Avsløringene av Israels grove løgner krever et nytt blikk på Hamas-angrepet 7. oktober
Det er lett, og noen ganger svært lettvint, å hevde at ingen konflikt er svart/hvitt. Israel gjør bevisst svart til hvitt gjennom sitt utstrakte propagandanettverk, hasbara, hebarisk for forklaring. Det burde være innlysende for politikere i maktas korridorer i Vesten, i kommentariatet og i massemedia at alt som kommer fra Israel må tas for hva det grunnleggende er, enten regelrett løgn eller propaganda bundet i den sionistiske ideologien og dens framtidige mål – ikke som resultat av en “midlertidig fase” under Israels “mest høyreorienterte regjering gjennom tidene”, som er referansen som går igjen.
Det går igjen når forklaringen for Gaza-krigen er Hamas-angrepet 7. oktober, “terrorangrepet”. Det er Israels bærebjelke i ord og ikke minst handlinger fordi den gir Israel “solid grunnlag for egne meninger” som Vesten abonnerer på. Utlegninga av Hamas-angrepet er like preget av regelrette løgner og fordreid virkelighet som resten av Gaza-krigen som har fått dirigere Vestens forhold til Israel, men som det har blitt stadig mer umulig å opprettholde etter hvert som den folkemorderiske krigen skrur seg til og avslører at det ikke dreier seg om regulær krigføring, men om utslettelsen av det palestinske Gaza og sionistisk ekspansjon på Vestbredden.
Det er derfor nødvendig å ta et oppgjør med den rådende omtalen av Hamas-angrepet 7. oktober 2023 fordi det går til kjernen i den frigjøringskampen som ble innledet med PLO (Palestinas frigjøringsorganisasjon).
I denne artikkelen baserer jeg meg faktamessig i stor grad på rapporten og dokumentasjonen som Asa Winstanley la fram på årsdagen for angrepet for The Electronic Intifada i “How Israel killed hundreds of its own people on 7 October”, med hjelp av forskning fra Maureen Murphy og oversettelse fra hebraisk av Dena Shunra. Framstillinga deres baserer seg på i all hovedsak israelsk kilder og med støttehenvisninger til rapporten til FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) som aldri slapp til i Israel av israelske myndigheter. Winstanley er gravejournalist og medredaktør i The Electronic Intifada. Han er forfatter av boka “Weaponising Anti-Semitism: How the Israel Lobby Brought Down Jeremy Corbyn” (OR Books, 2023).
Under arbeidet med artikkelen har jeg kommet over hvordan Israels løgner går igjen i vinklinga på Wikipedia-sider. I artikkelen har jeg tatt for meg brigadegeneral Barak Hiram som beordret ild fra en stridsvogn mot huset til Pessi (Pasi) Cohen hvor det befant seg femten israelske gisler. Da general Avi Rosenfeld gikk av fordi han følte at han hadde sviktet i å beskytte sine soldater og sivile, ble Hiram “frifunnet” og utnevnt til øverstkommanderende for Gaza-divisjonen.
Berettiget raseri
Israel brøyt våpenhvilen med Hamas 18. mars, før den gikk inn i sine andre fase etter noen runder med fangeutvekslinger og noen nødhjelpleveranser i all hast. Da hadde våpenhvilen var siden 19. januar. En, to, tre …. 58 dager som gradvis ble fylt med håp og lettelse. Så startet Israel bombinga idet våpenhvilen skulle gå inn på mer langsiktige spørsmål. Nå er forhåpninger om en ny våpenhvileavtale på 60 dager i stand til å reise seg fra ruinene, bokstavelig talt, til tross for at de daglig preger nyhetene og utspill hit og utspill dit langt over hodene på Gaza-palestinerne.
Men går det likevel ikke et skille før og etter våpehvilen? Har ikke raseriet over Israels groteske og uhyrlige løgner fått større gjennomslag? Ikke bare i befolkninga i landene som er Israels nærmeste allierte, men overfor den politiske ledelsen som har strittet imot Palestina-solidaritet med stadig strengere forordninger og anklager om å fremme “terrorisme”?
Hvor lenge skal Israels folkemorderiske krig i Gaza få fortsette? Hvorfor skal Israel slippe unna med å opprette en “humanitær by” i sørenden av Gazastripa når det i virkeligheten er snakk om en enorm konsentrasjonsleir for 600.000 palestinere? Slippe unna med å omtale det som “frivillig flytting” når det er snakk om etnisk renskning?
Hvor lenge skal den systematiske opptrappinga av krigshandlinger og folkerettsbrudd på Vestbredden få fortsette under påskudd av at Israel jakter på Hamas og andre “terrorister” mens C-områdene gradvis tømmes for palestinere og Israel vedtar å opprette nye kolonier og utvide bosettinger?
Hvor lenge skal fokuset i Vesten rettes mot nasjonal sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir og finansminister Bezalel Smotrich og ikke statsminister Binyamin Netanyahu når forslaget om “humanitær by” kommer fra forsvarsminister Yisrael Katz? Eller når 14 Likud-ministre ber sin partileder om å annektere Vestbredden før 27. juli? Dette knytter seg til vedtaket i Knesset 18. juli i fjor som går direkte imot opprettelsen av “en palestinsk stat” som har blitt et skalkeskjul for blant andre utenriksminister Espen Barth Eide som er involvert i angivelige pågående “forhandlingene”.
“Tostatsløsninga” har i mer enn tretti år, sia Oslo-avtalen i 1993, blitt brukt som påskudd for ikke å gå til sanksjoner og andre straffetiltak overfor Israel – og for ufortrødent å fortsette alliansen mellom Israel og USA og EUropa, den eneste delen av verden som betyr noe i Israels eget omdømme. Nå tjener samtalene om en post-Gaza “tostatsløsning” igjen som støtpute for ikke å konfrontere Israel med politiske og økonomiske sanksjoner.
Hvor lenge skal Israels allierte la være å forholde seg til Israels statsautoriserte propaganda-løgner som noe annet enn det de faktisk er når de blir bekreftet på offisielt israelsk hold hver eneste dag? Å skyte inn i en menneskemengde med sultne, desperate palestinere, blir avfeid som “varselsskudd” på offisielt hold i Israel som omtaler IDF som “verdens mest moralske hær”. “Varselsskuddene” har kostet 793 palestinere livet, og søndag ble minst seks barn drept da Israel sendte raketter mot et sted hvor det ble delt ut vann. Målet for flyangrepet var angivelig “Islamsk jihad-terrorister”. Når siktet er innstilt mot at ingen palestinere er uskyldige, slik president Yitzhak Herzog, tidligere leder av Arbeiderpartet, hevder, blir heller ingen spart. Al-Awda-sjukehuset i Jabalia fikk inn 132 sårede. Det utgjør en godt synlig folkemengde, intet gjemmestede for terrorister.
Det er slike daglige hendelser som ikke er til å leve med og som bare blir forsterket av Israels arsenal av løgner. Forholdet er så grovt, handlingslammelsen er så frapperende, at vestlige politikere ikke lenger har noen troverdighet igjen til å si seg eller spille overrasket over hva Israel gjør i Palestina og i regionen. Israel og USA stenger FN ute, legger sanksjoner på FNs spesialutsending Francesca Albanes og stenger henne ute fra Palestina. Å skyte inn i en menneskemengde med sultne, desperate palestinere, blir avfeid som “varselsskudd” på offisielt hold i Israel som omtaler IDF som “verdens mest moralske hær”.
Hamas-angrepet 7. oktober
Hamas-angrepet for over 22 måneder sia slo midlertidig ut Gaza-divisjonen. Den sorterer under Israels sørkommando som har enten beleiret eller okkupert Gaza-stripa gjennom mange tiår og mer eller mindre i sammenheng i 77 år ut fra strategiske vurderinger.
Det umiddelbare primære målet for angrepet var nettopp å ramme Gaza-divisjonen militært, ikke bare på grunn av den kvelende beleiringa som hele tida hadde truet Gazas befolkning på anslagsvis 2,1 millioner. Som navnet på offensiven viser, var hensikten også å knytte angrepet til Israels militær opptrapping og til de stadig hyppigere og mer omfattende trakasseringene på den hellige høyden Haram ash-Sharif (Tempelhøyden) i Øst-Jerusalem som Israel annekterte i 1980, tretten år etter Seksdagerskrigen.
Dette var for å vise at palestinerne ser sitt land under ett, ikke oppdelt fysisk som det i realiteten er på grunn av den israelske okkupasjonen, eller politisk som det faktisk er fordi PLO, palestinernes eneste rettmessige og representative organ, er splittet av interne palestinske forhold og ligger nede på grunn av den israelske okkupasjonsmakta og det vestlige påvirkningstrykket som bunner i at USA og EUropa ikke vil ta et reelt oppgjør med Israel, selv i den folkemorderiske tidsepoken som vi nå befinner oss i.
Angrepet hadde dessuten som mål å få Palestina tilbake på det politiske sakskartet i Midtøsten. Hensikten var å ryste status quo der Israel, USA og EUropa hadde slått seg til ro med at Palestina kunne seile sin egen sjø “from the river to the sea” uten å la seg forstyrre i sine geopolitiske sonderinger og posisjoneringer i en verden i endring – fra USAs hegemonistiske og unilaterale ordning, med EUropa som et impotent haleheng, til en mer anti-hegemonistisk, multipolar verdensorden hvor det globale sør vokser fram som et sterkere magnetisk kraftfelt enn noen gang sia Nord/sør-diskusjonen raste på 70-tallet under dekke av den rådende Øst/vest-konflikten.
Trådene går tilbake til Bandung-konferansen på Java i Indonesia i april 1955 som ble opphavet til den anti-imperialistiske analysen som trengte seg fram under “68-bevegelsen” med slagordet “kamp mot begge supermakter, USA og Sovjet”.
Ut fra disse målene var “Slaget om al-Aqsa-flommen” (Maerakat tufan al-Aqsa, معركة طوفان الأقصى) som Hamas-militsen Martyren Izz ad-Din al-Qassams bataljoner (Kataib ash-Shahid Izz al-Dīn al-Qassām) kalte angrepet 7. oktober, et nøye planlagt militært angrep. Det var i utgangspunktet ikke et terrorangrep med varierende grad av skjellsord knyttet til det av typen “avskyelig”, “grusomt”, “barbarisk” o.l. som går igjen i omtalen av det.
I ettertid kan en si at Hamas-angrepet har hatt dype innvirkninger på Israel utover de traumatiske opplevelsene som ofrenes familier selvsagt sliter med. Angrepet har rystet Israel inn til bærebjelkene, og en betydelig del av svaret har vært å gjenopprette bildet av det israelske militærapparatet (IDF) som “de uovervinnelige”.
Det går igjen i de bibelsk-militære kodenavnene som IDF selv opererer med, som “Davids slynge” (Kela David), en del av rakettforsvaret med Stunner-raketter mot elektroniske fly, droner, taktiske ballistiske missiler, mellom- og langtrekkende raketter og kryssermissiler som det israelske Rafael Advanced Defence System og den amerikanske våpengiganten RTX Corporation (tidligere Raytheon) har satt sammen.
IDFs militære terminologi er dypt forankret i Torah, som består av de fem bøkene i det gamle testamentet, kalt den hebraiske bibelen tanákh (Genesis, Eksodus, Leviticus, Numeri og Deuteronomiu) og talmud (hebraisk for undervisning), skriftene som har vært den jødiske kulturens fundament med avgjørende betydning for jødisk liv og tenkning.
Konspirasjonsteorier
Hamas-angrepet gjennomslagskraft ble umiddelbart akseptert av militære analytikere i Israel og internasjonalt – og innrømmet av Israels militære ledelse og sikkerhetsapparat. De begynte ganske umiddelbart å rette anklagende pekefingre mot hverandre. Det fyrte opp under ulike konspirasjonsteorier som fortsatt lever og blomstrer uten at de helt grunnleggende spørsmålene som burde gjelde ved enhver konspirasjonsteori, blir stilt.
Ett av dem er: Hvor mange personer må være involvert for at konspirasjonen skal kunne gjennomføres med en viss grad av sikkerhet? Og like viktig: Hvor mange personer må ytterligere være engasjert for at konspirasjonen ikke lekker ut, uten at noen sprekker?
Terrorangrepet 9/11 i USA i 2001 viser at begge tallene raskt blir svært høye – og dét at ingen sprekker, gjør konspirasjonen stadig mindre sannsynlig.
Konspirasjonsteoriene førte til den absurde situasjonen at den delen av 9/11 Truth som mente at Bush-administrasjonen selv sto bak 9/11 (MIHOP: “Make/Made it happen on purpose”), anklaget den delen av 9/11 Truth som mente at Bush-administrasjon visst om angrepet og lot det skje, men ikke selv sto bak (LIHOP: “Let it happen on purpose”), for å være en del av Bush-konspirasjonen.
Problemet med slike konspirasjonsteorier er at de ofte innskrenker rommet for reelle, kritiske synspunkter og faktabaserte analyser fordi de lett blir slått i hartkorn med høytflyvende påstander og forfalskninger. Det er det ikke så lett å vaksinere seg mot når forskere og kommentatorer, ofte med tilknytning til Forsvaret, og hovedstrømsmedia går til samlet angrep.
Et annet problem er at konspirasjonsteoriene ufrivillig dekker over åpenbare feil som vekker mistanke om at 9/11-kommisjonens rapport er frisert for å dekke over grove lapsus i USAs etterretningsregime, ikke minst mangelen på kommunikasjon mellom de ulike etatene og den mangeårige nedprioriteringa av etterretning innhentet av personer til fordel for elektronisk overvåking. Dette har ført til at bemerkelsesverdig få har blitt stilt til ansvar i ettertid for et så omfattende angrep på USA, det største siden Japans angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.
Tilsvarende spørsmål hviler tungt over Israel når det gjelder Hamas-angrepet, på israelsk hold kalt Simchat Torah-massakren, etter den jødiske helligdagen som feirer og markerer avslutninga av den årlige syklusen med offentlige Tora-lesninger.
Bestialisering som våpen
Den allmenne demoniseringa og bestialiseringa av 7. oktober-angrepet kan vise seg, utover den gjennomsyrende rasistiske innstillinga, å ha blitt et skalkeskjul for regjeringa og sikkerhetskabinettet til statsminister Binyamin Netanyahu, generalstaben og sikkerhetsapparatets ulike avdelinger, inkludert etterretninga Mossad og overvåkinga Shin Bet.
Hensikten fra Hamas med henvisninga til al-Aqsa-moskeen var å rette oppmerksomheten mot Israels voldsomme militære opptrapping på Vestbredden halvannet år i forveien og de jødiske krenkelsene av den hellige høyden Haram ash-Sharif (Tempelhøyden) i Jerusalem.
Israel satte i stedet hele sin hasbara, sitt verdensomspennende propagandanettverk, i full aktivitet med å bestialisere Hamas og 7. oktober-angrepet og tok selv dekning for å kunne stille hva som skjedde under Operasjon al-Aqsa-flommen i “intern bero”.
Det var under antakelsen at krigen mot Gaza ville være over relativt raskt og ikke trekke i langdrag. Utsettelsen har blitt forlenget av i hovedsak to forhold: At Hamas og andre palestinske fraksjoner har ytt motstand som har ført til at Israel ikke har nådd sine militære mål, og at den politiske dragkampen innen Israels politiske etablissement som i stor grad kretser rundt Netanyahus posisjon og korrupsjonsanklagene han er tiltalt for.
De to forholdene har åpnet for et tredje: samling om sionismens strategiske mål med å nedkjempe Motstandsaksen og gjennom det kunne utvide annekteringa av områder “from the river to the sea”.
Overrumplet
I Electronic Intifada-artikkelen (og her) blir Hamas-angrepet delt i tre : angrepet på IDF (Israels væpnede styrker), kampene og gisseltakinga i kibbutzer og bosettinger tett på Gaza og SuperNova-festivalen. Hver del blir fulgt av dokumentasjon av hvordan Hannibal-direktivet ble brukt i hver fase av angrepet, inkludert noen oppsummerende gjentakelser.
Det militære hovedkvarteret innrømmet raskt at Gaza-divisjonen ble overrumplet og overmannet av Nukhba-styrken (Quwwat an-Nukhba), eliteavdelinga i Izz ad-Din al-Qassem-brigadene. Det skjedde i løpet av få timer etter at angrepet som startet klokka 06.26 og ble registrert og varslet på israelsk hold.
Denne innrømmelsen var vanskelig å stå ved fordi den var så drepende avslørende og fordi den raskt kom til å stå i veien for den offisielle politikken med å bestialisere Hamas og som sådan alle palestinere.
(se bloggen: “Bestialisering som våpen. Tilbakeblikk på en refusert artikkel”)
Holocaust-kortet ble umiddelbart spilt ut gjennom hasbara og umiddelbart plukket opp av politikere og media i Vesten.
Hamas erobret militære posisjoner og politistasjoner og holdt stand i timevis under kampene mot Gaza-divisjonen og de regulære vaktstyrkene som de fleste kibbutzer og bosettinger er utstyrt med – og som Hamas og andre palestinske grupper anser som legitime militære mål selv om dette øyensynelig blir sett på som å være i strid med Genèvekonvensjonene.
Tilsvarende gjelder for de paramilitære bosettermilitsene på Vestbredden som fungerer som okkupasjonsstyrker under IDFs beskyttelse. Dette har kommet enda klarere fram ved at Israels nasjonale sikkerhetsminister, Itamar Ben-Gvir fra det religiøst-ekstreme Jødisk makt (Otzma Yehudit), personlig har vært med å dele ut våpen til bosettere på Vestbredden, også før 7. oktober-angrepet som uansett ikke gjort det meer legitimt.
Inn i den andre dagen av al-Aqsa-flommen var det fortsatt harde kamper inne i flere kibbutzer, der både Nukhba-soldater og sivile og militante Gaza-palestinere som ikke sto under Hamas-kommando, hadde forskanset seg med jødiske gisler. Flere av de israelske kommunikasjonslinjene var brutt, og forvirringa henger over mange av beslutningene til enkelte offiserer, helikopterpiloter og stridsvognførere.
Samtidig gjennomførte Hamas samkjørte angrep på land og fra lufta med paraglidere som slo ut Merkava-stridsvogner, grenseposter og vakttårn med palestinske droner.
Femten kriger
De høye israelske tapstallene, de høyeste på en enkelt dag i Israels historie, førte til at de fleste på grensepostene ble enten drept umiddelbart eller tatt til fange og brakt over til Gaza som gisler for framtidige utvekslinger av tusenvis av palestinske fanger som blir holdt i israelske fengsler i strid med internasjonale rettskonvensjoner og humanitærretten.
Israels svar på Hamas-angrepet, kalt Operasjon Jernsverdet” (Chrev barzel), er uten sidestykke, ikke i sin karakter som drapstallene fra tidligere kriger avdekker, men i sitt folkemorderiske omfang som vitner om helt andre strategiske mål enn det tidligere regjeringssjefer og statsråder, forsvarssjefer og generaler har snakket åpent om ved hver krig mot Gaza.
De teller i alt femten kriger siden 1948 da vel 200.000 av de vel 750.000 palestinerne som ble fordrevet under Nakba (“Katastrofen”) havnet på Gaza-stripa som er nøyaktig like stor som Mjøsa, 365 km2. 15. mai var det 77 år sia – og for hver dag øker drapstallet. Siden 7. oktober er flere palestinere drept enn i alle de andre krigene i Gaza til sammen.
Under den første israelske okkupasjonen i forbindelse med Suez-krigen i 1956 ble om lag én prosent av den palestinske befolkninga drept. Israel trakk seg ut igjen etter at USA, under president Dwight D. Eisenhower, fikk Storbritannia, Frankrike og Israel til å stanse krigen mot Egypt fordi president Gamal Abdel Nasser nasjonaliserte kanalen.
Israel okkuperte Gaza på nytt under Seksdagerskrigen i juni 1967. De neste angrepene fant sted under den første intifaden (Intifāḍa al-Ula), fra desember 1987 til september 1993 da Oslo-avtalen ble inngått, og den andre intifaden (Intifaḍa at-Taniya) fra september 2000 til februar 2005, et drøyt halvår for statsminister Ariel Sharon avviklet de 21 bosettingene på Gazastripa.
Etter at Hamas i januar 2006 overraskende vant det eneste valget til den palestinske lovgivende forsamlinga (PLC) som Israel har tillatt , innførte Israel full blokade av Gaza i 2007 da Hamas motsto forsøket fra Fatahs sikkerhetssjef Mohammed Dahlan og hans “Dayton Boys” på å ta over Gaza, med hjelp fra Mossad og USA – og samtykke fra president Mahmoud Abbas.
Blokaden inngikk i Sharons planer om å beleire Gaza uten israelere på innsida for å konsentrere styrkene om å utvide kontrollen og koloniseringa av Vestbredden i samråd med Israels generalstab og på tross av de mest fanatiske sionistfraksjonene i regjeringspartiet Likud.
Sharon forlot Likud og dannet Kadima (Framover, som i dag er borte), sammen med blant andre kommende statsminister Ehud Olmert som nå er en skarp kritiker av Netanyahu, utenriksminister Tzipi Livni og forsvarsminister Shaul Mofaz, en av mange forsvarssjefer og generaler som har marsjert direkte inn i Israels militariserte politikk etter endt tjeneste.
Den middelalderske blokaden befestet Gaza som verdens største utendørsfengsel – eller konsentrasjonsleier som har blitt betegnelsen på Israels planer om å samle 600.000 palestinere, i første omgang, i området som i dag utgjør teltbyen al-Mawasi og Rafah i sørenden av Gaza-stripa.
Forsvarsminister Yisrael Katz omtaler planen som å opprette “humanitære byer” ifølge sioniststatens løgnaktige hasbara som har blitt så grov at den ryster stadig flere av Israels langvarige og trofaste venner. Katz er en av fjorten Likud-ministre som signerte en oppfordring til Netanyahu om å annektere Vestbredden innen 27. juli før Knesset tar ferie.
(se bloggen: “Krav: Annekter Vestbredden. Bruker sult som våpen”)
Deretter fulgte krigene i 2008-09, 2012, 2014, tre mindre bombardementer i november 2018 og i mars og november 2019 i forbindelse med “Den store returmarsjen” (Masira al-Awda al-Kubra) før Israel igjen rykket inn i mai 2021.
Mange reportere og kommentatorer refererer fortsatt til 7. oktober som innslagspunktet for den såkalte “krigen mot Hamas”. De fleste har heller ikke gått videre i granskninga av Hamas-angrepet etter at de grove løgnene om massevoldtekter og halshogde barn ble avslørt som nettopp grove løgner med opphav i navngitte offiserer i Gaza-divisjonen.
Selv da president Joe Bidens egen stab avkreftet at presidenten selv hadde sett opptak av halshogde barn, gjentok Biden løgnen ved en seinere anledning, påpekte Electronic Intifada og den delen av israelsk media som fortsatt våget å trosse sensuren og før selvsensuren la sitt klamme håndkle over israelsk media.
Helt ny situasjon
Det koster å tråkke på militærets og sikkerhetsapparatets skandalebefengte nederlag 7. oktober, om ikke like mye som for palestinere som ser på 7. oktober som palestinernes første militære “seier”, til tross for terrorhandlinger som ble begått, og til tross for de enorme omkostningene palestinere i Gaza og på Vestbredden har betalt og fortsatt betaler.
Angrepet har snudd opp ned på Palestina og Israel og resten av regionen, og utfallet er ikke gitt tross Israels massive militære overlegenhet. Og faren er stor for at det kan bli atskillig verre. Det inntrykket har ikke blitt svekket etter Netanyahus besøk i Trumps hvite hus for tredje gang på et halvår.
Det fins fortsatt mange åpne sår i den israelske befolkninga. Den har sett titusener av israelere som har flyktet fra Nord-Israel under Hizbollahs rakettangrep, avmålt koblet til kravet om våpenhvile og stans i krigen i Gaza. Den har sett bolighus rase i Tel Aviv under begrensede iranske rakettangrep, og den har sett houthi-bevegelsens raketter fra Jemen nå fram til Israel, med kurs for blant annet Ben Gurion-flyplassen utenfor Tel Aviv og havna i Eilat innerst i Akababukta som nå ligger nærmest brakk.
Israels økonomi går av hengslene selv uten at vestlige land har ryggsøyler til å innføre sanksjoner. Israels befolkning er splittet, særlig på grunn av gislene, men alt tyder på at Netanyahu ville ha blitt gjenvalgt om valget hadde blitt holdt nå.
Det er imidlertid et betent sår, med mye puss under skorpen, som få tør røre ved. Såret heter Hannibal-direktivet. Årsaken er at Hannibal-direktivet rammer innad i den israelske befolkninga – og det bidrar til å endre Israels framstilling av Hamas-angrepet.
https://en.wikipedia.org/wiki/Hannibal_Directive
De første rapportene om at Hannibal-direktivet var tatt i bruk kom ganske tidlig, fra israelske kilder, i israelske medier. Det ble i liten grad fanget opp i vestlige medier som i stedet konsentrerte seg om det militære “terrorangrepet” med vekt på sammenbruddet i israelske rekker og spørsmål om hvem som hadde det interne ansvaret (jfr Aftenpostens grundige reportasje med elektronisk verifisering av militære meldinger).
Den israelske sensuren trengte seg inn i de hjemlige redaksjonene – og vestlige hovedstrømsmedier skjulte internsensuren og kamuflerte opportunistisk feighet bak “normal redaktørvirksomhet”.
(se bloggen: “Skjøt på sine egne i blinde. Det sensuromspunnete Hannibal-direktivert”, som ikke kom på trykk i Klassekampen i november 2023)
Spørsmålet om hvor mange israelere som ble drept av IDF og kibbutzvakter under Hamas-angrepet og storminga av SuperNova-festivalen ved kibbutzen Re’im der 378 israelere ble drept (344 gjester og 34 sikkerhetsvakter) og 44 tatt som fanger, ifølge offisielle tall.
Electronic Intifada har møysommelig gransket forholdet gjennom egen gravejournalistikk, gått gjennom hundrevis av videoer, den pro-israelske filmen som BBC og Paramount+ har satt sammen om SuperNova-festivalen, offisielle israelske tapstall og rapporten fra FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) som har blitt lite brukt og stemplet som “antisemittisk” av Israel med smittsom effekt.
Electronic Intifada konkluderer med følgende:
* Israel utvidet bruken av sitt morderiske «Hannibal-direktiv» – som var utformet for å forhindre at soldater ble tatt levende som krigsfanger – ved å drepe mange av sine egne sivile. Bruken av slike «Hannibal»-angrep ble bekreftet i UNHRC-rapporten som ble publisert i juni i fjor.
* Ild fra israelske helikoptre, droner, stridsvogner og til og med bakketropper ble bevisst iverksatt for å hindre palestinske krigere i å ta levende israelske fanger som kunne byttes mot palestinske fanger.
* På initiativ fra den lokale Gaza-divisjonen ble «Hannibal» utført umiddelbart: mindre enn en time etter at den palestinske offensiven startet. Divisjonen ble deretter beordret kl. 11:22 at «Ikke ett eneste kjøretøy skal returnere til Gaza».
* Ved middagstid ble det gitt utvetydig ordre fra den israelske militære overkommandoen (det såkalte «Pit»-hovedkvarteret dypt under Hakirya-bygninga i Tel Aviv sentrum) om å iverksette Hannibal-direktivet i hele regionen, «selv om dette betyr at sivile i regionen settes i fare eller skades, inkludert fangene selv.» Israels bombing av israelske fanger fortsetter i Gaza den dag i dag.
Statsminister Netanyahu innrømmet i et møte med løslatte fanger og deres familier i desember 2023 at de hadde vært «under vårt bombardement» i Gaza [Ynet, den hebraiske nettutgaven av landets største avis Yedioth Ahronoth].
* Hundrevis av israelere ble sannsynligvis drept av Israel selv i «Hannibal»-angrepene, både med målrettet innsats og utilsiktet kryssild. [Det offisielle tallet er 14].
* Israel har aggressivt dekket over sine forbrytelser mot sitt eget folk. Hvis Hamas gjorde en feilberegning i planlegginga av Operasjon Al-Aqsa-flommen, var det kanskje ved å overvurdere verdien som de israelske planleggerne tilla livene til sitt eget folk, konkluderer Electronic Intifada.
Bakgrunnen for Hannibal
Hannibal-direktivet fikk sin nåværende utforming i kjølvannet av utvekslinga av korporal Gilad Shalit i utbytte mot 1024 palestinske fanger i 2011 – etter fem år i fangenskap hos Hamas.
En av de løslatte var Yahya Ibrahim Hassan Sinwar, som ble ansett som en av de sentrale planleggerne av Hamas-angrepet sammen med Mohammed Diab Ibrahim al-Masri, kjent som Mohammed Deif, øverstkommanderende for Izz ad-Din al-Qassam-brigadene fra 2002.
Sinwar tok over som Hamas’ fjerde leder 6. august i fjor fordi Israel likviderte Ismail Haniyeh under et besøk i Teheran 31. juli.
Sinwar ble drept i strid i Tel as-Sultan i Rafah 16. oktober i fjor, vel tre måneder etter at Mohammed Deif ble drept i al-Mawasi i Khan Yunis 13. juli, for ett år sia.
En tilsvarende fangeutveksling ble gjort med Hizbollah i juli 2008 og gjaldt to drepte israelske soldater som ble utvekslet i utbytte mot fem Hizbollah-soldater og 199 drepte libanesiske martyrer.
Begge tilfeller ble skarpt kritisert i Israel for ettergivenhet overfor terrorister, både fra militært hold og fra “ekstreme” fraksjoner i Likud og lenger ut til høyre. Hannibal (247 – 183/181 fvt) er Kartago-generalen som tok livet av seg i Libyssa i Bitynia i det nordvestlige Anatolia i dagens Tyrkia, med grense til Marmarahavet, Bosporos i Thrakia og Svartehavet (Pontos Euxine), for ikke å falle i hendene på romerne.
Hannibal-direktivet som ble utarbeidet i hemmelighet i 1986, gjaldt opprinnelig militært personell. I 2014 ble Hadar Goldin som var blitt tatt til fange i Gaza, drept av israelsk artilleri som bevisst skjøt mot området i Rafah hvor han befant seg under invasjonen i august. Nær to hundre palestinere, hvorav 75 barn, ble drept.
Det rettet oppmerksomheten mot Hannibal-direktivet, tross iherdige forsøk på å tilsløre det. Vel to år etter tok IDF offisielt avstand fra direktivet og hevdet at “ordren slik den forstås i dag» vil bli kansellert. «Dette trekket var ikke nødvendigvis en fullstendig endring i politikken, men en avklaring», skrev Times of Israel i 2016.
Dette har igjen vist seg å være kamuflasje. Direktivet ble bare omformulert, aldri begravet, til også å gjelde israelske sivile for ikke å bli tatt med til Gaza. Fangene, eller gislene, har blitt en viktig del av forhandlingene mellom Israel og Hamas om vilkårene for våpenhviler og en avslutning på krigen.
Dette har slått tungt inn i den israelske befolkninga på en måte som Israel tidligere aldri har opplevd: en politisk og militær situasjon som ikke lenger entydig er på Israels premisser.
Palestinerne har ikke fysisk vunnet terreng, men posisjoner. Kravet om å annektere Vestbredden som nå blir kjørt fram i Netanyahus regjering og dermed i sikkerhetskabinettet, er en pekepinn om at Israel føler presset – men kan også være et varsel om hva som måtte komme!
Etter 22 måneder med folkemorderisk krig har ikke Vesten lenger muligheten til – eller lov til – å spille overrasket slik det har gjort i hver fase av utslettelsen av Gaza og den markante opptrappinga for å tømme C-områdene som utgjør 60-62 prosent av Vestbredden.
I mellomtida fortsetter Israel om bombe områder hvor det er stor sannsynlig for at gislene som har overlevd, blir holdt fanget:
“Hannibal ved Erez”
Flere løslatte gisler har fortalt om de israelske bombeangrepene – og “for ikke å nevne at vi ble skutt på fra et helikopter da vi var på vei til Gaza,” sier en til Ynet. Andre bekrefter at “fanger ble drept og angrepet av Israel mens Operasjon Al-Aqsa-flommen fortsatt pågikk.”
En tidligere fange forteller: «Jeg var i et hus der det var bombardementer overalt. Vi satt i tunneler, og vi var veldig redde for at ikke Hamas, men Israel ville drepe oss, og så ville de si: ‘Hamas drepte dere.’»
Det siste leddet i uttalelsen peker nettopp på spørsmålet om hvor mange som egentlig ble drept av egne styrker fra de første gang begynte å åpne ild etter bare få timer, men hvor drapene er tilskrevet Hamas.
Den Netanyahu-kritiske avisa Ha’aretz fastslo i juli i fjor, ved hjelp av dokumenter og vitneutsagn fra soldater, at Hannibal-angrepene startet allerede 07:18, bare 52 minutter etter at Hamas-angrepet startet – og langt tidligere enn hva det militære hovedkvarteret og Gaza-divisjonen først hevdet.
Det var vel et halvår etter at Yedioth Ahronoth [januar 2024] la ut en tidslinje i sin helgeutgave “Sju dager” som viste akkurat det.
Artikkelen, skrevet av Ronen Bergman og Yoav Zitun, slår fast at IDF “instruerte alle sine kampenheter til å utføre Hannibal-direktivet i praksis, men uten å uttrykke navnet eksplisitt. “Instruksen var å stoppe «for enhver pris» ethvert forsøk fra Hamas-terrorister på å returnere til Gaza. Dette er et språk som ligner til forveksling på det opprinnelige Hannibal-direktivet,» skriver de. Begge har svært gode kildenettverk i militæret og etterretningsvesenet.
Bergman (53) er en høyt profilert reporter i New York Times og har skrevet flere hyllestbøker om Mossad og andre deler av israelsk etterretning og har vunnet Pulitzer-prisen for dekninga av krigen i Gaza. På boklista står “Authority Granted” (2002), “Moment of Truth” (2003), ”Point of No Return” (2007), “The Secret War With Iran” (2008), “By Any Means Necessary” (2009), “Operation Red Falcon” (2015) og “Rise and Kill First: The Secret History of Israel’s Targeted Assassinations” (2018). Titlene gir en klar indikasjon om hvor Bergman står.
Haaretz har derimot kilder som mener at direktivet ble nevnt, med navns nemning, kl 07:18, under betegnelsen “Hannibal ved Erez”, i avisoppslaget 7. juli 2024.
Grenseovergangen Erez er den største grenseovergangen og militærbasen under ett, helt i nordenden av Gaza mellom kibbutzen Erez (hebraisk for sedertre) og den palestinske byen Beit Hanoun som nå er fullstendig jevnet med jorda.
Så seint som 8. juli omringet de israelske okkupasjonsstyrkene Beit Hanoun-området «fra alle retninger» med styrker fra Netzah Yehuda-bataljonen og den 646. fallskjermjegerbrigaden (reserve) for å ta full kontroll over områder de ennå ikke hadde klart å erobre.
Her ble fem israelske soldater drept og fjorten såret av Hamas-styrker dagen før (“The Beit Hanoun operation: A blow to the colony’s alleged “legitimacy”, Middle East Monitor, 8. juli / “5 IDF soldiers killed, 14 injured by roadside bombs in northern Gaza”, Times of Israel, 8. juli).
Erez ble fullstendig overrumplet og overkjørt under Al-Aqsa-angrepet. Herfra ba grensesoldatene om umiddelbar assistanse fra Apache AH-64 helikoptrene med Hellfire-raketter med den følge at de angrep deres egne posisjoner, melder Haaretz.
YA-avisas helgeavis mener at Hannibal-direktivet ble gitt fra øverste hold, fra det militære hovedkvarteret i HaKirya-komplekset i Tel Aviv.
Det var ikke en beslutning som ble tatt på lavere hold i Gaza-divisjon ut fra en kritisk situasjon ved Eretz eller i en eller flere kibbutzim og moshavim (kooperative landbrukslandsbyer) ved grensa som følge av det kaoset og de knutene på kommandokjeden som vitterlig oppsto fordi Hamas slo ut «40 prosent av kommunikasjonsstedene, som tårn med reléantenner … nær Gazastripen”, skriver Ynet-rapporten.
Dette var i stedet en innøvd militær praksis som slo inn umiddelbart da det ble klart at Hamas var ute etter å ta fanger for å sikre seg forhandlingskort. Kartlegginga viser at ordren ble umiddelbart forstått og satt i verk, fastslår Ynet. Helt ned til den enkelte stridsvognfører, framgår det av UNHRC-rapporten.
Den siterer en tankskommandant i bosettinga Nir Oz som ble hardest rammet: – Noe i magefølelsen min fikk meg til å tro at de [soldatene hans] kunne være i dem [kjøretøyene på vei til Gaza]. Ja, jeg kunne ha drept dem, men jeg bestemte meg for at dette er den riktige avgjørelsen. Jeg foretrekker å stoppe bortføringa slik at de ikke blir tatt.»
Det er slik Hannibal-direktivet fungerer, slik også oberst Nof Erez i flyvåpenet bekrefter overfor en hebraisk podcast allerede i november 2023 mens Yedioth Ahronoth/Ynet og Ha’aretz fortsatt samlet inn fakta om 7. oktober-angrepet: Dette var “et massivt Hannibal”.
Zitun peker på IDFs innrømmelser av hva han betegner som en «enorm og kompleks mengde» av «friendly fire”-hendelser (egenbeskytning/egenild) og “collateral damage” (medfølgende ødeleggelse).
Elitesoldatene i Nukhba brøyt gjennom grensesperringene på rundt femti steder sammen med soldater fra Islamsk Jihad og Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) som sluttet seg til i den tidlige fasen av det militære angrepet. Dette utviklet seg da soldatene rykket inn i bosettingene og angrep ikke-stridende sivile.
Det er på det rene av mange av dem havnet i kryssilden mellom israelske kampenheter, vaktstyrkene i kibbutzim og palestinske angripere, enten under Izz ad-Din al-Qassem-kommando eller stadig flere unge palestinske menn som tok seg gjennom gapene i grensesperringene.
Hullene var langt større enn Hamas hadde sett for seg fordi det militære angrepet var så presist gjennomført og på grunn av svakhetene i den israelske beleiringa av Gaza.
Dette farger fortellinga om “terrorangrepet”, slik at det skapes et inntrykk om at israelske styrker nærmest ikke var til stede fordi deler av Gaza-divisjonen var overført til Vestbredden og Øst-Jerusalem, ikke at de led nederlag i strid for godt trente palestinske soldater. Palestinere kan til nød være “et lidende folk”, ikke et “kjempende folk”.
Situasjonen var annerledes i lufta enn på bakken. Det er antatt at de fleste Hannibal-drapene kom fra Apache-helikoptrene, to F-16 jagerbombere. to F-35 bombefly og Hermes 450-droner produsert av Elbit Systems, hjørnesteinen i det israelske militær-industrielle komplekse. Helikoptrene ankom kibbutzen Be’eri rundt en time etter angrepet. Ifølge UNHRC-rapporten var åtte Apache AH-64 ved grensa og rundt 23 stridsvogner i grensetraktene.
Slaget om Be’eri varte i nesten tre dager i form av regulære kamper. Igjen stikk i strid med hvordan Israel og media har presentert Hamas-angrepet. Øyenvitner som har fortalt at de ble brukt som skjold av israelske styrker, har blitt trakassert og forfulgt etter at de sto fram på statskanalen Kan med sine historier. De har fått militær munnkurv.
Det at den væpnede vaktstyrken deltok i kampene, blir også fortrengt ved at de inngår i offisielle tall som sivile.
Den nærmest standardiserte omtalen (inkludert i Klassekampen) er at “1200 israelere ble drept”, med en sjelden referanse til at 376 soldater og politifolk var blant de 1195 drepte, ifølge offisielle tall.
Det blir i realiteten aldri referert til Hamas’ egen rapport om “Al-Aqsa-flommen”, verken med hensyn til motiv, mål eller metode eller uttalelser fra daværende nestleder Khalil al-Hayya. Han tok over ledervervet sammen med Khaled Meshaal (ansett som nummer 1 i politbyrået), Zaher Jabari og Mohammed Ismail Darwish (Abu Omar Hassan) og andre, 16. oktober, da Sinwar ble drept.
Hamas har innrømmet at ikke alle fulgte planen og ordren om ikke å skade sivile, dels på grunn av vansker som oppsto med hensyn til å skille mellom hvem som var hva. Hamas ga ut “Vårt narrativ” i januar 2024. Her skriver de: “«Kanskje det oppsto noen feil under gjennomføringa av Operasjon Al-Aqsa-flommen på grunn av at det israelske sikkerhets- og militærsystemet kollapset så raskt, og kaoset som oppsto langs grenseområdene mot Gaza.»
SuperNova-festivalen
Den store, uventede hendelsen var SuperNova-festivalen lørdag 7. oktober. Åstedet ble ikke kjent før først på fredag 6. oktober, på grunn av den gode tilstrømninga til det som ble betegnet som SuperNova Sukkot-sammenkomsten. Dette framgår av den israelske filmen “We Will Dance Again”.
Sukkot er den årlige jødiske høstfest som begynner den 15. tishrei, varer i sju dager og blir avsluttet med ytterligere to helligdager kalt shemeni azeret (forsamlingens åttende dag) og simhat Tora (gleden over Loven), ifølge Store Norske leksikon. Tilstelninga hadde mer preg av et raveparty enn en “fredsfestival” slik Israel har presentert den som i sin hasbara.
Festivalen inngikk ikke i planene til Hamas, men ble først oppdaget idet Hamas-paraglidere gled inn over grensegjerdene med god sikt til festivalområdet, mindre enn fem kilometer fra militærbasen i Re’im, hovedkvarteret til Gaza-divisjonen. Dette er stadfestet av israelsk etterretning.
Festival-området var åstedet der flest israelere ble drept, ifølge offisielle rapporter. I fjor publiserte imidlertid Times of Israel i en nøye gjennomgang, med hjelp av en israelsk tv-kanal, at mer enn 60 prosent faktisk døde utenfor det angitte området for ravefesten.
Det understreker, framholder Electronic Intifada, at festivalen ikke var mål for Hamas, slik “We Will Dance Again” framstiller det, men et sted som noen militære enheter, enten fra Hamas eller andre fraksjoner, nærmest “snublet ” over og som væpnede sivile Gaza-palestinere tok seg til på sine motorsykler, biler og traktorer.
Reportasjen i Times of India stadfester at mange av SuperNova-deltakerne ble drept ved militærbasen i Re’im, i underkant av fem kilometer lenger sør, og lengst vekk, i Sderot, 17 kilometer nordover.
Ved å krysspeile åstedene framgår det at dette er steder hvor Hamas gjennomførte bakholdsangrep mot israelske militære stillinger som etterhvert fikk forsterkninger.
Bergman og Zitun skriver i Ynet “Sju dager” at Nukhba-soldatene hadde forutsett at forsterkningene ville komme fra nord til sør og “tok over de strategiske knutepunktene … der de ventet på styrkene.” De slår fast at “mye blod ble utgytt ved disse knutepunktene, både av soldater og sivile.»
Hannibal på SuperNova
Ble Hannibal-direktivet brukt mot SuperNova-festivalen? Hvor mange ble drept av palestinere? Spørsmålene er klare og berettiget; svarene er tilslørte, tallene kan være manipulerte. Uten bebyggelse, uten fasiliteter er det få holdepunkter å gå ut fra, i den grad gravejournalister har fått slippe til etter at IDF la på lokket etter knappe to måneder.
Det var kort og godt færre håndfaste mål å skyte på for israelske helikoptre og stridsvogner enn i kibbutzim og moshavim. Forholdene på SuperNova var langt mer kaotiske som følge av rein og skjær desperat panikk og redsel og fordi angrepene fra unge palestinere var uorganiserte og preget av hatefullt hevnbegjær rettet mot jøder.
Bildene fra SuperNova er sammensatt av flakkende videoopptak på nært hold og bilder fra åstedet etterpå, inkludert fra lufta. De siste viser at slettelandskapet rett utafor utgangspartiet fra festivalområdet viser flere brente og avsvidde steder. De kan stamme fra Hellfire-raketter fra Apache-helikoptrene, fra stridsvogner eller fra palestinske RPG-7, bærbare rakettkastere mot stridsvogner, som det riktignok ikke var mange av.
Festivalledelsen og øyenvitner har bekreftet at hæren hadde rigget til veisperringer ved hovedutgangen som i seg selv skapte betydelige flaskehalser i det skytingen mellom palestinere og de militære vaktstyrkene tok fyr.
Dette blir underslått i “We Will Dance Again”, påpeker Electronic Intifada. Derimot går det fram av CNN-reportasjonen fra åstedet. Times of Israel antar at sperringene kom opp rundt klokka sju fordi festivalstedet ikke var kjent før fredag.
Journalist William Van Wagenen skriver i sin reportasje i The Cradle, nettmagasinet som dekker Vest-Asia fra regionen, at sperringene høyst sannsynlig førte til av IDF sperret festvaldeltakere inne da kampene begynte og palestinere forsøkte å ta gisler eller begikk uhyrlige overgep, inkludert tilfeller av voldtekt. Dette lå da i kampsonen for Hamas-soldater på vei mot militærbasen i Re’im fra nord.
Det gjorde ikke situasjonen bedre at et stort antall av raverne som ankom festivalområdet om kvelden og natt til lørdag, var så skyhøye at de kunne kysse himmelen på det Ha’aretz og “We Will Dance Again”-filmen omtaler som utstrakt bruk av “psykoaktive [psykotropiske] stoffer”, eller kjemiske stoffers runddans med sentralnervesystemet.
Ecstasy, syre, kokain, magiske sopper og muligens ketamin sto på menyen, med oser som skulle slå inn ved soloppgang, omtrent på det tidspunktet Hamas-angrepet startet, ifølge Ha’aretz.
Tilstanden hos enkeltindivider og i større menneskemengder har vært diskutert og belyst av hærskaren av israelske psykologer, men dekker ikke over at dette forholdet gjør ofrene og gislene fra SuperNova mindreverdige i ortodokse og høyreekstreme israelske kretser fordi de ikke lever opp til “Holocaust-standarden” som Israel så vellykket har dyrket fra først dag i sitt internasjonale Gaza-narrativ.
Et annet forhold er at det gjør vitneutsagnene fra ravepartydeltakerne mer luftige med hensyn til hvem som skjøt og når, sett i lys av utredninga av Hannibal-direktivet.
I løpet av november ble hundrevis av biler som var blitt sprengt eller tatt fyr under Hamas-angrepe, fjernet og destruert på skrapplassen ved bosettingene Tekuma og Netivot. Det hadde da blitt spredt og analysert bilder og droneopptak fra “bilgravplassen” som viste flatklemte og sprengte biler uten tak.
Om en bil brenner, forsvinner ikke taket; om en bil blir truffet av en Hellfire-rakett, blir taket blåst av eller bilen fullstendig forvridd.
Sammenlikningsgrunnlaget lå der: Bilene så akkurat ut som palestinske biler som blir utsatt for israelske angrep fra lufta i Gaza i over tjue år.
Det er all grunn til å tro at dette er sporene etter Hannibal-direktivet. Hvor mange israelere som i realiteten ble drept av “sine egne”, er et spørsmål som neppe kommer til å bli gransket av en uavhengig kommisjon og risikere å gjøre Israels statsautoriserte narrativ til “colleteral damage”.
Spor etter raketter
Hamas-angrepet fant sted på et område mot Gaza-stripa hvor Israel fra 1948-49 plantet sine kibbutzim og bosettinger i ørkenen for å ha kontroll med området. Israel hadde da erobret nesten hele delen som strakk seg fra Middelhavet langs grensa til Sinai i Egypt i henhold til FNs delingsplan fra november 1947. Unntaket var sørenden av Gazastripa som i dag grenser til Egypt ved Rafah og langs Philadelphi-veien vestover til kysten av Middelhavet.
Den har Israel nå krevd full militær kontroll med og rokker dermed ved Camp David-avtalen 17. september 1978 mellom Egypts president Anwar Sadat og Likuds første statsminister, Menachim Begin, med USAs president Jimmy Carter som hovmester.
Bosettingene i det såkalte “Gaza-konvolutten (Otef Aza / Gaza Envelope) har siden da fungert som “menneskelig skjold” for den israelske Sørkommandoen mot vel 2,1 palestinere, hvorav 80 prosent er flyktninger med røtter i Nakba, fordrivinga fra 30. november 1947 til 20. juli 1949.
Dette la statsminister David Ben-Gurions Israel aldri skjul på. Den ene bosettinga som ble opprettet i 1951, fikk navnet Magen som på hebraisk betyr skjold.
https://en.wikipedia.org/wiki/Gaza_envelope
Bosettingene i det såkalte “Gaza Envelope” (Otef Aza, “Gaza-konvelutten”) har siden da fungert som menneskelig skjold for den israelske Sørkommandoen mot vel 2,1 palestinere, hvorav 80 prosent er flyktninger med røtter i Nakba, fra 30. november 1947 til 20. juli 1949.
Dette la statsminister David Ben-Gurions Israel aldri skjul på. Den ene bosettinga som ble opprettet i 1951, fikk navnet Magen som på hebraisk betyr skjold.
https://en.wikipedia.org/wiki/Gaza_envelope
Her er dokumentasjonen av bruken av Hannibal-direktivet atskillig større, både i form av videoopptak og øyenvitner. De etterlater lite tvil – uten å gi eksakte svar på hvor mange og hvordan, selv om hvorfor ligger i selve det unektelige direktivet.
Flere av stedene sto igjen, fullstendig ødelagte på en måte som bare peker mot tunge våpen som Hamas verken benyttet eller er i besittelse av, heller ikke før 7. oktober. Men som Israel har i sitt enorme arsenal og som etterlater seg nøyaktig de sporene som det ble rapportert om i dagene og ukene etter Hamas-angrepet.
Sporene etter raketter, droner og stridsvognartilleri på bolighus og biler, bygninger og militæranlegg som følge av det Nof Erez, oberst i flyvåpenet, kalte “massiv Hannibal” mot «alle slags hus som ble sprengt inne i bosetningene.»
«Jeg så en rekke droner over hver eneste bosetning på et databilde, som vi kan se i alle IDF-kommandoer [israelske militære]», forklarte han overfor Ha’aretz.
Pessi Cohens hus
Brigadegeneral Barak Hiram innrømmet overfor New York Times at han hadde beordret en stridsvogn til å fyre løs på huset til Pessi (Pasi) Cohen i kibbutzen Be’eri “selv om det kostet sivile livet”. Hamas-soldater hadde forskanset seg i huset med femten fanger og forhandlet om fritt leide for å vende tilbake til Gaza.
Hiram som innehar rangen tat aluf, var tidligere kommandant for Golani-brigaden og 51. bataljon og sjef for treningssenteret for skarpskyting i IDF og for Golanis treningsbase. Han er nå kommandant for 99. HaBazak-infanteridivisjon og ble utnevnt til øverstkommanderende for Gaza-divisjonen da general Avi Rosenfeldt gikk av etter 7. oktober-angrepet.
I Hirams wikipedia-rulleblad står det, med referanse til “Families of 13 people killed in October 7 Kibbutz Be’eri firefight demand probe” fra Times of Israel, 6. januar 2024.
“Under kampene ved Be’eri skal Hiram ha beordret en tank til å skyte på et hus der Hamas-militsmedlemmer holdt flere israelske sivile som gisler. Hiram ble falskt anklaget for å ha drept gislene, sivile sammen med gisseltakerne, noe som krevde en gransking av hans handlinger. Granskninga, samt en separat etterforskninga fra Antikvitetsmyndighetene (Israel Antiquities Authority), frikjente ham til slutt, der etterforskerne konkluderte med at gislene ble drept av AK-47-rifler, ikke en stridsvogngranatgranat», med referanse til “IDF investigation clears commander of killing civilians in Kibbutz Be’eri tank attack” i Jewish Chronicle Reporter fra 3. april 2024.
Wikipedia-sida om Hiram er like hårreisende som den er avslørende. Skal ha beordret? Falske anklager? Hiram har selv vedgått at han ga ordre om ild. Dessuten: Antikvitetsmyndighetene ble satt inn i etterforskninga av saker der likene var så ille tilberedt at det krevde mer enn bare rettsmedisinere, som i tilfellet med Pessi (Pasi) Cohens hus i Be’eri.
https://en.wikipedia.org/wiki/Israel_Antiquities_Authority
Da IAA ble satt inn, ble tallet over drepte israelere satt ned fra vel 1400 til 1136 fordi mange av likene var palestinere. Tapstallet har siden blitt oppjustert noe etter ytterligere avklaringer og folk som har dødd i ettertid.
Yasmin Porat var det første øyenvitnet som brakte gravejournalister på sporet av Hannibal-direktivet da hun fortalte til rikskringkasteren Kan om hvordan hun hadde blitt tatt til gissel i Cohens hus der tre overlevde: hun, Hadas Dagan, et annet gissel, og Hamas-kommandanten Hasan Hamduna som overga seg.
Porat som opptrådte som mekler mellom Hamduna og hans menn og IDF som sto oppmarsjert utenfor Cohens hus, fortalte åpent at IDF “eliminerte alle” med automatvåpen og granater fra stridsvogna.
https://edition.cnn.com/videos/world/2023/10/24/hostage-hamas-released-israel-ebof-sot-vpx.cnn
Dagan har bekreftet Porats vitnemål. Hun fortalte til Electronic Intifada at alle andre, i eller rundt, Cohens hus ble enten skutt eller “fullstendig brent” av stridsvoggranater, inkludert de tolv år gamle tvillingene Liel og Yanai Hasroni.
Bildet av Liel Hawroni ble siden brukt i den israelske propagandaen. Hun ble “myrdet i sitt hjem av Hamas-monstre … bare fordi hun er jødisk,” hevdet opposisjonslederen og tidligere statsminister Naftali Bennett (13. juni 2021 – 30. juni 2022, alternativ statsminister 1. juli – 8. november 2022).
Påstanden inngår i Israels statsautoriserte løgn-arsenal.
Be’eri betalte den høyeste prisen. 105 innbyggere ble drept i kibbutzen. Minst 57 bygninger ble ødelagt eller påført stor skade, i alt mer enn en tredel av alle bolighus, ifølge UNHRC-rapporten. Fotografier og videoklipp tyder på at mange av husene ble ødelagt av de israelske styrkene. Det er fortsatt uklart, i hvert fall offentlig, hvor mange som ble drept av palestinere og hvor mange av IDF.
Massakren i Cohen-huset har kommet ut fordi to israelere overlevde med overlappende vitneutsagn. Liknende hendelser fant sted i andre hus og i andre kibbutzim og moshavim. Det er rapportert om hus som ble sprengt i kibbutzen Kfar Aza.
UNHRC har kartlagt flere Hannibal-liknende angrep. Et stridsvogn-lag som tok seg fra bosettinga Nirim, mellom Khan Yunis i sørenden av Gazastripa og hovedkvartert i Re’im, til bosettinga Nir Oz hvor de oppdaget hundrevis av folk som var på vei tilbake til Gaza og skjøt på alt som rørte på seg, palestinere og israelske fanger, “inkludert biler fylt med folk hvor noen av dem kan ha vært gisler”, ifølge UNHRC-rapporten. Tilsvarende skjedde i Nitzana, Kissufim og Holit.
Dødens regnestykke
Det er dermed kartlagt og fastslått mange steder hvor Hannibal-direktivet var i funksjon. Nedskaleringa av dødstallet i november indikerer tydelig at mange av likene kom som følge av bruk av tyngre våpen på steder hvor det var nærkontrakt mellom palestinere og israelere, militære og sivile utenfor kommandolinjene på begge sider.
Det gir et helt annet bilde av Hamas-angrepet som vestlige politikere og politiserte militæranalytikere, vestlige medier og kommentatorer, i all overveiende grad pro-israelske, har holdt liv i som ekkokammer for Israels statsautoriserte propaganda og løgner som dannet grunnlaget for den videre vinklinga av “krigen mot Hamas” inntil folkemordanklagene fikk så mye konkret innhold at de ikke lenger lar seg avskrive – utover sterke og inngrodde sionistiske ryggmarsreflekser som nå i enda større grad egner seg til å sjokkere gang på gang.
Asa Winstanley oppsummerte de oppgitte israelske tapstallene på årsdagen for angrepet. På årsdagen var det israelske dødstallet 1154, ifølge Al-Jazeera. Av disse var minst 314 “israelsk militært personell”, ifølge UNHRC-rapporten. I mars viste en omfattende undersøkelse av tre israelske dødstall, utført av Al-Jazeera Investigative Unit, at antallet væpnede stridende var 372.
I tillegg til soldater inkluderer Al-Jazeera-tallet inkluderte politi, sikkerhetsvakter (dvs. væpnede bosetningsmilitser) og «sikkerhetspersonell» i tillegg til regulære soldater.
Ynets “Sju dager”-etterforskning konkluderte med at offiserer fra Shin Bet, det israelske «interne sikkerhets»-byrået, også ble sendt for å delta i kampene i sør: «I løpet av kampene ble ti av organisasjonens folk drept.»
Databasen til den engelske utgaven av Haaretz over de døde avslørte navnene på tre av disse personene – Yossi Tahar, Smadar Mor Idan og Omer Gvera. Ingen av de tre er oppført i databasen som stridende. Det er derfor sannsynlig at de andre syv døde Shin Bet’erne også i hemmelighet er oppført som «sivile» i databasen, konkluderer Winstanley.
Dødens regnestykke, basert på rådataene til Al-Jazeera som ligger til grunn for gjennomgangen til granskningsgruppa til Electronic Intifada, viser at rundt 780 av de drepte israelerne kan ha vært sivile.
“Om maksimalt 780 ubevæpnede israelere døde under flomoffensiven Al-Aqsa, hvor mange av disse ble drept av Israel og hvor mange av palestinere?” spør Winstanley, og svarer:
“Det nåværende svaret er at det er umulig å vite uten en virkelig uavhengig internasjonal etterforskning. Og som FN-rapporten tydelig viser, blokkerer Israel nettopp for en slik etterforskning – på det tidspunktet og i dag.
Han mener imidlertid at det går an å trekke noen foreløpige konklusjoner ved å legge sammen enkelthendelser: “minst 18” drepte ikke-stridende som ble drept av israelsk bakkestyrker” (ut fra Al-Jazeeras film), minst 27 israelere i palestinsk fangenskap som “døde et sted mellom sine hjem og grensegjerdet til Gaza under omstendigheter som ennå ikke er redegjort for”, men som Al-Jazeeras rådata slår fast er veldokumenterte, overlagte Hannibal-drap, som angrepet på Cohens hus i Be’eri.
Denne delen av dødens regnestykke “tar ikke for seg flere andre nøkkeltall som vi kan vurdere for å få en grov idé om størrelsen på de totale dødsfallene fra Hannibal-angrep og utilsiktete “friendly fire”-situasjoner fra,” mener Winstanley.
Det gjelder blant annet bilene som var overfylt med gisler på vei tilbake til Gaza. Her fins det trolig store mørketall. “Sju dager”-undersøkelsen stadfester at israelske militæretterforskere «undersøkte rundt 70 kjøretøy som … ikke nådde Gaza fordi de hadde blitt truffet av ild fra et helikopter, en UAV [drone] eller en stridsvogn, og i hvert fall i noen av tilfellene ble alle i kjøretøyet drept». Det indikerer at det befant seg flere personer enn vanlig i mange av bilene da de ble truffet. Det samsvarer med øyenvitner som så folk bli dratt inn i bilene på SuperNova-festivalen, slik det framgår på “We Will Dance Again”-filmen, og med hva gisler som har blitt løslatt, har fortalt.
En video fra et Apache-helikopter, som er tatt med i Al-Jazeera-dokumentaren, viser rundt ti-tolv personer ved en bil før den blir truffet. Det fins et stort antall slike videoer på filmen som kan lastes ned fra YouTube.
For å få et innblikk i hvor mange tilfeller det dreier seg om, sa en helikopterpilot til Ynet i november 2023 at “i de første timene etter starten på kampene”, angrep israelerne “rundt 300 mål, de fleste på israelsk territorium” fra lufta “på alt”.
Droneangrepene synes å ha vært dødeligere enn helikopterangrepene, og operatørene tok selv beslutninger om hvilke mål de skulle angripe, og på slutten av dagen ble det utført ikke mindre enn 110 angrep på vel tusen mål, “de fleste av dem i i Israel”, opplyser Ynet.
“Disse kjøretøyene alene kan ha stått for et svært stort antall israelske sivile dødsfall, skriver Winstanley om angrepene på bilene.
“Hvis «mål» inkluderer enkeltpersoner, er det vanskelig å vite hvor mange som ville ha vært israelere. Pilotene visste det sannsynligvis ofte ikke selv. Hvis et truffet «mål» også inkluderer enkeltbiler, kunne de tusen truffede målene lett ha resultert i hundrevis av døde mennesker,” mener Winstanley.
Det overstiger alt av hva som har kommet fra offisielt hold, er en potensiell framtidig bombe i Israel om det blir fastslått at kanskje en tredel eller halvparten av de israelerne som ble drept 7. oktober, militære og sivile, ble drept av IDF.
Hvitvasking
Det meste av hva som er skrevet om dette , er skrevet på hebraisk. Heller ikke Bergman har skrevet noe om Hannibal-direktivet på engelsk i New York Times. Det gir en pekepinn om sensitiviteten og et nyss om hvor langt israelsk media tør strekke seg på dette feltet.
The Electronic Intifada gjør seg følgende betraktninger om hvitvaskinga fra israelske myndigheter og militæret:
* Svært få obduksjoner ble utført. Mange lik ble begravet for tidlig.
* Israelske biler som ble ødelagt i tilsynelatende Hannibal-angrep, ble knust av israelske myndigheter før de ble gravlagt på «bilgravplassen» under religiøse påskudd.
* UNHRC-kommisjonens rapport kritiserer Israel for å ha nektet dem adgang til landet «Israelske tjenestemenn nektet ikke bare å samarbeide med kommisjonens etterforskning, men skal også ha nektet helsepersonell og andre å være i kontakt», heter det i rapporten.
* I en “hvitvaskingsetterforskning” av drapene i Cohens hus i Be’eri, frikjente hæren general Barak Hiram for enhver forseelse i juli i fjor. Restene av huset er nå revet av hæren.
Hiram, øverstkommanderende for Gaza-divisjonen, leder nå kamper i Gaza.