Chicanos-bevegelsen våkner

 Klassekampen 13. september 1996
Klassekampen 13. september 1996

De ble banket opp av politiet og av amerikanske soldater som gikk berserk gjennom spansktalende bydeler. De var gjenstand for den største massedeportasjonen i amerikansk historie. Men etter hvert våknet motstanden blant chicanos.

Denne artikkelen er del 4 av en serie på seks, som jeg publiserte i Klassekanpen i august og september 1996.

Børskrakket i 1929 satte millioner på gatene og blåste bort forgjelda fattigbønder fra gårdene da den berømte Dustbowl rullet fram. Lønnene ble satt ned til halve; industri- og jordbruksproduksjonen falt dramatisk.

Dermed snudde vinden. Borgerskapet hadde fremmet den meksikanske innvandringa som en kilde til billig arbeidskraft som samtidig ble holdt på plass av statlige restriksjoner og undertrykkende rasisme.

Etter krakket ble meksikanere deportert. Selv chicanos med amerikansk statsborgerskap ble lempet ut av landet. Det var den største massedeportasjonen i USAs historie, nest etter den interne fordrivelsen av den indianske befolkninga – helt fram til at to millioner ble deportert under president Barack Obama.

Streiker og deportasjoner

Deportasjonen fra Midvesten og Sørvest varte lenge etter at krakket var over og depresjonen hadde sluppet taket. Fra 1929 til 1939 ble nær en halv million stuet sammen og toget til Mexico langs Santa Fé-tråkket og andre gamle kveg- og handelsruter.

Deportasjonen ga samtidig anledning for bedriftene til å rense ut menneskerettsaktivister og fagforeningsorganisatorer blant chicanos. Metodene var velkjente. De var utprøvd, som da gruveselskapet Phelps-Dodge buntet sammen 1200 streikende gruvearbeidere i Bisbee i Arizona i 1917 og drev dem inn på kuvogner. De ble lempet av toget midt i den meksikanske ørkenen i Sonora.

Streiker i gruvene og blant landsarbeidere la grunnlaget for den første organiseringa av motstanden blant chicanos og meksikanske migrasjonsarbeidere på 1920-tallet og utover på 30-tallet.

En av de mer kjente arbeiderkampene sto i New Mexico mot gruveselskapet Gallup-American Company, et underbruk av det mektige Kennecott Copper Company.

På midten av 30-tallet gikk tusenvis av arbeidere ut i streik i kullgruvene. Det ble umiddelbart innført unntakstilstand i området. Den skulle vare i et halvt år. Tre hundre gruvearbeidere okkuperte selskapets eiendommer og satte opp provisoriske hus.

Selskapet leide inn bevæpnede vakter, og da statspolitiet rykket inn, ble hundre arrestert og langt flere deportert.

Under kampen opprettet den meksikanske arbeideren Jesús Pallares den nye fagbevegelsen, Liga Obrera Habla Española (Arbeiderligaen for spansktalende). Organisasjonen fikk raskt åtte tusen medlemmer og gikk i spissen for kampen.

Noen av kravene ble innfridd, men Palleres var blant de som ble deportert med ordre om aldri mer å vende tilbake til USA. Praksisen med å deportere chicanos varte fram til 1950-tallet – og ble tatt opp igjen på 90-tallet.

Trakk nordover

Deportasjonene fulgte i kjølvannet av depresjonen, men depresjonen førte også til av chicanos forlot kjerneområdene i Sørvest og dro til industribyene i nord og øst, til fattigdom og diskriminering, og uten den indre styrken som ofte preget de afroamerikanske samfunnene.

Segregeringa gjaldt for chicanos, som for svarte, overalt, også i nord. På boligmarkedet, innen utdanning, på kinoene, i parkene og offentlige svømmehaller. Det var vanlig i byene i Sørvest å tillate chicanos inntreden bare på visse dager og bare til visse tider.

Chicanos konkurrerte med afroamerikanere om de dårligste jobbene, på smelteverkene,  i gruvene, på tekstilfabrikkene og i jordbruket, inntil 2. verdenskrig nok en gang  skapte et utømmelig behov for arbeidskraft. Da ble skiltene med “Only White Labor Employed Here” fjernet.

Fabrikkportene ble åpnet, og nær 500.000 chicanos tok på seg uniform for å slåss mot fascismen. Men krigen betydde på ingen måte slutten på rasisme og diskriminering, verken for de svarte eller chicanos. Flere sammenstøt fant sted i Los Angeles og har naturligvis blitt filmatisert, som “Sleepy Lagoon Case” i 1942 og “Zoot Suits Riots” i 1943.

Rullebladet til Los Angeles-politiet var ikke mindre svartflekket da enn på 90-tallet. Høsten 1942 ble 17 unge chicanos plutselig tiltalt av LAPD for mord. Pressen kastet seg over ofrene og framstilte dem i hardkokte vendinger som gjennomkriminelle individer. Forhåndsdommene hvilte over saka da den ble ført januar 1943.

Reaksjoner mot rasisme

Men den ble en vekker blant chicanos i kampen mot rasismen. Ni av de tiltalte ble dømt for mord. Det haglet med protester fra chicanos og fra progressive og opprørte amerikanere. Det gjorde saka kjent fra kyst til kyst. Dermed sprakk politiplottet, og saka ble avvist “på grunn av bevisets stilling”.

Det fikk andre til å tørste etter hevn. Sommeren 1943 inntraff de såkalte Zoot Suits Riots. Los Angeles var baseby for soldater i hæren og marinen som ble skipet ut til Stillehavet eller fløyet til Europa.

Avisene flommet over av rasisme etter rettssaka og fikk soldatene til å gå berserk gjennom de spansktalende bydelene. De slo unge chicanos ned for fote, særlig var soldatene på jakt etter unge menn i dress, såkalte Zoot Suits og pomadehår: Glattslikka mekser som unndro seg krigen og knulla jentene “våre” mens vi var ute og sloss.

LAPD sto ikke bare og så på; politifolk var i høyeste grad innblandet. Det skjedde i LA, i San Diego, i Chicago og Detroit og i Harlem. Noen ganger var ofrene chicanos, andre ganger svarte eller filippinere, mens japanere allerede var satt i interneringsleire.

Branceros

Krigshysteriet ga fullt utløp for rasismen samtidig som industrien hentet inn tusenvis av arbeidere fra Mexico for å fylle opp mangelen på arbeidskraft.

Landbruksdepartementet sto som ansvarlig arbeidsgiver i de såkalte bracero-programmet  hvor agrobusinessen kunne kontraktere landarbeidere, braceros. Fra 1942 til 1947 ble det importert 220.000 braceros til USA.

Ordningen besto etter krigen. Det var et gunstig tilskudd for de store matvareprodusentene i California og Sørvest., under departementets beskyttelse.

På 50-tallet ble det et år importert 450.000 braceros. Til å begynne med var ordninga slik at arbeiderne ble sendt tilbake til Mexico etter sesongen, men veksten i næringa gjorde at stadig flere ble.

Landbruksdepartemenet godtok i det stille at betalinga gjerne lå under minimumslønna og at braceros ble nektet retten til å fagorganisere seg. I stedet satte bransjen opp chicanos mot importarbeiderne fra Mexico gjennom å slåss om jobber og lønn som om John Steinbeck hadde skrevet et nytt kapittel av “Vredens druer”.

Urolighetene fikk regjeringa til å sette i verk “Operation Wetback”, en ny runde med deportasjoner av chicanos og meksikanere. I løpet av åra 1955-56 ble to millioner sendt ut av landet til Mexico, og som på 50-tallet, fulgte arbeideraktivister med på lasset.

De ble skyflet ut av McCarthismen og ledsaget av anklager om å være skyld i de økonomiske og sosiale problemene som kom på begynnelsen av 50-tallet.

På den andre sida av grensa vokste derimot det sosiale trykket fra USAs og borgerskapets utbytting av Mexico. Det tvang flere over Río Grande – Río Bravo og var innledninga på en av de største migrasjonsbølgene i USAs historie.

Begrepet “illegale utlendinger” (illegal aliens) dukket opp.

I 1978 hadde chicanos og den meksikanske innvandringa passert ti millioner innbyggere. 85 prosent var fremdeles konsentrert i Sørvest, og et flertall er født i USA.

Kjerneområdene er New Mexico og Colorado, men de demografiske nedtegnelsene viser at chicanos er i flertall eller nær flertall i hele beltet langs grensa til Mexico med en sterk konsentrasjon i Río Grande-dalen i Texas.

Fattigdom og helse

Spansk er fortsatt morsmålet. Selv i en liten moderne by som McAllan i Texas, tvers overfor Reynosa i Mexico, fins det dype språklige skiller mellom byens opprinnelige befolkning og “tilveksten” som kom fra frihandelsøkonomien.

Spansk er blitt bevart selv i tider med hard språklig undertrykking knyttet til både videreutdanning og arbeid. Ved folketellinga i 1970 oppga 91 prosent av chicanos av de hadde spansk som morsmål.

Den språklige undertrykkinga har vært en del av den nasjonale undertrykkinga av chicanos og er det fremdeles i den oppheta debatten som går i flere delstater om å likestille engelsk og spansk, eller i der minste å gi spansk offentlig status.

I New Mexico var 111 av 133 skoler spanske i 1876, tolv var to-språklige og ti var engelske. I dag er engelsk dominerende i delstatenes skolevesen.

Undertrykkinga lot seg avlese i øvrig tilgjengelig statistikk fra 1970-tallet. Mens 40 prosent av chicano-familiene levde for under 6000 dollar i året var tallet 24 prosent for hvite. Andelen fattige familier blant chicanos lå på 29 prosent mot 12,5 prosent for hele befolkninga.

I kjerneområdet i Sørvest var fattigdommen enda mer påtakelig: 40 prosent i hele Sørvest og 50 prosent i Texas. Brownsville, tvillingby til Matamoros, i munningen av Río Grande ved Mexico-bukta, sto oppført som USAs fattigste by i den føderale statistikken.

Undertrykkinga, utbyttinga og rasismen gikk på helsa løs. Levealderen for chicanos var 56,7 år, mens den var på 67,5 år for USA som helhet. En landarbeider hadde en gjennomsnittlig levealder på 49 år, et vanlig u-landsnivå.

Barnedødeligheten lå 125 prosent høyere enn landssnittet. Drap, droger, drikk, depresjoner og diskriminering tæret på de sosiale båndene, med dype konsekvenser for kvinnene, chicanas, som i tillegg fikk den beryktede machismo på toppen av det hele.

I 1970 var 43 prosent av husholdningene blant chicanos i California eneforsørgende kvinner. I Los Angeles ble det utført tvangssterilisering av chicanas langt inn på 70-tallet, under trusler om deportasjon eller ved å undertegne uforståelige dokumenter på engelsk.

Det var flere chicanas ute i lønnet arbeid enn blant amerikanske kvinner i sin alminnelighet. I California var over halvparten av kvinnene ute i lønnsarbeid, på de aller dårligste lønningene og i helsekrevende jobber på jordene, på fiskefabrikkene eller i tekstilindustrien.

Slik var situasjonen da chicano-bevegelsen vokste fram på 60-tallet og fikk vind i seilene gjennom 70-tallet.

PeterM

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *