Stempler Cuba som “sikkerhetstrussel”
FNs generalsekretær António Guterres er «ekstremt bekymret» for tilstanden på Cuba. Han krever en slutt på embargoen mot Cuba. Den har USA gjennomført i snart 66 år, og den har FNs hovedforsamling fordømt, med overveldende flertall, i 33 år på rad, uten at USAs allierte i Vesten har vist vilje til å utfordre USA.
– Generalsekretæren er ekstremt bekymret for den humanitære situasjonen på Cuba. Den vil kollapse, hvis oljebehovet ikke dekkes, sa Stéphane Dujarric, en talsperson for generalsekretær Guterres, i et intervju onsdag.
– Vi samarbeider med regjeringa for å se hvordan vi kan lindre situasjonen.
FN-varslet ser ikke ut til å vekke noen reaksjoner fra USAs allierte i Vesten. Situasjonen er like overdøvende taus som den var før Canadas statsminister Marc Carney holdt sin nye omtalte tale i Davos. Cubas utenriksminister Bruno Rodríguez refser USAs “grusomme aggresjon” og anklager Trump-administrasjonen for å forsøke å bryte ned kubanernes “politiske vilje”. Russland advarer om at Cubas situasjon er “kritisk”, og Kina sender nødhjelp.
Cubas president Miguel Díaz-Canel sa i forrige uke at Havanna er åpne for dialog med Washington – uten overhengende trusler og press og ut fra respekt for landets suverenitet.
Trump svarer med å stemple Cuba som «en uvanlig og ekstraordinær trussel» mot USAs nasjonale sikkerhet i sin ferske presidentordre. ,
Å skape en kubansk trussel
Den 29. januar signerte USAs president Donald Trump en presidentordre som erklærte Cuba som en «uvanlig og ekstraordinær trussel» mot USAs nasjonale sikkerhet. Det var det andre klare signalet på at USA nå er i gang med å forsøke å ta over Cuba. Det første kom da USA satte inn over 150 fly og helikoptre for å sende inn Delta Force-soldater for å hente ut Venezurelas president Nicolás Maduro Moros og hans hustru Cilia Flores, og fly dem til et råttent fangehull i New York natta til 3. januar. USA har holdt Cuba under økonomiske og politiske sanksjoner siden 1960 som svar på revolusjonen som Fidel Castro Ruz sto i spissen for for 67 år siden. Trump signerte en ordre, stikk i strid med folkeretten, om at alle oljeleveranser til Cuba skal stanses til tross for at alle vet hva resultatet vil bli: En fullskala humanitær katastrofe for de over ni millioner kubanere som fortsatt befinner seg på den karibiske øya hvor Key West på spissen av Florida ligger nærmeste hovedstaden Havana (ca 170 kilometer) enn Miami i luftlinje (ca. 210 kilometer). Siden 2021 har over én million emigrert. 25,7 prosent av bvefolkninga er nå over60 år (2024).
Trump-administrasjonen kaller det “maksimalt press”. Cubas president Díaz-Canel betegner det som “økonomisk krigsføring”, mens “økonomisk terrorisme” er en betegnelse som ligger tettere på virkeligheten. Cubas økonomi er allerede kraftig svekket, av USAs langvarige embargo og de globale og hjemlige ettervirkningene av koronapandemien med fordyrende leveranselinjer og et ras i turistinntektene. Det har tæret ytterligere på de langvarige slitasjene i den kubanske økonomien og tatt mye av stinget av den forenklede privatiseringsprosessen som har vært preget av enkelt- og familiefortak i tjenestesektoren uten store kapitalinvesteringer.
Trump strammet til sanksjonene betraktelig allerede i sin første presidentperiode for å tette igjen alle åpninger som president Barack Obama kunne ha skapt. Åpningene var ikke mange, ikke mye annet enn å erklære at USAs patologiske Cuba-politikk hadde spilt fallit i mer enn femti år og oppgradere interessekontoret i Havanna til ambassade igjen i 2014. Trump la til 243 nye tiltak i sin første periode, noe president Joe Biden valgte å beholde.
Lite tydet på at Trump-administrasjonen hadde Latin-Amerika i fokus i det første halvåret av Trumps andre presidentperiode. Oppmerksomheten var rettet mot Midtøsten og Ukraina og det elendige Europa. På bakrommet jobber staben med USAs nye nasjonale sikkerhetsinstruks (NSS) som ble lagt fram i desember, vel tre år etter den gradvis styrkeoppbygginga i Det karibiske hav med siktet angivelig på narkotikatrafikken fra Venezuela og “narkokartellsjefen” Maduro. Det viste seg raskt at siktet var stilt inn på å ta kontrollen med Venezuelas oljeressurser, de største i verden, og bruke dem som våpen mot Cuba og å drive Kina og Russland ut av Venezuela og resten av Latin-Amerika og Karibia – som er det reelle målet i NSS.
Det å erklære Cuba som en “uvanlig og ekstraordinær trussel” mot USAs nasjonale sikkerhet, er ikke bare nok en av Trumps spinnville uttalelser, men et alvorlig omen. Etter at Maduro vant presidentvalget i april 2013, etter president Hugo Chávez Frías’ død 5. mars, stemplet president Obama Venezuela som en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet.
Konsekvensene av et slikt stempel ble glatt undervurdert av kavaleriet av Latin-Amerika-eksperter som har opptrådt som talerør for opposisjonen mot chavismo i Venezuela og dermed mot Cuba, enten direkte eller indirekte. Slike stempler rammer landenes muligheter til å bruke det internasjonale finansmarkedet. Det har Cuba hatt ytterst lite tilgang til og ikke uten drepende omkostninger.
Bevisste folkerettsbrudd
Å kutte fullstendig i forsyninga av olje og dermed tilgangen til drivstoff, er katastrofalt og vil lamme strømnettet med de konsekvensene det har på alle aspekter av dagliglivet. Bakerier og annen matvareproduksjon, sjukehus og alt medisinsk utstyr, arbeidsplasser og skoler, transport av mat og medisiner og passasjerer, kjøleskap, frysere og andre husholdningsvarer, mobil- og andre ladere.
Det råder ingen tvil om at dette er bevisste angrep. Det kommer direkte fra Trumps munn. – Cuba er i store problemer. De fikk olja fra Venezuela. De gjorde olja om til penger, og så videre. Og det skjer ikke lenger, sa Trump i et intervju med «NBC Nightly News».
Konsekvensene er kalkulerte med hensyn til sult, sjukdom og lidelser. Bevisste angrep på en sivilbefolkning som vil koste liv som igjen skal føre til enten opprør eller politisk underkastelse. Presidentordreren «Adressering av trusler mot USA fra Cuba-regjeringa» er skrudd sammen av løgner som er talepunkter fra den kubansk-amerikanske politiske mafiaen i Miami – som utenriksminister Marco Rubio er en del av. Hans foreldre forlot Fulgencio Baptista-diktaturet (1952-56) i det reelt mafiastyrte Cuba i 1956. Republikanerne Carlos Giménez, María Elvira Salazar og Mario Díaz-Balart y Caballero, alle med kubansk bakgrunn, sitter på de tre setene fra Miami i Representantenes hus på Capitol Hill.
Giménez er tidligere borgermester i Miamia-Dade County (2011-20), Salazar er ledende anti-Castro-propagandist med bakgrunn fra Telemundo, WSBS TV i Miamia og CNN Español, mens Díaz-Balart som ble født i Fort Lauderdale i 1961, er medlem av den kjente, mafiapolitiske familien Díaz-Balart som har dominert politikken i Miami, over og under jorda, i seksti år og har vært involvert i flere attentatforsøk mot Fidel Castro og terroristiske sabotasjeaksjoner mot Cuba. Mario, sønn av “Don” Rafael Díaz-Balart, har vært representant i Washington siden 2003 og tok over setet etter broren Lincoln Rafael Díaz-Balat.
Ekkoet fra Malloy
Disse representantene har aldri fraveket rådene som diplomaten Lester DeWitt Mallory (1904-94) etterlot seg som viseutenriksminister med ansvar for amerikanske anliggender for den vestlige halvkule, i sitt interne memorandum fra 6. april 1960 om embargoen mot Cuba: Målet er å nekte Cuba «penger og forsyninger» og å «redusere penge- og reallønninger» som vil føre til «sult, desperasjon og til at regjeringa blir styrtet».
Det er kollektiv avstraffelse som nå blir forsterket etter 66 år ved å straffe omgivelsene i en grad som langt overfår sekundærsanksjonene som ble nedfelt i Helms/Burton-loven som ble effektuert 12. mars 1996 (med visse forbehold fra president Bill Clinton).
Med sekundærsanksjonene påberoper USA seg retten til å trekke utenlandske bedrifter, banker og finansinstitusjoner for retten om de berører områder som USA mener er amerikansk eiendom og som ble nasjonalisert etter revolusjonen.
USAs finansdepartementet har i henhold til dette økonomiske krav mot den kubanske regjeringa for over seks milliarder dollar, ifølge USAs kommisjon for forlik av utenlandske krav. Det finnes over 6000 økonomiske krav mot den kubanske regjeringa fra amerikanske selskaper til en verdi av rundt to milliarder dollar.
Dette er i tråd med krav som Trump har fremmet overfor Venezuelas oljeindustri som ble nasjonalisert i 1976 under den første presidentperioden til Carlos André Pérez fra det sosialdemokratiske Acción Democrática (AD) – altså ikke under president Chávez. Han krevde derimot at kontraktene med de utenlandske oljeselskapene, deriblant Statoil (nå Equinor), ble reforhandlet for å gi Venezuela bedre oljeinntekter og mer kontroll med oljesektoren for å finansiere sine sosial-ækonomiske programmer (misiónes) og internasjonale solidaritet, blant annet overfor Cuba.
Under høringa i Senatets utenrikskomité 28. januar la ikke utenriksminister Marco Rubio skjul på at det endelige målet fortsatt er å installere en marionettregjering i Havana som danser etter Washingtons pipe. Det var noe han ville «elske å se». Trump-administrasjonen kjører nå fram de samme løgnene som den har gjort mot Maduro-administrasjonen i Caracas.
Venezuela la aldri skjul på sine forbindelser med Kina, oljelandene Russland og Iran, men ble anklaget for å gi Hizbollah i Libanon opphold på venezuelansk territorium. Under Chávez rettet anklagene seg, spredt gjennom avisa Miami Herald, mot at Al-Qa’ida hadde treningsleire på den travle ferieøya Isla de Margarita, av alle steder, “Karibias perle”.
President Biden løslot Cuba fra USAs liste over stater som angivelig støtter internasjonal terrorisme i et kort øyeblikk på tampen av sin presidentperiode. Det skjedde fem dager før Trump tok over, nesten fem uker etter at visepresident Kamala Harris hadde tapt “reservevalget”. På Trumps første dag var Cuba tilbake på lista. I virkeligheten ble Bidens tiltak, forhandlet fram av Vatikanet, aldri effektuert fordi den krevde en ventetid på 45 dager, altså fram til 28. februar 2025.
Nå kommer det en ny kanonade fra Det ovale kontor som svar på at Cubas president Díaz-Canel har erklært nasjonal unntakstilstand. Trump anklager Cuba for å støtte «fiendtlige land, transnasjonale terroristgrupper og ondsinnede aktører» og dermed truer USAs «sikkerhet, nasjonale sikkerhet og utenrikspolitikk». Trump bruker dessuten Cubas nasjonale unntakstilstand til å påberope seg retten, som commander-in-chief, til ikke å konsultere Kongressen for hvilke tiltak han nå kan ta under anklagene om at Cuba truer USA.
Dette er i seg selv en grotesk utfordring av folkeretten som USAs allierte nå må forholde seg til etter at Canadas statsminister Marc Carney avkledde “den regelstyrte verdensordenen” i sin tale på Verdens økonomiske forum i Davos (20. januar). Den kom i kjølvannet av at USA kjørte folkeretten på grunn med sin gigantiske armada i Det karibiske hav og utenomrettslige henrettelser av folk i antatte eller angivelige smuglerbåter fra Venezuela og Colombia og i det østre Stillehavet.
“Regelstyrt”?
Dette er bare en påminnelse om at “den regelstyrte verdensordenen” under USAs hegemoni alltid har vært snudd på hodet når en ser den underfra, ikke bare fra dem som har nydt godt av Cubas proletariske internasjonalisme og enorme hjelpearbeid på det medisinske området. Det britiske nettstedet Tribune har hentet fram Fidel Castros ord fra 2003 til studenter ved Universidad de Buenos Aires (UBA) som har fostret fire av fem argentinske nobelprisvinnere under “Argentum virtus robur et studium” (Argentinsk dyd er styrke og studier): «Vårt land slipper ikke bomber på andre folk, og det sender heller ikke tusenvis av fly for å bombe byer. Vårt land har ikke atomvåpen, kjemiske våpen eller biologiske våpen. Våre titusenvis av forskere og leger har blitt utdannet i ideen om å redde liv.»
Ekkoet runger over USA og bør trenge inn blant USAs allierte. På samme måte som Venezuela, med sine oljeressurser, sosial-økonomisk politikk og geopolitiske utfordring i Latin-Amerika, var et eksempel som USA ikke kunne tillate seg å overleve og derfor satte alt inn for å knuse gjennom knugende sanksjoner, er Cuba fortsatt bare en trussel mot USA ved sitt blotte standhaftige eksempel.
I 33 år på rad har et overveldende flertall i FNs hovedforsamling stemt mot USAs blokade av Cuba uten at USAs allierte har turt å ta oppgjøret med Washington, men i stedet latt seg diktere av sekundærsanksjonene. Inntil FN-avstemninga i 2024 hadde USA bare med seg Israel i etter at noen øystater i Stillehavet ikke lenger stemte avholdende.
I fjor fikk Trump med seg Israel, Ukraina, Ungarn, Argentina, Paraguay og Nord-Makedonia, mens tolv stater stemte avholdende: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Moldova, Romania, Albania og Bosnia-Hercegovina i Europa, Ecuador og Costa Rica i Latin-Amerika og Marokko som i desember 2020 undertegnet Abraham-avtalen med Israel om diplomatiske forbindelser og fikk dermed USAs støtte til å annektere Vest-Sahara.
Det begrenser seg ikke til det. Trumps presidentordre representerer et direkte angrep på alle nasjoners suverenitet. USA utvider nå sine trusler om sanksjoner, toll og andre politiske straffereaksjoner mot land som handler med Cuba. Det dreier seg om regelrett utpressing og skremsler om økonomisk krigføring som ytterligere undergraver folkerett og internasjonale konvensjoner, inkludert havretten, slik Helms/Burton-loven, en utvidelse av Torricelli-loven fra 1992, kamuflert som Cuba Democracy Act, var.
Varslene om de humanitære konsekvensene som den kollektive avstraffelsen leder til, krever at “det internasjonale samfunnet”, med vekt på USAs allierte, ber USA om å avvikle presidentorderen og sørger for at sanksjonene blir undergravd. Den utfordringa kommer ikke USAs allierte til å bistå. Det viser de politiske utspillene og tiltakene fra de europeiske landene, i EU og Nato, etter Davos-møtet. Det er ikke snakk om noe “bruddet i Davos” etter Carneys tale, men heller det den indiske historikeren og politiske kommentatoren Vijay Prashad mer treffsikkert påpeker (Klassekampen, 3. februar) at Carneys åpenhjertige beskrivelse av illusjonene om “den regelstyrte verdensordenen” under USAs hegemoni, er mer styrt av Trump-administrasjonens angrep på Europa enn et oppgjør med den rådende verdensordenen i seg selv.
Det gjelder åpenbart ikke Venezuela, og det gjelder ikke Gaza hvor Vesten knelte for “Trump-planen” som setter FNs sikkerhetsråd – og palestinerne – på sidelinja. EU fulgte USAs politikk ved å gi Vest-Sahara til Marokko. EU fulgte også USAs politikk ved å gjeninnføre FN-sanksjonene mot Iran som var med på å forsterke USAs økonomiske krigføring og utløse valutakollaps.
Åpen for dialog
Russland sendte mandag ut en advarsel om at energikrisa i Cuba er i ferd med å bli kritisk, melder Al-Jazeera. Moskva diskuterer «mulige løsninger» for å gi Havanna «den hjelpen» de trenger, ifølge Kremls talsmann Dmitrij Peskov som har sittet i stillinga siden mai 2012. Han beskriver USAs politikk som “kvelende tiltak” mot Cuba. «Situasjonen er virkelig kritisk på Cuba», oppsummerer han overfor journalister i Moskva, mens utenriksminister Sergej Lavrov som har bekledd stillinga siden mars 2004, stadfester Russlands «solidaritet med folket i Venezuela og Cuba».
– Vi er overbevist om at bare Cuba kan bestemme sin egen skjebne», sa Lavrov. I flere uker har Moskva protestert mot USAs “uakseptable” tiltak mot Cuba som har ført til at kraftverkene blinker med lysene. Det har tvunget den kubanske regjeringa til å innføre firedagers arbeidsuke for statseide selskaper, begrense salget av drivstoff, stenge universiteter og redusere skoledagen i grunnskolen. Mandag varslet Havanna internasjonale flyselskap om at de ikke lenger vil kunne fylle jetdrivstoff fra tirsdag. Det førte til at Air Canada umiddelbart innstilte sine flyvninger på Cuba, og andre flyselskap vil følge etter. Dette vil særlig lamme turistnæringa som i flere år har vært Cubas mest inntektsbringende næring og tilgang til hard valuta.
Protestene fra Kreml blir møtt med å vise til Russlands målrettede bombing av Ukrainas energiforsyning mens gradestokken har pekt på tjue minusgrader og under og som har ført til at mer enn en million ukrainere står uten strøm, ifølge myndighetene i Kyiv. Det hjelper uansett ikke kubanerne. Cuba deltar ikke i Russlands krigføring og har forbudt kubanske statsborgere å verve seg som leiesoldater i den russiske hæren. Moskva stemme er dessuten bare en i et voksende internasjonalt kor som retter seg mot Washington, inkludert FNs generalsekretær António Guterres som advarer mot en “humanitær kollaps».
Mandag fordømte Cubas utenriksminister Bruno Rodríguez USAs «grusomme aggresjon» som har til hensikt «å bryte det kubanske folkets politiske vilje». Det er som et sitat hentet fra Mallory-memorandumet fra 1960. – Situasjonen er tøff og vil kreve store ofre, sa Rodríguez, og gjentok Cubas «vilje til å delta i dialog» med Trump-administrasjonen – men ikke under USAs trusler og på Havannas egne premisser i henhold til folkeretten og landets suverenitet, slik president Díaz-Canel varslet i forrige uke.
Havanna har avvist anklager om at byen utgjør en trussel mot USAs sikkerhet.
– Cuba er villig til å delta i dialog med USA, dialog om ethvert spørsmål som må diskuteres eller debatteres. Under hvilke betingelser? Uten press. Dialog kan ikke finne sted under press. Betingelsene må alltid være basert på likhet, på respekt for vår suverenitet, vår uavhengighet, vår selvbestemmelse, uten å ta opp saker som er vårt ansvar og som vi kan forstå som innblanding i våre saker, heter det i meldinga som kom fra presidentens kontor torsdag.
– Det kubanske folket og det amerikanske folket drar nytte av konstruktivt engasjement, lovlig samarbeid og fredelig sameksistens. Cuba bekrefter sin vilje til å opprettholde en respektfull og gjensidig dialog, rettet mot konkrete resultater, med USAs regjering, basert på gjensidig interesse og folkeretten.
Både Trump og Rubio har “tilbudt” å forhandle om en avvikling av Cubas sittende regjering, etterfulgt av en ny dose med trusler servert av talskvinne i Det hvite hus, Karoline Leavitt. – Jeg tror at det faktum at den kubanske regjeringa står på sitt siste bein og at landet deres er i ferd med å kollapse, at de bør være kloke i sine uttalelser rettet mot USAs president, sa her master’s voice, ifølge Associated Press (AP).
President Díaz-Canel omtaler Trump-administrasjonenes politikk som «psykologisk krigføring». Mens Trumps trusler om å ta over Grønland med militær makt eller sjekkheftet fikk det til å rykke til i erfarne Reagan-konservative og nykonservative republikanere på Capitol Hill, i Pentagon og utenriksdepartementet og i utenrikspolitisk tankesmier i Washington som ser USAs verdi av Nato og allierte i EUropa, fins det få motforestillinger med hensyn til å tvinge fram et regimeskifte i Havanna, uansett de humanitære kostnadene.
Heller ikke USAs militære angrep på Venezuela og kidnappinga av president Maduro og førstedame Cilia Adela Flores vakte dypere reaksjoner enn uro over at Trump setter påbudet om å hente autorisasjon for militære operasjonen fra Kongressen.
Jeremy P. Lewin, viseutenriksminister med ansvar for utenlandsk bistand, humanitære saker og religionsfrihet, avviser overfor AP at USAs oljeblokade har noe med Cubas humanitære krise å gjøre. Han anklaget i stedet landets ledere for å «hamstre ressurser». – Hvorfor kan de ikke få tak i mat? Det er ikke fordi vi ikke lar ulovlig venezuelansk olje fortsette å gjøre Raúl Castro rik. Det er fordi regjeringa ikke kan sette mat i butikkhyllene. De har milliarder av dollar, men de bruker dem ikke til å kjøpe mat til vanlige kubanere, hevder Lewin med et knippe trumpske løgner som nå blir servert fra Trump-administrasjonen og på Capitol Hill uten noen henvisning til sanksjonene. Det gjelder heller ikke når Florida-republikaneren Carlos Gímenez uttaler til CNN at det er viktig å stanse oljeleveransene for å vise at “kommunisme aldri fungerer”. Kubansk-amerikanske lovgivere oppfordrer Trump-administrasjonen til å legge “maksimalt press”. Det er stikkordet som har blitt brukt mot Iran siden Trump reiv i stykker atomavtalen med Teheran fra 2015 i mai 2018 i Trumps første periode etter å ha vært i effekt i bare to år og fire måneder (januar 2016). Atomavtalen ble avviklet 18. oktober i fjor med de fem europeiske landenes stemmer i FNs sikkerhetsråd.
Díaz-Canel bekreftet torsdag at Cuba ikke har mottatt oljeleveranser fra Venezuela siden desember. – Det er en mislykket nasjon, og de får ingen penger fra Venezuela, og de får ingen penger fra noen, konkluderer Trump. Han har erklært “maksimalt press” og “nulltoleranse”.
Cubas regjering er i gang med å legge en «forsvarsplan» som svar på presset fra Washington. – Vi er ikke i krigstilstand, men vi forbereder oss i tilfelle vi må gå over til krigstilstand, ifølge Díaz-Canel som tok over som president i oktober 2019 og som førstesekretær i Partido Comunista de Cuba (PCC) i april 2021 etter Raúl Castro.
Krigsropene fra Miami
Selvsagt pågår det underhånden samtaler mellom Washington og Havanna, slik Trump han sa i forrige uke da han, på sedvanlig vis, antydet at«jeg tror vi er ganske nær» en avtale. Alejandro Castro Espin, sønn av Raúl Castro, skal angivelig være blant de ledende tjenestemennene som har vært involvert i samtalene, og det blir umiddelbart trukket sammenlikninger med den politiske utviklinga i Venezuela etter at president Maduro ble fjernet.
Cuba er langt mer betent enn “å ta pant i” Venezuelas olje. Trump har langt mindre slingringsmonn uten å miste støtte og prestisje i det eksilkubanske miljøet i Florida, i New Jersey og andre delstater.
Mario Diaz-Balart oppfordrer Trump til å stramme til skruene. – Det som må skje er å øke presset, og det jeg mener med det er press på alle måter: økonomisk, diplomatisk, på alle mulige måter», sier han til New York Post. – Det er det eneste som noen gang har fungert i planetens historie når du har et diktatur som dette som ikke vil gi fra seg makten. Nulltoleranse og totalt press, gjentar Díaz-Balart.
Han får følge av Carlos Gímenez (70), født i Havanna i 1954. Han sier til avisa at han tror at et regimeskifte i Havana vil skje snart. – Jeg har vært her i 65 år, jeg tror ikke jeg noen gang har sett regimet så svakt som det er akkurat nå, mener han.
– Ethvert press som kan utøves for å få denne kreften til å forsvinne, er det USA må gjøre. Jeg tror det administrasjonen burde gjøre, er det de gjør: å legge press på antatte venner av oss som bidrar til å opprettholde regimet.
Det peker rett mot Mexico by, der lederen for etterretningstjenesten i Representantenes hus (Cámara de Diputados) nylig presenterte en rapport som viser at “USAs fiender” ikke står bak det såkalte Havanna-syndromet som har rammet USAs ambassade i Havanna, USAs konsulat i Shanghai og andre amerikanske utenriksstasjoner. Mexicos uttalte solidaritet med Cuba faller ikke i god jord i disse kretsene. (Mexicos oljeleveranser falt fra rundt 3000 fat om dagen i januar til rundt 20.000 fat i fjor, melder Wall Street Journal.)
Trump har dessuten satt eksilkubaneren Rubio på jobben med å fjerne ledelsen i Havanna ut fra antakelsen at “det er noe som rett og slett ikke kommer til å kunne overleve.»
– Den kubansk-amerikanske lobbyen, som Rubio representerer, er en av de mektigste utenrikspolitiske lobbyene i USA i dag, sier den uavhengige Havanna-baserte journalisten Ed Augustin til Al-Jazeera.
– I den nye Trump-administrasjonen, [med] et enestående antall kubanske amerikanere, har lobbyistene blitt beslutningstakerne, påpeker han og bekrefter at Rubio har etablert fast kontroll over lobbyen.
Det mangler ikke på uttalelser som tar resultatet for gitt fordi det er «ingen som kan komme og redde dem,» ifølge Sebastián A. Arcos, midlertidig direktør for Cuban Research Institute ved Florida International University i Westchester.
– Det er ikke lenger en forventning om at regimet vil overleve på mellomlang sikt. Før 3. januar [da Maduro ble tatt til fange] ble det forstått at regimet var i en terminal krise på lang sikthorisont (…) den antagelsen fordampet etter det Trump gjorde i Venezuela. Uten Venezuela og olje vil den kubanske økonomien gå fra å halte til å kollapse, mener Arcos som heller ikke kalkulerer inn effekten av USAs 66 år med sanksjoner i sin vurdering av Cubas økonomi. I henhold til USAs ansvarsfraskrivelse lyder USAs politiserte regnestykke at Cuba solgte 60 prosent av de 70.000 fatene om dagen som de fikk fra Venezuela i fjor, i Asia i stedet for å bruke den i Cuba. “Regnestykket” skal være “«ytterligere bevis på at det illegitime kubanske regimet bare prioriterer å berike seg selv, mens det kubanske folket lider konsekvensene av sin korrupte natur og inkompetanse,» uttalte en tjenestemann i utenriksdepartementet til Miami Herald i slutten av januar da planene om en total blokade ble sjøsatt, ifølge Politico.
Arcos mener at det ikke vil være nødvendig for USA å intervenere militært, med mindre myndighetene «bestemmer seg for å gjøre det iranerne gjorde, og de begynte å massakrere uskyldige kubanere» om det kommer til demonstrasjoner mot regjeringa. Han og tankesmier som den nykonservative American Enterprise Institute (AEI) retter skytset mot 94-årige Raúl Castro og avskriver Díaz-Canel som “bare en gallionsfigur, og gallionsfigurer hvis beskyttere dør, befinner seg snart i eksil eller hengende fra galgen», ifølge Michael Rubin, seniorforsker i AEI.
Det fins imidlertid en bekymring som går igjen blant tankesmiene og som har en parallell til Venezuela: Hva som skjer om det oppstår et maktvakuum og som Russland og Kina vil forsøke å fylle?
Rubio og hans stab burde snekre sammen et konstitusjonelt rammeverk som kubanerne kan og må forholde seg til. Dette arbeidet er i gang med kubanske eksilgrupper for å få på plass en USA-kontrollert overgangsregjering, hevder Wall Street Journal. Igjen fins det paralleller til Venezuela, og igjen fins det ingen plass til folkelig motstand i USAs demoniserende regnestykke, slik chavismo ikke har noen folkelig forankring i opposisjonens fortelling om Venezuela utover den sittende administrasjon i Caracas eller ledelsen i Havanna.
– Departementet møter regelmessig personer fra sivilsamfunnet, er alt New York Post får bekreftet i UD. Alt styres ut fra USAs verdensbilde, og i begge land, Venezuela og Cuba, er CIA på jakt etter folk som kan danne en overgangsregjering. Oppfatninga er at jo lenger USA klarer å kjøre Cubas økonomi i bånn, jo flere vil la seg kjøpe. og jo mindre vil motstanden blir. Det er kjernen i den økonomiske krigføringa eller økonomiske terrorismen.
Målgruppa i begge tilfeller er militæret. De væpnede styrkene er økonomiske faktorer i både Venezuela og Cuba, ut fra ulike, men også sammenfallende årsaker. Det er utfordrende for den eksilkubanske fraksjonen med hovedsete i Miami. De er redde for at “Castro-regimet” vil forsøke å vinne tid ved å gå i forhandlinger med Trump-administrasjonen og håpe på at den blir svekket på grunn av skjerpede konflikter på hjemmebane både før og etter mellomvalget i november – og at den humanitære krisa kommer tilbake i retur.
Nødhjelp og kålblader
Cuba hadde ved inngang til denne uka mellom 15 og 20 dagers olje igjen, ifølge Kpler som omtaler seg som “sanntidsverktøy for handelsinformasjon for globale markeder”. Cuba trenger for tida anslagsvis 100.000 fat råolje per dag – før regjeringas nedstegningstiltak. Fram til forrige måned skal Mexico ha vært Cubas største oljeleverandør, og sendte nesten 44 prosent av den totale oljeimporten, etterfulgt av Venezuela med 33 prosent, mens nesten ti prosent kom fra Russland og en mindre mengde fra Algerie.
I forrige uke redegjorde Cubas visestatsminister Oscar Pérez-Oliva for tiltakene. – Drivstoff vil bli brukt til å beskytte viktige tjenester for befolkningen og uunnværlige økonomiske aktivitet.
Det omfatter folkehelse, matproduksjon og forsvar og å presse på for å installere solbasert energi og insentiver innen andre fornybare kilder, skriver Al-Jazeera. Cuba produserer omtrent 1000 megawatt, eller 38 prosent av sin dagtidsproduksjon, fra solcellepaneler, opplyste Diaz-Canel på en pressekonferanse. De har blitt installert med støtte fra Kina de siste to åra.
– Dette er en mulighet og en utfordring som vi ikke er i tvil om at vi vil overvinne. Vi kommer ikke til å kollapse, forsikret Pérez-Oliva.
Francisco Pichón, FNs representant på Cuba, beskriver situasjonen på Cuba som «en blanding av motstandskraft, men også sorg, tristhet og indignasjon, og en viss bekymring for den regionale utviklinga». FN-teamet i Havana sier til Al-Jazeera at de aller fleste kubanere er rammet av rullerende strømbrudd, og at antallet mennesker i sårbare situasjoner, øker betydelig.
– De siste to åra har vært ganske tøffe», sa Pichón, og la til at det er behov for hastetiltak for å støtte Cuba «midt i de alvorlige økonomiske, finansielle og handelssanksjonene»
Mexico ser ut til å ha blitt presset av Trumps trusler om sviende straffetoll til å stanse oljeleveransene til Cuba i februar. President Claudia Sheinbaum har forsikret om at landets solidaritet med Cuba ikke opphører. Nå er over 800 tonn med humanitær bistand på vei med meksikanske krigsfartøyer. Forsyningsfartøyene “Papaloapan” og “Isla Holbox” la ut fra den historiefylte havnebyen Veracruz med matvarer, melkepulver og hygieneartikler i lasta, opplyste utenriksminister Juan Ramón de la Fuente, tidligere rektor på Méxicos nasjonale autonome universitet (Universidad Nacional Autónoma de México, UNAM), landets ledende utdanningsinstitusjon, søndag.
“Papaloapan” er lastet med 536 tonn med basisvarer, mens “Isla Holbox” har med seg 277 tonn med melkepulver. Men enn 2500 tonn med melkepulver og bønner venter på neste utskiping.
– Ved disse handlingene bekrefter den meksikanske regjeringa de humanistiske prinsippene og solidaritetsånden som veileder den, og dens forpliktelser til internasjonalt samarbeid mellom folk, spesielt med de som trenger humanitær hjelp i nødsituasjoner og i sårbare situasjoner. Cuba og Mexico er søsternasjoner, arvinger til en lang historie med solidaritet som vi hedrer i dag, heter det i uttalelsen fra Secretario de Relaciones Exteriores De la Fuente, partiuavhengig professor i psykiatri som var Mexicos FN-ambassadør (2019-23).
– Vi vil fortsette å støtte dem og ta alle nødvendige diplomatiske skritt for å gjenopprette oljeleveranser til Cuba, sa Sheinbaum til journalister mandag. – Du kan ikke kvele et folk slik. Det er veldig urettferdig, veldig urettferdig, sa presidenten, melder Al-Jazeera.
Hun svarer Trump på tiltale som advarer land om at de vil bli ilagt tollsatser om de leverer olje til Cuba. Mexico var Cubas nest største oljeleverandør etter Venezuela, noe som vil ramme Mexico som har USA som viktigste handelspartner.
Kina bidrar med 80 millioner dollar i nødhjelp og 60.000 tonn ris, som ble varslet før Trump kom med sin krigserklæring om å stanse alle oljeleveranser til Cuba. Kinas ambassadør Hua Xin uttalte 20. januar i møtet med president Díaz-Canel at leveransene kommer på direkte ordre fra president Xi Jinping. Hua har nå inngående konferanser med den kubanske regjeringa for å kartlegge den økonomiske situasjonen og “tilstanden i energiforsyningssystemet”, melder Orinoco Tribune.
USA forsøker å legge kålblader på de åpne sårene de selv har forvoldet, mens de skrur til oljeblokaden og lammer det meste av Cubas økonomi. Utenriksdepartementet i Washington bevilger ytterligere seks millioner dollar til forsyninger til Cuba for å bøte på den humanitære krisa etter orkanene “Melissa” som rammet Cuba, Jamaica og andre karibiske øyer i oktober, en av de hardeste som er registrert. Dette er også et svar på at Det internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne rapporterte i desember at den humanitære situasjonen på Cuba er “alvorlig”. Det ordet har ICRC tidligere aldri brukt om Cuba og vitner om at forholdene er prekære på mange områder.
FN anslo i 2023 at den totale økonomiske skaden på den kubanske økonomien var på «billioner av dollar» siden oppstarten i 1960, ifølge “Economic, Commercial Embargo Imposed by United States Against Cuba Harmful, Violates UN Charter, Speakers Underline in General Assembly” fra FNs pressekontor (13. november).
Summene, ni millioner dollar, er mindre enn en dråpe i det nå gjennommilitariserte karibiske havet fra Puerto Rico til Venezuela og hva USAs embargo koster Cuba hver eneste dag. Tallene som utenriksdepartementet i Havanna la fram 12. september 2024, viser at USAs blokade kostet Cuba over fem milliarder dollar mellom mars 2023 og februar 2024, det tilsvarer vel 416 millioner dollar i måneden, eller over hundre millioner dollar i uka.
Det vil si at USAs nåværende bistand ikke en gang dekker trekvart døgn med kubanske tap på embargoen – før den siste oljeblokaden. I 2024 bevilget USA 7,6 millioner dollar til Cuba, ifølge USAs egne tall; det vil si en halv dags kostnader av blokaden.
Bistanden etter orkanene går selvsagt ikke gjennom myndighetene i Havanna, men blir levert via lokale meningheter i den katolske kirka i Miami for at kubanske myndigheter ikke kan «blande seg inn i eller omdirigere bistand som er ment for øyas trengende befolkning», ifølge “tåkekulpen” Foggy Bottom, som har blitt metonym (en erstatning for noe annet den er nært knyttet til) for utenriksdepartementet som ligger i den nordvestre kvadraten av hovedstaden og strekker seg vest for Det hvite hus mot elva Potomac der Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) ligger, nord for National Mall, øst for Georgetown og sør for West End-området.
– Som med den første delen av direkte utenlandsk bistand, la det ikke være noen tvil: Regimet må ikke gjøre noe forsøk på å blande seg inn i tildelinga av denne livreddende støtten, sa utenriksdepartementet i uttalelse. – Vi er fortsatt årvåkne når det gjelder å spore enhver omdirigering eller kullkasting av amerikanske bistandsinnsatser, og regimet vil være ansvarlig overfor USA og sitt eget folk for enhver innblanding, skriver AP.
Brev til Den Norske Regjering fra Cubaforeningen Til den norske regjering v/ Statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksministeren Espen Barth Eide Forsvar internasjonal lov – Nei til intervensjon i Cuba og Latin-Amerika Nylige amerikanske militæraksjoner mot Venezuela, sammen med åpne trusler mot andre suverene nasjoner inkludert Cuba, har økt bekymringene for fred, regional stabilitet og respekt for FN-pakten. Den norske regjering må offentlig bekrefte sin forpliktelse overfor internasjonal lov og motsette seg enhver trussel eller bruk av militærmakt mot Cuba og andre suverene nasjoner. Cubaforeningen uttrykker vår dype bekymring over den økende trusselen mot fred og internasjonal lov etter nylige amerikanske militæraksjoner mot Venezuela og over åpne trusler fra høytstående amerikanske politikere mot andre suverene nasjoner, inkludert Cuba, Colombia, Mexico og det autonome området Grønland. I denne farlige konteksten står Cuba igjen overfor økte trusler mot sin suverenitet, sikkerhet og rett til selvbestemmelse. Tiår med amerikansk fiendtlighet – inkludert den pågående økonomiske blokaden– har allerede forårsaket enorm skade på det cubanske folket og har gjentatte ganger blitt fordømt av det internasjonale samfunnet i FN. Cuba, som Norge og alle andre suverene nasjoner, har rett til å bestemme sitt eget politiske, økonomiske og sosiale system, fritt for ekstern innblanding og trusler. Ethvert angrep mot Cuba ville være et åpenbart brudd på internasjonal lov, FN-pakten og undergrave regional fred og stabilitet. Vi oppfordrer derfor den norske regjering til offentlig å bekrefte vår forpliktelse overfor internasjonal lov og respekt for Cubas suverenitet, idet Norge motsetter seg enhver trussel om amerikansk militær aksjon mot Cuba. Oslo, 13. januar 2026 Cubaforeningen i Norge