FN sa nei til Cuba-blokaden – igjen
Den årlige FN-avstemninga om Cuba-blokaden er langt fra et bilateralt anliggende. Den handler ikke bare om en fordømmelse av USAs kollektive avstraffelse av den kubanske befolkninga. For 34 år på rad stemte FNs hovedforsamling onsdag mot USAs folkerettsstridige embargo.
Likevel var avstemninga i år ingen rutinemessig øvelse. Denne gangen hang USAs tunge militære trusler mot Cuba over hovedforsamlinga og blandet seg med truslene og sekundærsanksjonene som har tappet Cuba for utenlandsk kapital som har investert på øya, og fått rederier som står for det meste av frakta av varer til Cuba, til å kappe trossene. Aldri før har så mange utenlandske selskaper pakket sammen og dratt.
I løpet av året har den økonomiske kvelinga av Cuba tiltatt i styrke gjennom en ni måneder lang energiblokade, regelrett piratvirksomhet i Karibia og finansiell krigføring som koster stadig flere kubanere livet.
USA har drevet regelrett utpressing av land før avstemninga – slik USA har gjort før ved en rekke anledninger i andre spørsmål når FN generalforsamling har forsøkt å forsvare folkeretten og humanitærretten, FN-pakten og internasjonale konvensjoner og lover for internasjonal handel og diplomatiske retningslinjer.
USAs trusler om sanksjoner, stans i bistanden og inndragelser av visum til USA er sendt i posten til en rekke statsledere, inkludert ferdigskrevne innlegg fra utenriksdepartementet som det forventes vil bli holdt i forbindelse med avstemninga. Det vanker belønninger for dem som stemmer avholdende eller uteblir fra avstemninga.
Den globale høyredreininga i ekstrem retning som følger med Trumps utenrikspolitikk med politisk og økonomisk utpressing og straffetolleksersis, sanksjoner og sekundærsanksjoner, gir nå politiske utslag i FN. Cuba-resolusjonen fikk fortsatt solid flertall i fjor – 165 stemmer for, sju stemmer mot, tolv avholdende (ni fraværende) – men etterlot klare tegn til å krakelere. I år ble utslagene større, Resultatet for 2026: 130 for, 17 mot, 25 avholdende (19 fraværende).
USA i Waltz’ takt
USAs FN-ambassadør Mike Waltz har tatt med seg president Donald Trumps vulgære stil inn i FN-bygget i Turtle Bay på Manhattan og forsøkte nok en gang å gjøre behandlinga av resolusjonen om Cuba om til et verbalt barslagsmål.
Under behandlinga i FNs hovedforsamling tirsdag greip Cubas utenriksminister Bruno Rodrǵuez Parrilla inn under innlegget til Waltz og ba om en ordensbemerkning for å svare på kanonaden som den tidligere Armed Special Forces-soldaten, bedre kjent som “Green Berets”, avleverte fra talerstolen. Rodríguez appellerte til møtelederen, dette årets president i FNs generalforsamling, utenriksminister Khalilur Rahman fra Bangladesh, om å få USAs representant til å vise respekt for FNs medlemsstat Cuba og det kubanske folket i stedet for å lage en teaterforestilling i generalforsamlinga.
Rodríguez anklaget USA for å utøve politisk og økonomisk press på andre medlemsland, stikk i strid med FNs statutter.
– USA ljuger ikke bare på en grov og arrogant måte; de undergraver også medlemslandenes verdighet, utøver press, og krenker verdigheten til det kubanske folket og Cubas regjering, sa den FN-erfarne utenriksministeren og medlem av politbyrået i Partido Comunista de Cuba (PCC) fra plassen under talerstolen og benkeradene i salen, gjengitt i Radio Havana.
Rodríguez, som har vært utenriksminister siden 2009, henvendte seg direkte til Waltz med en klar referanse til USAs FN-ambassadørs tidligere opptreden:
– Mr. Waltz, de ljuger igjen. Jeg håper De gjør en bedre figur i Deres framtidige politiske verv i Det nasjonale sikkerhetsrådet, for her i FN er Deres innsats svært svak. Sett Dem bedre inn i dokumentet De har i hånden, før De leser det opp.
Han ba Waltz holde seg til saka: USAs blokade.
– Vi vil ikke godta Washingtons forsøk på å erstatte debatten om blokaden, som er det denne forsamlinga behandler, med en rekke udokumenterte anklager, tordnet Rodríguez høflig mens Waltz tilsynelatende uforstyrret og arrogant bladde videre i sine papirer i henhold til regien i den iscenesatte forestillinga som ikke lå noe tilbake for Trumps faktafattige fantasier.
Waltz innledet sin angivelige historieleksjon med å hevde at president Ronald Wilson Reagan advarte det kubanske folket i 1979, som om det ikke burde være kjent at Reagan red inn i Det hvite hus først i januar 1981. Resten av leksjonen var heller ikke nevneverdig presis, med den velkjente tiraden som Waltz har liret av seg ved enhver anledning når Cuba på på sakskartet i FN.
Den følger Washingtons patologiske litani som president Barack Obama ikke fikk skrevet om på tampen av sine åtte år i Det hvite hus .
Cuba er ikke den nasjonale sikkerhetstruslen som Washington forsøker å gjøre landet til; det er blokaden som er truslen, fastslo Rodríguez fra sin improviserte talerstol og takket sarkastisk for turistristreklamen som Washingtion ufrivillig hadde gitt Cuba og utfordret Trump-administrasjonen til å åpne for amerikansk turisme uten økonomiske restriksjoner.
“Det nye høyre” i FN
Intermezzoet i FN-salen forhindret ikke Waltz fra å få fram USAs truende budskap om at stemmegivninga deres var «det eneste som står mellom det korrupte, kleptokratiske, kommunistiske regimet og deres mulighet til å bruke denne forsamlinga – og deres stemmer – til nok en propagandaseier, på bekostning av det kubanske folk,» siterer den svært høyreorienterte og Trump-lojale Florida-avisa Miami Herald. Vel vitende om hvilke signaler Trump-administrasjonen hadde formidlet, enten direkte gjennom president og utenriksminister Marco Rubio eller gjennom Foggy Bottom som brukes som betegnelse på utenriksdepartementet.
Bortsett fra selve resultatet, en ny, ikke-bindende FN-avstemning mot USAs embargo og nå regelrette økonomiske krigføring, mot Cuba, bekrefter årets avstemning den politiske trenden som ble tydelig i fjorårets avstemning. Den bekrefter den politiske “svarte bølgen/tidevannet” (marea negra) som skyller over Latin-Amerika, og den høyreekstreme trenden som har sveipet gjennom Europa og som har manifestert seg som en parlamentarisk kraft i flere land, og som deler seg i to: Den høyreorienterte, historisk revisjonistiske motstanden mot Russland som er pro-USA like mye eller mer enn pro-EU, og anti-kommunistisk, og den russisk-vennlige kryptofascistiske høyreekstremismen som er like anti-kommunistisk.
Det slo ut i 2025, men begge trender ble tydeligere i årets avstemning, med hensyn til Europa som sprekker i sitt høyprofilerte forsvar for en angivelig “regelstyrt verdensorden” og forsvar av folkeretten.
Stemmetallene for FNs 193 medlemmer er:
År For-Mot-Avholdende-I alt-Fraværende
2025: 165 - 7 - 12 - 184 - 9
2026: 130 - 17 - 25 - 172 - 19
Et tilbakeblikk: I tida etter at president Barack Obama oppgraderte USAs interessekontor på 55 Calzada som løper ut i den berømte strandpromenaden Malacón, til ambassade i 2016, sto USA og Israel alene igjen i den årlige avstemninga. Selv USAs kolonialiserte øystater i Stillehavet følte at det ikke lenger var nødvendig å stemme avholdende på å tilfredsstille Washington.
I 2017 ble resultatet 191 for, USA og Israel imot, ingen avholdende blant FNs 193 medlemsstater. I 2024 ble resultatet 187 mot 2, mens Moldova under sin EU- og Nato-strebende president Maia Sandu, stemte avholdende.
I 2025 skjedde det et urovekkende skifte som avspeiler hvilken innflytelse Trumps krig mot folkeretten og internasjonale konvensjoner har blant høyreekstreme allierte i Europa, både EU- og Nato-land, og i det stadig mer høyreekstreme Latin-Amerika.
De som stemte mot
Avstemninga i 2025 ga fortsatt et overveldende flertall mot USAs blokade: 165. Men denne gangen stemte fem land med USA og Israel: Argentina og Paraguay i Sør-Amerika og de europeiske landene Ukraina under president Volodymyr Zelenskyj, Ungarn under statsminister Victor Orbán og Nato-landet Nord-Makedonia som huser en av CIAs største elektroniske baser.
Den var dypt innblandet i valget i Venezuela i juli 2024 som den partiuavhengige Edmundo González angivelig vant på vegne av María Corina Machado fra det høyreekstreme Vente Venezuela over sittende president Nicolás Maduro.
I år stemte de samme tre europeiske landene i mot, nå under Ungarns nye statsminister Péter Magyar. Men denne gangen fikk de følge av Litauen, Tsjekkia under den høyrepopulisten mangemilliardæren Andrej Babiš fra Misfornøyde borgeres aksjon (Akce nespokojených občanů, ANO som betyr ja) og Bosnia-Hercegovina, som alle i fjor stemte avholdende, og av Slovenia som i juni 2024 anerkjente Palestina i samme sveip som Spania, Irland og Norge under statsminister Robert Golob, leder for Frihetsbevegelsen ( Gibanje Svoboda). Frihetsbevegelsen ble størst i valget i mars, men den tidligere Jugoslavia-republikken en høyreregjering under Janez (Ivan) Janša fra Slovenias demokratiske parti (Slovenska demokratska stranka), SDS-regjeringa flyttet stemmen fra ja til nei.
Argentina under den anarko-kapitalistiske og motorsagsvingende fascisten president Javier Milei, og Paraguay under den mer tradisjonalistiske høyreekstreme president Santiago Peña Palacios fra ANR-PC (Asociación Nacional Repoublicana – Partido Colorado), stemte i fjor mot resolusjonen. Partiet forvalter arven etter militærdiktatoren Alfredo Stroessner etter at han ble styrtet i 1989 av Colorado-presidenten Andrés Rodríguez. Han hadde da sittet ved makta siden 1954.
I år hoppet Colombia over fra ja til nei som følge av at den høyreekstreme Abelardo de la Espriella i juni vant presidentvalget i andre runde over venstrekandidaten Iván Cepeda med vel 252.000 stemmer av rundt 25,6 millioner stemmer (49,66 % mot 48,70 %).
Colombia fikk følge av Ecuador der milliardæren Daniel Noboa har vært president siden november 2023. Han har nå flyttet landets stemme fra avholdende til å stemme mot resolusjonen i den andre FN-avstemninga med Trump i Det hvite hus. Det er et tydelig tegn på at den søramerikanske høyrealliansen slutter rekkene i tråd med USAs nasjonale sikkerhetsstrategi.
Trinidad og Tobago slutter seg til de landene som har gått hele veien fra ja til nei. Det har trolig sammenheng med at øystatens statsminister Kamal Persad-Bissessar (omtalt som KPB) tok klart side med USA da Trump satte inn marinen mot mistenkte smuglerbåter fra Venezuela i farvannene i Karibia. KPB fra United National Congress var statsminister fra 2010 til 2015 og gikk på en ny periode 1. mai ifjor.
De forente arabiske emiratene gikk fra ja til nei, mens Costa Rica i Mellom-Amerika og Marokko i det arabiske Nord-Afrika.
De som stemte avholdende
Etter flere år hvor USA og Israel sto absolutt aleine, stemte tolv land “plutselig” avholdende i fjor, deriblant ni land fra Europa, hvorav seks EU- og Nato-medlemmer:
Bosnia-Hercegovina og Moldova er verken med i EU eller Nato; Albania har vært medlem av Nato siden 2009. De stemte sammen med “dobbeltmedlemmene” Estland, Latvia og Litauen i Baltikum og Polen, Tsjekkia og Romania. Litauen, Tsjekkia og Bosnia-Hercegovina
I år har antallet land som stemte avholdende, økt til 25.
I Europa gjelder det EUs kjerneland Tyskland, Italia og Nederland, samt Hellas, Kroatia, Bulgaria og Montenegro på Balkan.
I Latin-Amerika gjelder det Chile, Peru og Guyana som har en grensekonflikt med Venezuela over det potensielt oljerike Essequibo (Esequiba) i Sør-Amerika.
Honduras i Mellom-Amerika endret sin stemme etter at Trump sørget for at Nasry Asfura fra Partido National vant presidentvalget i november i fjor over Salvador Nasralla fra Partido Liberal ved å true med å innstille USAs bistand til den legendariske bananrepublikken om ikke utfallet ble som det ble. I Cubas nære farvann i Det karibiske hav gikk det politiske og kriminelle bandestyrte Haiti og nabolandet på øya Hispaniola, Den dominikanske republikken, og Jamaica over til å stemme avholdende.
I den krigstruede Golf-region gikk Qatar og Bahrain fra å være for resolusjonen til å stemme avholdende. Qatar huser flybasen Udaid, USAs største militærbase i Midtøsten, og Bahrain er ankringsplass for USAs 5. flåte og NAVCENT, den marine delen av USAs sentralkommando (Centcom).
Lenger øst forhalte også Sør-Korea fra ja til avholdende, mens øystatene Palau og Salomonøyene var tilbake i sin tidligere vante posisjon som avholdende.
FN-avstemninga om blokaden av Cuba, 28. oktober 2026: Nei (17): USA og Israel. Europa: Ukraina, Litauen, Tsjekkia, Ungarn, Slovenia, Nord-Makedonia, Bosnia-Hercegovina. Latin-Amerika: Argentina, Colombia, Ecuador, Paraguay, Costa Rica, Trinidad og Tobago. Afrika: Marokko. Asia: De forente arabiske emiratene Avholdende (25): Europa: Tyskland, Italia, Nederland, Hellas, Polen, Estland, Latvia, Bulgaria, Romania, Kroatia, Albania, Montenegro, Moldova. Latin-Amerika: Chile, Peru, Guyana, Honduras, Jamaica, Haiti, Den dominikanske republikk, Asia: Sør-Korea, Qatar, Bahrain. Oseania: Palau, Salomonøyene. Fraværende (av ulike årsaker) 21: Europa: Armenia. Latin-Amerika: Venezuela, Bolivia, Guatemala, El Salvador, Dominica, Antigua-Barbuda, St. Lucia. Afrika: Elfenbenskysten, Somalia, Ekvatorial-Guinea. Asia: Syria, Jordan, Afghanistan, Tadsjikistan, Myanmar, Filippinene, Papua New-Guinea, Kiribati, Micronesia, Marshalløyene
Se bloggen: "Hvem står opp for Cuba? … og for folkeretten og internasjonale konvensjoner", 24. oktober 2026,
Fyrer av militære trusler
President Trump og utenriksminister Marco Rubio har ikke holdt tilbake med å komme med direkte militære trusler overfor Cuba, som i alle militære hensikter betyr å sende inn US Marines fordi å gå til utvalgte flyangrep gir liten militær mening, selv om angrepene blir rettet mot tidligere president Raúl Castro eller president og generalsekretær i Partido Comunista de Cuba (PCC), Manuel Díaz-Canel, og andre politiske og militære ledere. Å gå til massive bombeangrep vil dessuten få negative nedslag, selv i Little Havana i Miami og Dade County.
Å sette US Special Forces-soldater på bakken i Cuba bryter ikke bare med Trumps foretrukne krigsstrategi med massive flyangrep for å unngå de upopulære amerikanske tapene som USA opplevde med invasjonene og okkupasjonene av Afghanistan i oktober 2001, etter USAs 9/11, og Irak i mars 2003. Ulike meningsmålinger viser at heller ikke Trumps massive bombinger, uten bakkestyrker, har gehør på hjemmebane.
Meningsmålingene viser at opp mot 70 prosent av amerikanerne er imot krigen mot Iran som Trump og Israels statsminister Binyamin Netanyahu satte i gang i juni 2025, kalt “Tolvdagerskrigen” og gjenopptok 28. februar i år, begge ganger mens USA lå i forhandlinger med den islamske republikken Iran i Oman. På Pew Research Center-målinga (8. oktober) sier 65 prosent at de er imot hvordan Trump håndterer krigen i Iran, mens 33 prosent stiller seg bak den vaklende presidenten.
Dette gjelder altså et land som ligger høyt på USAs hatbarometer og som er som herdet lim i den gamle alliansen mellom USA og Israel. Cuba har en helt annen plass i USAs sinn, i spennet mellom Washingtons patologiske politikk, fullstappet av den samme antikommunismen som nå har får fritt utløp for å redde mellomvalget for Trump og Republikanerne, og Cubas uutslettelige plass i amerikansk kultur gjennom generasjoner, ikke minst på grunn av den kubanske fotografens Alberto Kordas ikoniske portrett av Che Guevara, kalt “Guerrillero Heroico”, som ble tatt 5. mars 1960 under minnemarkeringa for de 81 som ble drept i eksplosjonen på det franske lasteskipet «La Coubre» mens det losset granater og ammunisjon på havna i Havanna. CIA sto med stor sannsynlighet bak eksplosjonen.
Tomhylser
Newyorkeren Trump fyrte av nye trusler mot Cuba under et folkemøte i Fort Myers på sin adopterte hjemmebane i Florida den 23. oktober under sin febrilske og vulgære turné i delstater som bare for et drøyt halvår siden ble ansett som klare “røde” stater, det vil si Republikanerne.
– Vi er på vei tilbake fra Iran; de vakre skipene våre kommer til å passere like ved Cuba. Vi lar ett av dem stoppe omtrent 50 yards [ca. 45 meter] fra kysten. De kommer til å rekke hendene i været… og så sender vi Marco Rubio for å fullføre jobben. (…) Vi trenger ikke engang å stoppe; vi bare lar det ligge der, så tar han seg av saken. Han er en flott fyr, skvaldret Trump i vei foran en mur av tilhengere som danner kulisser i fåfengte forsøk på å skjule at heller ikke Trump drar like mange til sine hoderystende show som før.
Det etterlater et inntrykk at truslene fram mot mellomvalget har vært myntet på reaksjonære og erkekatolske latino-velgere. Svaret fra Havanna er likevel tydelig, nærmest forkledd som en turistreklame og en påminnelse om CIAs mislykte picknick i Bahía de los Cochinos (Grisebukta) der 1500 eksilkubanere gjorde strandhogg 17. april 1961:
«Vi avviser enhver trussel knyttet til USAs ambisjoner overfor Cuba. Kysten vår har vakre strender, men vi har også skarpe korallrev – et ugjestmildt sted for dem som ankommer med fiendtlige hensikter og et ønske om å dominere,» beskriver utenriksminister Bruno Rodríguez.
Men truslene mot Cuba har aldri handlet om mellomvalget. Etter sin tale i Fort Myers i sørvest Florida, der vekselstrømleveransøren og lyspære- og fonografoppfinneren Thomas Alva Edison (1847-1931) og bilkongen Henry Ford (1863-1947) hadde sine vinterresidenser “Seminole Lodge” og “The Mangoes”, tvitret Rubio på X en åpen oppfordring til kubanerne om å samarbeide med CIA for å “fullføre oppdraget” som Trump sa han hadde satt Rubio på:
«Til dere som ønsker å skape positive endringer på Cuba: Nå er tida inne. Dere er skuffet over brutte løfter, korrupsjon og det privilegerte livet til en liten elite – grip derfor sjansen til å skape den endringa dere ønsker, gjennom et diskré samarbeid med CIA.»
Hva et “diskré samarbeid med CIA” på Cuba går ut på, er definitivt åpent for spekulasjoner, men det er vanskelig å mistolke Rubios hensikter.
USAs truende marine har vanket i farvannene utafor Cuba siden mai da det atomdrevne hangarskipet “USS Nimitz”, verdens største krigsfartøy da det ble sjøsatt i juni 1975, la seg til på skuddhold i Karibia, ladet med militære trusler fra Trump: – Andre presidenter har sett på dette i 50, 60 år … og det ser ut til at jeg blir den som gjør det mens det pågikk samtaler mellom Det hvite hus og Plaza de la Revolución om åpninga av Cubas økonomi og løslatelse av politiske fanger.
Mulighetene om en potensiell militær invasjon har hengt over Floridastredet (Estrecho de la Florida) mellom Florida Keys i nord, Cuba i sør og Bahamas i øst. Det har på kort sikt blitt tonet ned av de fleste politiske analytikere, men siden slutten av mai har USAs rekognoseringsfly strøket hyppigere over Cuba.
Det gir en klar indikasjon om hva CIA bestreber seg på. Spekulasjonene går rundt om CIA legger opp til en tilsvarende aksjon som mot Venezuelas president Nicolás Maduro og hans kone, Cilia Adela Flores, 3. januar.
Pilene peker mot Raúl Castro Ruz som i slutten av april ble tiltalt for drap av en Grand Jury i Miami i samband med nedskytninga i 1996 av to Cessna 337 Skymaster-småfly fra Brothers to the Rescue (Hermanos al Rescate), en av de eksilkubanske kontrarevolusjonære gruppene i Florida, ledet av José Jesús Basulto.
Det er det samme påskuddet som ble brukt for kidnappinga av Maduro, en sittende president i et medlemsland av FN, og landets primera mujer (førstedame), hvilket undergraver internasjonal rettsorden på en måte som bare USA, verdens største militærmakt og “vår allierte” kan tillater seg helt straffefritt.
– Det var som å se på et fjernsynsshow, uttrykte Trump om militæraksjonen mot Maduro og Flores som fortsatt sitter fengslet i Brooklyn i New York.
Se bloggen: “Utelukker ikke militær intervensjon. Peker ut Cuba som “nasjonal sikkerhetstrussel”, 26. mai 2026,
Cuba er ikke Venezuela
Aksjonen i Caracas kom som en komplett overraskelse til tross for beredskapen og sikkerhetstiltakene som militæret hadde foretatt. Det ga umiddelbart opphav til spekulasjoner om interne lekkasjer fra muldvarper.
Overraskelsesmomentet er over for lengst i Cuba; det siste forsvant da Trump ble tatt i ed for sin andre periode 20. januar 2025, mer rabiat enn i sin første periode (2017-21).
– Du må være sinnsyk om du tror at Raúl Castro ikke blir flyttet på jevnlig basis akkurat nå, sa Chris Simmons, tidligere representant for militæretterretninga Defence Intelligence Agency (DIA), til Financial Times (30. mai).
Det andre scenarioet er et massivt førsteslag mot Cubas militære kapabiliteter som skal utløse regimeskifte i Havanna. Amerikanske militæranalytikere mener at Cuba bare er en skygge av hva det var i 1970-åra med hensyn til militær slagkraft, skriver den britiske avisa. Cuba har verken luftvern som kan stå imot flyangrep eller svermer av raketter og droner – og har heller ikke store lagre av missiler og droner å sende tilbake mot mål i USA, som umiddelbart vil gi gjenlyd i USA med en helt annen tyngde enn Teherans forsvarskamp har ført til, bortsett fra at et stort flertall er imot krigen mot Iran, ifølge meningsmålingene.
Cubas militære er “i beste fall bare et skall av hva det var, og det er ikke mye til avskrekking om USA beslutter seg til å gå inn med full styrke, mener Frank Mora, militær representant i administrasjonen til president Barack Obama som offisielt erklærte at USAs politikk overfor Cuba hadde vært feilslått i 54 år (17. desember 2014).
Han erklærte Monroe-doktrinen fra 1823 for død. I desember i fjor gjenoppsto den som Donroe-doktrinen med USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS).
Sammenlikningene mellom Cubas og Venezuela bryter sammen ganske umiddelbart på de fleste punkter. Om en ser bort fra den manglende militære gjengjeldelsekraften, er det nærmere å sammenlikne med Iran med tanke på politisk forankring. Alternativet er “komplett vakuum”, hevder Michael Shifter i Inter-American Dialogue (Diálogo Interamericano) i Washington, tankesmia for det inter-amerikanske nettverket med hovedkontor på 15th Street North-West i Washington.
Derfor er det fortsatt mest nærliggende at Trump-administrasjonen fortsetter med sin dobbeltsidige “maksimalt press”-strategi med utsulting og utmatting og utpressing og økonomisk maktovertakelse gjennom økonomisk krigføring og terrorisme og regelrett piratvirksomhet i Karibia. Det skal tvinge president Manuel Díaz-Canel og resten av Plaza de la Revolución i kne og undertegne en avtale som i praksis overlater Cuba til amerikansk kapital. Sommervarmen er på hell med rundt tretti grader denne uka, og det er om lag én måned igjen av årets orkansesong (1. juli- 30. november) som foreløpig har vært varsom med Cuba.
Andrefiolinisten Rubio har ikke klart å orkestrere fram et folkelig opprør etter tonen fra his master’s voice som blir stadig vanskeligere for deler av Trump-administrasjonen å følge uten at det på noen måte betyr at politikken overfor Cuba vil bli endret. Derfor kan Trumps siste sabelrasling i Fort Myers være et tegn på at “administrasjonen prøver å få Cuba til å tro at vi vil rykke inn”, slik den tidligere amerikanske etterretningsrepresentanten Renee Pruneau Novakoff sa til Financial Times i mai. Hun har over førti år bak seg i forsvarsdepartementet og Pentagons etterretningstjenester NSA (National Security Agency) og DIA, CIA og den føderale etterretningsparaplyen ODNI (Office of the Director of National Intelligence). Hennes siste oppdrag har vært å ha ansvaret for tilsyn med og veiledning av Pentagons spesialprogrammer og sensitive aktiviteter, inkludert menneskebasert etterretning (Human intelligence, Humint) og “informasjonsoperasjoner”, ifølge CV på The Cipher.
Det er å forvente at det siste er i full aktivitet for tida.
Det er nesten uten sidestykke at lederen for USAs diplomati så åpenlyst snakker om rekrutteringa av CIA-agenter på Cuba, også på sosiale medier, uten kamuflerende omskrivninger. Men ved siden av Trump, er det intet lenger som er uten sidestykke i den aggresjonen som USA legger for dagen i en sammenhengende kjede av brudd på folkeretten og FN-pakten.
Nederlaget i nok en FN-avstemning om USAs blokade, på trettifjerde år på rad, er dessverre ingen garanti for at situasjonen endrer seg annet enn ytterligere å undergrave folkeretten.
Innsamling:
Cubaforeningen i Norge samarbeider med det norske selskapet, Captura Aid & Trade, om innkjøp og montering av solcellepaneler på Cuba.
Vipps til 542306; merk betalinga “hjelp til Cuba”, eller til konto: 0540.07.42776