Faresignal fra Syria

Jihadistene konsoliderer makta

Makta konsentreres rundt den tidligere al-Qa’ida-lederen Abu Mohammad al-Jolani. Han har erklært seg som interimpresident Ahmed Hussein ash-Shara’a med bare den indre kretsen fra Hayat Tahrir ash-Sham rundt seg. Han drar på politisk pilegrimsreise til Saudi-Arabia og unnlater å protestere mot Tyrkias krigføring i Nord-Syria, mens Israel har sagt opp FN-avtalen om Golan Buffer Zone og trekker ikke sine styrker tilbake. Og ennå har det bare gått to måneder siden Assad-regimet falt i Damaskus.

Hevn og massakrer

Dessverre er det høyst vanlig med hevntokter etter kriger og regimeskifter. Folk som tar seg til rette overfor kollaboratører, quislinger, eller de som har tjent et brutalt og undertrykkende regime med blod på hendene helt opp til armhulen. Motivasjonen, begrunnelsen og ikke minst berettigelsen er gjerne svært ulik. Det gjelder både ofre og hevnere, men også de som skal gjøre politiske og folkerettslige og juridiske vurderinger av hva som faktisk skjer og i hvilken retning det bærer.

Det kommer urovekkende meldinger fra Syria; meldinger som nå åpenbart går i motsatt retning av hva den gjennomgående positive rapporteringa fra Damaskus reflekterer. Det er kanskje fordi den nærmest utelukkende blir sett i kontrast til det brutale Assad-dynastiet gjennom 54 år.

Det illustrerende bildet er at den tidligere lederen for den al-Qa’ida-allierte Jabhat an-Nusra (Seiersfronten), Abu Mohammad al-Jolani, har byttet ut jihadist-utrustninga med dress med vestlig snitt og ikledd seg sitt opprinnelige navn, Ahmad Hussein ash-Shara’a. Han leder nå det nye styret i Damaskus som helt og holdent er utgått fra Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS). Han hadde inntil nylig hatt en pris på sitt hode på ti millioner dollar. Den har CIA nå trukket tilbake.

Det er nå opp til Shara’a og hans indre krets å holde styr på de mange jihadist-organisasjonene som har søkt seg inn under HTS-paraplyen. De nye makthaverne skal leve opp til sine mange forsikringer om rettigheter og mangfold i det nye Syria. Det skjer med et gammelt munnhell i mente; det  om at leoparden har vansker med å kvitte seg med sine flekker, selv om leoparden (Panthera pardus), i virkelighetens fauna, har rosetter eller små sirkler med mørkere skinn i midten, ikke flekker som geparden.

Foreløpig har det bare kommet spredte meldinger; ingen rapporter om omfattende og systematiske hevn- og likvidasjonstokter. Drapene er likevel urovekkende. 

Forrige fredag ble minst ti sivile massakrert i landsbyen Arzah i den nordlige delen av Hama-provinsen som har vært et sterkt feste for Det muslimske brorskapet siden 1970-tallet og for de jihadistgruppene som tok styringa med protestene og opprøret mot Assad-regimet i mars 2011. 

De drepte i Arzah tilhørte den sjiamuslimske folkegruppa alavitter, som Assad tilhører.

– Det var sunnimuslimer som målrettet gikk etter alavitter; dette har alle kjennetegnene på et sekterisk drap, konstaterte Rami Abdul Rahman (opprinnelig Osama Suleiman), direktør for Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), på bakgrunn av flere kilder.

SOHR er basert i Coventry i England og er kjent for å ha hatt gode forbindelser med den britiske militæretterretninga MI-6, trolig helt tilbake til observatoriet ble opprettet i mai 2006. En kilde i den nye sikkerhetstjenesten i Hama sa til avisen Al-Watan at «tidligere offiserer og soldater» var blant de døde.

Denne og andre massakrer har ført til økt uro, ikke bare blant alavitter. Hva er Shara’as forsikringer verdt – og i hvilken grad har HTS kommando eller  kontroll med allierte og tidligere rivaliserende salafistiske jihadistgrupper som fikk støtte fra ulike regionale aktører under den mer enn tretten år lange borgerkrigen.

 Flere organisasjoner med røtter i det sivile samfunnet og religiøse grupper advarer om at slike angrep signaliserer en bekymringsfull trend som innebærer målrettete drap basert på sekterisk identitet. Det truer med å undergrave de utsiktene til nasjonal forsoning som Shara’a prediker til stor velvilje fra vestlige myndigheter og religionale støttespillere som nå rivaliserer om innflytelse i ad-Dimašq eller ash-Sham, “Jasminbyen”. Den er en av de eldste sammenhengende bebodde byene i verden, med en trolig kontinuerlig bosetting i nærmere 8000 år, hvorav de siste 4000 åra som by.

Massakren i Arzah 31. januar kommer etter en serie drap over hele Syria de siste ukene. Minst 105 bare i år fram til Azrah-massakren, ifølge de som SOHR har dokumentert som hevnangrep som forverrer sekteriske splittelser. 

HTS-lederen i Tyrkia

Det internasjonale samfunnet har bedt om å få økt humanitær tilgang i Syria. Mange har bedt om at dialogen mellom alle parter må intensiveres og bli utvidet til å omfatte flere for å forhindre ytterligere sekterisk blodsutgytelse. 

Spenninga ulmer og fører til gjentatte advarsler om infiltrasjon fra ekstremistier. Dette møtte HTS-lederen Shara’a da han nylig besøkte Tyrkia som spilte en helt sentral og avgjørende rolle i planlegginga og gjennomføringa av den siste offensiven fra Idlib-provinsen. Den rettet seg først mot Aleppo og gikk deretter sørover til Hama og Homs før inntoget i Damaskus.

– Syrias alavitter står overfor alarmerende vold, sa Tülay Hatimoğullari, medleder i det kurdisk-tyrkiske Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM) da hun deltok i panelet “Aleviler barişi konuşuyor” (Alevitter snakker fred) i Istanbul. – Vi må øke innsatsen vår for å avsløre disse massakrene og stå solidarisk sammen med alavittiske familier.

Det har gjenkall i Tyrkia der DEM er aktive med å få med landets alavitter i demokratiseringa og fredsprosessen som DEM står i spissen for på hjemmebane. DEM forsøker å framstå som partiet for alle minoriteter i Tyrkia, ikke bare begrenset til det kurdiske spørsmålet selv om det står sentralt for den demokratisk og sosialøkonomiske utviklinga av landet.

President Recep Tayyip Erdoğan tok imot interimlederen Ahmed al-Shara’a i Ankara tirsdag og understreket hvor tungt Tyrkia er involvert i Syrias “gjenoppbygging”. 

Det kan derfor ha svidd litt i Erdoğans usvikelige selvfølelse at Shara’a la sin første utenlandstur til Saudi-Arabia. Kongedømmet ser Tyrkia, nær alliert med Qatar, som rival i Midtøsten. Om noen tyrkere – eller kurdere – skulle være i tvil om besøket, ble Tyrkia tapetsert med store reklametavler med “sultan” Erdoğans kontrafei.

Erdoğan forsikret Shara’a at han og Tyrkia støtter Syrias territoriale integritet og nasjonale enhet og vil delta i gjenoppbygginga av landet: – Vi vil gi våre syriske brødre og søstre den nødvendige støtten også i den nye perioden.

Det innebærer å styrke de økonomiske og politiske forbindelsene for å møte “utfordringene” som Syrias demokratiske styrker (SDF, kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk / arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia) og de lokale styresmaktene i Rojava (Vest-Kurdistan), kalt Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES), utgjør.

Besøket i Ankara levner liten tvil om at Erdoğan-regimet vil at HTS-lederen blir sittende i Damaskus og vil investere tungt i det diplomatiske og økonomiske samarbeidet for å gjøre Syria til et brohode for tyrkiske interesser i regionen, slik Qatar er det i Golfen i dag. 

At Shara’a først dro til Riyadh og møtte Saudi-Arabias kronprins Mohammad bin Salman (MbS) 2. februar, har ført til kommentarer om hvorvidt det har skjedd et taktisk eller strategisk skifte i Damaskus som skyver Tyrkia nærmere sidelinja med hensyn til regionale allianser. Det gjelder ikke minst med tanke på bestrebelsene som har pågått i lang tid for å rigge til en Abraham-avtale mellom Saudi-Arabia og Israel – hvor det fins en tredje komponent: Saudi-Arabias vilkår overfor USA.

De består i all hovedsak av at Riyadh ønsker en garantert, bilateral sikkerhetsordning med USA og at de får tilgang til å kjøpe USAs mest sofistikerte våpen som er på markedet, og sivil atomkraftteknologi. Dette blir ofte oversett i rapporteringa og kommentarer fra regionen.

Først til Riyadh

Shara’a hadde med seg sin utenriksminister fra HTS, Asaad ash-Shaibani, til Riyadh for å understreke viktigheten av besøket. Det står i kontrast til at det var Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan som først dukket opp i Damaskus etter at president Bashar al-Assad hadde flyktet, før den saudiske utenriksministeren Faisal bin Farhan. 

Sjefen for den tyrkiske nasjonale etterretningsorganisasjonen MIT (Millî Istihbarat Teşkilati), Ibrahim Kalin, var på plass allerede 12. desember, bare fire dager etter at HTS inntok hovedstaden.

På agendaen i Riyadh sto gjenoppbygginga av Syria, økonomisk partnerskap og diplomatiske forbindelser til den arabiske verden. Den arabiske ligaen gjenopptok Syria før president Assad falt. 

Saudi-Arabia mener at Vesten nå må oppheve sanksjonene mot Syria, det gjelder både USA og EU som har spørsmålet til vurdering, ifølge EUs ferske utenrikssjef og visepresident Kaja Kallas, tidligere statsminister i Estland (januar 2021-juli 2024). 

Det har utenriksminister Faisal bin Farhans støtte. Rivaliseringa mellom Saudi-Arabia og Tyrkia kan være med å forme Syrias politiske landskap etter Assads fall, hvor også Israel og i utgangspunktet USA vil pleie sine interesser. 

Det er intet tegn på at Israel trekker tilbake sine styrker som har okkupert den andre sida av Golanhøydene og inntatt Hermon-fjellet i Antilibanon-kjeden. Her ligger kilden til stadig viktigere vannressurser.

Israel har erklært FN-avtalen om å overvåke Golan Buffer Zone, i henhold til FN-resolusjon av 31. mai 1974, for ugyldig. 

Tyrkia er vâr for hvilken posisjon Saudi-Arabia, der Shara’a ble født i Riyadh i oktober 1982, kan få med hensyn til Syrias framtid. MbS har lagt sjel i å presentere en mer moderat versjon av statsreligionen wahhabismen og tonet ned støtten til den strikte utgaven av salafismen, som er den fanen Jabhat an-Nusra som del av al-Qa’ida, og HTS som offisielt brøyt med et allerede svekket og skadeskutt al-Qa’ida, kjempet under.

Kongedømmet i Riyadh ønsker å spille en nøkkelrolle i Syria og har sitt motsetningsforhold til Iran og posisjon i Den arabiske ligaen og Golfstatenes samarbeidsråd (GCC) å spille på. GCC omfatter Kuwait, Bahrain, Qatar, De forente arabiske emiratene (UAE) og Oman, foruten Saudi-Arabia, alle sunnimuslimske stater, selv om sjiaene er i flertall i Bahrain. Det har ikke rokket ved al-Khalifa-dynastiet under emir Hamad bin Isa al-Khalifa og statsminister prins Salman bin Hamad al-Khalifa.

Saudi-Arabia er like oppsatt på å kutte forbindelsene mellom Teheran og Hizbollah i Libanon som HTS, Israel og USA er, også ut fra fra egne interesser i Libanon og Irak, hvor de sjiamuslimske partiene i Bagdad har overtaket. Riyadh har dessuten atskillig mer petrodollar å legge i potten enn Tyrkia, selv om MbS sliter med budsjettene til sine storslagne planer i Vision 2030.

Flere av GCC-landene vil gjerne gjøre Syria til transittland for leveranser av gass til EU, hvilket har bidratt til finansieringa av de ulike jihadistgruppene i Syria. Qatar og Tyrkia støtter Det muslimske brorskap-familien, mens Saudi-Arabia støtter grupper som angivelig sokner til den mer puritanistiske wahhabismen etter den rettslærde Muhammad Ibn Abd al-Wahhab (1720–1792) – i den grad skarpe religiøse og ideologiske skiller spiller noen rolle for jihadistene, utover hovedskillet mellom sunnier og sjiaer.

Emiren av Qatar, Tamim bin Hamad ath-Thani, besøkte Damaskus 31. januar. To dager seinere var Fidan i Doha for å rådføre seg med Qatars utenriksminister Mohammed bin Abdulrahman bin Jassim bin Jabar ath-Thani som har vært travel opptatt med våpenhvilen i Gaza.

Mange aktører posisjonerer seg nå overfor det nye Damaskus langs gamle konflikt- og ferske interesselinjer.

Mellom Ankara og SDF

Før besøket i Ankara bekreftet Shara’a at det pågår forhandlinger med SDF. Kravet er at SDF legger ned sine våpen og innordner seg den nye regjeringshæren som HTS vil bygge opp under kommando av forsvarsminister Abu Qasra, en nær alliert av Shara’a fra Jabhat an-Nusra. 

Dette avviser SDF. SDF finner ennå ikke grunn til å stole på HTS og vet at HTS-hæren ikke er i stand til å holde Den islamske staten (IS, ad-Dawla al-Islamiyya eller Daesh) nede eller stå opp mot den tyrkiske ekspansjonen som nå pågår i nordområdene med hjelp av Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri), en leiehær av syriske salafister, inkludert tidligere IS-terrorister.

SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi tilbyr i stedet at SDF opptrer som en “blokk” i hæren som vil erstatte Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri). Den evnet heller ikke å stå imot IS eller å forsvare syrisk territorium mot Tyrkias tre militære intervensjoner. 

– SDF er åpen for å begrense våpene til statlige myndigheter, men det er noen forskjeller i tilnærminga, fastslår Shara’a.

(se bloggen “Kampen for Rojava. Rollemodell for Syria og Midtøsten“)

Under en slik autonom ordning vil HTS-hæren kunne bemanne Syrias grenseposter sammen med SDF, både før og etter en tyrkisk tilbaketrekking fra okkuperte områder langs grensa.

 I stedet var det tyrkiske flybaser og militær trening for Syrias nye hær under en potensiell forsvarspakt mellom landene som var oppe til diskusjon på møtet i Ankara. OM SDF hadde Shara’a dette å si før møtet med Erdoğan til det syriske nyhetsbyrået North Press mandag: 

– Det er forhandlinger med SDF for å løse statusen til det nordøstlige Syria, men jeg foretrekker å ikke avsløre detaljer fordi noen land ikke ønsker at disse samtalene skal lykkes.

https://en.wikipedia.org/wiki/Turkish_occupation_of_northern_Syria

Ifølge Reuters er Tyrkias interessert i å anlegge to flybaser i den sentrale ørkenregionen Badiyah (Badiyat ash-Sham). Området er  avgrenset av Orontes-dalen og vulkanfeltet Harrat ash-Shamah i vest og av Eufrat i øst. 

Basene vil plassere Nato-landet Tyrkia midt i Syrias myke mellomgulv. Flybasene vil bli underbruk av Incirlik-basen (Incirlik Hava Üssü) i utkanten av Adana i det indre av det østlige Middelhavet.

Incirlik-basen blir brukt av det tyrkiske og amerikanske flyvåpenet på permanent basis selv om Tyrkia ved flere anledninger har hindret USA fra å bruke basen under militære operasjoner. 

Den blir til tider brukt av Royal Air Force og Royal Saudi Air Force og huser det 74. luftvernartilleriregimentet i den spanske hæren (“El General Jefe de Incirlik da la bienvenida al contingente Patriot español” – EMAD, 30. desember 2017).

Basene vil ikke erstatte Incirlik-basens regionale posisjon; de er mer rettet mot SDF med sine kurdiske militser, Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG / Yekîneyên Parastina Jin, YPJ). De blir av Ankara koblet på Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê).

Usikre kort i kabalen

Forslaget, eller deler av planene, blir bekreftet på offisielt hold i det nye sikkerhetsapparatet i Damaskus, melder Reuters. 

– Shara’a vil diskutere Tyrkias trening av den nye syriske hæren, samt nye områder for utplassering og samarbeid, konstaterte kilden før møtet med Erdoğan. 

Syrias åpenbare behov for å bedre forholdet til Tyrkia, reiser likevel flere spørsmål som både berører forholdet mellom HTS og Erdoğan-regimet og det helt sentrale om å gjenopprette nasjonal suverenitet og sikre Syrias framtid som Shara’a har forpliktet seg til:

 – Vi er i en fase med å gjenoppbygge rettsstaten i landet. Syria må forbli en suveren nasjon, fri for ekstern innblanding, sa han før avreisen til Ankara, ifølge kurdiske Medya News.

Det er flere usikre kort i kabalen. Kreml bekrefter at de ligger i forhandlinger med HTS-regimet om marinebasen i Tartus og flybasen Kheimim i Latakia-provinsen som russerne har brukt til å bombe HTS og andre jihadistgrupper til støtte for Assad-regimet. 

Geopolitiske og regionale interesser går på kryss og tvers gjennom Syria som nå er i spill slik landet  aldri har vært siden Ba’ath-partiet tok over makta i mars 1963 og president Hafez al-Assad åpnet Tartus-basen for Sovjetunionen i 1971 og undertegnet VSB-avtalen (Vennskap, samarbeid og bistand) i oktober 1980 – og helt fram til 2011.

https://en.wikipedia.org/wiki/Russia%E2%80%93Syria_relations#:~:text=On%208%20October%201980%2C%20Syria,the%20parties%20terminates%20the%20agreement.

Dette er utfordringene som HTS-kommandoen nå står overfor med tanke på diplomatiske forbindelser og sikkerhetsordninger. 

– Vår eksterne diplomatiske innsats er utelukkende til det beste for det syriske folket og for å gjenopprette Syrias regionale status, bedyrer Shara’a. Han har gitt seg selv minst fem år før det er snakk om valg.  Det er ett år mer enn hva han har sagt tidligere. Han finner det ikke modent  å gi plasser til kvinner i interimregjeringa eller på andre sentrale plasser i administrasjonen. 

Ingen fordømmelser

Det fins et åpenbart gap i Shara’as forsikringer om “Syrias regionale status” om å “forbli en suveren nasjon, fri for ekstern innblanding”: Mangelen av fordømmelser av Tyrkias krigføring i Nord-Syria som omfatter rakettangrep fra drone og fly mot den viktige Tishrin-dammen og oppmarsjeringa av styrker ved grensebyen Kobanê (Ain al-Arab).

Den autonome administrasjonen (DAANES) støtter at sanksjonene mot Syria blir hevet eller lempet på og håper at det også skal komme den kurdiske-dominerte regionen til gode. Ilham Ahmed, som er likestilt medansvarlig for internasjonale forbindelser i DAANES, etterlyser derimot internasjonale reaksjoner på Nato-landet Tyrkias krigføring i Rojava.

Hun avviser sanksjonene som en form for kollektiv avstraffelse og ber om at internasjonal finansiering og bistand blir kanalisert med utgangspunkt at den fremmer nasjonal dialog og er i samsvar med folks behov.

Ilham Ahmed finner lite samsvar med hva som blir sagt på regjeringsnivå i offisielle erklæringer og i internasjonale fora og hva som skjer konkret på bakken. Hun retter skytset særlig mot Tyskland og Frankrike, melder det kurdiske Hawar News Agency (Ajansa Nûçeyên a Hawar, ANHA). ANHA kom på lufta i august 2012 og som nå blir knyttet til DAANES og SDF og kommer kurdisk, arabisk, tyrkisk, engelsk, russisk og spansk.

Dette er spørsmål som hun tar opp med FN, USA og EU på vegne av Rojava-administrasjonen med hensyn til krigsforbrytelser og brudd på humanitærretten, nød og flyktninger og at Tyrkias intervensjon åpner rom for IS. 

Abdi advarer om at IS har lagt beslag på forlatte militærposter og våpenlagre. Han understreker at det fortsatt er nødvendig med tilstedeværelse av amerikanske tropper for å hindre en gjenoppblomstring av den ekstreme terrorgruppa.

Det fins fortsatt titusener av IS-fanger i leirene som DAANES har blitt nødt til å administrere fordi vestlige land ikke har vært villig til å hente sine IS-statsborgere hjem for å dømme dem.

Hun advarer mot konsekvensene om Tishrin-demningen brister under de tyrkiske rakettangrepene. Det vil føre til massedød og økologiske katastrofer nedover i Eufrat, trolig helt inn i Irak.

Eget diplomati

DAANES retter sitt diplomati inn på arabiske land for å finne støtte til overgangsprosessen i Syria.  Det byr på store vansker med hensyn til spørsmålet om kurdere og andre minoriteter i deres egne land. Rojava-modellen er utfordrende langt utenfor Syrias grenser. 

Faren er langt større for at HTS får gehør for å avvise modellen og eventuelt forsøke å knuse den med militær makt – om de ikke lykkes å få modellen til å sprekke innenfra ved å nøre opp under etniske, religiøse, politiske og økonomiske motsetninger, særlig med hensyn til demokratiske rettigheter og kvinner stilling og rolle i samfunnet.

Det kan nå skje når trykket fra kampen mot Assad-regimet og IS letter , det kan bli en felles brekkstang for Damaskus og Ankara. Spredninga av salafistisk islamisme fratok kvinner, særlig i de syriske byene, posisjoner og rettigheter som de fikk med det panarabisk-sosialistiske Ba’ath-partiet i Syria-regionen (Ḥizb al-Ba’ath al-Arabi al-Ishtiraki – Quṭr Suriya) som Michel Aflaq, Salah ad-Din al-Bitar og tilhengere av Zaki al-Arsuzi opprettet 7. april 1947 – og som president Hafez al-Assad “privatiserte” i stadig sterkere grad som en Assad/Makhlouf-familiebedrift, slik Saddam Hussein gjorde med Ba’ath-partiet i Irak.

Posisjonene og rettighetene kan nå forsvinne som del av oppgjøret med Assad-regimet fra islamister som er motstandere av slike rettigheter – uten å gå i samme fotspor som Taliban i Afghanistan. Det fins det ikke grunnlag for, verken religiøst-ideologisk med tanke på sunni-muslimsk sharia-lovretninger eller tradisjoner og historia som er særpreget for Afghanistan.

Daesh-kalifatet hadde ikke fotfeste verken i Syria eller Irak som annet enn en terrorstat, heller ikke som et fungerende sharia-teokrati.

– Vår erfaring i den autonome administrasjonen har vist at kvinners myndiggjøring er nøkkelen til å løse den syriske krisa. Kvinner står for fred, rettferdighet og direkte deltakelse, mener Ahmed. 

Hun appellerer til syriske kvinner om å være “de som skaper endringer”: – Kvinnene i Nord- og Øst-Syria har vist sin rolle som fortropp. Du kan også være en fortropp for å bygge en fri framtid for Syria, sier hun til Hawar.

Ingen inkludering

HTS inviterte i desember til en nasjonal konferanse for å starte utforminga av en ny forfatning for Syria. Den skulle være inkluderende, lovet Shara’a og inviterte sin slektning, tidligere utenriksminister Farouk ash-Shara’a i 22 år (1984-2006) under far og sønn Assad, og visepresident fra 2006 til han forsvant ut av det offisielle bildet i 2014.

Det var ett år etter at han gikk ut av sentralkommandoen i Ba’ath-partiet. Det utløste et bombardement av spekulasjoner. Farouk ash-Shara’a som fylte 86 år i desember, er bror til bestefaren til 42-årige Ahmed Hussein ash-Shara’a.

Forrige søndag (2. februar) gjentok DAANES kravet om en inkluderende nasjonal konferanse som Shara’a åpenbart ikke synes å ha hast med etter at han presenterte sin interimregjering. Den består av bare HTS-medlemmer og alle i hans indre krets fra Nusra-fronten og fra Syrias redningsregjering (SSG, Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyya). Den ble etablert i den enklaven av Idlib-provinsene dit HTS fikk lov til å trekke seg tilbake i henhold til Idlib-memorandumet. Det ble inngått mellom Russlands president Vladimir Putin og Erdoğan 17. september 2018, på sida av Astana-forhandlingene. Det gikk ut på å opprette en buffersone i Idlib.

Utspillet kom etter et betent møte i Damaskus der sentrale stemmer ble utelukket, men hvor folk som er anklaget for krigsforbrytelser fikk stille, ifølge DAANES. Den autonome administrasjonen krever at alle sektorer av det politiske og sivile samfunnet, inkludert representanter for kvinner og ungdom, blir inkludert i samtalene, melder Medya Haber. De advarer i sin uttalelse mot hatsk språk som truer nasjonal enhet.

DAANES peker blant andre på Ahmed Ihsan Fayez al-Hayes, kjent under krigernavnet Abu Hatim Shaqra. Han blir anklaget for å være ansvarlig for drapet på Hevrîn Khalaf , generalsekretær i Den kurdiske framtidsbevegelsen i Syria (Future Syria Party, Şepêla Pêşeroj a Kurdî li Sûriyê). 

De peker også på Mohammed al-Jassim, kjent som Abu Amsha, som står bak drap og forbrytelser mot menneskeheten i Afrin-enklaven.

Enklaven nordvest for Aleppo ble erobret under Tyrkias andre invasjon, Operasjon Olivenkvist (Zeytin Dali Harekâti) fra 20. januar til 24. mars 2018, seks dager etter at Tyrkia og SNA rykket inn i byen Afrin.

Khalaf (kurdisk Xelef) ble henrettet av jihadister fra Ahrar ash-Sharqiya da hun ble stanset på Hovedvei 4, sør for Tell Abyad, 12. oktober 2019 under Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredskilden (Bariş Pinari Harekâti).

Tyrkia har satt sammen Ahrar ash-Sharqiya (Sharqiya-bevegelsen) av tidligere medlemmer av Jabhat an-Nusra, Harakat Ahrar ash-Sham al-Islamiyya (Den islamske bevegelsen av Levantens frie menn) og Daesh (IS).

https://en.wikipedia.org/wiki/Killing_of_Hevrin_Khalaf#Assassination

Abu Hatim Shaqra er leder for Ahrar ash-Sharqiya. Abu Amsha blir av The Syrian Observers database “Who’s Who” omtalt som “en selvproklamert leder for den tyrkisk-støttede Sultan Suleiman Shah-divisjonen”, “en krigsherre”

Lite representativt

DAANES anser at møtet i Damaskus var lite representativt for et mangfoldig syrisk samfunn, “uten deltakelse fra politiske, revolusjonære og folkelige krefter”, og nok en grunn til å være på vakt over utviklinga i Damaskus. Ifølge SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi, opptrer USA, Storbritannia og Frankrike som meklere mellom SDF og HTS i Damaskus, i navnet på vegne av den internasjonale koalisjonen mot IS (ISIS/ISIL)

– Regimets fall var et historisk skritt, og basert på det burde et nytt Syria bygges uten å gjenopprette Baath-partiet eller dets ideologi, sier Abdi til amerikanske AP (2. februar).

DAANES og SDF står fast på at Syria må desentraliseres i en føderativ, sekulær stat som garanterer like rettigheter for alle etniske og religiøse samfunn. De avviser sammenlikningen med Libanon som fikk sitt system tredd ned over seg da det franske mandatet ble avviklet og republikken Libanon (Jumhuriah al-Lubnaniah) oppsto i 1943. Det var mens Frankrike fortsatt var okkupert og Vichy-regimet til marskalk Philippe Pétain fortsatt ble holdt i live fram til 1944. 

Systemet som franskmennene etterlot seg, en ordning som skulle ivareta franske interesser i Beirut, har blitt mer dysfunksjonelt og avspeiler i stadig mindre grad forholdene i Libanon som ble skilt ut fra mandatområdet Syria før den arabiske republikken Syria (Jumhuriyya al-Arabiyya as-Suriyya) ble opprettet i 1946, etter 26 år under fransk styre.

Kurderne søker ikke uavhengighet eller løsrivelse fra Syria og ønsker ikke å kopiere ordninga fra Irak med en kurdisk autonom region i Sør-Kurdistan (Başûrê Kurdistanê). – Syria er ikke Irak, og Irak er ikke Syria, og Nordøst-Syria er ikke Başûrê Kurdistanê, fastslår Abdi.

Syria må nå opprette sitt nye styre, ikke gjennom diktat utenfra, slik som i Libanon. Det gjør at en føderativ stat blir forankret i en ny forfatning og lover som kommer innenfra basert på de rettighetene som HTS nå sier at de står ved, mener DAANES. 

Dette er forpliktelser skrevet i blod. Om lag en halv million syrere har blitt drept siden mars 2011, og millioner er fortsatt på flukt eller internt fordrevne med stor mistro i bagasjen.

SDF var ikke med i møtet 29. januar som førte til at grunnloven fra 2012 ble suspendert og SAA-regjeringshæren og sikkerhetsapparatet til Bashar al-Assad ble oppløst. Her ble Ahmed Hussein ash-Shara’a utnevnt til interimpresident, og alle partier forbud, ikke bare Ba’ath-partiet og Den nasjonale progressive fronten (Jabha al-Waṭaniyyah at-Taqaddumiyyah, NPF). NPF ble etablert i 1972 av Hafez al-Assad for å samle pan-arabiske nasjonalistiske krefter. HTS og atten allierte jihadistgrupper er på papiret oppløst, og det er foreløpig heller ikke mulig å registrere nye partier.

 – Saka ble ikke diskutert med oss, fastslår general Abdi – og heller ingen andre utenfor HTS’ indre krets. HTS har i praksis samlet all makt med utnevnelsen av Shara’a som interimpresident for fem år.

Uten reaksjoner

Søndag (2. februar) la Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) sin månedlige statistikk for januar. Den viser at 52 sivile ble drept på landsbygda øst for Aleppo i tyrkiske fly- og bakkeangrep, igjen uten hørbare protester fra Nato- og EU-landene.

SOHR rapporterer om 392 drepte i kampene mellom SNA og SDF: 300 islamistiske leiesoldater og 40 SDF-martyrer.

Tyrkia har satt inn droner, jagerfly og tungt artilleri som også rammer sivile mål og ødelegger infrastruktur. Det forsterker den humanitære krisa som den tyrkiske intervensjonen bringer med seg. Mange har måttet flykte. 

Menneskeretts- og hjelpeorganisasjoner har slått alarm. Det går ut internasjonale appeller å få Tyrkia til å stanse krigshandlingene og trekke seg tilbake og om å få inn mat og medisiner og utstyr til å stå imot kalde netter.

Tyrkia har bombet den eneste vannstasjonen i Kobanê. 200.000 står uten vann.

– Tyrkia har intensivert sine angrep på vår region, begått massakrer mot vårt folk og systematisk og målrettet angrepet infrastrukturen, sa Zozan Mahmoud Khalil, medleder for vannmyndigheten i Eufrat-kantonen, til Medya News. Det var rett etter at tyrkiske jagerfly slo ut Sheikh al-Fawqani-stasjonen søndag kveld. 

– Disse bevisste handlingene er ment å forsterke den humanitære krisa og for å tvinge lokalbefolkninga til å underkaste seg.