Erdoğans svar: Massearrestasjoner
Det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet DEM opplyser at Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), har vært i kontakt om et veikart for Tyrkia per brev med PKK-ledelsen i Qandil-fjellene i Irak og med den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria og diaspora-kurderne i Brussel. Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan svarer foreløpig på invitten til forhandlinger med å massearrestere folk “anti-terror-raid” under anklager om å ha kontakt med PKK i påvente av Öcalans varslede utspill. Kravet om å løslate Öcalan etter 26 år på fangeøya Imrali i Maramarahavet vokser i Tyrkia og internasjonalt.
Tvunget til flukt
Mange hadde ventet at det lenge annonserte veikartet for forhandlinger og demokratisering av Tyrkia og forholdene for kurdere i regionen ville bli lagt fram 15. februar, årsdagen for da Abdullah “Apo” Öcalan, – leder for Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK) – ble arrestert i Nairobi i Kenya i en samoperasjon mellom den tyrkiske nasjonale etterretningsorganisasjonen (Millî Istihbarat Teşkilati, MIT), CIA og israelske Mossad i 1999.
Öcalan hadde blitt bedt om å forlate PKKs trenings- og rehabiliteringsbase utenfor Damaskus i 1998 fordi Nato-landet Tyrkia truet med å invadere Syria. Ingen land i Europa våget å ta imot ham, heller ikke Nato-landet Hellas, på grunn av trusler fra USA.
En ettermiddag, som ble til sein kveld, i stua hjemme i Smedgata på Enerhaugen, satt Erling Folkvord som telefonisk mellommann mellom PKK og PST i håp om å få landingstillatelse for Öcalans fly i Oslo. Det var i Folkvords mellomrom fra å være stortingsrepresentant for Rød Valgallianse til 1997 og til å gå på en ny periode i Oslos bystyre i 1999. Og det var en kveld preget av mange nei og na i en stadig dypere sofa. Det skjedde tre og et halvt år etter at vi intervjuet Öcalan i Syria.
Et brev fra Apo
Talskvinne Ayşegül Doğan for Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM, kurmanji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi) tok mandag livet av en rekke spekulasjoner om hva som skjer bak fasadene med hensyn til eventuelle nye fredsforhandlinger i Tyrkia mellom Ankara og PKK og et veikart for den politiske utviklinga i Tyrkia og regionen.
Spekulasjonene har hatt bein å gå på siden den første DEM-delegasjonen fikk tillatelse til å besøke den isolerte Öcalan på fangeøya Imrali 28. desember.
– Ja, Öcalans brev har nådd Qandil, Nord- og Øst-Syria og Europa. De aktuelle politiske instansene har bekreftet dette, og vi har bekreftet disse meldingene, sa Doğan på pressekonferansen etter et møte i DEMs sentralstyre i Ankara.
I Qandil-fjellene i Nord-Irak sitter PKK-ledelsen og Kurdistans fellesskapsunion (Koma Civakên Kurdistanê, KCK) som er en samling kurdiske organisasjoner på tvers av grensene som sokner til Öcalans ideologi om demokratisk konføderalisme. KCK blir ledet av veteranen Ramzi Kartal (mann) og Hacer Zagros (kvinne). Öcalan er ærespresident.
Det syrisk-kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD, kurdish: Partiya Yekîtiya Demokrat, arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad al-Dimuqraṭiy) er med i KCK og er grunnsteinen i Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES). Den som styrer det meste av Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan).
Ledelsen i Nord-Syria er under hardt press, både i forhandlingene med det nye styret i Damaskus og ikke minst fra den tyrkiske militærintervensjonen i nordområdene; den fjerde siden august 2016. Tyrkia støtter sin leiehær av syriske jihadister på bakken, Syrias nasjonalhær (Jaysh al-Waṭanī as-Sūri, SNA), med rakett- og bombeangrep fra fly og droner mot Syrias demokratiske styrker (kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk, arabisk: Quaat Suriya ad-Diymuqratia) og sivile mål.
Doğan bekreftet også at Kurdistans nasjonale kongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) er involvert. KNK ble opprettet i april 1985 i Brussel for å bli et forum for de etterhvert mange kurdiske politikerne som havnet i eksil i Europa.
Det samme gjelder Den europeiske kongressen for kurdiske demokratiske samfunn (Kongreya Civakên Demokratîk a Kurdîstanîyên Ewrupa, KCD-E, til 2014: Konføderasjonen av kurdiske foreninger i Europa (Kon-Kurd). Det har sete i Charleroi i Belgia og har til stadighet Europol på nakken, anklaget for å være PKKs “operative avdeling” i Europa.
Brevene som har gått ut fra Imrali, bekrefter at Öcalan åpner for å ta med seg hele spekteret av kurdiske organisasjoner i prosessen. DEM-delegasjonen som har truffet ham, har tidligere opplyst at forhandlinger denne gangen ikke vil bli ført bare mellom PKK og Ankara som i 2013-15 under det som i Tyrkia blir kalt “Løsningsprosessen” (tyrkisk: Çözüm süreci) eller fredsprosessen (tyrkisk: Bariş süreci; kurdisk: Proseya Aştiyê). Nå skal flere partier og masseorganisasjoner med for å forankre eventuelle avtaler.
(se bloggen: “Lager veikart for Tyrkia. Blir Öcalan løslatt?Lager veikart for Tyrkia”)
Klappjakt
Bekreftelsen fra DEM kommer samtidig med at usikkerheten brer seg i politiske rekker. I løpet av den siste uka har tyrkiske myndigheter arrestert folk i 51 byer anklaget for terror-forbindelser, blant annet i Istanbul, Ankara og Diyarbakir (Amed) den største byen i tyrkisk Kurdistan, Bakurê Kurdistanê (Nord-Kurdistan). Tirsdag var tallet kommet opp i 282, opplyste innenriksminister Ali Yerlikaya på X.
Arrestasjonene omfatter valgte representanter og lokale politikere fra DEM, andre venstrepartier og journalister. Det tyrkiske journalistforbundet (Türkiye Gazeteciler Cemiyeti, TGC) har for lenge siden slått alarm om forfølgelsen som journalister må er utsatt for.
Det gjelder særlig journalister som rapporterer fra den tyrkiske offensiven i Nord-Syria som har pågått siden 30. november under dekknavnet Operasjon Frihetens daggry (Özgürlüğün Şafağı). Rapporteringa bryter dermed propagandabildet som Erdoğan-regimet sprer i Tyrkia.
– Det er uakseptabelt at de ble arrestert under razziaer i hjemmene sine i stedet for å bli innkalt til politistasjonen for avhør, mener TGC. Langt verre er det at antallet journalister som blir drept i Nord-Syria, hvor de ikke har noen form for samfunnsmessig beskyttelse, har blitt alarmerende.
Fjerner ordførere
DEM peker seg ut som måltavle for arrestbølgen, og den vakre kurdisk-armenske fjellbyen Van i øst har blitt “episenteret” for motstanden mot Ankaras politikk med å erstatte folkevalgte med statsutnevnte representanter, melder kurdiske Medya News.
Her har protestene bølget etter at den valgte ordføreren, Abdullah Zeydan, ble fjernet. Det har ført til over to hundre arrestasjoner, uten at det har stanset demonstrasjonene.
Masseprotestene førte i første omgang til at Zeydan ble gjeninnsatt. Nå står kampen om å avvise regjeringas beslutning om å sette inn en annen representant fordi Ankara fortsatt underkjenner valget av Zeydan 31. mars i fjor.
Siden lokalvalget har ni DEM-ordførere blitt fratatt vervet og blitt erstattet av administratorer oppnevnt fra Ankara.
I stedet for å ta et skritt tilbake mens det pågår politiske sonderinger i Ankara om utspillet om å involvere og eventuelt sette Öcalan fri, slår Erdoğan-regimet hardere tilbake. “Tyrkia våknet i dag til nye operasjoner. Det er klart at utsiktene til løsning og fred begynner å holde noen mennesker våkne om natten,” konstaterte DEM på X til meldinga fra innenriksminister Yerlikaya. Det har klar adresse: “Sultan” Erdoğan, presidentkomplekset Cumhurbaşkanliği Külliyesi i Ankara.
Erdoğan er ute etter å ha overtaket i eventuelle forhandlinger ved å forsøke å skremme og vingestekke opposisjonen og slå kiler mellom Det republikanske folkepartiet (CHP) og andre tyrkiske partier og DEM.
– Det sender beskjeden om at hvis disse forhandlingene ikke lykkes, er det alltid et scenario med større press på medlemmene av DEM, sier Sinan Ulgen, analytiker hos Carnegie Europe i Ankara til franske AFP.
Erdoğan følge en todelt tilnærming, mener seniorstipendiat Gönül Tol, leder for Tyrkia-seksjonen i tankesmia Middle East Institute i Washington. – På den ene siden følger han disse samtalene med PKK, men det andre sporet er at han egentlig aldri er helhjertet for dem. Det andre sporet inkluderer også “business as usual” med hensyn til kurderne, som betyr å gå etter dem, fengsle dem, utnevne borgermester-erstattere og dermed ta over demokratisk valgte kurdiske kommuner, sier hun til franske AFP.
En mer dyster utsikt enn den som Ulgen legger fram, er at Erdoğan ikke er interessert i prosessen i det hele tatt. Det overraskende initiativet om å kontakte Öcalan kom fra hans alliansepartner Devlet Bahçeli, leder for det tyrkisk-sjåvinistiske Det nasjonale aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi, MHP) som har fascistiske røtter, i oktober.
Det førte til at en DEM-delegasjon fikk møte Öcalan for første gang 28. desember. Utspillet fra Bahçeli innebar krav om at PKK vilkårløst legger ned sine våpen og tar avstand fra vold som betingelse for at Öcalan kan løslates fra sin livstidsdom, opprinnelig dødsstraff som Tyrkia har avskaffet.
Alle er nå innstilt på at erklæringa om at PKK legger ned våpnene kommer i forbindelse med det persiske og kurdiske nyttår, Newroz (“Ny dag”) som i år faller på torsdag 20. mars i solkalenderen Hijri som blir brukt offisielt i Iran.
(se bloggen: Öcalans utspill om fred: Nyttårbombe fra PKK-lederen)
Dyp mistro
Mistroen stikker dypt blant kurderne. De husker hva som skjedde da Erdoğan vraket avtalen som hadde blitt forhandlet fram med PKK i 2015 som følge av at Folkenes demokratiske parti (Halkların Demokratik Partisi, HDP), forløperen til DEM, hadde sørget for at Erdoğans Rettferdighet og demokratipartiet (Adalet ve Kalkınma Partisi, AKP) mistet sitt to tredelsflertall ved valget i juni.
Det førte til massive angrep på kurdiske byer. Under høringa til EU Turkey Civic Commission (EUTCC) i EU-parlamentet i Brussel i 2015 fikk vi lytte til en direkte samtale på mobil med en gruppe kurdere som hadde søkt tilflukt i kjelleren i et omringet hus i Cizre ved Tigris i grenseprovinsen Şırnak. De var i ferd med å bli massakrert av tyrkiske soldater.
– Det er et klart budskap: Kurdere må ikke vinne, må ikke velges, må ikke snakke og må ikke ha plass ved noe bord, sier Doğan med referanse til den rettslige forfølgelsen av kurdiske politikere og aktivister. Hun insisterer på at DEM og andre vil presse på for å fremme dialog og den politiske prosessen – og de framhever betydninga av Öcalans rolle:
– Om en demokratisk politisk prosess virkelig er under forberedelse, hvorfor er Öcalans deltakelse så sterkt begrenset? Hvorfor blir sikkerhetsoperasjoner, rettslig press og trusler fortsatt brukt som press? spør talskvinnen.
Hun peker på at Ankara ikke en gang har kommentert at Öcalan har vært i kontakt med alle sentrene i den kurdiske bevegelsen i Tyrkia og Syria og i diaspora.
DEM har dessuten sendt en delegasjon til Erbil og Suleimanya i Nord-Irak for å snakke med Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK).
– Vi har ikke hatt noen direkte kontakt med Imrali utenom delegasjonens tillatte besøk. Disse brevene er en del av en større politisk diskusjon, og de relevante instansene vil tolke og handle i henhold til dem, konkluderte Doğan.
Hun har tidligere tilbakeviste påstandene fra AKPs talsmann Ömer Çelik om at “Imrali-trafikken er avsluttet” og krever i stedet at isolasjonen av Öcalan må opphøre slik at andre får anledning til å snakke med den fengslede PKK-lederen om spørsmål som demokratiske reformer.
Öcalans kontakt med juridiske rådgivere, familiemedlemmer, DEM-partiets delegasjoner og andre sosiale representanter er avgjørende for en reell fredsprosess fordi “dialogen på Imrali bør være gjennomsiktig og løpende siden den har potensial til å forvandle en flere tiår lang konflikt til en demokratisk løsning.”
Det bør heller ikke begrense seg til dialogen med Öcalan. Parlamentet bør oppnevne en spesialkommisjon fordi “vi må gå lenger enn ad hoc-tiltak og sikkerhetsorienterte retningslinjer ved å etablere et rammeverk som garanterer lovfestede, grunnleggende rettigheter og friheter for å skape varig stabilitet.”
Öcalans advokat, Raziye Öztürk, møtte Europarådets torturkomité (European Committee for Prevention of Torture and Inhuman and Degrading Treatment or Punishment) i Strasbourg, på den siste dagen i januar. Hun møtte dessuten parlamentarikere i Europarådet, hvor DEM er representert ved Fayik Yağızay.
Tema var Öcalans rettigheter på Imrali i henhold til menneskerettskonvensjonene og tidligere kjennelser i CPT. Lista over overgrep, ikke minst den utstrakte bruken av isolering, er like lang som kjennelsene som CPT ikke har fulgt opp over mer enn tjue år.
Öztürk fra advokatfirmaet Azrin og Yağızay presenterte en ny rapport om overgrep som ble begått gjennom 2024. Møtet slo fast at Tyrkia ikke har fulgt CPTs anbefalinger og forslag – og at CPT ikke har iverksatt tiltak mot Ankaras ulovlige praksis. CPT har heller ikke besøkt eller fått besøke Imrali, slik kampanjen for Öcalans frihet krevde i et brev til CPT i mai i fjor.
Opposisjonen samler seg
Usikkerheten om hvorvidt eller hvordan prosessen med å få i gang forhandlinger med Öcalan går videre, skygger ikke over at opposisjonen har samlet seg i kampen mot regjeringas praksis med å utnevne egne kayyım, oppnevnte representanter, i kommunene.
– Dette er et angrep på 86 millioner menneskers vilje, advarer Ali Mahir Başarir, parlamentariker fra landets største opposisjonsparti, Det republikanske folkepartiet (Cumhuriyet Halk Partisi, CHP) som det moderne Tyrkias “landsfar”, Mustafa Kemal Atattürk, grunnla i to vendinger, som motstandsorganisasjon 7. september 1919 og som politisk parti 9. september 1923.
CHP, DEM og andre partier omtaler utskiftningene som nå blir fulgt opp med en ny arrestasjonsbølge, for et “sivilt kupp”.
– Tyrkia er midt i en prosess der dynamikken til et sivilt kupp utspiller seg, uttalte Özgür Özel etter CHPs ukentlige parlamentarikermøte tirsdag, ifølge Medya Haber.
AKP/MHP-regjeringa undergraver demokratiet systematisk, lyder anklagene etter at Van-ordføreren Abdullah Zeydan igjen ble fjernet lørdag og erstattet med guvernør Ozan Balci.
– Et militærkupp kalles et militærkupp. Om det utføres av sivile, er det et sivilt kupp. Det som skjer i Tyrkia akkurat nå, er en direkte intervensjon mot landets neste president. Demokratiske innvendinger blir møtt med brutal makt, nye arrestasjoner og ulovlige interneringer, advarer Başarir og oppfordrer til brei opposisjonell enhet.
Tirsdag gikk politiet til angrep på venstrefronten Folkenes demokratiske kongress (Halklarin Demokratik Kongresi, HDK) som ble dannet i oktober 2011 som etterfølgeren til Arbeid, demokrati og frihet-blokken (Emek, Demokrasi ve Özgürlük Bloğu) som var valgfronten til Fred- og demokratipartiet (BDP, tyrkisk: Bariş ve Demokrasi Partisi, kurdisk: Partiya Aştî û Demokrasiyê) som ble oppløst i 2014.
– I dag ble dusinvis av individer som har jobbet for demokrati og sosial rettferdighet urettmessig arrestert under påskudd av grunnløse påstander. Dette er en orkestrert operasjon som tar sikte på å undertrykke opposisjonens stemmer og spre frykt blant folket, sa Özel.
– Uansett hvor forskjellige våre politiske syn kan være, er det ingen frelse i å stå alene. Enten står vi sammen, eller så taper vi alle.
Dette er toner en ikke har vært vant med fra CHP opp gjennom tidene med hensyn til å forsvare kurdiske partier eller tyrkiske venstregrupper. Nå sveiper arrestasjonene over partier, fagforeninger og masseorganisasjoner.
– Mange av disse personene ble arrestert bare fordi de deltok på en demokratikonferanse for fem år siden, slår han fast, mens partikollega Başarir tok med seg en partidelegasjon til Van for å støtte den avsatte Zeydan.
– Om vi forblir tause når konstitusjonelle rettigheter blir krenket én gang, vil ingen valg ha mening lenger. Ingen skal tro at de er immune. Om vi tillater dette i dag, vil de banke på noen andres dør i morgen klokken 06:00. Hver morgen våkner Tyrkia til en ny urettferdighet. En dag er det massearrestasjoner, en annen dag er det en regjeringsutnevnt kayyim, administrator. Vi vil ikke akseptere dette. Demokrati, rettferdighet og rettssikkerheten må seire, manet Başarir mandag.
Gamle Erdoğan-alliert
At CHP og DEM slutter rekkene rundt de folkevalgte, er et godt tegn, selv om det ikke nødvendigvis innebærer en felles forståelse om Öcalans rolle. DEMs talskvinne Doğan understreker hvor viktig Öcalans rolle er i denne politiske prosessen:
– Alle sider hevder å ønske en slutt på volden, men dette kan ikke skje hvis hovedaktøren for fred blir bragt til taushet.
Spennet er stort. Opposisjonspolitikere fra både det marxist-leninistiske Arbeiderpartiet (Emek Partisi, EMEP) som har ideologisk bakgrunn fra Albanias Enver Hoxha, og det nye islamske Ny sti (Yeni Yol) har slått følge med DEM og CHP i demonstrasjoner utenfor innenriksdepartementet.
Ny sti ble opprettet 10. januar i år av Ahmet Davutoğlu, tidligere statsminister (august 2014 -mai 2016) og utenriksminister (mai 2009 – august 2014), under Erdoğan. Han var partileder for AKP fra august 2014 fram til mai 2016 da han brøyt med Erdoğan og opprettet Framtidspartiet (Gelecek Partisi, GP) i desember 2019.
Davutoğlu stiftet partiet sammen med en annen tidligere Erdoğan-alliert, Ali Babacan fra Demokrati og framskrittspartiet (Demokrasi ve Atılım Partisi, DEVA) som han grunnla i mars 2020. Babacan var utenriksminister (august 2007 – mai 2009) og visestatsminister (mai 2009 – august 2015).
Ni sti er fusjonen av partiene til Davutoğlu og Babacan og Lykkepartiet (Saadet Partisi, SAADET), partiet til Necmettin Erbakan. Han var mentor for Erdoğan og AKP da han var leder for Velferdspartiet (Refah Partisi) og Dydspartiet (Fazilet Partisi), de første islamske partiene etter militærdiktaturet (1980-89).
Med Ny sti er dermed den konservative islamske Muslimske Brorskaps-relaterte opposisjonen mot Erdoğan og AKP samlet i ett parti.
Mens vi venter på Öcalan
DEMs talskvinne Doğan understreker at “til syvende og sist er det avgjørende skrittet for enhver varig løsning og å fremme ekte demokrati” at Tyrkias grunnleggende tilnærming til det kurdiske spørsmålet blir grunnleggende endret.
Det er en utfordring også for CHP. Det er en av erfaringene fra de siste valget. Derfor henger forventningene rundt Öcalans “historiske oppfordring om demokrati” i lufta, slik Tuncer Bakirhan, medleder i DEM, uttrykte det 4. februar. Det var da ennå ikke avklart om Öcalans erklæring ville komme på årsdagen for hans arrest, 15. februar.
Bakirhan er kurder og tidligere leder for Demokratisk folkeparti (tyrkisk: Demokratik Halk Partisi, Dehap) som ble opprettet i oktober 1997 og forbudt i august 2005, slik forløperen Folkets demokratiske partiet (Halkin Demokrasi Partisi, HADEP) ble det i mars 2003.
Det har vært en serie av forbud mot kurdiske partier i elleve ledd fram til dagens DEM.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdish_Political_Movement_in_Turkey
Bakirhan var borgermester i Siirt, rett nord for treriksgrensa med Syria og Irak, fra april 2014 til november 2016.
– Vi er beredt på en permanent og dyptgripende løsning. Vi verdsetter, støtter og står bak denne historiske oppfordringa, forskutterte Bakirhan. Det bidrar ikke til å overraske mange.
– Alt ligger nå i Erdoğans hender, sa han og kom med en oppfordring som trolig ikke ble mottatt med begeistring: – Dette er din sjanse til å bli husket i historia, herr Erdoğan. Vis motet til å vinne framtiden i stedet for bare å skulle redde dagen.
Bakirhan har gjennom sine 54 år skaffet seg rikelig med erfaringer med Ankaras krumspring. – Republikken har aldri vært demokratisk overfor dem som søker rettigheter, identitet og frihet. Fra etableringa til i dag har undertrykkelse vært det konstante svaret på krav om rettferdighet, mener han.
Bakirhan leder DEM sammen med den tyrkiske kvinnen Tülay Hatimoğullari i toledersystemet som gjelder på alle nivåer i partiet og den kurdiske bevegelsen i tråd med Öcalans ideologi.
Det er erfaringer som strekker seg utover Tyrkias grenser: – Mens vi snakker om fred, faller bomber over sivile. Angrepene i det nordøstlige Syria er ikke bare krigshandlinger, men også forbrytelser mot menneskeheten. Fred oppnås ikke gjennom dominans, men gjennom gjensidig respekt og rettferdighet. Det er på tide at alle stemmer blir hørt, og for Tyrkia å omfavne sine mangfoldige identiteter innenfor en virkelig demokratisk ramme, konstaterte han.
Det er det motsatte som nå skjer med massearrestasjonene og utskiftningene, mener DEM-lederen som deltok i protestene i Van.
– Vi forventet en melding fra Öcalan; i stedet sendte de oss kayyims. Regjeringa er fast bestemt på å ødelegge ethvert håp om en fredelig løsning, sa han etter partimøtet tirsdag. Her redegjorde han for det siste møtet med Öcalan.
– Han sa at oppfatninga av kurdere som en trussel mot staten må opphøre. Jeg gjentar, han sa at denne oppfatninga må ta slutt. Om du har kayyim i tankene dine, kan du ikke ha fred i ordene dine. Dette er en politisk utryddelsesaksjon. Det er et totalt angrep på landets søken etter fred, demokrati og en løsning. Denne undertrykkelsen har som mål å gjøre Tyrkia til et mørkt land, sa Bakirhan i dystre vendinger i følge Medya News.
Han viser til sikkerhetsapparatet som frykter for at det kan komme til forhandlinger om en politisk løsning som omfatter kurderne “fordi hvis det kurdiske spørsmålet blir løst, vil de miste sine krigsbaserte privilegier.”
En historie om sult
– Bare å si ordet “fred” får det ikke til å skje! Sann fred kan ikke oppstå fra et grunnlag av urettferdighet og systemisk forfølgelse, undertrykking og erosjon av demokratiske friheter, konstaterer Ali Duran Topuz, sjefredaktør i det uavhengige tyrkiske nyhetsstedet Arti Gerçek (31. januar).
Han viser til en historie fra den kurdisk alevittiske Koçgiri-stammen (Qoçgirî) i Sivas-provinsen, hvor det er en samtale mellom en sulten gutt og hans mor:
– Mamma, jeg er sulten! (Dayê birçî meg!)
– Sønn, ikke dø! Faren din har gått for å så frø på åkeren. (Biko memir! Bavê te çûye zeviyê toxim daviye.)
– Vi er sultne. Bokstavelig talt. Biologisk sult griper store befolkninger. Men ikke bare det; vi er sultne etter frihet, lov og rettferdighet. Tross alt, hvis disse eksisterte, ville det ikke vært så lett å dømme mennesker til sult, og millioner ville heller ikke bli overlatt til å sulte bare for å berike noen få. Vi er sultne, men vi blir fortalt: ‘Vær tålmodige.’ Vi blir fortalt: ‘Fred vil komme. Din faderlige stat har endret sitt paradigme; grunnlaget for fred blir lagt.’ La freden komme, selvfølgelig – men med denne hastigheten, selv om den gjør det, vil den ikke finne noe sted å stå, enn si å slå seg ned. Det kan kalles fred, men i praksis vil det være en fangeleir, hvor alle er fanget og tier,” skriver Topuz.