
Blir Öcalan løslatt?
Ryktene svirrer; spekulasjonene blomstrer: Kommer Kurdistans arbeiderparti (PKK) til å legge seg ned for å få sin leder Abdullah “Apo” Öcalan løslatt fra fangeøya Imrali i Marmarahavet hvor han har sittet siden februar 1999?
Forhandlingene er i gang for lukkede dører etter at en delegasjon fra Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM) fikk besøke Öcalan 28. desember og deretter legge fram hans fredsforslag for tyrkiske partier. Det kan fortoner seg som et politisk jordskjelv høyt opp på Richter-skalaen. Kurdernes erfarne “seismologer” virker drillet i strategien, og de største utslagene kommer fra uventet hold i regjeringskoalisjonen i Ankara.
Regionale rammer
I lang tid var oppmerksomheten rundt Abdullah Öcalan konsentrert rundt de umenneskelige soningsforholdene han har vært underlagt på fangeøya Imrali. Det fyrte opp under det stående kravet om at Öcalan må løslates, noe Ankara konsekvent har neglisjert når det har kommet fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg og en full meny med menneskerettsorganisasjoner og advokatforeninger, solidaritetsorganisasjoner, fagforbund og andre deler av det sivile samfunnet over hele Europa og Midtøsten, Latin-Amerika, Asia og Afrika.
I fjor vokste kampanjen i flere Nato- og EU-land for løslatelsen av Öcalan og mot Tyrkias eklatante brudd på “våre verdier” som Vesten liker å smykke seg med i alle geopolitiske sammenhenger. Nato-landet Tyrkia har gjennomført tre større militære invasjoner av grenseområdene i Nord-Syria siden august 2016 og er midt inne i sin fjerde intervensjon etter at Syria president Bashar al-Assad ble fordrevet fra Damaskus.
Tyrkia har det siste tiåret kjørt fram den ene våroffensiven etter den andre i grenseområdene i den kurdiske regionen i Nord-Irak. De har blitt stadig lengre og mer omfattende enn til bare å omfatte Qandil-fjellene hvor Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljastyrkene til Kurdistans arbeiderparti (PKK, Partiya Karkerên Kurdistanê), har sine tilbaketrukne baser.
Dette skjer uten at Tyrkia blir konfrontert i Brussel, verken i Natos hovedkvarter eller av EU-kommisjonen, med sine grenseoverskridende militære operasjoner og okkupasjon av territorium i nabolandene. I stedet opprettholder begge instanser, og USA, terrorstemplinga av PKK, og EU putter milliarder av euro inn i sin flyktningavtale med Ankara.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Workers%27_Party
Overraskelsen fra ytre høyre
Den totale isoleringa av Öcalan, med forbud for familien og advokater å besøke ham, strakk seg over to år, over tre år og var på vei mot sitt fjerde år, da meldinga kom om at Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder hadde snakket med Öcalan på Imrali.
De er begge erfarne kurdiske politikere fra Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM; kurmancî-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi) og fra en rekke forbudte kurdiske partier før det.
Kurdiske Buldan (57) var leder for Folkenes demokratiske parti (HDP, Halklarin Demokratik Partisi) fra februar 2018 til august 2023, forløperen for DEM. Hun er valgt inn i nasjonalforsamlinga (Büyük Millet Meclisi) i Ankara for Grønt venstreparti (Yeşil Sol Parti) fra Van, lengst øst.
Sirri Önder (62) vokste opp med det venstrenasjonalistiske marxistiske Tyrkias arbeiderparti (TIP, Türkiye İşçi Partisi) som faren var med å grunnlegge i 1961 og som gikk inn i Tyrkias forente kommunistparti (TBKP, Türkiye Birleşik Komünist Partisi) i 1981, året etter militærkuppet til general og forsvarssjef Ahmet Kenan Evren (1917-2015), Han satt som president til november 1989.
Önder var borgermesterkandidat for det kurdiske Freds- og demokratipartiet (BDP, Barış ve Demokrasi Partisi) i Istanbul i 2014 for deretter å følge “forbudslinja” fra HDP til DEM.
Mer overraskende var det at utspillet kom fra Devlet Bahçeli, lederen for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP, Milliyetçi Hareket Partisi) som har røtter i fascismen og slapp ungdomsavdelinga Grå ulver (Bozkurtlar) løs på venstresida i den urolige og drapsbefengte perioden fra 1969 til militærkuppet i 1980.
Ulvene ble deretter brukt som en regelrett dødsskvadron i inn- og utland mot PKK og andre kurdiske partier og organisasjoner.
Bahçeli tok i oktober initiativ til forhandlinger med Öcalan og fikk åpenbart president Recep Tayyip Erdoğan med seg. De dannet i november 2018 Folkealliansen (Cumhur İttifaki) mellom MHP og Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP, Adalet ve Kalkınma Partisi) og fikk med seg det høyreekstreme, islamistiske Det store enhetspartiet (BBP, Büyük Birlik Partisi) til Mustafa Destici.
Det var verken stort eller enhetlig, men den hybride og skamløse alliansen reddet uansett AKPs flertall ved det siste valget i mai 2023.
Det har ikke løst Erdoğans politiske problemer eller bedret landets økonomiske krise. Samtidig vokste Tyrkias regionale ambisjoner og utfordringer i Syria:
På den ene sida gjennom støtten til de syriske salafistene i Organisasjonen for Levantens frigjøring (HTS, Hayyat Tahrir ash Sham) i Idlib-provinsen og de syriske jihadistiske leiesoldatene i Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri) og på den andre sida motstanden fra Syrias demokratiske styrker (SDF, kurmancî: Hêzên Sûriya Demokratîk, arabisk: Quaat suria ad-Diymuqratia) i de nordlige og østlige grenseområdene.
Det var trolig fødselshjelp for utspillet til Devlet Bahçeli, som har gått lenger enn hva de fleste hadde forventet av den høyrenasjonalistiske føreren. Men grunnlaget hans er det samme, slik det framkom under et gruppemøte i MHP: – Kurdernes og tyrkernes skjebne er skrevet sammen. Vi er alle tyrkiske folk … Kontaktene og besøkene fra DEM-delegasjonen har blitt positivt gjennomført i våre øyne. Etter det andre møtet som skal holdes mellom DEM-delegasjonen og Imrali, bør det uten betingelser erklæres at PKKs organisatoriske eksistens er avsluttet… Det har vi sagt i 56 år. Linja vår har aldri endret seg. Tyrkiskhet [min uthevelse] er hedersmerket for vår eksistens. Terrorisme kan ikke forhandles, det kan bare bekjempes …
(se bloggen: “Öcalans utspill om fred. Nyttårsbombe fra PKK-lederen“)
Den gang da, 2013-2015
Forrige onsdag (22. januar) hadde Imrali-delegasjonen som har blitt utvidet med den kurdiske veteranen og tidligere politiske fangen Ahmet Türk, sitt andre møte med Öcalan på Imrali. Det møtet varte i fire timer, hvor de diskuterte fredsforslaget til “Apo” (Onkel). Den kurdiske bevegelsen i den såkalte “PKK-familien” mener at Öcalan som har hatt en dødsstraff hengende over hodet, sitter med nøkkelen til fred, at han i seg selv er nøkkelen til fred.
Det betinger at han denne gangen blir løslatt, i motsetning til i 2012 og i januar 2013 da fredsforhandlingene kom i gang mellom PKK og den tredje regjeringa til Erdoğan. Erdoğan var da statsminister til august 2014 før han ble president og overlot regjeringa til sin utenriksminister Ahmet Davutoğlu. En delegasjon fra BDP (Freds- og demokratipartiet) gikk i skytteltrafikk mellom Imrali og Ankara. Den 21. mars erklærte Öcalan, på nyttårsdagen Newroz, ensidig våpenhvile.
Erklæringa ble lest opp for flere hundre tusen kurdere i Amed (Diyarbakir): “La våpen stilne og politikken dominere … en ny dør blir åpnet i prosessen fra væpnet konflikt til demokratisering og demokratisk politikk. Det er ikke slutten; det er starten på en ny æra,” lød røsten til den nå 75-årige “Apo” fra cella i Imrali-fengslet hvor han fortsatt sitter.
Fungerende PKK-leder Murat Karayilan (70) fulgte opp våpenhvilen ved gradvis å trekke HPG-styrkene opp til rekreasjonsbasene i Qandil-fjellene i Nord-Irak med ordren om å bruke våpnene bare i selvforsvar. Noen tilsvarende ordre ble aldri gitt til den tyrkiske hæren som fortsatte å angripe HPDs retrett fra baser i Tyrkia.
Kurderne samlet seg rundt det nye partiet HDP ved valget i juni 2015. Med noe over seks millioner stemmer, og 13,2 prosent, fikk HDP åtti mandater, like mange som MHP. HDP brøyt dermed det konstitusjonelle to tredels-flertallet til AKP. Erdoğans parti, med Davutoğlu som statsminister, tapte 69 mandat og droppet fra 327 til 258 representanter og fra 49,83 til 40,87 prosent av stemmene fra fire år før.
HDP ble den gangen ledet av Selahattin Demirtaş, kurder og mann, og Figen Yüksekdağ Şenoğlu, tyrker og kvinne. Begge de sidestilte partilederne og parlamentarikerne ble arrestert i begynnelsen av november 2016, fradømt sin parlamentariske immunitet, fratatt sin parlamentariske representasjon og sine partimedlemskap i HDP av den øverste ankedomstolen.
Yüksekdağ ble dømt til seks år for “terroristpropaganda” i april. Demirtaş ble dømt til fire år og åtte måneder i september 2018 for en tale han holdt under Newroz i Diyarbakir i 2013 og til tre år og seks måneder i mars 2021 for å ha fornærmet Erdoğan.
I mai i fjor ble Yüksekdağ dømt til 30 år og tre måneder og Demirtaş til 40 års fengsel. Begge har sittet fengslet i hele perioden etter den første “fredsperioden” som en politisk presset Erdoğan avsluttet under påskudd at to tyrkiske politifolk i juli 2015 ble drept i Ceylanpinar, tvillingby til syriske Ras al-Ain som må er under tyrkisk kontroll ved hjelp av SNA – og begge sitter fortsatt fengslet.
Grunnlaget for bruddet i fredsprosessen var i virkeligheten valget i juni 2015 som rokket ved Erdoğans absolutte makt. Han vraket dermed Dolmabahçe-avtalen som streket opp prioriteringene for å løse det kurdiske spørsmålet. Alt i Tyrkia har blitt endret siden – selv om “sultan” Erdoğan-regimets undertrykking fortsatt består. Han sliter veldig med å få ånden tilbake i flaska.
Smått absurd situasjon
Dette er de erfaringene som DEM og PKK tar med seg inn i den nye prosessen – om den i det hele tatt blir realisert. Situasjonen fortoner seg smått absurb: en fredsprosess i Tyrkia mens Ankara driver krig mot PKKs og DEMs søsterpartier og -organisasjoner i Nord-Syria og legger sterke føringer på de nye makthaverne i Damaskus?
På grunn av den tyrkiske krigføringa i Rojava, har Erdoğan-regimet innledet en ny arrestasjonsbølge av aktivister som protesterer mot krigen, og journalister som rapporterer om de tyrkiske fly- og droneangrepene som dreper sivile på syrisk side av grensa.
Det har foreløpig lekket lite fra samtalen på Imrali utover at DEM sier at Öcalan “inntar en helhetlig (holistisk) tilnærming som inkluderer alle fire deler av Kurdistan,” melder Medya News: Bakurê Kurdistanê (i nord: Tyrkia), Başûrê Kurdistanê (i sør: Irak), Rojavayê Kurdistanê (i vest: Syria) og Rojhilatê Kurdistanê (i øst: Iran).
Öcalan understreker viktigheten av demokrati i Tyrkia. Det gjør det nødvendig å endre “den fornektende grunnloven og de underliggende problemene som forårsaket konflikten.” Forrige gang gikk forhandlingene mellom Erdoğan-regimet og PKK, gjennom Öcalan og den fungerende ledelsen på utsida av fengselsmurene.
En politisk erfaren og kampherdet kjerneledelse består av “Cemal” Karayilan og Cemil Bayik som begge var med å grunnlegge PKK, kommandantene Duran Kalkan (med krigernavnene Selahattin Abbas eller Selahattin Erdem) og Bahoz Erdal (nom de guerre Fehman Hûseyn og alavitten Mustafa Karasu (Huseyin Ali), Besê Hozat (Hülya Oran), den kvinnelige lederen for frontorganisasjonen Kurdistans fellesforening (KCK, Koma Civakên Kurdistan) sammen med Cemil Bayik, og Nuriye Kesbir (Sozdar Avesta) som sitter i presidentrådet i KCK.
Öclan vil nå involvere politiske partier, masseorganisasjoner og sivilsamfunnet for å forankre forhandlingsprosessen og et eventuelt resultatet. Han vil gjøre det til en del av demokratiseringa av Tyrkia. Det har vært HDP/DEMs hovedlinje og invitt overfor Det kemalistiske republikanske folkepartiet (CHP) og andre partier i de siste valgene.
Öcalan har til tider hatt anledning til å diskutere og utvikle ideer med tre andre fanger som sitter på Imrali, men mener at forhandlinger ikke er mulig mens han nektes besøksrettigheter. Han har vært i stand til å diskutere ideer med de tre andre fangene i Imrali, og både Öcalan og DEM-partiets delegasjon uttrykker håp om at de denne gangen vil oppnå suksess.
Ellers har det lekket ut lite fra samtalene på Imrali eller sonderingene som Imrali-delegasjonen har hatt med de politiske partiene i Ankara og fra PKK-ledelsen i Qandil-fjellene. Det har ført Tyrkia til en skillevei.
Krever kapitulasjon
Uttalelsene fra Erdoğan og det overnevnte sitatet fra Devlet Bahçeli på gruppemøtet i MHP legger sterke dempere på optimismen. Det samme gjør Tyrkias krigføring i Nord-Syria og allianser i Damaskus.
I Diyarbakir (Amed) understreket Erdoğan på AKPs provinskongress at “vår eneste hensikt” er PKKs “selvoppløsning” og “likvidering” som i realiteten innebærer “vilkårsløs overlevering av deres våpen” og “en fullstendig oppheving av organisasjonens føringer på politikken».
Det gjentar i klartekst påstandene fra presidenten og AKP og store deler av rettsapparatet om at det er PKK som styrer DEM og har styrt de kurdiske partiene fra HDP og bakover i ytterligere fem ledd: HEP (Folkets arbeiderparti), Hadep (Folkets demokratiske parti), Dehap (Demokratisk folkeparti) og DTH (Demokratisk samfunnsbevegelse), BDP (Freds- og demokratipartiet) fram til HDP.
De ble forbudt på anklager om at de i praksis var underbruk av PKK.
DEM underslår ikke vanskelighetene som ligger foran: – Vårt overordnede inntrykk er at det er et felles ønske og vilje blant alle politiske partier til å gå utover den konfliktfylte og spente fasen i kurdersaken. Det er en felles forståelse av at det er i alles interesse å fremme enhet og brorskap blant alle etniske, religiøse og sekteriske grupper i vårt land. I tillegg er det brei enighet om at fredsprosessen også skal bidra til breiere demokratisering og utvidelse av den demokratiske politiske sfæren, heter det i en melding fra DEM, gjengitt av Medya Haber (Medya News).
Det er en erklæring som understreker at ingen konkrete skritt er tatt. Den bygger på å vise velvilje, som ikke er tuftet på illusjoner. Li wir bû, ew kir (vært der, gjort det).
Det er et spor DEM har valgt og som det heller ikke fins mange alternativer til, både av hensyn til den politiske situasjonen i Tyrkia, av solidaritet til kampen for Rojava-modellen for Nord-Syria og resten av landet, i Midtøsten og SDFs forsvarskrig på bakken mot Tyrkia og dets syrisk-islamistiske leiehær SNA.
(se bloggen: “Kampen for Rojava. Rollemodell for Syria og Midtøsten“)
Helin Ümit gir Erdoğan og Bahçeli svar på tiltale: – Vi ønsker også et terrorfritt Tyrkia: Statsterroren må ta slutt.
Ümit, medlem av PKKs sentralkomité, anklager den tyrkiske staten for å ha eskalert konflikten til et nytt høyt nivå, men hun understreker samtidig at “utviklinga i regionen tvinger nå Tyrkia til å foreta endringer.”
På lista over endringer nevner hun å gjøre slutt på diskrimineringa av kurdere og andre etniske og religiøse minoriteter, undertrykkinga av kvinner og utsatte sosiale grupper og ikke minst å anerkjenne Öcalans rolle i forhandlingsprosessen fram mot fred og politiske løsninger. Det er spydspissen for den internasjonale kampanjen for løslatelsen av Öcalan.
Løslatelse av Öcalan
Den økende krafta og internasjonaliseringa av kravet om Öcalans løslatelse uroer Erdoğan. Løslatelse av PKK-lederen vil uvilkårlig svekke Erdoğans innskjerpende autoritære styre nå som han ikke lenger kan stole på at han har kontroll med valgprosessen og selve valgene.
Det forklarer opptrappinga av angrepene på den delen av pressa og media som tør utfordre det statlige mediaapparatet, både gjennom rapporteringa fra krigen i Rojava og fra den politiske utviklinga i Tyrkia. Statskontrollerte medier påsto for eksempel nylig at SDF hadde kjøpt droner fra Iran, mens de faktisk hadde produsert dem selv.
– Isolasjonen som er pålagt Rêber Apo [leder Apo] er en forbrytelse mot menneskeheten, slår Besê Hozat (Hülya Oran), den kvinnelige lederen for frontorganisasjonen KCK, fast. Hun bruker kallenavnet på Öcalan som betyr Onkel og dessuten er avledet at den kurdiske uttalen av Abdullah, med p.
Hun kritiserer Tyrkias manglende framgang med hensyn til kurderspørsmålet og gjør det som er vanlig blant kurdiske politikere: å trekke sammenlikninger mellom Nelson Mandela fra African National Congress (ANC) i Sør-Afrika og Öcalan som nå har sittet i 26 år på Imrali.
Mandela satt fengslet i 27 år, fordelt mellom Robben Island i Table Bay utenfor Bloubergstrand nord for Cape Town, Pollsmoor Prison i Cape Town-forstaden Tokai og Victor Verster Prison (Drakenstein Correctional Centre) i nærheten av Paarl i Western Cape.
Hozat trekker nettopp fram Mandelas rolle i forhandlingene med apartheidregimet under Frederik Willem de Klerk. Det skjedde etter at den slagrammede presidenten Pieter Willem Botha helt overraskende inviterte Mandela hjem på te i juli 1989. Da Botha gikk av og ble erstattet av de Klerk seks uker senere, ble flere ANC-fanger løslatt. Det skjedde ut fra en gryende erkjennelse at apartheid ikke lenger var bærekraftig. Da Berlinmuren falt 3. november, kalte de Klerk sammen kabinettet for å diskutere legaliseringa av ANC og løslatelsen av Mandela. Mandela møtte de Klerk i desember og innledet den kommende forhandlingsprosessen.
– Hvordan ble det gjort klart til at Mandela kunne spille den rolla han gjorde? Isolasjon ble opphevet, og han fikk frihet til å møte, kommunisere og forhandle med andre. Dette banet vei for en fredelig løsning, konkluderer hun.
Hozat, en av seks medlemmer av PKKs presidentråd, trekker opp den historiske utfordringa. Men hun er trolig innforstått med at Erdoğan og Nato-landet Tyrkia ikke er der hvor de Klerk og apartheidsregimet i Sør-Afrika var i 1989-1990.
Hun kritiserer Erdoğan og regjeringa i Ankara for ikke å ha gitt støtte til initiativene som har kommet etter at Imrali-delegasjonen besøkte den fengslede PKK-lederen første gang.
– Regjeringa lever av krig, kaos og polarisering, konstaterer hun på Medya Haber TV.
Erdoğan vil sikre gjenvalg
– Erdoğan har ikke lagt fram noen konkret plan for hvordan han vil skape fred i Tyrkia. Det virker mer som han prøver å sikre flertall i parlamentet for å stille seg til valg på nytt, sier Sarbast Nabi, professor i politisk filosofi ved Koya-universitetet og ekspert på tyrkisk politikk, til Aftenposten (27. januar).
Koya-universitetet ligger i Koy Sanjaq, 65 kilometer sørøst for Erbil (Hewlêr), hovedstaden i den kurdiske autonome regionen i Nord-Irak. Det ble etablert i 2003 og har om lag 2500-3000 studenter.
Besê Hozat anklager Ankara for å sabotere demokratiske løsninger og for å intensivere sine militære kampanjer mot de kurdiske regioner. Det gjelder både Rojava og Başûrê (Irak).
Hun snakker av egenlevd erfaring. Hozat ble født i 1978 i den lille landsbyen Tanêr med Karabal-kurdere, et opprørsenter for PKK og tyrkiske venstrepartier i Tuncelli-provinsen i det sentrale Tyrkia. Landsbyen heter betegnende nok Türktaner på tyrkisk.
– Hvordan kan en snakke om fred når det pågår? anklager Hozat og ba internasjonale makter, inkludert USA, Storbritannia og Frankrike, om å innta en klar holdning. Hun viser til at Tyrkias krig i Rojava gir rom for de sovende cellene til Den islamske staten til å gjenoppstå og angripe folk i områdene som er under kontroll av Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria.
Isolasjonen som er pålagt Öcalan har blitt fordømt av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner gjentatte ganger, uten at Ankara har vist det minste tegn til å etterkomme. I stedet er fengslingene blitt betydelig skjerpet.
Det gjelder ikke bare isoleringa av Öcalan som er langt mer vidtrekkende enn det Mandela og de andre ANC- og PAC-lederne (Pan-African Congress) ble utsatt for, men rammer også Selahattin Demirtaş, Figen Yüksekdağ og andre HDP/DEM-politikere, mange av dem valgt på nasjonalt og lokalt nivå. Nylig ble Sofya Alağaş, borgermester i den kurdiske byen Siirt, dømt til seks års fengsel.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har slått fast at Tyrkia må gjøre juridiske endringer for å håndtere Öcalans rettigheter, og ministerkomiteen i Europarådet har satt fristen til i løpet av året.
Veikart for Tyrkia
– Han jobber 24/7 for en demokratisk løsning på det kurdiske spørsmålet og demokratiseringa av Tyrkia, sa Hozat.
– Öcalan har understreket at den eneste måten å løse Tyrkias problemer på er gjennom demokratiske og juridiske midler, supplerer Tülay Hatimoğullari Oruç (48), medleder i DEM, en arabisk alavitt fra Samandağ i Hatay-provinsen som stikker seg sørover langs kysten av Middelhavet og ned til Latakia-provinsen i Syria.
Det skjedde på det ukentlige gruppemøtet for parlamentsgruppa 22. januar hvor hun redegjorde for det andre møtet mellom Imrali-delegasjonen og Öcalan.
Hun beskrev situasjonen som “en historisk periode preget av globale, regionale og nasjonale kriser”.
– Birêz [Herr] Öcalan sa at å ty til oppholdende vente-og-se-politikk for å ta opp det kurdiske spørsmålet og Tyrkias demokratisering, vil være den største bjørnetjenesten overfor folk i Tyrkia, fortalte Hatimoğullari.
– Öcalan understreket at de dype syklusene av fattigdom, utbytting og urettferdighet bare kan brytes ved å bevege seg fra konflikt og over på grunnlaget for demokratisk lov og demokratisk politikk. Han ga uttrykk for at hvis tilnærmingene som [MHP-lederen] Bahçeli har vist, skulle være tett på hvordan staten resonnerer, kan det bane vei for en historisk mulighet for fred. Tyrkia må kvitte seg med sine lenker og avslutte denne onde sirkelen for å gripe øyeblikket i historia,” refererte DEM-lederen til Öcalan.
Dette er rammene for det veikartet som Öcalan utarbeider og “del av en større visjon for demokratisk transformasjon, en visjon med sikte på å frigjøre Tyrkia fra de begrensningene som følger av de nåværende kampene som Tyrkia er involvert i”, ifølge Hatimoğullari.
Hun har bakgrunn som medleder for religions- og troskomiteen til HDP og som forsvarer av kulturelle rettigheter for minoriteter i henhold til Lausanne-traktaten som Tyrkia inngikk i 1923 i etterslepet etter 1. verdenskrig og oppløsninga av Det osmanske rike.
Hun understreker dermed at veikartet ikke er Öcalans arbeid alene, men er i tråd med den politikken HDP/DEM har ført det siste tiåret.
Rettsforfølgelse
Grunnplansarbeidet pågår utenfor murene og fortsetter inne i fengslene. DEM oppfordrer til samling for å stå imot.
– Vi er utmattet av kriger, konflikter og splittende politikk. Det er på tide at alle i Tyrkia kommer sammen og forsvarer fred. Vi vil kjempe dag og natt for en hederlig fred, og i denne kampen vil vi lykkes, oppfordrer Hatimoğullari, som ble medleder av DEM i oktober 2023.
Hun retter skytset mot arrestasjons- og fengslingsbølgen som Erdoğan-regimet har trappet opp, og peker på at rettsvesenet er “en del av en breiere strategi for å undertrykke lokale administrasjoner og undergrave opposisjonens stemmer,” skriver Medya News.
– Om de tror slike operasjonelle grep, interneringer og arrestasjoner vil få oss til å trekke oss tilbake, tar denne regjeringa og rettssystemet alvorlig feil, la hun til og viste til den pågående rettsprosessen mot Istanbuls ordfører Ekrem İmamoğlu fra Det republikanske folkepartiet (CHP).
Hun fordømte også politioperasjonen mot det tyrkisk-kurdiske marxist-leninistiske De undertryktes sosialistparti (Ezilenlerin Sosyalist Partisi, ESP; Partiya Sosyalîst a Bindestan, PSB) der 34 partimedlemmer ble arrestert.
Hatimoğulları ba om offisiell anerkjennelse av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) og fordømte angrep på sivile i regionen. Hun krever at Tyrkia avslutter sin krigføring.
– Løsninga [i Syria] ligger i å anerkjenne den autonome administrasjonens status og etablere demokratiske konstitusjonelle løsninger, understreket hun.
BRA !!