Samtaler på kryss og tvers
Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) har skrevet under en avtale med Damaskus om fire viktige nøkkelpunkter for samarbeid som kan stabilisere forholdet og situasjonen i Rojava (Vest-Kurdistan). Samtidig legger USA og EU press på tyrkiske myndigheter.
Det har ført til at krigshandlingene i nord, der Syrias demokratiske styrker (SDF) hardnakket har holdt stand, er mer eller mindre blitt innstilt fra tyrkisk side. Tyrkia bygger i stedet ut sine forbindelser med Damaskus, og det nye regimet til Ahmed Hussein ash-Shara’a holder fortsatt fast på at han ikke vil innføre det desentraliserte systemet som kurderne går inn for.
Det kan kullkaste alt av inngåtte avtaler, advarer Ilham Ahmed, utenrikspolitisk leder i DAANES. USAs ambassadør har sine egne tanker om Midtøsten. Han erklærer den britisk-franske Sykes-Picot-avtalen fra 1916 for død og vil tegne opp hele Vest-Asia-regionen på nytt.
Møtet i Damaskus
Møtet mellom representanter fra det nye syriske regimet og den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (Daanes) i helga var det første offisielle møtet mellom partnene siden intensjonsavtalen ble inngått mellom president Ahmed Hussein ash-Shara’a og general Mazloum Abdi, øverstkommanderende i Syrias demokratiske styrker (kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk, arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia) 10. mars.
I mellomtida er det inngått våpenhvile mellom partene, og USA har stilt som en av sine betingelser for å heve sanksjonene, at Damaskus tar ansvaret for al-Hol og andre leire for IS-fanger (Den islamske staten).
Avtalen som blir betegnet som “konstruktiv” av Medya News, legger rammene for et bedre styresett, for å støtte fordrevne befolkningsgrupper og for å fremme militært samarbeid mot Daesh (IS).
Punktene gir i seg selv ikke internasjonal gelyd, heller ikke i Midtøsten. De omhandler gjensidig anerkjenninger av eksamensbevis og tilgang til utdanning. Det skal utarbeides mekanismer som skal åpne for frivillig repatriering av internt fordrevne. Dessuten skal statusen til de kurdiske bydelene Ashrafia og Sheikh Maqsoud i Aleppo fastlegges. Her har det vært uro mellom de lokale innbyggerne og deres militser og statslige institusjoner.
«Begge sider bekrefter sine forpliktelser til konstruktiv dialog og kontinuerlig samarbeid som tjener Syrias enhet og suverenitet,» heter det i slutterklæringa fra møtet i ad-Dimashq, som hovedstaden heter på arabisk.
Møtene med representanter for regimet til Shara’a som springer ut av Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham), blir drøftet mellom DAANES, SDF og Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk; arabisk: Majlis Suria ad-Diymuqratia) som er den politiske greina av SDF i DAANES. Trepartsdrøftingene fokuserer på militær koordinering og regional stabilisering.
De tre institusjonene har de siste månedene hatt intensive internasjonale kontakter for å vinne gehør for sine visjoner om et desentralisert, territorialt integrert Syria uten innblanding fra nabolandene.
DAANES og SDF har bedt USA og EU(ropa) om å heve sanksjonene mot Syria fordi de har rammet sivilbefolkninga hardt.
Det er disse tre partene som 12. april utnevnte kommisjonene som leder forhandlingssprosessen og satt sammen delegasjonen som ble sendt til Damaskus, inkludert Foza Yûsif, Abdulhamid al-Mihbash og Senharib Barsoum, Mariam Ibrahim og Yaser Suleiman. Beslutningene om å heve eller lempe på sanksjonene blir sett som “viktige for Syrias gjenoppbygging og utvikling” og et potensielt bidrag til regional sikkerhet og til at syrere kan vende hjem.
Utfordrer Erdoğan til samtaler
SDFs øverstkommanderende Abdi sier seg rede til å møte Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan etter som den over to måneder lange temporære våpenhvilen med Tyrkia ser ut til å holde. Det er derfor anledning til å gjøre våpenhvilen i Syria permanent og innlede tilbaketrekking av tyrkiske styrker fra syrisk territorium, hvilket ligger under Damaskus, mener SDF.
Erdoğan mener at SDF må legge ned våpnene slik Folkets forsvarsstyrker HPG (Hêzên Parastina Gel), geriljaen til Kurdistans arbeiderparti (PKK, Partiya Karkerên Kurdistanê), gjør.
Ankara hevder at SDF er et underbruk av PKK og at HPG-soldater vil slutte seg til SDF om ikke SDF oppløser sine enheter sammen med Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG / Yekîneyên Parastina Jin, YPJ), de kurdiske militsene som utgjør den militære ryggraden i SDF. Dette blir avvist fra kurdisk hold på begge sider av grensa: Erklæringa fra den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan fra 27. februar omfatter ikke SDF.
Likevel må samtalene med Ankara dreie seg om hovedspørsmålene, inkludert hvordan grensa skal håndteres og Tyrkias angivelige sikkerhetsproblemer, mener general Abdi
– Vi har en våpenhvileavtale med Tyrkia som har vart i to og en halv måned. Den er betinget og midlertidig, men vi håper å gjøre den om til en varig våpenhvileavtale, sier han til den arabiske tv-stasjonen Shams TV i Erbil (Hewler), hovedstaden i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak.
Erdoğan bidrar i høyeste grad til å legge føringer for Shara’a om at SDF skal integreres i kommandostrukturen til Syrias nye væpnede styrker, soldat for soldat, ikke som egne militære enheter.
– Tyrkia har saker de ønsker å løse, og vi jobber med dem. Disse inkluderer grenser, kontaktlinjer og diskusjoner rundt integrering med syriske styrker, ifølge Abdi.
Han påpeker at det “foreløpig ikke er noen planer” om et kommende møte med den tyrkiske presidenten, men jeg ser ingen innvendinger.”
– Vi er ikke i krig med Tyrkia. Muligheten for forbedrede forhold eksisterer, og vi er forberedt på det, mener han.
Abdi har flere ganger fått folk i SDC i DAANES og det syrisk-kurdiske PYD til å heve på øyenbrynene med sine uttalelser etter regimeskiftet i Damaskus 8. desember. Det blir det opp til trepartssamarbeidet å rydde opp i og samkjøre.
Generalen støtter PKKs beslutning om å oppløse seg og HPG. Det vil få regionale konsekvenser, understreker han, men understreker samtidig at «vi starter ikke fra bunnen. Vi avviser overfladiske løsninger. Styrkene våre bør forbli en del av et avtalt, nasjonalt rammeverk», i tråd med hva som ble utlagt fra kurdisk side etter at intensjonsavtalen ble inngått med Damaskus i mars.
– Rettighetene til alle komponenter må anerkjennes for å gjenoppbygge Syria. Det kurdiske folket har blitt marginalisert i flere tiår, og vi vil ikke akseptere at situasjonen vender tilbake til det samme, sa han.
Dette ble fastlagt på den kurdiske enhetsfrontkonferansen som ble avholdt i grensebyen Qamishli, tvers overfor Nusaybin i Tyrkia, 26. april. Her deltok mer enn 400 representanter fra alle kurdiske partier og grupper og sivile masseorganisasjoner fra hele DAANES-området, inkludert Kurdisk nasjonalråd (ENKS) som lenge har vært alliert med Kurdistans demokratiske parti (KDP) i Nord-Irak.
KDP-lederen Massoud Barzani har lenge vært alliert med Tyrkia for å knekke PKK, men nå har utviklinga i Rojava siden 2014 og etter at IS-kalifatet, med sete i Raqqa i Syria, ble nedkjempet og Mosul i Nord-Irak ble befridd.
I Qamishli ble DAANES, PYD og ENKS enige om å nedsette den felles forhandlingskommisjonen som hadde hånd om helgas møte i Damaskus. Når det gjelder en omfattende politisk avtale med Damaskus, mener Abdi at det vil kunne ta flere år å nå dit.
– Vi ser etter en formel som gjør at styrkene våre kan forbli strukturert under et nasjonalt rammeverk som beskytter desentralisering og rettighetene til befolkninga i Nord- og Øst-Syria, sa han til Shams TV.
USAs utsending Tom Barrack
USA har nylig utnevnt en ny utsending til Syria, Thomas Joseph Barrack, til å ta seg av det nye forholdet mellom Washington og Damaskus etter at president Donald Trump møtte president Shara’a i Riyadh i Saudi-Arabia 14. mai.
USA følger to spor: I sin første uttalelse fastholder Barrack at USA fortsatt støtter SDF i kampen mot IS. USA vil samtidig skalere ned konflikten mellom SDF og Tyrkia i Syria. Barrack jobber for å få til møtet mellom Erdoğan og Abdi i Damaskus.
Han skal ha kommet med oppfordringa til Abdi torsdag da han tok i bruk ambassaderesidensen i Damaskus etter tretten år, melder Al-Monitor, nyhetsnettstedet som den arabisk-amerikanske entreprenøren Jamal Daniel opprettet i Washington i 2012.
Den 78-årige eiendomsinvestoren Barrack ble utnevnt til ambassadør 14. mai, og til utsending til Syria bare ni dager seinere.
Regjeringskilder i Ankara skal ha antydet at Tyrkia interessert til å møte SDF i Damaskus, det vil si på HTS-lederen Shara’as hjemmebane. Ankara har dessuten flagget at utenriksminister Hakan Fidan, som selv har kurdiske røtter fra Tunceli (Dersim), eller Ibrahim Kalin, sjefen for den nasjonale etterretningsorganisasjonen MIT (Millî Istihbarat Teşkilati), kan representere Tyrkia i kommende møter med SDF.
Dette blir tolket som nye toner fra tyrkisk struper som nå blir akkompagnement med langhalset tambur (lutt) og kaval (fløyte) og eventuelt sekkepipe. Det er tydelig at Ankara ser at veien å gå går gjennom Damaskus og ved å tone ned konflikten som Tyrkia og USA har hatt i ti-femten år med USA før Trump inntok Det hvite hus for andre gang.
Dette skjer i kjølvannet av PKKs tolvte kongress som munnet ut i beslutninga som ble annonsert 12. mai at PKK avslutter den væpnede kampen for eventuelt å legge seg ned dersom Tyrkia innstiller sine angrep mot PKKs baseområder i Qandil-fjellene i Nord-Irak og involverer Öcalan i den videre politiske prosessen i Tyrkia.
Ankara rekalibrerer sin politikk i Syria for å bakke HTS-regimet for ikke å gi etter for kravene om et desentralisert Syria hvor DAANES-modellen overlever eller blir kopiert for andre deler av landet, som i det drusiske sør og det alavittiske nordvest.
Ambassadør Barrack har skapt mer forvirring om hvor USA nå står under Trump med hensyn til Midtøsten. Barrack har erklært slutten på Vestens innblanding i Midtøsten, som kan bokstaves som Europa i og med at han vil sette strek over Sykes-Picot-avtalen for oppdelinga av Det osmanske riket etter 1. verdenskrig, undertegnet i all hemmelighet 16. mai 1916 mellom Storbritannia og Frankrike, utarbeidet av den britiske politikeren Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot.
https://en.wikipedia.org/wiki/Sykes%E2%80%93Picot_Agreement
https://snl.no/Sykes-Picot-avtalen
Framtida til Midtøsten eller Vest-Asia må utformes av regionale aktører og bli drevet fram av regionalt diplomati, skriver Barrack 25. mai på X der han hudfletter Sykes-Picot-avtalen og dermed signaler et tilsynelatende fundantalt skifte i USAs politikk. «For et århundre sida innførte Vesten kart, mandater, blyanttegnede grenser og utenlandsk styre.
Sykes-Picot delte Syria og den øvrige regionen ut fra imperial vinning – ikke ut fra fred. Den feilen kostet generasjoner. Vi vil ikke gjøre det igjen,» skriver Barrack. “Hans bemerkninger, omfattende og stemningsfulle, omfatter en innrømmelse av historisk skyld og tar til orde for en revidert visjon sentrert rundt regional autonomi,” mener Medya News.
Det kan innebære “både symbolsk og strategisk skifte i amerikanske politikk, samtidig som det retter fornyet oppmerksomhet mot den historiske ekskluderinga og den nåværende framveksten av kurdisk politisk handlekraft.”
At Sykes-Picot-avtalen for lengst er historisk utdatert, er ingen revolusjonerende tanke; den har blitt framsatt i mer enn halvparten av tida avtalen har eksistert og ble møtt med motstand allerede da den ble lagt på bordet, blant annet av den walisiske offiseren, arkeologen og diplomaten Thomas Edward Lawrence (1888-1935), “udødeliggjort” av Oscar-nominerte Peter O’Toole i David Leans episke mesterverk “Lawrence of Arabia” (1962) med Alec Guinness, Anthony Quinn og Omar Sharif på rollelista.
Linjeskifter?
Barrack uttaler seg ikke direkte om USAs rolle, og det er heller usikkert hvor stort gjennomslag han har på Det ovale rom og i Trump-administrasjonen. Det florerte med spekulasjoner om linjeskifter i Midtøsten og knuter på tråden mellom USA og Israel, eller med statsminister Binyamin Netanyahu, under Trumps tur til Saudi-Arabia, Qatar og De forente arabiske emiratene (UAE) fra 13. til 16. mai.
Det ble lagt mye i at Trump unnlot å besøke Israel, og avisa Times of Israel fyrte opp innlegg som ga fritt utløp for skuffelse med Trump fordi Trump beskrev Erdoğan som “venn” og lempet på sanksjonene mot Syria ved å la Qatar betale lønna for offentlige ansatte.
Qatar rivaliserer med Saudi-Arabia om innflytelse i Damaskus i “det muslimske brorskap”-alliansen med Tyrkia i Midtøsten. Det griper rett inn i det knivskarpe forholdet mellom Tyrkia og Israel.
Videre skal Israel være lite fornøyd med at Trump la større vekt på forholdet mellom USA og Saudi-Arabia, ikke minst økonomiske kontrakter, framfor å legge press på kronprins Mohammed bin Salman, kongedømmets de facto leder, for å få i stand en Abraham-avtale om normalisering mellom Saudi-Arabia og Israel. Hvor utbredt den angivelige skuffelsen og eventuelle uroen i Israel er, er høyst uklart og bygger mer sannsynlig på misoppfatninger om hva Trump er ute etter – og som ikke innebærer et stragetisk linjeskifte i Midtøsten som går på tvers av Israel.
“Maktspillet i Midtøsten snudde akkurat nå” og “Israels diplomatiske kapasitet har kollapset”, skriver den uavhengige israelsk-amerikanske Midtøsten-analytikeren Shaiel Ben-Ephraim (ved University of Calgary og Mount Royal University i Calgary i Canada) alarmistisk på X, og får følge av den israelske Midtøsten-analytikeren Ori Goldberg: “Israel vil først bli marginalisert, deretter ignorert,” skriver han på X.
“Israel er i spiral”, konkluderer han med i amerikanske The Nation.
https://www.thenation.com/article/world/israel-netanyahu-smotrich-ben-gvir-collapse/
Men det forholdet gjelder bare at Trump, under sitt besøk i Riyadh, ikke prioriterte normaliseringa mellom Israel og Saudi-Arabia, av grunner som skulle være åpenbart for Israel under de rådende forholdene. Det samme gjelder om Trump-administrasjonen skulle inngå en ny atomavtale med Iran som Israel stiller seg i mot, slik de gjorde under president Barack Obama.
Det vil i så fall bli “Trumps avtale”, servert som den mest geniale avtalen verden har sett, med et lite, beskjedent “probably” (trolig) som Trump alltid pleier å ligge til når han omtaler sine historiske bedrifter. Samtidig opprettholder han bombetruslene mot Teheran og samler flere hangargrupper i nærområdet av Iran.
Fortsatt er den enkleste måten å forstå veien til Trumps rike å “follow the money”. Besøket i Midtøsten etterlot intet linjeskifte, og alliansen til Israel er fortsatt urokkelig – og ikke avhengig av Netanyahu. Det understreker USAs ambassadør til Jerusalem, den rabiate kristensionisten Mike Huckabee fra Hope i Arkansas, overfor Times of Arabia:
– Under Trump har det spesielle forholdet aldri vært sterkere, sier baptist-forkynneren som håper at Israel annekterer Judea og Samaria (= Vestbredden). At Gaza har vært ute av Trumps vokabular i mange dager, tyder på at predikeren Huckabee som ga sin egen datter Sarah Elizabeth Huckabee Sanders som talskvinne i Det hvite hus under Trumps første periode, har rett.
“Follow the money”
Saudi-Arabia er big business, hvilket oppbudet av tek-milliardærene i Trumps oppbud til Riyadh bar bud om. De var der med på “Maga-vandringa i ørkenen på let etter manna fra MbS som CIA og FBI holdet ansvarlig for drapet og parteringa av journalisten Jamal Ahmed Khashoggi i Istanbul 2. oktober 2018: Olikarkene Musk som fikk sine vel hundre dager i Doge-palasset, Mark Zuckerberg av Meta, Sam Altman av OpenAI og Alexander Caedemon Karp av Palantir Technologies.
Kronprins MbS er energisk og har energi til å tilby kongedømmet “et globalt KI-senter på tvers av Europa, Midtøsten og det sørlige Asia,” skriver Mohammed Soliman ved tankesmia Middle East Institute i Washington, ifølge Klassekampen (13. mai). Dette er en del av hans Vision 2030 for å legge om Saudi-Arabias oljeavhengige økonomi. MbS har dessuten gitt løfter om å investere 600 milliarder dollar i USA de neste fire åra.
Under sitt besøk i Golfen inngikk Trump omfattende våpenavtaler med Saudi-Arabia og Qatar og åpnet for salg av raketter og droner til Tyrkia som selv er storprodusent på området. USAs mektige våpenprodusenter som leverer på løpende bånd til Ukraina, er godt fornøyd med Trumps golfrunde. Det inkluderer våpenkontrakten med Saudi-Arabia på 142 millioner dollar.
Besøket hos emir Tamim bin Hamad bin Khalifa ath-Thani av Qatar førte til den største kontrakten som Boeing noen gang har inngått for sivile fly: 210 fly til 96 milliarder dollar. Det ble inngått våpenkontrakter for over ti milliarder dollar, inkludert droner og overvåkingsfly, som del av de samlede avtalene på 243 milliarder dollar – og et presidentfly i gave til fire milliarder kroner
Saudi-Arabia og UAE og Qatar er også strategisk viktig for USA, ikke lenger som leverandør av olje og av flytende naturgass, men fordi leveransende nå i all hovedsak går i østerled, til Kina, India, Japan og andre asiastiske land som i neste instans kan føre til at handelen ikke lenger vil gå i dollar, men i lokal valuta, som kinesiske renminbi gjennom børsen i Shanghai. Det vil bli et kraftig slag mot dollarens stilling som verdensvaluta og utgjør en langt mer sannsynlig trussel enn at Brics+-landene skulle gå sammen om en egen valuta – hvilket de heller ikke har som målsetting.
Israel vet samtidig at om de går tilbake til tida før det militære angrepet til Hamas på Gaza-divisjonen i Israels sørkommando 7. oktober 2023, så var MbS nær ved å selge ut palestinerne for å inngå en Abraham-avtale med Israel. Den gangen sto det mer om Saudi-Arabias krav til USA om en garantert sikkerhetsavtale, kjøp av sofistikerte våpensystemer og salg av sivil atomteknologi. USA har plassert Saudi-Arabia i KI-kategori 2 av tre kategorier sammen med Israel og India.
Kurdisk følger
Det heller ingen grunn til å ta angivelige linjeskifter fra Trumps side for gitt i den grad han har innsikt og kapasitet til å tenke ut strategiske forandringer utover sine enkle formler om å “make a deal” uten utenforstående innblanding, slik Europa nå er satt på sidelinja i Ukraina.
Derfor er det nærliggende å anta at når Barrack x’er ut Sykes-Picot, så gjør han det av egen kraft – med et kurdisk tilsnitt. Det fins en klar parallell til diplomaten Peter Woodard Galbraith, sønn av den berømte kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908-2006), gjorde med sine utspill, blant annet om kurdisk uavhengighet ved å dele Irak i tre etter USAs invasjon i 1991 og i forbindelse med grunnloven i 2005 etter USAs andre invasjon i 2003. Han hadde intet gjennomslag i Washington, verken i George W. Bush-administrasjonen eller den sivile okkupasjonsadministrasjonen i Bagdad under L. Paul Bremer.
Barrack presenterer USA som “en samarbeidende regional aktør, eksplisitt alliert med Tyrkia, Golfstatene og Europa,” mener Medya Haber. Barrack forsøker åpenbart å legge brikkene på plass i den syriske puttekasse for Trump-administrasjonen hvor Ankara er avgjørende i det regionale puslespillet fordi Washington har hatt vansker med å telle hvor mange kanter Ankara har under “sultan” Erdoğan.
– Med Assad-regimets fall er døra åpen for fred – ved å fjerne sanksjoner gjør vi det mulig for det syriske folket endelig å åpne den døra og oppdage en vei til fornyet velstand og sikkerhet, sa Barrack svulstig til Al-Monitor.
Barrack fra Los Angeles er en gammel bekjent av Trump innen samme geskjeft som gründer av og administrerende direktør i eiendomsselskapet Colony Capital. Han kan få samme posisjon i Trump-administrasjonen som spesialutsending Steve Witkoff som har vært litt overalt, inkludert Ukraina og Russland ved siden av Midtøsten, også han eiendomsinvestor.
Barrack sies å ha den samme “økonomiske pragmatiske” rettesnora for Midtøsten som Trump følger. Hans jordpåkastelse på Sykes-Picot-avtalen har gitt gjenlyd, særlig i kurdiske sirkler.
Den kurdiske politiske skribenten Amed Dicle har sendt ut sine betraktninger “Sykes-Picot har kollapset; kurderne har inntatt scenen” (“Sykes-Picot çöktü, Kürtler sahneye çıktı”). Her setter han sin lit til at “Barracks kommentarer potensielt kan føre til anerkjennelse av den historiske marginaliseringa og den nåværende sentrale posisjonen til det kurdiske folket” som vil kunne få følger for den videre utviklinga i regionen, ifølge Medya News.
«Sykes-Picot’ er ikke bare et sett med bokstaver; det er en skjebne», konstaterer Dicle om avtalen som gjorde det kurdiske folkets statsløse i fire nasjonalstater: Tyrkia, Irak. Syria og Iran – og dessuten hjemmeværende i sovjetstatene Aserbajdsjan og Armenia. Det skjedde da Lausanne-avtalen i 1923 avløste Sèvres-avtalen fra 1920 mellom de allierte og Det osmanske riket. Lausanne-traktaten visket bort kurdisk autonomi.
Det virkelige bruddet med Sykes-Picot kom ikke på grunn av avtalens “arkitekter”, men gjennom ofrenes motstandskraft og deres innsats i kampen for selvstyre, mener Dicle.
«Kurdisk motstand – ved å styre, organisere og bygge alternativer – har vært den sanne kraften som har undergravd Sykes-Picot,” skriver skribenten fra Amed (Diyarbakir).
Han er bevandret i kurdisk politisk historie og kommer med et betimelig varsel: «Dette kan også markere starten på arbeidet med å begrense kurdisk overherredømme innenfor kontrollerte, ‘diplomatiske parenteser’.» Altså et angrep på å likvidere Rojava-modellen som har fått oppslutning blant andre folkegrupper i Syria og i de kurdiske områdene i Irak og tent en gnist gjennom “Jin, jiyan, azadi”, “Kvinne, liv, frihet”-bevegelsen i Iran.
Dicle mener at kurderne krav om anerkjenning ikke begrenser seg til «et spørsmål om rettigheter», men gjenspeiler «et politisk begrep på en faktisk situasjon på bakken». Uten formell anerkjennelse, argumenterte han, forblir regional stabilitet og varig fred illusorisk.
Det betyr i klartekst at når USA – og Europa – gir slipp på sanksjonene mot Syria så innebærer det ikke nødvendigvis en u-sving fra tidligere som følge av det brutale Assad-regimets fall, men er samtidig en prøve på om inkluderende og regionale styringsmodeller vil få rom til å blomstre og utfolde seg, eller om kurdisk autonomi vil bli respektert eller bli integrert i nye kontrollrammer.
DAANES går ikke inn for at Nord- og Øst-Syria, med det kurdiske Rojava, blir en autonom region som i Irak, men et føderalt selvstyreområde innafor Syria territoriale grenser.
Mulige åpninger
Vurderingene av Barracks utspill knytter seg til tidspunktet det kommer på. Det gjelder det som har skjedd i Tyrkia de siste fem månedene med Öcalans erklæring og PKKs kongress og et tilbakeblikk på både hva som skjedde med fredsprosessen 2013-15 og lokalvalget i mars i fjor der det valgtekniske samarbeidet mellom det gamle kemalistiske republikanske folkepartiet CHP og det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likestilling og demokrati DEM (kurmanji-kurdish: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan, tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi), kalt “urban konsus, nå har blitt det viktigste angrepsmålet for Erdoğan og hans Rettferdighet og utviklingsparti AKP (Adalet ve Kalkınma Partisi).
Den prosessen henger åpenbart på Erdoğan – og USAs “rekalibrering” i Midtøsten overfor Tyrkia. Det omtaler Medya News som “synkroniseringa av to spor”: At USA sender Sykes-Picot på historiens skraphaug og at Ankara har gjort tilnærminger overfor den kurdiske bevegelsen på begge sider av grensa mellom Tyrkia og Syria.
Ankara har dessuten følere til Kurdistans demokratiske parti (KDP: Partiya Demokrat a Kurdistanê) og Kurdistans patriotiske union (PUK: Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan) i “Barzanistan” og “Talabanistan” i Nord-Irak.
Og sentralt i kabalen befinner Öcalan seg fortsatt på fangeøya Imrali i Marmarahavet.
“Mange observatører forventer nå at Syrias utvikling etter konflikten og Tyrkias innenlandske utvikling kan komme til å møte krav om pluralistisk styresett, demokratisk inkludering og varige løsninger på langvarige etnonasjonale spørsmål. For internasjonale lesere er Barracks innlegg dermed ikke bare en abstrakt fordømmelse av kolonial kartografi, men et signal om skiftende prioriteringer i Midtøstens politikk,” oppsummerer Medya News.
Det har den siste drøye uka vært hektisk møtevirksomhet mellom ambassadør Barrack, Syrias president Shara’a (kjent under sitt nom de guerre Jolani, avledet av Golanhøydene) og Tyrkias president Erdoğan, samt de tre landenes utenriksministre Marco Rubio, Asaad Hassan ash-Shaibani og Hakan Fikan.
Øverst på dagsordenen sto Syrias framtid etter Assads fall, sanksjonene, handel og investeringer ut fra en ny økonomisk visjon for regionen.
Dette blir tatt som en bekreftelse på “follow the money”-tilnærminga til Trumps og hans eiendomsinvestorer hvor militære intervensjoner ikke har forrang for kommersiell virksomhet, slik det framgår av Trumps langvarige og standhaftige kritikk av USAs kostbare kriger i Midtøsten og Afghanistan etter Den kalde krigen. Trump pumper i stedet pengene inn i sine rekordhøye militærbudsjetter som er like høyt prioritert som skattelette for tek-oligarker og andre multimilliardærer.
For Trump er Midtøsten fortsatt et strategisk investeringsmål og åsted for regional rivalisering med Kina.
Mandag gjorde ambassadær Barrack et eksklusivt intervju med den nasjonale tyrkiske nyhetskanalen NTV hvor han snakket omfattende om Syrias stabilitet, inkludert forbindelsene til SDF og det gode forholdet mellom Trump og Erdoğan som han mener seg strekker seg utover at begge land er medlemmer av Nato.
– SDF er en alliert. Støtten som er gitt til SDF, er støtte gitt til en alliert. Å lede dem mot integrering i en ny syrisk regjering er svært, svært viktig, understreket Barrack uten å komme inn på premissene for integreringa utover at alle parter må forbli “rimelige» i sine forventninger.
Han roste Erdoğan for å gi det nye Damaskus-regimet “en sjanse” og varslet en gradvis tilbaketrekking av de amerikanske styrkene i Syria som nå teller rundt tusen mann, blant annet på at-Tanf-basen på treriksgrensa mellom Syria, Irak og Jordan. Planen er å redusere åtte base til fem og deretter til tre for så å beholde en base på syrisk territorium med sikte på Daesh (IS).
USA vil jobbe videre med å få Syria integrert med Tyrkia, Golfstatene og Israel som ledd i å styrke USAs innflytelse i regionen. Barrack har selv store eiendomsinteresser i Golfen på linje med Trump. Han hadde stor ros til overs for Tyrkias militær-industrielle kompleks, uten å nevne hva våpnene blir brukt til i Syria og Nord-Irak.
Barrack kom heller ikke inn på kurdiske rettigheter, verken i Syria eller Tyrkia, i intervjuet med NTV, men USAs politiske press kan synes å ha gitt resultat utover at den tyrkiske krigføringa i Nord-Syria er mer eller mindre innstilt og at SDF har stått opp mot SNA.
Tirsdag meldte kilder til den London-baserte nyhetsnettsida Middle East Eye og Al-Monitor at Tyrkia har opprettet direkte samtaler med ASSDF under amerikansk mekling. Samtalene skal ha dreid seg om IS-fanger, SDFs integrering i den syriske hæren og i det syriske styresettet i Damaskus. Samtalene skal ha pågått i Europa siden i fjor og fortsetter i det sørlige Tyrkia, ifølge kildene til Amberin Zaman, seniorkorrespondent for Al-Monitor.
Det foreløpig siste møtet skal ha funnet sted i forrige uke. Da sto USAs planlagte tilbaketrekking, kontrollen med IS-fangeleirene, SDFs integrering og lokalstyret i Rojava på dagsordenen.
– Vi har direkte bånd, direkte kommunikasjonskanaler med Tyrkia, samt gjennom meklere, og vi håper at disse båndene utvikles, bekrefter Abdi overfor Shams TV.
Ankara er fast bestemt på at formelt autonomi er en rød linje for Tyrkia og har avvist et foreslått møte på høyt nivå mellom Abdi og høytstående tyrkiske representanter. Barrack stiller heller ikke under stol at det er ligger direkte trusler på bordet:
– Med mindre det skjer en større endring, vil samarbeidet vårt med SDF til slutt forsvinne.
Det er i høyeste grad med på å gi Tyrkia “betenkningstid” som taler til Ankaras fordel.
EU og advarsler
EU synes å gå langsommere fram med å lempe på sanksjonene mot Syria, til tross for at det befinner seg et stort antall syriske flyktninger i EUropa. EU har samtidig innført nye sanksjoner mot personer og væpnede fraksjoner i Syria som blir støttet av Tyrkia. Dette er blant annet knyttet til massedrapene på alavitter i kystprovinsene Latakia og Tartus og i Homs i mars. Flere av de som er ført opp på sanksjonslista har høye posisjoner i den nye syriske regjeringshæren. Sanksjonene blir begrunnet med at de skal stadfeste at EU overvåker HTS-regimets utvikling med hensyn til menneskerettigheter og rettigheter for nasjonale minoriteter.
På lista til EUs Global Human Rights Sanctions Regime som ble oppgradert forrige onsdag, står Muhammad al-Jasim (Abu Amsha), leder for Sultan Suleiman Shah-brigaden og Saif Abu Bakr (Sayf Balud), kommandant for Hamza-divisjonen. Begge enhetene er tilknyttet Syrias nasjonale hær SNA (Jaysh al-Waṭanī as-Suri) som er Tyrkias leiesoldater av syriske og utenlandske salafister.
Begge menn blir holdt ansvarlig for massakrene som førte til at minst 1700 alavitter ble drept, og begge har militære posisjoner i HTS-hæren til president Shara’a. Abu Amsha er brigadegeneral for 25. divisjonen; Sayf Balud leder 27. divisjonen.
HTS sprang ut fra Jabhat an-Nusra som var den syriske avdelinga av al-Qa’ida og har blitt fronten til flere salafistiske jihadistgrupper, inkludert Daesh (IS). En tredje gruppe, Sultan Murad-divisjonen, har havnet på EUs liste for krigsforbrytelser, voldtekter, tortur og mishandling, forsvinninger og summariske henrettelser.
EU opphevet samtidig de fleste sanksjonene mot Syria, inkludert mot 24 institusjoner som sentralbanken, og virksomheter innen energi, bomull og telekommunikasjon. De eneste unntakene er de som er knyttet til sikkerhetssektoren, opplyste EUs utenrikssjef Kaja Kallas, tidligere statsminister i Estland. Dette er en oppfølging av vedtaket fra 20. mai. Vedtaket er avhengig av framganger for menneskerettigheter og sikkerheten for folk.
Samtidig følger EU med på utviklinga i Tyrkia, og venstrefraksjonen i EU-parlamentet har nylig hatt en delegasjon i Rojava for å ha samtaler med DAANES.
De ble informert om advarslene fra både Ilham Ahmed, den kvinnelige lederen for internasjonale forbindelser i DAANES, og Foza Yusif fra PYD. De advarer begge om at det vil bryte ut konflikt om Syria går tilbake til det sentraliserte systemet som ble sementert under Ba’ath-regimet og det 53-årige Assad-dynastiet. Den politiske dialogen med Damaskus må munne ut i desentralisering, noe Shara’a og HTS til nå har avvist – med Tyrkia i ryggen.
Ahmed og Yusif advarer om at dette kan føre til militære framstøt, både fra Damaskus, fra Tyrkia og fra jihadist-terrorister, blant dem IS.
De advarte dessuten mot større sosio-økonomiske ulikheter. På et møte for Syrias demokratiske råd (SDC) i Qamishli beskrev Yusif situasjonen som en dyp politisk krise. Hun mener at militaristiske metoder gjør skade på landets økonomi og sosiale og kulturelle sammensetning.
– Løsninga må være politisk og inkluderende, den må ikke være basert på sikkerhetsmessig eller militær logikk, sa hun.
– Hvis statlige institusjoner ikke reformeres, kan lokalsamfunn begynne å ta avgjørelser uavhengig», sa Ahmed under hennes besøk i Aten 24. mai. Hun understreket at reformene og rettighetene må gjelde alle etniske og religiøse minoriteter, ikke bare kurdere og ikke bare Rojava.
Økonomisk invasjon?
Nord- og Øst-Syria – og for såvidt hele Syria – står overfor en ny utfordring etter hvert som USA og EU opphever sanksjonene. Det vil åpne grensene for en invasjon av tyrkisk kapital og varer, byggefirmaer og transportselskap i de fleste sektorer og infrastruktur, påpeker den nederlandske Kurdistan-kjenneren Fréderike Geerdink. Hun spør: Hvordan vil Rojava avverge en tyrkisk økonomisk inntrenging?
At DAANES og SDFs øverstkommanderende Abdi er positive til at USA og EU hever eller lemper på sanksjonene, er innforstått på vegne av det syriske folket. De vil at hjelpen også gjelder for Rojava. Det i seg selv vil være en krigsdempende faktor.
Erdoğan står klar til å sende inn den korrupte tyrkiske bygg- og anleggsbransjen til å bygge opp hele boligstrøk, strømnettet og dammer, veier og annen infrastruktur, rykke inn i telekommunikasjonssektoren og ta over markedet med tyrkiske landbruksvarer slik Tyrkia gjorde i Nord-Irak på 90- og 2000-tallet. Tyrkia vil komme Golfstatene i forkjøp med investeringer. Dette kan bli “en kapitalistisk offensiv som kan undergrave det kurdiske revolusjonære prosjektet i nordøst” uten bruk av en eneste soldat, mener Geerdink.
Hun har nylig vært i Syria, kjørt fra Damaskus via Aleppo til Raqqa før hun krysset Eufrat inn i Rojava. Hun så ødeleggelsene langs hele veien. I hver by er hele bydeler lagt i grus og står igjen som spøkelsesbyer med skjelettbygninger der det ikke bor folk. Det kreves enorme ressurser for å bringe situasjonen til en noenlunde forfatning; det kreves enda mer for å bringe Syria på fote fra knestående.
Det fins godt grunnlag for Geerdinks bekymringer om en ser til de områdene som har vært under tyrkisk kontroll siden den første militære intervensjonen, Operasjon Eufrates skjold (Firat Kalkani Harekâti) fra august 2016 til mars 2017, i regionen mellom Eufrat-elven i øst og området rundt Azaz i vest og fra den andre intervensjonen i Afrin-enklaven nordvest for Aleppo, Operasjon Olivenkvist (Zeytin Dali Harekâti) fra januar til mars 2018.
Den tredje intervensjonen, Operasjon Fredsvåren (Bariş Pınari Harekâti) i oktober 2019, artet seg mer som bombetokter i grenseområdene i regionene Aleppo, Hasakah og Raqqa og har i mindre grad ført til omfattende tilstedeværelse på bakken, verken fra tyrkisk side eller gjennom leiehæren SNA.
Unntakene her er Tel Abyad (kurdisk: Girê Spî) og Ras al-Ain (Serekaniyê ). Byene er helt tyrkifisert og blir styrt av en guvernør på tyrkisk side av grensa. I de andre okkuperte områdene har tyrkisk virksomhet tatt over helt og holdent, og flagget til Nato-landet Tyrkia vaier fra alle offentlige bygninger.
Den kurdiske befolkninga er byttet ut med arabiske syrere, ofte familiene til leiesoldatene i SNA. Dit har også palestinske flyktninger blitt plassert.
Hus og jord er er blitt konfiskert, og tyrkiske entreprenørselskaper er i full aktivitet på okkupert land ut fra samme metoder som Israel praktiserer på Vestbredden.
Tyrkia vil ha en full demografisk utskiftning av grenseområdene. De har kommet lengst med det i Afrin. Dette framstiller de nå som støtte til Syria overfor de nye makthaverne i Damaskus.
Det vant ikke Erdoğan fram med overfor president Bashar al-Assad i forsøket, særlig fra russisk side, på å oppnå forsoning mellom Ankara og Damaskus. Assad insisterte på at Tyrkia forlot okkuperte områder før det kunne komme i stand.
Tyrkia og Israel blir gjerne framstilt som rivaliserende parter i Syria ut fra egne interesser, som ikke nødvendigvis er gjenstridig motstridende. Israel vil forsikre seg om at Tyrkia ikke vil bruke HTS og det muslimske brorskapet i Syria til å bli base mot Israel eller israelske interesser i Syria, det vil si en utvidelse av annekteringa av Golanhøydene med nye “sikkerhetssoner” med tilgang til vannkilder i Antilibanon-fjellene.
Israel vil heller ikke at Tyrkia blir en tung våpenleverandør til Syria. I mens går handelsvirksomheten mellom Israel og Tyrkia mer eller mindre som normalt, bortsett for at begge land står i økonomiske kriser. Krigen i Gaza tærer voldsomt på Israels økonomi.
USAs militære nærvær, uansett hvor liten den har vært, fra vel 2500 til 900 mann, har hindret større militære inngrep fra Tyrkisk side og dermed gitt kurderne en viss ryggdekning til å bli i Aleppo, Hasakah og Raqqa-regionene. Det er derfor naturlig at Tyrkia nå vil satse på et økonomisk framstøt i grenseområdene, slik Geerdink beskriver.
Hun skriver at den arabisk-dominerte byen Raqqa som lå i ruiner da hun besøkte den i 2018, nå er brakt til live. Spørsmålet er om byen nå vil bli overdratt til Damaskus for deretter å slippe løs tyrkisk virksomhet ved bredden av Eufrat.
Vannføringa i Eufrat er fortløpende et rennede konfliktspørsmål mellom Tyrkia og Syria – og dermed i neste omgang Irak. Dette henger uløselig sammen med om tyrkiske selskap får innpass i elektrisitets- og telekommunikasjonsnettet i Rojava.
Her har den tyrkiske lira-kassa mye å spille på i forhold til nærmest verdiløse syriske pund, lira as-suriyya, og piastre (qurush) som ikke lenger fins i mynter.
Under den siste HTS-offensiven som Tyrkia sto bak og som Russland og Iran lot skje, november-desember i fjor, falt valutakursen til et rekordlavt nivå på 25.000 pund (SYP/ls) per amerikansk dollar. Etter Assad-regimets fall sto kursen i 12.500 og 10.000 pund og ble notert til 13.002 da børsene åpnet mandag.
Dette innebærer en fare for tyrkisk dominans, men kan bli fordel for DAANES om de makter å håndtere det som et komplimenterende alternativ til Damaskus om HTS-regimet krever at alle investeringer og hjelp skal gå via og kontrolleres av Damaskus uten lokal eller regional involvering, mener Geerdink.
DAANES står ikke på bar bakke, men på langt nær solid grunn økonomisk og mangler internasjonal anerkjenning og har liten kontaktflate. Området sitter imidlertid på ressurser: vannkraft fra flere demninger, olje og korn lengst i nordøst. Fordelinga av ressursene har imidlertid ikke kommet særlig langt. Det er et spørsmål som Shara’a synes like lite villig til å diskutere som president Assad var. Det henger dessuten på hvilket statssystem Syria ender opp med.
En kanal inn til Rojava kan være oljepenger fra Nord-Irak, fra Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan). Ankara var sterkt imot at Nord-Irak fikk status som den autonome kurdiske regionen, men fikk raskt smidd allianser med KDP og PUK gjennom sine økonomiske forbindelser – som i høy grad ble smurt med korrupsjon og bestikkelser helt til topps i “Barzanistan” og “Talabanistan”.
Det var bedre butikk enn å utvikle økonomien i Nord-Irak utover å pumpe olje og frakte den i rør eller med en flåte av lastebiler med enorme tanker sveiset til karosseriet. De sto i kø i flere mil for å krysse grensa da vi ikke fikk passere grensestasjonen i Harbur selv med Rødt-politikeren Erling Folkvords parlamentspass i 1995. Transporten tilbake, med tankene fulle, passerte Harbur uten tilsyn.
Denne økonomiske åpninga har tidligere ikke vært mulig fordi KDP som kontrollerer det nordøstligste grenseområdet til Rojava, har ligget i politisk strid med PYD som er del av “PKK-familien”, og ut fra alliansen med Ankara. Forholdet har bedret seg betraktelig, både på grunn av Assad-regimets fall, utviklinga i Rojava og på grunn av Öcalans utspill om å legge ned PKK.
Den kurdiske regionen har kunnet eksportere olje uavhengig av Bagdad bare til Tyrkia. Det har vært en langvarig strid mellom Bagdad og regionaladministrasjonen i Erbil. Rojava og Syria trenger olje og ikke minst investeringer og ekspertise til å oppgradere oljesektoren etter mange år med krigshandlinger og neglisjering.
Assad-regimets påstander om at USA plyndret Syria for olje, påstander som velvillig og heftig ble kolportert i visse kretser i Norge, ble nylig tilbakevist ved at USA opphevet forbudet for amerikanske investeringer og virksomhet i den syriske energisektoren.
I stedet har DAANES “blitt satt i en umulig situasjon av ulike politiske aktører og makter. Ingen steder er dette tydeligere enn med hensyn til det hett omstridte spørsmålet om de autonome regionenes oljereserver,” meldte kurdiske Medya News i september 2020. Og videre: “På den ene siden har USA lenge protestert mot DAANES’ diskrete oljesalg via mellommenn til den syriske regjeringa [Assad-regimet], og av og til bombet smuglertankere og lektere som frakter olje over Eufrat til områder i Syria. Likevel har de standhaftig nektet å gi AANES dispensasjon fra å handle olje utenfor Syria. De har (…) tvunget sin viktigste strategiske partner i regionen til å fortsette å handle med Damaskus” som på sin side anklaget DAANES – og USA – for å stjele Syrias olje.
Hva så med USA utover at angrepene på “oljeavtalen” mellom DAANES og Damaskus var en “bevisst mangel på forståelse fra de politiske aktørene som for tida prøver å legge diplomatisk, militært og økonomisk press på (D)AANES, ifølge Medya News?
“De amerikanske politikerne Lindsey Graham og Mike Pompeo lekket nylig nyheter om en angivelig avtale mellom AANES og et nyopprettet selskap med koblinger til det amerikanske sikkerhetssystemet, kalt «Delta Crescent». Avtalen gir Delta Crescent rett til å sette opp raffinerier som kan behandle tjue prosent av regionens oljereserver, og gir til slutt AANES det lenge etterlengtede unntaket til å selge denne olja utenfor Syria via Delta Crescent – antagelig over grensa inn i regionen under styring av Kurdistans regionale regjering.”
Hvordan gikk det? Det ble aldri noe av, men “eksperter imot AANES-prosjektet tok umiddelbart opp nyheten om ‘oljeavtalen’ og forvrengte den begrensede mengden informasjon som har kommet fram til dags dato, til å framstille AANES (og spesielt «kurderne») som en imperialistisk hund under USAs sikkerhet. Men USA sitter på enorme oljereserver selv. De trenger ikke den relativt minimale fortjenesten fra AANES’ relativt små felt med lavkvalitetsolje. Men på grunn av USAs uhyrlige forbrytelser i Irak er «olje» et svært politisk ladet begrep.”
Nå kan oljeavtaler realiseres uten USAs inngripen. Syrias sparsomme oljereserver er fortsatt av null interesse for amerikanske selskap, selv om USAs sanksjoner er hevet. Det har de vært siden 2011. USAs hovedinteresse, at olja ikke tilfalt Assad-regimet, er nå borte. Tida etter Assad-regimets fall, har vist at DAANES i Rojava er en langt mer robust konstruksjon enn hva mange hadde fryktet, men som Erdoğan vil utfordre.