Kurdere i Iran og Irak
Iranernes frihetskamp har flere skjæringspunkter. Ayatollah-regimet er i gang med å forsøke å drepe opprøret i blod. Det var i går kveld i ferd med å avta i styrke, og det råder stor uvisshet hvilke råd USAs president Donald Trump har fått og hvorvidt han kommer til å iverksette sine trusler om å bombe det over 45 år lange teokratiet og dets væpnede styrker etter at luftrommet over Iran ble tømt natt til torsdag. Eller om Israel, som innrømmer at etterretningsorganisasjonen Mossad er aktiv “på bakken” i Iran, utnytter anledningen til å slå til mot Irans rakettarsenal eller Revolusjonsgardens hovedkvarter og sentraler. Vurderingene av hvorvidt regimet står for fall eller ikke, går i alle retninger og bunner i ulike analyser av kreftene som står bak opprøret og hvor sterke eller splittet de er. Intet synes å være avklart i den ene eller andre retninga.
I Syria har det igjen brutt ut truende trefninger som kan kaste landet ut i en ny fase av den regionale borgerkrigen som førte til at det brutale Assad-regimet ble styrtet etter 53 år i desember 2024. Den tidligere al-Qa’ida-lederen i Syria, Abu Mohammad al-Jolani, framstår nå som fungerende president. Ahmed Hussein ash-Shara’a leder en angivelig overgangsregjering hvor hans islamistiske front, Hayat Tahrir Sham, sitter med bukta og begge endene, men uten å få samlet landet under et nytt sentralisert styre. Han har nylig gitt bort, gjennom Paris-avtalen 6. januar, kontrollen over de tre provinsene Quneitra, Dara’a og Suwayda i sør til Israel som utvider sin okkupasjon fra de annekterte Golanhøydene og legger beslag på viktige vannkilder i Antilibanons-fjellene. Like etter eksploderer det i to kurdiske bydeler i Aleppo, og angrepet som Tyrkia har sterke interesser i, sprer seg til områdene i nord/nordøst som er under kontroll av Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES). Det kan kullkaste alle avtaler som er inngått med Damaskus.
Både i Iran og Irak står kurderne sentralt i opprøret mot prestestyret og med hensyn til hvilken vei Syria vil gå. “Det er ikke lenger mulig å gå videre med forsiktige forventninger og fortsette med halve tiltak,” lyder vurderinga til paraplyorganisasjonen Kurdistans samfunnsforening (KCK) som er samlet rundt ideologien til den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan om demokratisk konføderalisme.
Rojhilat
Spesialstyrkene til Den islamske revolusjonsgarden (IRGC) og spesialenhetene til politiet har opprettholdt en tung tilstedeværelse i Kermanshah mens protestene fortsetter over hele Iran etter at internetter stengt ned over hele landet, ifølge Kurdistan Human Rights Network (KHRN). Nettverket melder at IRGC har angrepet nabolagene Elahiyeh, Darreh Drezh, Nowbahar og Rashidi i byen Kermanshah, vel 525 kilometer vest for Teheran.
Herfra blir det rapportert fra de medisinske sentrene at forholdene er “fullstendig forferdelige”, slik som fra andre deler av landet. Dadkhah-familier, det vil på farsi si pårørende og etterlatte som søker sannhet og rettferdighet, ble pålagt om ikke å protestere og holder seg hjemme for å få utlevert likene. Det er de samme historiene som går igjen og gjentar seg.
“Da skadde demonstranter ble fraktet til Khomeini-sjukehuset i Ilam, raidet spesialstyrker sjukehuset i to netter på rad i et forsøk på å arrestere de sårede og forstyrret den medisinske behandlinga av både skadde demonstranter og andre pasienter,” meldte kurdiske Firat News forrige torsdag, før internett ble kuttet og de massive massakrene begynte.
Fokus i mediadekninga hviler på Teheran og den maktkampen som pågår der. Det fins imidlertid opprørssenter uten hovedstaden hvor opprøret har kommet lenger og har utviklet seg siden gjennom flere tiår. Det mest framskredne senteret er Rojhilatê Kurdistanê (Øst-Kurdistan) som geografisk omfatter provinsene Vest-Aserbajdsjan, Kurdistan, Kermanshah, Ilam og deler av provinsene Hamadan og Lorestan i det nordvestre hjørnet av Iran på grensa mot Irak og Tyrkia.
Da opprøret flammet opp 28. desember, spredte det seg raskt fra by til by: Malekshahi, Darreh Shahr, Dehloran, Abdanan, Sarableh og Karzan (Ilam), Kermanshah, Harsin, Sonqor, Eslamabad-e Gharb og Gilan-e Gharb (Kermanshah), Kuhdasht og Nurabad-e Delfan (Lorestan) og Bojnurd (Nord-Khorasan).
I alle byene fins det et stort oppbud av Revolusjonsgarden, sikkerhetsstyrker og den paramilitære Basij-militsen med det kyniske navnet “Organisasjonen for mobilisering av de undertrykte” (Sâzmân-e Basij-e Mostaz’afin) som har skutt på innbyggerne med skarpt.
Det var i denne delen av landet at den kortlevde kurdiske republikken i Mahabad, oppsto i 1946 under ledelse av Qazi Muhammad og hans bevegelse Komelei Jiyananewey Kurd, med hjelp fra Sovjetunionen. Mahabad-republikken omfattet byene Mahabad, Bukan, Piranshahr og Oshnaviyeh, alle i Vest-Aserbajdsjan, og dermed ikke hele Rojhilat og ble motarbeidet av kurdere i andre stater.
Republikken (Komarî Kurdistan) knelte dermed allerede etter bare vel ett år etter at den ble erklært i januar 1946 og med at de sovjetiske styrkene ble kalt tilbake i juni. I desember hadde Iran gjenopprettet kontrollen, og Mahabad-republikkens ledere ble henrettet 31. mars 1947.
Motstanden mot Teheran har levd videre. Under de siste opprørene mot teokratiet, har Rojhilat vært et av kjerneområdene for protestene, både under “den grønne bevegelsen” i 2012, Jin, jîyan, azadî-bevegelsen (Kvinne, liv, frihet) i 2022 og nå.
Khomeinis revolusjon
Heller ikke “den islamske revolusjonen” som felte Shahen og brakte ayatollah Ruhollah Khomeini tilbake fra eksil i Frankrike til makta i spissen for teokratiet i 1979, var enhetlig, men besto av et konglomorat av ulike krefter, inkludert sekulære liberale og en sterk venstreside.
Her spilte den kurdiske bevegelsen en viktig og dynamisk rolle som styrket mulighetene for en pluralistisk, flerenasjonal og sekulær stat før de religiøse kreftene rundt Khomeini og hans krets fikk grep om revolusjonen gjennom sin strikt religiøse og sentralistiske makt og ved opprettelsen av et undertrykkende regime. Det fikk umiddelbart drahjelp på grunn av Saddam Husseins militære angrep på Iran i september 1980, med støtte fra Vesten.
Gjennom den blodige krigen fram til august 1988, sju år og elleve måneder, befestet ikke bare Khomeini teokratiets religiøse og ideologiske makt, men bygde samtidig opp et sikkerhetsapparatet som tok grep om de væpnede styrkene gjennom Revolusjonsgarden eller Vokterhæren (Sepah-e Pâsdârân). Samtidig oppsto det en økonomisk allianse mellom steinrike ayatollaher som hadde hånd om mange velferds- og veldedighetsfond og kunne bygge ut forretningforbindelser med basarborgerskapet.
Revolusjonsgarden ble en stat i staten som inntok flere kommandohøyder i økonomien, som store deler av transportsektoren, ved hjelp av oljepenger. Store oljeinntekter har blitt brukt til å bygge ut militærapparatet og det sivile atomprogrammet og til å bygge opp Motstandsaksen mot USA-imperialismen og sioniststaten Israel.
Undertrykkinga som ble kurderne til del, la seg også over andre folkegrupper i Iran. Hardest gikk det utover folkegrupper som bodde på begge sider av grensene, som araberne i Khuzestan som Saddam Hussein forsøkte å mobilisere da han reiv istykker avtalen om Shatt al-Arab, deltaet der Eufrat og Tigris løper sammen på siste strekning på elvene som har utspring i Tyrkia og renner ut i Persiabukta. Det rammet kurderne som var skilt fra kurderne i Bakurê Kurdistanê (Nord-Kurdistan) i Tyrkia og Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan) i Nord-Irak, og balutsjene i provinsen Sissan-Baluchistan som grense mot Baluchistan i det sørvestre hjørnet av Pakistan.
Den harde undertrykkinga mot disse folkegruppene hadde til hensikt til å bryte båndene mellom nasjonalitetene i Iran og i praksis fortsette politikken til Påfugltronen til det avbrutte Pahlavi-dynastiet som Reza Shah Pahlavi opprettet i 1925 for å avløse Qajar-dynastiet (Dudemân-e Ǧâjâr) som ble etablert i 1789.
Alger-avtalen Irak – Iran
Dette slår nå tilbake på Ayatollah-styret. Det gjør det nødvendig å inkludere de regionale utviklingstrekkene i en sammenfattet analyse av opprørsbølgene som hjemsøker Iran med stadig kortere intervaler. Revolusjonen i 1979 førte til en ny vurdering av Alger-avtalen som ble inngått mellom sjahen av Iran og Iraks statssjef Saddam Hussein i 1975 for å løse utestående territoriale spørsmål som Shatt al-Arab i Irak og Khuzestan i Iran og inngå nye bilaterale traktater. Det skjedde i to vendinger, 13. juni og 26. desember 1975.
Til grunn for avtalen lå undertrykkingskampanjen mot det kurdiske opprøret for uavhengighet som Ba’ath-partiet, under Ahmed Hassan al-Bakr, satt i verk i Irak etter kuppet, eller “Ramadan-revolusjonen”, i februar 1963. Intern splittelse i Ba’ath ført til at nasserittene under Abdul Salam Arif, som fulgte politikken til Egypts president Gamal Abdul Nasser, satte Bakr til side.
Forholdet mellom Bagdad og kurderne i Nord-Irak var uklart fram til det nye Ba’ath-kuppet, kalt 17. juli-revolusjonen, i 1968. Det brakte Bakr tilbake til presidentpalasset, en post han satt på til juli 1979 da Saddam Hussein tok over.
Kuppet førte til at spenninga mellom Bagdad og kurderne umiddelbart økte igjen, men 11. mars 1970 inngikk den kurdiske opprørslederen Mustafa Mohammed Barzani det såkalte “Mars-manifestet” med nestlederen i Det revolusjonære kommandorådet, Saddam Hussein, i Tikrit.
I henhold til avtalen skulle den væpnede styrken, peshmergas, til Barzanis Kurdistans demokratiske parti (Partiya Demokrat a Kurdistanê, KDP), innlemmes i den irakiske hæren mot at kurderne fikk autonomi og kurdere i regjeringa i Bagdad.
Det stanset ikke “arabiseringa” av de kurdiske områdene, særlig i og rundt oljebyen Kirkuk, og de kurdiske regjeringsmedlemmene trakk seg i 1974. Politisamarbeidet smuldret bort. Under skvalpet uenigheten om fordelinga av olja. Likevel innlemmet regjeringa avtalen fra 1970 i grunnloven 11. mars 1974. Det utløste kamper før Iran og Irak inngikk Alger-avtalen.
“Ayatollahstan”
Alger-avtalen gjorde de kurdiske lederne i Rojhilat mer kritiske til sjahens Teheran, en mistro og distanse som fulgte med inn i revolusjonen i 1979 ut fra en historisk dikotomi som hadde røtter i Mahabad-republikken: sentrum-periferi/tilnæring gjennom tvang-opprør.
Mahabad-republikken og utviklinga av revolusjonen i 1979 føyde seg inn i rekka av statlig tvang uten rom for pluralisme under en sjiamuslimsk Allah.
Det var først med utviklinga i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) i det nordøstre Syria etter 2011 som åpnet et aktivt politisk rom blant yngre. Kurdere dro fra Rojhilat til Rojava for å skaffe seg politisk og militær erfaring i kampen mot Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-Hur, FSA), al-Qa’ida-jihadistene og Den islamske stat (IS) og tyrkiske invasjonsstyrker og deres leiesoldater i Syrias nasjonalhær (SNA).
Det ga politisk retning og praktisk læring i styresett, sosial solidaritet og politisk ansvar som ble brukt under Jin. jîyan, azadî-opprøret i 2022-23 og har styrket det kurdiske partiet Kurdistans fritt liv parti (Partiya Jiyana Azad a Kurdistanê, PJAK). Det tilhører den såkalte “PKK-familien” (PKK: Kurdistans arbeiderparti i Tyrkia) av partier og organisasjoner som abonnerer på ideologien til den fortsatt fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan om demokratisk konføderalisme.
Den har fått sterkere feste i både Nord-Irak og Iran som følge av erfaringene i Syria og er ikke bare et bluss mellom hvert opprør. Teherans frykt var tydelig å lese i Rojhilat under og etter at Jin, jîyan, azadî-opprøret hadde stilnet. Det hadde festet slik at det ikke lenger var like lett å trenge inn i det kurdiske samfunnet i nordvest for å bryte det opp. I stedet har de kurdiske erfaringene spredt seg til andre folkegrupper.
Rojhilat kan vise til politisk og kulturell organisering. Det har kostet flere sentrale personer livet, som Hasan Hikmet Demir, kjent som “Agit”, en av lederne for frigjøringsbevegelsen til PJAK, som ble henrettet i januar 2008,og fagforeningslederen, læreren og diktere Ferzad Kamanger som ble henrettet i Kamrayan i mai 2010. Henrettelsene var ment for å kappe hodet av voksende organisering av bevegelser som står bak opprørene som vi ser i dag.
Det krever aksept mellom opprøret i Teheran, Isfahan og Shiraz om at opprøret i periferien ikke er perifert og ikke lar seg sentralisere bare fordi den rådende sentralmakta svekkes eller blir stokket om på. Demokrati og grunnleggende nasjonale rettigheter og menneskerettigheter vokser ikke ut av et politisk vakuum. Det må danne grunnlaget for den pågående kampen, mer enn i 1979 og bygd på de erfaringene som førte til at revolusjonen munnet ut i teokratiet.
Dette skjer mens Iran er militært og politisk svekket i en geopolitisk kontekst fordi Motstandsaksen har blitt svekket i Midtøsten og fordi Iran ikke har kommet lenger i Golfen etter at Saudi-Arabia og Iran besluttet å gjenopprettet diplomatiske forbindelser i mars 2023 med mekling fra Kina.
Syria: Gammel slagmark
I ly av det folkelige opprøret i Iran har styrkene til det vel ett år gamle regimet til president Ahmed Hussein ash-Shara’a og allierte militsgrupper gått til angrep på Syrias demokratiske styrker (SDF, arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia / kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) ved en strategisk bro nord for Deir Hafer, vel femti kilometer øst for Aleppo på hovedveien til Raqqa.
Det skjer under politisk dekke fra Tyrkia. Deler av Tyrkias hær av syriske og utenlandske jihadister, Syrias nasjonalhær (Jaysh al-Wataniu as-Suwriu, SNA) er innlemmet i den nye regjeringshæren som i helga drev om lag tre hundre SDF-soldater ut av de kurdiske bydelene Sheikh Maksoud og Ashrafieh i Aleppo hvor de hadde patruljert som politistyrke etter avtale med Damaskus.
Nå har regjeringshæren utvidet aksjonene ved å gå til angrep på Deir Hafer og Maskana. SDF meldte onsdag at de hadde stått imot alle angrep fra styrkene til overgangsregjeringa i den sørlige utkanten av Deir Hafer, blant annet mot landsbyen Zubayda i Aleppo-provinsen. Angriperne har tatt i bruk tyrkiske Bayraktar-droner mot SDF i området mellom Tabqa og Masakanah.
Tabqa i Raqqa-provinsen ligger ved demninga i sørenden av den kunstige Assad-sjøen hvor elverket forsyner store deler av den vestlige delen av Syria, inkludert hovedstaden Damaskus, med elektrisitet. Elverket er derfor et prioritert mål for det nye HTS-regimet. Vel 40 prosent av byen er ødelagt etter at SDF gjenerobret byen fra IS i mai 2017. Da hadde IS utslettet alle tidligere religiøse og kulturelle bygninger. De angripende gruppene skal ha brukt Bayraktar-droner mot landsbyen Al-Bu’asi, vest for Taqba. Flere SDF-soldater skal ha blitt såret i angrepet, heter det i en uttalelse fra SDF.
Masakanah ligger vel hundre kilometer sørøst for Aleppo ved Eufrat og Assad-sjøen. SDF tok kontrollen over småbyen 1. desember 2024 etter at Assad-hæren hadde tatt byen fra IS i juni 2017 som en moden frukt etter at SDF hadde drevet IS tilbake i hele den østre delen av Aleppo-provinsen og nettopp innledet sitt andre slag om IS-hovedstaden Raqqa som førte til at byen ble erobret 17. oktober 2017.
Deir Hafer skiftet hender flere ganger i løpet av den regionaliserte borgerkrigens første fase. Småbyen som ligger i et jordbruksdistrikt, ble først inntatt av FSA (Jaysh as-Surī al-Hur) før den tatt over av Daesh (den islamske staten IS) i begynnelsen av 2014 og ble gjenerobret av president Bashar al-Assads Syrias arabiske armé (Quwwat al-Musallaḥah as-Suriyah, SAA) under offensiven i 2017.
Da islamistfronten Hayat Tahrir Sham (HTS) startet sluttoffensiven mot Assad-regimet, inntok SDF Deir Hafer 30. november 2024. De kom dermed den tyrkiske leiehæren SNAs offensiv, “Operasjon Frihetens morgengry”, mot SAA i forkjøpet.
Umm Tina-brua på hovedveien til Raqqa er skadet og er ute av drift. Dette er nok et målrettet angrep på den sivile infrastrukturen i området som er under kontroll av Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES), melder det kurdiske Firat News.
Umm Tina-broen er en viktig transportforbindelse for lokal transport og handel og forbinder de største byene i regionen, Aleppo og Raqqa. At brua er slått, vil raskt kunne berøre forsyningene til flere omkringliggende landsbyer både for detaljhandelen og landbruket.
Angrepene blir utført av både den nye HTS-hæren og lokale militsgrupper fra tettsteder i regimekontrollerte landsbyer. Landsbyene i SDF-kontrollerte områder blir derfor regelmessig beskutt for å svekke den autonome administrasjonen.
Onsdag kom meldinga om at militser som er støttet av Tyrkia og Damaskus har gjenopptatt beskytninga av Tishrin-dammen og området rundt. Den 40 meter høye Oktoberdemninga (arabisk: Sadd Tišrin / kurdisk: Bendava Tişrînê) i Eufrat som kunne produsere 630 MW da den sto ferdig i 1999, ligger 90 kilometer øst for Aleppo.
Dammen var åsted for heftige trefninger og drone- og rakettangrep da SNA forsøkte å innta dammen på vei for å erobre grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) under “Operasjon Frihetens morgengry” med utgangspunkt fra de tyrkisk-kontrollerte enklavene al-Bab og Tadef. Forsvarsdepartementet i Ankara hevdet flere ganger i desember 2024 at de hadde inntatt demninga, men SDFs motoffensiv slo angrepene tilbake i januar. Det førte til avtalen mellom SDF og HTS-regimet 12. april i fjor om felles patruljering av dammen som forble under den autonome administrasjonen og er fortsatt under full kontroll av SDF, uten felles patruljering.
Krigsforbrytelser
Meldingene fra de kurdiske Aleppo-bydelene rapporterer om overgrep og anklager om krigsforbrytelser fra HTS-hærens side. Den er satt sammen av ulike jihadistiske militsgrupper som var allierte med al-Qa’ida-filialen Jabhat an Nusra (Li Ahl Ash-Sham) eller som fikk støtte fra ulike golfstater. De har lange rulleblad med krigsforbrytelser, både under kampen mot det brutale Assad-regime med atskillig lengre, blodstenkte rulleblad.
Det gjentok seg i forrige ukes angrep på Sheikh Maqsoud og Ashrafiyah, sammen med allierte jihadistmilitser som er finansiert fra Ankara.
Det er dokumentert av hjelpeorganisasjonen Kurdistans Røde halvmåne (Heyva Sor a Kurdistanê) at medisinske fasiliteter ble bombet, og sivile ble drept med hensikt, melder Firat News. Organisasjonen som ble opprettet i 1993, etterlyser medisinsk personell og ansatte som har blitt bortført fra Khalid Fajr-sjukehuset i Sheikh Maqsoud. Det ble bombet flere ganger mens sårede ble brakt inn. Klinikken er ikke lenger operativ. Medleder i Røde halvmåne, Dilgeş Îsa, opplyser til den tyrkisk-kurdiske avisa Yeni Özgür Politika at hendelsen er rapportert til Den internasjonale Røde Kors-komiteen og relevante FN-institusjoner i Genève og til regjeringa i Damaskus.
Vænede militsgjenger som står bak massakrene, patruljerer nå innfartsveiene og hindrer journalister og internasjonale og humanitære hjelpeorganisasjoner fra å ta seg inn i de kurdiske bydelene. Igjen lyder ekkoene fra Gaza. Beleiringa har vart siden søndag. Innbyggere melder om “systematiske forbrytelser og brudd mot sivile” fra innsida i Sheikh Maqsoud.
Urovekkende meldinger
SDF avviser anklagene fra Shara’a-regimets forsvarsdepartement i Damaskus mot SDF om at de samler offensive styrker i Deir Hafer og omegn. Anklagene blir satt fram etter at den underlegne SDF-kontigenten ble busset ut av de kurdiske bydelene i Aleppo. SDF betegner anklagene som «forberedelser til ytterligere eskalering» fra Damaskus.
SDF avviste mandag at det pågår noen styrkeopprustning eller store troppeforflytninger i området. SDF viser til at det er sivile som forflytter seg, blant annet flyktninger og sårede fra Aleppo-bydelene Sheikh Maksoud og Ashrafieh. Dette er folkerike bydeler, og flere titusener har forlatt sine hjem.
«Tvert imot har området vært vitne til intens aktivitet fra tyrkiske ubemannede luftfartøyer, inkludert Bayraktar- og Akinci-droner, i tillegg til sjølmordsdroneangrep og artilleriild som var rettet mot Deir Hafer og omkringliggende landsbyer, samt i Haqil at-Thawra-området. Dette reiser mange spørsmål og mistanker. Vi legger fakta fram for opinionen», melder SDF og la ved dokumenterte bilder av restene av ammunisjon fra Bayraktar-droner som hadde slått ned i Maskanah-området.
Anklagene slår tilbake på Damaskus. HTS-hæren publiserte tirsdag kart over Deir Hafer og områder hvor de ber folk om å holde seg unna. Dette er nå erklært “lukket militærsoner” for så å skyte på områdene med artilleri. Det lyder som et ekko fra Israels folkemorderiske krigføring i Gaza.
De pågående troppeforflytningene “utføres (…) primært av Damaskus-regjeringas egne fraksjoner,” varsler SDF og mener at “gjentakelsen av disse påstandene fra Forsvarsdepartementet for andre gang utgjør et forsøk på å skape spenning og fabrikkere påskudd for eskalering.”
Det blir ledsaget av en advarsel om at “vi holder de som står bak dette fullt ansvarlige for eventuelle konsekvenser. Vi advarer mot å fortsette denne provoserende tilnærmingen og bekrefter vår forpliktelse til deeskalering, samtidig som vi forbeholder oss vår legitime rett til å iverksette alle nødvendige tiltak for å forsvare området og beskytte sivile.»
Advarslen er betimelig, ikke minst sett i lys av avtalebruddet med hensyn til SDFs patruljering av Sheikh Masoud og Ashrafieh. De siste angrepene setter ikke bare våpenhvilen i Aleppo i fare. Hele avtalen som president Shara’a og SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi inngikk i mars, er i spill.
Dragkampen har fortsatt siden da og har i praksis stått mer eller mindre stille på de to hovedspørsmålene: Hvordan skal SDF integreres i den nye regjeringshæren, og kravet fra DAANES om å gjøre beholde sin de facto autonome struktur uten at Syria nødvendigvis blir en føderal stat eller at Rojava blir en autonom region som Nord-Irak.
Ikke død, men brutt
Trefningene i Aleppo, bombardementet rundt Deir Hafer og de nye meldingene om angrep mot Tishrin-dammen vekker uro for at Damaskus, med underhånden eller direkte hjelp fra Tyrkia, betyr at “den syriske regjeringa insisterer på krig” og vil “løse problemene med våpen”, slik utenrikspolitisk medleder for DAANES, Elham Ahmed, hevdet på en pressekonferanse tirsdag. Hun advarte mot at det kan få prosessen mellom Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK) og Ankara til å ryke.
PKK utlyste ensidig våpenhvile 1. mars i fjor og gikk 12. mai inn for å oppløse organisasjonen og avvikle geriljahæren Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG).
De siste angrepene er sabotasje mot våpenhvilen og «freds- og demokratisk samfunns»-prosessen. Angrepet på Sheikh Maqsoud og Ashrafiah hadde “som mål å avkurdisere dem”, “å eliminere folkerådene, som er demokratiske administrasjoner” og “å demontere det autonome demokratiske systemet som ble etablert av det kurdiske folket, sammen med arabere, assyrere og andre folk, i hele Syria,” mener Kurdistans samfunnsforening (Koma Civakên Kurdistanê, KCK).
KCK er paraplyorganisasjonen som samler partier og grupper som sokner til Abdullah Öcalans ideologi om demokratisk konføderalisme, i en uttalelse fra presidentskapet i KCKs eksekutivråd og peker på avtalen om Aleppo fra 1. april.
Angrepene er fortsettelsen av og en del av angrepene på framskrittene kurderne har oppnådd i alle landene de bor i, anser KCK. Organisasjonen blir ledet av presidentene Remzi Kartal og Hacer Zagros og medlederne av eksekutivrådet Bese Hozat som sitter i ledelsen for PKK, og Cemíl Bayik, en av grunnleggerne av PKK. Det var dette folkerådene i Sheikh Maqsoud og Ashrafiah gjorde motstand mot for å forsvare sitt demokratiske selvstyre basert på 1. April-avtalen.
KCK ser dette som starten på forsøket på å ødelegge den autonome administrasjonen (Daanes) som helhet. De oppfordrer folk som har flyktet fra Aleppo til å vende tilbake til bydelene som de har blitt fordrevet fra.
“Martyrenes ambisjoner og ofrene som ble gjort vil leve videre i et demokratisk Syria og innenfor autonome administrasjoner,” heter det i KCKs erklæring.
KCK trekker fram de regionalpolitiske aspektene. Angrepet i Aleppo og de de nye kamphandlingene ved Deir Hafer finner sted etter samtaler mellom USA, Israel, overgangsregimet i Damaskus og den tyrkiske utenriksministeren Hakan Fidan og var trolig planlagt i god tid på forhånd med støtte fra Ankara. Samtalene i Damaskus med SDF ble avbrutt etter at avtalen om Aleppo-bydelene som nå har blitt angrepet og tatt over av HTS-regimet og militser, ble inngått 1. april.
KCK viser til et stilltiende samtykke fra USA og “internasjonale makter”. «Den tyrkiske staten har vært involvert i angrepene på kurdiske nabolag i Aleppo helt fra begynnelsen. Uttalelser fra tyrkiske statstjenestemenn og mediehus nær [den tyrkiske] AKP/MHP-regjeringa har gjort dette klart,” mener KCK og viser til at tyrkisk media har omtalt trefningene som om den tyrkiske hæren er involvert i krigshandlingene.
Det er i samsvar med hva SDF rapporterer om tyrkiske droner og stridsvogner og tyrkiske offiserer som tar aktivt del i å føre krigen mot SDF som Ankara anser utelukkende som en forlengelse av PKK på syrisk territorium.
Dette er områder som ny-osmanistene rundt president Recep Tayyip Erdoğan mener egentlig tilhører Tyrkia. Ankara har ikke latt seg stanse i sine politiske, økonomiske og militære ambisjoner med potensielt å legge beslag på eller få kontroll over områdene som lå under Det osmanske riket fram til 1917, heller ikke etter at “Apo” Öcalan kom med sin erklæring 27. februar 2025 om en altomfattende fredsprosess for regionen, ikke bare for å løse det kurdiske spørsmålet i Tyrkia, heller ikke etter PKKs ensidige våpenhvile, heller ikke etter erklæringa om å avvikle PKK og oppløse HPG.
Hvordan kan den kurdiske folkelederen Abdullah Öcalans «oppfordring til fred og demokratisk samfunn», basert på å oppgi den væpna kampen og innlede våpenhvilen, opprettholdes med tanke på en slik tilnærming? Å angripe kurderne ved stadig å referere til «terror» og «terrorisme» og samtidig snakke om «kurdisk-tyrkisk brorskap» – det er åpenbart at slikt ikke har noen troverdighet for kurderne, erklærer KCK.
Da avtalen mellom Daanes og HTS-regimet i Damaskus ble inngått 10. mars, oppfordret Öcalan til å løse problemene og finne ordninger angående olje, grenseoverganger og noen andre spørsmål gjennom å ta tillitsskapende skritt. (I februar er det 26 år siden Öcalan ble satt i fangehullet på Imrali-øya i Marmarahavet.)
Damaskus viser at “slike initiativer og skritt” ikke er ønsket i Damaskus gjennom en avtale med Daanes. Og det er mer i vente, ifølge den tyrkiske regjeringas talsmann, Ömer Çelik. Angrepene vil ikke bli begrenset til bydelene i Aleppo for “et Tyrkia fritt for terrorisme” og «en region fri for terrorisme», forsikrer han. Dette er kjente toner fra før Öcalans februar-erklæring og PKKs oppfølging.
«De internasjonale styrkene støtter også denne fiendtligheten mot demokrati i Midtøsten. Denne støtten tilsvarer å støtte folkemordspolitikk mot kurderne. Når angrep skjer mot kurderne, blir disse angrepene enten godkjent eller møtt med taushet. Denne virkeligheten ble nok en gang sett i angrepene på de kurdiske nabolagene i Aleppo,» anklaget KCK.
KCKs konklusjon er at angrepene er “direkte rettet mot vår bevegelse at den spesielle overgangsloven som sies å være under forberedelse, ikke vil være et skritt mot en løsning. (…) [Det virker] usannsynlig at denne loven er av en art som vil åpne et demokratisk politisk rom for vår bevegelse og kurderne. Det reiser spørsmålet om det er en lov under forberedelse som ikke vil være akseptabel for å starte en krig. Politikken og praksisen som saboterer våpenhvilen og ‘Freds- og demokratiske samfunnsprosessen’ [i Tyrkia] tyder på dette.”
Kurdisk enhet
De siste hendelsene i Iran og Syria har ført til uttrykk for kurdisk enhet på tvers av landegrensene som deler Kurdistan i fire som ikke var tenkelig for bare ti år siden, mye på grunn av motstanden mot PKK fra andre framtredende kurdiske ledere som heller allierte seg med sentralmakta i Ankara eller Bagdad.
Under angrepene på bydelene Sheikh Maksoud og Ashrafieh i Aleppo, ga Masrour Barzani, statsministeren i den kurdiske regionen i Nord-Irak, uttrykk for sterk uro for situasjonen for kurderne i Iran og Syria.
– Hendelsene i Aleppo retter seg mot kurdere med sikte på å endre regionens demografi og truer sivile liv, setter spørsmålstegn ved både myndighetene i Damaskus og det internasjonale samfunnets samvittighet, sa Barzani, sønn av den gamle høvdingen Masoud Barzani, tidligere president i den autonome regionen fra juni 2005 til november 2017, som igjen arvet Kurdistans demokratiske parti (KDP) av sin far Mustafa Barzani.
– Krig og vold tilbyr ingen varig løsning på noe problem, understreket statsminister Barzani som tiltrådte i juni 2019 samtidig med at hans fetter Nechirvan (Nêçîrvan) Barzani ble president i den autonome regionen.
Barzani uttrykte håp om at den nåværende styringsstrukturen i Syria ville «utvikle seg til en demokratisk og inkluderende administrasjon som er ansvarlig overfor hele det syriske folket». Dette er nye toner fra KDP før Öcalan la fram sitt politiske utkast for regionen.