Hva blir Trumps neste trekk?
Ingen dag uten overraskelser, ingen dag uten grove skjellsord, ingen dag uten selvmotsigende uttalelser som slår gårsdagens uttalelse i hjel. Dette er USAs president Donald John Trump, “Master of War”, full av politiske sprengladninger som nå har blitt avfyrt for andre gang i hans andre periode. Ordet “historisk” satt løst etter megabombinga av Iran søndag.
Før denne saken er sendt ut, kan mye være endret. I Iran forbereder folk seg på at det verste likevel ikke er over, selv om det nå angivelig råder våpenhvile mellom de to landene som, ifølge Trump, angivelig ikke vet “the fuck” hva de gjør. Det snur opp ned på det meste – fra hva som foregår på bakken og hvordan regionale aktører ser for seg utviklinga – til ny uvisshet som ramlet inn på Nato-toppmøtets bord i Den Haag i dag.
Forbereder seg på krig
Stopp krigen fra å komme til Rojhilatê Kurdistanê (Øst-Kurdistan), oppfordrer Paiman Fiyan, medleder i Kurdistans fritt liv-parti (Partiya Jiyana Azad a Kurdistanê, PJAK) som blir regnet til “PKK-familien”.
"PKK-familien" består av kurdiske partier, grupper og organisasjoner som abonnerer på ideologien til Abdullah "Apo" Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK) som fortsatt sitter fengslet på fangeøya Imrali i Marmarahavet i Tyrkia etter 26 år. https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Free_Life_Party
Fiyan advarer mot en eskalering av det militære området i den nordvestre delen av Iran som følge av USAs og Israels krigshandlinger. Hun oppfordrer samtidig, i likhet med andre kurdiske grupper og opposisjonen i Iran til å stå opp for et demokratisk og feministisk alternativ til det autoritære teokratiet i Teheran under deres åndelige leder ayatollah Ali Khamenei (som Israels utenriksminister Yisrael Katz mener ikke bær “tillates å eksistere” her på denne jord).
I et breispektret intervju på Arab21 News søndag varsler Fiyan (Peyman Viyan) om at spenninga kan øke i hele regionen som følge av krigen mot Iran. Det innebærer også økt nærvær av iranske revolusjonsgardister i de kurdiske områdene.
Israel har bombet flybasen i Kermanshah, og var seinest på vingene over Vest-Iran mandag da Teheran varslet USA om at de hadde sendt gjengjeldelsesdroner mot Udeid-basen i Qatar under hva de høystemt kalte “Operasjon Seierens velsignelse”. Flere mål i Kermanshah ble bombet.
Kermanshah (Kongen av Kerman) var sete for det persiske Sasanideriket (224-651) og har vært oppmarsjområdet i regimenes kamp mot kurderne opp gjennom tidene.
Ingen isolert episode
– Den iransk-israelske konflikten er ikke en isolert episode, men en del av et større prosjekt for å omforme regionen, sa hun i et opptak som mest sannsynlig er gjort før USAs voldsomme bombeangrep.
Fiyan beskrev Den islamske republikken som et regime som har undertrykt ikke-persiske identiteter og forfulgt utenlandsk dominans gjennom stedfortrederstyrker – men et regime som nå er utsatt for direkte gjengjeldelse.
– Etter Hamas-operasjonen 7. oktober har Iran blitt et mer åpenlyst mål. Konsekvensene påvirker alle folk i regionen, spesielt kurderne.
Alle kurdiske ledere i eksil som tilhører “PKK-familien”, har alltid vært påpasselige med å distansere seg fra Hamas og andre islamistiske grupper og partiet i regionen. Det er derfor grunn til å merke seg at Fiyan ikke bruker begrepet “terrorangrepet” om Oprasjon al-Aqsa-flommen som Hamas-militsen Izz ad-Din al-Qasem-brigadene gjennomførte, slik gjerne blir brukt også på venstresida i Norge.
Israels bekymring er at Hamas gjennomførte et skremmende dyktig militært angrep – som fikk terroristiske utslag begått av, i hovedsak, unge Gaza-palestinere som strømmet gjennom de sprengte grensegjerdene og som ikke var del av det planlagte militære angrepet.
Fiyan beskrev Den islamske republikken som et regime som har undertrykt ikke-persiske identiteter og har søkt utenlandsk dominans gjennom stedfortrederstyrker – og et regime som nå er utsatt for direkte gjengjeldelse. Det har ført til større militær aktivitet fra Revolusjonsgarden (Sepah-e Pasdaran = Vokternes armé).
– Selv om kurderne i Iran er blant de mest politisk organiserte samfunnene, er de ikke forberedt på en ny ødeleggende krig, sa hun, og oppfordret til enhet, ikke basert på snevre partiinteresser, men på en felles politisk visjon og dialog, melder Medya News.
– Dette er ikke frigjøringskriger; det er maktkamper utkjempet av patriarkalske, autoritære stater, mener den kvinnelige PJAK-lederen i partiet toledersystem.
Kurdiske partier
PJAK som er den sterkeste krafta blant iranske kurdere, oppfordrer ikke til opprør i Iran, slik oppslaget i Klassekampen (20. juni) maner fram ved å henvise til (Mam) Hussein Yazdanpana, lederen for Kurdistans frihetsparti (PAK, Partî Azadîyê Kurdistan) som har som mål å opprette en uavhengig kurdisk republikk.
PAK har gode forbindelser med Massoud Barzanis Kurdistans demokratiske parti (KDP) og har hovedsete i Erbil i Nord-Irak – og har kontakter med både USA og Israel (Seth J. Frantzman, Jerusalem Post 26. juni: “Kurdish parties demand uprising against regime’s oppression in Iran”).
Det gjelder ikke i samme grad Iransk Kurdistans demokratiske parti (PDKI, Hizbi e-Dêmukrati Kurdıstani Êran, HDKA) som har røtter tilbake til august 1945 og opprettelsen av Mahabad-republikken under Qazi Muhammed. Partiet konstaterte at “så lenge dette regimet forblir ved makta, vil situasjonen bare bli verre”. Det var samme fredag som Israels raketter og fly kom inn fra vest.
https://en.wikipedia.org/wiki/Democratic_Party_of_Iranian_Kurdistan
PJAK og den kurdiske bevegelsen tilbyr en tredje vei, ifølge Fiyan: en grasrotpolitisk modell basert på demokratisk konføderalisme, likestilling og etnisk pluralisme, i tråd med Öcalans ideologi.
– Nasjonalstaten har mislyktes. Den har bare ført til tyranni, tvangsflytting og ødeleggelse, mener Fiyan og hevder at et konføderert demokrati er den eneste levedyktige modellen for fred.
https://en.wikipedia.org/wiki/Democratic_confederalism
Dette var underliggende i utgangspunktet for kvinneopprøret under det kurdiske slagordet “Jin,jîyan, azadî” (Kvinne, liv, frihet) som brøyt ut 16. september 2022 da kvinneaktivister Mahsa (Jina) Amini døde i politiets varetekt etter å ha blitt arrestert under brutale omstendigheter tre dager før i Teheran.
– Dette slagordet er ikke lenger et motstandsrop; det har blitt et politisk rammeverk og et symbol på en ny sivilisasjon, mener Fiyan og viser til modellen som har styrt Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) i nord og nordøstre Syria og som nå utfordrer det nye sentraliserte jihadistregimet i Damaskus under den tidligere al-Qa’ida-lederen i Syria, fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a, da kjent under krigernavnet Abu Mohammed al-Jolani.
– Opplevelsene med selvstyre i Rojava har inspirert kurderne i Rojhilat, hvor motstand og politisk organisering fortsetter til tross for et enormt press, sier Fiyan. Hun har liten tro på “fredsinitiativ fra toppen”.
– Løsninga vil ikke komme fra Washington eller Teheran, og heller ikke fra Ankara eller Tel Aviv. Den vil komme fra de som organiserer seg for å leve fritt, sammen og i verdighet, markerer hun. Den kurdiske kampen har gått forbi det å be om rettigheter.
– Vi bygger nå en helt annen livsstil, en som legemliggjør frihet, rettferdighet og kollektiv verdighet.
Det er en gjennomgående ånd som til tider kan framstå med et snev av religiøsitet, som har vokst fram av organiseringa av Rojava før og etter kampen mot syriske jihadister som gjorde opprør mot Assad-regimet i 2011 og deretter nedkjempinga av kalifatet til Daesh (Den islamske staten).
Hva som nå skjer med modellen og Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES), er helt avgjørende for utviklinga av det framtidige Syria og med regional spredning som nå kan nå Iran.
– Om vi ikke organiserer oss, vil utslettelsessyklusen fortsette. Men hvis vi gjør det, kan vi forvandle Midtøsten fra en kirkegård for imperier til et hjemland for ulike folkeslag, avslutter hun overfor Arab21 News.
Intervjuet har blitt etterfulgt av meldinger om økt militær aktivitet i den kurdiske regionen og om arrestasjoner. Det har gått en strøm av flyktninger nordover fra Teheran, Isfehan og andre byer i det sørlige og sentrale Iran, i retning Armenia og Turkmenistan.
Grenseåpningene fører til økt beredskap fordi både israelske elitesoldater og Mossad etter alt å dømme skal operere på bakken i Iran.
Nye veisperringer har kommet opp, og politi og etterretningsagenter i sivilt er i virksomhet i kurdiske byer – og med største sikkerhet også i andre deler av landet, som i provinsen Sistan-Baluchistan mot grensa til Pakistan og i den arabiske provinsen Khuzestan mot grensa til Irak.
Den iranske Revolusjonsgarden og den paramilitære støttemiltsen, Basij (Sâzmân-e Basij-e Mostaz’afin), er utstasjoner ved inn- og utkjørsler i alle kurdiske byer. Alle biler blir gjennomsøkt, og de som blir arrestert, blir fraktet til ukjente steder som familiene ikke får rede på.
Revolusjonsgarden og politiet har forlatt sine baser og stasjoner for å unngå israelske droneangrep. Sikkerhetsagenter fra andre provinser er blitt sendt til Kermanshah, Kurdistan, Hamadan og Zanjan.
Familiene til kurdiske aktivister i utlandet blir tatt inn til avhør. Det gjelder også familier til folk som ble drept under Jin, jiyan, azadi-protestene. De fleste arrestasjonene er foretatt i Bukan, Mahabad og Piranshahr, ifølge Kurdistan Human Rights Network (KHRN), basert i Frankrike.
Organisering mot “falske valg”
«Irans folk – kurdere, balutsjer, arabere, gilakker, mazenier, lorer, aserbajdsjanere, persere og andre – må ikke tvinges til falske valg mellom monarki, republikanisme eller føderalisme. Disse modellene tilbyr ingenting annet enn resirkulert dominans. Det eneste levedyktige alternativet er forankret i Jin, jiyan, azadi-bevegelsen, mener den iranskfødte epidemiologen Abbas Mansouran som nå er bosatt i Sverige.
Han har erfaring fra traumebehandling under den forødende krigen mellom Irak, under Saddam Hussein, som gikk til angrep på Iran i september 1980, umiddelbart etter revolusjonen som drev den siste Sjahen av Persia (1941-79), Mohammad Reza Pahlavi (død 1980), ut av landet.
Krigen varte til august 1988 og kostet mer enn en million mennesker livet. Han har nå vært virksom i Rojava hvor han har gjennomført undersøkelser av helsekonsekvensene av langvarige konflikter.
https://en.wikipedia.org/wiki/Iran%E2%80%93Iraq_War
– Seieren avhenger av sammenfallet av arbeidere, feminister, miljøvernere, progressive bevegelser og de undertrykte, organisert gjennom råd i byer og landsbyer, gjennom demokratiske kongresser av selvstyrte institusjoner, lyder hans konklusjon som er postet på Medya News.
Men “krigen må ikke ende med å overgi seg til en ytre makt, men med at det islamske regimet gir etter for folks vilje. Hvert minutt den fortsetter, øker den menneskelige lidelsen i Iran, Palestina, Israel og i hele regionen. Frigjøringens frø kan fortsatt bli sådd selv i kaoset av krig mellom stater.”
Mansouran viser til Rojava som han mener gir inspirasjon til Rojhilatê Kurdistanê, Gilan, Mazandaran og Sistan og Baluchistan i Iran, slik det setter sitt avtrykk i Nord-Irak, ikke minst i “Talabanistan”, området til Kurdistans patriotiske union (PUK).
Han mener at “de globale konfliktene i Ukraina og Midtøsten ikke er isolerte”, men “representerer en breiere imperiedrevet konkurranse om markeder, arbeidskraft og ressurser. Vestens tilnærming gjenspeiler den imperiale logikken i Sykes-Picot-avtalen og Lausanne-traktaten, som fragmenterte regionen og undertrykte urfolks handlekraft tidlig på 1900-tallet.”
Sykes-Picot-avtalen ble snekret sammen av den britiske diplomaten, Sir Tatton Mark Sykes (1879-1919), oberst og konservativ politiker, og den franske diplomaten og juristen François Marie Denis Georges-Picot (1870-1951), fra november 1915 til den ble signert 16. mai 1916. De tegnet det nye kartet over Midtøsten i sluttkampene av 1. verdenskrig og oppløsninga av Det osmanske rike. Lausanne-avtalen fra 24. juli 1923 ble undertegnet i Palais de Rumine i Lausanne i Sveits mellom Tyrkia og de europeiske stormaktene Storbritannia, Frankrike, samt Italia, Hellas, Romania, Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (seinere Jugsolavia) og Japan. Den gravla kurdernes håp om en egen stat som ble "opprettet" i Sèvres-avtalen fra 10. august 1920 https://en.wikipedia.org/wiki/Treaty_of_Lausanne
– Dagens omdøpte imperialisme skjuler seg bak diskurser om «menneskerettigheter» og «sivilsamfunn». Men disse begrepene har blitt brukt som verktøy for undertrykking, og skjuler den globale kapitalismens forsøk på å tegne nye grenser og forsterke utnyttende nasjonalstater. Den islamske republikken Iran, lenge en stedfortreder for konkurrerende globale interesser, har nå nådd slutten av sin nytteverdi. Korrupt, autoritært og bevæpnet med atomvåpenambisjoner, setter regimet livene til 90 millioner iranere og hele økosystemet i regionen i fare, skriver epidemiologen.
Han viser til femti år med motstand som førte til opprørstilstander i 2017 og 2019 og igjen i 2022 under Jin, jiyan, azadi og “innerbærer et irreversibelt krav om strukturelle endringer.”
Mansour tviler ikke et øyeblikk på at Israel er ute etter regimeskifte, ikke bare å stanse atomprogrammet. Han peker på farene ved “regimeskifte” utenfra ved å vise til Irak, Libya og Syria. “Men selv om denne krigen lykkes med å styrte det islamske regimet, vil den ikke garantere rettferdighet eller frihet.”
Han avviser de mange sammenlikningene med revolusjonen i 1979 som media strør rundt seg med og nærmest tar for gitt, “men uten meningsfull deltakelse nedenfra, vil slike overganger bare erstatte én form for undertrykkelse med en annen.”
Det må bygges opp “en revolusjonær infrastruktur”, som en i dag ser røtter til gjennom “lokale hjelpegrupper og medisinske komiteer som er aktive under naturkatastrofer og opprør; frivillige lærere som arbeider i marginaliserte samfunn; felles kredittmidler som bidrar til å opprettholde levebrød; forsvarsgrupper i nabolagene, spesielt i kurdiske regioner; miljøkollektiver som beskytter våtmarker, skoger og lokale ressurser; og støttenettverk for barn, migrantarbeidere og kvinnehusholdninger.”
Dette er komiteer og grupper som ofte blir ledet av kvinner og yngre folk, påpeker Mansour. Disse må kobles sammen i nettverk som strekker seg over hele landet, i hvert nabolag og i hver landsby i “en desentralisert, rådsbasert, konføderal modell”.
“Denne revolusjonen vil ikke bli vist på tv. Den må bygges – tålmodig, modig og kollektivt.”
“Fanget i midten”
Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK), har sendt ut en appell til alle kurdiske organisasjoner i Iran om å forene seg om å utforme en felles strategi som svar på Israels krig mot Iran, før USAs angrep, og dens konsekvenser for regionen.
KNK er en koalisjon av politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner fra Kurdistan og den kurdiske diasporaen, med hovedsete i Brussel og lokale kontorer i Erbil (Hewler) i Nord-Irak og Qamishli i Rojava i Syria.
Målet må være å fremme fred og støtte opp under regionens interesser. Igjen er det ingen oppfordring til opprør i Iran. Det ville umiddelbart ha skapt store motsetninger i den iranske befolkninga, på tvers av skillelinjene og innad i opposisjonen.
KNK advarer mot i sin erklæring mandag at krigen mellom Israel og Iran har gått fra å være en “bilateral konflikt til en breiere regional og internasjonal krise som har direkte konsekvenser for den kurdiske befolkninga i Iran.”
“Denne krigen ble ikke startet av oss, men vi er fanget i midten,” heter det i uttalelsen fra KNK som forsøker å samle de kurdiske bevegelsene i Tyrkia, Irak, Syria og Iran. “Selv om vi ikke er part i denne krigen, har den alvorlige konsekvenser for vårt folk og vårt land,” advarer KNK som viser til at luftrommet over Vest-Iran har vært åpent for israelske fly, raketter og droner – og utskytningsrampe for iranske missiler og droner mot Israel.
“Denne krigen har potensial til å omforme hele regionen. Ordningen etter Sykes-Picot og Lausanne begynner å kollapse,” konstaterer KNK. Det var også noe som USAs ambassadør til Tyrkia og Syria, Thomas J. Barrack, en styrtrik eiendomsmekler med tunge interesser i Midtøsten, har kommet fram til og gått offentlig ut med.
(se bloggen: “Midtøsten-kart i Trump-design”)
“Er vi, som det kurdiske folket, klare for denne endringen?” spør KNK.
KNK vil bidra i forsøket på å bygge opp en felles plattform for kurdiske partier og organisasjoner i Rojhilat i Iran. «Vi påkaller alle politiske partier, institusjoner og strukturer i Rojhilat til å støtte vår innsats og komme sammen så snart som mulig for å utvikle en felles strategi.» Sammen med oppfordringa, retter KNK en appell til Israel, Iran og USA om “umiddelbart å innstille fiendtlighetene og søke en fredelig forhandlingsløsning.”
Berører Syria
Det har gjenklang også i DAANES og Syrias demokratiske styrker (kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk; arabisk: Quaat Suriya ad-Diymuqratia) som er forsvarsstyrkene i Rojava.
Årsaken er at Israels regionale krigføringer berører både Syria og den politiske prosessen som pågår mellom Damaskus og DAANES/SDF, og Tyrkia som sammen med Egypt, Irak, Saudi-Arabia og GCC (De arabiske golfstatenes samarbeidesråd / Majlis at-Taeawun lidual al-Khalyj) har klart og tydelige har fordømt Israels angrep forrige fredag, i motsetning til G7-landene og EUropa.
SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi, advarer mot at den israelsk-iranske konflikten truer regional stabilitet og at utenlandsk intervensjon hindrer syrere fra å skape sin egen politiske framtid. Han understreker betydninga av kvinnelig lederskap [blant annet gjennom toledersystemet] og at kurdere får vende tilbake til sine hjemtrakter.
Det siste er et direkte spark til Tyrkia som har fordrevet folk fra de områdene de har okkupert i grenseområdene nord i Syria, fra Afrin-enklaven nordvest for Aleppo til Ras al-Ain (Serêkaniyê) og Tel Abyad (Girê Spî) i Hasakha-provinsen i øst, under sine tre landerobrende, militære intervensjoner i Syria: Operasjon Eufrats skjold (Firat Kalkani Harekâti) fra 24. august 2016 til 29. mars 2017, Operasjon Olivengrein (Zeytin Dali Harekâti) fra 20.januar til 24. mars 2018 og Operasjon Fredskilden (Bariş Pinari Harekâti) fra 9. til 17. oktober 2019.
Krigen utgjør en direkte trussel mot Syrias skjøre stabilitet, som unektelig fortoner seg som en underdrivelse, eller litote som ble flittig brukt i den norrøne sagalitteraturen. Syria har blitt sammenvevd med regional og internasjonal dynamikk, framhever Abdi overfor den tyrkiske avisa Yeni Özgür Politika (19. juni).
Selv om SDF er “involvert i dialog med internasjonale aktører”, deriblant USA med hensyn til kampen mot IS, understreker Abdi at “løsninga på Syria-krisa avhenger av intern dialog og gjensidige avtaler med regjeringa i Damaskus”.
Han sier som sine iranske allierte om Iran at “Syrias framtid må formes av syrerne selv,” og han framhever Rojava-modellen med “sameksistens, enhet og inkludering”, slik det ble nedfelt i Rojava-konferansen for enhet og felles posisjoner i Qamishli 26. april.
Den kurdiske journalisten Selahattin Soro mener at at den pågående krigen mellom Israel og Iran ikke er en isolert regional konflikt, men et kalkulert stadium i en global imperialistisk plan for å omforme Midtøsten ved systematisk å gå til angrep på regionale regimer, en plan som til slutt kan ramme Tyrkia med mindre det iverksettes umiddelbare demokratiske reformer i Ankara, sier Soro til Mezopotamya Agency (21- juni).
– Denne krigen handler ikke bare om Israel og Iran. Iran representerer tradisjonell regional konservatisme; Israel legemliggjør kapitalistisk modernitet. Sammenstøtet mellom dem er forankret i denne dypere motsetningen, sier han og viser til en “modell” i fem faser som Öcalan har lagt ut: De tre første målene var Hamas, Hizbollah i Libanon og Assad-regimet i Syria. Det fjerde målet er å “nøytralisere” Iran som trussel mot regionale energiforsyningslinjer og ideologisk kontroll. Det femte kan bli Tyrkia, tror Soro.
– Hvert regime blir demontert etter tur, og dersom Tyrkia fortsetter å motsette seg demokratiske reformer og fører en politikk preget av fornektelse og konflikt, så vil dominoeffekten også innhente Tyrkia. Det er ikke bare min analyse. Det erkjenner de tyrkiske politiske lederne og institusjonene.
Bunker buster – eller bom?
Dette lyder som en variant eller oppfølger av Greater Middle East Initiative (GMEI) som USA presenterte i slutten av april 2004 før G8-toppmøtet [G7 + Russland] i Sea Island i sørstaten Georgia i USA i juni som del av president George W. Bushs «framadrettede strategi for frihet».
Det bygde på et strateginotat som tankesmia Carnegie Endowment for International Peace (CEIP) i Washington publiserte i mars og hvor betegnelsen “Greater Middle East” ble innarbeidet.
Rapporten presenterte et forslag til omfattende endringer i måten Vesten håndterer Midtøsten og Nord-Afrika på (V. Perthes, 2004: America’s “Greater Middle East” and Europe: Key Issues for Dialogue”, arkivert 15. november 2008 ved Wayback Machine, Middle East Policy, Volum XI, No.3, sider 85–97).
Regionen er vagt definert til å omfatte den arabiske verden, og inkludert Afghanistan, Pakistan, Iran, Tyrkia, Israel og Kypros og i en utvidet versjon Kaukasus og Sentral-Asia. Da utenriksminister Condoleezza Rice presenterte Bush-administrasjonens visjoner for regionen i Dubai i juni 2006, brukte hun betegnelsen “det nye Midtøsten”.
Det var under krigen mot Libanon som endte med hva som ble betegnet som Israels første militære nederlag siden Suez-krigen i 1956. Det ledet til slagordet “Nasser 1956, Nasrallah 2006” i den arabiske gata.
Egypts president, Gamal Abdel Nasser (1954-70), døde i september 1970; Hizbollahs generalsekretær Hassan Narsallah ble drept i et enorm israelsk bombeangrep i Beirut-bydelen Dahieh 27. september ifjor.
Det mangler aldri på militære planer i Pentagon som omfatter ulike scenarier over tiår og som til stadighet blir testet i krigsspillsimulatorer og oppdater med sofistikerte våpenteknologiske nyvinninger og med erfaringer fra reelle angrep, som nylig mot Ansarallah, houti-bevegelsen i Jemen, og ikke minst megaangrepet mot tre iranske atomanlegg i Fordow, Natanz og Isfahan søndag. Her ble for første gang brukt 13.600 kilos bunker buster-bomber og for første gang brukt av de enorme B-2 Spirit-bombeflyene.
USAs president Donald Trump kalte det umiddelbart en “strålende suksess” og hevdet, flankert av visepresident J.D. Vance, utenriksminister Marco Rubio og forsvarsminister Pete Hegseth, at Irans atomvåpenprogram, som det fortsatt ikke fins beviser for, var utslettet.
I går skal Pentagon’s Defense Intelligence Agency ha lagt fram en rapport som vurderer at “USAs angrep på Irans atomanlegg ødela ikke det iranske atomprogrammet, og har sannsynligvis bare forsinket det med måneder, ifølge en etterretningsvurdering”, melder BBC.
Dette ble like raskt tilbakevist i Det hvite hus da Trump avfeide sin egen etterretningssjef, Director of National Intelligence Tulsi Gabbard, som i mars fortalte kongressen at USAs etterretning mener at Iran ikke vil være i stand til å produsere et anvendelig atomvåpen på tre år – og under forutsetning at Irans åndelige leder Ali Khamenei trekker tilbake sin fatwa (religiøse forbud) mot atomvåpen, la hun til.
Fatwaen stammer fra midten av 90-tallet som ble gjort offentlig i oktober 2003 og lagt fram for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA ) i Wien i august 2005. Bekreftelsen i 2003 ble feilaktig framstilt i Vesten som at Teheran dermed hadde skrinlagt et påbegynt atomvåpenprogram.
https://en.wikipedia.org/wiki/Ali_Khamenei%27s_fatwa_against_nuclear_weapons
Plutselig står Trump i minst ett dilemma: Trump kan fortsette å avfeie rapporten som “helt feil» og «et klart forsøk på å nedverdige» president Trump fra en “low-level loser” (en taper på lavt nivå) i etterretningsapparatet som lekket den “topphemmelige” (top secret) rapporten til CNN, slik pressetalskvinne Karoline Leavitt hevdet i går.
Om rapporten viser seg å stemme, står Trump overfor en ny konfrontasjon med etterretnings- og sikkerhetsapparatet, inkludert generalstaben i Pentagon. Om den altså viser seg å stemme, vil han ikke bare bli stilt overfor beslutninga om å gjenoppta bombinga for å fullføre sin “strålende suksess”. Han vil også bli konfrontert med utskjellinga av Israels statsminister Binyamin Netanyahu, det israelske sikkerhetskabinettet og den israelske generalstaben.
Det er imidlertid lite som tyder på at Trump er utrustet med noe nytt ferdigskrevet “Greater Middle East Initiativ” anno 2025. Situasjonen i Vest-Asia eller Midtøsten er dessuten vesensforskjellig fra begynnelsen av 2000-tallet.
USAs posisjon i Midtøsten har siden invasjonen i Irak i mars 2003, blitt betydelig svekket relativt sett. Trumps narsissistiske ad hoc-villstyring lar seg ikke innordne en GMEI-slagplan. Den slår i stedet sprekker i de potemkinske kulissene som USAs allierte i Nato og i Asia forsøker å holde på og som får Natos generalsekretær Marc Rutte til å bringe flaue lattersalver nedover seg.
Soro peker likevel på et annet, nytt prosjekt som USA, EU og Storbritannia forsøker å rigget til i Golfen og Sør-Asia: India-Middle East-Europe Economic Corridor (IMEC), en planlagt økonomisk korridor som har som mål å styrke økonomisk utvikling ved å fremme økonomisk integrasjon mellom Asia, Persiabukta og Europa, fra India til Europa gjennom De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia, Israel og Italia (eller Hellas).
https://en.wikipedia.org/wiki/India%E2%80%93Middle_East%E2%80%93Europe_Economic_Corridor
Målet med “femtrinnsraketten” skal, ifølge Soro, være “å stabilisere disse rutene ved å undertrykke alle politiske krefter som utfordrer status quo. Krigen har som mål å gjøre Iran og dets tilknyttede bevegelser ute av stand til å utgjøre framtidige trusler. Dette handler om å fjerne både militær og ideologisk opposisjon» i området, forklarer Soro.
Den skal kontre utfordringa av Kinas “silkeveiprosjekter”, kalt “Belte og vei-initiativet (BRI), etter det kinesiske “Yi dai, yi lu”, som president Xi Jinping la fram i 2013, og Internasjonal North-South Transport Corridor (INSTC), en transportrute med flere strekninger og ulike transportmidler som forbinder India og Persiabukta med Russland og Europa, og omgår tradisjonelle ruter som Suezkanalen.
https://en.wikipedia.org/wiki/International_North%E2%80%93South_Transport_Corridor
Mens BRI er godt i gang, og INSTC har vokst i volum under krigen i Ukraina, henger finansieringa av IMEC i tynne lufta og er avhengig av store private investeringer slik prosjektet er utformet.
Det byr dessuten på store politiske utfordringer i begge ender av “korridoren”. De har ikke blitt mindre usikre etter USAs bombing av Iran, selv om den blir framstilt som et “enkeltstående” bidrag til Israels krig som Trump ga grønt lys til, slik det er bekreftet i Washington.
“Avtalemakeren” (dealmaker) Trump som ennå ikke har oppnådd noen internasjonal avtale som skulle kvalifisere til Nobels fredspris (?), har trolig sett for seg en arbeidsdeling med Israel:
Han inviterte Teheran 12. april til forhandlinger om den nye atomavtalen som skulle inkludere Irans rakettprogram og Mostandsaksen i Midtøsten, for å få Teheran til å underkaste seg. Tidsfristen på 60 dager løp ut uten at Teheran ga etter. Trump inviterte Israel til å bombe Teheran til “forhandlings”bordet for å undertegne kapitulasjonen. Det lyktes heller ikke og “tvinger” Trump til å bruke egen lut for å avslutte det han nå kaller “Tolvdagerskrigen”, med tydelig referanse til Seksdagerskrigen i juni 1967 mellom Israel og Egypt, Syria og Jordan på vegne av flere arabiske land.
Den gangen fikk Israel stor støtte av USA. Krigen gjorde general Moshe Dayan til så stor helt at Israels statsminister Golda Meir skal ha blitt tilbudt to amerikanske generaler i bytte for Dayan. Hun skal, ifølge skrønen, ha svart: “Ok, gi oss General Motors og General Electric”.
Nå er det høyst usikkert hva USA har å tilby sine allierte under sin “Master of War”. Trumps utskjelling av Israels og Irans angivelige brudd på Trumps våpenhvile, fikk israelske fly på vei mot Iran med dødbringende last, til å snu i lufta.
Forrige gang det skjedde med en av USAs allierte, Saudi-Arabia, var det Trump sjøl som tilbakekalt amerikanske fly på vei til å bombe mål i Iran etter houthi-bevegelsens drone- og rakettangrep mot anleggene til det saudiske statlige oljeselskapet Aramcom i Abqaiq og Khurais 14. september 2019.
https://en.wikipedia.org/wiki/Abqaiq%E2%80%93Khurais_attack
Hva blir Trumps neste snuoperasjon?