Cuba vedtar 176 økonomiske tiltak
Den 18. juni beskrev president Miguel Diaz-Canel den nåværende situasjonen som «usedvanlig kompleks og utfordrende», og viste til den fortsatte virkninga av USAs økonomiske, kommersielle og finansielle blokade. Cuba har annonsert en rekke økonomiske reformer som tar sikte på å få i gang produksjonen, trekke til seg investeringer og å modernisere viktige sektorer i økonomien. Dette skal skje samtidig som landet opprettholder sine forpliktelser i henhold til sosialisme og sosial rettferdighet. Díaz-Canel refset i sin tv-sendte tale den pågående mediekampanjen på sosiale nettverk som har til hensikt å undergrave tilliten til den kubanske revolusjonen og landets politiske system. I denne sammenhengen trenger «Cuba ikke flere forsinkelser; det trenger løsninger,» mener presidenten som etterfulgte 94-årige Raúl Castro som stats- og partisjef i 2018 og 2021.
Det annonserte reformprogrammet er sydd over samme ord, begreper og vendinger som har vært en gjenganger i kubansk politikk og økonomi i snart tjue år og har gått mange stadier og perioder: fra finanskrakket og den globale økonomiske krisa (2008-10) til pandemien og dens globale og nasjonale ettervirkninger siden 2020. Flere av krisene har ført til at varslede og vedtatte reformer har sluknet før knoppskytinga og som følge av tilstramningene av USAs sanksjoner både mot Cuba og oljeleverandøren Venezuela siden den første presidentperioden til Donald Trump. Strategien er gjenkjennelig: Slipp de produktive kreftene løs for å styrke sosialismen ved å redusere restriksjoner som har hindret økonomisk aktivitet og investeringer. Det fører umiddelbart til sammenlikninger med “Bli rik”-reformene (Fa cai) i Kina fra 1982 og Doi Moi-reformene (“Fornyelse”) i Vietnam fra 1986. Sammenlikningene har alltid haltet – og enda mer i dag. Det samme gjør henvisningene til “sovjetkommunismen”. Det blir ofte begreper uten konkret innhold.
