Landrøveri og vredens druer

Klassekampen 20. September 1996
Klassekampen 20. September 1996

Parallelt med undertrykkinga av chicano-nasjonen går det en historie om motstand og kamp fra landsbygda og gruvene til storbyenes indre bydeler.

Denne artikkelen er del 5 av en serie på seks, som jeg publiserte i Klassekanpen i august og september 1996.

Anneketeringa av Sørvest møtte motstand før den formelle undertegninga av Guadalupe Hidalgo-avtalen om overføringa til USA ble signert i februar 1848. I 1847 dro et opprør over Nuevo México, ledet av den gamle kirkeopprøreren José António Martínez og leilendingen Pablo Montoya.

Den nye guvernøren Charles Bent ble tatt til fange og henrettet. Det førte til at opprørernes hovedkvarter, byen Taos, ble beleiret og nedkjempet. Vel 150 ble drept i kampene; 30 ble henrettet etter Taos’ fall.

Hendelsen ble symbolet på tretti år med motstand i de annekterte områdene. Et opprør ble ledet av legendariske Juan Cortina, en godseiersønn fra Brownsville i Texas.

En dag i 1858 reddet han en chicano fra å bli slått ihjel av en marshall. Cortina plasserte et skudd i skulderen på lovens mann og fikk et oppbud av Texas Rangers etter seg.

Cortina samlet en styrke i åsene over Río Grande og startet kampen. I september 1859 inntok han sågar Brownsville, strøk det amerikanske flagget av masta og heiste Mexicos trikolore.

I flere år holdt Corina og hans Las Águilas Negras (De svarte ørner) kontrollen over området til Río Grande City. De krevde at USA overholdt forpliktelsene sine om rettigheter til chicanos i henhold til Guadalupe Hidalgo-avtalen. Cortina ble til slutt jaget over grensa av kavaleriet til Robert E. Lee, sørstatsgeneralen.

Men krigen mellom chicanos og amerikanske landrøvere tok ikke slutt. I 1877 gjorde innbyggerne i El Paso opprør mot hvite forretningsmenn som la beslag på saltforekomstene ved byen. Hæren ble sendt inn. Under Colfax Land War sloss chicanos og indianere sammen mot det mafiøse forretningssyndikatet Santa Fé Ring.

1876-77 raste Lincoln County War mot de samme jordspekulantene.

Jernbaneselskapene

Opprørerne, og ikke minst den brutale undertrykkinga og myndighetenes beskyttelse av gangstere, førte til at det ble dannet hemmelige aksjonsgrupper mot den ulovlige inngjerdinga av allmenne beitemarker. Las Gorras Blancas (De hvite luene) tok opp kampen mot rancheiernes monopolisering av vannsressursene.

Organisasjonen hadde rundt 1500 medlemmer og opprettet forbindelse med Knights of Labor, den første fagbevegelsen i USA, i kampen mot jernbaneselskapene som ranet til seg land.

I New Mexico aksjonerte La Mano Negra (Den svarte hånda) mot jernbaneselskapene. Las Gorras Blanca besto til 1891.

På 1800-tallet vokste det fram et proletariat blant chicanos, en ny klasse av gruvearbeidere, jernbaneslusker og landarbeidere. Den første arbeidergruppa ble kalt Las Caballeros de Labor. De krevde likelønn og avskaffelse av “Mexicio-lønninger” og kjempet mot jernbaneselskapenes røveri av 60 millioner hektar land.

Organisasjonen ble dannet på grunn av de reaksjonære holdningene overfor chicanos blant mange fagforeningsbyråkrater i Knights of Labor. I mange tilfeller ble chicanos nektet å organisere seg.

De store gruvestreikene i 1903-04 brakte kampen blant chicanos i forgrunnen. Arbeiderne gikk først til streik i koppergruvene i Clifton-Morenci i Arizona, men spredte seg etter hvert til Bisbee. Nasjonalgarden ble satt inn for å kvele streiken da den smittet over til Pacific Electric Railway og Los Angeles Railway.

Arbeider- og fagbevegelsen

Ved skiftet til 1900-tallet hadde arbeiderbevegelsen vokst og sosialistiske og antiimperialistiske tanker spredt seg blant chicanos. Allerede i 1894 dukket avisa “El Gato” (Katta) opp i Santa Fé og manet til oppgjør mot den imperialistiske utbyttinga av Sørvest.

I 1915 forfattet en gruppe revolusjonære sosialister i Texas “El Plan de San Diego” hvor de tok til orde for “uavhengighet og løsrivelse for statene som grenser opp til Mexico” (Texas, New Mexico, Arizona, Colorado og Sør-California). De gikk samtidig inn for en uavhengig svart stat i The Deep South.

Flere chicano-ledere var med da det anarko-syndikalistiske Industrial Workers of the World (IWW) holdt sin første kongress i 1905. I salen satt Lucía González de Parsons (Lucy Parsons) som ledet støttearbeidet for Haymarket-martyrene i kampen for åttetimersdagen.

IWW organiserte landarbeidere i Sørvest og samme år kom avisa “El Defensor del Obrero” (Arbeiderens forsvarer) ut i Laredo i Texas og propaganderte for sosialisme.

Socialist Party spredte sin avis, “The Rebel”, men bare på engelsk, selv om F.A. Hernández ledet partiets Land League of America med over tusen medlemmer. De sloss for land til de fattige.

Derimot dukker det opp en rekke aviser på spansk i Sørvest.. “Punto Rojo” (Rødt punkt), ”La Lucha de clases” (Klassekampen), “El Amigo del Pueblo” (Folkevennen). De la et politisk grunnlag for den revolusjonære politikeren Ricardo Flores Magón.

Magón sloss mot diktatoren Díaz og stiftet Partido Liberal Mexicano (PLM). I 1904 ble Magón sendt i eksil og organiserte PLM i Sørvest til støtte for den meksikanske revolusjonen som var i emning, blant annet gjennom avisa “Regeneración” (Regenerasjon).

Det førte til at Magón ble arrestert av amerikanske myndigheter i 1911. Han ble drept av en fangevokter etter 11 års fangenskap.

Streikekamp

I 1914 kom den berømte streiken i Ludlow i Colorado. Ni tusen la ned arbeidet ved Rockefeller-selskapet  Colorado Fuel and Iron Company. De var italienske og slaviske innvandrere og chicanos.

De krevde fagforening, høyere lønn, sikkerhet i gruvene og bedre arbeidsforhold. Det var ikke Rockefeller-ledelsen villig til å gi. I stedet beordret de hjelp fra statsmilitsen og hyret inn egne leiesoldater. Sammen åpnet de ild mot teltleiren på gruveområdet. Tretten ble drept i det som ble kjent som Ludlow-massakren.

Arbeiderne tok til våpen og forsvarte seg mot Rockefellers leiemordere til streiken var vunnet.

På 1920- og 30-tallet  flyttet tyngdepunktet i streikene blant chicanos seg fra Sørvest og Midvesten til Californias åkre. Der sto den kommunistleda organisasjonen Cannery and Agricultural Workers Industrial Union (CAWIU) sterkt.

Gjennon vredens druer ledet CAWIU flere avgjørende streiker, som El Monte Berry-streiken i 1933 og Corcoran Cotton-streiken i oktober 1935.

15.000 arbeidere i Corcoran sa nei til ytterligere lønnskutt.

Etter streikemøtet i Visalia gikk bomullseierne til angrep og skjøt ned og drepte Delfino Dávila og Dolores Hernández. Deretter arresterte politiet 17 streikeledere, mens morderne gikk fri. En annen hard streik i San Antonio i 1938, ble ledet av kommunisten Emma Tenayucca fram til seier.

Chicano-organisering

Chicanos ble imidlertid hele tida konfrontert med rasismen innen fagbevegelsen. I visse tilfeller ble chicanos nektet organisering. På 1920-tallet var det derfor et nytt behov for å organisere seg selv.

Flere fagbevegelser dukket opp. Confederación de Uniones Obreras Mexicanas (CUOM) ble dannet i Los Angeles i 1927 for å kjempe for likelønn og mot diskriminering. CUOM fikk 3000 medlemmer i tjue avdelinger.

Confederación de Uniones de Campesinos y Obreros Mexicanos (CUCOM) vokste nærmest ut av den viktige Imperial Valley Canataloupe-streiken i 1928 som førte til at en rekke streikeledere ble deportert.

Organiseringa av arbeiderklassen hadde sine politiske avleggere. I oktober 1935 møtte representantene for fagbevegelsen og sosiale støtteorganisasjoner hverandre i San Antonio i Texas for å danne Convención Constitutiva por Derechos Mexicanos de Texas i kampen for nasjonale rettigheter blant meksikanere i The Lone Star State.

En representant for Kommunistpartiet (CPUSA) deltok for å gi støtte til kravene og støtte til eventuell løsrivelse av områdene.

Dessverre hadde CPUSA lite å vise til av revolusjonær praksis overfor chicanos på 30-tallet. Avisa “The Worker” kom utelukkende ut på engelsk, selv i Sørvest, og partiet sto ikke akkurat på barrikadene i det nasjonale spørsmålet inntil det forsvant på 50-tallet.

McCarthy slo også til mot den nasjonale chicano-bevegelsen som overlevde bare i form av relativt små borgerrettighetsorganisasjoner, slik som blant afroamerikanerne. Hit hører American G.I. Forum av krigsveteraner, Mexican-American Political Association (Mapa) og Community Service Organization i California.

Likevel fant en av de mer kjente streikene sted på 50-tallet, Empire Zinc-streiken i Silver City i New Mexico i 1951. Streikekampen ligger til grunn for filmen “Salt of the Earth”.

Aztlán, chicano-nasjonens land

Det nye oppsvinget for chicano-bevegelsen kom først på midten av 60-tallet, med kampen mot USAs krigføring i Indokina, den antikoloniale og antiimperialistiske solidariteten med Latin-Amerika og Afrika, og med framveksten av den militante kampen blant afroamerikanere over hele USA.

Det viktigste grunnlaget var likevel de faktiske forholdene for den spansktalende nasjonen; den sosio-økonomiske situasjonen, politivolden, massedeporteringene og rasismen og diskrimineringa på nær sagt alle områder.

Kampen fikk raskt et militant uttrykk i form av Alianza Federál de Mercedes (AFM) som ble ledet av Reies López Tijerina, en skikkelse som hadde mange av sine like i Black Panthers.

AFM ble dannet i 1963 med mål om å ta tilbake land som var tatt fra chicanos. De ville dele ut land til fattigfolk som fremdeles ble skyflet vekk fra sine jordlapper av institusjoner som Forest Service.

AFM kom ingen vei gjennom de lovlige kanalene selv med 50.000 medlemmer i ryggen. Dermed sendte AFM ut en proklamasjon i New Mexico med tre komprimerte bud.

“USA har ingen rett på New Mexico”, “Alle spanske og indianske pueblos er fri for alltid” og Emiliano Zapatas gamle kamprop: “Tierra y Libertad”, jord og frihet!

AFM gikk til aksjon. I oktober 1966 okkuperte 350 alianzas en nasjonalpark og erklærte den for frigjort land. De gjorde det i sine forfedres navn, de som hadde blitt  frastjålet jorda si.

Staten rykket inn som alltid før med makt og vold, og lederne ble arrestert under stor ståhei. Tijerina fikk med seg tjue væpnede menn og inntok rettsbygninga i Tierra Amarilla for å arrestere påtalemyndigheten i distriktet som var ansvarlig for politiovergrepene.

Det klarte de ikke, men Tijerina kom seg unna politiet med to advokater som gisler. Svaret kom umiddelbart i form av den største militære operasjonen i New Mexico etter krigene med Mexico.

Klappjakten på Tijerina førte til at hundrevis av chicanos ble internert inntil Tijerina overga seg som en helt for lokalbefolkninga.

AFM hadde sitt opphav i kjerneområdene, men i byene dukket det opp nye politiske organisasjoner som tok farge av Black Panthers og den kubanske revolusjonens kultfigur Ché Guevara.

Det var Brown Berets og Black Berets. Den siste ble dannet i Albuquerque i New Mexico, og satte fram et program i tolv punkter om “sjølbestemmelse og frigjøring for alle chicanos i USA” og “samfunnskontroll over våre institusjoner og våre landområder”.

De støttet kampene til landsarbeiderne og marsjerte mot USA-imperialismen under paroler om “USA ut av Vietnam, Latin-Amerika og Aztlán”.

Chicano-nasjonen hadde fått et navn på sitt land, Aztlán.

Arbeidere og studenter

I likhet med Black Panther Party trente Black Berets sjølforsvar mot politivolden og likvidasjonsforsøkene fra FBI under J. Edgar Hoovers Cointelpro (Counterintelligence Programme). De hadde væpnet kamp om nødvendig på programmet, og hadde en klar antikapitalistisk profil.

Det politiske oppsvinget ryddet mark for La Raza Unida Party (LRUP). Masseorganisasjonen ble ledet av José Angel Gutiérrez og hadde røtter sør i Texas.

LRUP ville at chicanos skulle bryte sine bånd til Demokratene som hadde vunnet de fleste chicano-stemmene under Franklin D. Roosevelts New Deal på 30-tallet.

LRUP fikk kjappt 100.000 registrerte medlemmer og sympatisører.

LRUP la seg på samme strategi som den svart borgerettighetsbevegelsen med å registrere velgere og få chicanos til å stille i lokalvalgene. Men partiet, eller bevegelsen, var preget av linjekamper.

Det fantes en borgerlig fraksjon av forretningsfolk som nøyde seg med å mobilisere en velgerskare bak sine egne lokale interesser i valg. Lenger strakk ikke fortolkninga av LRUPs krav om sjølstyre for chicanos seg.

Men LRUP huset også en revolusjonær og antiimperialistisk fraksjon som la helt andre ting i begrepet. Etter to dager med intens debatt på LRUPs kongress i El Paso i Texas, gikk et flertall av de to tusen delegatene inn for å forkaste valgstrategien.

Like etter vedtok LRUP et program som ble innledet slik: “LRUP erklærer folk i La Raza for for å være en nasjon innenfor en nasjon med rett og forpliktelser til å kjempe for sjølbestemmelse.”

Dermed var forbindelsene mellom LRUP og den radikale studentbevegelsen smidd. Studenter i East Los Angeles gikk til streik i 1968 mot diskriminering. Det la grunnsteinen for flere student- og ungdomsorganisasjoner, som Movimiento Estudiantil Chicano de Aztlán (MEChAs), Mexican-American Youth Organization (Mayo) og United Mexican-American Students (Umas).

Chicanos var aktiv med i Third World Liberation Front på California-universitetet i Berkeley, og derfra til universiteter og høyskoler i Colorado, Texas og New Mexico. Da student- og ungdomsbevegelsene samlet  seg i Denver i Colorado i 1969, kom de opp med en Plan de Aztlán for “en autonom og fri nasjon”.

Chicanos ble en aktiv del av Vietnam-bevegelsen med utgangspunkt i East Los Angeles. De hadde grunn til det. Chicanos utgjorde bare tre prosent av befolkninga i USA, men hadde tjue prosent av soldatene på fronten i Vietnam.

På antikrigsmønstringa i East Los Angeles i august 1970 toget 25.000 demonstranter til slagordene “Raza Sí, Guerra No” (Chicanos ja, nei til krig), ledsaget av “Raza Sí, Guerra Aquí” (Chicanos ja, krig her!).

Politiet gikk til angrep og drepte tre chicanos, deriblant journalisten Rúben Salazar. Det utløste daglige tumulter som varte ut i september da 300.000 chicanos og meksikanere samlet seg på Mexicos uavhengighetsdag 16. september for å kreve Chicano Power og for å minnes Salazar.

Chicano Power

Den nye politiske bevegelsen deltok i streikestøtte og organisering blant land- og industriarbeidere. I 1965 sluttet chicano-arbeidere seg til en streik som filippinske arbeidere startet i Delano i California.

Bak streieken sto United Farm Workers Organizing Committee. Som seinere ble til United Farm Workers Union (UFWU) og gjorde César Chávez til et husholdningsnavn i USA.

Landarbeiderne fikk ikke bare politi og leiemordere på nakken; de havnet svært ofte i konflikt med Teamsters, det mafiastyrte transportarbeiderforbundet til Jimmy Hoffa.

Dette var en kamp som krevde liv og som ledet til massearrestasjoner og massedeportasjoner, selv av folk med amerikansk statsborgerskap. Men retten til å organisere seg vant fram.

Tekstilarbeiderne på Farah i El Paso i Texas sloss i to år (1972-74) før de fikk organisert 4000 arbeidere. I 1973 var møbelarbeiderne i Los Angeles ute i samme ærend.

Men entusiasmen i ledelsen i den største fagbevegelsen i USA, AFL-CIO, for kampen blant chicanos, var ikke direkte påtrengende høy. Også der ble det skumlet om at Chávez og andre chicano-leder var kommunister – og kampen mot kommunister var AFL-CIO-bossen Lane Kirklanes viktigste kampoppgave.

I disse streikene fikk arbeiderne støtte fra MEChAs og andre student- og ungdomsorganisasjoner og fra LRUP. Hundrevis av studenter satt fengslet i Coachella Valley for å ha støttet landarbeiderne, igjen ble hundrevis buret inn for å støtte Farah-streiken og papirarbeiderstreiken på Dasco i Oakland i California.

I kampen ble maoistorganisasjonen August 29th Movement født.

PeterM

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *