Toe be or not toe be ….

Image:A rally at Grand Central Terminal in midtown Manhattan against US sanctions.
Demonstrasjon på Manhattan mot USA sitt sanksjonsregime mot Cuba. Foto: Struggle La Lucha

Når diabetes blir politikk

Toe be or not toe be, det har vært spørsmålet siden jeg begynte med sårstell på Medisinsk poliklinikk på Lovisenberg i november 2023, for mer enn 14 måneder siden. Da gjaldt det stortåa på høyre fot, men problemet gikk i løpet av sommeren over til å gjelde den framfusne tåa ved siden av. Den stakk seg hele tida fram mens stortåa hadde vett nok til å lene seg bakover slik at såret kunne gro takket være noen fantastiske og dyktige sykepleiere på venterom 3, heretter bare omtalt som Skjønnhetssalongen. 

Til de som mener at det er mer enn nok av meg fra før av, kan jeg meddele at jeg nå har bidratt med to tredels tå, elegant snittet av og sydd igjen på Ullevål, like fjongt som skulle det ha vært gjort av Jenny Skavlan.

Det hamletske svaret ble altså not toe be. Det svaret gjelder også om lag fem hundre norske kvinner og menn med diabetes som årlig må amputere på grunn av sårdannelser som ikke gror, skriver Håvard Høydahl, lektor i videreutdanning diabetes ved Universitetet i Sørøst-Norge i kronikken “Hvorfor amputerer vi så mange diabetesføtter?”

Den står på altinget.no og ble trykt i fagbladet Diabetesfag 1/2023, naturligvis stjålet fra “Skjønnhetssalongen” i utrygg forvissning om at resultatet kunne bli som det ble – og dermed gi anledning til å skrive denne artikkelen basert på et besøk på Centro de Ingeniería Genética y Biotecnología (CIGB) i Havanna i desember 2010.

Dette skjedde sammen med Cuba-eksperten Olaf Svorstøl Sierraalta som har vært den helt sentrale personen i å organisere seminarene som Oslo LO har hatt årlig sammen med fagbevegelsen CTC (Confederación Trabajadores de Cuba) i La Habana. Besøket fant sted i forlengelsen av seminaret det året.

Føttene er “bør-tjeneste”

Amputasjoner er kostbare, fastslår lektor Høydahl, anslagsvis 500 millioner skattekroner per år i Norge. Da er ikke utgiftene til sårbehandling og fotskader tatt med, om lag 150.000 til 180.000 kroner per behandlingsløp.

“Å flytte penger og kunnskap til forebygging vil kunne avlaste legene og helsevesenet stort, også økonomisk,” skriver Høydahl.

Det er med andre ord snakk om å få flere bein å stå og ikke minst gå på. I 2020 hadde om lag 350.000 personer diabetes i Norge, en dobling på tjue år. Tempoøkningen avtar ikke, den øker. Befolkningen blir eldre, og flere innvandrergrupper har en diett, inkludert drikkevarer, som gjør dem utsatt for diabetes 2. Og i 2060 vil hver fjerde innvandrer være 70 år og mer.

Alle økninger peker mot økte amputasjoner.

En årsak, peker Høydahl på, er at å sjekke føtter til personer med diabetes, er en såkalt “bør-tjeneste”, ikke en “skal-tjeneste”, ifølge Helsedirektoratets nettsider. 

I Folkehelserapporten, publisert av Folkehelseinstituttet (FHI), nevnes ikke fotsår særskilt som en konsekvens av diabetes, selv om det beviselig er en sammenheng mellom dårlig blodsirkulasjon over tid i føttene og nerveskader (nevropati) som gjør at diabetikere ikke så lett oppdager sår om de ikke oppstår av registrerte slag eller kutt.

Multidisiplinære team

Helsedirektoratets nettside anbefaler at fotsår skal organiseres i “multidisiplinære team” i spesialhelsetjenesten”, som bare 17 av 41 sjukehus har, ifølge Høydahl. Arbeidspresset på fastleger gjør at fotsjekk ikke inngår i en vanlig legekonsultasjon før sårene har satt seg og har begynt å skape problemer. Mange fastleger har dessuten begrenset kunnskap til å behandle diabetessår, og det er betydelig knapphet på fotterapeuter.

Fotpleie koster dessuten mer enn det dobbelte av en behandlingstime på et sjukehus før frikortet slår inn – stadig tidligere for hvert år for å minne oss om at  vi heldigvis blir stadig eldre selv om det tar stadig lenger tid å oppfatte spørsmålene i den lokale quizen og ikke minst å finne de riktige svarene. Det kan tjene som en definisjon på å eldes med verdighet.

“Det virker som om amputasjon er det eneste svaret myndighetene har i spørsmålet om fothelsen til denne gruppen,” utfordrer Høydahl – uten å tenke spesielt på quizere.

“Sicko”

I 2007 lagde den amerikanske regissøren og produsenten av dokumentarfilmer og den politiske aktivisten, Michael Francis Moore (70), dokumentaren “Sicko”. Den ble premiert på filmfestivalen i Cannes i mai samme år. 

“Sicko” som rangerer høyt på listene over tidenes mest inntektsbringende dokumentarfilmer, tar for seg helsevesenet i USA og fokuserer på landets helseforsikring og farmasøytiske industri.

Moore gyver løs på Big Pharma, representert ved Pfizer, Eli Lilly, AstraZeneca og GlaxoSmithKline. De ga sine ansatte ordre om å say no more til gravedokumentaristen, klok av skade over hvordan hans pågående stil hadde fått direktører og styreledere i andre selskap til å avsløre seg i tidligere dokumentarer.

Moore skriver selv om hvordan produksjonen tok “veier som ofte overrasker oss og fører oss til nye ideer – og utfordrer oss til å revurdere de vi begynte med.” Veiene førte Moore til Canada, Storbritannia og Frankrike. 

Her sammenlikner Moore det profitbaserte, ikke-universelle amerikanske helsesystemet med det universelle helsevesenet i de andre landene. Utfordrende som for Odyssevs, førte det Moore og en gruppe amerikanske pasienter sjøveien til Guantánamo øst på Cuba, til den amerikanske basen og konsentrasjonsleiren på okkupert kubansk territorium.

Pasientgruppa hadde gått gjennom al-Qa’idas 9/11-terrorangrep i 2001 og overlevd.

Med ropert ber Moore pasientgruppa komme i land for å kunne motta samme behandling i leiren som den de internerte får. Det er i seg sjøl en tvilsom tilnæring, gitt de mange rapportene og vitnemålene om tortur og inhuman behandling som de kidnappede fangene på “Gitmo” har gjennomgått.

De ble selvsagt avvist og seilte videre til Havanna hvor de fikk gratis, medisinsk behandling ved Cubas best utbygde sjukehus, Hermanos Ameijeiras Hospital.

Filmen slutter med at Moore vandrer mot Washington med en klesbylt i en kurv for “å få myndighetene til å vaske klærne hans inntil en bedre dag kommer for de syke og de uten håp som ikke er i stand til å motta helsehjelp”, ifølge Wikipedias vaskeseddel. 

Det er herlig reinhekla og slående, grovhogd og talende Moore-propaganda, 17 år før helsekostnader og -forsikring og levekår generelt spilte en avgjørende rolle ved valget i USA i november.

Dobbeltsidig blokade

Cuba har i mange år utdannet leger fra USA gratis, på ett vilkår: De må gjennomføre en plikttid i fattig- og slumstrøk i USA. USAs blokade av Cuba blir trolig ytterligere strammet til når Florida-senatoren Marco Rubio tiltrer som president Donald Trumps utpekte utenriksminister. 

Rubio er av eksil-kubansk avstamning, født i Miami i 1971 av foreldre som immigrerte til USA i 1956 under diktator Fulgencio Batistas mafia-infiserte regime. Det var to og et halvt år før Fidel Castro brakte revolusjonen hele veien fram til Havanna.

Det mange amerikanere ikke vet, er at den økonomiske blokaden av Cuba har slått begge veier siden USA kuttet de diplomatiske forbindelsene i 1961. Det diplomatiske bruddet varte helt fram til 2014, da president Barack Obama, under “det kubanske tøværet” (the Cuban thaw), innrømmet at blokadepolitikken hadde spilt fallit i 53 år – uten at det førte til annet enn relativt ubetydelige lettelser i den økonomiske embargoen.

I 2015 ble ambassadene i Havanna og Washington oppgradert fra å være interessekontorer.

USAs blokade gjør at kubanerne ikke får tilgang til medisiner og medisinske maskiner og utstyr som inneholder amerikanske komponenter – og at amerikanske pasienter ikke har fått tilgang til kubanske medisiner og behandling uten å bryte USAs lovgivning.

Amputasjoner

Det bekreftet besøket på Centro de Ingeniería Genética y Biotecnología (CIGB) i 2010. Det året ble det amputert 90.000 diabetiker-bein i USA. 90 prosent av amputasjonene kunne vært unngått om amerikanerne hadde hatt tilgang på kubansk medisin, fortalte Manuel Raíces Pérez-Castañeda, da forretningsdirektør ved CIGB.

Etter besøket skrev jeg dette i Klassekampen (20. januar 2011), her i noe redigert og forkortet versjon:

“Kubanske myndigheter har flittig regnet på hva USAs blokade direkte og indirekte har kostet Cuba. Tallet har etter hvert blitt svimlende høyt, selv med visse politiske justeringer, særlig om en fordeler utgiftene på øyas vel elleve millioner innbyggere.

Men gulldukatene har sine baksider, noe Washington neppe har regnet med. For når det gjelder kubanske patenterte medisiner og behandlingsmetoder, så kan disse ikke benyttes av amerikansk helsevesen. De kan nemlig ikke brukes i USA i henhold til Washingtons egne lover fra 1962, forsterket gjennom Torricelli-loven fra 1992 og Helms/Burton-loven fra 1996.

Manuel Raíces Pérez-Castañeda legger fram instituttets brosjyre med behandlingen av kroniske, verkende sår på føttene hos diabetikere, sår som vanskelig gror og som altfor ofte fører til amputasjoner.

– Vi har funnet behandlingsmetoden som får sårene på føttene til å gro. For en bussjåfør på Cuba, som kanskje ikke har all verdens råd til å kjøpe seg en øl, er behandlingen gratis. En millionær i USA risikerer derimot å måtte amputere fordi medisinen er underlagt kubansk patent.

Bilde av oppslag i Klassekampen 20. januar 2011
Klassekampen 20. januar 2011

Han forteller at de hver dag kan produsere fakta som taler for at blokaden er idiotisk, også sett fra Washington.

– For oss har mynten to sider: Blokaden fører til elendighet, men lærer oss å utvikle ting på egen hånd.

USAs blokade rammer kubanere, og den rammer amerikanere, inkludert eksilkubanere.

Den rammer også en tredjepart. Bøteleggingen av utenlandske interesser som er engasjert på Cuba, har blitt trappet opp under Obama-administrasjonen, opplyser Ernesto Sentí Darias, sjefen for Europa-avdelingen i utenriksdepartementet.

Heberprot-P

Ph.d. Raíces ber norske og europeiske selskaper innen farmasøytisk industri og medisinsk forskning om å løfte blikket og slutte å stirre på USA og Japan, og heller se til Cuba.

Instituttet har en hel katalog av invitasjoner til å hekte seg på kubansk-patenterte medisiner som dermed er beskyttet mot USAs blokadelover, så lenge en styrer unna amerikanske farmasøytiske komponenter og medisinsk utstyr i videreutviklings- og distribusjonsfasen.

I januar [2011] skjer det et framstøt i Spania hvor 17 klinikker er involvert i testingen av Heberprot-P mot verkende diabetessår.

– Det er første gang den blir testet i et utviklet land, sier Raíces.

I motsetning til sårsalve blir Heberprot-P, som ble registrert og patentert  på Cuba i juni 2006 og med konsesjoner i en rekke land, injisert gjennom sårene og inn i cellene under.

Artikkelen handlet videre om ulike behandlinger og kubanske medisiner, som Supositorio SK for behandling av hemoroider, Interferon Alpha 2B-gelé mot humant papillomavirus (HPV) og CIGB 228, terapeutisk vaksine mot HPV16, en av de mest utbredte kjønnssykdommene som gir kjønnsvorter i skjeden og fører til kroniske smerter og vansker med å få barn, en «bombe» som kan utvikle livmorhalskreft, ifølge Raíces.
Les eller last hele artikkelen i eget vindu.

Hvordan er situasjonen med Heberprot-P i dag?

Diabetes.org stadfestet at frykten for amputasjon er høyst berettiget: “Hvert tre og et halvt minutt amputeres et lem på grunn av diabetes i USA. Amputasjoner øker i USA – 154.000 personer med diabetes gjennomgår amputasjon hvert år.” Altså en oppgang på 64.000 sammenliknet med tallene fra CIGB for 14 år siden, eller rundt 70 prosent!

Grønt lys for testing

I juni kunngjorde Discovery Therapeutics Caribe i Cleveland i Midvesten-delstaten Ohio, i USAs “Rust Belt”, at det er grunn til en viss optimisme. Årsaken er nettopp Heberprot-P den 10. april ga Food and Drug Administration (FDA) grønt lys for tredje fase i vurderinga av Heberprot-P.

Det føderale direktoratet FDA er “ansvarlig for å beskytte og fremme folkehelsen gjennom kontroll og tilsyn med matsikkerhet, tobakksprodukter, koffeinprodukter, kosttilskudd, reseptbelagte og reseptfrie farmasøytiske legemidler (medisiner), vaksiner, biofarmasøytiske midler, blodoverføringer, medisinsk utstyr, enheter for elektromagnetisk stråling (ERED), kosmetikk, dyrefôr og fôr og veterinærprodukter,” slik det står i den offentlige resepten.

Heberprot-P har redusert diabetes-amputasjonene med 72 prosent, viser undersøkelser i flere av de 26 landene hvor behandlingen er tilgjengelig. Den har nå for første gang blitt brukt på amerikanske pasienter med diabetessår på føttene. 

Dette kan føre til et gjennombrudd, ikke bare for Heberprot-P eller lungekreftmedikamentet Cimavax, men for andre kubanske medisiner om ikke den påtroppende Trump-administrasjonen setter en stopper for enhver tilnærming selv om det dreier seg om medisin og helse i USA. 

I 2016 inngikk helsedepartementet under president Obama et Memorandum of Understanding med helsedepartementet i Cuba som åpner opp for samarbeid på helsefronten. Det tillater amerikanske og kubanske organisasjoner å samarbeide om medisinske prosjekter. Det ble aldri fulgt opp av Trump eller av president Joe Biden. 

Men Discovery Therapeutics Caribe (DTC) gikk andre veier.

– Vi kunne operere under beskyttelse av et unntak fra embargoen [blokaden] som tillater felles medisinske forskningsprosjekter som involverer oss og kubanske organisasjoner. Vi har utnyttet denne bestemmelsen for å gå videre med dette prosjektet, sier selskapets president, doktor Lee Weingart til det kubanske Prensa Latina (17. mai).

DTC er “et bioteknologiselskap i klinisk fase som innretter seg på å forbedre helsa til amerikanere gjennom å utvikle regenerative terapier for alvorlige og livstruende sykdommer,” som det heter i sjølmeldinga.

DTCs hovedprodukt er en regenerativ hudbehandling med rhEGF (recombinant human Epidermal Growth Factor) for behandling av komplekse og kompliserte refraktære (ufølsom for impulser i nerve- og muskelceller), nevropatiske (som påvirker sentralnervesystemet), iskemiske (nedsatt blodtilførsel) og nevroiskemiske (redusert arteriell sirkulasjon) diabetiske fotsår.

Klar i 2028?

Weingart mener at det vil være mulig å kunne tilby denne behandlingen i USA fra og med 2028, ifølge Politico (10. juni).

– 38,4 millioner amerikanske borgere har diabetes, hvorav 1,6 millioner vil utvikle et diabetisk fotsår hvert år (…) 160.000 vil resultere i amputasjon, og 80.000 av disse vil dø av dette i løpet av de neste fem åra. Om du følger denne syklusen, dør 80.000 mennesker hvert år fra komplikasjoner av et diabetisk fotsår. Det gjør det til den åttende ledende dødsårsaken i USA og mer dødelig enn visse typer kreft, opplyser han til Prensa Latina.

Statistikken er nådeløs. En av tre med diabetes får fotsår ifølge en artikkel som ble publisert i 2023 av The Journal of the American Medical Association (JAMA), et fagfellevurdert medisinsk tidsskrift som AMA gir ut 48 ganger i året. 

En av fem tilfeller fører til amputasjon, skriver JAMA.

– Det fins egentlig ingenting i USA for å behandle disse diabetiske fotsårene, mener Weingart, tidligere fylkeskommissær i Ohio som nå driver lobbyvirksomhet for Heberprot-P for DTC som han var med å grunnlegge. 

FDA (Food and Drug Administration) har anerkjent kliniske data fra sju kubanske kliniske studier, melder Politico. Direktoratet retter oppmerksomheten mot “den alarmerende økningen i diabetes i flere stater”, slik det blir meldt i en artikkel i Medtech.citeline.com (“Alarming Rise Of Diabetes In Several State”)

Det innebærer en enorm vekst i den farmasøytiske industrien på dette området. “Noen anslår at den vil nå 30 milliarder dollar innen 2030 fra 18 milliarder dollar i 2022,” ifølge Medtech.citeline.com.

I USA er afroamerikanere mest utsatt, fastslår doktor Charles Zelen, president i den internasjonale kliniske forskningsorganisasjonen Professional Education & Research Institute (PERI) i Blue Ash, i hestekastanje-delstaten Ohio, The Buckeye State.

– Medicare-mottakere har nesten dobbelt så stor sannsynlighet for å gjennomgå amputasjon av underekstremiteter innen ett år etter å ha fått DFU-diagnosen (Diabetic Foot Ulcer) sammenliknet med deres ikke-spanske hvite kolleger, sier Zelen.

Den afroamerikanske legeforeningen National Medical Association (NMA) som har hovedkontor i Silver Spring i Maryland og daterer seg tilbake til 1895, sitter på tilsvarende data: “Afroamerikanske pasienter er mer sannsynlige enn hvite pasienter for å ha diabetes. Risikoen for diabetes er 77 prosent høyere blant afroamerikanere enn blant ikke-spanske, hvite amerikanere.”

Det handler ikke om, som i ordtaket om å gi fanden ei tå, så tar han snart hele beinet. Men å kappe en fot eller et bein under kneet medfører en betydelig risiko. 

“Alarmerende nok overlever ikke nær halvparten av pasientene som gjennomgår DFU-relatert amputasjon av nedre ekstremiteter utover fem år. Blant amerikanske veteraner er prognosen enda dystere. Her er det uvanlig at pasienter som har koldbrann, overlever de neste to åra,» heter det i en pressemelding fra Discovery Therapeutics Caribe (30.april).

Med en helbredelsesrate på 70 prosent ville Heberprot-P spart amerikanske pasienter anslagvis 2,5 millioner amputasjoner i de åra fra 2006 som behandlingen har vært i bruk i Cuba, fastslår Weingart.

 

PeterM

En kommentar til «Toe be or not toe be ….»

  1. Dei dobbeltmoralske og idiotiske amerikanske sanksjonene har djevelske konsekvensar. Også på det medisinske området.
    Interessant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *