Erdoğans “skyggekrig”
Israels og USAs krig mot Iran gir gjenlyd langt inn i presidentpalasset i Ankara og utfordrer president Recep Tayyip Erdoğans politikk. Krigen berører de indre forholdene i Tyrkia, politisk og økonomisk, og Erdoğans regionale ambisjoner og motsetningsforholdet til Israel.
Opposisjonen i Tyrkia står fortsatt samlet i kravet om å opprette en parlamentarisk kommisjon som kan drive fram fredsprosessen mens kampen mot den interne undertrykkinga fortsetter.
Sårbar posisjon
Krigen understreker at Tyrkia allerede befinner seg i en sårbar posisjon, mener Gönül Tol, direktør for Tyrkia-programmet ved Middle East Institute. Landet merker ikke bare konsekvensene av høyere energipriser som rokker ved presidentens økonomiske “stabiliseringsplan”, og bringer usikkerhet helt opp til grensa i sørøst. Krigen er samtidig er strek i regninga for Erdoğans utenrikspolitiske prioriteringer og kan trekke inn Tyrkia dersom krigshandlingene skjerper seg ved et eventuelt forsøk på regimeskifte i Teheran.
Ankara har sett seg tjent med at Irans allierte i Motstandsaksen, som Hizbollah i Libanon og Assad-regimet i Syria, er kraftig svekket eller fjernet. Det nye regimet i Damaskus som springer ut fra Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) som Tyrkia støttet, har styrket Ankaras posisjon i Syria, og omveltningen i Syria har åpnet kabalen for nye posisjoneringer i Golfen og andre deler av Midtøsten blant de ulike aktørene som støttet jihadistene i Syria.
Men regimeskiftet har samtidig skjerpet motsetningene til Israel som allerede var skarpe på grunn av den folkemorderiske utslettinga av Gaza. Israel har erobret større deler av Syria enn de allerede annekterte Golanhøydene og har flyttet fram sine posisjoner mot de vitale vannkildene i Antilibanonfjellene i Syria og Litani-elva i Libanon.
Krigen mot Iran har derimot flyttet Israels interesser – og USAs agenda – høyere på banen og truer med en større regional konflikt, med fare for mer omfattende krigshandlinger som vil rokke ved og ytterligere destabilisere Tyrkias sikkerhet, skjøre økonomi og motsetningsfylte diplomati.
“Konflikten representerer både umiddelbare trusler og langsiktige strategiske risikoer for Tyrkia,” konkluderer Tol med i en artikkel forrige fredag, en uke ut i den israelske bombinga – og før USAs blitzangrep natt til søndag.
Tyrkia neste?
Den kurdiske journalisten Selahattin Soro bygger et scenario, angivelig ut fra en analyse av den fengslede lederen for Kurdistans arbeidsparti (PKK), Abdullah “Apo” Öcalan, som har Tyrkia som et potensielt sluttmål for en “femtrinnsrakett” som startet med Hamas, Hizbollah og regimeskiftet i Syria som Israel angrep Iran.
Han understreker at Tyrkia ikke er et nødvendig mål i en opplagt kjede av israelske prioriteringer, fordi Öcalans erklæring fra 27. februar om demokrati og fred i Tyrkia – og i Midtøsten i videre forstand – utgjør en alternativ vei.
– Den oppfordringa skapte en historisk mulighet. Den ga den tyrkiske staten og samfunnet en sjanse til å unngå katastrofe, sier han i et intervju med Medzopotamiya TV. Han viser til Öcalans ideologi med demokratisk konføderalisme.
– Hadde ikke Tyrkia lyttet til den oppfordringen, og hadde isolasjonen av Öcalan fortsatt, kunne krigen ha spredt seg innenfor tyrkisk territorium med ødeleggende konsekvenser, mener han.
Hvorvidt Erdoğan faktisk har gjort det Soro hevder, fins det atskillige delte meninger om. Han mener imidlertid at Irans ”rådende struktur ikke er bærekraftig” for å holde et multietnisk og multireligiøst samfunn, med kurdere, aserbajdsjanere, baluchier, arabere, jøder, kristne, zoroastriere og atskille flere etniske og religiøse grupper, sammen i et persiskdominert teokratisk regime.
– Dette er svært alvorlige tider. Vi kan se utslag som er langt verre enn i Gaza, advarer han.
Soro oppfordrer den tyrkiske regjeringa til å gi slipp på sine valgbaserte kalkulasjoner og i stedet gå konkret og strategisk inn på Öcalans forslag.
– Dette handler ikke bare om kurdiske rettigheter. Det handler om å beskytte Tyrkias og hele regionens framtid. Taktiske gevinster kan ikke erstatte strategisk fred, mener han.
– Historien husker ikke de som beregnet antallet stemmer; den husker de som valgte fred, sier han i en oppfordring som utvilsomt er myntet på Erdoğan.
Erdoğan på hjemmebane
Gönül Tol begynner sin analyse innenfra, med Tyrkias økonomi som er svært energiavhengig og basert på energiimport, blant annet gass fra Russland gjennom rørledninger og olje fra Irak. Tyrkia bruker over 40 milliarder dollar hvert år på import av energiressurser som olje, naturgass og kull. Lokal oljeproduksjon dekker bare sju prosent av etterspørselen, så Tyrkia importerer omtrent 260 millioner fat olje.
Tyrkia har de siste åra jobbet målrettet med å redusere importen av gass gjennom rør og i stedet økte importen av flytende naturgass (LNG) . Tidligere utgjorde importen gjennom gassledninger vel 80 prosent av samlet gassimport. I 2019 var den sunket til 73 prosent og har fortsatt å gå ned for hvert år. Flere rørledningskontrakter løp ut i 2021.
Tyrkia henter LNG fra Algerie, Nigeria, USA og Qatar som landet er allierte med i Golfen. Begge land støtter Det muslimske brorskapet, inkludert Hamas, i ulike deler av Midtøsten og den muslimske verden.
Når oljeprisene ligger på 70 dollar og mer per fat, truer det Ankaras inflasjonsmål og øker budsjettunderskuddet som allerede er betydelig. Selv med sin beliggenhet, blir Tyrkia rammet av om Hormuzstredet sperres under gitte og svært geopolitisk alvorlige omstendigheter.
Dette er ikke bare en ekstrem, teoretisk mulighet, mener Tol og viser til at Israel bombet South Pars/North Dome-gassfeltet som Iran deler med Qatar innerst i Golfen. Det står for 16 prosent av Tyrkias årlige behov.
https://en.wikipedia.org/wiki/South_Pars/North_Dome_Gas-Condensate_field
Bombinga av olje- og gasskilder er ikke det eneste problemet Teheran har. Sanksjonene forsinker reparasjonene på anlegg betydelig og føre til langsiktige problemer med leveransene.
«Enhver langvarig forstyrrelse ville utsatt Tyrkia for gassmangel eller pristopper», skriver hun. Energiprisene står helt sentralt i Erdoğans forsøk på å kvele den langvarige inflasjonen som øker misnøyen i befolkninga med landets økonomiske tilstand.
Erdoğan og sentralbanken som tar politiske diktat, er under hardt press for å løsne på finanspolitikken etter å ha kraftig skrudd opp renta tidligere på årets for å slå ned inflasjonen
Dette kan slå tilbake kraftig tilbake på regjeringa fordi investorene har mistet tiltroen under den rådende geopolitiske uroen, ifølge Tol som gjorde sine betraktninger mens strømmen av flyktninger fra Iran mot grensa til Tyrkia tiltok i styrke.
Flyktningestrømmen er ennå forsvinnende liten sammenliknet med flyktningene fra Syria i 2011-12. De ble til slutt fire millioner og tar seg tid med å vende tilbake. Likevel har alarmen godt, opplyser tyrkiske opposisjonsmedier.
Forsøker å splitte
Erdoğans strategi på hjemmebane synes å være å binde opp det kurdisk-tyrkiske Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM; kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan, tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi) i samtaler om forhandlinger om Öcalans 27. februar-erklæring med et klart utgangspunkt å lokke DEM til å bryte det valgtekniske valgsamarbeidet med det kemalistiske republikanske folkepartiet CHP og gå med på at Erdoğan får stille i neste presidentvalg, i strid med dagens grunnlov.
Dette er en teori som blir hyppig fremmet av tyrkiske kommentatorer og akademikere og blir brukt som forklaring på at DEM er tilbakeholdne med å engasjere seg i arrestasjonene av CHP-politikere.
Nedover i rekkene og langt inn i CHP går derimot kritikken den andre veien: Det er CHP-ledelsen som er altfor tilbakeholdne i sine reaksjoner og som ikke har klart å opprettholde de store protestene som gikk over Tyrkia da Istanbuls borgermester Ekrem Imamoğlu ble arrestert 19. mars. Imamoğlu ble satt i høysikkerhetsfengselet Silivri utenfor Istanbul-forstaden Şişli på den europeiske sida.
DEMs medlederne Tülay Hatimoğullari og Tuncer Bakırhan besøkte forrige torsdag İmamoğlu i fengsel, med passerseddel fra justisminister Yılmaz Tunç. De hadde med seg den ene nestlederen, Mehmet Rüştü Tiryaki. DEM-delegasjonen besøkte flere politiske fanger, som Vans tidligere ordfører Bekir Kaya, Ahmet Özer, borgermesteren i Esenyurt, Resul Emrah Şahan, borgermester i Şişli, Can Atalay, parlamentarikere for det kommunistiske Tyrkias arbeiderparti (Türkiye İşçi Partisi, TIP) og Ercüment Akdeniz, Halil Aksoy, Nesimi Aday og Ahmet Saymadi, melder Medya News.
Bredden i besøkene var et tegn på at opposisjonen står sammen og et uttrykk for uro over den politiske undertrykkinga som har fortsatt gjennom hele året til tross for de politiske skiftningene. Fengslinga av Imamoğlu står som et angrep på hele den demokratiske opposisjonen fordi Istanbuls borgermester var en reell utfordrer til Erdoğan ved et kommende presidentvalg. Etter gjeldende forfatning og valglover har ikke Erdoğan lov til å stille på nytt, mens anklagene mot Imamoğlu er av en slik karakter at han vil være kvalifisert til å stille.
Istanbul = Amed
Det er direkte selvmotsigende og imot Öcalans skisse for det framtidige Tyrkia at DEM skulle vende ryggen til den tyrkiske opposisjonen og inngå en avtale om å forlenge Erdoğans mandat.
– Om det er fascisme i Istanbul, kan det ikke bli demokrati i Amed, sier Besê Hozat, medleder i eksekutivrådet i Kurdistans samfunnsunion (KCK, Koma Civakên Kurdistanê).
Hun bruker det kurdiske navnet på den største kurdiske byen Diyarbakir sørøst i Tyrkia.
KCK er en regional organisasjon til fremme av Öcalans ideologi med demokratisk konføderalisme, hvor PKK og det kurdisk-iranske Kurdistans fritt liv parti (PJAK, Partiya Jiyana Azad a Kurdistanê) er med.
Hozat oppfordrer Tyrkias opposisjon og sivilsamfunn til å forhindre at Erdoğan og hans regjering overtar den demokratiske reformprosessen, i et intervju med det kurdiske nyhetsbyrået Medya Haber News tirsdag .
Hun maner i stedet til umiddelbare demokratiske reformer og større samlet deltakelse fra opposisjonens side. Det er en oppfordring som også går til CHP som har langt igjen å bevege seg og ikke står samlet innad i det kurdiske spørsmålet.
Hun underbygger oppfordringa med en advarsel mot en dypere autoritarisme i både Istanbul og Amed.
Besê Hozat (47), født Hülya Oran, er medlem av det allmenne presidentrådet, det øverste organet i PKK, og er medleder for KCK sammen med Cemil Bayik. PKK besluttet at geriljaen HPG (Folkets forsvarsstyrker, Hêzên Parastina Gel) skal legge ned våpnene som ble tatt i bruk i 1984, og avvikle organisasjonen på sin tolvte kongress 5. mai.
Hun ble i studietida inspirert av Öcalans artikler i Özgur Halk, under pseudonymet Ali Firat, og tilsluttet seg geriljaen i fjellene i den sentrale provinsen Tunceli, tidligere Dersim, der hennes familie kommer fra og ble utsatt for Dersim-massakren i 1938. Hun tok da navnet etter kona til lederen for Dersim-opprøret, Seyid Riza.
Hozat kritiserer regjeringa for å være lite aktive i det Öcalan kaller den “freds- og demokratiske samfunnsprosessen” (27. februar) i sin erklæring. Prosessen blir “bare brakt framover på grunn av anstrengelsene til demokratiske kretser, den kurdiske frihetsbevegelsen og framfor alt av det enorme arbeidet og viljen til Apo.” Hun advarer mot at dersom ikke sivilsamfunnet, kvinneorganisasjonene, opposisjonspartiene og minoritetene, “alle segmenter av samfunnet”, tar eierskap over prosessen, vil Erdoğan og hans regjering stikke avgårde med den. Om de derimot “yter sterk kamp, kan vi absolutt forhindre at prosessen blir et verktøy i hendene på regjeringa.”
Hun begrunner det med at «om regjeringa hadde hatt god vilje … ville den ikke ha lagt så alvorlig press og vold på opposisjonen», men konklusjonen om at det ikke er mulig med fascisme i Istanbul og demokrati i Amed.
Det er en klar indikasjon på at DEM ikke selger seg til Erdoğan for å få pusterom for Öcalan. Justisminister Tunç har flere ganger under prosessen utelukket at Öcalan blir “løslatt på prøve” fordi loven tilsier at en person med omgjorte dødsstraffer, ikke har rett på benådning i henhold til gjeldende lov.
Det pågår nå en hard strid rundt rettslige reformer. Hozat er tydelig i sin tale: Reformer haster – og de “må bli eid av folket, ikke bli orkestrert av statsmakta.”
– Vi har ingen tid å miste, parlamentet må sette i gang med kurdiske fredssamtaler mens det raser kriger, ber Tülay Hatimoğullari, den kvinnelig tyrkisk-alavittiske medlederen i DEM fra Samandağ (arabisk Sūwaydiyya) i den sørøstre Hatay-provinsen som følger Middelhavet ned mot grensa til Syria.
– Vi kan ikke vente på at krigene som den mellom Israel og Iran, får utvikle seg og skape dypere sår og nøre opp under global, regional og hjemlig ustabilitet.
Varmer seg på krigens ild
– Historia gir oss ikke den luksusen å kunne vente, det har den aldri gjort, under et parlamentarisk gruppemøte i Ankara tirsdag. Hun mener parlamentet ikke kan tillate seg å gå i feriemodus, men jobbe videre med en agenda for å behandle det kurdiske spørsmålet mens det pågår regionale konflikter som fletter seg inn i globale kriser.
Krigen mellom Israel og Iran er ikke en isolert konflikt, men en del av en større krise som truer den globale ordenen, konkluderer hun.
– Røyken som stiger opp fra Iran og Israel kaster bare en skygge over framtida, sa hun i sitt innlegg, ifølge Medya News. – De som prøver å varme seg ved krigens ild, vil til slutt brenne ned sine egne hjem.
Hun trekker også inn nye angrep på sivile i Syria. Begge konfliktene påvirker at Tyrkia ennå ikke har klart å “institusjonalisere demokratiske mekanismer for fred”, mener hun og krever handling for å hindre at den interne undertrykkinga og regionale ustabiliteten fører til politisk stagnasjon i Tyrkia.
– Alt blir sett på gjennom et sikkerhetsperspektiv. Men det betyr flere katastrofer, mer sult og uro. Under henvisning til «sikkerhet» blir krigens redsler normalisert i våre øyne, advarer hun.
Globale makter, inkludert NATO og G7, forsterker sine militære svar på kriser samtidig som de forsømmer den demokratiske utviklinga.
– Vi står overfor en rekke kriger bygget på utnyttelse av arbeidskraften til folk som Ahmed, Fatima, Rojda, Hans, Robert – det vil si verdens borgere – og fornektelsen av deres rett til liv, mener Hatimoğullari .
Tyrkia lider av en militaristisk logikk. – Dette er ikke bare en krangel mellom to stater, sier hun om Israels krig mot Iran. – Regionen blir omformet som følge av imperialismens krig med splittelse og kontroll.
Dette bruker regjeringene til å slå på nasjonalismens tromme under dekke av sikkerhet og å beholde makta.
– De snakker om nasjonal sikkerhet. Dette er en felle. Selv om nasjonalstater ikke kan sørge for sikkerhet for sitt eget folk, legitimerer de antidemokratisk praksis ved å skape bildet av en absolutt ytre fiende.
DEM-lederen krevde at det blir opprettet en parlamentarisk kommisjon for fred hvor det sivile samfunnet er representert og der Demokratisk samfunnskongress (DTK, tyrkisk: Demokratik Toplum Kongresi; kurdisk: Kongreya Civaka Demokratik), en pro-kurdisk ikke-statlig organisasjon som fremmer demokratisk konføderalisme, og kvinneorganisasjoner og fagbevegelsen får plass.
Kommisjonen må få legal status og være inkluderende, betoner DEM som hilser initiativet til Numan Kurtulmuş, leder for parlamentet (Türkiye Büyük Millet Meclisi) og tidligere visestatsminister (2014-17) og kultur- og turistminister (2017-18) fra Rettferdighet og utviklingspartiet AKP (Adalet ve Kalkınma Partisi), om parlamentariske gruppemøter, velkommen.
– Stien til fred er brolagt med mot, besluttsomhet og oppriktighet, fastholder Hatimoğullari. DEM etterlyser konkrete resultater, inkludert at Abdullah Öcalan tas med i dialogen, ikke minst fordi svært mange, i Tyrkia og i utlandet, ønsker å snakke med og konsultere ham.
– La dørene til Imrali stå åpne, legger hun til. Imrali er fangeøya i Maramarahavet hvor Öcalan har sittet innesperret i mer enn 26 år, i full isolering i lange perioder, uten tilgang til familien eller advokater.
På et tidspunkt hvor EU og europeiske ledere får sine pass påskrevet med hensyn til den folkemorderiske utslettelsen av Gaza og støtte til Israels og USAs folkerettslige krig mot Iran, er det på sin plass å nevne EUs opptreden overfor “sultan” Erdoğans regime. Den har vist at hensynet til EUs såkalte interesser og Nato-alliansen veier tyngre enn folkeretten, humanitærretten og menneskerettigheter.
– Krig er ikke et spill. Våpnene er ikke konsoller; de er ekte, påpeker den 48-årige økonomen fra Anadolu-universitetet i Eskişehir (“Gamlebyen”). Hun har bakgrunn fra den marxist-leninistiske og sosialist-feministiske Sosialistisk Gjenoppbyggingsparti (Sosyalist Yeniden Kuruluş Partisi, SYKP) som ble grunnlagt i juni 2013 som en sammenslåing av fraksjoner i Sosialistisk Frihetspartiinitiativ, Arbeidernes Sosialistparti, Initiativet sosialistisk framtidsparti og Bevegelsen for Sosialistisk Enhet.[
Ved veiskillet
Hozat mener at Tyrkia står ved en skillevei. – Vi må kjempe kampen for fred og et demokratisk samfunn med den samme besluttsomheten, hengivenheten og lidenskapen for frihet – og vi må lykkes, sa hun med referanse til den kurdiske motstanden og martyrene fra kampene opp gjennom tida.
Det er imidlertid lite i dette som tyder på at skjerpede forhold i Iran vil slå inn i den politiske prosessen i Tyrkia, selv om PJAK i Iran tyr til våpen igjen for første gang siden 2011, slik Tol er inne på. Utgangspunktet deres synes å være forskjellig med hensyn til hvor prosessen i Tyrkia står mellom akademikeren og PKK-lederen.
Effekten vil være større for Tyrkias utenrikspolitiske omstilling, mener Tol. Erdoğan har aktivt brukt de siste åra til å reversere Tyrkias regionale isolering ved å engasjere Golfstatene og Egypt, tette hull i forbindelsene med Washington og var inne på å gjenoppta forholdet til Israel da krigen slo ned i Gaza etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023 – og deretter regimeskiftet i Syria (der Israel er ute etter å stagge Ankaras innflytelse i Damaskus).
En videreutvikling av krigen i Iran, og Teherans mottiltak og Golfstatenes reaksjoner, kan reversere og utfordre Ankaras ambisjoner. Samkjøret mellom Israel og USA under bombetoktene før USAs angrep, indikerer et omfattende operativt samarbeid som i neste omgang kan involvere radarbasen i Kürecik (Kürecik Radar Üssü) i Maltya-provinsen i det sørøstre Tyrkia.
Ankara hevder at basen som blir drevet av amerikansk personell, står utelukkende under Nato-kommando og deler ikke informasjon og etterretning med enkelte medlemsland og for all del ikke Israel. Det siste er nok troverdig, men deler av den tyrkiske opposisjonen mener å sitte på sikre kilder om at radaren ble brukt til å plukke ned iranske droner og raketter, slik også den iranske Revolusjonsgarden (Sepah-e Pâsdârân) hevder.
Teheran har lenge ment at Kürecik er krumtappen i Tyrkias allianse med Vesten, inkludert Israel selv om forholdet for tida er på sitt mest anstrengte. Basen er plottet inn som mål i tilfelle krig.
– Fortsatte operasjoner fra Kürecik kan ikke bare forverre den innenlandske motreaksjonen, men også øke sannsynligheten for at Iran ser på Tyrkia som et legitimt militært mål, advarer Tol.
Samtidig er det liten tvil om at Teheran retter sitt diplomati mot å ha Tyrkia på sin side. De nye motsetningene som den tolv dager lange krigen har skapt, gir også Tyrkia muligheter til selv å manøvrere innafor de geopolitiske rammene i regionen, mener Tol.
Uvissheten og uroen knytter seg til utsiktene for at den iranske staten bryter sammen. Dersom det iranske teokratiet kneler ut fra Israels åpenbare planer om å destabilisere regionen for å kunne utvide sine territoriale annekteringer – ikke minst hele eller deler av Vestbredden der de militante bosetterne allerede er i gang.
Tyrkia har allerede utnyttet de statlige sammenbruddene i Irak, særlig etter USA-alliansens invasjon i mars 2003, og i Syria etter den raskt regionaliserte borgerkrigen i 2011. Et sammenbrudd i Iran vil derimot få mer langtrekkende konsekvenser, som passer inn i Selahattin Soros analyse av Israel-Iran-krigen som en del av en breiere imperialistisk strategi som har som mål å omforme Midtøsten og hvor Tyrkia selv framstår som potensielt angrepsmål.
Erdoğan hos Nato
President Erdoğan tok med seg sin “offisielle statlige strategi” om Kurdistan til Nato-toppmøtet i Den Haag. Der druknet den i tranedansen til president Donald Trump og generalsekretær Mark Rutte og la en klebrig virak, som sammen med myrra var fortidas røkelse i henhold til Jesaja kapittel 60. Det innledes slik, nærmest i Ruttes språkdrakt: “Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.”
Erdoğan følte åpenbart, før avreise fra Ankaras flyplass Esenboğa, behov for å forsikre om at å bringe det kurdiske spørsmålet fram til en “vellykket konklusjon” ut fra den “statspolitikken” han nå legger til grunn. Han vet at det vanker misnøye blant en del europeiske Nato-land over måten Ankara opptrer på i Syria og med hensyn til kurderne.
“Ankara forsøker å gjenoppta sin rolle i regionalt diplomati og innenrikspolitisk stabilitet, etter nye sammenstøt i de kurdiske områderne i Tyrkia og de anspente forhandlingene mellom kurdiske grupper og den syriske regjeringa,” oppsummerer Medya News.
Erdoğan fortsetter å hamre løs på at “terror har lenge blitt brukt som et verktøy i denne regionen” og framstiller Tyrkia som et offer for Daesh (Den islamske staten). Når Erdoğan uttrykker støtte til den syriske regjeringa med å eliminere terroristgrupper inkluderer han fortsatt PKK og Syrias demokratiske styrker (SDF; kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk, arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia), med de kurdiske militsene Folkets forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG) og Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Jin, YPJ).
Tyrkia gikk langt tyngre ut mot Israels krig mot Iran enn resten av Nato.
Erdoğan omtalte bombinga som “statsterrorisme” og informerte om at tyrkiske institusjoner var “i beredskap over alle eventualiteter”. Han støttet Irans rett til selvforsvar for “helt naturlig, legitimt og lovlig” og stilte samtidig tyrkisk diplomati til rådighet for å hindre krigen fra å eskalere.
Forrige tirsdag (17. juni) vedtok nasjonalforsamlinga å fordømme “Israels folkemord i Gaza”, fordømme angrepene på Iran som “provoserende og truende” og advarte mot en storskalkrig i regionen.
Debatten rundt Kürecik-basen var langt skarpere enn det Globus II- og Globus III-radarene på Vårberget i Vardø (FSTV) blir diskutert i Stortinget, selv om det tyrkiske utgangspunktet er noe annerledes. Kürecik-basens doble funksjon framhever “Ankaras strategiske tvetydighet”, som innebærer å offentlig motsette seg israelsk aggresjon og samtidig gjøre det mulig for USAs militære infrastruktur som kan bistå, og som trolig gjør det, å bistå Israels rakettsystemer.
“Det reiser spørsmål om i hvilken grad Tyrkias sikkerhetsinfrastruktur er i samsvar med landets diplomatiske posisjon og gjenspeiler de komplekse realitetene i landets allianseforpliktelser,” lyder Medya News betraktninger rundt radarbasen i Kürecik.