Angrepsmålet er Rojava-modellen
Kurdistans nasjonalkongress (KNK) stiller seg bak beslutninga fra den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) om full, generell mobilisering for å stanse framrykkinga til den nye syriske regjeringshæren til islamistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og allierte militser inn i området øst for Eufrat.
Flere av militsene som ikke er innrullet i HTS-hæren, er rustet og finansiert av Tyrkia. KNK (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê), koalisjonen av politiske partier og sivile samfunnsorganisasjoner fra Kurdistan og den kurdiske diasporaen, dveler ikke ved illusjoner om at fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a, alias den tidligere lederen for den syriske al-Qa’ida-filialen Jabhat an-Nusra, og hans HTS-jihadistregime, har til hensikt til å stanse krigshandlingene som startet med et angrep på Syrias demokratiske styrker (SDF) i to kurdiske bydeler i Aleppo 6. januar. Framrykkinga har fortsatt med uforminsket styrke selv om SDF og Shara’a søndag inngikk en våpenhvile- og integreringsavtale i fjorten punkter, overvåket av president Donald Trumps spesialutsending, eiendomsmagnaten Tom Barrack, USAs ambassadør til Tyrkia. I avtalen gikk SDF med på å trekke ut sine styrker vest for Eufrat. Kampene raste med uforminsket styrke mandag. De kurdiske organisasjonene, på tvers av grensene som deler Kurdistan i fire og i diaspora, ser dette som et klart tegn på at Shara’a og HTS, med USA og Tyrkia i ryggen, akter å krysse Eufrat for å nedkjempe den politiske og sosiale modellen som er bygd opp i Rojava.
“I dag er dagen for å stå opp for Rojava Kurdistanê. I dag er dagen for å stå opp for Kurdistans og det kurdiske folkets ære,» konkluderer KNK. Faren er at krigen får SDF og den autonome administrasjonen til å bryte sammen langs etniske skillelinjer og under tyngden av en folkemorderisk krigføring.
Tilbake øst for Eufrat
Syrias demokratiske styrker (SDF, arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia / kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) har lenge vært innstilt på å måtte trekke seg tilbake til øst for Eufrat om de ble konfrontert med tunge militære angrep, eventuelt med direkte støtte fra Tyrkia, og for å komme til en eller annen politisk enighet med det nye regimet i Damaskus.
Avtalen og våpenhvilen som ble inngått gjennom Mars-avtalen (10. mars) i fjor, ble brutalt brutt 6. januar. Det skjedde da den nye regjeringshæren til Shara’as HTS-regime (Hayat Tahrir ash-Sham) i Damaskus brutalt gikk til angrep på den lille SDF-kontinenten på vel tre hundre soldater i de kurdiske bydelene Sheikh Maksoud og Ashrafieh i Aleppo hvor de hadde patruljert som politistyrke etter avtale med Damaskus. Den ble tvunget til å trekke seg ut 9. januar.
Siden har kampene rullet på, og fredag kom SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi med en forventet kunngjøring:
– Etter oppfordringer fra vennligsinnede nasjoner og meklere, og i vår gode tro på å fullføre integrasjonsprosessen og overholde vilkårene i avtalen fra 10. mars, har vi besluttet å trekke tilbake styrkene våre i morgen tidlig, lørdag, klokken 07:00 fra de nåværende kontaktlinjene øst for Aleppo, som har vært under angrep de siste to dagene, og omplassere dem til områder øst for Eufrat, stadfestet general Abdi. Dette er områder som ligger under den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES).
Han gjorde det klart at SDF ville trekke seg ut av de SDF-kontrollerte områdene vest for elva. Tilbaketrekkinga var allerede i gang fredag, og det forhindret at det har blitt utkjempet harde slag om de mindre byene Deir Hafer og Maskanah og deretter Taqba og Raqqa lenger sørøst langs Eufrat og i oljebyen Deir az-Zur mot grensa til Irak . Disse er alle nå under kontroll av HTS-hæren og flere allierte militser, inkludert den delen av den tyrkiske leiesoldathæren av syriske og utenlandske jihadister, Syrias nasjonalhær (Jaysh al-Wataniu as-Suwriu, SNA), som ikke er integrert i regjeringsstyrken.
De har, etter å ha drevet SDF ut av Aleppo, rykket videre østover i to retninger: Den ene mot Taqba i sørenden av den kunstige innsjøen Assad-sjøen og mot Raqqa, den gamle hovedstaden til Daesh-kalifatet (Den islamske staten, IS), og lenger nord mot Tishrin-demninga hvor den mandag pågikk harde kamper.
Det indikerer at våpenhvilen som Shara’a annonserte søndag, ikke har trådt i kraft. Samme dag rykket general Abdi ut med en ny erklæring: – Vi vil forsvare våre framganger til siste slutt.
Det er ikke utelukkende ment i militær forstand, men var myntet på det møtet i Damaskus han skulle ha hatt med Shara’a og USAs spesialutsending til Syria, Tom Barrack, som samtidig er ambassadør i Tyrkia. Abdi rakk aldri fram til Damaskus på grunn av kampene på bakken etter at SDF måtte oppgi Deir Hafer og Maskanah, helt øst i Aleppo-provinsen, og den videre framrykkinga mot Taqba og Raqqa som SDF trakk seg ut av i løpet av helga.
– Vi har vært i krig siden 6. januar, sa Abdi med referanse til HTS-hærens angrep på de kurdiske bydelene i Aleppo. – Denne krigen ble påtvunget oss. Vi har mange martyrer og sårede. Vi hedrer våre martyrer. Før jeg drar til Damaskus i morgen [mandag], ville jeg komme med noen uttalelser til vårt folk. For å forhindre at denne krigen eskalerte til en borgerkrig, noe den var i ferd med å bli, og for å forhindre en storstilt intern konflikt, bestemte vi oss for å trekke oss tilbake fra Raqqa og Deir az-Zur. Vi vil gjøre alt vi kan; vi har styrken til dette. Dette er en motstand. Akkurat som vi har lyktes de siste 14 årene, tror jeg vi vil lykkes igjen.
Avtale i fjorten punkter
Abdi fastslo at kampene fortsatte på landsbygda sør for Raqqa og oljebyen Deir az-Zur lenger øst. Abdi gikk på lufta samtidig med at han hadde kontakt med Damaskus for å forhandle fram en våpenhvile- og integreringsavtale i fjorten punkter med Shara’a under mekling av eiendomsinvestoren Barrack – pensjonert styreleder i eiendomsinvesteringsfondet med det slående navnet Colony Capital.
– Vi informerer vårt folk om at vår innsats for fred og våpenhvile fortsetter med hjelp fra internasjonale parter. Vi oppfordrer vårt folk til tappert å samle seg rundt våre krigere og være sterk i troen, ifølge det kurdiske nyhetsbyrået Hawar.
Hawar (Ajansa Nûçeyên a Hawar, ANHA). dekker Syria på kurdisk, arabisk, tyrkisk, engelsk, russisk og spansk og blir knyttet til det kurdiske Demokratisk enhetsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD, arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqratiy) som ideologisk er alliert med Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK) og til Daanes
– Etter at vi har kommet tilbake fra Damaskus, vil vi forklare innholdet i avtalen, sa Abdi angående møtet mandag. Shara’a presenterte søndag avtalen om “en omfattende våpenhvile og full integrering” uten Abdi til stede.
– Vi har nådd en omfattende våpenhvile og full integrering mellom den syriske regjeringa og de syriske demokratiske styrkene (SDF), og en ordre om våpenhvile er utstedt, varslet Shara’a fra Tishrin-palasset søndag. Hans utlegning av avtalen viser at den tidligere al-Qa’ida-lederen ikke har rikket seg mange tommer med hensyn til sin sentralistiske statsmodell selv om han hevder at han vil sikre kurderne språklige og kulturelle rettigheter. Ifølge Shara’a gjenstår bare “detaljene og mekanismene for implementering av avtalen,” ifølge det kurdiske nyhetsbyrået Firat (ANF). Han innrømmet imidlertid at han ikke hadde diskutert disse spørsmålene “i detalj”, men at noen uenigheter med SDF ville bli løst i den kommende perioden.
Det regjeringstilknyttede nyhetsbyrået SANA gikk deretter på lufta og de fjorten punktene i avtalen.
Punkt 1: En umiddelbar og omfattende våpenhvile på tvers av alle fronter og kontaktlinjer mellom regjeringsstyrkene og SDF og tilbaketrekking av alle SDFs militære formasjoner øst for Eufrat som et forberedende skritt for omdisponering.
Punkt 2: Fullstendig og umiddelbar administrativ og militær overlevering av Deir az-Zur- og Raqqa-provinsene til HTS-regjeringa. Det innebærer overføring av alle sivile institusjoner og fasiliteter, med umiddelbar utstedelse av dekreter for å permanent ansette nåværende ansatte innafor de spesialiserte departementene.
Punkt 3: Integrere alle sivile institusjoner i al-Hasakah-provinsen i den syriske statens institusjoner og dens administrative strukturer.
Punkt 4: HTS-regjeringa skal ta kontroll over alle grenseoverganger, oljefelt og gassfelt i regionen. De skal beskyttes av regulære styrker for å sikre at ressursene blir tilbakeført til staten. Det skal samtidig tas hensyn til det spesielle tilfellet med de kurdiske områdene.
Punkt 5: Full integrering av alt SDF-militært og sikkerhetspersonell i strukturene til forsvars- og innenriksdepartementene i Damaskus på individuelt grunnlag etter nødvendige sikkerhetskontroller. De skal få militær rang, økonomiske rettigheter og logistiske krav.
Punkt 6: Ledelsen i SDF forplikter seg til å avstå fra å innlemme rester av det tidligere regimet i sine rekker, og til å gi lister over offiserer fra det tidligere regimet som er til stede i det nordøstlige Syria som administreres av Daanes.
Punkt 7: Utstedelse av et presidentdekret som utnevner en kandidat til å overta stillinga som guvernør i al-Hasakah-provinsen, som en garanti for politisk deltakelse og lokal representasjon.
Punkt 8: Fjerning av tung militær tilstedeværelse fra byen Ain al-Arab (Kobanê) på grensa til Tyrkia, opprettelsen av en sikkerhetsstyrke bestående av byens innbyggere, og bevaringa av en lokal politistyrke som er administrativt tilknyttet det syriske innenriksdepartementet.
Punkt 9: Integrering av administrasjonen som er ansvarlig for arkivet over IS-fanger og -leirer og styrkene som er ansvarlige for å sikre disse fasilitetene, med den syriske regjeringa, slik at regjeringa påtar seg fullt juridisk og sikkerhetsmessig ansvar.
Punkt 10: Vedtak av lista over kandidater framlagt av SDF-ledelsen for å inneha høytstående militære, sikkerhetsmessige og sivile stillinger innafor den sentrale statsstrukturen for å sikre nasjonalt partnerskap.
Punkt 11: Presidentdekret nr. 13 av 2026, som sørger for anerkjennelse av kurdiske kulturelle og språklige rettigheter og for å håndtere utestående rettighetsbaserte og sivile spørsmål, inkludert de som gjelder uregistrerte/statsløse personer og akkumulerte eiendomsrettighetskrav fra tidligere tiår.
Punkt 12: SDF forplikter seg til å fjerne alle ikke-syriske PKK-ledere og -medlemmer utafor grensene til Den syriske arabiske republikken for å sikre suverenitet og regional stabilitet.
Punkt 13: Den syriske staten forplikter seg til å fortsette kampen mot terrorisme (IS) som et aktivt medlem av den internasjonale koalisjonen, i samarbeid med USA, for å sikre sikkerhet og stabilitet i regionen.
Punkt 14: Arbeide mot forståelse for en trygg og verdig tilbakevending av innbyggerne i Afrin som i dag blir okkupert av Tyrkia gjennom SNA, og til Aleppo-bydelene Sheikh Maqsoud og Ashrafieh.
Et sentralt punkt som ikke er omfattet av de fjorten punktene er de tyrkiskkontrollerte områdene, tre enklaver på syrisk territorium i nordområdene langs grensa til Tyrkia.
Kampene fortsetter
SDF og den kurdiske kvinnemilitsen Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Jin, YPJ) sendte lørdag ut en uttalelse angående HTS-hærens brudd på våpenhvileavtalen i Aleppo og deretter i Deir Hafer og Maskanah i forrige uke . «Avtalen ble signert mellom SDF-styrker og overgangsregjeringa under mekling av internasjonale makter. Den ble brutt tidlig om morgenen før våre SDF- og YPJ-styrker hadde trukket seg helt tilbake fra Deir Hafer og Maskanah. Damaskus-regjeringa forsøkte, gjennom gjenger tilknyttet den tyrkiske staten, å okkupere Tabqa og Raqqa og deretter rykke fram mot Jazira-regionen.”
Uttalelsen munner ut i en advarsel: “Om gjengene tilknyttet Damaskus-regjeringa ikke stopper disse angrepene og fortsetter dem, vil vi, som YPJ-styrker, svare med moderne taktikker og evner for å beskytte alle framgangene fra ‘Menneskehetens revolusjon’. Alle våre styrker er fast posisjonerte på alle fronter med stor besluttsomhet om å stoppe enhver form for angrep, og er klare til å rykke fram om nødvendig.»
Det inkluderer de interne sikkerhetsstyrkene (Asayish).
Angrepene fortsatte i de tidligere morgentimene mandag på flere fronter i Nord- og Øst-Syria, blant annet på landsbygda i Taqba, Mansura og Raqqa. Den andre fronten står ved Tishrin-dammen, den 40 meter høye Oktoberdemninga (arabisk: Sadd Tišrin / kurdisk: Bendava Tişrînê) over Eufrat som kunne produsere 630 MW da den sto ferdig i 1999. Den ligger 90 kilometer øst for Aleppo.
I løpet av helga ble landsbyene Baxoz, Sheife, Sus, Hecin, Abu Hemam, Xeranic, Ziban og Dernic på landsbygda i oljeprovinsen Deir az-Zur, overtatt. Dette er et område med tradisjonsrike sunnimuslimske klaner som nå er allierte med Damaskus. Her ligger oljebrønnene i al-Omar og Tanah som nå er under deres kontroll.
SDFs største problem under tilbaketrekkinga er de mange militsene med leiesoldater som ikke står under direkte kommando av HTS og som dermed kan operere så fritt som HTS-hæren tillater det. De er utrustet med stridsvogner og pansrede kjøretøy lastet med gamle, robuste sovjetiske maskingeværet DShK M1938.
DShK M1938. (Degtjarjova-Sjpagina krupnokalibernij, ДШК) er et maskingevær med grovt kaliber. Dette er et enkelt og pålitelig våpen, som kan monteres på kjøretøy eller brukes på stativ eller hjulvogn som et tungt infanterimaskingevær. DShK, avledet av navnene på konstruktørene, Vasilij Degtjarjov, og Georgij Sjpagin, ble av soldater omtalt som Dusjka (kjæreste).
SDF og YPJ melder at de har drept mange leiesoldater på alle fronter. Det reiser spørsmål om i hvilken grad de vil la seg innordne de nye regjeringsstyrkene om det kommer til en militær avtale mellom HTS og SDF. HTS benytter seg av milisene nå, inkludert de som er rustet og finansiert av Tyrkia, men HTS er i seg sjøl en sammensatt front, med utgangspunkt i sammenslåinga av Jabhat Fateh ash-Sham (JFS), avleggeren etter Jabhat an-Nusra (Nusra-fronten), begge ledet av Abu Muhammad al-Jolani, og Jaysh al-Ahrar ash-Sham, Jabhat Ansar ad-Din Front, Jaysh as-Sunna, Liwa al-Haqq og Harakat Nur ad-Din az-Zenki på initiativ av Abu Jaber Sheikh (opprinnelig Hashim al-Sheikh), tidligere kommandant i Ahrar ash-Sham. HTS er datostemplet 28. januar 2017, men allerede 1. oktober samme år, hadde Jolani tatt over. Abu Jaber leder nå HTS-frontens råd (shura).
HTS fanget heller ikke opp alle de salafistiske jihadistgruppene, og flere av meldingene fra fronten går ut på at SDF har tatt IS-medlemmer til fange, blant annet i Raqqa. Den mest alarmerende kom mandag fra mediesenteret til SDF om at SDF har mistet kontrollen over fengselet i Shaddadi (Şeddadê) på vestbredden Khabur-elva i Hasakah-provinsen på grunn av de gjentatte angrepene fra de Damaskus-allierte militsgruppene. Fengselet har tusenvis av IS-fanger og ble forsvart av SDF, inntil situasjonen ble for risikabel og tapene for store, uten at “den internasjonale koalisjonens base”, i virkeligheten USA, som ligger bare to kilometer unna, greip inn, påpeker SDF.
Militsen har plyndret deler av byen, mens militser som står under HTS, forsøker å hindre sivile og sårede SDF-soldater å ta seg over til Hasakah (Hesekê) ved landsbyen Sabah al-Khair på landsbygda i Raqqa.
Ni SDF-soldater ble drept i kamper ved Aqtan-fengselet i Raqqa. Heller ikke her har “den internasjonale koalisjonen” kommet SDF til unnsetning. Evakueringa av IS-fangene herfra har pågått i tre dager mens “våre styrker fortsatte å utføre sin plikt til å beskytte fengselet og forhindre sikkerhetsbrudd,” melder SDF. Per tidspunktet for utstedelsen av denne uttalelsen har disse sammenstøtene resultert i martyrdøden til ni av våre krigere og skadet tjue andre.» Sammenstøtene pågår fortsatt på dette tidspunktet, Uttalelsen påpekte at: “Under de pågående sammenstøtene med Damaskus-tilknyttede fraksjoner, som lanserer angrep på fengselet, har våre styrker fortsatt å utføre sin plikt til å beskytte fengselet under ekstremt farlige sikkerhetsforhold,” uttaler SDF.
Alle forsøk på å få stanset kampene har vært mislykket, opplyste Abdi på ettermiddagen mandag mens han fortsatt jobbet med å få deeskalert situasjonen. Syriatel er det ene av to mobile nettverk i Syria ved siden av MTN Syria
– Vi informerer vårt folk om at vår innsats for fred og våpenhvile fortsetter med hjelp fra internasjonale parter. Vi oppfordrer vårt folk til tappert å samles rundt våre krigere og holde sin tro sterk, sa Abdi.
Rådet for opinionsledere i Nord- og Øst-Syria advarte mot faren for splid og oppfordret til at angrepene blir stanset umiddelbart. Internt fordrevne, om lag tre tusen familier fra Tabqa, Raqqa og omkringliggende områder, fra Afrin og Shehbal, har søkt tilflukt i Cizîr-fylket og innledet forrige helg en sultestreik foran USAs base i Qasrik, nord for Hasakah.
Hvordan ser fronten ut?
HTS-styrkene inntok Deir Hafer og Maskana før SDF rakk å trekke seg ut. SDFs mediesenteret opplyste lørdag at SDF hadde forsøkt å få “de internasjonale partene” til å intervenere for å redde Marsavtalen (10. mars) og før situasjonen eskalerer – og for å respektere SDFs beslutning om å trekke seg ut vest for Eufrat, med virkning fra klokka 07:00 lørdag, som kom “etter oppfordringer fra vennligsinnede nasjoner og meklere, og som demonstrasjon på vår gode vilje til å fullføre integrasjonsprosessen og overholde vilkårene i avtalen fra 10. mars».
SDF hadde gått med på at HTS-hæren skulle gå inn i Deir Hafer og Maskanah, øst for Aleppo, etter at SDF hadde fullført tilbaketrekkinga. HTS og allierte militser rykket inn før retretten. Det oppsto dermed “en svært farlig situasjon med potensielt alvorlige konsekvenser,” melder SDF. Det førte til trefninger.
Kampene fortsatte utover helga på landsbygda i Taqba, Raqqa, Mansura og Deir az-Zur etter tilbaketrekkinga fra Deir Hafer og Maskanah. HTS og allierte milits fra vest og sørvest, og SNA og andre tyrkisk-støttede gjenger fra nordvest og vest mot Tishrin-demninga. På veien møtte styrkene folk de tidligere har fordrevet fra Afrin-enklaven under Tyrkias andre intervensjon, den to måneder lange “Operasjon Olivengrein” (tyrkisk: Zeytin Dali Harekâti) fra 20. januar til 24. mars 2018. Siden har SNA sittet på området nordvest for Aleppo, mens Tyrkia har foretatt en omfattende demografisk utskiftning og forflytning i enklaven.
Det samme har skjedd i al-Bab og Jarabulus i Aleppo-provinsen etter Tyrkias første militære intervensjon, den sju måneder lange “Operasjon Eufrats skjold” (Firat Kalkani Harekâti) fra 24. august 2016 til 29. mars 2017.
Den ukelangs tredje offensiven, “Operasjon Fredskilden” (Bariş Pinari Harekâti) fra 9. til 17. oktober 2019, førte ikke til den samme tyrkiske koloniseringa med hensyn til innflytting og tyrkiske flagg på offentlige bygninger.
På søndag forsøkte de Tyrkia-allierte militsgruppene å rykke fram mot landsbyen Sayda på landsbygda i Ain Issa i Eufrat-fylket, men ble holdt tilbake av SDF. Da sto det kamper på landsbygda utafor Raqqa, i Dibsi Afnan-området, nesten tjue kilometer vest for sentrum i det gamle IS-kalifatets hovedby. I sentrum dukket det opp IS-celler – som SDF og YPJ aksjonerte mot før de eventuelt slutter seg til HTS-militsene eller faller SDF/YPJ i ryggen under kamper eller tilbaketrekking.
I Dibsi Afnan brøyt kampene ut “etter et forrædersk angrep fra regjeringsgrupper i Damaskus på våre styrkers posisjoner, i klar strid med den internasjonalt meklede avtalen”, melder SDFs mediasenter. Heller ikke her fikk de de 48 timene til å trekke seg, slik avtalen tilsa for Deir Hafer og Maskanah.
HTS-regjeringa sendte inn “militærkonvoier, tunge våpen og stridsvogner til området før tilbaketrekningen var fullført, og angrep våre krigere, noe som resulterte i at flere av dem led martyrdøden.”
«Vi holder de som brøt avtalen og forrådte våre styrker fullt ansvarlige for denne eskaleringa. Vi holder også de internasjonale maktene som sponser avtalen ansvarlige for det som skjer, og oppfordrer dem til å gripe inn umiddelbart for å stoppe bruddene og forhindre ytterligere forverring av situasjonen», heter det i SDF-uttalelsen.
Demme opp ved Tishrin
Det ser ut til at SDF forsøker å sette forsvarslinja ved Tishrin-demninga. Søndag rapporterte øyenvitner at ti stridsvogner, panservogner, motorsykler og lastebiler var ødelagt og mange leiesoldater drept under kampene midt på dagen ved landsbyene Haji Hasan og Sheik Mahshi som ligger på Syriatel Hill, melder Firat.
Syriatel er det ene av to mobile nettverk i Syria ved siden av MTN Syria. Syriatel ble opprettet i januar 2000 som ektefødt resultatet av den økonomiske politikken som Det internasjonale pengefondet (IMF) skrev ut for president Bashar al-Assad like etter at han hadde tatt over etter sin far, Hafez al-Assad (1930-2000), president fra 1971, i juni 2000. Syriatel var eid av det egyptiske telekommunikasjonsselskapet Orascom (25 prosent), mens Rami Makhlouf, Bashars fetter på morssida, nøyde seg med 75 prosent inntil Orascom solgte sin eierandel til Syriatel i 2003. Ifølge Reuters befinner Makhlouf (56) seg i Moskva og bor under streng sikkerhet på en privat etasje på luksushotellet Radisson. Herfra leder han angivelig politiske og militære aktiviteter fra utlandet. Han kom på kant med fetteren Bashar i 2020 og satt en tid i husarrest.
SDF og YPJ skal ha slått tilbake fire angrep med tunge våpen i løpet av søndag. Målet for militsene er den smått legendariske grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) i Eufrat-fylket hvor de kurdiske militsene Folkets forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG) og YPJ – som slåss under mottoet “Biji berxwedana Rojava” (Leve Rojavas motstandskamp) – sto imot og snudde krigen mot IS-kalifatet fra september 2014 til januar 2015 med hjelp av flystøtte fra USA. Det førte til at SDF ble opprettet i oktober 2015. Kobanê er inkludert i våpenhvile- og integreringsavtalen (punkt 8).
Kommandant Kawa Qeremox maner til ingen retrett fra Tishrin-demninga, til forsvar for det Daanes-kontrollerte Nord- og Øst-Syria. Han opplyste søndag kveld at enhetene hans fortsatt holdt sine posisjoner og ytte hard motstand. SDF har ikke trukket seg tilbake fra dammen, fastslo han som svar på meldinger på sosiale medier. Han kaller det en “psykologisk krigføringskampanje” for “å undergrave moralen til vårt folk.»
– Demninga tilhører vårt folk. Vårt folk har gjort store ofre for dette stedet; martyrene, de sårede, barna som mistet livet her. (…) Akkurat som vi holdt demningen i tidligere angrepsbølger, vil vi ikke gi den opp denne gangen heller. Selv om ikke bare Tyrkia, men hele verden er imot oss, vil vi ikke gi opp denne demninga.
Innbyggerne i landsbyen Metîna har væpnet seg for å møte eventuelle angrep mot Kobanê fra Tyrkia og HTS-allierte militsgrupper. Det stadfester at kampene på denne fronten blir intensivert, i motsetning til de forsikringene Shara’a ga i Damaskus søndag. De hardeste slagene står mellom Ain Issa (“Jesu øye”) eller Bozanê på kurdisk, i Tel Abyad-distriktet i Raqqa-provinsen og landsbyen Abu Sira nærmere Kobanê. Ain Issa er overveiende arabisk, og kurderne utgjør omtrent 15 prosent av innbyggerne.
Den autonome administrasjonen i Eufrat-fylket, hvor Kobanê ligger, kom mandag med erklæring om generell mobilisering til forsvar for “revolusjonens framskritt” og mot HTS-regjeringas og Tyrkias «storstilte krig mot Nord- og Øst-Syria» og krigsforbrytelsene mot sivile.
«Regjeringa prøver å sette de ulike sosiale enhetene i Syria opp mot hverandre og forsterke splittelsene i fremmede makters interesse. Alle må organisere seg,” heter det i oppfordringa til å mobilisere seg for sjølforsvarsstrukturene i en «historisk, sensitiv og ekstremt farlig» fase i kampen.
Fylkesadministrasjonen peker på at trusselen for at IS kan komme tilbake, er høyst reell. Faresignalene inngår i advarslene om at Rojava nå kan stå overfor folkemorderiske tilstander.
«Det internasjonale samfunnet har et moralsk ansvar overfor et folk som har lidd tusenvis av dødsfall og skader i kampen mot terrorisme. Direkte intervensjon er nødvendig når regionen står overfor en eksistensiell trussel,» mener Eufrat-administrasjonen.
Målet er Rojava-modellen
Ilham Ahmed, utenrikspolitisk medleder i den autonome administrasjonen (Daanes), legger ansvaret på HTS-regjeringa i Damaskus for bruddet på “Marsavtalen” etter angrepene i Aleppo og deretter på Deir Hafer og Maskanah.
“Vi holder Damaskus fullt og helt ansvarlig for disse bruddene og alle provokasjoner mot SDF,” skrev hun på X lørdag.
Det som skjer i Syria er et forsøk på å sabotere freds- og demokratiprosessen i Tyrkia. Det mener delegasjonen fra det kurdiske-tyrkiske Folkenes parti for likestilling og demokrati (Kurmanji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi), som bruker den engelske forkortelsen DEM.
Delegasjonen besøkte lørdag Abdullah “Apo” Öcalan”, PKKs ideologiske leder som i februar har sittet 26 år på fangeøya Imrali i Marmarahavet i det sørlige utløpet av Bosporus-stredet som går gjennom Istanbul.
Ifølge Imrali-delegasjonen er Öcalan “ekstremt bekymret på grunn av sammenstøtene og de økende spenningene i Syria, og vurderer denne situasjonen som et forsøk på å undergrave freds- og demokratiprosessen.» Utviklinga i Syria var hovedtema for møtet, framgår det av tyrkisk og kurdisk presse.
«17. januar holdt vi et møte med Abdullah Öcalan på Imrali-øya som varte i omtrent to og en halv time. Under møtet uttalte Öcalan at han fortsatt er forpliktet til freds- og demokratiprosessen, og at perspektivet fra 27. februar [2025] fortsatt er gyldig. Innafor denne ramma understreket han nok en gang viktigheten av å ta de nødvendige skrittene for å fremme prosessen. Hovedagendaen for møtet var utviklinga i Syria (…) Han understreket sterkt at alle problemer i Syria kan og må løses utelukkende gjennom dialog, forhandlinger og kollektiv visdom. Han uttalte at han er klar til å oppfylle sitt eget ansvar for å sikre at denne saka tas opp gjennom dialog og blir fjernet fra konfliktens fundament. I denne forbindelse gjentok han sin oppfordring til alle aktører og parter om å spille konstruktive roller og handle ansvarlig og med forsiktighet,” heter det i erklæringa som DEM sendte ut etter møtet (18. januar).
For hver dag som kamphandlingene fortsetter i Syria, blir veien tilbake for å gjenreise tillit mellom president Shara’a og den kurdiske befolkninga, lenger. Den nederlandske journalisten Altan Erdoğan som har tyrkiske aner – tidligere redaktør for ukemagasinet Nieuwe Revu og med mange avishoder på sin CV – mener at angrepet i Aleppo var innledninga på en lenge planlagt, forberedt og målrettet krig mot de kurdiske framgangene i Rojava som en mulig samfunnsmodell, ikke bare for Syria og ikke avgrenset til kurderne.
Ingen kurdiske kretser legger skjul på at det nå står om den omveltninga som Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) og det Daanes-kontrollerte sjølstyrte området har gjennomgått. Den største trusselen er at den etnisk mangfoldige befolkninga står overfor et alvorlig sammenbrudd og krigsforbrytelser som i neste omgang kan føre til folkemorderiske tilstander. Dette er ikke utelukkende et spørsmål mellom HTS-regimet i Damaskus og SDF.
Det er mange grupper og fraksjoner, potensielt svært hevngjerrige, som vil kunne få stort spillerom til å forfølge egne interesser dersom president Shara’a, med militær makt, har i siktet å drive gjennom sin sentralistiske statsmodell. Den har et betydelig islett av et sunnimuslimsk kalifat, lik det som Det islamske brorskapet sto for under opprøret mot president Hafez al-Assad på 80-tallet, fram til massakren i Hama i februar 1982.
Geopolitisk komplott
Krigen for å knuse den kurdiske regionens autonomi i Nordøst-Syria, som Shara’a erklærte i helga, åpner for utenlandske interesser. Shara’a har allerede gitt fra seg kontrollen over de tre provinsene Quneitra, Dara’a og Suwayda i sør til Israel gjennom Paris-avtalen fra 6. januar. Det gir Israel muligheter til å utvide annekteringa av Golanhøydene fra 1981 og sementere kontrollen med de viktige vannkildene i Antilibanons-fjellene.
Det åpner også for at Tyrkia styrker sin posisjon i områdene som president Recep Tayyip Erdoğan anser som del av Ankaras “nyosmanske ” interessefære. Utenriksminister Hakan Fidan har vært en pådriver for den siste offensiven som ble innledet med angrepet på de kurdiske bydelene i Aleppo. Han skal flere ganger ha konfrontert Shara’a med anklager om at SDF trenerer “Marsavtalen”. Den hadde opprinnelig en tidsfrist ut 2025. Fidan har truet med å sette tyrkiske interesser i sving, slik de nå utspiller seg.
De går i korthet ut på å utradere alt som smaker av kurdisk selvstyre selv om verken SDF eller Daanes går inn for en autonom kurdisk region slik som i Nord-Irak, men lokalt selvstyre innafor Syrias territoriale integritet. Forskjellen mellom Syria og Nord-Irak er ikke bare politisk, men henger sammen den demografiske sammensettinga og geografiske utbredelsen.
De kurdiske kjerneområdene i Nord-Irak utgjør en langt større andel av befolkninga og er langt mer konsentrert. Rojava er et etnisk konglomerat, hvor det er arabisk flertall i flere sentrale områder som ligger under Daanes-administrasjonen, inkludert Hasakah og Qamishli, langt øst i et triangel som grenser mot Tyrkia og Irak.
Mange arabere har tolerert SDF og Daanes fordi de ga beskyttelse gjennom en de facto stilltiende ikkeangrepspakt mellom SDF og Assad-regimet og deretter gjennom den framgangsrike og svært oppofrende kampen mot IS.
Dette innbærer ikke støtte til den politiske Rojava-modellen. Det skyldes både inngrodd arabisk sjåvinisme og nedlatenhet overfor kurdere og andre nasjonale minoriteter – og mot den svært radikale Rojava-modellen når det gjelder demokrati, sosiale og etniske og religiøse rettighetre og ikke minst kvinners posisjon i samfunnet.
Det fins dessuten grunnlag for allmen misnøye i arabiske områder på grunn av manglende økonomiske utsikter med hensyn til jobber for unge og investeringer. Rojava har vært avskåret fra internasjonal bistand og investeringer, og folk i alle leire er utslitt etter fjorten år med krig og av tiår med undertrykking før det, ikke minst når vinterværet legger seg som et vått ullteppe over slettlandet og biter seg fast i fjellene.
SDF, som har 50.000 til 90.000 stridende, ut fra svært sprikende anslag, kan dermed stå overfor et sammenbrudd. På vei mot Tabqa og Raqqa har HTS-hæren blitt møtt av arabiske enheter som har desertert fra SDF. Over 400 bare i utkanten av Raqqa, ifølge Al-Jazeera. Kurderne utgjør anslagsvis tretti prosent av SDF, ifølge statsviter Gamal Mansour, philosophiae doctor (PhD) ved University of Toronto i Canada.
Det syriske flagget, med de tre røde stjernene på hvit bunn mellom en grønn og en svart vertikal stripe, har erstattet SDFs gule fane i byer og landsbyer der HTS-hæren og militsene har rykket fram. Mange arabere i Raqqa og Taqba ser HTS-regimet slik det nå framstår som en akseptabel, moderat utgave av de salafistiske jihadistene som forsøkte å innta området før Daesh (IS) tok over.
De vil derfor slutte seg til den nasjonalistiske visjonen som Damaskus nå selger inn om et forent, men arabisk Syria som gjenreiser sin suverenitet over alle territorier. Derfor blir mytene om at SDF vil sprenge Syria, slik Assad-regimet og nå HTS hevdet, fortsatt holdt i live.
Dette er føringer som USA, gjennom president Donald Trumps spesialutsending Barrack, legger til grunn. Verken USA eller Russland gikk inn for å gi SDF eller Demokratisk enhetsparti (PYD) en plass ved forhandlingsbordet, verken under FN-samtalene i Genève eller Astana-forhandlingene i Kasakhstan der Russland, Tyrkia og Iran, mens USA satt på sidelinja.
Å motsette seg løsrivelse er i tråd med Washingtons offisielle politikk overfor Nord-Irak i forbindelse med den feilslåtte folkeavstemninga om uavhengighet for Sør-Kurdistan (Başûrê Kurdistanê) som daværende president Masoud Barzani i den autonome regionen dreiv igjennom i 2017. Det eneste landet som støttet folkeavstemninga, var Israel.
Nå står det om autonomi. Trump-administrasjonens prioriteringer er å danne en “treenighet” mellom HTS under Shara’a, Israel og Tyrkia og å få SDF til å underordne seg Damaskus. Det reflekterte sammensetninga på møtet i Paris mellom USA, Israel, Damaskus og Ankaras utenriksminister Fidan 6. januar.
Mens Shara’a erklærer slutten på den kurdiske regionens autonomi i Nordøst-Syria, forsøker Barrack å glatte det over ved å snakke om et “vendepunkt der tidligere motstandere omfavner partnerskap framfor spilttelse.”