Rojava Kobanê er fortsatt beleiret
Etter våpenhvile- og integreringsavtalen som ble undertegnet 29. januar mellom Syrias demokratiske styrker (SDF) og den midlertidige Hayat Tahrir ash-Sham-regjeringa i Damaskus, har de politiske kontaktene mellom partene blitt intensivert. Samtalene er fokusert på implementeringa av avtalen. Det preger de politiske initiativene fra de kurdiske partiene og kontaktene mellom dem og andre aktører. I begynnelsen av uka ble det varslet at en kurdisk delegasjon med representanter som ble valgt på Rojavas kurdiske enhetskonferanse i Qamishli 26. april i fjor, er på vei til Damaskus for å ha samtaler med styringsmaktene. Høyt på sakskartet står å stadfeste konstitusjonelle rettigheter og hvordan rettighetene skal beskyttes, konstitusjonelle garantier, demokratisering, undervisning på morsmål og grunnleggende friheter.
Samtalene vil skje i kjølvannet av de store politiske og militære endringene i den nordre og nordøstlige delen av Syria, opp mot grensa til Tyrkia og Nord-Irak, etter HTS-offensiven 6. januar – og mens det pågår regionale og geopolitiske forflytninger og forskyvninger som omfatter Syria. Det gjelder USAs beslutning om å trekke seg ut av Syria, økende diplomatisk engasjementet mellom Saudi-Arabia og Damaskus som blant annet innebærer store investeringer i utbygginga av to flyplasser i Aleppo, usikkerheten rundt Ankaras politikk med hensyn til Tyrkias regionale interesser, og Israels politiske innhogg i det sørlige Syria gjennom avtalen som fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a i Paris 6. januar.
Hver for seg er dette forhold som berører kurdiske posisjoner og som nå har fått sterkere forankring til kurdisk politikk og stillinger i andre deler av Kurdistan. Disse forholdene kan legge føringer for en mer felles kurdisk politikk for regionen framover. Det innebærer å trekke opp røde linjer og slå røde sirkler rundt de kurdiske kjerneområdene i Rojava.
Tyrkia i kabalen
Den kurdiske delegasjonen drar til Damaskus mens grensebyen Kobanê (Ras al-Ain) fortsatt er beleiret av Hayat Tahrir ash-Sham og Tyrkia-allierte salafistiske jihadistmilits. Det gjør Kobanê til sentrum for flere sentrale spørsmål for Syria politiske framtid og forhold til nabolandet Tyrkia og den videre utviklinga i regionen, enten den omtales som Midtøsten eller Vest-Asia. Det kan sammenfattes som det kurdiske spørsmålet.
Det er det spørsmålet delegasjonen fra Rojava enhetskonferanse tar med seg til ad-Dimashq, verdens eldste hovedstad, etter å ha hatt forberedende møter i Rmelan (Rimêlan) i Hasakah-provinsen så tett på treriksgrensa mellom Syria, Tyrkia og Irak som det er mulig å komme, et lite oljesenter som har pumpet jevnt og trutt siden de første dråpene siden 1934. Det er også åstedet for de konstitusjonelle konferansene som utarbeidet rammene for det demokratiske føderale systemet i Nord-Syria mellom 2014 og 2016.
Delegasjonen har diskutert felles koordineringsmekanismer for olje- og energiressurser, grenseoverganger og flyplasser, samt den praktiske implementeringa av 29. januar-avtalen, opplyser det kurdiske nyhetsbyrået Firat (ANF). Diskusjonene har også gått om plasseringa av de kurdiske sikkerhetsstyrkene i området mellom Hasakah hvor det nå befinner seg en enhet fra HTS-hæren, og Derîk Hemko (arabisk: al-Malikiyah) som ligger ytterligere tretti kilometer lenger nordøst for Rmlan, tettere på begge grensene. (Byen må ikke forveksles med Dêrîka Çiyayê Mazî som ligger i Mardin-provinsen i Tyrkia).
Dette skal, ifølge meldingene, ha ført til at trykket på bakken er lettet noe. Men det knytter Tyrkias Syria-politikk tettere til blokaden av Kobanê som er gjenstand for forhandlinger i Damaskus. Damaskus har gått vekk fra å benekte at Kobanê er omringet, til å snakke om at «beleiringa vil bli opphevet», selv om det lar vente på seg fordi dette er henger sammen med de avtalene som Damaskus har inngått med Ankara. Syrias demokratiske styrker (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk) bekrefter at de tyrkisk-allierte militsene som er del av Tyrkias leiehær, Syrias nasjonale hær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri), avventer hvordan Tyrkia vil reagere.
USAs trekker styrker ut
Den andre usikre faktoren er hva USA lander på. Det innebærer blant annet å hente ut den lille styrken fra basen i Shaddadi (Şedadê) i Hasakah-provinsen og ta med seg IS-fangene som satt fengslet der til Irak.
Vel 2500 IS-terrorister skal allerede ha blitt overført til de irakiske regjeringsstyrkene. Irakiske myndigheter har innledet kartlegging og etterforskning av IS-fangene med tanke på å få dem utlevert til europeiske land som har nektet å ta dem hjem for lov og dom.
Torsdag overlot Centcom militærbasen i at-Tanf til den syriske hæren, bekreftet forsvarsminister generalmajor Murhaf Ahmed Abu Qasra – kjent under nom de guerre (krigsnavnet) Abu Hassan al-Hamawi – en nær våpendrager av fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a og leder for av droneenheten, Shaheen-brigaden, i HTS. Han var sentral i planlegginga av offensiven i november 2024 som førte HTS hele veien til Damaskus 8. desember og president Bashar al-Assad til Moskva.
At-Tanf som ligger i Rif Dimashq-provinsen, ligger 24 kilometer vest for grenseovergangen al-Walid på den strategiske hovedveien M2 mellom Bagdad i Irak og Damaskus, rett nord for grensa til Jordan der Pentagon lenge trente Fritt Syria-hæren (FSA, Jaysh Ḥurrah as-Suriya), den første opprørshæren med røtter i avhoppere fra de væpnede styrkene til Assad-regimet.
– Amerikanske styrker er fortsatt klare til å reagere på eventuelle trusler som oppstår i regionen, samtidig som vi støtter partnerskapstiltak for å forhindre at terrornettverket blomstrer opp igjen. Å opprettholde presset er avgjørende for å beskytte USAs hjemland og styrke regional sikkerhet, sa Centcoms øverstkommanderende, admiral Bradley B. Cooper II, med tanke på IS i forbindelse med overleveringa av at-Tanf som ble opprettet i 2014.
Den militære delen av krigsdepartementet Pentagon har ikke offisielt kommentert tilbaketrekkinga, men president Donald Trump har helt siden sin første presidentperiode villet trekke amerikanske tropper ut av Syria, da han ble rådet fra det. USA har støttet HTS-regimets krav om at SDF skal integreres i Syrias arabiske hær som er det offisielle navnet på regjeringsstyrkene.
USA har til nå hatt vel 900 soldater i Syria, ifølge Associated Press (AP), og Al-Jazeera kunne tidligere måneden rapportere at “The Star-Spangled Banner” ble strøket av flaggstengene på baser og flystriper i Hasakah-provinsen etter de siste flytoktene mot IS i forrige måned etter at to amerikanske soldater og en tolk ble drept i et bakhold i oldtidsbyen Palmyra (Tadmor) i desember.
Nye og gamle spenninger
Sovende IS-celler er fortsatt en trussel som blander seg inn i spenninga som på langt nær er utladet etter 29. januar-avtalen. Det kommer rapporter om plyndring og tvangsflytting i Aleppo. Fra oljebyen Deir az-Zur i øst, fra Raqqa og fra Tabqa kommer det meldinger om økende spenninger mellom ulike sunnimuslimske arabiske stammer og klaner.
Motivene er ofte hevntokter eller krangler om eiendomsrettigheter, oljebrønner og utbytte fordi HTS-regimet ikke har fått etablert seg etter at SDF trakk seg tilbake fra alle steder som var under den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) vest for Eufrat.
Syria har lenge knaket i sine indre territoriale sammenføyninger. Det er i realiteten snakk om fjorten-femten år der store deler av landet ble lagt i ruiner og landsbygda tømt for folk. Nå er landet dessuten gjenstand for nabolands rivaliserende innflytelse og Israels utvidede okkupasjon. Saudi-Arabia er ute med sjekkheftet og har plottet ut turistsektoren i Latakia og Tartous ved Middelhavet.
Det store spørsmålet i Rojava er om SDF kan forsvare de framskrittene som DAANES har tatt siden administrasjonen ble opprettet i november 2013 og gradvis vokste, fra kantonene (fylkene) erklærte autonomi i januar 2014, til kantonene dannet en føderasjon i mars 2017 til DAANES ble opprettet 6. september 2018 og spredte seg ut over 50.000 kvadratkilometer, omtrent på størrelse med Finnmark.
Målet med 29. januar-avtalen (også omtalt som Rojava/Damskus-avtalen) er å forsvare framgangene i Rojava, forsikrer SDF-kommandant Sipan Hemo som er medlem av SDFs generalkommando. Han trekker fram den politiske anerkjenninga av kurdere som nå blir innvilget automatisk statsborgerskap. SDF/DAANES har blitt en politisk faktor med muligheter til å påvirke utviklinga for et territorielt samlet Syria.
Løsrivelse var aldri et mål, selv om anklagene om å splitte opp Syria hele tida ble kastet mot SDF og det kurdiske Demokratisk samlingsparti (PYD) – kurmanji-kurdisk: Partiya Yekîtiya Demokrat, arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy, klassisk syrisk: Gabo d’Ḥuyodo Demoqraṭoyo – som tilhører den såkalte “PKK-familien” (Kurdistans arbeiderparti, Partiya Karkerên Kurdistanê). Det gjelder også lederen for den tidligere al-Qa’ida-filialen Jabhat an-Nusra, Abu Mohammad al-Jolani, også etter at han hadde kledd seg om til president Shara’a.
Hvor står kampen i dag?
Avtalen som gikk mye lenger enn det forhandlingene etter 10. mars-avtalen hadde oppnådd, vil bli implementert i etapper. I mellomtida skal de militære styrkene holde sine posisjoner og interne sikkerhetsstyrker (Asayish) vil bli utplassert, mens integreringa av institusjoner og organisasjoner i Rojava vil følge. Ingen har illusjoner om at prosessen vil bli verken “spontan eller lett”, slik Hemo beskriver det overfor Firat og viser til de mange martyrene som har gitt sine liv i kampen mot jihadistene, IS, Tyrkia og dets leiesoldater i SNA og i liten grad mot Assad-hæren som raskt trakk seg ut av Hasakah-provinsen med unntak av små enheter på noen flyplasser/striper.
Hemo peker på at det ikke bare var Tyrkia, med sine leiesoldatmilitser som Jaysh al-Watani, al-Amshat og al-Hamzat, som gitt inn for å sette fyr på 10. mars-avtalen i Aleppo og offensiven østover
– I den nåværende fasen var det ikke bare den tyrkiske staten som var involvert. Et breiere rammeverk var virksomt. Mange stater og styrker var en del av dette rammeverket. Målet var å innføre en ny design i Syria og Rojava. En rekke internasjonale og regionale makter spilte en rolle i disse angrepene. Målet var den tilnærminga vi søker å fremme i den syriske kampen. Okkupasjonsmaktene og hegemoniske makter søker å skape konflikt mellom regionens komponenter og å håndtere motsetninger og kaos for å kunne herske, mener Hemo.
Fred, demokrati og forsoning er mål som strider mot hegemoniske makters interesser. Denne tilnærmingen tjener ikke dem; tvert imot, den genererer sterk motstand.
Han anser ikke det at SDF trakk seg ut av Deir az-Zur, Tabqa og Raqqa som noe nederlag, fordi det var den nødvendige kampen mot IS som brakte SDF inn i de arabisk-dominerte områdene. Det startet i Manbij, tretti kilometer vest for Eufrat, under Tyrkias første intervensjon i august 2016. SNA tok over byen 6. desember 2024.
– I virkeligheten ble en planlagt konspirasjon satt i gang. Målet var å tenne en ny krig mellom kurdere og arabere som skulle vare i årevis. De forsøkte å skape et miljø med endeløs konflikt preget av gjensidige massakrer. Arbeidet med denne planen hadde pågått i over et år. Arabiske stammer ble provosert. Spesielle krigsmetoder ble brukt mot dem, og tross alle advarsler ble samfunnet dratt inn i denne fellen.
– Samfunnet vendte seg mot vår institusjoner. I en slik situasjon var valget enten å innta militær holdning eller å trekke seg tilbake. Vi valgte å trekke oss tilbake for å forhindre mulige massakrer. Denne avgjørelsen førte til intens kritikk og blir fortsatt kritisert. Vi respekterer kritikken som vårt folk har gitt uttrykk for og gir alvorlig selvkritikk som svar på kritikken.
– Problemet er ikke begrenset til kritikken av et samfunn som har lidd store smerter. Det er også ondsinnede politiske agendaer som retter seg mot den kurdiske bevegelsens femti år lange kamp. Å benekte framskrittene er en alvorlig fornærmelse og er feil.
Styrke kurdisk enhet
Mens delegasjonen fra Rojava enhetskonferanse har planlagt sitt besøk i Damaskus, har Det kurdiske nasjonalrådet (ENKS/KNCS, Encûmena Niştimanî ya Kurdî li Sûriyê, ENKS / Majlis al-Waṭaniyy al-Kurdi fī Suriya) avlagt hovedstaden et besøk for seg selv. Møtet ga ingen resultater, fastslår Pervin Yusif, medleder i PYD. I stedet har det reist spørsmål om hvorfor ENKS har brutt ut av Rojava enhetskonferansen og opptrer på egen hånd når viktigheten av kurdisk enhet blir løftet fram. ENKS blir ofte omtalt som et syrisk-kurdisk politisk underbruk av det irakisk-kurdiske Kurdistans demokratiske parti (KDP, Partiya Demokrat a Kurdistanê) som blir ledet av Barzani-dynastiet.
Angrepene i Aleppo som i realitetene var et angrep på hele Rojava, har ikke bare avslørt – eller bekreftet – karakteren av HTS-regimet, som dumpe ekko fra massakrene på alawittene i begynnelsen av mars på minst 29 steder i provinsene Latakia, Tartous og Hama og deretter angrepene på drusere i provinsene Suwaida, Dera’a og Rif Dimashq som ga Israel et høyst unødvendig påskudd for å rykke dypere inn i Syria etter å ha sikret seg kontroll over utspringet til viktige vannkilder. Avsløringa eller bekreftelsen har ført til tapt territorium for SDF og DAANES, men har samlet kurdere i solidaritet under alle regionale kurdiske himmelretninger, selv om kurderne i Iran, i Rojhilatê Kurdistanê (Øst-Kurdistan), har hatt mer enn hendende fulle.
Det er lærdommer – og nye bekreftelser – å hente fra HTS-offensiven og støtten den fikk, regional og geopolitisk. SDF fikk bekreftet at de mangelfulle løftene fra kampen mot IS, var akkurat det, hule og mangelfulle. Angrepet bekreftet samtidig at Rojava har slått røtter i kurdisk jord langt utenfor Syrias grenser og har blitt ledsaget av den invitten til reelle fredforhandlinger med Tyrkia og en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet med regionale forgreininger som PKK-lederen Abdullah Öcalan la fram i februar i fjor fra fangeøya Imrali i Marmarahavet.
Røttene fikk ikke tid til å stikke dypt, men den teoretiske og ideologiske linja om demokratisk konføderalisme har fått et praktisk eksempel å vise til som det er mulig å høste politiske og revolusjonære erfaringer fra.
Dette er en genuin kurdisk erfaring som gir rom for andre og som allerede har blitt kopiert, for eksempel med hensyn til ledelse (med medleder-systemet) og kvinners rolle i samfunnene. Dette kommer fra den minste av de kurdiske regionene, geografisk og demografisk, og den mest etnisk sammensatte. Motstandskampen har gitt en ny kurdiskhet til de mange opprørerne, serhilan, som andre kurdere og minoriterer kan assosiere og solidarisere seg med, enten på vervekontorene for frivillige i kurdiske byer som Suleimania (Slemani) i Nord-Irak eller i gatene i Oslo eller Dortmund.
Dette er viktige skritt ut av fragmenteringa som mange kurdere opplever, både hjemme eller i diaspora, og kan ha en forebyggende effekt mot nye angrep, selv om faren eksisterer for at den utløser frykt som fører til nye dødelige angrep for å rive opp motstandens røtter.
Det nærmeste å samle seg rundt er å bryte beleiringa av Kobanê
Fortsatt beleiret
Grensebyen Kobanê (Ras al-Ain) har igjen blitt symbolet på den kurdiske motstanden. Byen som ligger på grensa til Tyrkia, har vært beleiret i 24 dager (torsdag). Beleiringa fortsetter til tross for samtalene som pågår etter at SDF og HTS-regimet i Damaskus inngikk våpenhvile- og implementeringsavtalen 29. januar med Trump-administrasjonens spesialutsending til Syria, Tom Barrack, USAs ambassadør til Tyrkia, som mekler. Det reiser spørsmål om hvorvidt HTS-hæren som utgjør den nye syriske regjeringshæren, har kontroll med de HTS- og Tyrkia-allierte militsene som har omringet landsbygda rundt Kobanê og som har kontroll med Tishrin-dammen (Oktober-demninga), eller om de opererer på egenhånd.
De har kuttet vann- og strømforsyninga til Kobanê. Innbyggerne er tvunget til å bruke generatorer for å pumpe vann fra brønner og stole på denne forsyninga. Vannet blir ikke renset og oppfyller ikke standardene for vannforsyninger. Det har ført til en dramatisk økning i sykdomstilfeller, og rundt to hundre søker medisinsk behandling på grunn av det uforurensede vannet, hvorav de fleste barn, ifølge leger ved det sentrale sjukehuset.
Den humanitære situasjonen og leveforholdene forverrer seg for hver dag på grunn av beleiringa. Forrådet av medisiner, morsmelkerstatning, mat og grunnleggende behov har blitt betydelig redusert. Rapportene er som å bla gjennom de innledende sidene av 1947-romanen “Pesten” (“La Peste”), selv om situasjonen på langt nær er så prekær som den franske nobelsprisvinner Albert Camus (1957) klarte å mane fram over 255 sider fra den algeriske kolonibyen Oman ved Middelhavet.
Medisiner blir utilgjengelige. Apotekene tømmes, og før det gikk prisene i været og nådde høyder som gjorde dem uoverkommelige for mange. Det gjelder medisiner mot hjertesjukdommer og diabetes, astma og høyt blodtrykk. Folk har begynt å samle seg utafor sjukehuset. Risikoen for alvorlige epidemier stiger.
Kobanê har nå vel 600.000 innbyggere. Det inkluderer nye internt fordrevne som har flyktet østover etter at HTS satte i gang sin offensiv med angrepet på de kurdiske bydelene Sheikh Maqsoud og Ashrafiyeh i Aleppo 6. januar, med Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan, tidligere sjef for den nasjonale etterretninga MIT (Millî Istihbarat Teşkilati), som føringsoffiser. Mange har kommet fra Raqqa og Tabqa i de overveiende arabiske områdene ved Eufrat. Mer enn 200.000 interne flyktninger har blitt samlet i skoler, akademier og på universiteter, i moskeer og bryllupssaler og andre bygninger rundt om i byen, på i alt mer enn sytti steder.
Det har vært kaldt i området, og snøen har blitt liggende på bakken. Onsdag ble flere av elektrisitetskablene som ble skadet under militsenes angrep, reparert av elektrisitetsverket. Byen er fortsatt beleiret fra fire sider, inkludert fra Tyrkia fra nord.
– De internt fordrevne sliter for tida med å overleve under kritiske forhold, opplyser Ehmed Xoce, medleder i byens arbeids- og sosialkomité, til det kurdiske nyhetsbyrået Firat (ANF). – I Kobanê er det nesten fire til fem familier som bor sammen i nesten hvert hus. Hundretusenvis av mennesker søker ly. Til tross for snø, regn og kaldt vær, prøver folk å overleve med de begrensede midlene de har tilgjengelig. Vi jobber for tida med å avklare det nøyaktige antallet internt fordrevne her, men ifølge estimater har tallet oversteget 200.000. Siden Kobanê er under beleiring, er de internt fordrevne fratatt mange grunnleggende nødvendigheter. Noen forsyninger leveres gjennom uformelle ruter, men prisene har økt to til tre ganger, sier Xoce.
– Husene og eiendommene til den fordrevne befolkninga blir plyndret, eiendelene deres blir stjålet, og noen hjem blir brent ned. Vi har dokumenter som bekrefter dette. Vi har gjentatte ganger holdt møter med Aleppo-provinsen og tatt initiativer, spesielt for å gjøre det mulig for de internt fordrevne å vende tilbake til hjemmene sine. Men ingen resultater har blitt oppnådd så langt, konstaterer Xoce overfor Firat – tvert imot bosetter noen mennesker seg i disse husene, eller skader, plyndrer og brenner dem ned. Om den nåværende situasjonen og beleiringa fortsetter på denne måten, kan det oppstå en alvorlig humanitær katastrofe, advarer han.
Dette er en situasjon kurdere har opplevd i Afrin-enklaven, nordvest for byen Aleppo, som ble okkuperte av SNA under Tyrkias offensiv, “Operasjon Olivengrein” (Zeytin Dali Harekâti) i januar-mars 2018, og under “Operasjon Eufrats skjold” (Firat Kalkani Harekâti) fra august 2016 til mars 2017 i Jarabulus og al-Bab. Ifølge 29. januar-avtalen skal kurdere repatrieres i Afrin. Det blir ingen enkel oppgave og vil bli motarbeidet med militær makt fra arabisk og tyrkisk side.
Kobanê har fått inn en last med humanitær hjelp fra Diyarbakir, som bærer det kurdiske navnet Amed, oldtidas Amira, den største kurdiske byen i tyrkisk Kurdistan, Bakurê Kurdistanê (Nord-Kurdistan). Konvoien med 25 lastebiler, utrustet av Amed handelskammer, ble ledsaget av den syriske Røde Halvmåne-komiteen og fikk passere gjennom grenseporten Çobanbey (Al-Rai), en stasjon på Bagdadbahn (Bağdat Demiryolu / سكة حديد بغداد), jernbanen fra Berlin til Bagdad som ble påbegynt i 1903 og ikke sto ferdig før i 1940 med et tog fra Istanbul. Lasta besto av vann, melk, morsmelkerstatning, tepper og basismatvarer.
Symbolet på motstand
Ellers holder Tyrkia grenseportene i Kobanê stengt – slik som da Daesh (Den islamske staten) beleiret byen fra september 2014 til februar 2015 før de ble tvunget tilbake av de kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG, Yekîneyên Parastina Jin, YPJ) på bakken og av USAs og den “internasjonale” koalisjonens bomber fra lufta. Det var vendepunktet for IS-kalifatet og gjorde motstanden i Kobanê nærmest legendarisk.
Folket i Kobanê fortsetter nå sin motstand mot beleiringen, og ser det som den eneste måten å beskytte sine hardt tilkjempede framganger. Byen har stått i full beredskap i flere uker, opplyser YPJ-kommandanten Nesrîn Abdullah.
– I dag forhandles det om det kurdiske folkets ære og naturlige rettigheter. Vi er ikke en del av disse avtalene. De ber oss om å ‘overgi oss’. Hvem skal vi overgi oss til? Til våre egne bødler? Det ble erklært våpenhvile, men disse gjengene etterkommer ikke det, sa hun en uke før 29. januar-avtalen var forhandlet fram.
– Vi vil ikke overgi oss. Vårt folk vil ikke overgi seg og har bestemt seg for å gjøre motstand. Vårt folk, fra 7 til 70 år, er fast bestemt på å forsvare seg selv. Hvordan kan vi overgi oss til de som massakrerer oss og ikke anerkjenner vår menneskelighet? Hvordan kan vi integrere oss med de som selger kvinnene våre på markeder? Hva er garantien? Hva er forsikringa om at løftene som ble gitt i dag ikke vil bli nektet i morgen?
Spørsmålene henger tett over det beleirede Kobanê. Kommandant Nesrin peker på IS-flaggene som har blitt heist i alle områder hvor HTS-hæren har rykket inn. SDF har kartlagt at kjente IS-fanger har sluttet seg til rekkene til HTS og dets nye regjeringshær av tidligere salafistiske jihadistmilitser hvorav mange har vært tilsluttet al-Qa’ida og har slåss mot Daesh og mot hverandre ut fra hvor de har hentet støtte fra.
SDF og YPJ mener at de ser urovekkende tegn til en ny IS-struktur, noe som er “farlig ikke bare for Syria, men for hele regionen og verden,» understreker kommandant Nesrin.
– Den tyrkiske staten gir gjenger teknisk støtte og tunge våpen. Blant styrkene som beleirer Kobanê, er det IS-forbindelser. Det finnes grupper som Sultan Murad, Hamza og Ahrar ash-Sharqiya, samt noen stammestrukturer. Våpnene til disse gruppene tilhører den tyrkiske staten. De ønsker å ødelegge Kobanê militært og humant. Våre kamerater blir drept i tyrkiske droneangrep. Kobanê er mål, ikke bare militært, men også humanitært, advarte kommandanten på zoom fra Kobanê.
– Å angripe SDF bør ikke se på som et angrep utelukkende på det kurdiske folket; det er rettet mot alle folkeslag i Syria. Alawitter og drusere er mål; nå er også kurdere, armenere, syrere og arabere mål. SDFs nederlag ville bety Syrias kollaps.
Hun advarer dessuten mot Tyrkias militære bevegelser mot Kobanê-grensa og uttalte at de har mottatt informasjon som indikerer at Tyrkia forbereder seg på en ny direkte intervensjon.
– Pansrede kjøretøy og soldater er utplassert langs Suruç-grensa. Det finnes også bilder av dette. Denne utviklingen viser at omringinga av Kobanê er ment å bli utvidet, og at Tyrkia forbereder seg på å gå inn i krigen de facto fra lufta og på bakken. Vi oppfordrer det internasjonale samfunnet: i en slik situasjon ville titusenvis av mennesker bli massakrert. Konsekvensene av en slik intervensjon ville være en humanitær katastrofe.
Det er et varsel som ikke har forsvunnet med 29. januar-avtalen. Det er en regional og geopolitisk balansegang i en situasjon hvor USA framstår som fadder for avtalen og samtidig har varslet sitt militære uttog fra Nordøst-Syria eller Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan). USAs rollespill i Syria er blant annet å balansere HTS-regimets syriske forankring med tyrkiske nyosmanske interesser i Ankara. Her går det et skjæringspunkt som framstår som en vedvarende trussel mot SDF og den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES).
Det tok lang tid før USA og den “internasjonale koalisjonen” reagerte på offensiven fra Aleppo 6. januar, påpeker YPJ-kommandanten.
Biji Berxwedana Rojava, Biji Gele Kurd! (Lenge leve Rojavas motstand, lenge leve det kurdiske folket!)