“Alle innsettelsers mor”

Venezuela venter på Trump

Påtroppende president Donald John Trump har skapt oppstuss på  den vestlige halvkule før han tiltrer mandag 20. januar. Fra Grønland gjennom Panama-kanalen til den nye basen på San Cristobal i Galapagos som Ecuadors president Daniel Noboa nå har åpnet for USA. Den første prøven på USAs forhold til las Américas i 2025 kommer allerede fredag med (gjen)innsettelsen av president Nicolás Maduro Moros som Venezuelas president.

Det hviler en forræderisk stillhet over Caracas før seremonien som den spanske avisa El País kaller “La madre de todas las investiduras”, “alle innsettelsers mor”. Rapportene fra hovedstaden Caracas gir inntrykk av at noe er i gjære – og at myndighetene de siste dagene har satt militære styrker i beredskap.

Det er bebudet at opposisjonen vil forsøke å gjøre det samme som den gjorde i januar 2019 da den tok nasjonalforsamlingas president, Juan Guaidó fra det høyreekstreme Voluntad Popular (VP) i ed som interimpresident. 

Denne gangen vil de innsette den tidligere diplomaten Eduardo González som de hevder vant valget 28. juli på vegne av opposisjonsfronten PUD (Plataforma Unitaria Democrática).

Bak plattformen står María Corina Machado, som siden 2012 har ledet det høyreekstreme partiet Vente Venezuela og som flere ganger har bedt USA om å intervenere militært i Venezuela for å fjerne president Maduro.

Søndag rykket Machado ut med en appell på X til folk om å innta gatene. Hun stiller seg bak den dårlige skjulte oppfordringen fra González til militæret om å fjerne Maduro og stille seg bak ham som landets rettmessige president og øverstkommanderende. 

I desember ba Machado særlig familiene til soldater og politifolk å sørge for at Maduro ikke får sin tredje presidentperiode. Han tok som visepresident over etter avdøde president Hugo Chávez Frías 5. mars 2013 og vant deretter valget 19. april samme år og i mai 2018.

“Den eneste veggen som skiller oss fra den etterlengtede slutten [på chavismo] er at du, en soldat, og du, en politimann, mister all frykt for å gjøre det rette – det du, i bunnen av ditt hjerte, vet at du må gjøre,” tvitret hun på X.

González dro i eksil i Spania og har lagt veien hjem via Argentina, Uruguay og USA med kurs for Venezuela. Her venter det en etterlysning og arrestordre på ham skrevet ut av statsadvokatens kontor. Grunnen er at han ikke ville innlevere de dokumentene  som opposisjonen mener viser at det er begått valgfusk og som alle partier har blitt bedt om å levere inn til valgkommisjonen CNE.

Machado “Made in US”

Innsettelsen inngår i opposisjonens strategi som ble lagt lenge før valget og som lenge kretset rundt Machado. Hun ble lansert som opposisjonens kandidat og vant nominasjonsvalget til PUD. Det skjedde  til tross for at hun i 2015 ble fratatt sine politiske verv og retten til å stille til valg i femten år, fram til 2030. 

Årsaken var at hun deltok som medlem av en delegasjon fra Panama på et møte i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i Washington hvor OAS har hatt hovedsete siden opprettelsen i 30. april 1948 under mottoet “Democracy for peace, security and development”, myntet av USA – altså ett år før opprettelsen av Nato (4. april 1949).

Hun var da medlem av nasjonalforsamlinga (2011-14) som representant for delstaten Miranda. På dagsordenen i OAS sto situasjonen i Venezuela. Machado hadde da bedt USA intervenere, både under president Chávez og president Maduro.

Hun ble til og med tatt imot i Det hvite hus av president George W. Bush, helt utenfor protokoll, da hun ledet Súmate, den utenomparlamentariske organisasjonen som hun opprettet i 2001 sammen med Alejandro Plaz.

Súmate var delaktiv i det to dager lange kuppforsøket mot Chávez i april 2002, med kontakter til CIA og sponset av National Endowment for Democracy (NED), en kombo som nå er aktiv i blant annet Georgia og Moldova. Machado ble siden benådet av Chávez for å ha vært med i kuppforsøket.

Å delta i Panamas delegasjon som parlamentariker fra Venezuela, bryter med forfatningens § 191. Hennes opptreden ville ført til samme reaksjoner i alle land som Norge helst vil bli sammenliknet med. 

Nominasjonen av Machado var rettstridig og vanskelig å vurdere som annet enn en politisk provokasjon. Det ble rettesnor for opposisjonen under valgprosessen. 

Nominasjonen fant sted etter at Maduro-administrasjonen og opposisjonen hadde inngått Barbados-avtalen om kjørereglene for presidentvalget.

Barbados-avtalen

Den ble inngått i Bridgetown i oktober 2023 med diplomatisk hjelp fra Norge. Her står det ettertrykkelig, i punkt 1 i dokumentet «Enighet om kandidatprosedyren 30. november 2023», at kandidatene som er erklært inhabile, som Machado, skal få lov til å legge fram sin personlige sak for Høyesterett om de ønsker det. 

Høyesterett vil så fatte sitt vedtak som partene forpliktet seg til å respektere, i henhold til punkt 4c, påpeker Olaf Svorstøl Sierraalta, mangeårig medlem av internasjonalt utvalg i AKP, Rød Valgallianse og Rødt og tidligere leder for Circulo bolivariano Francisco de Miranda i Oslo.

Regjeringen.no: Den Venzuelanske forhandlingsprossesen

Machado ba Høyesterett om å vurdere hennes habilitet. Den opprettholdt kjennelsen fra 2015. Machado foreslo da Corina Yoris som presidentkandidat for PUD. Opposisjonen fikk samtidig presset Manuel Rosales fra Un nuevo tiempo, guvernør i den oljerike delstaten Zulia, til å trekke seg. 

Da Yoris, filosofi- og logikkprofessor ikke fikk registrert seg i henhold til valgloven for nye partier, samlet PUD seg i stedet om Edmundo González Urrutia. Han var totalt ukjent selv blant folk i opposisjonen, i motsetning til Rosales som stilte som presidentkandidat mot Chávez i desember 2006.

González la etter nominasjonen aldri skjul på at han aldri var annet enn stedfortreder for “la candidata” Machado. Han holdt det til og med åpent hva som ville skje dagen etter at opposisjonen hadde vunnet valget, som de aldri var i tvil om at de ville gjøre.

Det sådde berettiget tvil og mistanke om at Machado i praksis ville være president. Det var slik USA ville ha det. Det går fram av uttalelsen som Jorge Rodríguez, nasjonalforsamlingas president fra chavista-partiet PSUV (Partido Socialista Unido de Venezuela), kom med 17. april. Her går det fram at Norge hadde stilt seg bak USA at Machado burde få stille. Lokkemiddelet var at Biden-administrasjonen skulle lette mer på sanksjonene.

Hvem har regien?

Det råder fortsatt liten tvil om at Machado fortsatt har hånd om regien – og med Washington i ryggen, både den avtroppende Biden-administrasjonen og den påtroppende administrasjonen til president Donald Trump.

Han har nominert eksilkubaneren Marco Rubio, senator i Florida som utenriksminister. Mens Trump vil “make America great again”, vil Rubio “make America greater than ever before”. Det lover ikke godt for verken Venezuela eller Cuba.

Machado har, i motsetning til González, oppholdt seg i skjul (sannsynligvis) i Venezuela etter at demonstrasjonene som var godt planlagt på forhånd, ebbet ut.

De voldelige protestene mot det offisielle resultatet fra den nasjonale valgkommisjonen (CNE), var kortvarige sammenliknet med de voldsomme opptøyene, de såkalte guarimbas (regulære gatekamper), som opposisjonen, anført av Leopoldo López, fortsatt leder for Voluntad Popular, satt i gang 12. februar 2014.

Guarimbas fant sted i kjølvannet av at Maduro og deretter PSUV og dets allierte chavistas vant president- og parlamentsvalget i april og desember 2013.

Likevel ble minst 27 mennesker drept i sammenstøtene mellom demonstranter, ofte kriminelle gjengmedlemmer, og sikkerhetstyrkene og politi etter valget i fjor.

Forsøkene på å få i stand en ny bølge av guarimbas ved blant annet å angripe vital infrastruktur, mislyktes, og som ved tilsvarende politiske konfrontasjoner, både under Chávez og Maduro, klarte chavistene å mobilisere til større motdemonstrasjoner enn det opposisjonen kunne mønstre.

President Maduro er overbevist om at det vil skje igjen. Det er fortsatt politisk og organisatorisk styrke igjen i chavistas-bevegelsen, mer enn hva opposisjonen har gjort regning med, konstaterer mer “nøytrale” kommentatorer.

De legger gjerne til to årsaker: Mange venezuelanere er trøtte av den politiske frontlinjekrigen, også de som stemte mot Maduro. Etter valget har flere forlatt landet.

Før valget hadde en del migranter begynt å vende tilbake, i skuffelse over oppholdet i utlandet og et gryende håp om at bedringene i Venezuela, ville fortsette med lettelser i USAs sanksjoner, økt oljeproduksjon og bedringer i den globale post-pandemi-inflaterte økonomien.

Mange har dessuten liten tiltro til opposisjonen som sådan. Den ble ytterligere splittet under Guaidós periode som angivelig interimpresident (23. januar 2019 – 5. januar 2023), stikk i strid med grunnloven, uten at verken USA eller EU la vekt på det. 

I de fleste partier oppsto det ulike fraksjoner – også i det Chávez- og Maduro-allierte PCV (Partido Comunista de Venezuela).

Deler av opposisjonen som hadde mistet troen på Guaidó, mener fortsatt at det var en strategisk feil å få Rosales til å trekke seg. De ser Machado som en reprise på Guaidó og slett ingen “La mujer de hierro de Venezuela” (“Venezuelas jernkvinne”), slik hun blir omtalt som av sine tilhengere.

Instrument for USA

Verken González eller Machado framstår ikke like outrerte som Argentina president Javier Milei, men deres økonomiske tankesett kretser rundt i samme baner – uten de krappe svingene som Mileis økonomiske syklotron følger.

  • De vil privatisere statlig virksomhet og rulle tilbake den nasjonaliseringa av olje- og jernindustrien som den sosialdemokratiske presidenten Carlos Andrés Pérez gjennomførte i 1963-65, og å gjenopprette de utvinningskontraktene for utenlandske selskap som Chávez reforhandlet . Det gjelder det statlige oljeselskapet PdVSA (Petróleos de Venezuela S.A) og oljefeltene i Maricaibo-bukta og i Orinoco-deltaet.

Det vil frata chavistaenes deres viktigste økonomiske instrument for sosial politikk og internasjonal solidaritet. Før Chávez fordelte de tidligere maktrivalene, det kristeligdemokratiske Copei og det sosialdemokratiske Acción Democrática (AD), oljeselskapet mellom seg som “en stat i staten”.

  • De vil legge forbindelsene til Kina og Russland på is, slik Milei har gjort. I desember 2023 avslo han invitasjonen fra den sørlige samarbeidsorganisasjonen Brics+  som hadde åpnet for Argentinas medlemskap. Begge har langvarige bånd til USA, inkludert CIA. 

For González strekker CIA-forbindelsene seg tilbake til da han var stasjonert på Venezuelas ambassade i El Salvador og var håndlanger for ambassadør Leopoldo Castillo fra september 1981 til juli 1983. Castillo gikk i San Salvador under tilnavnet “Prestemorderen” under krigen mot frigjøringsbevegelsen mot FMNL (Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional) da dødsskvadronene til Den revolusjonære juntaregjeringa (Junta Revolucionaria de Gobierno) herjet. Deretter var González førstesekretær ved ambassaden i Washington fra 1987 til 1989.

  • De vil dessuten snu opp ned på Venezuelas utenrikspolitikk slik den ble utformet under president Chávez, både med hensyn til las Américas og den vestlige halvkule, ved å demontere de nye institusjonene som ble opprettet under den første marea rosa (“den rosa bølgen”) og som utelukket USA og Canada som medlemmer.

Det innebærer å søke partnerskap med Nato og reparere forholdet til Israel. I 2018 skal Machado ha bedt Israels statsminister Binyamin Netanyahu om militær hjelp slik Israel ga til Guatemala i kampen mot frigjøringsbevegelsen URNG (Unidad Revolucionaria Nacional Guatemalteca), til El Salvador mot FMLN og til Honduras mot MPL (Movimiento Popular de Liberación – Cinchoneros) og et knippe andre mindre grupper på 80-tallet under Den kalde krigen.

Dette vil ha god gjenklang i den nye Trump-administrasjonen og vil bli brukt for å stanse den nye, men svakere marea rosa. Den første ble organisatorisk og økonomisk drevet fram av Chávez på et tidspunkt da Venezuela var USAs tredje-fjerde største oljeleverandør med verdens største oljereserver og før USAs pumpet seg til sjøl å bli en av verdens største oljeprodusenter – og før USAs sanksjoner ble kalibrert mot Venezuelas oljeproduksjon.

Militæret med Maduro

Problemet for Gonzáĺez og Machado er at det er lite som tyder på at de vil kunne innta presidentpalasset i Miraflores – uten hjelp fra militæret eller direkte inngrep fra USA. Derav de innstendige oppfordringene fra begge to til militæret om å kuppe Maduro.

Militæret og sikkerhetsstyrkene sto ved Maduro under de blodige guarimbas-slagene i 2014 og 2017 da Voluntad Popular og Machados Vente Venezuela hadde en erklært målsetting om å få USA til å gripe inn.

Militæret sto også ved Maduro under Guaidós operetteaktige  kuppforsøk 30. april 2019. Kuppforsøket fikk Henrique Capriles, presidentkandidaten til opposisjonsfronten MUD (Mesa de la Unidad Democrática) i 2013, til å vende Guaidó ryggen.

Kort tid etter ramlet Guaidós prosjekt sammen raskere enn Venezulas økonomi.

Forsvarsminister Vladimir Padrino López har gjentatt sin lojalitet til Maduro-administrasjonen etter at opposisjonspolitikeren Andrés Velásquez fra det gamle sosialdemokratiske La Causa Radicál (LCR), tidligere guvernør i industridelstaten Bolívar (1989-95), hadde kommet med sine verbale angrep mot militæret.

– Vi soldater er klar over det store ansvaret som innebærer å ta vare på dekretene om folkesuverenitet, uttalte Padrino López i desember, ifølge Nick Corbishley i Naked Capitalism, gjengitt av nettstedet Venezuelanalysis.com.

Militæret har befestet sine skanser i Maduro-administrasjonen og inntatt flere av økonomiens kommandohøyder. Dette har blitt skarpt kritisert av den chavista-allierte venstresida og av venstrefløyen i regjeringspartiet PSUV. Det har slått sprekker i alliansen. 

Sprekkene blir dempet av fronten mot den høyreekstreme og markedsliberalistiske opposisjonen – og kampen mot den påtrengende USA-imperialismen som har brukt sanksjonsvåpenet mot det venezuelanske folket. Det har tatt mange liv, ikke bare under corona-pandemien.

Dusør $ 100.000

Det er ikke sikkert at 75-årige González Urrutia vil eller klarer å komme seg tilbake til Venezuela som han forlot med det spanske flyvåpenet i begynnelsen av september, for så å risikere å bli arrestert. Spanias tidligere statsminister, Felipe González fra det sosialdemokratiske PSOE, har tilbudt seg å følge “min gamle venn” hjem.

Maduro vil ikke risikere å ha González i landet, slik som med Guaidó som hadde en hale av vestlige diplomater fra land som hadde anerkjent ham som interimpresident, etter seg. Det er derfor utlyst en dusør på 100.000 dollar for hans arrestasjon.

Det var før González møtte president Joe Biden i La Casa Blanca mandag for å stadfeste at USA anerkjenner González som den rettmessige valgte presidenten. Utenriksdepartementet i Caracas ser møtet som Bidens «utslitte intervensjonsstrategi ved å prøve å kunstig blåse opp ubetydelige politiske skikkelser i Venezuela mens de ignorerer den klare suverene viljen til vårt folk», ifølge Venezuelanalysis.com.

I november innførte USAs finansdepartement individuelle sanksjoner mot 21 politikere og militære. Viktigere og alvorligere er det at Washington har gjeninnført vidtrekkende sanksjoner mot oljeindustrien og andre økonomiske sektorer.

González møtte flere i Trumps kommende administrasjon, blant dem Mike Waltz fra Florida som blir nasjonal sikkerhetsrådgiver, og Florida-representantene María Elvira Salazar, som kan skilte med fem Emmy-priser for sin journalistiske virksomhet om Nicaragua, Cuba og Den dominikanske republikken, Carlos Giménez og Mario Díaz-Balart.

De tre har til felles at de er eksilkubanere. Salazar er født i Little Havana i Miami av kubanske foreldre, Giménez ble født i Havanna i 1954 og Díaz-Balart er sønn av Rafael Díaz-Balart, viseinnenriksminister (1953-54) under diktatoren Fulgencio Batista og don for den eksilkubanske politiske mafiaen i Miami fram til han døde i 2005.

Splittet igjen

For president Maduro er det en stor utfordring at den tidligere internasjonale splittelsen på grunn av Guaidó, er tilbake mer eller mindre langs de samme skillelinjene. Det er negativt for Maduro at Brasils president Lula da Silva er reservert og skal ha hindret Brics+ fra å invitere Venezuela som medlem på linje med Cuba og Bolivia.

EU-kommisjonen hadde ikke offisielt anerkjent González – eller Maduro – da dette ble skrevet onsdag, slik de kjapt gjorde med Guaidó. Men Brussel har derimot innført sanksjoner mot utpekte politikere som er tett på Maduro. 

I bakgrunnen spøker annulleringa av presidentvalget i Romania, forsøket på å omstøte valget i Georgia og dårlig skjult innblanding i valget i Moldova i fjor. Det gjør at EU bør gå stille i dørene.

EU-parlamentet har derimot kronet González som fikk tildelt Sakharov-prisen, sammen med Machado, rett før jul.

González møtte dessuten Luís Almagro, generalsekretær i OAS, i Washington. Almagro har i over ti år  hatt en personlig vendetta mot Maduro gående og sto i spissen for å få underkjent gjenvalget av Bolivias president Evo Morales i 2019. 

Almagro var tidligere utenriksminister i Uruguay (2010-15) under president José Mujica. Han ble ekskludert fra Frente Amplio i 2018 på grunn av sin egenrådige opptreden i OAS og jonglering med organisasjonens statutter og kjøreregler.

Under sitt besøk i Uruguay møtte González president Luís Lacalle som er på vei ut av presidentpalasset i Montevideo fordi Frente Amplios kandidat Yamandú Orsi vant valget i andre runde 24. november.

En videokonferanse med Paraguays president Santiago Peña fra det høyreliberalistiske partiet med det misvisende navnet Partido Colorado (“Det røde partiet”), førte til en gjensidig utvisning av diplomater. Peña som ble valgt i 2023, anerkjenner González i likhet med Argentinas Milei. Uruguay og Venezuela gjenopptok diplomatiske forbindelser i november 2023 etter et brudd på fire og et halvt år. Årsaken var at   Paraguay anerkjente Guaidó som “interimpresident”.

 Nå ser historien ut til å gjenta seg.

Valgspetakkel

Presidentvalget i juli splitter nå Sør-Amerika i samme grad som det forrige. Den politiserte uvissheten hviler fortsatt tungt over valget etter at den offisielle nasjonale valgkommisjonen (CNE) tilkjente Maduro fra Gran Polo Patriótico Simón Bolívar (GPPSB), seieren med 51,95 prosent. 

González ble tilkjent 43,18 prosent. I stemmetall: 6.408.844 mot 5.326.104; det utgjør en forskjell på 1,082 millioner.

Comando Con Venezuela (ConVzla) som ble opprettet før valget for å støtte Machado, var raskt ute med sine tall og hevdet at González vant med 67,08 prosent mot Maduros 30,46 prosent. I stemmetall: 7.443.584 for González og 3.385.155 for Maduro. Det utgjør en forskjell på hele 4.058.429 stemmer.

Forskjellen mellom CNE og ConVzla når det gjelder Maduro er dermed ikke mindre enn 3,024 millioner stemmer. Forskjellen mellom CNE og ConVzla når det gjelder González er litt mindre, 2,117 millioner, men fortsatt så stor at det er snakk om “to valg”. 

Dermed var det politiserte spetakkelet i gang. CNE hevdet at de ikke kunne offentliggjøre de enkelte resultatene fordi valgsystemet var blitt hacket. Dette ble det opplyst om allerede på valgdagen.

Opposisjonen hevdet å sitte på utskrifter fra valgmaskinene i vel 70 prosent av kretsene som viste en overveldende seier for González. 

Celso Amorím, president Lula da Silvas fremste politiske rådgiver og Brasils utenriksminister (2003-10) under Lula og forsvarsminister (2011-14) under president Dilma Rousseff, gikk ikke god for at stemmeprotokollene som opposisjonen presenterte var ekte.

Andre viste til den usannsynlig høye andelen av de såkalte actas hvor resultatene ble angitt i hele prosenttall, uten en eller to desimaler. Carter Center mener at “stemmeprotokollene som opposisjonen har lagt ut på nett, ser [min uthevelse, red] legitime ut,” ifølge Associated Press (AP).

Nye runder. I august opprettholdt høyesterett som er utnevnt av Chávez og Maduro i sin helhet, resultatet som CNE hadde lagt fram, Retten  ba samtidig CNE om å offentliggjøre stemmeregistreringene, så vel som tall samlet inn av de politiske partiene og deres kandidater under valgprosessen.

Machado og den harde kjernen i PUD nektet å godta høyesteretts kjennelse eller å følge anmodningen om å legge fram dokumenterbare bevis for valgjuks for forfatningsutvalget. I stedet la opposisjonen ut de angivelige resultatene på en egen nettside og erklærte González nok en gang som vinner med et valgskred. 

Det utløste protestene som kostet 27 mennesker livet, inkludert PSUV-aktivister og politifolk, ifølge justisminister Tarek Saab.

 CNE har til dags dato ikke lagt fram valgresultatene fra stemmestedene uten å oppgi noen plausibel forklaring. I stedet blir det henvist til Rådet for latinamerikanske valgeksperter (Consejo de Expertos Electorales de Latinoamérica, CEELA) som ble opprettet i 2004 for å observere valg i Latin-Amerika. Rådet består av tidligere presidenter, visepresidenter og ledere for valgkommisjoner og har fulgt valgprosessen i Venezuela tett siden Barbados-avtalen. 

På internett ligger det derimot ikke noen rapport fra om valget i Venezuela i 2024.

Uvisshetens triumf

Så lenge CNE ikke offentliggjør de lokale valgresultatene eller kommer med plausible og verifiserbare forklaringer på hvorfor dette eventuelt ikke er mulig, som for eksempel på grunn av hacking-angrepet, vil anklagene om valgfusk og at Maduro og PSUV har stjålet valget, ligge tungt over dagens (torsdag 9. januar) markeringer.  

Visepresidenten i PSUV, Diosdado Cabello, en gammel våpendrager av Chávez, og nasjonalforsamlingas president Jorge Rodríguez har bedt folk delta i marsjen som starter i den fattige bydelen Petare i øst og går gjennom Caracas til den velstående bydelen Chaco i vest der opposisjonen står sterkt. 

Uvissheten vil også svekke Maduros og Venezuelas posisjon internasjonalt, hvilket forholdet til Lula og Brasil allerede har vist. Det vil være utgangspunktet når Trump tiltrer med sin høyreekstreme utenriksstab. 

Trump avsluttet sin forrige presidentperiode med at hans nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton bokstavelig talt hadde militær intervensjon på blokka si 30. april 2019. Der sto det: “All options are on the table” (Alle alternativer ligger på bordet).

Opposisjonen vet at det å så tvil om valgresultatet, uten selv å verifisere sine anklager, vil gi dem et internasjonalt fotfeste. Tvilen kommer anklageren til gode. 

Det passer godt inn i USAs strategi. Slik har det vært siden Chávez ble valgt i desember 1998 og som ledet til det mislykte kuppforsøket i april 2002. Det  skjerpet seg da president Barack Obama utropte Venezuela til en nasjonal sikkerhetstrussel for USA etter valget av Maduro i 2013. 

Økonomi som våpen

Trump har en forkjærlighet for å bruke økonomien som sitt fremste utenrikspolitiske våpen, med mer dulgte militære trusler om han ikke vinner fram. Han har strødd rundt seg med tollsatser han vil innføre mot navngitte land, inkludert Kina, Mexico, Canada og nå siste Danmark i “slaget om Grønland”.

Venezuela befinner seg ikke lenger i en økonomisk nedadgående spiral og kunne i fjor skilte med en av de høyeste vekstratene på den vestlige halvkule – men ut fra et lavt nivå.

Prosenttall er ofte forføreriske, og oppgangen er bare delvis. Offentlig sektor henger etter på grunn av sanksjonene som fortsatt gjelder og som nå blir strammet til igjen før Trump blir tatt i ed.

Det betyr at en betydelig og sårbar del av befolkninga ikke kommer ut av sine “kronisk forverrede levekår”, melder Venezuelanalysis.com. Det betyr at folk, særlig unge mennesker, ser utover landets grenser etter muligheter sammen med en stor bølge av migranter fra andre land.

78 prosent av Maduro-regjeringas budsjetter går fortsatt til sosiale formål.

Kongressen på Capitol Hill har allerede lagt til rette for å rulle ut et nytt arsenal av sanksjoner ved å tverrpolitisk vedta “Banning Operations and Leases with the Illegitimate Venezuelan Authoritarian Regime”-loven (BOLIVAR) 18. november. Akronymet henspeiler på Sør-Amerikas store frigjøringshelt Simón Bolívar (1783-1830).

Loven ble lagt fram av påtroppende nasjonal sikkerhetsrådgiver, Michael Waltz, og Debbie Wasserman Schultz, representant fra Florida og tidligere leder for Democratic National Committee (DNC), landsstyret i Demokratene.

Loven ble vedtatt uten videre tiltak. Den gjorde i stedet klar hele verktøykassa for Trump-administrasjonen. 

Ti dager etter svarte nasjonalforsamlinga i República Bolivariana de Venezuela med å vedta “Libertador”-loven til forsvar for landets suverenitet mot økonomisk aggresjon. Den retter seg mot folk som oppfordrer til økonomiske sanksjoner og krigsføring, ofte omtalt som “økonomisk terrorisme”.

En måling fra det uavhengige Hinterlaces fra oktober viser at 63 prosent av de spurte mener at politikere som oppfordrer til dette, bør stilles for retten.       

    

 

PeterM

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *