Ny utvikling i Burkina Faso
Siden kaptein Ibrahim Traoré kom til makten, har Burkina Faso gjort et strategisk skifte i forvaltningen av sine naturressurser, både med kompradorer og utenlandske selskaper. President Traorés tale i FN vekket til live minnene av president Thomas Sankara som ble myrdet i oktober 1987 av den tidligere kolonimaktas mann, Blaise Compaoré.
Mali, Niger og Burkina Faso har dannet Sahel-alliansen og kvittet seg med franske soldater og fransk innflytelse.
Dette har skapt ringvirkninger i Vest-Afrika og gir gjenlyd av pan-afrikansk antiimperialisme og en reorientering av geopolitiske allianser over Afrika. USAs Donald Trump røpet i et møte i Det ovale rom i 2017 at han på Afrika som en samling “shithole countries” som han ikke ville ha noen innvnadring fra. Intet tyder foreløpig på at dette har endret seg med anklager om folkemord på hvite i Sør-Afrika. Det blir dermed opp til å holde fortet til den europeiske nykolonialismen. Det har president Emmanuel Macron store vansker med.
“Våre naturressurser”
I sin nyttårstale varslet Burkina Fasos president, kaptein Ibrahim Traoré (37), at landet ville ta kontroll over sine naturressurser. Det har ikke skjedd siden franske tropper trengte inn i området under “Kappløpet om Afrika” (Scramble of Africa) på begynnelsen av 1890-tallet og gjorde det til sitt protektorat (!) i 1896. Traoré uttalte seg som om det allerede har skjedd med hensyn til gull, sølv og kopper.
“En ny æra har begynt, en æra der suverenitet, åpenhet og økonomiske fordeler for alle er avgjørende,” skriver nettstedet La Nouvelle du Continent og erklærte at “årene er forbi “da gruvedrift bare kom en håndfull lokale og utenlandske aktører til gode.“
Traoré vil opprette en strategisk gullreserve for å stabilisere valutaen, sikre internasjonal handel og redusere landets økonomiske avhengighet. Strategien innebærer offisielt “en sterk forpliktelse til rettferdig omfordeling ved å fremme lokal bearbeiding av ressurser, styrke kontrollmekanismer og sikre større ansvarlighet med mål å gjøre gull til et verktøy i kampen mot fattigdom og en drivkraft for lokale økonomier,” skriver nettstedet.
Om gull ikke var blendende i seg selv, så det har det flytt fritt og smeltet mellom grådige fingre uten innsyn for folk i næringskjeden og administrasjonen som ikke selv var direkte engasjert i virksomheten eller involvert i korrupsjonen.
Multinasjonale selskap la beslag på “løvens andel”, mens korrupsjonen havnet mellom hyenes knusende tenner. Det var knapt synlig for befolkninga, fordi de “lokale” pengene blir plassert i utlandet, på kontoer i skatteparadis og palass-adresser på den franske rivieraen eller andre luksuriøse steder i Europa, i Golfen eller i New York og Florida.
Det var trolig bare president Jean-Bédel Bokassa av Den sentralafrikanske republikk (1966-79) som trodde at den fattige befolkninga i Sahel-beltet ville føle seg beæret over han eksponerte rikdom ved at han som livstidspresident fra 1972, utropte seg til keiser Bokassa av Det sentralafrikanske keiserdømmet i 1976.
“Afrikas Napoléon” som omtalte seg som Sa Majesté Impériale, mens hans fulle tittel var Empereur de Centrafrique par la volonté du peuple Centrafricain, uni au sein du parti politique national, le Mesan (Keiser av Den sentralafrikanske republikk etter det sentralafrikanske folkets vilje, forent innenfor det nasjonale politiske partiet), var kjent for å ha drysset diamanter over franske statsledere, og president Valéry Giscard d’Estaing (1974-81) var beryktet for å ta imot.
Antiimperialistisk appell
Burkina Faso er Afrikas fjerde største gullprodusent og nummer tretten i verden, og eksporterer også kobber, mangan og sink. Traoré har erklært at han vil “gjøre gull til en drivkraft for nasjonal utvikling og ikke lenger en kilde til berikelse for noen få privilegerte”, ifølge Burkina Fasos nyhetsbyrå (L’Agence d’Information du Burkina, AIB). Det skal skje gjennom det byrået omtaler som en “flaggskipreform”: opprettelsen av Société Nationale de Participation Minière (SNPM) for “å gjenopprette statens sentrale rolle i gruvesektoren, særlig ved å kjøpe opp eiendeler som tidligere var holdt av utenlandske selskaper.”
Siden årsskiftet har han gitt ordre om en rekke initiativ innen flere økonomiske og samfunnsmessige sektorer. Han har bedt regjeringa og myndigheter i oppdrag å jakte på nasjonal ekspertise for å kunne utvinne mineraler og bearbeide ressurser lokalt og under nasjonal kontroll.
– Vi oppmuntrer til halvmekaniserte gruver, og veldig snart vil industrigruver se dagens lys takket være burkinernes handlinger, lovet han i nyttårstalen. Han oppfordrer den burkinske befolkninga til å omforme landets byer.
– Når det gjelder urbanisering, vil den burkinske befolkninga i løpet av 2025, etter en studie utført i 2024, bli tilbudt valgmuligheter for å redesigne byene våre, ifølge Traoré.
– Når disse valgene presenteres, håper vi å komme frem til et resultat som vil tillate oss å omdefinere byene våre og implementere urbanisering i tråd med gjeldende standarder. Denne dynamikken vil fortsette i 2025, og Faso Mêbo-initiativet vil også bidra til denne urbaniseringsdynamikken.
Mandag gjentok Traoré oppfordringa om å arbeide hardere for å omstille og utvikle landet.
– Burkinabeeren er anerkjent for å være en svært modig, hardtarbeidende, motstandsdyktig og uselvisk person, uttalte statssjefen, i ubestemt form entall, som til hver enkelt innbygger, under den tradisjonelle flaggheisinga ved presidentpalasset Koulouba.
Vi må doble anstrengelsene for “å kultivere verdiene og bidra slik til å utvikle landet.”
– Overalt hvor du er, enten i Afrika eller andre steder i verden, finner du burkinabeere. Det er verdiene integritet og hardt arbeid som identifiserer dem, mener Traoré, nærmest som et ekko av eller svar til vestlige lederes standardiserte selvgode egenmelding om “våre verdier”.
Her er appellen å leve opp til landets navn som erstattet kolonibetegnelsen Øvre Volta (fra elvene Den svarte, røde og hvite Volta) fra desember 1958 og deretter fra uavhengigheten i august 1960. Burkina Faso som president Thomas Sankara innførte 4. august 1984, kommer av “Burkina” fra språket mooré og betyr “oppreist” i betydninga “ærverdig”, mens “faso” kommer fra språket dyula som betyr “fedreland” eller “fars hus”, mens etterstavelsen “bé” i demonymet (et substantiv som brukes for å betegne de innfødte eller innbyggerne i et bestemt land, stat, by, region …) burkinabé, er hentet fra språket fula og betyr “kvinner eller menn”, eller “folk” som på flere afrikanske språk (baluba = luba-folket). CIAs World Fact Book bruker betegnelsen “De ærliges/ukorrumpertes menneskenes land”.
Dette er innbakt i Traorés appell og oppfordring til å forbli menn og kvinner med integritet og til å fordoble sin innsats for Burkina Faso og Sahel-konføderasjonens eller -statsalliansen (Alliance des États du Sahel, AES): Burkina Faso, Mali og Niger som ble opprettet i september 2023 og formalisert 6. juli i fjor.
Og det er en oppfordring som også er rettet utover. Imperialistene vil tvinge en av de tre statene til å forråde de andre for å unngå at AES konsoliderer seg, advarte Traoré i forbindelse med årsdagen for konføderasjonen som har skapt det franske demonymet sahélien.
https://en.wikipedia.org/wiki/Alliance_of_Sahel_States
– Vi har jobbet med dette lenge. Hver gang er det en manøver for å overbevise en stat om å forlate konføderasjonen. Og dette burde få oss til å tenke, sa Traoré, ifølge AIB. Men AES er fortsatt “på vei”, fastslo han. – Vi må være fullt ut klar over dette og fortsette å kjempe. Vi må ikke synes synd på oss selv. Tvert imot, det må styrke oss.
Brudd med ECOWAS
Nigers president, general Abdourahmane Tchiani, var ute i samme ærend i anledning årsdagen for AES. Han anklager Nigeria, det ledende landet i den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen Ecowas (Economic Community of West African States), for å samarbeide med Frankrike og USA med å støtte opp under terrorgrupper i landet og i regionen.
De tre AES-landene har brutt ut av Ecowas som Nigeria flere ganger har brukt til å intervenere i naboland og dermed styrket Nigerias posisjon i Vest-Afrika og som brohode for vestlige imperialistiske interesser.
Ecowas ble opprettet 28. mai 1975 og er nå redusert til tolv land: Nigeria, Ghana, Elfenbenskysten, Senegal, Liberia, Sierra Leone Benin, Togo, Guinea, Guinea-Bissau, Gambia og Kapp Verde.
Niger, Mali og Burkina Faso kunngjorde i en felles uttalelse 28. januar i fjor at de trakk seg ut av ECOWAS «uten forsinkelse» på grunn av Ecowas’ “inhumane sanksjoner”, meldte Deutsche Welle.
I desember møttes statssjefene i Ecowas-landa 20 for å behandle AES-landas utmelding. Senegals president, Basirou Diomaye Faye, som har blitt stadig mer kritisk til Frankrike, meddelte 8. desember at han stadig lå i forhandlinger med AES for å få dem til å forbli i Ecowas som AES som han beskrev som et sikkerhetstiltak i Sahel-regionen som strekker seg som et belte østover til Sudan.
På initiativ fra Nigerias president Bola Ahmed Tinubu gikk statssjefene inn for å reintegrere AES i løpet av en overgangsperiode på et halvt år med start 29. januar. Den løper med andre ord ut 29. juli.
Etter denne datoen er utmeldelsen irreversibel, ifølge vedtaket i Ecowas 15. desember.
https://apnews.com/article/ecowas-west-africa-touray-abuja-coups-d0aa7e956734406dd6d4be7dcfc255f8
AES har avvist forslaget, og den regionale splittelsen fortsetter, slik den skarpe tonen fra general Tchiani mer enn antyder i sin tre timer lange bannbulle på Radio-Télévision du Niger (RTN) på tre språk: hausa som er felles for Niger og Nigeria, det gamle Songhai-emiratets språk zarma som snakkes i det sørvestre Niger, inkludert hovedstaden Niamey, og kolonialistspråket fransk som gir gjenlyd i Paris.
Han anklaget Frankrike og USA, Nigeria, grenselandene Benin (Niger og Burkina Faso) og Algerie (Mali og Niger) og USA for å undergrave Niger og AES som helhet. Dette avviser naturligvis Nigeria og Ecowas-hovedkvarteret i hovedstaden Abuja, som har Gambia-diplomaten Omar Alieu Touray, tidligere FN-ambassadør og utenriksminister i perioden september 2007 til september 2009, som president fra 2022.I
Tchiani hevder at det under de omtalte Ecowas-møtene i Abuja i desember fant sted et hemmelig møte mellom nigerianeren Mohammed Mohammed og Shehu Barde, nestleder for Nigerias tidligere etterretningssjef Abubakar Rufai. Her skal representanter for Tinubu-administrasjonen, nigerier i eksil og CIA-agenter ha diskutert et mulig kupp mot Tchiani ved hjelp av opprørsgrupper, inkludert salafistiske jihadister som har sverget brorskap og troskap til al-Qa’ida eller Boko Haram.
I januar skal Benin og Elfenbenskysten og andre vestafrikanske land ha deltatt i møter i Abuja for å gjennomgå strategien. Tchiani sier ingen ting om Frankrike.
Planene skal angivelig ha gått i vasken, men sikkerhetstrusselen er likevel overhengende i Dosso, om lag 130-140 kilometer sørøst for Niamey ved grensa til Nigeria i øst og nord for grensa til Benin. Byen Dosso er knutepunkt for hovedveien mellom Zinder(Damagaram), vel 850 kilometer øst for hovedstaden, og Benin i Dosso-kongedømmet som ble styrt av Zarmakoy (“Kongen av Djarma”) i førkolonial tid. Her og i Tahoua som ligger rett for Sokoto helt nord i Nigeria, er vel hundre soldater drept de siste ukene.
Det legger press på militærstyret for å bedre sikkerheten for befolkninga som er gått kjent med Boko Harams herjinger i Nigeria og i nabolandene Tsjad og Kamerun som deler Tsjadsjøen som står i fare med å forsvinne på samme møte som Aralsjøen mellom Usbekistan og Kasakhstan og Dødehavet mellom Israel/Palestina og Jordan.
“Rom for sikkerhet”
AES har som målsetting å bli “et rom med total sikkerhet med sikte på å utnytte ressursene på riktig måte til fordel for massene,” slik Traoré ordla seg mandag, ifølge AIB. Det skjedde mens den nye AES-hymnen ble spilt for første gang ved Koulouba-palasset i Ouagadougou.
– Sahel vil ikke forbli fattig. Vi vil fortsette på vår vei. Fortsett å bygge Sahel-regionen til å bli sterk og robust, oppfordret han.
https://vocal.media/wander/capital-cities-of-africa-ouagadougou
Burkina Faso har også et alvorlig sikkerhetsproblem. Det ble forsterket da sikkerhetsapparatet til president Blaise Compaoré raknet fullstendig da presidenten ble fordrevet fra landet i oktober 2014 etter 27 år ved makta. Statsminister Rimtaalba Jean Emmanuel Ouédraogo inspiserte basen til den luftbårne intervensjonsbataljonen (BIA) i Koudougou, vel 75 kilometer vest for Ouagadougou, på nyttårsaften.
Hensikten med besøket var å forsterke kampenhetene i FDS og Frivillige til forsvaret av hjemlandet (Volontaires pour la défense de la patrie, VDP), en irregulær hjelpestyrke som ble opprettet i 2020 for å bekjempe jihadistgrupper i landet, da under ledelse av Ladji Joro som ble drept i desember 2021.
Gruppa ble utsatt for mange angrep i 2020-21 og sto selv bak en massakre i Manja Hien i februar 2020 og angrepet på landsbyen Peuhle i Yatenga der 43 personer ble drept. Det var under president Roch Marc Kaboré (desember 2015-januar 2022).
VDP har siden blitt reorganisert og har kommet under kommandolinjene til FDS som også har gjennomgått flere oppstramninger etter mellomspillet mellom Kaboré og Traoré, med kupp-presidenten Paul-Henri Sandaogo Damiba, leder for Den patriotiske bevegelsen for sikkerhet og restaurering (Mouvement patriotique pour la sauvegarde et la restauration).
Kaboré sto i spissen for den sosialdemokratiske Folkebevegelsen for framskritt (Mouvement du Peuple pour le Progrès, MPP) som forsøkte å dra veksler på president Thomas Sankara ved å rehabilitere hans navn og gi ham en grav etter at Compaoré var styrtet.
I begynnelsen av mai angrep terrororganisasjonen Jama’a Nusrat ul-Islam wa al-Muslimin (JNIM) den militære utposten i Djibo i Burkina Faso, ifølge SITE Intelligence Group. Traoré mener at det står imperialistiske krefter bak som forsyner gruppene med våpen gjennom egne instruktører.
JNIM som er tilknyttet al-Qa’ida, hevder at om lag to hundre soldater ble drept i Djibo som ligger nord i landet. Politistasjonen og markedet i byen ble rammet, melder Reuters. Det høye tapstallet er avvist av myndighetene og kan heller ikke bekreftes av etterretningsfirmaet SITE Intelligence som holder til i Bethesda i delstaten Maryland.
SITE kan derimot bekrefte at angrepet fant sted i en periode med økt terrorvirksomhet – både i Burkina Faso og nabolandet Niger på et tidspunkt med økt amerikansk militær aktivitet i regionen, uten at SITE knytter det til angrepene.
Det gjør derimot lederne i AES-landene. De mener at JNIM-lederen Ousmane Dicko har støtte utenfra. Han dukket opp på en video der han ba innbyggerne i Djibo om å forlate byen som ligger i Soum-provinsen, vel 200 kilometer nord for Ouagadougou og 45 kilometer fra grensa til Mali. Her er befolkninga overveiende fulani, og kvegmarkedet har vært sentralt siden Messina-kongedømmet på 1800-tallet.
Byen, med rundt 200.000 innbyggere, har vært regelmessig angrepsmål for jihadister siden 2022, inkludert salafistiskene i JNIM (Groupe de soutien à l’islam et aux musulmans, GSIM) som lenge var den raskest voksende gruppa i Maghreb-regionen og Vest-Afrika, ifølge The Economist i 2022.
Gruppa er en sammenslåing av den eldre gruppa Al-Qa’ida i islamsk Maghreb (AQIM) og Ansar ad-Din (“Troens forsvarere”), som opererte i Mali, Mauritania og Senegal (2012-17) og al-Mourabitoun (Vaktpostene) som var virksomme i Libya, Algerie, Mali, Burkina Faso, Niger og Elfenbenskysten (2013-17).
https://en.wikipedia.org/wiki/Jama%27at_Nasr_al-Islam_wal-Muslimin
Angrepet var et tilbakeslag for Traoré og de væpnede styrkene og kom like etter at presidenten oppfordret folk om å vende tilbake til sine hjemtrakter. Det fant sted da Traoré besøkte Russland. Mer enn 60 prosent av landet anslås å være utenfor regjeringas kontroll, ifølge Al-Jazeera.
Terrorgruppene opptrer på vegne av forskjellige imperialistland og er utrustet med avanserte droner. Kampen står om landets ressurser, sa Traoré etter aksjonen.
Afrique adieu?
Traoré bærer ikke samme røde baretten som Sankara; han snakker som en yngre utgave av den legendariske presidenten som stilte seg i spissen for en ny generasjon opprørsoffiserer som forsøkte å gå til felts mot sine tidligere kolonimakter og kompradorborgerskapet i de nykoloniale landene på 80-tallet.
Det var under Den kalde krigen mellom supermaktene USA og Sovjet mens de europeiske stormaktene fortsatt hadde solid økonomisk grep om sine tidligere kolonier i Afrika, med politisk, økonomisk og militær assistanse fra USA der og da det var behov for det.
“Mellom 1964 og 2014 gjennomførte Frankrike ikke færre enn 52 militære operasjoner over hele kontinentet. Ved begynnelsen av det 21. århundre spilte landet rollen som ledende nasjon i europeiske militære intervensjoner i Afrika. Andre vestlige makter anerkjente Frankrikes ekspertise i å håndtere afrikanske kriser. I de fleste tilfeller støttet eller fulgte de ganske enkelt politikken,” skriver The Conversation.
Det akademiske nettstedet fra 2010 som har kontor i Melbourne i Australia, viser til at Senegals president Faye varslet i sin nyttårstale at alle utenlandske baser i Senegal vil bli stengt i løpet av dette året. Samme travle dag for taler opplyste Elfenbenskystens president Alassane Ouattara at Frankrike vil overlate kontrollen over basen i hovedstaden Abidjan til den ivorianske hæren. Det skjer etter at den franske hæren har fått marsjordre ut av Burkina Faso, Mali, Niger og Tsjad, slik at den franske Groupe 5 du Sahel (G5S) er begravd i sanda.
https://theconversation.com/what-france-loses-by-closing-its-military-bases-in-africa-247898
Traorés varslede nye “gullstandard” for Burkina Faso har ikke gått under radaren i Washington eller i Kelley Barracks, hovedkvarteret til USAs Afrikakommando (Africom) i Stuttgart i Tyskland. Africoms øverstkommanderende, general Michael Langley, mener at for kaptein Traoré er gullreservene bare et middel til å bevare sitt “juntaregime», slik han uttrykte det under senatshøringa på Capitol Hill 3. april.
Han rettet, i likhet med Roger Wicker, den republikanske senatoren fra Mississippi og Air Force-veteranen, skytset mot Burkina Fasos samarbeid med Russland gjennom leiesoldathæren Wagner-gruppa (Gruppa Vagnera) som var under kontroll av Jevgenij Prigozjin, “Putins kokk”, fram til 2023 og, etter hans død, av sønnen Pavel Prigozjin. Gruppa er også til stede i Mali og Den sentralafrikanske republikken, samt har hatt kortere oppdrag i Sudan, Cabo Delgado i Mosambik og Libya mellom desember 2018 til oktober 2020 på det afrikanske kontinentet.
Anklagene som blir rettet mot general Langley, som deler navn med stedet for CIAs hovedkvarter i Virginia, er at det ble planlagt et attentat og kupp mot Traoré under årets Operation Flintlock i Elfenbenskysten, i regi av Africom. Det pågikk fra 24. april til 14. mai med vel fem hundre soldater fra tretti nasjoner og med generalen til stede.
Traoré var derimot på besøk i Moskva 9.-10. mai til den “sovjetiske” markeringa av 80-årsdagen for seieren over Nazi-Tyskland og slutten på 2. verdenskrig i Europa. Her fikk han forsikringer av president Vladimir Putin om at Russland står sammen i “kampen mot terrorisme” og «gjenoppretting av rettsstaten», samt å utvide handelen og styrke utdanningssektoren som inngår i Traorés planer for “nasjonalbygging” med tanke på kontroll over naturressurser og sjølstendighet ved egen kraft og på egen kjøl, eller «vår egen produksjon, industri og ingeniørfag» i forsvaret mot imperialismen.
“Sankara 2.0”
Den tidligere geologistudenten Traoré har militære erfaringer fra FN-styrken MINUSMA (Mission multidimensionnelle intégrée des Nations Unies pour la stabilisation au Mali) i Mali som ble opprettet i 2013 i kjølvannet av Nato-krigen mot Libya og ble avviklet i desember 2023, og fra kampen mot jihadister i Burkina Faso.
Han legger ikke skjul på at han har den marxistisk orienterte, Ché Guevara-inspirerte og antiimperialistiske panafrikanisten Sankara som politisk lederstjerne.
Det virker som om han har hentet fram Sankaras taler “Thomas Sankara Speaks, The Burkina Faso Revolution 1983-1987” på Pathfinder Press (1988) – og nå Sankaras program med hensyn til å bygge ut helsevesen, utdanning, leseferdigheter, landbruksreformer, likestilling for kvinner og mer.
https://www.akademika.no/humaniora/historie/thomas-sankara-speaks/9780873489867
“Flere av kuppmakerne i Niger, Burkina Faso og Mali har kommet med uttalelser og begrunnelser for kuppene på en måte som som gir gjenklang fra 80-tallet, da unge offiserer i flere land i Vest-Afrika greip makta. De gir uttrykk for at de føler nasjonal skam over at deres politiske ledere har underlagt seg de gamle kolonimaktene og har tilpasset seg nykolonialismen som fulgte i kjølvannet av avkoloniseringa i Afrika fra slutten av 50-tallet og i 60-åra,” skreiv jeg i Klassekampen (29. august 2023).
Traoré hadde da som en av 17 afrikanske ledere, deltatt på det andre russisk-afrikanske toppmøtet i St. Petersburg i slutten av juni. Her gikk han til felts mot “den mest voldelige formen for imperialistisk nykolonialisme”, som han mener landet og regionen hadde blitt utsatt for de siste åtte åra.
Det var slik både J.J. (Jerry John) Rawlings i Ghana og ikke minst Sankara, med enda større kraft og gjennomslag, ordla seg. De var del av bevegelsen av unge underoffiserer som sveipet over Vest-Afrika, afrikanske”ungtyrkere”, Jöntürkier.
Bak betegnelsen skjulte det seg en gruppe patrioter i Komiteen for enhet og framskritt som sto bak opprøret mot sultan Abd ul-Hamid 2. i 1908 og styrte Det osmanske riket fram til 1. verdenskrig. “Ungtyrkere” fikk gehør ut over Tyrkias grenser og har blitt hentet fram ved liknende hendelser opp gjennom historia.
Sankara forsøkte å leve opp til det nye navnet han ga Øvre Volta, Burkina Faso. Han satte de dyre Mercedesene til president Jean-Baptiste Ouédraogo på stallen og gjorde en nøktern Renault 4 til regjeringsbil. Han innførte offentlige selvangivelser for seg og sine ministre ved å invitere statlig fjernsyn hjem til å gå gjennom alle rom og skuffer og skap.
Det var et lovende, hederlig prosjekt som ble brutalt avbrutt etter fire år av Frankrikes mann, Blaise Compaoré, da “det kom til skyting i sentralkomiteen” 15. oktober 1987. Det var slik landets EU-ambassadør uttrykte det overfor undertegnede da jeg ba om en redegjøring under den årlige internasjonale konferansen til det belgiske marxist-leninistiske PTB/PvdA (Arbeidets parti) i Brussel kort tid etter drapet.
Partiets daværende leder, Ludo Martens (1946-2011), utga “Sankara, Compaoré et la révolution burkinabè”, sammen med Hilde Meesters, i 1989 (Editions Aden, ISBN 9782872620333).
Burkina Faso hadde da jobbet med å skaffe “røde eksperter” til oppbygginga av landet. Å erstatte svindyre bistandseksperter som jobber innafor de nykoloniale rammene som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) hadde sementert, var en del av Sankaras frigjøringsprosjekt.
Det var et prosjekt jeg var en del av som sekretær for AKP (m-l)s internasjonale utvalg. Min kontaktmann i Ouagadougou var i ferd med å utforme en “bestilling” på hjelp til å bygge opp et offentlig statistisk sentralbyrå som lå langt unna utenriksdepartementet på Quai d’Orsay nr. 37 ved Seinens venstre bredd i Paris. Han ble dessverre drept på det fatale møtet i sentralkomiteen sammen med Sankara.
Det var i august 2023 for tidlig å snakke om en ny “ungtyrker”-bevegelse i Vest-Afrika, selv om det da var vanskelig å komme utenom det vellykkede 15. Brics-toppmøtet i Johannesburg (22.-24. august) med et nytt fokus på Afrika som det innebar at Etiopia og Egypt ble tatt opp i Brics+ fra 1. januar 2024. I tillegg har Ecowas-landene Nigeria og Senegal søkt opptak, sammen med Algerie og Marokko og nå, i september 2024, også Burkina Faso som i praksis vil si AES-konføderasjonen.
Dette skjer mens det blåser “nye vinder over det globale sør for en mer multipolar verdensorden og avkolonisering av den vestlige nykolonialismen.” Alt har forsterket seg siden jeg skreiv dette, geopolitisk, i Afrika og i Burkina Faso og AES”.
Gjenkjennelig sankarisme
Den panafrikanistiske kommunisten Apollonaire Joachim Kyélem de Tambèla ble uventet utnevnt til statsminister for interimregjeringa av Traoré 21. oktober 2022. Noe av det første han gjorde var å redusere statsrådenes og -sekretærenes lønninger.
Det hadde han med seg fra tida han samarbeidet med Sankara. Han formet “læresetninga” for regjering og myndigheter: “Jeg har allerede sagt at Burkina Faso ikke kan utvikle seg utenfor veien som Thomas Sankara slo inn på.” (Thomas Sankara Center for African Liberation and Unity (2023-03-02). “The Homeland or Death: Accomplishments of the Traoré Government in Burkina Faso”. Hood Communist. Retrieved 2023-06-07).
Kyélem de Tambèla var involvert i det internasjonale solidaritetsarbeidet under Sankara og har et nettverk av venstreorganisasjoner som han pleiet under jusstudiene ved det unge Université Nice Sophia Antipolis som siden 2019 har vært del av Université Côte d’Azur i rivierabyen.
I studietida ble Kyélem de Tambèla medlem av Comités de Défense de la Révolution (CDRs), samlinga fra 1983 til 1987 av revolusjonære grupper til forsvar av revolusjonen som støttet opp om Sankara. Han var også med i studentunionen Union des étudiants communistes (UEC) som var del av ungkommunistenes Mouvement Jeunes Communistes de France (MJCF).
Deretter, etter kuppet til Compaoré, underviste han som professor ved Université de Ouagadougou og på høyskolen for utdanninga av høytstående byråkrater Ecole Nationale D’Administration et De Magistrature (ENAM) som smykker seg med mottoet “Bien former pour mieux servir!” (Tren godt for å tjene bedre!) som har blitt tolket på mange vis som ikke var i verken Sankaras eller Kyélem de Tambèlas ånd eller ideologi.
På sin første utenlandsreise dro Kyélem de Tambèla, en velkjent tv-vert som er kjent for sin “poemiske personlighet”( i følge Wikipedia som siterer The African Report: “Burkina Faso: Apollinaire Kyélem de Tambèla, Captain Traoré’s surprise prime minister”), til Russland
Under sin andre utenlandsreise, til Mali som skal være opphavet til forslaget om å danne “føderasjon” og sådde dermed kimen til AES. Han ble imidlertid avsatt av Traoré 6. desember.
Likevel snakkes det fortsatt om Sankara og “Kwame Nkrumahs Afrika”, den panafrikanske ideologien som Ghanas første president sto i spissen for og som vant oppslutning blant afrikanske kommunister i Europa selv om de kommunistiske “moderpartiene” i Storbritannia og Frankrike ikke fulgte opp, jamfør George Padmore (1903-59), opprinnelig fra Trinidad, og hans bøker – eller les James Ralph Hooker: “Black Revolutionary: George Padmore’s Path from Communism to Pan-Africanism” (London: Pall Mall Press, 1967).
https://en.wikipedia.org/wiki/George_Padmore
Traoré som selv har beholdt sin lønning i hæren, har opprettholdt lønnskuttet på 30 prosent som Kyélem de Tambèla innførte for regjeringsmedlemmer og økninga på 50 prosent for embetsverket. Franske soldater er kastet ut med støvlene først og sivile har fulgt etter.
De økonomiske båndene er som lenker; de er verre å kvitte seg med for ett av verdens fattigste av de 44 fattige MUL-landa (Minst utviklede land / Least developed countries, LDC) på FNs statistikk, hvorav 32 i Afrika, åtte i Asia (Afghanistan, Bangladesh, Jemen, Kambodsja, Laos, Myanmar, Nepal, Øst-Timor), tre i Oceania (Kiribati, Salomonøyene, Tuvalu) og ett i Karibia (Haiti). Mali og Niger står på MUL-lista, sammen med de andre landa i Sahel-beltet fra Mauritania i vest til Djibouti i øst.
https://no.wikipedia.org/wiki/Minst_utviklede_land
Frankrike legger etter seg et dårlig grunnlag i Burkina Faso og andre vestafrikanske Sahel-land hvor de nå blir satt på dør. Rå tall forteller om en rå situasjon: Forventet levealder ved fødselen er 61 år; ti prosent av barna lider av akutt og permanent underernæring over det meste av landet; spedbarnsdødeligheten er 50,1 dødsfall per 1000 levendefødte (2022; da verdensgjennomsnittet var 28 dødsfall).
FNs indeks for menneskelig utvikling (Human Development Index, HDI) setter Burkina Faso som nummer 186 på sin liste over 193 FN-land.
Det er lett å kjenne igjen Burkina Faso fra Sankara-perioden i hvordan framgangene blir framstilt, enten det gjelder produksjonen av generiske legemidler, en ny sementfabrikk, en ny melmølle og to tomat- og to bomullsforedlingsanlegg, slik den amerikanske nettavisa People’s World, etterfølgeren til den legendariske Chicago-avisa Daily Worker (1924 til januar 1958) til kommunistpartiet CPUSA, ramser opp sammen med en «ikonisk» og inaktiv tekstilfabrikk som har blitt gjenopplivet.
Regjeringa har delt ut frø, gjødsel og utstyr til bønder, og hveteproduksjonen øker. Det blir opprettet mobile klinikker over hele landet. Det er satt i gang offentlig anleggsvirksomhet for å bedre infrastrukturen.
Og framfor alt: Regjeringa tar ikke lenger opp lån fra Verdensbanken eller IMF – om den i det hele tatt skulle få dem på sine premisser, ikke deres premisser. I stedet står Kina og Russland bak flere investeringer.
Gull er viktigste eksportvare og sto i 2023 for hele 80 prosent av eksportinntekter og 22 prosent av statens samlede inntekter. Tre av gruvene som ble drevet av utenlandske gruveselskap, er nasjonalisert og arbeidet med å bygge et eget gullraffineri er i gang fra 2023. Taket på den statlige eierandelen på ti prosent i utenlandske selskap, er revet.
Hva er mulig?
Det er naturligvis ikke gull alt som glimrer, men forsvaret av forsvaret av nasjonal uavhengighet koblet til økonomisk utvikling og sosial rettferdighet synes å være rettesnor for de nye Sankaristes. Som det heter i et gammelt ml-ordtak: Linja er lagt; nå står det på kadrene. Hvor mange har Burkina Faso av dem til å bryte fortidas korrupte vanstyrers lenker? Fins det nå rom i det globale sør for en ny type antiimperialistisk utvikling?