I skyggen av krigen mot Iran
Det har vært et mulig scenario helt siden Israels erobret Vestbredden og Øst-Jerusalem under Seksdagerskrigen i juni 1967 og umiddelbart satte i gang Yigal Allon-planen med å kolonisere området ved å bygge bosettinger på okkupert område: Å annektere resten av Vestbredden, etter å ha annektert Øst-Jerusalem i 1980, om det bryter ut en større regional krig.
Utvider koloniene
Dette scenariet er nå igjen aktuelt som følge av Israels regelrette krigshandling mot Iran. Den kommer i kjølvannet av Israels systematiske krigføring mot Libanon, gjennom sin omfattende bombing av Beirut og Sør-Libanon og systematiske likvidering av Hizbollahs lederskap og apparat, og ved å erobre større områder tilknyttet de annekterte Golanhøydene og ødelegge det tidligere Assad-regimets militære struktur.
Israel startet sin krigføring mot Iran ved å bombe Irans ambassadekompleks i Damaskus i Syria 1. april 2024. Her ble seksten iranere drept, inkludert åtte høyere offiserer i Revolusjonsgarden. Det utløste noen runder med gjensidige rakettangrep som til og med ble varslet på forhånd fra Teheran. Vi er nå langt forbi det punktet. Det råder liten tvil om at Israel har hatt til hensikt å trappe opp, og målretter nå sine angrep mot Irans militære ledelse på samme måte som de gjorde mopt Hizbollah.
Riktignok har Iran en langt større militær kapasitet over Israel enn andre land og aktører i Midtøsten, noe rakettnedslagene i Tel Aviv understreker, men samtidig er Israels kapasitet, inkludert egen og amerikansk etterretning og evne til å slå ut luftforsvar, atskillig større. Det øker krigspotensialet – og dermed det underliggende scenariet at Israel vil bruke en regional storkonflikt til å annektere Vestbredden, hele eller de såkalte C-områdene i første omgang. C-områdene utgjør nå vel 60-62 prosent av Vestbredden.
Påskuddet vil være “trusselen mot Israels nasjonale sikkerhet” eller “Israels rett til å leve i fred og sikkerhet innenfor forsvarbare grenser” som vestlige politikere stadig framhever, jamfør utenriksminister Jonas Gahr Støres famøse “Dear Condi”-brev til USAs utenriksminister Condeleezza Rice da SV flagget støtte til boikott-tiltak mot Israel i 2006. Israel vil stemple palestinerne på Vestbredden som potensielle “indre trusler” under anklager om at de står i ledtog med Iran.
Ingen må la seg forlede til å tro at Vestbredden er glemt selv om full oppmerksomhet er rettet mot Gaza og nå Iran. Den israelske regjeringa vedtok i slutten av mai å anlegge og bygge ut 22 kolonier dypt inne på Vestbredden. Det dreier seg om ni nye bosettinger, tolv såkalte utposter som blir “legaliserte” og ett “nabolag” som blir “oppgradert” til bosetting, ifølge den israelske gruppa Peace Now som henviser til forsvarsdepartementet (29. mai). Forslaget ble reist av forsvarsminister Yisrael Katz som ikke står på Norges sanksjonsliste, og finansminister Bezalel Smotrich på et hemmelig møte i sikkerhetskabinettet en uke i forveien.
Dette er et “et skritt som vil endre områdets utseende og forme framtidas bosetning i åra som kommer,” skriver Times of Israel. Eller for å gjøre det enda tydeligere: «De nye bosetningene er alle plassert innafor en langsiktig strategisk visjon, der målet er å styrke det israelske grepet om territoriet, unngå etableringa av en palestinsk stat og skape grunnlaget for framtidig utvikling av bosettinger i de kommende tiåra», ifølge departementet.
Tropper fra Gaza
Hva rører seg på bakken? Israel har trukket ut styrker fra Gaza og sendt dem til grenseområdene i nord, mot Libanon og Syria, og i øst, mot Jordan, meldte den israelske avisa Ha’aretz søndag. Begrunnelsen er nettopp “frykt for regional infiltrasjon” fra “militante fra Jordan og Syria, så vel som Hizbollahs potensielle inntreden i kampene». Ha’aretz mener at “i løpet av dager, er det forventet at færre enn halvparten av soldatene som er stasjonert i Gaza før starten på fiendtlighetene med Iran, vil bli igjen”, og avisa viser til militære kilder at troppeforflyttingene «stammer fra bekymring for at Irans regionale stedfortredere kan bistå landet i konflikten.»
Det gjelder den såkalte Motstandsaksen, og målet er «å avverge ethvert forsøk på raid mot israelske lokalsamfunn eller militær infrastruktur nær grensegjerdet.» Lørdag erklærte militæret at «Iran har blitt Israels primære krigsfront, mens Gaza nå er sekundær.» Det underslår at Gaza i realiteten aldri har vært noen “krigsfront” i noen militær betydning av ordet, til tross for at Hamas har ytt motstand uten å gå i direkte slag med de israelske okkupasjonsstyrkene. Det Hamas har oppnådd militært – utover å rokke ved den israelske hærens “uovervinnelighet” gjennom det nøye planlagte og gjennomførte militære angrepet 7. oktober 2023, “Operasjon al-Aqsa-flommen” – er å ikke la seg nedkjempe og dermed stå imot ett av Israels militære mål for utslettinga av Gaza.
Hizbollah har vært på lufta med sin verbale støtte til Iran, men “israelsk etterretning har ennå ikke oppdaget noen “operativ aktivitet som indikerer at gruppa forbereder seg på å gå med i krigen,» skriver Ha’aretz som nå er underlagt israelsk militær sensur med hensyn til iranske mål i Israel, og en høy grad av selvsensur som gjelder all israelske media og presse siden 7. oktober-angrepet.
Etter hvert som Israels krig mot Iran trekker i langdrag og utvider sine mål til sivile infrastruktur, som RIB-kringkasteren i Teheran mandag, er utsiktene større for at Iran-støttede eller -lojale grupper i Irak, Syria og Jemen blir “en større kilde til bekymring,” siterer sine militære kilder.
Israel er derimot allerede i gang med aktivt å angripe eller forberede angrep på disse gruppene og deres baser. Det israelske militæret (IDF) bekreftet nylig at de hadde angrepet militærsjefen til Ansarallah, Muhammad Abdul Harim al-Jamari, men det iranske nyhetsbyrået Tasnim melder at de hadde bombet på målet og at Jamari er i live.
Ansarallah er det offisielle navnet på den zaidi-sjiamuslimske Houthi-bevegelsen som sitter med makta i Jemen. Az-Zayidiyya, ofte kalt “Femmerne”, er en av tre hovedretninger av sjia-islam som oppsto på 700-tallet etter Zaid ibn Alis mislykte opprør mot Umayyad-kalifatet. Ansarallah som i lang tid har skutt raketter mot Israel i støtte til palestinerne i Gaza – og trengt gjennom rakettskjoldet ved enkelte anledninger – har sverget hevn og bedt militsene i Motstandaksen til å forberede “marsjen” mot Israel, hevder israelske kilder.
Statsautorisert offer
Om ikke før, så må nå Israels krig mot Iran, som ikke kom fra noen “eskalering fra begge parter” som det heter fra regjeringa og Høyre, feie til side alle illusjoner om at Israels ikke fører noen “defensiv” utenrikspolitikk ut fra “retten til å forsvare sikre grenser”. Det gjør koblinga til en mulig annektering av Vestbredden prekær, ikke minst ut fra den offisielle begrunnelsen for troppeforflyttinga fra Gaza.
Israels utenrikspolitikk er som “innenrikspolitikken” (les: Palestina), ekspansiv, ikledd de samme messianske kraftsalvene som fikk utløp etter 7. oktober-angrepet. Alt blir lagt i den samme støpeskjeden. Israel = jøder er de evige ofrene.
Dette “evig offer”-narrativet har fått full ryggdekning fra USA og Europa siden Israel ble opprettet av FN 29. november 1947 (Resolusjon 181), etter rå utpressing fra USAs side, særlig mot Liberia, Filippinene og Haiti.
USAs president Harry Truman konstaterte: – Fakta var at det ikke bare var lobbybevegelser rundt FN, helt ulikt noe som tidligere hadde blitt sett, men at også Det hvite hus ble utsatt for en konstant sperreild. Jeg tror ikke jeg noen gang har blitt utsatt for så mye press og propaganda rettet mot Det hvite hus som i dette tilfellet. Innstendigheten til noen få av de ekstreme sionistiske lederne – drevet av politiske motiver og engasjert i politiske trusler – forstyrret og irriterte meg.
Trumans USA sto selv bak de avgjørende truslene som først i tredje forsøk på å behandle resolusjonen, tippet over i et to tredels flertall: 33 land, 72 prosent. Liberias ambassadør til USA fortalte at USA truet direkte med å kutte all bistand – og ikke bare mot Liberia (John B. Quigley, 1990: “Palestine and Israel: a challenge to justice”. Duke University Press, side 37. ISBN 978-0-8223-1023-5). Harvey S. Firestone Jr., presidenten i Firestone Natural Rubber Company som mer eller mindre eide Liberia, deltok aktivt i presset (Phyllis Bennis, 2003: “Before and After”. Interlink Publishing Group Incorporated. ISBN 978-1-56656-462-5).
Manilas representant, general Carlos P. Romulo, mente på vegne av det overveiende kristne Filippinene “at spørsmålet først og fremst er moralsk. Spørsmålet er om FN bør ta ansvar for håndhevinga av en politikk som åpenbart er i strid med de gyldige nasjonalistiske ambisjonene til det palestinske folket. Filippinenes regjering mener at FN ikke bør ta et slikt ansvar.» Én telefon fra USA dagen etter fikk Filippinene til å snu.
République d’Haïti, så tett på USA og okkuperte av naboen i nord fra 1915 til 1934, fikk lagt fem millioner dollar på bordet i lån for å endre standpunkt.
Statsminister Jawaharlal Nehru som raste i raseri mot måten FN-avstemninga hadde blitt lagt opp på, blant annet hvordan sionistlobbyen hadde forsøkt å bestikke hans regjering med millioner av dollar og utsatt hans søster, FN-ambassadør Vijaya Lakshmi Pandit, nærmest daglig for dødstrusler om hun ikke stemte “riktig” (Najma Heptulla, 1991: “Indo-West Asian relations: the Nehru era”, Allied Publishers. p. 158. ISBN 978-81-7023-340-4.Heptulla, Najma (1991). Indo-West Asian relations: the Nehru era. Allied Publishers, side 158. ISBN 978-81-7023-340-4).
India stemte imot, for den arabiske sida, på grunn av landets store muslimske minoritet, ifølge delegaten Kavallam Pannikar.
Siam (Thailand) ble utestengt fra avstemminga fordi akkrediteringene til deres delegasjon ble kansellert fordi Siam fire dager før (25. november) hadde stemt imot i forberedelseskomiteen.
Cuba, under president Carlos Prío Socarrás fra Partido Revolucionario Cubano – Auténtico, PRC-A, gikk inn for å stemme mot delingsplanen «til tross for presset som blir lagt mot oss», ifølge delegasjonen, fordi de ikke kunne være med på å tvinge vedtaket på flertallet i Palestina, det vil si palestinerne (“Palestine Vote Delayed”, Times of London, 29. november 1947).
Dette har med andre ord lange røtter, helt tilbake til opprettelsen av staten Israel og før avstemminga i FN. Dette er opphavet til sju tiår med “ustraffet aggresjon” som har gjort Israel tilsynelatende immune mot folkerett og diplomati. Det avspeiler seg i uttalelsene som statsminister Binyamin Netanyahu spyr ut i alle retninger, både i form av skjellsordene har øser ut for å forsvare sine krigshandlinger og folkemorderiske handlinger på Gaza og de massive anklagene om antisemittisme som rammer selv den mildeste kritikken av Israels opptreden eller forsiktige henvisninger til folkeretten og humanitærretten. Det har langt på vei blitt bekreftet av de spake reaksjonene på Israels siste regelrette krigshandling mot Iran.
Regelrett krigshandling
De fortoner seg som rein ansvarsfraskrivelse overfor Israel når de blir seriekoblet på anklagene mot Iran for å ha anriket uran til 60 prosent, satt i drift flere sentrifuger og begrenset adgangen til observatørene til Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i Wien.
IAEA som har fått en ledelse under den argentinske diplomaten Rafael Grossi som har vært mer enn nok beskjeftiget med truslene mot Ukrainas atomkraftverk. Men Grossi har samtidig videreført den pro-amerikanske linja til sin forgjenger som generalsekretær, den japanske diplomaten Yukiya Amano, som døde i juli 2019, vel et år etter at USAs president Donald Trump reiv i stykker atomavtalen (Joint Comprehensive Plan of Action) som ble inngått under president Barack Obama i 2015.
Det brakte Teheran til det punktet hvorvidt Iran skulle trekke seg fra Ikkespredningsavtalen før Israel nok en gang angrep landet. Igjen har EU og EU-3 (Storbritannia, Frankrike og Tyskland) som inngikk atomavtalen, overlatt spillet til USA. Det er ikke overraskende fordi Frankrikes president Emmanuel Macron og flere britiske statsministre raskt stilte seg bak Trumps krav til ny avtale under hans første presidentperiode, blant annet ved å inkludere Irans rakettsystem. Det skjedde samtidig med at de samme statene pumpet opp flere av golfstatenes arsenaler.
Det er ikke slik professor Hilde Henriksen Waage ved Universitetet i Oslo og Fredsforskningsinstituttet (Prio) hevder overfor Klassekampen (17. juni) at “Israels historiefortelling vinner oppslutning også blant europeiske ledere, og henviser til uttalelsen fra (…) Macron om at Israel har rett til å forsvare seg.”
Slik har det alltid vært, og det blir forsterket av uttalelsen som Tysklands ferske forbundskansler Friedrich Merz fra det kristeligdemokratiske CDU kom med på G7-toppmøtet i Kananaskis, vest for oljebyen Calgary i Alberta i Canada, da han helt og holdent stilte seg bak Israel.
– Dette er den skitne jobben som Israel gjør for oss alle. Vi er også ofre for dette regimet. Dette mullah-regimet har brakt død og ødeleggelse til verden, sa Merz til ZDF (Zweites Deutsches Fernsehen med sete i Mainz i Rheinland-Pfalz).
G7-landa hadde vansker med å komme fram til en slutterklæring fordi de europeiske stormaktene var “mer tilbakeholdne med å kritisere Israels omfattende angrep på Iran”, mens Japan mener at angrepet var “dypt beklagelig”, meldte NRK.
Trump gikk uansett solo med et knippe tilsynelatende motstridende uttalelser om opptrapping av krigen og nye diplomatiske framstøt. Høylytt høyttenkning er typisk trumpsk, og den har ført til en rekke feiltolkninger om motsetninger mellom Trump og Netanyahu i Midtøsten de siste månedene.
De bygger på en grov feilslutning om det skulle finnes et 1:1-forhold mellom USA og Israel når det kommer til Trumps prioriterte økonomiske interesser eller å underordne sitt ego til Netanyahus.
Om en legger alle spekulasjoner til side, gjenstår det faktum at Trump har vært med Israel hele veien også i sin andre periode. Det er mer nærliggende å mene at Trump tenker som Merz.
EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen fra CDU, forsvarsminister under Angela Merkel, la ansvaret på Iran og kom ikke med noen krav om umiddelbar våpenhvile.
Atom og ikke atom
Dette følger et mønster: Israel ble ikke møtt med annet enn flaue vestlige protester da de først angrep Irans ambassade i Damaskus og deretter drepte Hamas-lederen Ismail Haniyeh i et attentat i Teheran.
Før det har Mossad likviderte flere iranere tilknyttet atomprogrammet inne på iransk territorium og drepte Qasem Soleimani, lederen for al-Quds, Revolusjonsgardens utenlandsavdeling, i et droneangrep utenfor Bagdad 3. januar 2020 mens han var involvert i freds- og forsoningssamtaler med Saudi-Arabia.
IAEA har avvist alle forsøk på å se Irans atomprogram i sammenheng med Israels konkrete atomvåpen og utspill fra flere arabiske land om at de vurderer å sette i verk egne atomprogrammer, inkludert Egypt og Saudi-Arabia; det har vært del av forhandlingene om “den amerikanske komponenten” i en Abraham-avtale mellom ørken- og oljekongedømmet og Israel.
Iran har undertegnet Ikkespredningsavtalen; Israel har ikke undertegnet NPT, som ble ratifisert 5. mars 1970.
Iran har tillatt IAEA-inspeksjon, inkludert av Natanz og andre anlegg som nå blir angrepet; Israel slipper ikke inn IAEA på Dimona-reaktoren på Shimon Peres Negev atomforskningssenteret som ble bygd opp fra 1958 og ble aktivert en gang mellom 1962 og 1964. Det har heller ikke skjedd siden.
https://en.wikipedia.org/wiki/Shimon_Peres_Negev_Nuclear_Research_Center
Iran har ingen atombomber; Israel har anslagsvis nitti atomvåpen i sitt arsenal som kan leveres fra lufta, fra land og til sjøs. Det er estimert at Israel har tretti atombomber som kan leveres fra fly, f.eks oppgraderte F-16 Falcons og 25 F-15 Eagle.
Iran har unnlatt å svare på flere israelske angrep. Israel har ingen carte blanche fra FN til å operere militært mot angivelige terskelstater, heller ikke Iran, men har likevel gjort det ved flere tilfeller.
Det skjedde mot den uferdige atomreaktoren i Osirak i Irak, vel to mil sørøst for Bagdad, under Operation Opera (Operation Babylon) 7. juli 1981. Det samme skjedde under Operation Outside the Box (Operation Orchard) mot en antatt atomreaktor som angivelig var under bygging ved al-Kibar utenfor Deir az-Zur i Syria 6. september 2007.
Iran gikk dessuten inn i forhandlinger med USA under stadige trusler fra Trump om hva som kunne skje om Teheran ikke bøyde seg for Trumps ultimate krav i løpet av seksti dager. Det gjorde ikke Teheran; de sa blant annet nei til å stanse all anriking av uran, slik de gjorde i forhandlingene fram til JCPOA-avtalen i 2015.
Taust i Rocky Mountains
– Israel, beruset av flere tiår med ustraffet aggresjon, har nå kastet seg utover kanten av militær hensynsløshet, og trukket sine amerikanske støttespillere og det bredere Midtøsten inn i nok et kapittel av kaos. Målet for dette nye sionistiske raserianfallet? Iran – en nasjon på 90 millioner med lang hukommelse, en stødig hånd og en bemerkelsesverdig toleranse for provokasjon. Fram til nå, skriver professor Junaid S. Ahmad, direktør for Center for the Study of Islam and Decolonization (CSID) i Islamabad i Pakistan, Palestine Chronicle.
Irans raketter treffer forsvarsdepartementet og hovedkvarteret til etterretninga Mossad – og den treffer boligblokker midt i Tel Aviv og etterlater seg ruiner som bare har vært forbeholdt Gaza by og Beirut, og nå Teheran, vel 45 år etter utbruddet i den langvarige krigen med Irak (1980-88).
– Dette var ikke svaret på en trussel. Dette var trusselen: en apartheid-stat med atomvåpen som bare iverksatte forebyggende angrep på en ikke-atomstat som var engasjert i diplomati. Selv i forhold til Israels lave standarder for krigerskhet, er dette uhemmet, konstaterer Ahmad.
Den delen av verden som skulle ha fått det til å gjalle mellom Klippefjellene i Canada forholder seg igjen tause fordi USA er urokkelig medskyldig, i gjerning og Netanyahus “gale hunder”-retorikk.
Det fører meg inn på et debattinnlegg jeg hadde i Klassekampen om Israels karakter og behovet for internasjonale straffereaksjoner. Etter det fikk vi de ynkelige sanksjonene som Norge, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand innførte mot Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir og finansminister Bezalel Smotrich, mens statsminister Netanyahu og forsvarsminister Yisrael Katz gikk fri sammen med tidligere forsvarsminister Yoav Gallant.
Det som startet med en folkemorderisk krig i Gaza for tjue måneder siden har metastasert, spredd seg, for å bruke et medisinsk uttrykk som bringer tankene på kreft, til en regional destabiliseringskampanje som kan innebære annekteringa av Vestbredden før vestlige land, deriblant Norge, og andre land, deriblant Saudi-Arabia, har rukket å legge et utkast til en palestinsk “stat” under en “tostatsløsning” – som Israel uansett ikke vil ha, jamfør vedtaket i Knesset 18. juli ifjor – på bordet.
Det er slik Israel rigger til sin “eksistensielle trussel” under Vestens erklærte “retten til å forsvare seg selv.”
Om ikke nå, når?
“Den norske regjeringen og Oljefondet burde lytte til den jødiske skriftlærde Hillél hazzakén (Hillél den eldre) som levde fra cirka 70 år før Kristus til cirka år 10 da den veslevoksne Jesus vandret rundt i templene og belærte de fariseiske lærde. Hillél som ble født i Babylon av kong Davids ætt, er tilskrevet det betimelige spørsmålet: «Om ikke nå, når?» som den italienske kjemikeren Primo Levi (1919–87) som overlevde Auschwitz, brukte som tittel på sin gripende roman «Se non ora, quando?» (i norsk oversettelse 1987: «Besøkelsestid») i 1984, tre år før tungsinnet over verdens utvikling tok hans liv. For om tida ikke nå er inne for å boikotte Israel, når, slik Kjell Stephansen, nestleder i Palestinakomiteen, så grundig argumenterer for i Klassekampen (12. mai),” skrev jeg i Klassekampen (26. mai).
Det hadde utgangspunkt i en debattert Med andre ord-tekst (10. mai) fra professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet, hvor han erklærer: «Blir det en de jure annektering [av Vestbredden], mener jeg Norge bør bryte de diplomatiske forbindelsene med landet og gjennomføre full boikott.» Israel er i dag «en slags proto-fascisme», mener han etter å ha fastslått at Israel bedriver folkemord på Gaza.
“Men hvorfor vente på at proto-fascismen har blitt rein, fullskala fascisme (om nå det er det rette begrepet å bruke om Israels etnoreligiøse og -nasjonalistiske ideologi og folkemorderiske strategi)?” spurte jeg. Og hva med Vesten, inkludert Norge, som fortsatt er Israels allierte i dag så lenge Vestens handlinger er fortsatte våpenleveranser, økonomiske forbindelser og investeringer? «De ekstreme i Israel har (ennå) ikke turt å omtale palestinerne i rasetermer (‘Untermenschen’)», skrev Hagtvet. Det gjelder kun som “statsautorisert ideologi”, men ikke i ord og handling.
Her er resten av innlegget:
– Det fins et utall uttalelser fra israelske ministre, politikere og generalstaben, som ofte marsjerer rett inn i politikken etter sine militære karrierer, om palestinere/arabere med «terrorgener» og andre genmessige defekter som gjør den til «ville dyr». Det militære angrepet til Hamas 7. oktober, Operasjon al-Aqsa-flommen, ble møtt med et artilleri av liknende uttalelser. Ingen palestinere på Gaza er uskyldige, ifølge president Yitzhak Herzog, tidligere leder for Arbeiderpartiet, fordi de hadde stemt på Hamas. Heller ikke unger?
Dette er statsautorisert politikk med andre våpen, for å snu litt på den prøyssiske generalen og militærteoretikeren Carl von Clausewitz (1780-1831) sine ord. Et slående trekk ved mange av reaksjonene som nå kommer fra politisk og lærd hold, bunner i en oppfatning av «det verdigrunnlaget som Israel ble fundert på» og som «tråkkes nå ned av et religiøst ekstremhøyre som i sin fanatisme ikke stagges av noe.»
Det som utspiller seg på Gaza, og på Vestbredden, med det erklærte målet om å fordrive palestinerne, er ikke et eklatant brudd i verdigrunnlaget.
Det er i beste fall Vesten som møter seg sjøl i døra, inkludert med føringene som ble lagt med Oslo-avtalen i 1993. Metodene Israel har brukt er de samme: Det er å være vitne til omfanget som er sjokkerende. Verdigrunnlaget ligger forankret i Nakba, som Israels landsfar, den sekulære sionisten David Ben-Gurion sto bak.
Deportasjoner er derfor «en løsning», noe Israel kan lære av historien. Ben-Gurion brukte det hebraiske nyordet «transfer» om palestinerne på Gaza. Så forsvant ordet i bakgrunnen etter Seksdagerskrigen, før det dukket fram i offentlig israelsk politikk igjen da den religiøse høyreekstremismen vokste fram. Nakba er forbundet til Israels statssionisme, slik Peder Martin Lysestøl viser i sin bok fra fjoråret, «Sionismen: Israels statsideologi».
Alternativet til «tostatsløsninga» er ikke «enstatsløsninga». Fordriving gjennom Israels folkemorderiske krigføring, Nakba 2, eller forsøk på «deportasjonsløsninger», er ikke nytt og kan dukke opp i Vestens nye forsøk på en tostatsløsning sammen med arabiske stater. Det er dermed mer nærliggende å tenke seg at det som nå utspiller seg på Gaza, også vil utspille seg på Vestbredden. Jeg håper fortsatt inderlig at jeg tar feil.