Frankrike endret strategi
Det må utvilsomt ha kommet som en overraskelse både hos utenriksdepartementet på Quai d’Orsay i 7. arrondissement og Palais de l’Élysée på 55 rue du Faubourg-Saint-Honoré (like ved Avenue des Champs-Élysées), der Frankrikes president Emmanuel Macron holder hus. På hans vakt som startet 14. mai 2017, har store deler av det franske nykoloniale Vest-Afrika falt sammen.
Det gjelder ikke bare de opprørske militærlederne i Mali, Niger og Burkina Faso som har kastet ut alle franske styrker, kuttet ned på diplomatiske forbindelser og i stedet opprettet Konføderasjonen av Sahel-stater. I sin nyårstale varslet president Alassane Ouattara at “vi har bestemt oss for en koordinert og organisert tilbaketrekning av franske styrker”.
Ouattara ble president i Elfenbenskysten i 2010 med hjelp av franske tropper. Elfenbenskysten var kolonien i Vest-Afrika som franskmennene aldri forlot. Den tidligere hovedstaden Abidjan, den største fransktalende byen i Afrika, kalt “Babi”, er et lite stykke Paris i Afrika, le petit Paris.
Le petit Paris
President Alassane Ouattara, en økonom med fartstid fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og sentralbanken for de vestafrikanske statene (Banque Centrale des Etats de l’Afrique de l’Ouest, BCEAO), ble hentet inn av franskmennene for endelig å få avgjort maktbataljen med president Koudou Laurent Gbagbo og hans Ivoriansk folkefront (Front populaire ivoirien, FPI). Historikeren Gbagbo kom sjøl til makta i oktober 2010 da massedemonstrasjonene hadde feid lederen for militærjuntaen, president Robert Guéï, og hans påståtte valgseier til side.
Gbagbo satte selv til side presidentvalget i 2005 på grunn av den pågående borgerkrigen der Frankrike var tykt innblandet. Det brakte Gbagbo på kant med franske interesser. De hadde blitt tatt vel i vare på av Félix Houphouët-Boigny og hans Elfenbenskystens demokratiske parti – Bevegelsen for afrikansk demokrati (Parti Démocratique de la Côte d’Ivoire – Rassemblement Démocratique Africain, PCDI-RDA) som satt i 33 år fra uavhengigheten i 1960 til Houphouët-Boignys død i desember 1993. Deretter satt hans utpekte etterfølger Henri Konan Bédié i ytterligere seks år, til desember 1999.
Gbagbo ble dermed et mellomspill for Frankrike, mellom “Le Vieux” (Den gamle) og Ouassane med full borgerkrig. De væpnede styrkene gjorde stadig opprør og mytterier i overgangen fra en langvarig enevoldshersker til det brekkelig demokrati som hadde vansker med å overføre makt ved valg.
Ved valget i 2010 gikk Gbagbo til andre runde den 28. november sammen med Ouattara. Fire dager etter erklærte den uavhengige valgkommisjonen (CEI) Ouattara som vinner med 54,1 prosent av stemmene. Gbagbos parti krevde av forfatningsrådet at stemmene fra ni regioner i nord som var okkupert av tidligere opprørssoldater fra Elfenbenskystens nye styrker (Forces Nouvelles de Côte d’Ivoire, FN, som ble støttet av Frankrike), ble annullert i henhold til Ouagadougou-avtalen.
Forfatningsrådet som var utnevnt under Gbagbos ti år ved makta, annullerte valget, men CNE nektet å etterkomme kjennelsen om at Gbagbo hadde vunnet med 51 prosent av de resterende stemmene. Militærledelsen stilte seg bak Gbagbo, men resultatet ble avvist av Frankrike, USA, FN, Den afrikanske union (AU) og det vestafrikanske økonomiske fellesskapet (ECOWAS).
Volden som fulgte, kostet vel tre tusen mennesker livet, og godt over en halv million, trolig opp mot en million, ble fordrevet og sendt på flukt. Den 10. april 2011 gikk franske spesialstyrker, sammen med lokale FN-styrker, til angrep på residentboligen der Gbagbo hadde forskanset seg.
Intermezzo med ICC
Gbagbo som blir 80 år i mai, ble arrestert i Korhogo og satt på flyet til Den Haag 29. november 2011 for å bli utlevert til Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Rettssaka kom ikke i gang før 28. januar 2016, med anklager om forbrytelser mot menneskeheten. 15. januar 2019 ble han frikjent sammen med en medtiltalt, den ildsprutende FPI-lederen Charles Blé Goudé.
Frikjennelsen ble opprettholdt i mars 2021, og Gbagbo kom tilbake til Elfenbenskysten 17. juni, utrustet med diplomatpass av president Ouattara. Ouattara hadde blitt gjenvalgt i 2015 med ikke mindre enn 83,66 prosent av stemmene.
I oktober 2021 lanserte Gbagbo et nytt politisk parti, Elfenbenskystens afrikanske folkeparti (Parti des peuples africains – Côte d’Ivoire, PPA–CI) sammen med seks tidligere allierte som Ouattara hadde gitt innreise. I mars 2024 varslet Gbagbo at han vil stille som presidentkandidat for PPA-CI i oktober. Her kan han møte Blé Goudé (53) som i desember 2024 søkte om amnesti for å kunne stille.
Blé som ble kalt “Gategeneralen”, kan skilte med et knippe uttalelser fra tida da han støttet Gbagbo som kan reflektere hvordan mange føler overfor Paris i dag.
En av dem er følgende advarsel, gjengitt i Le Courrier d’Abidjan (23. april 2004): “Frankrike vil oppleve sin andre Algerie-krig”. Det er holdninger som har gjort Frankrike nødt til å trekke seg militært ut fra land etter land i Vest-Afrika og langs Sahel-beltet, vel tjue år etter Blés advarsel.
Strategisk manøver
Temperaturen mot Frankrike har steget i hele regionen. Ouatarra har derimot ikke opphevet militæravtalen som ble inngått i 1961 mellom “Papa Houphouët” og president Charles de Gaulle.
Dette er et nøkkelspørsmål: – Avtalene er roten til problemet. Så lenge disse avtalene eksisterer, vil Frankrike kunne bruke dem til å utføre militære manøvrer eller gripe inn på forespørsel fra sine tjenere som sitter med makta i Elfenbenskysten, mener generalsekretæren for Elfenbenskystens revolusjonære kommunistparti (Parti Communiste Révolutionnaire de Côte d’Ivoire, PCRCI), Achy Ekissi, overfor Peoples Dispatch.
Han peker på at det eneste Ouattara foreløpig har gjort er å overlevere militærleiren til den 43. marineinfanteribrigaden (Brigade d’Infanterie de Marine, BIMA) i Port-Bouët til landets væpnede styrker i løpet av januar. Port-Bouët er en forstad ved Guineabukta, sør for Ébrié-lagunen sørøst for Abidjan. Det er her Félix-Houphouët-Boigny internasjonale flyplass ligger.
Dette har i seg selv et historisk sus. 43. BIMA er bedre kjent som infanteriregimentet som ble opprettet i 1914, ved inngangen til 1. verdenskrig, som en avdeling av den franske kolonihæren i Elfenbenskysten. Den tjenestegjorde under begge verdenskriger og ble satt inn i de franske koloniene i Indokina og i Algerie-krigen.
Navneendringa i 1978 endret ikke styrkens mandat med å ivareta og håndheve Frankrikes imperialistiske interesser ved å verne om Félix-Houphouët-Boignys regime, påpeker PCRCI som ble opprettet i 1990 og gir ut avisa Révolution Prolétarienne.
Partiet peker på at de franske styrkene sto på Gbagbos side i de interne sammenstøtene i 2004 fordi bataljonen, under direkte fransk kommando, er “et av de synlige ansiktene til fransk herredømme i Elfenbenskysten”. Styrken er der for å redde de siste få militære fotfestene som Frankrike har igjen i sine tidligere kolonier i Vest-Afrika og Sahel-beltet.
Frankrikes forsvarssjef, general Thierry Burkhard, forsøker å holde orden i rekkene etter hvert som Macron tramper i utakt med lederne i regionen og organisjonen ECOWAS befinner seg i store vansker.
– Vi har baser i Senegal, Tsjad, Elfenbenskysten og Gabon. De er lokalisert i hovedsteder og noen ganger til og med innafor ekspanderende urbane områder. Det gjør at deres fotavtrykk og synlighet stadig vanskeligere å administrere. Vi må tilpasse vår basestruktur for å redusere sårbarheter, etter en mindre forankret, mindre eksponert modell, sa general Burkhard i januar 2024.
Det gir uttrykk for å ville omorganisere de franske styrkene i regionen ut fra reint hensiktsmessige årsaker for utstasjonering av tropper. Det kan derimot ikke kamuflere at det skjer på bakgrunn av bølgen av protester mot Frankrikes økonomiske og militære nærvær og mot Paris-lojale regimer i sine tidligere kolonier.
Det førte til militærkupp, med til dels sterk folkelig støtte, i Mali, Burkina Faso og Niger. Siden da har protestene spredd seg til kjerneland for La Francophonie i Vest-Afrika som Senegal og Elfenbenskysten. Den gjensidige forsvarspakten Alliansen av Sahel-stater (Alliance des États du Sahel, AES) ble opprettet 16. september 2023, som følge av krisa i Niger i 2023, tross franske trusler, tilbaktrekking av bistand fra EU, sanksjoner, varslede militære intervensjoner fra ECOWAS og fortsatte brutale angrep fra salafistiske terrorgrupper. Den ble til Konføderasjonen av Sahel-stater (Confederacion des États du Sahel, CES) 6. juli i fjor og trakk seg ut av Ecowas.
Det har mer eller mindre befestet det doble militærkuppet i Mali i 2021, militærkuppet i Burkina Faso i september 2022 og militærkuppet i Niger i 2023. Det har ført til en økt trussel mot de franske basene og det folk i stigende grad oppfatter som franske marionettregimer.
Frankofone Senegal
Det tok bare tre måneder fra general Burkhard varslet den militære omrokkeringa, før Senegals president Macky Sall (wolof: Maki Sàll) gikk på en smell og ble avsatt av det folkelige opprøret i mars 2024. At han hadde stor støtte i Paris, ble som møllesteiner rundt Salls nakke.
Sall arvet presidentskapet i 2012 som statsminister under president Abdoulaye Wade (2000-12) fra Senegals demokratiske parti (Parti démocratique sénégalais, PDS). Sally brøyt med PDS i desember 2008 og dannet Republikkalliansen (Alliance pour la république, APR).
I august 2023 meldte Sall inn senegalesiske soldater til en eventuelt Ecowas-intervensjon i Niger.
Han opererer nå et rådgivningskontor fra Marokko hvor han lever i eksil etter oppgjøret med opposisjonslederen Ousmane Sonko som nå er statsminister under president Bassirou Diomaye Diakhar Faye (wolof: Basiiru Jomaay Jaxaar Fay). Begge representerer det venstreorienterte, panafrikanske Senegals afrikanske partrioter for arbeid, etikk og brorskap (Patriotes africains du Sénégal pour le travail, l’éthique et la fraternité; PASTEF) eller bare Senegals patrioter (Patriotes du Sénégal), som Sonko opprettet i 2014.
Diomaye vant valget i april 2024 i første runde med 54,28 prosent. Han vil stoppe eller begrense sirkulasjonen av CFA-francen for så å fjerne den som offisiell valuta og opprette en ny nasjonal valuta, slik det framgår av programmet til Pastef. – Det er ingen suverenitet om det ikke er noen monetær suverenitet, mener han.
For å berolige utenlandske investorer sa Diomaye i mars 2023 at “Senegal vil søke å implementere en reform av CFA-francen på dette nivået og vil først vurdere å lage en regional valuta.”
Det er snart to år sia. Det har plutselig blitt et langt tidsrom i vestafrikansk politikk etter en periode med hyppige militærkupp og forsøk på å utvide antallet presidentperioder fra to til tre eller flere.
Ikke høyt i kurs
Det ble kunngjort at den vestafrikanske valutaen ville bli erstattet av en uavhengig valuta, Eco, og i mai 2020 gikk den franske nasjonalforsamlinga med på å avslutte det franske engasjementet i den vestafrikanske CFA-francen, inkludert kravene til reserveinnskudd.
CFA-franc (Communauté financière africaine) som ble myntet 26. desember 1945, er to myntenheter som brukes av tidligere franske kolonier i Afrika. Åtte land bruker vestafrikanske CFA (valutakode XOF): Benin, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea-Bissau (tidligere portugisisk koloni), Mali, Niger, Senegal og Togo. Seks land bruker sentralafrikanske CFA (valutakode XAF): Den sentralafrikanske republikk, Ekvatorial-Guinea, Gabon, Kamerun, Republikken Kongo og Tsjad. CFA-francen har vært styrt fra sentralbanken i Frankrike og deretter Den europeiske sentralbanken i Frankrike. Valutaen har blitt kritisert for å begrense suvereniteten til CFA-landene og i praksis kontrollere pengepolitikken ved at CFA har vært naglet til euro. For å sikre garantien for konvertibilitet, ble medlemslandene pålagt å deponere halvparten av sine valutareserver i den franske statskassa. Dette kravet ble droppet som en del av reformen i desember 2019 for den vestafrikanske CFA-francen, men gjelder fortsatt for den sentralafrikanske CFA-francen.
Det skulle lette overgangen til Eco, men det ble ikke opprettet noen monetær union innen slutten av 2020. Årsaken var koronapandemien og den påfølgende globale forsynings- og inflasjonskrisa og geopolitisk usikkerhet.
Kriteriene ble ikke oppfylt, og den monetære unionen ble utsatt til 2027. Argumentene for CFA er at den angivelig hjelper til med å stabilisere de nasjonale valutaene til medlemslandene i franc-sonen og letter flyten av eksport og import mellom Frankrike og medlemslandene.
Nå støter argumentene på de anti-franske holdningene som stiger i kurs over Vest- og Sentral-Afrika og den nye økonomiske virkeligheten i Afrika som heller ikke taler til La Francophonies fordel.
Black Man’s Burden
Dette var med på å gi Bassirou Diomaye og Sonko valgseieren.
– Senegal er et uavhengig land, det er et suverent land og suverenitet aksepterer ikke tilstedeværelsen av [utenlandske] militærbaser, sa president Diomaye til AFP i slutten av november 2024.
Det er en uttalelse som kaster ekko tilbake på Senegals post-koloniale historie og Léopold Sédar Senghor (1906-2001), uavhengighetens første president fra desember 1960 til desember 1980.
Senghor ble omtalt som afrikansk sosialist og var en av de fremste teoretikerne bak Négritude som i all hovedsak ble utviklet av frankofone intellektuelle, forfattere og politikere i den afrikanske diasporaen på 1930-tallet.
Senghor la vekt på afrikansk kultur og svart identitet, men innafor rammene en fransk føderal struktur og med sterke fransk-afrikanske bånd. Det ville være bedre enn uavhengige nasjonalstater, ifølge Senghor.
Det sto i motstrid til hva den panafrikanske sosialismen som den Trinidad og Tobago-fødte kommunisten George Padmore (1903-59), forfektet. Han endte opp i Accra hvor han var med på å forme politikken til Ghanas første president Kwame Nkrumah og hans Convention People’s Party.
Senghor var en typisk representant for det den ledende britiske Afrika-historikeren Basil Davidson kalte “den svarte manns byrde” fordi uavhengighetens ledere organiserte den nye nasjonalstaten på samme vis som kolonimaktene. Et beslektet konsept, authenticité (autentisitet), ble utviklet i Zaïre (i dag Demokratisk Kongo) under Mobutus Sesé-Séko Kuku Ngbendu wa za Banga (1930-97), diktator fra oktober 1971.
(les Basil Davidson: “The Black Man’s Burden. Africa and the Curse of the Nation-State”, Oxford 1992 og George Padmore: “Pan-Africanism or Communism? The Coming Struggle for Africa” (London, 1956).
Senghor tok til orde for afrikansk integrasjon i det franske imperiet, og argumenterte for at uavhengighet for små, svake territorier ville føre til videreføring av undertrykkelse, mens afrikansk myndiggjøring i et føderalt fransk imperium kunne forvandle det til det bedre.
Han endret mening tidsnok til å bli president. Men Senegal er fortsatt forbundet med sine sterke forbindelser til La France.
Dette er viktig å ha i mente når en følger den politiske utviklinga i landet og regionen for Frankrikes militære fotfeste i Senegal er ustøtt. I sin nyttårstale opplyste Diomaye at han hadde instruert sin forsvarsminister til å legge til rette for tilbaketrekking av alle utenlandske tropper i 2025.
Senegal står øverst på lista til general Burkhard over de fire koloniene hvor Frankrike vil beholde militærbaser.
Duket for omkamp
Elfenbenskysten står også på Burkhards liste som nå risikerer å bli perforert av to nyttårstaler. – Frankrike ønsker ikke å finne seg selv i samme situasjon som i Senegal, hvor den pro-imperialistiske leiren ble utslettet av panafrikanister, forklarer Ekissi med henvisning til det siste valget i Senegal.
Nå står valget i Elfenbenskysten for tur i oktober, og Laurent Gbagbo mobiliserer på samme grunnlag som Sonko og Diomaye. Det kan derfor virke som om Ouattara, som i henhold til forfatningen ikke kan stille til gjenvalg, forsøker å komme Gbagbo og utviklinga i regionen i forkjøpet.
Gbagbo har neppe glemt at det var franske styrker som bombet ham ut av presidentboligen i 2011 og fikk ham deportert til ICC hvor han måtte tilbringe et tiår.
Gbagbo sto ikke direkte opp mot franske interesser under sitt presidenttiår fra 2000 til 2010, men opptrer ofte som “anti-imperialist og panafrikanist”, mener Ekissi. Situasjonen har endret seg. Det åpner for at Gbagbo og andre kan utfordre kandidaten til Ouattaras liberale RDR (Rassemblement des Républicains). Her stiller den nyevangelikale Simone Ehivet Gbagbo for Bevegelse av dyktige generasjoner (Mouvement des générations qualifiées) mot sin tidligere ektemann.
Valget kan bli en utfordring for de røde strekene som Frankrikes forsvarssjef har streket opp i Afrika. I 2002 var det misnøyen i den muslimske nordlige delen av landet som fikk Frankrike til å organisere opprøret til Ouattara, statsminister og økonomi- og finansminister under Houphouët-Boigny, mot president Gbagbo etter at Ouattara hadde tapt valget i 2000. Støtten til Gbagbo er i dag “utvetydig”, hevder Ekissi fra det revolusjonære kommunistpartiet PCRCI. Og den folkelige bevegelsen mot Frankrike er i dag større enn for tjue år sia, selv om den anti-imperialistiske politikken hadde begynt å flytte seg.
Den gikk utover venstresida og panafrikanske organisasjoner og inn på populistisk grunn fordi “folk allerede hadde forstått hele omfanget av Frankrikes hensynsløshet, kriminalitet og manipulasjoner,» mener Ekissi.
Nå vokser kravet om å kvitte seg med franske baser, i Elfenbenskysten og Vest- og Sentral-Afrika, fordi “de pan-afrikanske og antiimperialistiske seirene i Alliansen av Sahel-stater har ytterligere galvanisert bevegelsen mot Frankrike i Elfenbenskysten.”
Ouattara har forsøkt å demme opp for innflytelsen fra Sahel-alliansen ved å fengsle menneskerettsaktivister som har besøkt Mali, Burkina Faso og Niger i opptil seks måneder. Det har bare fyrt opp stemninga, slik at det har blitt stadig vanskeligere for høyresida og sentrum og tradisjonelle motstandere av frigjøringskamper å gå til angrep på Sahel-alliansen.
Det enkleste for Ouattara synes å være å få Gbagbo utelukket fra valget ved å trekke fram en dom mot Gbagbo in absentia for å ha robbet sentralbanken. Om Ouattara forsøker å stille for en tredje periode, vil det utløse massive protester.
Fransk strategi
Paris har derfor dårlige kort på hånda. Ouattara ønsker å kamuflere sitt militære nærvær for å skape forvirring blant suverenitetsbevegelsen ved å beordre Frankrike til å gi fra seg den direkte kommandoen over 43. BIMA til Elfenbenskystens væpnede styrker, slik han annonserte i nyttårstalen.
Beslutninga gjelder ikke de franske basene i Assini, Bouaké og Korhogo. Samtidig har USA opprettet en base i Odienné-regionen på grensa til Mali og Guinea etter å ha blitt kastet ut av Alliansen av Sahel-stater.
Både Frankrike og USA flagger kampen mot internasjonal terrorisme som fanesak for sine baser og etterretningssentra i regionen. Frankrike har en etterretningsskole i kystbyen Jacqueville, 40 kilometer vest for Abidjan. Den er del av NATO-landenes innsats for destabiliseringsoperasjoner.
De er nå rettet inn mot Sahel-alliansen som har hentet inn det russiske leiesoldatfirmaet Gruppa Vagnera (Wagner-gruppa). Ekissi og PCRCI mener at Ouattara forsøker å hjelpe Frankrike til å dekke over sitt militære nærvær med sin nye strategi med «minimal fysisk tilstedeværelse av tropper» spredt over «små mobile baser», men med hyppigere “hjelpeoperasjoner”.
Elfenbenskysten grenser i nord til Mali og Burkina Faso.
Testet i Benin
Dette er noe Frankrike har testet ut i Benin, lenger inn i Guineabukta, siden februar 2023, påpeker Benins kommunistparti (Parti Communiste du Bénin, PCB) eller Dahomeys kommunistparti (Parti Communiste du Dahomey) da det brøyt ut av Dahomeys kommunistiske union (Union des communistes du Dahomey) i 1977.
Det gamle kongedømmet Dahomey var den sørlige delen av det som er dagens Benin.
Benin har tatt imot franske soldater som har blitt forvist fra Sahel-alliansen. De er samlet i den nordlige Kandi-regionen som grenser til Niger og Burkina Faso. Det førte til uro blant befolkninga i Kandi. De frykter at de islamistiske bevegelsene i Burkina Faso og Niger skal trekke sørover for å ramme franskmennene.
Uroen fikk Frankrike til å skjære ned på antallet tropper, men det er fortsatt aktivitet på natterstider med å fly “militært utstyr og personell til flyplassen bygget i nasjonalparken W (Parc national du W) som ligger i området mellom Benin, Burkina Faso og Niger der Niger-elva gjør en stor buktning.
Frankrike har også anlagt “en diskret base” i Ségbana og flere “framskutte poster” langs grensa til Niger og Burkina Faso. Franske tropper har blitt spredt over beninesiske leire «for å lede militære operasjoner og etterretning», mens de offisielt har utgitt seg for å være «instruktører», opplyser PCBs generalsekretær Philippe Noudjenoume til Peoples Dispatch.
Målet med spredninga er “å gjøre dem mindre synlige ved å skjule tilstedeværelsen av franske styrker, fordi konsentrasjonen i militærbaser tidligere vekket betente lokale patriotiske følelser,” mener PCB.
President Patrice Talon hevder derfor at Frankrike ikke har baser i Benin, men bare er der på diverse oppdrag. Frankrike og EU har hånd om alle “antiterroroperasjoner”. Sahel-alliansen anklager på sin side Frankrike for å bruke basene i Benin og Elfenbenskysten til å støtte terrororganisasjoner for å destabilisere landene i håp om å tvinge fram regimeskifter.
Mali, Burkina Faso og Niger «overvåker nøye de villedende manøvrene som den franske juntaen har iverksatt og later som de stenger sine militærbaser i visse afrikanske land, bare for å erstatte dem med mindre synlige mekanismer som forfølger de samme nykoloniale ambisjonene,» heter det i en uttalelse fra alliansen i desember 2024.
Forholdet til Benin er svært betent. Det skyldes ikke bare de gjensidige grenseoverskridende anklagene, men også Talons hardthendte regime som Sahel-alliansen anser å være et redskap for Frankrikes strategi i regionen. Talon sikret seg gjenvalg for fem nye år i 2021 med 86 prosent av stemmene.
Det skjedde gjennom en lovendring som fastslår at presidentkandidater trenger støtte fra 16 parlamentsmedlemmer for å kunne stille, vel vitende om at nær alle parlamentsmedlemmer som hadde unngått arrestasjoner og var utestengt fra nasjonalforsamlinga i Cotonou (tvillingby til hovedstaden Port-Nov), tilhører partier som støtter den partiuavhengige Talon.
Deby-dynastiet i Tsjad
Tsjad forsøker seg på den samme manøvren som Ouattara nå er i gang med i Elfenbenskysten. I november varslet president Mahamat Déby at han vil avvikle det franske militære nærværet i Sahel-landet som grenser mot det borgerkrigs- og sultherjede nabolandet Sudan i øst.
Mahamat Déby har like mye støtte fra Frankrike som hans far, Idriss Déby, hadde gjennom de 30 år og 139 dagene han satt med makta i N’Djamena fram til han ble drept 20. april 2021. Makta ble overført til sønnen som slo brutalt ned på de anti-franske protestene gjennom massakrer, massearrestasjoner og hyppig bruk av tortur. Lederen for Sosialistpartiet uten grenser (Parti Socialist sans Frontières, PSF), Yaya Dillo Djérou, ble skutt ned og drept av sikkerhetsstyrkene i februar i fjor. Det banet vei for Déby til å vinne valget i mai med 61 prosent foran statsminister Succès Masra med 19 prosent.
Undertrykkinga er ikke nok til å dempe ryktene om dyp misnøye i sektorer av de væpnede styrkene over å ha blitt satt inn for å slå ned protestene mot Frankrike og Déby. Det blir tolket som årsaken til at Déby har bedt de franske styrkene om å forlate landet.
– Alle afrikanske regjeringer som har utvist franske tropper fra sine territorier med suksess, har folkelig støtte, i motsetning til Tsjad, hvor folk har måttet tåle uhørt undertrykking under Débys styre med støtte fra Frankrike, sier PSFs Ramadan Fathallah til Peoples Dispatch.
Skepsisen mot den angivelige franske tilbaketrekkinga av styrker har vokst. – Dette er noe Frankrike har konstruert selv, mener Mahamat Abdraman, generalsekretær i Tsjads samling for rettferdighet og likhet (Rassemblement pour la Justice et l’Égalité des Tchadiens, RAJET). Han mener at Frankrike har “vedtatt en ny metode for kolonisering”, som langt på vei følger tegninga til forsvarssjef Burkhard.
Frankrike fortsetter å utøve kontroll på mer subtile måter. En formell tilbaketrekking vil gjøre det mulig å fraskrive seg ansvaret for flere innenlandske grusomheter som Débys regimet kan begå i framtiden og samtidig unngå å bli åpent involvert i handlinger for å destabilisere nabolandet Niger selv om det skjer på Frankrikes befaling, mener Abdraman.
At Frankrike blir tvunget til å skjule sine spor i regionen med slike manøvrer, er vitnesbyrd om at deres nykoloniale makt er svekket, konkluderer Ekissi, og leder til “den uunngåelige kollapsen for fransk kolonialisme i Afrika,” ifølge en uttalelse fra PCB i Benin.