USA-flåte utenfor Venezuela
USAs president Donald J. Trump setter åpenbart pris på Venezuelas president Nicolás Maduro Moros (62) og utlover en dusør på 50 millioner dollar fordi han angivelig leder narkotikakartellet og det kriminelle nettverket Cartel de los Soles (Solkartellet) som har forgreininger til Sinoaloa-kartellet i Mexico og inn i USA. Under valgkampen erklærte Trump krig mot de latinamerikanske kartellene og truet med å sende amerikanske spesialstyrker inn i Mexico og å bombe dem der.
Trump har nå undertegnet presidentordreren for Pentagon til å intervenere militært og sender deler av USAs 4. flåte til farvannene utenfor Venezuela som har mobilisert sin bolivarske milits og som nå også har satt sine egne marinestyrker på kjøl og sendt opp overvåkingsdroner.
– La verden vite, la Imperiet vite: Venezuela har i dag mer enn noen gang det som trengs. Det er derfor vi lever i fred, og vi skal fortsette å leve i fred, advarer Maduro.
USAs 4. flåte
I helga nærmet tre destroyere i Aegis Combat System i USAs fjerde flåte seg farvannene utenfor Venezuela. De er del av en betydelig styrkeopprustning i den sørlige delen av Det karibiske hav som strekker seg langs østkysten av Mexico og Mellom-Amerika og den nordøstre spissen av Sør-Amerika.
Dette er operasjonsområdet til USAs fjerde flåte som ble satt på kjøl igjen i 2008 etter å ha ligget i dokk siden 1945 etter to års tjeneste i slutten av 2. verdenskrig.
https://en.wikipedia.org/wiki/United_States_Fourth_Fleet
Flåten ble offentliggjort 24. april uten at landene i farvannet var blitt informert og hadde stabelavløp 12. juli 2008 under president George W. Bush og hans stab av krigerske “neocons” som sto bak Project for a New American Century (PNAC) på et tidspunkt da latinamerikanske presidenter i “den rosa bølgen” (marea rosa) hadde orientert seg økonomisk mot Kina og bedret forholdet til Russland.
Det ga full næring til mistanke om hvilke hensikter Washington hadde i las Américas, ikke minst fra Venezuelas president Hugo Chávez (1954-2013) som allerede på det tidspunktet var truet av USA med militær intervensjon, slik deler av den venezuelanske høyreopposisjonen be om.
Venezuela hadde da gått til innkjøp av russiske Sukhoi-30 jagerfly som Chávez, på sitt uredde og alltid like lite bramfrie vis, ville være i stand til å senke USAs skip som ville invadere landet. Venezuela hadde inngått flere militære avtaler og kontrakter med Moskva.
Chávez advarte mot at USA kunne komme til å invadere Cuba. Det var bekymringer som ble delt av Brasil, under nåværende president Luíz Inácio “Lula” da Silva (2003-11), og Argentina under president Cristina Fernández de Kirchner (2007-15).
Cubas president Fidel Castro (1976-2008) som døde 25. november 2016, advarte mot at sjøsettinga av 4. flåten kunne føre til flere insidenter som den andinske diplomatiske krisa samme år.
Den sto mellom Venezuela og Ecuador under president Rafael Correa mot Colombias aggressive og høyreekstreme president Álvaro Uribe (2002-10) som nektet å inngå fredsavtaler med geriljagruppene FARC-EP (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejército del Pueblo), den nasjonale frigjøringshæren ELN (Ejército de Liberación Nacional) og den marxist-leninistiske EPL (Ejército Popular de Liberación) som støttet Albania under Enver Hoxha.
Den diplomatiske krisa startet med at kolombianske soldater tok seg over Putumayo-elva og inn i Ecuador hvor de drepte FARCs internasjonale forhandlingsleder Raúl Reyes (nom-de-guerre for Luís Edgar Devia Silva) og seksten andre geriljsoldater 1. mars 2008.
https://en.wikipedia.org/wiki/2008_Andean_diplomatic_crisis
USAs 4. flåte har base i Jacksonville i Florida. Millionbyen ble anlagt i 1822, året etter at USA erobret Florida fra Spania og året før president James Monroe (1817-25) lanserte USAs utenrikspolitiske doktrine hvor de påberopte seg retten til å gripe inn over hele las Américas om europeiske stater forsøkte å gjenopprette sitt herredømme over kontinentet. Jacksonville ble oppkalt etter Tennessee-senatoren og slaveeieren Andrew Jackson, USAs sjuende president (1829-37), krigsveteran fra krigen med Storbritannia (18. juni 1812 – 17. februar 1815) og strategen bak krigen mot Spania hvor han ledet erobringa av Pensacola. Jacksonville, en republikansk styrt by, rommer derfor mye av USAs ekspansive historie, og har i dag en av de høyeste kriminalitetsratene i USA, uten å det synes å bry verken guvernør Ron De Santis, president Donald Trump eller utenriksminister Marco Rubio som alle har politisk sete i "The Sunshine State", med mottoet "In God We Trust". https://en.wikipedia.org/wiki/United_States_Fourth_Fleet
Stikkord: Narcoterroristas
Bygger Trump-administrasjonen opp til en militær konfrontasjon med Venezuela? spør New York Times fredag. Spørsmålet er berettiget, ikke bare ut fra flåteansamlinga, men ut fra ytterligere to forhold: Mexicos president Claudia Sheinbaum og NYT har på hvert sitt hold bekreftet at president Trump har undertegnet en nå ikke fullt så hemmelig militær instruks om at USAs væpnede styrker kan settes inn mot narkotikakarteller, i Mexico, i Venezuela, i Colombia, i Ecuador og andre land i regionen.
Det andre forholdet er at Trump-administrasjonen har doblet dusøren til 50 millioner dollar for det som kan føre til arrestasjonen av Venezuelas president Nicolás Maduro – som rommer en underliggende trussel om at dette blir oppfattet som en “Vill vest”-plakat med “dead or alive”.
Utenriksminister Rubio har pekt ut Maduro som leder for narkokartellet Cártel de los Soles (Solkartellet) som USA nylig terrorstemplet. USAs justisminister Pamela Bondi hevder at “Manduro benytter utenlandske terrororganisasjoner til å bringe dødbringende narkotika og vold inn i landet vårt.”
https://es.wikipedia.org/wiki/C%C3%A1rtel_de_los_Soles
Dusøren på Maduro er dermed fem ganger høyere enn den USA satte på Syrias fungerende president, Ahmed Hussein ash-Shara’a, da han var leder for al-Qa’ida-terrorgruppa Jabhat an-Nusra. (Dusøren er nå trukket tilbake, og USA har opphevet sanksjonene mot Syria.)
Å knytte politiske ledere i Venezuela til narkotikatrafikken, er en kjent øvelse i Washington.
Det gjelder blant annet Diosdado Cabello, en nær drabant av Chávez fra de militære rekker som nå er innenriks- og justis- og fredsminister fra august 2024, etter å ha ledet nasjonalforsamlinga (19. juni 2018 – 18. desember 2020) og vært visepresident Venezuelas forente sosialistparti (Partido Socialista Unido de Venezuela, PSUV) under Chávez, siden desember 2011 til i dag.
Lista av USAs anklager er atskillig lenger og er en forlengelse av politikken fra Plan Colombia som president Bill Clinton (1993-2001) fikk Colombias president Andrés Pastrana (1998-2002) fra det konservative Partido Conservador Colombiano med på. Det skjedde under betydelig press og skarpe interne motsetninger i landet som smykker seg med mottoet “Libertad y Orden” (Frihet og orden) i 1999, blant annet fra forfatteren Gabriel García Márquez, nobelprisvinner i 1982.
Planen ble betydelig skrudd til under president George W. Bush (2001-09) og president Uribe som USAs føderale narkotikadirektorat Drug Enforcement Administration (DEA) i 1991 knyttet til Medellín-kartellet under el rey de la cocaína (kokainkongen) Pablo Escobar (1949-93).
Den politiske koblinga kom tydelig fram gjennom begrepsforskyvninga, fra “krigen mot narcotraficantes” til “krigen mot narcoterroristas” som fulgte med opptrappinga av beskyldninger mot FARC, ELN og andre geriljagrupper om at de i drev narkotikatrafikken fra Colombia til USA og Europa.
https://en.wikipedia.org/wiki/Plan_Colombia
Det innebar en militarisering av DEA, med hjelp av amerikanske spesialstyrker som ble satt inn for å bekjempe geriljaen. Det er det samme som nå skjer, med direkte spydspiss mot Venezuela og med politisk og økonomisk press mot Mexico som har stått imot siden Trumps første presidentperiode, da under president Andrés Manuel López Obrador (Amlo) fra den nasjonale fornyelsesbevegelsen Morena (Movimiento de Regeneración Nacional) som president Sheinbaum tilhører.
Åpner for militær intervensjon
President Trump snakker så ofte han kan om Nobels fredspris og påberoper seg å ha opprettet fred i flere konflikter, inkludert Israel og Iran, Pakistan og India, Armenia og Aserbajdsjan, Thailand og Kambodsja og Demokratisk Kongo og Rwanda. I regnskapet inngår ikke hvor mange sivile som dør av USAs økonomiske sanksjoner som Trump har strammet til, blant annet mot Venezuela.
I Trumps bokføring inngår heller ikke USAs betydelige ansvar for Israels folkemorderiske krig i Gaza og medvirkning, deltakelse i den tolv dager lange bombekrigen mot Iran (13. –24. juni) eller USAs og Natos proxy-krig i Ukraina mot Russlands folkerettsfordømte invasjon.
Den lysskye instruksen som åpner for at Pentagon kan gå til militær makt mot de latinamerikanske narkotikakartellene, befinner seg dypt inn på folkerettsstridig territorium. Instruksen åpner for direkte militære operasjoner mot kartellene på USAs terrorliste, til sjøs og på utenlandsk territorium.
Pentagon er for lengst i gang med å utarbeide scenarier for militære aksjoner, selv om tidligere sjefjurist i marinen, James E. McPherson, advarer om at militær makt i andre land uten samtykke fra landets myndigheter, bryter folkeretten – “med mindre visse unntak gjelder”, skriver utenriksjournalist Ewa Sapieżyńska i Klassekampen.
USA har et langt og blodig rulleblad når det gjelder militære intervensjoner i Mexico, oppsummert i uttrykket “Pobre México, tan lejos de Dios y tan cerca de Estados Unidos” (Stakkars Mexico, så langt fra Gud, og så nær USA”). Det glapp ut av José de la Cruz Porfirio Diáz, militærdiktator i Mexico fra 1876 til revolusjonen i 2011, i et fortvilet øyeblikk og var en refleksjon over Monroe-doktrinen fra 1823.
Mexico erklærte seg uavhengig av det spanske overherredømmet 16. september 1810. USA har intervenert militært i Mexico flere ganger etter å ha erobret store deler av Mexicos territorium på 1840-tallet. Det skjedde igjen under den meksikanske revolusjonen for å erobre havnebyen Veracruz i 1914 og for å forfølge den legendariske revolusjonshelten og tidligere kvegtyven Pancho Villa (1878-1923) under “straffeekspedisjonen” til general John J. Pershing (1860-1948) i 1916-17. (Pershing har gitt navn til de ballistiske missilene. som ble produsert av Martin Marietta fra 1961 og deretter av Lockheed Martin etter fusjonen i 1995.)
Admiral Tidds Venezuela-plan
USA har hatt sine intervensjonsplaner klare for Venezuela fra president Chávez. Det er ikke mer oppsiktsvekkende enn at Pentagon og CIA har slike planer liggende for alle eventualiteter, allierte eller ikke – og som blir oppgradert med jevne mellomrom avhengig av den rådende politiske situasjonen.
Det er ofte her deler av venstresida ikke klarer å skille mellom aktive og passive planer når de skal analyser USA-imperialismen, som i tilfellet med Syria fra 2011 og til Hayat Tahrir ash-Shams maktovertakelse i Damaskus i desember ifjor.
Før admiral Kurt Walter “Old Goat” Tidd, øverstkommanderende for US Southern Command og 4. flåten fra august 2011 til juni 2012, gikk fra borde, la han igjen en invasjonsplan for Venezuela på kommandobrua. Her er forspillet en opptrapping av “hybridkrigen”, inkludert økonomiske sanksjoner for å bringe Venezuelas økonomi dypere i kne.
Forsøket på å kvele Venezuela ble intensivert fra 2012, under den globale økonomiske krisa i 2010. Den kom i kjølvannet av finanskrakket i USA i 2008 som senket investeringsbanken Lehman Brothers.
Tidds “Plan to Overthrow the Venezuelan Dictatorship: Masterstroke” var en oppfølging av opptrappinga av USAs økonomiske tiltak og sanksjonene fra 2012. De forverret seg på en mer krigersk og aggressiv måte i 2017.
Her er noen av punktene, før eventuelle militære aksjoner: «Øke ustabiliteten til et kritisk nivå ved å intensivere underkapitaliseringa av landet, lekkasje av utenlandsk valuta og forverring av dets pengegrunnlag, noe som fører til bruk av nye inflasjonstiltak … Fullstendig hindre import, og samtidig motvirke potensielle utenlandske investorer for å gjøre situasjonen mer kritisk for befolkninga» (Kurt Tidd, US Southern Command, Top Secret/20180223).
http://www.socialisteconomist.com/2019/06/the-economic-war-against-venezuelan.html
og https://thetricontinental.org/wp-content/uploads/2019/06/190604_Dossier-17_EN_Web-Final-2.pdf
Tidds avløser som øverstkommanderende for Southern Command, general Laura J. Richardson, holdt invasjonstruslene varme under hele sin periode (2021-24). Det var til stor oppmuntring for den selverklærte presidenten Juan Guaidó fra det høyreekstreme partiet til Leopold López, Voluntad Popular, og høyreopposisjonens ledende frontfigur i dag, María Corina Machado fra Vente Venezuela.
Quo vadis, Trump?
Fjerde flåtens styrkeopprustning, de politiske beslutningene og terrorstemplinga av Maduro som leder av Cártel de los Soles “reiser spørsmålet om det endelige målet bare er å motvirke narkotikasmugling med båter, eller en potensiell krig for regimeskifte,” skriver NYT.
Trump-administrasjonen har sagt lite. Alt Karoline Leavitt, talskvinne i Det hvite hus, maktet å si forrige tirsdag var at Maduro er “illegitim”, slik USA har ansett ham for å være siden han vant presidentvalget i april 2013 over Henrique Caprilles fra høyrepartiet Primero Justicia (Rettferdighet først). Caprille var kandidaten til opposisjonsfronten Rundebordet for demokratisk enhet (Mesa de la Unidad Democrática, MUD) som nektet å godta resultatet selv om stemmene ble telt opp på nytt. Opposisjonen ble oppmuntret av at president Barack Obama fortsatt nektet å godta resultatet
Trump er «forberedt på å bruke alle elementer av USAs makt for å stoppe narkotika fra å strømme inn i landet vårt og for å stille de ansvarlige for retten. Maduro-regimet er ikke den legitime regjeringa i Venezuela. Det er et narkotika- og terrorkartell,” sa Leavitt. Hun er 28 år og politisk uprøvd, fra nordøstkystdelstaten New Hampshire der hun tapte kongressvalget i 2022 for demokraten Chris Pappas.
Den ytterligere delegitimiseringa av Maduro kom da Obama nærmest hysterisk erklærte Venezuela som en trussel mot “USAs nasjonale sikkerhet” gjennom sin Executive Order av 9. mars 2015, med de direkte og indirekte økonomiske og politiske følgene det hadde og som framtredende norske Latin-Amerika-forskere hadde en sterk tendens til å underslå i sine mange hatske kommentarer.
Heller ikke fra Pentagon som sliter med forsvarsminister Pete Hegseth, får NYT klare svar utover generelle, og høyst tvilsomme, utlegninger av den globale situasjonen. De har noen striper større sannhetsgehalt enn det som vanligvis kommer fra the commander-in-chief.
Talsmann Sean Parnell sier til avisa at kartellene «har drevet med historisk vold og terror over hele vår halvkule – og rundt om i verden – som har destabilisert økonomier og intern sikkerhet i andre land, men også oversvømmet USA med dødelige narkotika, voldelige kriminelle og ondsinnede gjenger».
Pentagon “vil utvilsomt spille en viktig rolle i å nå presidentens mål om å eliminere disse kartellenes mulighet til å true territoriet, sikkerheten og tryggheten til USA og dets folk», forsikrer Parnell som etterfulgte “Hockey-Mama” Sarah Pailin fra 2009 til 2014 som guvernør i Alaska, Alaaskaq på inuitspråket Iñupiaq, betimelig nok kalt “The Last Frontier”.
De tre guided-missile destroyerne i Aegis Combat System blir fulgt av Iwo Jima Amphibious Ready Group, med “USS San Antonio”, “USS Iwo Jima” og “USS Fort Lauderdale”, som har 4500 mann ombord, og 22nd Marine Expeditionary Unit som består av 2200 US Marines. Deres oppdrag er å spane på transporten av fentanyl-tilsatt kokain, ifølge forsvarsdepartementet i Arlington County i Virginia.
Herfra har de godt overblikk over Nasjonalgarden som har beleiret hovedstaden Washington D.C. på den andre siden av Potomac River, nå utrustet med våpen av Hegseth, Trumps lojale tjener og “trained monkey”.
Trumps armada på tokt
Pentagon og DEA vet utmerket godt at fentanyl-smuglinga ikke foregår langs disse rutene i det omfang som skulle tilsi ansamlinga av krigsskip som la ut fra Norfolk i Virginia tidlig i forrige uke, men som måtte gjøre vendreise på grunn av orkanen Erin.
De tre destroyerne av Arleigh Burk-klassen, “USS Gravely” (DDG-107) og “USS Jason Dunham” (DDG-109), som begge nylig har vært i oppdrag i Rødehavet for å fyre Aegis-raketter mot houthi-bevegelsen i Jemen, og “USS Sampson” (DDG-102) som kommer fra det østlige Stillehavet, er neppe særlig egnet til å plukke opp lasteskip med smuglergods til sjøs. De er bestykket med mer enn 90 missiler, inkludert bakke-til-luft-raketter og kan utføre luftvern- og ubåtvernkrigføring, og skyte ned ballistiske missiler.
Flere Boeing P-8 Poseidon overvåkingsfly og ubåter følger med på toktet.
Dette er et oppdrag som vanligvis tilligger Kystvakten (Coastal Guard). Å bruke dem mot narkotikakarteller ville være som å «ta med en haubits til en knivkamp», sa en Pentagon-kilde til NYT torsdag. Igjen er det snakk om hvordan Trump militariserer føderale politioppdrag. Bortsett fra at det ikke vaker særlig mange demokratiske guvernører eller borgermestere som Trump driver klappjakt på, i Det karibiske hav. Borgermesterne i Chicago og Baltimore, Brandon Johnson og Brandon Scott, og guvernør JB Pritzker i Illinois, “Land of Lincoln” eller “The Inland Empire State” står nå for tur. Delstaten Illinois, hvor Chicago ligger, har illustrerende nok mottoet “State Sovereignty, National Union”.
Dette møter stadig større motbør fra militært og etterretningsmessig hold som Hegseth fra den “norske” delstaten Minnesota, er satt til å rule over. Hegseth sparket fredag generalløytnant Jeffrey Kruse som leder for den amerikanske militæretterretninga DIA (Defense Intelligence Agency). Årsaken er at DIA har kommet med en rapport som bekrefter at ødeleggelsene etter USAs to dager lange bombetokt mot Irans atomanlegg, ikke voldet den skaden som Trump hevder at det hadde utrettet. DIA-rapporten er med andre mer i tråd med den første rapporten som Trump fikk korrigert i neste utgave.
Hegseth skal også ha fått sparket viseadmiral Nancy Lacore, sjef for Navy Reserve, og kontreadmiral Milton Sands, en Navy SEAL-offiser som fører tilsyn med Naval Special Warfare Command, melder Los Angeles Times.
Trumps tokt har derfor slagside både til babord og styrbord og kan like gjerne grunnstøte i Lake Michigan eller Chesapeak Bay hvor “The Windy City” Chicago og Baltimore i Maryland, “The Old Line State”, ligger, som på Isla La Tortuga eller en av Los Roques-øyene utenfor kysten av Caracas.
En annen mulighet er at skipene går til Georgetown, hovedstaden i Guyana, som ligger i grensekonflikt med Venezuela over det oljerike området Essequibo som utgjør vel en tredel av det karibiske landet på nordøstspissen av Sør-Amerika.
Admiral James “Zorba” Stavridis, tidligere øverstkommanderende for Nato i Europa (SACEUR) og sjef for USAs Europa-kommando og for Sørkommandoen, konstaterer at “ved å sende tre Arleigh Burke-destroyere utenfor kysten av Venezuela, oppnår president Trump betydelig landangrepskapasitet via Tomahawk-missiler, og sofistikert innsamling av etterretning for å gjennomføre operasjoner med narkotikabekjempelse til sjøs.»
Hva han mener om det, går ikke fram av oppslaget i NYT som konstaterer at “administrasjonens spesifikke operative intensjoner holdes uvanlig strengt, selv innenfor den utøvende greinen” slik at det er “fortsatt uklart hvilke kriterier eller regler for engasjement administrasjonen vurderer for eventuelle operasjoner med væpnet makt”.
Avisa minesveiper deretter innom to tidligere “provoserende forhold som gikk forut for to viktige amerikanske militære episoder i andre halvdel av 1900-tallet”:
- “Falsk flagg”-operasjonen i Tonkin-bukta utenfor Hanoi og havnebyen Haiphong i Nord-Vietnam 2. august 1964 under president Lyndon B. Johnson (1963-69). Det banet vei for en kraftig opptrapping av Vietnam-krigen.
https://en.wikipedia.org/wiki/Gulf_of_Tonkin_incident
- I desember 1989 sendte president George H.W.Bush (1989-93) inn mer enn 20.000 amerikanske soldater i Panama for å hente ut CIAs utro tjener, Manuel “Ananastrynet” Noriega (de facto leder 1983-89, men aldri president) i desember 1989. Det var like etter at Berlinmuren hadde rast sammen og Den kalde krigens Europa med den. Noriega som hadde gått på School of the Americas, kalt “Diktatorskolen” på Fort Benning i Georgia, og tjente under CIA-sjef Bush, ble dømt i 1992 i USA og døde på et sjukehus i Panama by i mai 2017, 83 år gammel.
Mobilisering til militsen
Det er åpenbart at sammenlikninga med Noriega passer bedre til USAs narrativ om Maduro og hans administrasjon – og president Chávez før ham – helt tilbake til president Clintons dager ved årtusenskiftet. Her vil Trump kunne hente tverrpolitisk støtte, across the aisle, over midtgangen i kongressen på Capitol Hill – om han velger å hente støtte der, slik han burde, mener Brian Finucane, utenriksdepartementets tidligere jurist og spesialist på krigens lover i henhold til USAs forfatning.
Det er det langt fra sikkert at Trump gjør, med tanke på bombekrigen mot Iran og de forfatningsmessige kontroversielle våpenleveransene til Israel (i likhet med president Joe Biden). Men “om USA gjør alt for å yppe til strid, er ikke det selvforsvar,” konstaterer Finucane overfor NYT.
Han peker på at Trump kan ha motstridende interesser i Venezuela. På den ene sida å fjerne Maduro fra makta som han og John Bolton, hans daværende sikkerhetspolitiske rådgiver som han nå forfølger politisk, forsøkte å få til i den første presidentperioden, og ta opp kampen mot narkokartellene.
På den andre sida å bevare avtalen han inngikk med Caracas om tilbakesending av deporterte venezuelanske migranter fra USA og å sikre lisensen til oljeselskapet Chevron som han har forlenget.
Det framholder blant andre Geoff Ramsey i tankesmia Atlantic Council, melder Klassekampen (12. august).
Det er et annet moment som trolig veier tyngre enn alt annet med tanke på en regulær militær intervensjon: Mobiliseringa av hundre tusenvis av medlemmer av den nasjonale bolivarske militsen (Milicia Nacional Bolivariana de Venezuela).
Å gå inn med spesialstyrker for å fjerne Maduro, slik det skjedde med Noriega, vil ikke la seg gjøre uten reaksjoner som det krever store mengder med okkupasjonssoldater og ressurser for å slå ned og bekjempe.
Det var det Bolton hadde skrevet ned på blokka si under pressekonferansen i Det hvite hus 29. januar 2019 for at media skulle lese trusselen og ikke minst videreformidle den.
“Maduro vet at militær intervensjon er uaktuelt, men det gjør ikke opposisjonen. Dette gir den næring til mange kontraproduktive dagdrømmer,” skriver Ramsey på X. Maduro har dessuten forsikret Trump at de vil håndtere det kriminelle kartellet Tren de Aragua som har etablert “forsyningskjeder” mellom Venezuela og USA.
https://en.wikipedia.org/wiki/Tren_de_Aragua
TV-kanalen France 24 viste lørdag tusenvis av chavistas som meldte seg som frivillige til militsen i hovedstaden Caracas og andre byer for å møte de nye truslene om en militær intervensjon fra USA side. Det var ment som en styrkedemonstrasjon som viser at el chavismo fortsatt er i stand til å massemobilisere hver gang USA eller den høyreekstreme opposisjonen rører på seg.
Protestene stilnet fort etter at opposisjonen ikke klarte å legge fram holdbare bevis for at Maduro hadde stjålet presidentvalget 28. juli ifjor.
Valgmyndighetene erklærte Maduro som vinner av presidentvalget, men nektet å dele viktige dokumenter kjent som «actas» som bevis for opptellinga, slik høyesterett hadde krevd. Valgkommisjonen viser til omfattende sabotasje på det elektroniske valgsystemet.
I kjølvannet av dette brøt det ut voldelige gateprotester, som førte til sammenstøt med sikkerhetsstyrkene og også angrep på chavistas. De etterlot 28 døde og minst 2000 arresterte, ifølge offisielle tall, repeterer Associated Press (AP).
Lørdag ble det raskt rigget til innrulleringssentra til militsen på Plaza Bolívar (tidligere Santiago de León de Caracas” fra 1567) og andre gatetorg, militære og offentlige bygninger – og i presidentpalasset Miraflores og i Cuartel de la Montaña (Fjellbrakkene), den historiske garnisonen som nå er Chávez-mausoleum, melder franske AFP.
Nyhetsbyrået gjengir replikkvekslinga da den 66-årige revisoren Óscar Matheus og den 51-årige Rosy Paravabith vervet seg.
Maduro hevder at militsen har 4,5 millioner medlemmer i beredskap. Tankesmia International Institute for Strategic Studies (ISSI) i London anslo tallet til rundt 343.000 i 2020. Dette er utenom landets væpnede styrker.
https://en.wikipedia.org/wiki/Bolivarian_Militia_of_Venezuela
Under vervinga ble det vist en dokumentarfilm om den europeiske blokaden av Venezuela mellom 1902 og 1903 da president Cipriano Castro, den militære lederen fra 1899 til 1908, nektet å betale gjeld til utlandet. Filmen fra 2017 viser den folkelige mobiliseringa av væpnede bønder mens krigsskipene lå ute på reden. Filmen ble etterfulgt av instruksjon fra militæret om hvordan en bruker amerikanske automatvåpen, svenske Carl Gustav granatkastere, sovjetiske RPG-7 og belgiske FN-maskingevær.
Maduro fordømmer Trumps anklager som et “illegalt” forsøk på regimeskifte. Utenriksminister Yván Gil omtaler dusøren som “patetisk” og “latterlig røykteppe”.
– Hva de truer med å gjøre mot Venezuela – regimeskifte, et militært terrorangrep – er umoralsk, kriminelt og ulovlig, sa Maduro til de frammøtte, mens opposisjonen oppfordret folk om ikke å verve seg.
Opposisjonsledere og sivilsamfunnsgrupper sa forrige søndag at regjeringa har løslatt tretten personer som ble fengslet for aksjoner etter fjorårets. Myndighetene bekreftet ikke løslatelsene umiddelbart, men Capriles og andre opposisjonspolitikere feiret løslatelsene på sosiale medier og kalte det et «skritt framover for de som sitter bak lås og slå», meldte AP.
Den nasjonale komiteen av Committee for the Freedom of Political Prisoners som opptrer som en frontorganisasjon for “Foggy Bottom”, USAs utenriksdepartementet, og omfatter organisasjoner som “CIA-filialen” Freedom House, hevder at rundt tusen personer fortsatt sitter fengslet “av politiske årsaker”. Andre opererer med lavere tall.
De er anklaget for sammensvergelser mot regjeringa, opplyser myndighetene. Valgprotestene viste at den voldelige og mest høyreekstreme delen av opposisjonen ikke lenger har den krafta den hadde fra 2012 til 2019, fordi andre deler av opposisjonen har lagt seg på en mer forsonende og forhandlingsvillig linje under Venezuela vedvarende kriser som fikk en ny omdreining under covid-epidemien da sanksjonene fikk ny dødelig effekt på sårbare innbyggere, slik forskeren og økonomen Francisco R. Rodríguez utdyper i et kraftfullt intervju med Klassekampens Ewa Sapieżyńska (22. august).
Rodríguez var rådgiver for Henry Falcón, guvernør i delstaten Lara (2008-17) og leder for Avanzada Progresista (Progressivt framskritt) som stilte i presidentvalget mot Maduro i mai 2018 som det meste av den øvrige opposisjonen boikottet.
Rodríguez som leder forskerteamet til FNs Human Development Report fra 2008 til 2011, er i dag tilknyttet University of Denver i Colorado . Falcón leder i dag sitt private parti, HF Venezuela.
https://en.wikipedia.org/wiki/Francisco_Rodr%C3%ADguez_(economist)og https://en.wikipedia.org/wiki/Henri_Falc%C3%B3n
Primærmål: Den bolivarske revolusjonen
Trumps sabelraslinger trekker opp frontlinjene i Venezuela, både mellom Maduro-administrasjonen og chavistas og opposisjonen og mellom den forhandlingsvillige og den voldelige opposisjonen som setter sin lit til at USA intervenerer og gjennomfører et regimeskifte.
Dette er bildet av en sammenhengende krig mot den bolivarske revolusjonen, eller “revolusjon for det 21. århundre”, siden den tidligere fallskjermjegerobersten Hugo Rafael Chávez Frías vant presidentvalget i desember 1998. Han utmanøvrerte maktmonopolkameratene, det kristeligdemokratiske Partido Social Cristiano (Copei) og det sosialdemokratiske Acción Democrática (AD) som hadde vekselsvis tatt over under det parlamentariske styret som ble reetablert etter at det oljestinne militærdiktaturet til general Marco Pérez (desember 1952 – januar 1958) var over.
https://en.wikipedia.org/wiki/Marcos_P%C3%A9rez_Jim%C3%A9nez
Trump fortsetter i samme spor, i sin første og nå i sin andre periode, med politiske, økonomiske og militære tiltak for å velte “den bolivarske revolusjonen”. Den har over ti år har hatt mer enn nok med å forsøke å overleve mens millioner av venezuelanere har strømmet ut av landet, til nabolandene i regionen, til USA – og i en viss grad til Europa som har deltatt i sanksjonsregimet mot Venezuela, inkludert Norge.
Her har redselen for USAs sekundærsanksjoner spilt en vesentlig rolle i å holde Venezuela ute fra de internasjonale finansieringssystemene og – institusjonene.
Det oljerike Venezuela, med større oljereserver enn Saudi-Arabia, framsto umiddelbart som en trussel mot USAs hegemoni i Latin-Amerika og som eksempel for et solidarisk globalt sør. Dette var initiativer som ble sådd av Chávez før Brics+ ble etablert i juni 2009.
Han hadde da opprettet Alliansen av de bolivarske folkene i vårt Amerika – Folkene handelstraktat ALBA-TCP (Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América – Tratado de Comercio de los Pueblos) som ble etablert i 2004 (med Cuba) og i 2006. Det var nok til å knekke USAs planer om Free Trade Area of the Americas (FTAA), en frihandelsavtale for hele Latin-Amerika – utenom Cuba.
Den ikke altfor vellykkede Alba ble fulgt opp med Den søramerikanske unionen (Unión de Naciones Suramericanas, Unasur) fra mai 2008 og Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (Comunidad de Estados de Latinamericanos y Caribeños, Celac) fra februar 2010. De fungerer begge til dels som motvekt til Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) – uten USA og Canada. Politiske motsetningene i Sør-Amerika rev opp mye på 2010-tallet da “den rosa bølgen” hadde falmet og Kina-boomen hadde flatet ut.
Trumps trusler må derfor ses i samme strategiske sammenheng som tidligere, ikke som nok et apart stunt i hans narsissistiske, personlighetsforstyrret higen etter Nobels fredspris. Dette er like mye et internasjonalt anliggende som Ukraina, Israels folkemorderiske krig i Palestina og situasjonen i Midtøsten, toll- og teknologikrigen mot Kina og dens ringvirkninger og dupperinga av Europa, og står i sammenheng med å Make America Great Again internasjonalt.
Det innebærer å ville sikre full kontroll over Venezuelas oljekilder ut fra betraktningen som Trump kom med 12. juni i fjor: – Da jeg dro, var Venezuela på vei til å kollapse. Vi ville ha tatt all oljen.
Det er et løfte som opposisjonslederen Machado allerede har gitt Trump, påpeker opposisjonsjournalisten Carla Angola som er basert i Miami, i Trumps nabolag. Det er i henhold til opposisjonens planer om å privatisere oljesektoren. Det passer inn i Trumps forretningsmessige konsept.
“Falsk flagg”-terrorisme
Forspillet til et eventuelt angrep kan komme gjennom en såkalt “falsk flagg”-aksjon eller en større terrorhandling. Torsdag for tre uker sia (7. august) meldte sikkerhetstjenesten at den hadde desarmert en bombe på Plaza de la Victoria i forretningsstrøket i sentrum av Caracas. Den tre kilo tunge TNT-bomba var plassert i “hjertet av Caracas” og ville ha gått av på den travle plassen, ifølge AFP.
Innenriksminister Cabello anklaget opposisjonen for å stå bak. Han opplyste på pressekonferansen av bombemannen José Daniel García som skal ha tilstått å ha fått 20.000 dollar for å bære rykksekken med bomba inn på plassen og detonere den ved siden av en gassrørledning. Tolv andre ble arrestert i tilknytning til det planlagte attentatet.
Cabello snur anklagene mot Washington:
– Dette beviser båndene mellom el narcoparamilitarismo, den fascistiske høyresiden og USAs regjering… Det bekrefter manuskriptet vi lenge har advart om, sa han på pressekonferansen 9. august.
To dager etter viste myndighetene fram kasse med ulike typer eksplosiver og elektroniske utløsere som ble beslaglagt i et lager i Maturín i delstaten Monagas.
Cabello knytter sammensvergelsen til Francisco Javier Linol, leder for narkotikakartellet i Zulia-provinsen som står i ledtog med det kolombianske Cártel de La Guajira, eller Alianza Fronteriza (Grensealliansen).
https://en.wikipedia.org/wiki/La_Guajira_Cartel
– De kunne ikke fjerne presidenten gjennom valg, og de kunne heller ikke gjøre det med en revolusjon, så de tyr til vold, sa Cabello med adresse til opposisjonen.
I slutten av mai ble Juan Pablo Guanipa arrestert under anklager om å konspirere med Det hvite hus for å styrte Maduro. Guanipa, lederen for Primero Justicia, er tidligere guvernør i delstaten Zulia ved den oljerike Maracaibosjøen og presidentkandidat før det meste av opposisjonen boikottet valget i 2018 mens han var visepresident i nasjonalforsamlinga (2016-21).
Machado som har gått under jorda, kaller arrestasjon for “statsterrorisme”, men utenriksminister Rubio betegner den som som «uberettiget og vilkårlig».
Attentatforsøket virker alvorligere enn “Operasjon Gideon” (Operación Gedeón), den operetteaktige invasjonen “Operasjon Gideon” (Operación Gedeón) til Silvercorp USA, leiesoldatfirmaet til Jordan Goudreau, med bakgrunn fra Canadas væpnede styrker og US Army Special Forces, i Macuto-bukta 3. mai 2020.
https://en.wikipedia.org/wiki/Operation_Gideon_(2020)
USAs narkomytologi
Cabello setter sammensvergelsene i samband med at Trump har utropt til leder for den nylig terrorstemplede Solkartellet, med forgreininger til Tren de Aragua og Sinaloa-kartellet i Mexico, en narcoterrorista, i henhold til erklæringa “Treasury Sanctions Venezuelan Cartel Headed by Maduro” fra 25. juli.
Cártel de Sinaloa (CDS) som ble grunnlagt av Juan Guzmán Loera, kalt “El Chapo”, står på USAs liste over terrororganisasjoner sammen med Cártel del Golfo i Matamoros i delstaten Tamaulipas, Cártel de Jalisco Nueva Generación (CJNG) i delstaten Jalisco og omfatter Los Mata Zetas og Los Torcido, La Nueva Familia Michoacanas (LNFM) som opererer i delstratene Michoacan, Guerrero og Jalisco, og Cárteles Unidos i delstatene Coahuila og Nuevo León som spllittet ut fra Los Zetas (Z’ene).
https://en.wikipedia.org/wiki/Sinaloa_Cartel
Deretter signerte Trump presidentordreren som åpner opp for “krigen mot kartellene” som han kjørte fram under valgkampen i fjor. Mexicos president Sheinbaum som tiltrådte 1. oktober, har ingen tro på at Trump vil gå så langt som til å bombe kartellene eller sende inn spesialstyrker i Mexico bak hennes rygg. Hun har ligget for handlinger med Washington om en sikkerhetsavtale med USA og fikk Trumps signatur i fanget.
Utenriksdepartementet var raskt ute med at Mexico “ikke vil akseptere deltakelse fra amerikanske militærstyrker på vårt territorium.” Det vil dessuten by på betydelige juridiske utfordringer, i Washington og internasjonalt og føre til kraftige reaksjoner i Latin-Amerika, fra Río Grande de la Norte i Nord-Amerika til Ildlandet på spissen av Sør-Amerika. Det vil sette USAs posisjon tilbake betydelig i las Américas, i enda større grad enn tilsvarende aksjoner mot Venezuela hvor narkomytologien stikker dypere fordi den er del av den politiske kampen i landet.
Når Venezuela har havnet i Trumps korssikte, øker det spenninga også mot Cuba, Bolivia og Nicaragua og i det globale sør over Trumps lunefulle krumspring med stadige løgnaktige anklager og påstander uten forankring i virkeligheten som blir fulgt opp med tollsatser og økonomiske sanksjoner som våpen.
Det skjer med et EUropa som har valgt å smigre og smiske for POTUS (President of the United States framfor å stå opp mot ham. Det gjør at USAs velprøvde narkotikamytologi overfor Latin-Amerika får lettere gjennomslag.
Colombias president Gustavo Petro fra Colombia Humana (Det humane Colombia) har forsikret at Maduro har vært en nær alliert i kampen mot narkotrafikken fra kontinentet og at “støtten har vært kraftfull og må fortsette”. Han advarer mot en militær intervensjon mot Venezuela som ikke vil ha samtykke i “brødrelandene”.
Colombia har sine erfaringer fra “krigen mot narkotika” som kostet 450.000 mennesker livet siden 1990 – og som gjorde landet til verdens største narkotikaprodusent etter at Taliban tok over Afghanistan for første gang i september 1996.
“Brødrelandene” vil se det som aggresjon mot hele Latin-Amerika og Karibia, varsler han. Det gjenspeiler seg i uttalelser som har kommet fra Tegucigalpa (Honduras) og Managua (Nicaragua), La Paza (Bolivia) og Havanna (Cuba) og flere øystater i Karibia som har nytt godt av Chávez-skapningen PetroCaribe, den regionale oljeavtalen mellom Venezuela og atten karibiske øystater og mellom- og søramerikanske land fra juni 2005.
https://en.wikipedia.org/wiki/Petrocaribe
Maduro får også støtte fra president Sheinbaum: – Mexico har ingen etterforskning på gang, og det finnes ingen bevis for at Maduro er knyttet til Sinaloa-kartellet, påpeker hun.
Venezuela kan dessuten støtte seg på FN-kontoret for narkotika og kriminalitet (UNODC) som ikke nevner Venezuela med ett ord i sin utførlige rapport fra 2023. UNODCs 2023 World Drug Report lister opp Colombia, Peru og Bolivia som de største kokainprodusentene – og USA, Spania, Australia og New Zealand som de største kokainforbrukerne. De siste åra har kokainproduksjonen i Ecuador blitt svært høy.
Full beredskap
Terrorstemplinga faller sammen med en serie nye politiske angrep på Maduro-administrasjonen som synes å være orkestrert av Den inter-amerikanske menneskerettighetskommisjonen (IACHR) i OAS som Venezuela for lengst har trådt ut av. Rapportøren for rettighetene for afro-etterkommere, professor Gloria Monique de Mees fra Surinam, fyrte 6. august av en breiside om systematiske brudd på menneskerettighetene og fengslinga av mer enn 900 politiske fanger.
Det skjer mot en bakgrunn da deler av den bolivarske revolusjonen mener at forholdet til USA er i ferd med å bedre seg – eller så antydninger til muligheter for å oppnå flere avtaler enn den forlengede oljekontrakten til Chevron og deportasjonen av migranter fra USA. I det minste fram til terrorstemplinga av Maduro.
Washington har vist helt siden president Chávez nasjonaliserte flere olje- og gruvekontrakter at de vil ha et bein innafor disse viktige sektorene, om ikke annet for å holde Kina og Russland, Iran og India ute gjennom truslene om sekundærsanksjoner.
Hittil under Trump-administrasjonen har den angivelige tilnærminga bare vært “symbolske handlinger for avspenning”, mener William Camacaro, nasjonal koordinator i tankesmia Alliance for Global Justice (AFGJ) som holder til i Tucson, eller Cuk Son på det Uto-aztekiske språket O’odham (Papago-Pima) i den sørlige delen av Arizona og den nordlige delen av Sonora i Mexico. Camacho er senioranalytiker for tankesmia Council on Hemispheric Affairs (Coha) i Washington.
“Konkrete handlinger ville innebære å avvikle sanksjonene og fjerne dusøren på presidenten og medlemmene av kabinettet hans. De kommer ikke til å avskaffe dem. De ønsker ikke at Venezuela skal stå på egne ben. Samtalene som pågår mellom Washington og Caracas utelukker ikke et angrep på Venezuelas konstitusjonelle regjering,” påpeker han i COHA.
Trusselkonglomoratet er på plass: paramilitære terrorgrupper terrorgrupper, med eller uten tilknytning til karteller i Colombia og Venezuela, den høyreekstreme opposisjonen i Venezuela og deres støttespillere i regionen, i USA og Europa, og Trump-administrasjonen og etterretningstjenestene i USA, med rykkdekning i kongressen på Capitol Hill.
Det understreker dusøren på president Maduro på hele 50 millioner dollar. Da USA invaderte Irak 20. mars 2003, hadde USA priset landets hersker Saddam Hussein til 25 millioner dollar. Prisen på Pancho Villas hode i 1916 var på 5000 dollar.
Caramaro har funnet fram skjebnen til den store revolusjonshelten, Augusto Sandino. Etter å ha brukt 21 år (fra juni 1912) på å fordrive USAs okkupasjon av Nicaragua som leder for det endelige opprøret fra 1927 til 1933, ble myrdet umiddelbart etter en forsoningsmiddag i presidentpalasset med USAs representanter av agentene til den USA-innsatte presidenten Juan Bautista Sacasa (1874-1946) 21. februar 1934. Vel tre år etter tok det beryktede USA-allierte regimet til Anastasio Somoza García og deretter hans sønn Anastasio Somoza Debayle over.
https://en.wikipedia.org/wiki/Augusto_C%C3%A9sar_Sandino
Destabiliseringa av den bolivarske revolusjon er USAs prosjekt for hele Latin-Amerika som om den økonomiske skvisen som Venezuela fortsatt befinner seg i har devaluert den kraften som Chávez utgjorde på kontinentet da han talte “svoveldjevelen” i Washington, president George W. Bush, midt i imot fra talerstolen i FNs hovedforsamling 20. september 2006.
https://en.wikipedia.org/wiki/2006_Ch%C3%A1vez_speech_at_the_United_Nations
Den djevelske blandinga av USAs økonomiske terrorisme, intern uro, internasjonalt press og truslene om militær intervensjon henger fremdeles i lufta mens den globale uroen sprer seg som følge av USAs relative og raskere tilbakegang som global hegemon.