
Våpenhvilen i Palestina, del 1
De siste dagene har vært en følelsesmessig syklotron etter den lange nedtellinga fram mot den nye våpenhvilen. Den siste var i november 2023. Nå er en ny, hektisk telling i gang: Hvor lenge varer våpenhvilen? Overlever den (og sjelden har vel spørsmålet vært mer bokstavelig) , vil den overleve første fase, seks lange uker?
Søndag 19. januar dreide alt seg om løslatelsen av tre unge kvinnelige israelske gislene fra Gaza, overført av uniformerte og kamuflerte soldater fra styrken til Hamas, Izz ad-Din al-Qassam-brigadene, til Det internasjonale Røde Kors og halvmåne.
Det var et klart signal til Israel: Vi er ikke slått; vi er ikke utslettet. Det andre signalet var folkemengden som så gislene avgårde: Vi er ikke fordrevet; vi har ikke forlatt Gaza; vi klamrer oss fast i ruinene.
Gisler og palestinske fanger
På første dag av våpenhvilen (som ikke dekker militæret eller bosetterne på Vestbredden), fortsatte Israels rasistiske fornedring av palestinere og bestialiseringa av Hamas som umiddelbart ble trappet opp etter det militære angrepet mot Israel 7. oktober 2023.
Mens løslatelsen av de tre gislene ble gjenstand for vegg til vegg-dekning i vestlige rikskringkastere som BBC og NRK, ble løslatelsen av nitti palestinske fanger (tretti for hvert sivile gissel; femti for hver israelsk soldat) utsatt i sju timer og skjedde først i ly av kveldsmørket med strikt forbud fra Netanyahus regjering og den israelske hæren (IDF) mot å feire i all offentlighet.
Mens nyhetene viste de sterke og gripende følelsene fra “Gisselplassen” i Tel Aviv, fikk NRKs mangeårige og dyktige Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold seg til å si at gruppa av palestinerne som skulle løslates, var de som har “mindre blod på hendene”.
Det er en uhørt stigmatisering, gitt at det overveldende flertallet av de vel 10.000 palestinerne som sitter i israelske fengsler slett ikke har blod på hendene – og de fleste som har det, har fått det ved å yte motstand mot den israelske okkupasjonen av Vestbredden, annekteringa av Øst-Jerusalem og de gjentatte bombekrigene mot Gaza:
Shatha Jaraba’a (24) og Aseel Shadeh (17) ble arrestert i fjor for å ha protestert mot og fordømt Israels brutalitet i krigen i Gaza; Shatha på sosiale medier, Aseel ved å vifte med det palestinske flagget, ifølge The Guardian.
Ahmad Khsha (18) ble arrestert fordi broren ble drept i en skuddveksling med den israelske hæren som raidet Jenin i januar 2024. Israel hevder at broren var med i Jenin-brigaden, en motstandsgruppe som har oppstått med medlemmer fra ulike palestinske fraksjoner, fra al-Aqsa-martyrbrigadene som tidligere var tilknyttet Fatah, til militsene til Hamas og Islamsk jihad.
Det samme har skjedd i Nablus, hvor unge menn, ikke minst fra flyktningbyen Balata, blir rekruttert til motstandsgruppa Løvenes hule (Earin al-Aswdu).
Den mest profilerte som ble løslatt i første runde, er Khalida Jarrar (61) som ble satt i såkalt “administrativ forvaring” i slutten av 2023, en israelsk omformulering av internering eller fengsling uten lov og dom. Jarrar har sittet i ledelsen for Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og ble valgt inn i Palestinas lovgivende forsamling (PLC) i januar 2006, det første og eneste valget som Israel har tillatt.
Det ga Hamas overraskende flertall – og ble dermed boikottet av USA og Europa, inkludert Norge (som hadde lagt press på Hamas for å delta i et valg under Oslo – avtalen som Hamas ikke har anerkjent fram til i dag – forøvrig i likhet med Netanyahu).
– Det er denne doble følelsen vi lever i, sa Jarrar til Association Press (AP) etter løslatelsen fra Ofer-fengslet i utkanten av Ramallah. – På den ene siden denne følelsen av frihet, som vi takker alle for, og på den andre siden denne smerten av å miste så mange palestinske martyrer.
https://en.wikipedia.org/wiki/Khalida_Jarrar
Hendelsene den 7. oktober vil aldri skje igjen. Angrepet hviler tungt over den israelske hæren, etterretninga og sikkerhetsapparatet, både den militære gjennomføringa av angrepet, og de terroristiske utslagene det fikk da unge palestinere strømmet over det nedlagte grensegjerdet og stormet Supernova-festivalen og flere kibbutzim for å hevne fem bombekriger over femten års tid og for å ta gisler.
(se bloggen: “Bestialisering som våpen. Tilbakeblikk på en refusert artikkel”)
Nær 400 soldater og politifolk ble drept, dessuten flere i de væpnede vaktstyrkene i kibbutzim som det fins 270 av spredt ut over Israel. Det var det største angrepet på Israel fra palestinsk side noen gang. Hvor mange israelere som ble drept som følge av Hannibal-direktivet, er noe israelske myndigheter og den sterke selvsensuren har lagt lokk på.
Hannibal-direktivet går ut på at militæret skal forhindre at israelske soldater eller sivile blir tatt til fange eller som gisler - med alle midler, som å bruke stridsvogner mot hus inne i kibbutzim eller skyte Hellfire-raketter fra Apache-helikoptre mot biler på festivalområdet. (se bloggen: "Skjøt i blinde mot sine egne. Det sensuromspunnete Hannibal-direktivet")
Rettsvesen som våpen
Når gislene slipper fri, er de fri fra fangenskap, om ikke fri for traumer som de vil bære med seg resten av livet. De har familier, hjelpeapparat, et helt samfunn rundt seg, selv om det synes mer splittet enn noen gang siden Israel ble opprettet i 1948.
Israel kommer til å arrestere palestinere til enhver tid på samme vilkårlige grunnlag – og like uforutsigbart – fordi det i seg selv er et vesentlig vilkår i undertrykkinga. Det gjelder også de som nå er løslatt.
Antallet palestinere i israelske fengsler er om lag tre ganger flere siden 7. oktober, og 846 palestinere er blitt drept på Vestbredden, melder al-Jazeera.
Det tok ikke mange timer etter løslatelsene før palestinerne fikk en påminnelse, om de skulle trenge det. I Øst-Jerusalem ble hjemmene til fire fanger raidet av israelske sikkerhetsstyrker fordi de hadde palestinske flagg og symboler. De ble ettertrykkelig advart mot å snakke med media, melder The Guardian.
Den israelske fengselstjenesten sa fredag at de vil slå hardt ned på alle tilløp til feiring og iverksette tiltak for å forhindre enhver «offentlig uttrykk for glede» fra familier til palestinske fanger som er løslatt i avtalen. Det hindret ikke hundrevis av palestinere fra å samle seg på al-Fawakeh (Fruktplassen) i Ramallah og rope: – Folket vil ha al-Qassam-brigadene.
Knesset vedtok nylig å senke lavalderen for livstidsdommer til 12 år. Israel har flere tenåringer i fengsel enn noe annet ut fra eget innbyggertall og okkupert befolkning. Rettsvesenet og straffeutmålinger bryter med ethvert land som Israel liker å være del av, inkludert USA.
Den 8. november 2016 ble 14-årige Ahmed Manasra dømt til tolv års fengsel. Ahmad ble dømt for to tilfeller av drapsforsøk for angivelig å ha hjulpet sin 15 år gamle fetter med å angripe en tenåring og en mann i en israelsk bosetning i det okkuperte Øst-Jerusalem i oktober 2015. Fetter ble umiddelbart drept.
Ahmad var da 13 år, under kriminell lavalder som da var 14 år.
– Okkupasjonen [Israel] holdt bevisst barnet Ahmad Manasra fengslet i et reformsenter til han nådde den lovlige alderen for full straff i henhold til israelsk lov, sa advokat Jamil Saadeh til Middle East Children’s Alliance (MECA).
16-årige Nofoth Hammad fra den utsatte Jerusalem-bydelen Sheikh Jarrah, var den yngste ungdommen i fengsel da hun 13. november 2023 ble dømt til tolv år for å ha stukket en kvinnelig bosetter som har okkupert palestinske hjem i området, med kniv i desember 2021, ifølge Prisoners’ Club.
Hun er ikke lenger den yngste.
Den mest ekstreme regjeringa
Rapporteringa av opptakten til og innledninga av våpenhvilen har dreid seg mye om statsminister Binyamin Netanyahu og hans politiske framtid og rettsprosedyrer og om hans høyreekstreme ministre, nasjonal sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir fra Jødisk makt (Otzma Yehudit) og finansminister Benzalel Yoel Smotrich fra Det nasjonal-religiøse partiet – Religiøs sionisme (Miflaga Datit Leumit – HaTzionut HaDatit).
Et regjeringsmedlem fra det ultrareligiøse ekstremhøyre som har gått under den internasjonale mediaradaren, er Yitzhak Issachar Goldknopf fra Forent Torah-jødedom (Yahadut HaTora, UTJ), bolig- og anleggsminister og leder for haredi-partiet Agudat Yisrael (Israels union). Han er derimot godt kjent i Israel, både i det religiøse samfunnet og for å utfordre sekulære jøder på grunn av sin stilling som leder av “Komiteen for sabbatens hellighet”.
Komiteen er spydspissen for UTJ og det mizrahi haredi-jødiske sefardiske partiet Shas, ledet av rabbi Ovadia Yosef for å innføre religiøse lover, restriksjoner og påbud i det offentlige rom og dermed påvirker hverdag for israelske jøder.
Goldknopf har sluset budsjettpenger til strengt religiøse skoler som ikke følger det offentlige skolevesenets pensum.
Det berører selvsagt også palestinerne. “Det er en klar linje mellom dette og rivinga av palestinske landsbyer som Masafer Yatta, den ulike fordelinga av vann og omfattende administrative interneringer,” konstaterer Ha’aretz-skribenten Amira Hass (5. des. 2022) i en kommentar hvor hun tar for seg hvordan “profesjonelle bosettere fra Noam, Otzma Yehudit og UJT” er blitt sluppet løs på offentlige institusjoner under Netanyahu.
Noam (Hyggelighet) som blir ledet av Dror Aryeh og har rabbi Zvi Thau som åndelig veileder, er med i knippet av høyreekstreme, religiøse sionistiske partiet i Netanyahus regjering.
Netanyahus tredje regjeringstid (juni 1996-juli 1999, mars 2009-juni 2021 og fra desember 2022) og sjuende regjeringskonstallasjon er utvilsomt den mest høyreekstrem og religiøse regjeringa i Israels historie som det stadig blir referert til. Den består av Netanyahus parti Likud og de fem nevnte religiøse partiene, samt Nytt håp (Tikva Hadasha), det sekulære høyrenasjonalistiske liberalistiske partiet til Gideon Sa'ar, Likud-veteran (2003-20) som brøyt med Netanyahu på et tidspunkt da Netanyahu spant inn i rettslig trøbbel og sto i fare for å miste grepet om parti og regjeringsmakt. Ingen andre av de seks andre partiene i Knesset er med i regjeringa, til tross for at flere av partiene, ofte svært personorienterte, kunne ha og har sittet i regjering sammen med Likud med Netanyahu som regjeringssjef. Årsaken er i høy grad personlig knyttet til den korrupsjonstiltalte Netanyahu og i langt mindre grad til politikk. Nevnte Sa'ar var utdannings- og innenriksminister (2009-14) under Netanyahu.
Før og etter Oslo-avtalen
Fokuseringa på høyreekstremistene i Netanyahu følger et gammelt politisk spor som kan oppsummeres i det ofte brukte uttrykket “ekstremister på begge sider” til å beskrive den politiske situasjonen i Palestina-spørsmålet.
Det har blitt bevisst brukt til å skape illusjonen om at det fins et “sentrum” som til enhver tid har vært klar for fredsforhandlinger og forsoning om “tostatsløsninga” hadde det ikke vært for disse “ekstremistene på begge sider”
Fra opprettelsen av Israel, gjennom Suez-krigen i 1956 og Seksdagerskrigen i juni 1967 dreide alt seg om Mapai og fusjonen Justering (HaMa’arakh) til Labor (Arbeiderpartiet) gjennom en lang rekke ashkenazi-jøder med bakgrunn fra Øst-Europa, som regjeringssjefer: David Ben-Gurion, Moshe Sharett, Levi Eshkokl, Yigal Allon, Golda Meir og Yitzhak Rabin.
Først i 1973 ble Likud, et parti dannet av sefardiske jøder, en markert høyreside som utfordret Arbeiderpartiet og vant valget i 1977 under statsminister Menachim Begin. Men det var Begin som inngikk Camp David-avtalen om å normalisere forholdet til og å opprette diplomatiske forbindelser med Egypt under president Anwar Sadat 17. september 1978.
De skarpere konfliktene dukket først opp med Oslo-avtalen 1993, med Yitzhak Rabin og Shimon Peres fra Labor og Binyamin Netanyahu og Ariel Sharon fra Likud.
Sionismens kjerne
Palestina-spørsmålet er verken definert av Netanyahu, høyreekstremistene i hans regjering eller det allmenne “ekstremister på begge sider” – som i det siste tilfellet betyr de palestinske fraksjonene som ikke avviser væpnet kamp mot okkupasjonen i kampen for nasjonal frigjøring, et fritt Palestina, i henhold til folkeretten. Nå er det ensbetydende med Hamas – og Islamsk jihad.
Det i seg selv underslår at andre fraksjoner har deltatt i kampene i Gaza. Under krigen har Hamas, Islamsk jihad, PFLP, Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP) og Det palestinske folkepartiet (Hizb ash-Sha’b al-Filastini, PPP), det tidligere kommunistpartiet, sendt ut felleskommunikeer. Det gjelder også Al-Aqsa martyrbrigadene.
Palestina-spørsmålet bunner i den kolonialistiske sionismen. Det fins mange nyanser av sionisme, men den grunnleggende målsettinga for sionismen er den samme, i omfang og form (sekulær/religiøs eller teokratisk).
Israel var dypt splittet over rettsreformene og korrupsjonsanklagene mot Netanyahu, om verneplikt for mizrahi-haredi-jøder og andre interne konflikter. Den profilerte skribenten og forfatteren Gideon Levy i Ha’aretz avsto fra å delta i protestene mot rettsreformene fordi grunnlaget ikke tok hensyn til at palestinerne er de som vil bli hardest rammet av endringene i rettsvesenet.
Etter 7. oktober-angrepet ble det raskt dannet en nasjonal kriseregjering hvor tidligere forsvarssjef Binyamin Gantz, leder for opposisjonspartiet Blått og hvitt (Kahol Lavan), inngikk. Nasjonale kriseregjeringer er vanlige i slike situasjoner. Men fellesgrunnlaget for sionismen kommer tydelig fram under avstemninga i Knesset 18. juli i fjor.
Her stemte 69 mot 9 av Knessets 120 medlemmer for resolusjonen som avviser opprettelsen av en palestinsk stat. Resolusjonen ble støttet av koalisjonen og noen representanter fra Blått/hvitt, påpeker Times of Israel.
Viktigere enn stemmetallet som var farget av motsetningen til Netanyahu, er det at resolusjonen ble støttet av Nasjonal enhet (HaMahane HaMamlakhti), opposisjonsalliansen mellom partiet til Gantz, tidligere forsvarssjef Gadi Eisenkot og Knesset-medlemmet Matan Kahana, og sekulære høyreekstreme partier i opposisjonen, deriblant Yisrael Beiteinu (Israel vårt hjem), det sekulære partiet til Avigdor Lieberman.
Lieberman, en immigrant fra sovjetisk Moldova, bekledde en rekke ministerposter under Netanyahu, Sharon, Ehud Olmert, Naftali Bennett og Yaïr Lapid fra 2001 til 2022.
Yisrael Beiteinu betegner seg som “en nasjonal bevegelse med den klare visjonen å følge den dristige veien til Ze’ev Jabotinskij” (Vladimir Jevgenijvitsj Zjabotinskij, 1880-1940), “grunnleggeren” av den fascistiske sionistbevegelsen. Netanyahus far var personlig sekretær for Jabotinskij.
Lapid, som ledet koalisjonsregjeringa fra juni til desember 2002 da Netanyahu tok over igjen, tok med seg representantene fra Yesh Atid (Det fins en framtid), et sekulært middelklassepartiet med tyngde i Tel Aviv, ut av Knesset før avstemninga sammen med Arbeiderpartiet, slik at det ble opp til de palestinsk-arabiske partiene Ra’am og Hadash-Ta’al å stemme mot resolusjonen.
Allerede i februar i fjor vedtok Knesset en resolusjon, fremmet av Netanyahu, som avviste opprettelsen av en palestinsk stat. Det forslaget tok spesifikt for seg en illusorisk ensidig opprettelse av en slik stat på bakgrunn av Israels frykt for at flere land vurderte å anerkjenne en palestinsk stat uten en fredsavtale med Israel.
Den siste resolusjonen avviser tvert opprettelsen av en palestinsk stat, selv som en del av en forhandlingsløsning med Israel.
Det fins hundrevis av uttalelser fra israelske politikere og militære ledere etter 7. oktober som undergraver alle tidligere utsagn om en tostatsløsning, inkludert president Yitzhak Herzog, tidligere leder for Arbeiderpartiet og Lapid.
Netanyahu kunne ikke vært mer tydelig enn da han talte til FNs hovedforsamling 22. september 2023, to uker før Hamas-angrepet, og viste fram et kart over Israel, uten Vestbredden og Gaza, “from the river to the sea” for å bruke den gamle palestinske hilsenen fra lenge før Israel ble opprettet.
«Ingen større fornærmelse mot alle grunnleggende prinsipper i FN enn å se Netanyahu vise framvise et ‘kart over Israel’ foran FNs generalforsamling som strekker seg over hele landet fra elva til havet, som fornekter Palestina og dets folk, for så å forsøke å forvirre publikum med retorikk om ‘fred’ i regionen, samtidig som han forankrer den lengste pågående krigerske okkupasjonen i verden i dag», tvitret Laith Arafeh, Palestinas ambassadør til Tyskland, ifølge Times of Israel.
Ulike sionistiske uttrykk
Uenighetene rundt sionismen blant det overveldende flertallet av jødiske statsborgere (som har stemt stadig lenger til høyre på denne sida av årtusenskiftet), dreier seg om andre forhold.
Det ene er omfanget av Erez-Israel (Stor-Israel), “from the river to the sea”, slik Netanyahus kart viser, altså fra Jordan-elva på grensa til det hasjemittiske kongedømmet Jordan som de fleste i Knesset mener er “den palestinske staten”, til Middelhavet.
Det fins andre kart som blir tegnet av de høyreekstreme nasjonal-religiøse partiene og de sekulære høyreekstremistiske partiene med røtter i den fascistiske sionistbevegelsen til Jabotinsky, der elva er Eufrat og havet er Rødehavet.
Det gjelder tempoet i koloniseringa og annekteringa. Her har “Mr. Security” Netanyahu til nå vært en “moderat” kraft. Han har hele tida vært tett på den militære ledelsen og sikkerhetsapparatet med hensyn til å utvide koloniene eller bosettingene på Vestbredden. Han gikk imidlertid imot at Ariel Sharon i 2005 trakk ut 21 bosettinger på Gaza og la ned fire bosettinger på Vestbredden.
Begrunnelsen var militær: å sikre bosettingene på Gaza tok mye av militærets kapasitet som Sharon i stedet ville konsentrere om Vestbredden. Ironisk nok var det nettopp hovedårsaken til at det militære angrepet til Hamas slo så kraftig gjennom. Gaza-divisjonen i Sørkommandoen var tappet for å overføre soldater til Vestbredden for å kvele den gryende militante motstanden i Jenin, Nablus, Tulkaram og andre steder.
Uten sanksjoner
Netanyahu har dessuten spilt sine kort overfor USAs sittende administrasjoner og turnert de spake vestlige reaksjonene fra Europa om at den gradvise utvidelsen av bosettingene ikke gavner “tostatsløsningen”.
Det var aldri noen fare for at reaksjonene ble fulgt opp med sanksjoner eller andre tiltak som kunne skade Israels interesser og posisjon som et vestlig brohode i Midtøsten, forkledd som “det eneste demokratiet” i regionen. I stedet ble Israels systematiske brudd på folkeretten og apartheid-lover og -restriksjoner forsvart og hvitvasket med Israels “sikkerhetsmessige behov for trygge grenser”, selv om Israel ikke har definert sine grenser og heller ikke gjør det nå.
(Vest-)Europa har vært mer påpasselig med å ikke legge seg ut med USAs forhold til Israel. Da SV under finansminister Kristin Halvorsen sto på plenen utenfor Stortinget med krav om boikott av Israel i 2006, skrev daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sitt famøse “Dear Condi”-brev til USAs utenriksminister Condoleezza Rice, med kopi til Israels utenriksminister Silvan Shalom.
Her skriver Gahr Støre nettopp: «Norge støtter Israels rett til å leve i fred og sikkerhet innenfor forsvarbare grenser», akkurat det samme uttrykket Israel bruker når de utvider og planter flere bosettinger og utposter og konfiskerer stadig større deler av Vestbredden
Gislene har skapt dype sår og betente flater i den israelske befolkningen og førte til skarpe motsetninger i Netanyahus kriseregjering og sikkerhetskabinett. Det splitter fortsatt den sittende regjeringa med hensyn til strategi og taktikk.
Det førte til at Netanyahu ga forsvarsminister Yoav Gallant sparken og erstatte ham med den svært lojale Likud-veteranen utenriksministeren Israel Katz.
Det fins åpenbart ikke noen fastlagt plan for hva som skal skje med Gaza med hensyn til militært nærvær, bosettinger og gjenoppbygging.
Våpenhvilen er bare noen dager gammel. Det er lenge til fase 2 og enda lenger til fase 3.
Forhandlingene
I Qatar har kretsen rundt utenriksminister Mohammed bin Abdurrahman at-Thani som har vært med i meklinga rundt våpenhvilen mellom Israel og Hamas, bekreftet at utspillet fra USAs nyinnsatte president Donald Trump gjorde utslag overfor Israel.
Om ikke våpenhvilen var på plass før innsettelsen i Washington 20. januar, ville “helvete bryte løs”, tordnet og truet Trump og understreket tydelig at advarslen like mye gjaldt statsminister Binyamin Netanyahu.
Det slår kraftig tilbake på “one-term President” Joe Biden som i et patetisk forsøk på å ta æren for våpenhvileavtalen ved å hevde at avtalen var en blåkopi av avtaleforslaget som han angivelig hadde lagt fram i mai.
I sin siste tale før han forlot Det hvite hus i 1600 Pennsylvania Avenue sto Biden, flankert av utenriksminister Antony Blinken og visepresident Kamala Harris. Blinken, en karavanehandelsreisende i politiske fiaskoer gjennom Midtøsten. (Harris som Biden aldri slapp til for å bygge opp en reell presidentkandidat før hun plutselig ble kastet ut i valgkampen.)
“Folkemord-Joe Biden”
Det er slett ikke sikkert at den selvrettferdiggjørende, selverklærte sionisten Biden har oppfattet at hans krav på å få æren for å ha fått gjennom sin egen våpenhvileavtale, slår tilbake på ham, sju måneder etter at den ble lagt fram og under éi uke før han gikk av.
Den pro-palestinske venstresida har gitt ham tilnavnet “Genocide-Joe” Biden (Folkemord-Joe Biden). De har hentet fram slagordet fra protestene mot president Lyndon B. Johnson under Vietnamkrigen: “LBJ, LBJ, how many children have you killed today?”
Mye har skjedd siden mai, til det verre, både i Gaza og på Vestbredden. For Biden er det imidlertid bare den massive bombinga av Sør-Libanon (helt opp til Sør-Beirut) og svekkelsen av Iran i Syria som teller i Bidens regionalpolitiske regnskap.
Når en følger droneopptakene langs de ufattelige rekkene av ruinhauger, gate opp og gate ned, i det som var Gaza-palestinske byer, er det umulig ikke å tenke på at Israels bevisste utslettelse ikke ville vært mulig dersom Biden hadde stanset USAs våpenleveranser og fryst den årlige militære bistanden på 3,7 milliarder dollar.
Bare én gang gikk Biden inn for å holde tilbake leveransene av megabombene Bunker busters i en kort periode. (Men Israel manglet ikke Bunker busters da de smadret store deler av den sjiamuslimske bydelen Dahieh i Beirut for å likvidere Hizbollah-ledelsen og Hizbollahs sivile og militære infrastruktur.)
Det mangler ikke på uttalelser fra israelske militære og politikere om at uten USAs militære støtte, hadde det ikke vært mulig å drive Israels folkemorderiske krig i Gaza.
Trump og Midtøsten
Dette blir Bidens uslettelige ettermæle. Nå venter Trump. Spekulasjonene går i mange og ulike retninger, av den enkle grunn at det er lite som ligger på bordet om hvordan Trump-administrasjonen kommer til å forholde seg til Midtøsten (Vest-Asia), med utenriksminister Marco Rubio, Florida-senatoren som har sitt utenrikspolitiske nedslagsfelt i Latin-Amerika, og med den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Mike Waltz (som har militær bakgrunn og var første fra spesialsoldatstyrken Green Beret som ble valgt til Kongressen i 2018. Waltz har fire Bronze Stars for sin krigsinnsats i Afghanistan, Irak og Afrika og er oberst i 20th Special Forces Group i nasjonalgarden i Florida.)
Waltz har forsikret Netanyahu og hans sikkerhetskabinett om at de har umiddelbart grønt lys fra USA til å starte krigen i Gaza igjen om de mener at Hamas bryter våpenhvileavtalen, ifølge Reuters.
– Om Hamas gir avkall på denne avtalen og om Hamas trekker seg tilbake og flytter målstolper, vil vi støtte Israel i å gjøre det det må gjøre, sa Waltz.
– Hamas kommer aldri til å styre Gaza. Det er fullstendig uakseptabelt, sa han i et intervju med “Face the Nation” på CBS.
Waltz er derimot optimistisk med hensyn til at Trump-administrasjonen vil få til en Abraham-avtale mellom Saudi-Arabia og Israel, skriver Middle East Monitor, en Qatar-finansiert Palestina- og Det muslimske brorskap-vennlig lobby i London som dekker presseoppslag og serverer analyser.
Abraham og domstolene
En slik avtale framstår som det sikreste kortet for hva Trump-administrasjonen kommer til å prioritere i Midtøsten, nå som det ikke foreligger en ny atomavtale med Iran, og krigen i Jemen (med droneangrep mot oljeinstallasjoner i Saudi-Arabia) er innstilt.
Et stort spørsmål er i hvilken grad Trump vil gå til angrep på Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Den Haag.
Den internasjonale domstolen (ICJ) som også holder til i Den Haag, blir nå ledet av den Israel-vennlige dommeren Julia Bagunywa Sebutinde fra Uganda. Hun er pinsevenn og har vokst opp i Watoto Church (Watoto betyr barna på swahili) til pastor Gary Skinner, tidligere Kampala Pentecostal Church (KPC). Han prediker kristen-sionisme. Sebutinde ble beskrevet som "den eneste avvikende meninga i Sør-Afrika mot Israel-saken i ICJ" av All Israel News i juli i fjor. Som visepresident i ICJ tok hun over etter den sunnimuslimske libaneseren Nawaf Salam da han ble statsminister i Libanon 14. januar.
Det er fortsatt usikkert hvor mye Trump vil legge vekt på Midtøsten i sin andre periode.
2 kommentarer til «Under Sions kalde stjerne»