Chicanos blir en eksilnasjon

Klassekampen, 6. September 1996
Klassekampen, 6. September 1996

De meksikanske innbyggerne og innvandrerne utviklet en egen nasjonalitet da den økonomiske utviklinga i Sørvest brøyt de føydale båndene fra den spanske kolonitida.

Denne artikkelen er del 3 av en serie på seks, som jeg publiserte i Klassekanpen i august og september 1996.

De omfattende omveltningene i Sørvest i det halve århundret som fulgte den amerikanske annekteringa, smidde sammen en nasjon av chicanos som hadde en felles historie knyttet til et felles område for en befolkning med et stabilt økonomisk samkvem og med kulturelle og språklige bånd.

Men det var en nasjon som ble sterkt formet av undertrykkinga  som gjorde alt for å slite i stykker de nasjonale og klassemessige  båndene innad i nasjonen.

Texas ble tatt opp i USA som slavestat og gikk inn på Konføderasjonens side i borgerkrigen. Territoriene New Mexico og Arizona var juridisk åpne for slaveri selv om det ikke var utbredt.

California ble tatt opp som delstat uten slaveri.

Langs skinnene

Ved slutten av borgerkrigen, og ikke minst som følge av jernbaneutbygginga i 1870-åra, ble det fart i den kapitalistiske ekspansjonen i Sørvest.

Utviklinga gikk raskest i den nordlige delen av California som var åsted for gullrushet 1849-52 og påfølgende innrykk av innvandrere på jakt etter rikdom, levende beskrevet gjennom Robert og Arvid i “Innvandrerne” av den svenske forfatteren Vilhelm Moberg.

Den første transkontinentale jernbanen sto ferdig i 1869 og bandt sammen markedene i Midvesten og på østkysten med Californias produkter.

Toget kom til New Mexico på 1870-tallet. De første rutene gikk ut fra Denver i Colorado og gikk sørover gjennom New Mexico over Las Vegas i Nevada (ikke byen som først vokste fram med  kasinoet til gangsteren Bugsy Siegel, med støtte fra mafiaens “finansminister” Meyer Lansky, og med utbygginga av Boulder-dammen  i Colorado), Albuquerque i New Mexico, Santa Fé og til grensebyen El Paso i Texas, tvillingby til Ciudad Juárez i Mexico.

I 1885 gikk det linjer på tvers som knyttet Colorado, New Mexico, Arizona og det sørlige California sammen.

Andre linjer åpnet markedene til øst langs de gamle tråkkene fra Sørvest.

Mye ull

Det ga grobunn for en gryende industrialisering i Sørvest utover gruvesdrift som var den første store virksomheten. Kopperproduksjonen i Arizona steig fra 400 tonn i 1874 til 416.000 tonn i 1929.

I løpet av 1870-tallet ble Sørvest USAs senter for sauavl med tekstilindustri. I 1860 ble det produsert 250 tonn ull; i 1880 to tusen tonn. Sørvest ble åpnet, isolasjonen østover ble brutt. Sørvest ble helt og holdent innlemmet i USA,

Ved inngangen til 1900-tallet bodde det om lag 200.000 chicanos i Sørvest. De var konsentrert på et område som strakk seg fra den sørvestre delen av Texas, vestover til New Mexico, den sørlige delen av Colorado, Arizona og den sørlige delen av California.

Der hadde de hatt røtter i trehundre år, med spansk som språk og en kultur sammensatt  av denne spansk-meksikanske og indianske arven og påvirkninga fra den anglo-amerikanske ekspansjonen, i større eller mindre grad.

Å forme chicanos til en distinkt nasjon krevde en slutt på den økonomiske føydalismen i Sørvest, utviklinga av nye klasser blant chicanos og den harde undertrykkinga.

Chicano-nasjonaliteten

Før USAs annektering lå de spanske bosettingene spredt og med relativt liten kommunikasjon mellom dem. Det var framveksten av en meksikansk handelsstand som trakk området inn i en nasjonalstat etter fransk modell.

Framveksten av en chicano-nasjon på slutten av 1800-tallet hadde sine særtrekk, men fulgte kjente historiske trekk fra andre nasjoner innenfor en flernasjonal stat.

Den anglo-amerikanske utviklinga fulgte to samtidige, men motsetningsfylte spor. På den ene sida ble Sørvest omformet på en måte for å kvitte seg seg med områdenes meksikanske karakter, gjennom omfattende drap og enda større tjueri av eiendom.

Den føderale regjeringa i Washington oppmuntret til en omfattende innvandring og kolonisering av Texas og California, og økonomien i disse statene ble umiddelbart integrert i resten av landet.

På den andre sida la dette, inkludert forfølgelsen, grunnlaget for at meksikanerne ble chicanos. Deres bosettinger ble knyttet sammen som følge av den økonomiske utviklinga og som vern mot overgrepene som i høy grad bidro til å presse folk sammen på et mindre område enn det som var deres opprinnelige land, særlig i Texas og California. I Arizona og New Mexico hvor de var i flertall, lever de som et kolonisert folk.

Den gryende USA-imperialismen strammet grepet om Mexico. Amerikanske investeringer kontrollerte store deler av landets økonomi og dersom det kom til politisk eller sosial uro eller uoverensstemmelser med den meksikanske regjeringa, gikk amerikanske soldater inn.

Ruineringa av millioner av meksikanske bønder sendte mange nordover, over grensa til Sørvest. Det var den første innvandringsbølgen til USA etter annekteringa, fra republikken Texas i 1836 til det det siste oppkjøpet av land og grensereguleringa gjennom den såkalte Gadsen Purchase i 1853.

Plyndreren Díaz

Den meksikanske revolusjonen i 1910 var rettet mot utbyttinga av meksikanske bønder under slagordet til den revolusjonære bondelederen Emiliano Zapata, Tierra y Libertad (Jord og frihet) og til dels mot yanqui imperialismo (yankee-imperialsmen) selv om den gamle kvegtjuven fra nord, Francisco “Pancho” Villa, aldri hadde et helt ryddig forhold til USA. Han var en tid i tjeneste hos general Pershing.

Men framvesten av imperialismen og den revolusjonære motstanden mot den, førte til nye sider ved den nasjonale undertrykkinga av chicanos i Sørvest. Rasismen flommet over den spansketalende befolkninga i den ene kampanjen etter den andre. Arbeiderklassen ble en pariakaste blant anglo-amerikanske arbeidere.

I 1844 ble Porfirio Díaz president i Mexico. Diaz-diktaturet la Mexico åpent  for amerikansk økonomi og politisk innflytelse på en måte som fikk nåværende (1996) president Ernesto Zedillo de León til å ville revurdere historia til det såkalte “Porfiratet” mens han ennå var en undervisningsbyråkrat under president Carlos Salinas Gortari. Sammenlikningene til dagens meksikanske utsalgspolitikk ble for påfallende i et land hvor en kan “reise fram og tilbake i tid”, ifølge forfatteren Alejo Carpentier.

Díaz fikk sine medaljer av de meksikanske storgodseierne og utenlandsk imperialisme som begge ryddet fellesjord for småbønder og deres ejidos (allmenning) slik indianerne i sin tid ble ryddet bort av de spanske kolonisatorene.

Mexico ble lagt i gjeldslenker, og utenlandske selskaper stakk avgårde med landets verdier.

I 1911 ble de amerikanske gruveinteressene i Mexico anslått til 223 millioner dollar og de britiske til 44 millioner dollar. Det meksikanske eierskapet var nærmest ikke-eksisterende; langt mindre enn hva storkapitalister som Randolph Hearst, Meyer Guggenheim og John D. Rockefeller satt på hver for seg.

Jord og frihet

Da november måned inntraff i 1910, var landet modent for den første store revolusjonen i det 20. århundre om en ikke tillegger hendelsen i Russland i 1905 tilsvarende vekt.

Den nordlige delen av Mexico som grenser opp til Sørvest, hadde store betydning for den lange og blodige kampen som utspant seg. Om lag en million mennesker ble drept av en befolkning på femten millioner.

Tilstrømninga til grensetrøkene i USA økte gjennom fattigdom og under hele den gryende revolusjonsprosessen og i de ti årene som borgerkrigen fortsatte

Innvandringa falt sammen med det økonomiske oppsvinget i Sørvest, i gruvevirksomheten, i ranching og i bomullindustrien og annen jordbruksproduksjon.

Det var flust med arbeid, og i 1902 satte den føderale regjeringa i verk nye bosettingsprosjekter med tilgang til jord og vanning. Ny mark ble ryddet for frukthager, grønnsaksåkre og bomullsfelt over hele Texas.

Chicanos og immigrantene fra Mexico utgjorde åtti prosent av arbeidskrafta i jordbruket, nitti prosent av jernbanesluskene og seksti prosent av gruvearbeiderne i hele denne delen av Vesten.

Da Depresjonen med stor D slo inn i 1929 og begynnelsen av 30-tallet, var det 400.000 chicanos og meksikanere migrasjonsarbeidere bare i Texas som dro ut og inn av delstaten.

Innvandring

Den overveiende delen – opp til 90 prosent – av meksikanerne slo seg ned i grensestrøka hvor chicano-befolkninga bodde og hvor de fant et språklig og kulturelt fellesskap, om ikke de beste arbeidsmulighetene. Det skyldtes også at amerikanske myndigheter behandlet meksikanerne og chicanos likt; det begrenset mulighetene for å slå seg ned permanent i andre områder, men førte også til at de nye meksikanerne ble en del av chicanos. I løpet av en-to generasjoner var forskjellene visket ut.

Den meksikanske innflyttinga hadde styrket chicanos som nasjonalitet. Befolkninga økte i de historiske områdene og styrket språk og kultur. Den spansktalende befolkninga forsvant ikke eller ble absorbert, slik det var vanlig i andre regioner med stor immigrasjon. Befolkninga vokste fra 200.000 i 1900 til 1,5 millioner i 1930.

Det fins derfor grunner til å se på den meksikanske innvandringa til USA.

Grensa mellom Mexico og USA var tydelig trukket opp på kartet, men den var diffus på mange måter helt fra annekteringa i 1848. Strømmen gikk fritt over Río Grande del Norte og var ikke mindre til California hvor Mexico hadde fått beholde Baja California, California-halvøya.

Det var regulær grensekriger og lokale opprør og bandekriger som lokket til seg litt av hvert i sortissementet av mors ikke beste barn, råmateriale for mang en stereotyp Hollywood-scene.

Opprørerne krysset grensa i tre tiår etter annekteringa og blusset opp igjen regelmessig fra 1908 til 1925. og hvor meksikanere og amerikanere, offisielle og uoffisielle, skiftet side på løpende bånd, akkurat som Pancho Villa.

“Midlertidig kontroll”

“Ingen meksikaner er i virkeligheten en ‘immigrant’ i Sørvest. Nøkkelen til denne distinksjonen er å finne i karakteren til ‘grensa’ som skiller Mexico fra USA – en av de mest urealistiske grensene som er å finne på den vestlige halvkule,” skrev Carey McWiiliams i “North from Mexico” (Greenwood Press, New York, 1968) som om det skulle ha vært da boka kom eller i dag.

Innvandringa skjedde på erobret, okkupert og annektert område, noe Mexico aldri helt ut har forsonet seg med. Det har gjort landets historie farlig i den politiske kampen helt fram til i dag (1996) hvor subcomandante Marcos og Nafta-avtalen fra 1. januar 1994 viser hele spennet.

Økonomisk er sentrer rundt paragraf 21 i grunnloven om kontrollen over landets naturressurser, en paragraf som faren til den meksikanske opposisjonslederen Cuauhtémoc Cárdenes, president og general Lazaro Cárdenas, fikk innført under en krigstruende dragkamp med USA i 1938.

Da ble Díaz kastet ut av historia helt fram til Salinas og Zedillo igjen hentet ham tilbake, for å følge Carpentiers utlegninger om historias strøm i “Vårofferet”.

Så seint som i 1943 var de avståtte områdene fra Guadalupe Hidalgo-avtalen i 1849, avmerket i meksikanske skoleatlas med “territorier under midlertidig kontroll av USA,” ifølge McWilliams.

Hvert bynavn hadde sin historiske klang: Santa Fé, El Paso, San António, Laredo. Selv statene New Mexico, Nuevo México, Arizona, Colorado.

Innvandringa fra Mexico satte i gang en kjedereaksjon. Selv om 90 prosent slo seg ned i chicano-strøk langs grensa i Sørvest, begynte andre å dra ut av området, til Midvesten og andre deler av landet i 1916. Mange fikk jobb som lavlønte arbeidere på sukkerbeteåkrene i Michigan, den “tyske” delstaten” Wisconsin, den “norske” delstaten” Minnesota og i Midvesten.

Andre ble jernbanearbeidere eller fikk jobb i krigsindustrien under 1. verdenskrig. Industribyene Chicago i Illinois, Detroit i Michigan, Gary i Indiana, St. Louis i Missouri, Kansas City og Pittsburgh i Pennsylvania fikk sine spansktalende bydeler.

I 1928 bodde det 20.000 mex-chicanos i Abraham Lincoln-delstaten Illinois, helt nederst på den sosiale rangstigen med hensyn til arbeid, lønn, boforhold i deres barrios, utdanning og helse.

De hadde ikke den “beskyttelsen” som i Sørvest eller som den svarte befolkninga hadde organisert i sine samfunn.

Krig til 1925

Krigshandlingene 1908-25 skjerpet undertrykkinga av chicanos over hele USA. Revolusjonen truet med å spre seg over grensa til New Mexico samtidig med at den amerikanske hæren var opptatt med å sikre sin innflytelse i de tidligere spanske koloniene etter de imperialistiske felttogene mot Filippinene og Cuba.

De revolusjonære drønnene fra Russland og framveksten av den kommunistiske internasjonalen og den internasjonale arbeiderbevegelsen, med mange av sine viktigste institusjoner i USA, skremte borgerskapet. Det var krigsliknende tilstander i grensestrøkene. Opp mot 5000 personer ble drept i disse åra.

“Drapet på meksikanere (…) i grensestrøkene i løpet av disse åra, er nesten ikke til å tro (…) Noen rangers har degenerert til vanlige mordere. Det er ingen straff for drapene, for ingen jury langs grensa vil noen gang dømme en hvit mann for å skyte en meksikaner (…)  Å lese rapportene til Secret Service får deg til å føle at det nærmest er åpen jaktsesong på meksikanere langs grensa,” gjengir McWilliams fra en artikkel i et amerikansk tidsskrift.

New York Times skrev i november 1922 på lederplass at “drap på meksikanere uten provokasjoner er så vanlig at det passerer nesten uten oppmerksomhet.” Avisas tillegg “uten provokasjoner” viser hvor lav selv den etablerte terskelen var.

Tidligere i 1996 meldte Reuters om at omtrent 3200 innvandrere hadde dødd på grensa mellom Texas og Mexico mellom 1985 og 1994. De fleste hadde druknet i Río Grande, ifølge en rapport fra innvandrersenteret ved universitetet i Houston i Texas.

Svært mange har blitt regelrett myrdet, for eksempel kjørt ned av fulle ungdommer på jakt etter wetbacks i pickup’er på Intertstate-veiene om natta. De fleste av ofrene blir aldri identifisert og gravlagt i landsbyer på den amerikanske sida av grensa.

PeterM

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *