Öcalans utspill om fred

Nyttårsbombe fra PKK-lederen

Kanskje ebbet 2024 ut med en trang fødsel av et håp om politiske endringer i Tyrkia. 28. desember fikk to parlamentarikere fra det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM) besøke lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), Abdullah Öcalan, på fangeøya Imrali i Marmarahavet hvor han har sittet siden februar 1999, hvorav de nesten tre siste åra i total isolasjon. “Vi er mye mer håpefulle enn før,” sier Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder etter besøket på Imrali.

Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder har selv lange rulleblad med politisk erfaring. De vet hva de har å sammenlikne med når de anser at de er “mye mer håpefulle enn før – sammenliknet med tidligere prosesser”.

Tillegget er en viktig påpeking. Derfor har de ikke sagt så mye mer i dagen før og rett etter nyttår, av hensyn til “den følsomme situasjonen”, melder det kurdiske Firat News (AFN).

I sin uttalelse etter møtet med Öcalan sa de at “vi vil ikke gi oppdateringer til pressa før den har fått et visst modenhetsnivå”, “ikke for å skjule noe for offentligheten, men for å respektere prosessen”.

I løvens hule

Dette er uten tvil vanskelig materie. Det er viktig å trå varsomt for ikke å trigge et nytt tilbakeslag. Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM) er allerede i gang med arbeidet med å drøfte Öcalans nylige oppfordring til dialog og forsoning og å undersøke hvilken potensiell innvirkning utspill kan ha på en eventuell ny fredsprosess i Tyrkia, nesten fulle ti år etter den forrige.

Torsdag møtte Imrali-delegasjonen flere viktige politikere i Ankara, blant dem lederen for nasjonalforsamlinga, Numan Kurtulmuş fra det regjerende Rettferdighet- og utviklingspartiet (AKP) og Devlet Bahçeli, lederen for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP). Det har dype fascistiske og nasjonalsjåvinistiske røtter, både innad i sikkerhetsapparatet og ute i åpent lende gjennom den voldelige gruppa De grå ulver (Bozkurtlar).

Ulvene opptrådte som en regelrett paramilitær styrke under “lavintensitetsborgerkrigen” (1969-80), helt fram til general Kemal Evrens militærkupp 12. september 1980 – uten at ulveflokken som gjemte seg bak navnet Idealistiske hjerter (Ülkü Ocaklari), sluttet å jage, ikke minst på kurdere.

Under det stadig hardere politiske presset, inngikk AKP og MHP Folkealliansen (Cumhur Ittifaki) i februar 2018.

Det første møtet fant sted mellom Imrali-delegasjonen, som inkluderer den kurdiske veteranpolitikeren og tidligere politiske fangen Ahmet Türk, og Numan Kurtulmuş på hans private kontor, igjen et tegn på prøvende forsiktighet. 

Kurtulmuş som ikke ble medlem av AKP før i 2012, var visestatsminister i fire regjeringskonstellasjoner mellom 2014 og 2017, før han deretter var turist- og kulturminister 2017-18, hvilket er å anse som et skritt ned på AKP-stigen.

Hans politiske bakgrunn stammer fra det islamistiske, tradisjonalistiske Dydspartiet (Fazilet Partisi) som blir regnet som forløperen til AKP fordi det ble forbudt av forfatningsdomstolen i juni 2001. Kurtulmuş gikk derimot ikke til AKP, men til det islamistiske Lykkepartiet (Saadet Partisi) som ble grunnlagt av den religiøse ideologen Necmettin Erbakan (1926-2011) på ruinene av hans forbudte Velferdspartiet (Refah Partisi).

Erbakan sto bak Millî Görüş (Nasjonalt syn), som går ut på at Tyrkia kan utvikle seg med sin egen makt ved å beskytte sine religiøse verdier og gå framover raskere ved å konkurrere med de vestlige landene til fordel for tettere forhold til muslimske land.

President Recep Tayyip Erdoğan likte aldri å ha Erbakan i kulissene. Det kan nå slå tilbake på Kurtulmuş om Erdoğan motsetter seg prosessen som nå er i emning. Imrali-delegasjonen beskriver møtet som “produktivt”, ifølge kurdiske Medya News.

Å få i gang prosessen 

Møtet med Bahçeli hadde en interessant bakgrunn. MHP-lederen, av alle, foreslo i oktober at Öcalan burde få tale til nasjonalforsamlinga for å sette i gang en forsoningsprosess. Bahçeli lot seg fotografere med Imrali-delegasjonen, og Buldan omtalte møtet som “positivt”.

Buldan (57) var leder for Folkenes demokratiske parti (Halklarin Demokratik Partisi, HDP) fra februar 2018 til august 2023. Hun er valgt inn for Grønt venstreparti (Yeşil Sol Parti) fra Van.

Det er ventet at de to møtene torsdag vil innlede et skred av møter med og mellom politiske partier, masseorganisasjoner og fagbevegelser om Öcalans utspill og neste steg i prosessen.

Her er DEM godt forberedt og har sterk internasjonal støtte i ryggen gjennom en kampanje som pågikk gjennom hele fjoråret for å få løslatt Öcalan som utgangspunkt for å få i gang fredsprosessen.

Det har blitt kraftig aksentuert etter Assad-regimets fall i Syria og Tyrkias fjerde militære intervensjon i Nord-Syria, kalt Operasjon Frihetens daggry. Tyrkia skyver sin leiehær av syriske islamister, Syrias nasjonalhær (Jaysh al-Waṭani as-Suri, SNA) foran seg i nord-områdene og truer grensebyen Kobanê (Ain al-Arab).

Det truer hele post-Assad-prosessen i Damaskus, hvor Ankara jobber intenst med å legge sine føringer for den nye ledelsen, Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS). Tyrkia har vært med å bygge opp HTS i Idlib-provinsen under dekke av Astana-prosessen med Russland og Iran i Kasakhstans hovedstad.

Reaksjoner og reservasjoner

Öcalans budskap, sendt fra isolatet på Imrali, har naturligvis fått overveldende støtte på kurdisk hold. PKK-lederen har fortsatt en uforbeholden lederposisjon, samtidig som “PKK-familien” av politiske partier, paraplyorganisasjoner og massebevegelser har fortsatt å fungere og utvikle nye ledere. 

De har hatt hånd om den politiske bevegelsen og ser nå Öcalans utspill som begynnelsen på en demokratiseringsprosess for Tyrkia, med positive regionale virkninger.

Det fins samtidig en bevisst reservasjon, basert på flust med erfaringer. Den siste prosessen ble brått avbrutt av president Erdoğan i 2015 da han og hans AKP mistet sitt grunnlovsendrende, to tredels flertall.

De hadde brukt dette flertallet til å gi Erdoğan det sterke presidentembetet han ville ha etter å ha sittet som statsminister fra mars 2003 til august 2014.

Det nye presidentembetet ga Erdoğan mer makt, utad som Tyrkias ubestridte leder og innad i AKP hvor tidligere sentrale allierte begynte å ytre opposisjon mot “sultanens” enerådende opptreden.

Her spilte Gülen-bevegelsen, til eksilpredikanten Fetullah Gülen, en viktig rolle som endte i kuppforsøket 15. juli 2016. Gülen som døde 20. oktober i Pennsylvania, hadde da millioner av tilhengere i alle sektorer av statsapparatet, inkludert de væpnede styrkene.

Öcalans utspill er kort og følger, ifølge de første kommentarene, det veikartet som har utarbeidet på Imrali fra 2013 til 2015 mens advokatene og familien fortsatt hadde tilgang til ham. 

Veikartet bygger på demokratisering og likhet, mener den kunnige kurdiske kommentatoren Amed Dicle. Han ser det som et alternativ til den politiske stillstanden som nå preger Tyrkia etter de seneste valgene, lokalvalget 31. mars i fjor og parlaments- og presidentvalget i mai 2023.

Erdoğan vant likevel med 52,18 prosent over Kemal Kiliçdaroğlu, lederen for Det republikanske folkepartiet (Cumhuriyet Halk Partisi,CHP), partiet til det moderne Tyrkias “landsfar” Mustafa Kemal Atatürk (ca. 1881 i Thessaloniki – 1938 i Istanbul).

I parlamentsvalget beholdt Folkealliansen (AKP + MHP) et knapt flertall med 318 av 600 plasser. AKP tapte 27 seter og falt til 268. Flertallet ble reddet av de 50 mandatene som MHP fikk. Likevel er den gjengse analysen at opposisjonen rotet vekk seieren.

Det kurdiske spørsmålet

Rammen er ikke bare den fastlåste politiske situasjonen i Tyrkia, men dessuten de stadig dypere krisene i Midtøsten, mener Dicle. At det kommer nå, etter ni år, gjør veikartet desto mer utfordrende og betydelig.

Det skjer med omveltningene i Syria, Israels folkemorderiske krig i Gaza og massive undertrykking på Vestbredden, der 835 palestinere er drept etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023, det lammende slaget mot Hizbollah i Libanon og de stående truslene mot Iran.

Ifølge Dicle konstaterer Öcalan med sitt utspill at Erdoğans politikk har slått feil med hensyn til det kurdiske spørsmålet siden 2015. En kan legge til at det gjelder uansett hvor høyt profilert Erdoğan har vært på den internasjonale og regionale arena.

Ankara har verken maktet å utradere PKK og dets gerilja Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG) eller å undertrykke det kurdiske spørsmålet i tyrkisk politikk.

DEM – og før det HDP og rekken av forbudte kurdiske partier før det – har i stedet gjort spørsmålet brennbart og vunnet gehør i CHP for at dette er noe partiet ikke kommer utenom hvis det har tenkt å utfordre maktposisjonen til Erdoğan og AKP.

Det kurdiske spørsmålet er ikke noen kasteball i Den store nasjonalforsamlinga (Türkiye Büyük Millet Meclisi). Styrken ligger i at det har blitt en del av samfunnsarenaen og en del av demokratispørsmålet utenfor parlamentet.

Öcalan ser arenaen utenfor parlamentet i Ankara, mener Dicle og trekker fram Öcalans tilbud: “Jeg er klar til å gi det nødvendige bidraget til det nye paradigmet som Erdoğan og Bahçeli forsterker.”

“Her ser ikke Öcalan på løsningsprosessen som et politisk initiativ fra regjeringa eller staten alene; han anser den kurdiske bevegelsen og staten Tyrkia som to likeverdige parter i dette paradigmet,” skriver Dicle som har sitt slektstre stående i Diyarbakir (Amed).

Han mener Öcalan her plukker opp tråden fra samtalene han fikk lov til å ha mellom 2013 og 2015. Dette er grunnlaget for å komme fram til en demokratisk politisk løsning for likhet og fred.

Öcalans rammeverk

Dicle forsøker å snekre opp hva han mener er Öcalans rammeverk:

  1. Å identifisere problemet: Det kurdiske spørsmålet er ikke bare et sikkerhetsproblem, men et historisk, politisk og sosialt spørsmål. Løsninga må bygges på grunnlag av demokratisering og politisk likhet.
  2. Bakgrunn for løsninga: Parlamentet er et viktig grunnlag, men ikke det eneste grunnlaget. Parlamentariske prosesser og utenomparlamentariske plattformer bør fungere samordnet.
  3. Forutsetning for suksess: En demokratisk og egalitær grunnlov er nøkkelen til en løsning. Denne prosessen må fortsette med gjensidig tillit og bidrag.

Dette må bygge på gjensidig respekt og tillit. Eller sagt med Öcalan: “Jeg er klar til å komme med de nødvendige oppfordringene om prosessen er vellykket.” 

Det betyr at det ikke er rom for “ensidig initiativ”, skriver Dicle som er hyppig bidragsyter til kurdiske medier som Roj TV, Sterk TV og Firat News.

Öcalan mener at det er nødvendig med en ny grunnlov, basert på demokrati og likestilling, om ikke Tyrkia og det kurdiske folket skal havne i samme forfatning som Gaza og Syria. 

Grunnlaget for grunnloven som PKK-lederen er det samme som har ligget til grunn for de politiske samtalene og forhandlingene i forbindelse med de siste valgene mellom DEM/HDP og CHP og deres valgfront Nasjonalalliansen (Millet Ittifaki).

Utover Tyrkia

En gammel bekjent av Solidaritet med Kurdistan, norskspråklige Refiq Xefur, styremedlem i Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK), mener at veikartet vil medvirke til at det kurdiske spørsmålet nå kommer opp igjen i Tyrkia. 

– Jeg håper at det ikke vil være noen hindringer for fortsettelsen av møtene med ham, sier han til Medya News.

KNK var opprinnelig den multinasjonale plattformen av kurdiske grupper og partier av ulike tendenser som gikk inn for Kurdistans uavhengighet da den ble lagt fram av PKK i april 1985. KNK slo seg ned i Brussel i mai 1999. 

Uavhengighet er ikke lenger grunnlaget for KNK – eller PKK – men derimot demokratisk konføderalisme.

Xefur mener at Erdoğan gikk med på møtet med Öcalan på grunn av Tyrkias vanskelige økonomiske og militære situasjon.

Utspillet fra Öcalan som går under kallenavnet “Apo” (fordi Abdulla uttales med p og fordi apo betyr onkel på tyrkisk), vil utvilsomt vinne gehør i kurdiske kretser utenfor Tyrkia, og ikke bare hos Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) som er under militært press fra Tyrkia. 

De etablerte partiene i Nord-Irak, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK), har tradisjonelt hatt en fiendtlig innstilling til PKK og har hatt skiftende allianser med Ankara.

Se bloggen: “Syrias kurdiske knute”  

Det gjelder fortsatt i høyeste grad for den mektige Barzani-klanens KDP. Men forholdet har endret seg betraktelig til det bedre de siste fem åra og mer med hensyn til PUK. 

Det skyldes flere forhold. Koalisjonen mellom KDP og PUK i den kurdiske regionale regjeringa i Erbil har blitt stadig mer anstrengt etter hvert som Barzani har skrudd til politistaten. 

Samtidig har AANES-modellen i Rojava (Vest-Kurdistan) som blir forbudet med “PKK-familien”, vekket stadig større interesse og fått oppslutning i PUK-delen av Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan).

Under Tyrkias nye invasjon i Rojava har PUK-lederen Bafel Talabani gitt “urokkelig støtte til våre brødre og søstre i Rojava” og eksplisitt til AANES på X.

PeterM

En kommentar til «Öcalans utspill om fred»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *