbyggerne i Al-Asha ved å tilby humanitær hjelp, inkludert matkurver og diesel til oppvarming og drivstoff gjennom vinteren.
Landsbyboerne nektet imidlertid å akseptere “gavene” fra okkupasjonsstyrkene. De har vært utsatt for Israels væpnede styrker (IDF) før. Den 19. august ble landsbyen raidet av israelske soldater som tok med seg mer enn to hundre sauer tilbake til de okkuperte områdene, meldte Middle East Monitor med den syriske nyhetskanalen Al-Ikhbariya som kilde.
Motstanden i landsbyen førte til at den israelske panserpatruljen trakk seg tilbake til de okkuperte områdene før det kom til konfrontasjoner slik som i Beit Jinn, som ligger ved elva Awaj (Nahr al-Awaj). Elva renner om lag 70 kilometer øst for Damaskus og blir antakelig omtalt som Farpar i Kongenes bok 2 (Sefer Məlaḵim) i Det gamle testamentet, “den jødiske bibelen”.
Området ligger med andre ord godt innafor det som religiøse og sekulære sionister anser som en del av Eretz-Israel (Stor-Israel). Dette dreier seg om “hellig vann” som i dag betyr å legge beslag på eller skaffe seg tilgangen til vannkilder.
https://en.wikipedia.org/wiki/Beit_Jinn
Dette er et område som israelske bosettere presset på for å innta for å opprette en ny koloni, Neve Bashan, på den syriske delen av Golanhøydene. Den 18. august, dagen før saueraidet mot Al-Asha, forsøkte israelske bosettere å slå seg ned, men ble brakt tilbake til de annekterte områdene av IDFs 210. divisjon.
Framstøtet inngår likevel i en strategisk posisjonering som har stor likhet med det som skjer på Vestbredden: Samkjøringa av raid mot palestinske landsbyer og beduinske husklynger mellom bosettere og IDF hvor det økonomiske livsgrunnlaget er det primære målet bak de rasistiske trakasseringene.
Interessante uavklarheter
Sammenstøtene i Beit Jinn oppsto da IDF rykket inn for angivelig å arrestere «etterlyste» unge menn fra den islamistiske gruppa Jama’ah al-Islamiyyah (Islamsk kongregasjon/forening), som del av “Operasjon Bashar-pilen” som ble lansert etter at Assad-regimet falt. Operasjonen var rettet mot militære og strategiske steder som Hermonfjellet (Jabal al-Sheikh). Påskuddet for IDF var at den islamistiske organisasjonen Jama’ah al Islamiyyah planla aksjoner inne i Israel. JI skal angivelig ha plantet eksplosiver og skutt ut raketter. Det vil i så fall være et brudd med praksisen til sunnimuslimske militante grupper utenfor Palestina som aldri tidligere har angrepet mål i Israel. Flere kommentarer mener at JI er et fiktivt navn, skriver Al-Jazeera.
Israelske kilder opplyste at operasjonen, som ifølge tv-kanalen Channel 12 (Keseth 12) har vært planlagt i flere uker, oppnådde målet med å arrestere «alle etterlyste personer» bak angivelige «terrorplaner mot israelske borgere» fra en «omfattende terrorinfrastruktur».
Drapstallene fra Beit Jinn varierer. Tretten sivile ble drept, ifølge syriske kilder. Andre kilder hevdet at tjue syrere ble drept og minst tretten israelske soldater såret. IDF opplyser at seks israelske soldater ble såret, inkludert to offiserer og én soldat i kritisk tilstand. Seks av de drepte sivile var fra samme familie, inkludert barn, ifølge det syriske nyhetsbyrået Sana.
Det spesielle er at IDF ikke havnet i kamp med den angivelige JI-gruppa, men ble møtt med motstand fra innbyggere i Beit Jinn da den israelske enheten rykket inn i landsbyen, ifølge Sana. Skuddvekslinga varte i vel to timer, noe som førte til at IDF måtte ta i bruk tungt artilleri og droner for å hindre at soldatene ble nedkjempet eller tatt til fange, melder den libanesisk-panarabiske kanalen Al-Mayadeen. De måtte etterlate seg et Hummer pansret kjøretøy intakt som dermed tvang det israelske flyvåpenet til å bombe det. Angrepsstyrken måtte trekke seg tilbake til posisjoner på Bat al-Warda-høyden i utkanten av byen for der å møte skarp kritikk innad i den israelske Nordkommandoen angående beredskapen med hensyn til “bakholdsangrepet” fra innbyggerne i Beit Jinn, melder Channel 12 og det palestinske nyhetsbyrået Wafa .
Utenriksminister Asa’ad Hassan ash-Shaibani i Damaskus oppfordrer FNs sikkerhetsråd og Organisasjonen av islamske land (IOC) til å få stanset de israelske angrepene. Den internasjonale tausheten oppmuntrer bare Israels aggressjon og «forbrytelser mot sivile», mener Shaibani (Shaibani var med å opprette Jabhat an-Nusra, den syriske filialen av det islamistiske terrornettverket al-Qa’ida).
FNs visespesialutsending til Syria, marokkaneren Najat Rochdi, fordømte Israels militære innrykk vel hundre kilometer fra Damaskus “som et alvorlig og uakseptabelt brudd på Syrias suverenitet og territoriale integritet,” skriver Al-Jazeera. Han viser til avtalen om tilbaketrekking av styrker fra 1974, sju år etter Seksdagerskrigen og sju år før annekteringa av Golanhøydene.
Israel kommer ikke til å godta tilbaketrekning, verken fra Golan eller de nylig okkuperte områdene, fastholder Israels forsvarsminister Yisrael Katz fra Likud, regjeringspartiet til statsminister Binyamin Netanyahu.
Økt misnøye
– Motstanden i Beit Jinn kan være tegn på en potensiell ny fase med væpnet motstand fra grasrota i Syria mot de rutinemessige israelske angrepene i Sør-Syria, mener Robert Inlakash, kommentator i Palestine Chronicle. Det kan forklare de motstridende israelske forklaringene som synes å ha til hensikt å dempe ned at det militære feilslaget som skulle være svar på rakettangrep mot israelske styrker nær Dara’a. Mye er uavklart utover at Hassan Mohammed Abdul Razzaq as-Saadi ble drept i et væpnet sammenstøt med IDF og at nødetatene ble blokkert før IDF-reservistene rykket inn.
Trefningene i Beit Jinn fant sted på et tidspunkt da den sekteriske volden har tillatt flere steder i Syria – og på samme dag som Sheikh Ghazal Ghazal, som leder det øverste alawittiske islamske rådet, oppfordret til demonstrasjoner i Homs og de alawittiske provinsene ved Middelhavet, Latakia og Tartus. Her har det vært flere voldelige angrep mot alawittiske landsbyer.
Sheikh Ghazal Ghazal støtter ideen om at Syria blir en føderal stat, langt på vei i tråd med de kurdiske kravene om “demokratisk konføderalisme” som ligger i ideologien til Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK). Öcalan sitter fortsatt fengslet på fangeøya Imrali i Maramarahavet dit han havnet for snart 26 år siden.
Fungerende president Ahmed Hussein al-Shara’a tok i en tv-sendt tale til orde mot de sekteriske motprotestene som krevde død over landets alawitter, og mot sekterismen. Han står imidlertid fast på Syria som en sentralistisk stat som betyr at prosessen med Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) og Syrias demokratiske styrker (SDF; kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk, arabisk قوات سوريا الديمقراطية), står stille.
Det viser seg ved at de angivelige motdemonstrasjonene mot sekterisk vold, i stedet ble omgjort til støtte til hans eget HTS-regime (Hayat Tahrir ash-Sham, Organisasjonen for Orientens frigjøring), islamistfronten som er bygd opp rundt Nusra-fronten.
Den største demonstrasjonen, i Damaskus, utviklet seg til en protest mot Israels okkupasjon og angrepet på Beit Jinn og en støtte til motstanden. Israelske flagg ble brent. Det er en kritikk som retter seg mot Shara’a og HTS-regimet fordi de ikke har stått opp mot Israels intervensjon, men i stedet forsøkt å avvæpne drusiske grupper i sør som også krever føderalt autonomi.
HTS-regimet har i stedet forhandlet med Israel i Tel Aviv under påtrykk fra USA. Shara’a har vært vertskap for israelske delegasjoner, og han var gjest i Det hvite hus 11. november som den første presidenten fra Syria siden uavhengigheten fra Frankrike 17. april 1946.
Demonstrasjonen i Damaskus retter seg mot at Shara’a unnlot å sende regjeringsstyrker til Beit Jinn for å komme innbyggerne til unnsetning. HTS-regimet har åpenbart sett seg bedre tjent med at Israel tar knekken på Jama’a al-Islamiyyah, en liten libanesisk motstandsgruppe med røtter i Det muslimske brorskapet.
Gruppa har et nært forhold til det sjiamuslimske Hizbollah som sto på Assad-regimets side, og til Hamas, Islamsk Jihad og andre palestinske fraksjoner. JI har derimot avvist at deres væpna grein, Fajir, var involvert i trefninga i Beit Jinn (må ikke forveksles med Jama’at al-Islamiyaah i Indonesia og dets nettverk i Sørøst-Asia). Likevel retter Israel skytset mot Iran og Hizbollah uten noen form for framlagt bevis.
https://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_Group_(Lebanon)
Derimot har Den syriske nasjonale motstandsbevegelsen (Moqowameh al-Wataniyeh Fe Souryia) lagt ut en video hvor de sier at de står bak angrepet på de israelske soldatene. Gruppa har en logo som gjerne forbindes med “våpenskjoldet” til grupper som er underlagt Irans islamske revolusjonsgarde eller Sepah-e Pasdaran (Vokternes hær), også kjent som Pasdaran-e Enghelab (Revolusjonens voktere). De har stått bak flere mindre angrep.
Økt motstand
Uansett hvilken gruppe som står bak, kan angrepet på IDF i Beit Jinn være et signal om at motstanden mot den aggressive israelske okkupasjonen blir vekket til live. Israel har allerede okkupert over 400 kvadratkilometer av Sør-Syria, det vil si større enn Gazas 365 kvadratkilometer. Israel skal ha krevd et større område i forhandlingene med HTS-regimet om en «sikkerhetsavtale».
Mens IDF bruker likene av tre israelske fanger på Gaza som påskudd for å kontinuerlig bryte våpenhvilen fra 10. oktober og ta livet av over 350 palestinere, har HTS utlevert levningene av den israelske spionen Eli Cohen og av israelske soldater som ble tatt til fange i 1982, uten at Damaskus har fått noe igjen fra Israel.
I stedet har Israel bombet alle arsenaler og hele infrastrukturen til den tidligere syriske arabiske regjeringshæren (SAA) sønder og sammen, lagt beslag på vannkildene i Sør-Syria og inntatt Heron-fjellet. De har angrepet forsvarsdepartementet og nesten truffet presidentpalasset uten at Shara’a har trukket opp noen røde linjer overfor Israel i håp om at USA vil komme ham til unnsetning. Over ham henger Israels uerklærte trusler om å bli utradert i et bombesveip mot Shara’a og HTS-regjeringa om han skulle mobilisere mot Israels okkupasjon eller bryte relasjonen med Trump.
Det er ut fra denne nakkelåsen at militante motstandsgrupper kan vokse fram og bli en trussel for HTS-regimet og utløse maktkamp mellom konkurrerende syriske væpnede fraksjoner og aktivere Israel-allierte militsstyrker i Sweida. Israels blikk er festet på Tyrkias innflytelse i Damaskus og innflytelse i de okkuperte grenseområdene i nord og i Aleppo. Ankara sitter åpenbart på været for å opprettholde sitt strategiske fotfeste i Syria uten å tøye strikken gjennom en ny militær intervensjon rettet mot DAANES og SDF.
HTS-hæren består av enheter fra flere sekteriske ekstremistiske militsgrupper og er ikke en enhetlig hær som er i stand til å tvinge for eksempel SDF og de kurdiske Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG / Yekîneyên Parastina Jin, YPJ) inn under sin kommando.
Det gjør at det hersker en form for stillstand i Damaskus og resten av Syria, med unntak av Israels operasjoner i sør. Stillstanden synes å være det som holder landet sammen i frykt for at Israel gjennom sine erobringer av mer land har til hensikt å splitte opp Syria langs sekteriske skiller. I dag har Israel full luftkontroll over hele landet og kan konsentrere seg om å befeste erobret territorium uten å eskalere konflikten på bakken. Om Israel derimot eskalerer konflikten, innebærer det at Shara’as HTS-regime ryker.
Rapporterte uhyrligheter
Det fins derimot stor uro under himmelen. DAANES advarer mot opptrappinga av voldelige episoder, særlig i kystregionen og i deler av de drusiske områdene i Swaida i sør. Det blir dessuten rapportert om overgrep mot folk som krever rettigheter og bedre levekår. Det har ført til at det har oppstått flere væpnede grupper, som Fazaat al-Asha’er og Qawat al-Asha’er.
DAANES understreker at det trengs “en genuin og konstruktiv nasjonal dialog basert på respekt for viljen til folk og deres rett til å uttrykke den for å bygge et pluralistisk og demokratisk Syria for alle dets barn uten unntak.”
Motstanden mot HTS-regimet fortsetter å spre seg, mens Tyrkia har hånd om nordvest, SDF i nordøst hvor USA har opp mot to tusen soldater mot grensa til Irak og Israel i sør.
FNs internasjonale granskningskommisjon for Syria kom i august med en alarmerende rapport om volden som betegnes som mulige krigsforbrytelser i perioden mellom 25. mars og 14. august. Kommisjonens leder, Paulo Pinheiro, redegjorde for FNs hovedforsamling 30. oktober at etterforskere hadde besøkt Latakia og Tartus i juni og det sørlige Suwaida.
Alawitter hadde blitt systematisk «fordrevet» fra Damaskus og de vestlige provinsene, mens mer enn 30 drusiske landsbyer i Suwaida har blitt «fullstendig avfolket» og brent ned i juli.
Rapporten er full av dokumenterte “ubeskrivelige” overgrep og «umenneskelige handlinger», fastslo Pinheiro. Det inkluderer regelrette forsvinninger, voldtekter mot kvinner og jenter, tvangsekteskap og drap som ikke har blitt etterforsket av myndighetene.
De verste hendelsene stammer fra de alawittiske områdene i Latakia og Tartus i mars og anklagene retter seg mot «sikkerhetsstyrker», væpnede grupper som Saraya Ansar al Sunnah (Beskytterne av religiøs tradisjon) og allierte sivile. Saraya Ansar al Sunnah som oppsto i de HTS-kontrollerte områdene i Idlib-provinsen før den siste offensiven mot Assad-regimet i november-desember i fjor, har sverget å utrydde alawitter, sjiaer, drusere, kristne og ikke-retttroende kurdere.
Pinheiro avsto fra å hevde at dette er HTS-regimets politikk, men betonet at det fortsatt kommer rapporter om utenrettslige drap, tortur og mishandling av alawitter. Mange av overgrepene og motivene er imidlertid lett gjenkjennelige fra Jabhat an-Nusra og da HTS fikk feste i Idlib-provinsen fra 2017 etter de blodige interne kampene mellom ulike islamistiske fraksjoner og under dekke av Astana-avtalen mellom Russland og Tyrkia som ga HTS pusterom.
Omfattende summariske drap, tortur og bortføringer står på rullebladet –lengre enn Dødehavsrullene – som førte til at Jolani fikk en CIA-pris på ti millioner dollar på sitt hode, likevel bare en femdel av kursen som Venezuelas president Nicolás Maduro står i for tida. Shara’a forfølger sitt mål om en sterk sentralisert sharia-stat, med justisminister Shadi Muhamed al-Waisi og forsvarsminister Mushaf Abu Qasra ved sin side. De har begge blodstenkte papirer, både på slagmarka og fra det sivile livet i Idlib.
https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_Salvation_Government
Waisi var sharia-dommer helt tilbake til Jabhat an-Nusra og deretter under Syrias redningsregjering (SSG, Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyyah). Waisi opptrer i en video fra Maarrat Mishi i Idlib fra 2015 der han deltok i en offentlig henrettelse av en kvinne som ble dømt til døden, angivelig for prostitusjon og utroskap.
Skillet er ofte svært uklart i de sunnimuslimske lovskolene og ikke-eksisterende i de mest ekstremistiske utgavene som for eksempel i Deobandi-vekkelsesbevegelsen innafor Hanafi-skolen for rettsvitenskap (fiqh). Den hadde sitt utspring i koranskolen Darul Uloom Deoband i Deoband i delstaten Uttar Pradesh Deoband i India i 1867.
https://en.wikipedia.org/wiki/Shadi_al-Waisi
Abu Qasra er anklaget for sekteriske henrettelser av sjismuslimer, trosretninga til alawittene, og kristne, amputasjoner og steininger, mord og voldtekter, ifølge rapportene.
Shara’as kamuflasje
Shara’a har kamuflert seg som moderat i Vesten – reint bokstavelig ved å fjerne emirens hodeplagg som han bar i Idlib – for å få fjernet dusøren på seg selv om de drepende vestlige sanksjonene som rammet befolkninga mer enn de steinrike dynastifamiliene, Assad på farssida og Maklouf på morssida. Det har ført fram til tross for at han var raskt ute med å forkaste alle krav om autonomi som del av demokratiske rettigheter overfor etniske og religiøse minoriteter.
I de første månedene etter maktovertakelsen 8. desember var det overraskende lite med regulære hevntokter mot folk fra Assad-regimet, men massakrene i Latakia og Tartus i mars endret bildet dramatisk og slo sprekker i Shara’as nye framtoning. I stedet satte han sammen en alt annet enn inkluderende og moderat «midlertidig regjering».
Det førte derimot ikke til noen endringer i USAs, Vestens, Tyrkias eller Golfstatenes politikk overfor Shara’a og det nye HTS-regimet. Det nye elementet er Israels aggressive okkupasjonsframstøt som ikke kan forsvares med Israels sikkerhet og “rett til forsvarbare grenser”, slik Vesten har gjemt seg bak siden krigen i 1948 som endret FNs delingsplan. Al-Qa’ida er utenrikspolitisk begravd, bortsett fra at den har tatt sete i ad-Dimashq med dress og slips.
Shara’a har vært smart ved å henvende seg utad og blitt tatt imot i Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar, De forente arabiske emirater, Egypt, Kuwait, Jordan, Aserbajdsjan og nå i USA hvor Trump har gitt ham et slibrig smiskende skussmål som han gjerne overøser gjester med, nå sist Saudi-Arabias kronprins og de facto leder, Muhammed bin Salman. Shara’a har i mindre grad forsøkt å takle nasjonale motsetninger, utfordringer og problemer. Det gjør at misnøyen og dermed motsetningene øker, slik de nå utspiller seg i de sørlige provinsene Suwaida og Rif Dimashq.
De arrangerte «valgene» gjaldt forhåndsgodkjente kandidater som var blitt utnevnt til HTS-styrte valgkomiteer. De utgjorde to tredeler av kandidatene; den siste tredelen ble pekt ut av Shara’a. Det var imidlertid ikke nok. Shara’a utnevnte et yppersteråd på elleve medlemmer som skal overvåke de valgte kandidatene i Folkeforsamlinga.
Det var ingen «valg» verken i det kurdisk-dominerte Rojava (Rojavayê Kurdistanê, Vest-Kurdistan eller “der sola går ned”) eller i mesteparten av de drusiske områdene i sør eller i alawittområdene ved kysten i nordvest. DAANES avviste prosessen som udemokratisk og ikke representativ for folkets vilje.
De kan ikke lenger legges på kjølelageret. Strømmen av flyktninger som vender tilbake har avtatt. I stedet har det kommet alawittiske og kristne flyktninger til Libanon. Det er den andre grunnen til Shara’as mottakelse i Europa. Landene vil bli kvitt de syriske flyktningene.
– Borgerkrigen i Syria er over, erklærer Tysklands kansler Friedrich Merz. – Det er ikke lenger grunnlag for asyl i Tyskland. Vi kan derfor begynne repatrieringa.
Tyskland har mer enn en av sju millioner syriske flyktninger.
Men Syria er langt fra trygt, fastslår FN og Amnesty International, uten nødvendigvis å trekke inn hvordan Israel og Tyrkia opererer eller hvilke tråder USA trekker i, mens Israel permanent bryter våpenhvilene i Gaza og Libanon og trolig forbereder nye angrep på Iran, som er en politisk vinner for Netanyahu i Israel.
USA ser ikke ut til å komme noen vei med å få president Joseph Aoun og den libenaesiske regjeringa til den partiuavhengige Nawaf Salam til å avvæpne Hizbollah. Oppgaven ligger hos Tom Barrick, eiendomsmagnaten som er USAs ambassadør til Tyrkia og spesialutsending til Syria, med Libanon som en jobb på si ved siden av ambassadør og forretningsmann Michel Issa.
Den libanesiske hæren er ikke i stand til å avvæpne Hizbollah – og ledelsen for hæren, med Aoun som forsvarssjef fram til 9. januar i år, motsetter seg å gjøre det mens Israel holder fast på libanesisk territorium.
Våpenhvilen (ceasefire) i Libanon fortoner seg akkurat som i Gaza: Hizbollah og Hamas “cease” (opphører); Israel “fires” (fyrer løs). Alliansen mellom den libanesiske hæren og Hizbollah bygger på en felles forståelse om at det er Israel som er den store trusselen mot Libanon nå som al-Qa’ida og Den islamske staten (IS) er slått, fordi Libanon ligger godt innafor den mest “beskjedne” utgaven av det sionistiske Erez-Israel (Stor-Israel).
Aoun har nå i stedet bedt hæren stå opp mot Israels angrep.
Utfordringa for det nye Syria som nå styres etter en “sharia-erklæring”, ingen grunnlov etter et farsevalg i deler av landet, er hvor Shara’a og HTS-regimet lander dersom Israel går til større angrep på Libanon eller Iran. Forsvarsminister Yisrael Katz kom forrige tirsdag, på årsdag for våpenhvilen, med trusler om en ny fullskalakrig dersom Hizbollah ikke blir avvæpnet. Forrige søndag tok Israel livet av Hizbollahs militære leder, Haytham Tabtabai, i et luftangrep i Beirut. Det er nok et varsel om hvor langt Israel er villig til å gå overfor nabolandene også om motstanden ved foten av Golanhøydene øker.