Civita & Nobel, Trump & Machado
“Machado overrekker nobelprisen sin til Trump, noe som vekker vantro i Norge,” rapporterte CNBC dagen etter at Venezuelas mest omtalte opposisjonspolitiker María Corina Machado ble tatt imot av USAs president Donald Trump i Det hvite hus på 1600 Pennsylvania Avenue i Washington D.C. og overrakte ham Nobel-medaljen som hun fikk i forbindelse med årets utdeling av Nobels fredspris i Oslo 10. desember.
Adressen er ikke ukjent for Machado. Hun ble tatt imot av president George W. Bush på Det ovale kontor 31. mai 2005 i en sjelden audiens som leder for opposisjonsorganisasjonen Súmate (Bli med!).
Súmate hadde som mål å styrte Venezuelas president Hugo Chávez Frías. Machado hadde da deltatt i kuppforsøket i april 2002 og signert dokumentet som angivelig gjorde lederen for næringslivsorganisasjonen Fedecámeras, Pedro Francisco Carmona, en god kjenning av Machado-familien, til president. Det var to år etter den tre måneder lange lock-out’en og generalstreiken fra desember 2002 og ut februar 2003 som tok sikte på å lamme det statlige oljeselskapet PdVSA og andre sektorer av industrien for å presse Chávez ut. Det mislyktes, og Machado presenterte Bush for sitt anatema, bønn om en offergave fra USA om å fjerne Chávez.
Ta den pris og …
Alle som tror at Nobelprisen handler om presidentvalget 28. juli 2024 og president Nicolás Maduro Moros, har latt seg forføre, inkludert de mest velbrukte mediale Latin-Amerika-kjennerne, eller er selv med å forlede opinionen. Her står kretsen rundt tankesmia Civita og den 102 år gamle «høyresidens dagsavis», eller nettavisa og kvartalstidsskriftet Minerva i fremste rekke, med forgreininger inn i Nobelkomiteen ved Civita-lederen Kristin Clement og statsviter Asle Toje, komiteens nestleder.
Sentralt i dette står Civita-rådgiveren Eirik Løkke som blir brukt flittig i NRK og andre medier på sitt felt, USA, og er vert for Civitas ikke like liberale ukentlige podcast «Liberal halvtime».
– Dette er utrolig pinlig og skadelig, bekjenner tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet i Jens Stoltenbergs første og andre regjering, Raymond Johansen (Ap), noe CNBC (Consumer News and Business Channel) har fanget opp.
CNBC har også fanget opp at Janne Haaland Matlary, professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo og tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet, fredag sa til NRK at “dette er fullstendig uhørt”.
Matlary mener at Machados gest er «respektløs» og «patetisk», og at å henge medaljen rundt halsen på Trump undergravder verdien av den årlige prisen.
Samme dag som president Maduro ble kidnappet, skrev Trump at «hun har ikke støtten eller respekten i landet. Hun er en veldig hyggelig kvinne, men hun er ikke respektert» på Truth Social-plattformen på sitt vulgære og kvinnefiendtlige vis. Hans korte svar på spørsmålet om hvem som styrer landet, er: – Jeg!
Nobelkomiteen, Nobelinstituttet og Nobels fredssenter erklærer på X at “…fakta er klare og veletablerte. Når en nobelpris først er kunngjort, kan den ikke trekkes tilbake, deles eller overføres til andre. Avgjørelsen er endelig og gjelder for all tid”, men også at “en medalje kan skifte eier, men ikke tittelen til en fredsprisvinner”.
– Selv om Trump nå har mottatt medaljen, betyr det ikke at han har mottatt fredsprisen, sier påtroppende Høyre-leder Ine Eriksen Søreide.
Det er derimot ingen konsensus rundt kravet fra Rødts utenrikspolitiske talsmann Bjørnar Moxnes om at Nobelkomiteen må oppløses og erstattes av folk som har fred- og nedrustning som fag, ikke avdanka politikere, ut fra høyst påkrevde nye kriterier for utvelgelsen, slik Nobel-testamentets forkjemper, Frederik Heffermehl (1938-2023), første generalsekretær i Human-Etisk Forbund (1980-82), gikk inn for.
Medaljens polerte forside
Så Trump får nøye seg med “FIFAs fredspris” som det internasjonale fotballforbundets korrumperte president Gianni Infantino overrakte ham i desember under trekkinga til VM 2026 i fotball.
Washington Post refererer til to kilder i Det hvite hus som hevder at Trump var mektig sur over at Machado hadde fått prisen – og takket ja til den, “den ultimate synden”. Trump er åpenbart like lite bevandret i Nobelkomiteens statutter som han er i USAs statsforvaltning.
Han takket imidlertid Machado på sitt sosiale media Truth Social hvor han beskrev medaljeoverrekkelsen slik: “María overrakte meg Nobels fredspris for arbeidet jeg har gjort. En så fantastisk gest av gjensidig respekt” ledsaget av et bilde fra Det hvite hus av de to hvor Trump viser fram “fredssmykket” i en stor, gullfarget ramme. Hvor kom plutselig den “gjensidige respekten” fra?
Machado mener at seansen var et «dypt uttrykk for takknemlighet for den uvurderlige støtten fra president Trump og USA til det venezuelanske folket», som i klartekst betyr USAs militære angrep og kidnappinga av Venezuelas statsleder 3. januar – og nå fullstendig blokade av Venezuelas oljeeksport som står for over nitti prosent av landets inntekter og dermed betyr en kraftig innstramming av de allerede drepende effektene av sanksjonene og sekundærsanksjonene.
På ironisk vis med motsatt fortegn beklaget Trump seg over at Machado, og ikke han selv, fikk prisen 10. oktober fordi Nobelkomiteen “beviste at de setter politikk foran fred.” Det mangler heller ikke på besk ironi når direktøren ved Det Norske Nobelinstitutt og sekretær for Den Norske Nobelkomité, Kristian Berg Harpviken, forsøker å avpolitisere Machados handling og vrir seg unna hva Machado (58) og hennes høyreekstreme parti Vente Venezuela (Kom igjen, Venezuela) faktisk legger i den politisk: Støtte til aggressive militære handlinger i Karibia og på Stillehavskysten og i Venezuela.
Det er vel bortimot så langt fra Alfred Nobels testament som det går an å komme, men mer i samsvar med hvordan Harpviken har flyttet Instituttet for fredsforskning i Oslo (Prio) bort fra tankene til grunnleggeren Johan Galtung (1930–2024) da instituttet ble opprettet i 1959.
Krigsprisen
Machado “tok smisking og underdanighet til et nytt nivå”, skriver NRKs utenriksredaktør Sigurd Falkenberg Mikkelsen på kanalens nettside.
Det burde slå tilbake på NRK selv som i stedet presenterer et innslag hvor utenriksjournalist Inger Marit Kolkstadbråten hevder at folk i Venezuela som angivelig er livredde for sikkerhetsstyrker og los colectivos-grupper med hensyn til å ha kompromitterende meldinger på mobilen, støtter opp om USAs militære angrep på Venezuela. Seriøst? Representativt? Kildesjekket?
Det følger i samme spor som dekkinga av Venezuela, eller mangelen på dekking, har vært i vestlige medier siden Chávez overraskende vant valget i desember 1998. Ensidigheten har vært frapperende, som innebærer at Machados støtte til USAs sanksjoner, inkludert beslag av Venezuelas aktiva i det USA-baserte oljeraffineriet Citgo og kjemikalieselskapet Monomeros som opererer i Colombia, og VVs våpenkomplott, blir fullstendig radert ut.
Det burde dessuten slå tilbake på Civita-klanen, ikke minst Løkke som har et nytt innlegg på Klassekampens debattside torsdag (13. januar) til forsvar for fredsprisen i debatt med advokat Geir Kjell Andersland som peker på at Machado lenge har “arbeidet for amerikansk innblanding, om nødvendig voldelig, for å bli kvitt landets statsoverhode Maduro” og at hun kalte USAs militæraksjon mot Maduro for en “seier for menneskeheten”.
Andersland konkluderer med at “det burde være åpenbart at en person med slike handlinger og holdninger, uansett formål, ikke er verdig en fredspris.”
Innlegget til Løkke (se under i denne artikkelen) er en repetisjon av hans tidligere påstander i debatt med undertegnede og Magnus Marsdal (leder og spesialrådgiver for Manifest Tankesmie).
Politisk løkkeskrift
Løkke hevder fortsatt at det er “faktum at Machado og opposisjonen i Venezuela, tross umulige odds, har brukt demokratiske (altå ikkevoldelige) metoder for å erstatte et brutalt regime”.
Faktum er at Machado,sammen med den kuppvillige lederen for Voluntad Popular (Folkeviljen), Leopoldo López, var drivkrafta bak den voldelige linja fra februar 2014 med guarimbas (væpnede barrikader). Valget var knapt stengt 28. juli 2024 før valglokaler og flere av partikontorene til det enhetlige sosialistiske regjeringspartiet PSUV (Partido Socialista Unido de Venezuela).
Han mener videre at det ikke er “spesielt overraskende at Machado, som i likhet med det venezuelanske folk er i en desperat situasjon, også opptrer Trump-vennlig”, slik som Ukrainas president Volodomyr Zelenskyj, for “hva annet kan hun gjøre?”.
Ser Løkke virkelig ikke forskjellen på å være “Trump-vennlig” og å be USAs presidenter – helt tilbake til “Baby-Bush” – om å intervenere militært, gjennomføre kupp og å skru til sanksjonene som i stor grad har satt det venezuelanske folket i “en desperat situasjon”.
I stedet mener Løkke at “dersom man ikke forstår at Machado i denne situasjonen ønsker hjelp fra USA, mangler man kontakt med virkeligheten.” Det viser at Løkkes syn på “hjelp” ikke er forankret særlig dypt i folkeretten, men er en politisk salgsvare.
Løkke påstår at Machado “har forhandlet med regimet, uten resultater”. Det er igjen så langt fra sannheten som det går an å komme. Hun har i stedet kalt opposisjonspolitikere som forhandlet med Maduro-administrasjonen og som stilte til valg når den største delen av opposisjonen boikottet som i presidentvalget i 2018, for escorpiones, “skorpioner”.
Regjeringa forsøkte å avgrense presidentvalget i 2024 til den opposisjonen som hadde deltatt i forhandlingene om Barbados-avtalen og utelukke den høyreekstreme fraksjonen. Den 2. april 2024 la visepresident Delcy Rodríguez, nå reservepresident i Maduros fravær, fram Loven mot fascisme, neofascisme og liknende uttrykk (Ley contra el Fascismo, Neofascismo y Expresiones Similares) for nasjonalforsamlinga. Det overhengende trykket fra USA om å lempe på sanksjonene ble imidlertid for stort for Maduro-administrasjonen til å demme opp for og å stille krassere betingelser.
Det må derfor svi for Machado og hennes norske og eksil-venezuelanske støttespillere at Trump forholder seg til midlertidige president Delcy Rodríguez. Ifølge pressesekretæren i Det hvite hus, Karoline Leavitt, står Trump ved sitt “realistiske” syn om at Machado mangler den støtten som kreves for å lede landet for nå, melder Al-Jazeera etter møtet mellom Trump og Machado. Han er derimot overbevist om at Rodríǵuez vil gi ham alt han ber om, som 30 til 50 millioner fat råolje for raffinering i USA og med høyst usikker fordeling av inntektene.
Spekulasjonene er derfor tallrike i antall, om enn ikke i politisk spredning, om at Rodríguez vil være lydig og dermed komme på kant med innenriksminister Diosdado Cabello, en nær militær alliert av Chávez, forsvarsminister Vladimir Padrino López og de væpnede styrkene. Venezuela har ikke lagerplass til denne olja fordi USA har lagt blokade på all utskiping av olje fra Venezuela. Dette er samtidig en direkte utfordring til Trumps og utenriksminister Marco Rubios gjentatte påstander om at oljeinntektene skal komme det venezuelanske folket til gode og sette nytt søkelys på sanksjonene.
«Mange temaer ble diskutert, inkludert olje, mineraler, handel og selvfølgelig nasjonal sikkerhet. Dette partnerskapet mellom USA og Venezuela vil bli spektakulært FOR ALLE. Venezuela vil snart bli stort og velstående igjen, kanskje mer enn noen gang før!» skrev i kjent caps lock-stil på Truth Social etter samtalen med Rodrǵuez. Hun kvitterte med at samtalen hadde vært lang, produktiv og høflig, ifølge Al-Jazeera og sa at de diskuterte en bilateral agenda som hadde som mål å gagne begge land.
Fallhøyden er høy, og Trump kan ikke ha unngått, selv hvor ubehagelig det er å svelge, at USAs oljeselskap er påfallende tilbakeholdne med hensyn til en investeringsintervensjon i Venezuelas oljesektor hvor Kina allerede er innen med milliardinvesteringer.
NSS, Kina og Russland
Et av de mest sentrale punktene i Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) er å holde Kina og Russland ute av las Américas. Vi vil ikke ha Kina og Russland som våre naboer, sier Trump i forbindelse med nødvendigheten at Grønland blir del av USA.
Forholdet mellom Beijing og Caracas var ganske enkelt. Kina trengte olje. Venezuela trengte penger, fastslår BBC. Kina har pumpet inn mer enn 100 milliarder dollar fra 2000, i begynnelsen av den Kina-drevne råvareboomen i Sør-Amerika, til 2023 for å finansiere jernbaner, kraftverk og annen infrastruktur. Caracas betalte Beijing med olje, slik at om lag 80 prosent av venezuelansk olje havnet i Kina fjor. Det utgjør likevel ikke mer enn fire prosent av Kinas import og lar seg lett erstatte selv om importen av iransk olje skulle svikte.
Kina er derimot svært viktig for Venezuela, og Beijing har grunn til å vurdere risikoen for kinesiske investeringer i Venezuela. «Kinesiske firmaer som CNPC og Sinopec er blant de største aktørene der, og det er en risiko for at disse eiendelene enten blir nasjonalisert av venezuelanerne, under ledelse av USA, eller på annen måte marginalisert midt i kaoset,» påpeker Eric Olander, sjefredaktør for The China-Global South Project.
Venezuela skylder kinesiske kreditorer rundt ti milliarder dollar i utestående lån, men Olander er fortsatt usikker på om de er i fare. Nye investorer kan derimot bli satt på vent, ikke minst på grunn av juridiske betenkeligheter som følger med Trumps farefull militærmakt. – Kinesiske bedrifter må fullt ut vurdere risikoen og omfanget av potensiell amerikansk intervensjon før de investerer i relaterte prosjekter», sier Cui Shoujun fra School of International Relations ved Kinas Renmin-universitet (RUC, 中国人民大学) i Haidan i Beijing som har røtter tilbake til 1937.
Beijing har en vurdering å gjøre ved å sette handelsvåpenhvilen som nettopp ble inngått med USA, som er skjør og derfor likevel må reforhandles, opp mot å bli presset ut av Latin-Amerika som følge av NSS.
(Under følger tre innlegg i debatten mellom Eirik Løkke og undertegnede.
USAs planlagte kupp
Peter M. Johansen, Klassekampen, 7. januar:
Uttrykket «å bli innhentet av virkeligheten» har sjeldent passet bedre enn når Civitas Eirik Løkke utfordrer Magnus Marsdal, som i Klassekampen 29. desember mente at Løkke har «manglende respekt for folkeretten». Løkke skriver at det er « … heller ikke åpenbart at et amerikansk angrep på Maduro er et klart brudd på folkeretten», fordi det er «sådd tvil om Maduro-regimet i folkerettslig forstand er et legitimt styre etter at det tapte valget i 2024».
Løkke vil forsvare seg med at han har «advart mot konsekvensene av et militært angrep» for Venezuela, ikke folkeretten og FN-charteret. Han uttrykker stor forståelse for at María Corina Machado «søker støtte hos Trump». Dette er en forskjønnende omskrivning av at hun i tjue år har bedt USA om å intervenere militært og nå støtter det militære angrepet.
Løkke mener derimot at «Marsdals Machado-sitater ikke eksplisitt uttrykker støtte til militært angrep på Venezuela». Hva er det som ikke er tydelig nok? Militær maktbruk er militær maktbruk. Hvordan skal Colombias president Gustavo Petro tolke Trump når han sier på direkte spørsmål at militær intervensjon i Colombia er en god idé?
«Machado har gjort alt av hva man kunne forvente av henne og mer til», skriver Løkke før han serverer et assosiert utvalg av Nobelkomiteens usannheter og tvilsomme påstander om Machado som den har fått servert på fat fra opposisjonen og av Civitas ideologiske kampanje mot Venezuela siden president Hugo Chávez tiltrådte i 1999:
Machado samlet ikke opposisjonen ved presidentvalget i 2024 – og to av opposisjonens tidligere presidentkandidater, Henrique Capriles og Henri Falcón, ble valgt inn i nasjonalforsamlinga i mai i fjor. De har begge fordømt Machados bønn til USA om militær intervensjon.
«Hva er det som ikke er tydelig nok?»
Machado har heller aldri tatt avstand til USAs sanksjoner (inkludert sekundærsanksjoner), som i høy grad har bidratt til å drive sju til ni millioner migranter ut av landet. Sanksjonene fungerer som «en middelaldersk beleiring», ifølge den kubanskfødte, amerikanske folkerettsjuristen Alfred-Mayrice de Zayas, FNs første uavhengige kommissær for en demokratisk og rettferdig internasjonal orden.
Opposisjonen har vært delt med hensyn til hvordan den skulle forholde seg til Chávez og Maduro. Machado har hele tida stått på den voldelige linja, sammen med blant andre Leopoldo López og Juan Guaidó, fordi det tjente deres hensikt om å få USA til å gripe militært inn.
Løkke gjentar påstanden om at opposisjonen ikke bare vant presidentvalget i 2024, men at «den dokumenterte også det omfattende valgjukset som regimet sto for», uten de forbehold og reservasjoner som mediene legger til, om ikke annet enn for syns skyld.
Valgmyndighetene har ikke offentliggjort enkeltresultatene fra valget, slik Høyesterett ba om, og viser til et omfattende cyberangrep på valgdagen og dagene etter. Men opposisjonen har ikke lagt fram sin angivelige dokumentasjon for valgmyndighetene, mens de øvrige opposisjonspartiene som deltok i valget, undertegnet protokollen som godkjente valget. Valgdagsmålinga til det uavhengige byrået Hinterlaces var mer i tråd med det offisielle resultatet. Det ble aldri formidlet, som så mye annet.
Machado proklamerte et scenario lenge før valget: Enten vinner vi overlegent eller så har det skjedd et gedigent valgfusk. Det fortoner seg som en kjent CIA-oppskrift for et maktskifte. Vi ser nå virkningene av at opposisjonen i Venezuela har fått fullstendig dominere vestlig media under hele «den bolivarske revolusjonen».
Fem punkter om Venezuela
Eirik Løkke (Rådgiver i Civita), Klassekampen, 10. januar
I et innlegg (7. januar) beskylder Peter Johansen meg for å ha «bli innhentet av virkeligheten». Det er interessant at Johansen bruker akkurat det uttrykket, all den tid han har vært en del av heiagjengen til Hugo Chávez og Nicolás Maduro. Johansen har støttet et politisk diktatur som har gjort Venezuela til en økonomisk og sosial katastrofe, men jeg er sannelig ikke sikker på om Johansen føler seg «innhentet av virkeligheten». Det er i hvert fall lite som tyder på det i innlegget.
La meg svare i fem punkter.
Johansen forsøker å fremstille det som om det er amerikanske sanksjoner – og ikke Maduros politikk – som er årsaken til den sosiale katastrofen i landet, men FNs generalsekretær uttalte allerede i 2016 at det var en humanitær krise i Venezuela forårsaket av at grunnleggende behov, slik som mat, vann, medisiner og klær, ikke ble dekket.
«Johansen har støttet et politisk diktatur»
Johansen misliker Machados støtte til Trump. Til tross for at jeg har mine sterke reservasjoner mot Trump, har jeg stor forståelse for Machados valg; hun har vært jaktet på av et rabiat regime. Det er heller ikke uten grunn at så mange venezuelanere gleder seg over at Maduro er borte. Det er også påfallende at Johansen ser helt bort fra regimets samarbeid med Russland, Kina, Iran og ikke minst Cuba.
Det er riktig at jeg mener folkerettslige vurderinger ikke alltid kan brukes til å begrense politisk handling. Især ikke i tilfeller hvor vi har en illegitim regjering, som har tapt et valg uten å respektere utfallet.
Johansens påstander om at Machado og Leopoldo Lopez lenge har støttet en «voldelig linje» mot regimet, er en grov og uriktig påstand. Faktum er at Machado la seg på en ikke-voldelig linje og mobiliserte millioner av velgere til urnene. Hun hadde neppe fått Sakharov-prisen fra EU for sin innsats for demokrati i form av ikke-vold hvis hun hadde stått for en «voldelig linje». Det samme gjelder Leopoldo Lopez, som av regimet ble dømt for oppfordring til vold gjennom såkalte sublime budskap eller en form for «kodede meldinger», siden man ikke kunne finne reelle oppfordringer til vold. De fleste observatører fordømte dommen for det den var, nemlig en Kafka-prosess. Det er ikke uten grunn at Amnesty International omtalte Leopoldo Lopez som en politisk fange. Det var heller ikke uten grunn at også Lopez fikk Sakharov-prisen.
Virkelig ille blir Johansens beskrivelse av valget i 2024. At valgmyndighetene som kontrolleres av regimet fremdeles ikke har lagt frem sitt offisielle resultat, forteller i grunnen det aller meste. At det samme regimet uten et fnugg av bevis skylder på et cyberangrep, er nærmest komisk. At opposisjonen like fullt greide å samle nok frivillige, som med livet som innsats greide å dokumentere jukset, er ekstremt imponerende. De fleste internasjonale observatører og analytikere mener tallene opposisjonen presenterte, er korrekte. Disse tallene hadde selvsagt også valgmyndighetene tilgang til. Men som blant annet Carter-senteret dokumenterte, så var ikke Maduro-regimet interessert i rettferdige valg – uten at det ser ut til å bekymre Johansen.
Folkerett på Løkke og fromme
Peter M. Johansen, fullskalaversjonen av innlegg i Klassekampen, 19. januar
Civita-rådgiver Erik Løkke svarer meg i fem punkter om Venezuela (10. januar). Det er et befriende klart svar og minner meg om facebook-kampanjen for ti-tolv år sia da en krets rundt Civita og Minerva, en Latin-Amerika-“forsker” fra Bergen og noen journalister, blant annet en politisk kommentator i Aftenposten, på kollegialt vis undret seg høylytt over hvorfor redaktør Bjørgulv Braanen ikke for lengst hadde avsatt meg.
Løkke bekrefter sin høyst tvilsomme fortolkning av folkeretten som førte til at han støttet Natos første krig “utenfor området” mot Jugoslavia (1999) og USAs invasjon i Irak (2003). Hans tolkning av folkeretten med hensyn til “en illegitim regjering som har tapt et valg uten å respektere utfallet”, er i seg selv oppsiktsvekkende og blir forsterket av hans anklage om at jeg “ser helt bort fra regimets samarbeide med Russland, Kina, Iran og ikke minst Cuba”. Det blir heldigvis ikke klarere enn det om hva som rører seg i Civita med sine forgreininger inn i Nobelkomiteen.
Løkke følger et kjent spor med å avvise de drepende direkte virkningene av USAs sanksjoner og sekundærsanksjoner på det internasjonale finansmarkedet og i oljesektoren, og skyver en ikke angitt uttalelse fra FNs generalsekretær foran seg. Han nevner naturligvis ikke den amerikanske kubansk-fødte menneskerettsadvokaten Alfred-Maurice de Zayas, FNs menneskerettighetsråds første uavhengige ekspert til fremme av en demokratisk og rettferdig verdensorden, som beskrev USAs sanksjoner som “middelaldersk beleiring” eller den økonomiske rapporten fra Max Weissbrodt/Jeffrey Sachs (2019) som viste til en overdødelighet på 40.000 venezuelanere på under to år. Han er ikke den eneste som underslår effektene av USAs sanksjonsregimer rundt om i verden.
Det burde være et tankekors at president Donald Trump har “perfeksjonert” den økonomiske krigføringa eller økonomiske terrorismen. Løkke forstår derfor at María Corina Machado støtter Trump selv om hun siden kuppforsøket i april 2002 mot president Hugo Chávez, som han og hun omtaler som diktator, har bønnfalt USA om å intervenere militært og krevd stadig skjerpede sanksjoner. Hvordan er det med folkeretten?
At Machado og Leopoldo López ikke støtter den “voldelige linja” fordi de har fått Sakharov-prisen fra EU, er rørende naivt eller bare utrolig EU-lojalt. López som startet den voldelige “guarimbas-bevegelsen” (væpnede barrikader), var ikke særlig sublim i sitt budskap da han sto bak at den historiske minnemarkeringa 12. februar 2014 utartet i angrep på offentlige bygninger og PSUVs partikontorer med molotovcocktail. Voldslinja har splittet opposisjonen etter det. Sjekk med opposisjonens tidligere presidentkandidat Henrique Capriles.
Og hvorfor betalte opposisjonen oppviglere til å sette fyr på valglokaler og partikontorer umiddelbart etter at presidentvalget ble avsluttet 28. juli 2024? 25 chavistas og politifolk ble drept?
Det er kritikkverdig at valgmyndighetene ikke har fulgt oppfordringa fra Høyesterett om å legge ut alle de enkelte valgresultatene, men jeg finner det ikke formålstjenlig å diskutere det med Løkke. Han følger opposisjonens annonserte valgscenario som ble lansert god tid i forveien og behørig formidlet at en samlet amerikansk og europeisk presse: – Overveldende valgseier eller gedigent valgfusk –. Alt annet blir feid til side uten videre granskning.
Min kritikk av Maduro kommer fra venstre.