
Om lag 85 prosent av den opprinnelige meksikanske befolkningen, chicanos, i USA lever i Sørvest. De har alltid befunnet seg i grenselandet mellom Mexico og USA og følt begge lands politiske puls. Med jevne mellomrom har høyresidas politikere åpnet slusene for den reinhekla rasismen som er bakt inn i betegnelsen wetbacks.
Denne artikkelen er del 1 av en serie på seks, som jeg publiserte i Klassekanpen i august og september 1996.
Forfederne til dagens chicanos grunnla Santa Fé, den eldste delstatshovedstaden i dagens USA. Det var mer enn ett hundre år før pilegrimmene landet med “Mayflower” i Massachusetts. Historia om chicanos begynner idet de spanske kolonisatorene legger under seg “Den nye verden” på 1500-tallet.
Under de tre neste århundrene, siden under meksikansk styre, utvikler chicanos sine nasjonale karakteristika, et spansktalende folk av meksikansk, indiansk og spansk opprinnelse konsentret i områdene som strekker seg over dagens Texas, Arizona, New Mexico til den sørlige delen av California.
Forferdene til dagens chicanos var en del av utviklinga til den moderne meksikanske staten fram til 1848. Men USAs annektering av Sørvest endret radikalt historia til dette folket.
I Mexico kom de spanske conquistadorene over enorme rikdommer og la den indianske befolkinga i lenker for å sende dem ned inn i fjellene. To tredeler av sølvårene løp ut gjennom den meksikanske havnebyen Veracruz. Gruvene i Zacatecas i det nordlige Mexico sto alene for tjue prosent av sølvskatten.
“Oppdagelsen av gull og sølv i Amerika, utryddelsen, slaveriet og gravlegginga i gruvene av urbefolkninga, erobringenes begynnelse og plyndringa av Øst-India, omvandlinga av Afrika til et inngjerdet område for forretningsmessig jakt på svarte skinn, signaliserte den rosenrøde begynnelsen til æraen med kapitalistisk produksjon,” skrev Karl Marx i “Kapitalen”.
Den spanske koloniseringa
Det var “de sju gullbyene” som fikk spanierne til å kolonisere Sørvest. Francisco Vásquez de Coronado tok seg inn i områdene på 1540-tallet på jakt etter legendariske, men ikke-eksisterende byer tak av gull og edelsteiner. Derfor ble den første virkelige koloniseringa av Sørvest, eller Nuevo México, utsatt til 1598 etter sølvfunnene i Zacatecas i 1584.
Juan de Oñate bygde sin rikdom på Zacatecas-sølvet og utrustet 400 mann med 7000 kveg og 83 vogner for å ta seg inn i Río Grande-dalen. Langs dalen fant de folk som levde av jakt, samlere og fastboende jordbrukere.
I utkanten av ørkenen levde seneca, ved foten av fjellene lå landsbyen Taos, øst for Río Grande. l landsbyene Gran Quivira, Manzano og Falistero, vest for elva lå den spredte bosettinga med acoma, hopi og zuni.
I et titalls landsbyer langs Río Grande bodde det anslagsvis 40.000 indianere på den tida da Oñates ekspedisjon trengte inn i området. Om lag ti tusen apacher dreiv nomadevirksomhet i dalen.
Mange ble satt til tvangsarbeid, både i gruvene og jordbruket. Andre ble håndverkere for spanierne. Men de spanske kolonisatorene klarte ikke å få kontroll over hele området, ikke før i siste halvdel av 1600-tallet da det ble anlagt 14 spanske landsbyer i Nuevo México som strategiske brohoder. Det var her chicanos ble unnfanget.
Santa Fé i den øverste delen av Río Grande-dalen var utgangspunktet for den videre koloniseringa mot Texas, Arizona og California. I den sørlige delen av Arizona begynte spanierne å bygge byer i 1687. I Texas ble det opprettet 25 misjonsstasjoner med de viktigste i San António, Goliad og Nacogdoches.
I California utgjorde 21 misjonsstasjoner og tre fort hele forsyningslinja fra San Diego til San Francisco i 1769.
Indianersamfunnene ble slått i stykker, og i stedet slo føydalismen rot. Områdene ble lagt inn under den spanske tronen på to måter. Enten gjennom encomienda (utlån av statlig jord) eller misjon.
Det var tre forskjellige former for utlån av statlig jord. Prominente representanter fra aristokratiet, kirka eller handelsstanden kunne få kongelige skjøter enten som individer eller grupper. Ellers ble land lagt ut til bosettere.
Jorda ble raskt konsentrert om et fåtall godseiere som utgjorde en ny klasse av patrónes, spaniere med aristokratisk eller militær bakgrunn. Den øvrige delen av befolkninga ble peones (leilendinger), de fleste med meksikansk eller indiansk bakgrunn. Ved siden av disse oppsto en klasse av håndverkere med smeder, tømrere, vevere og pottemakere.
Mektige patrónes
Patrónes tok gradvis over allmenningene som i stadig større utstrekning ble beitemarker for kveg og sau. De mindre jordeierne ble fortrengt, ofte i kamp om viktige vannressurser, eller som følge av oppsplittig ved arv. De havnet snart i gjeld til de mektige patrónes og ble tvunget til å jobbe deler av året for godseieren og avgi deler av sine avlinger av mais og bomull.
Godseierne utgjorde om lag tjue prosent av befolkninga, men la beslag på det meste av det fruktbare landet. Kvegflokkene var store og trengte seg inn på indianernes land.
Dermed ble også småbøndene tvunget til å søke beskyttelse hos godseierne mot angrep fra indianerne.
Det utviklet seg også et annet forhold i Nuevo México, det såkalte partido-systemet. Gjetere kunne låne en mindre kveg- eller saueflokk av godseierne for å ale dem opp. Han måtte betale 20 lam for hver hundre søye han hadde lånt.
Alle sauene og all ulla måtte selges gjennom godset, og gjeteren var selv ansvarlig for alle kostnader og tap.
Gevinsten besto i de lammene han klarte å ale opp etter at avgiftene var betalt og inntektene av ulla. Gjeldsbåndene ble stramme under partido-systemet.
California-misjonen
I California var misjonssystemet mest utbredt. Det skyldtes i all vesentlighet at indianerbefolkninga var langt mindre konsentrert her enn i Nuevo México. Det ga mindre tilgang på arbeidskraft; den måtte skaffes til veie gjennom militær tvang.
Det var oppgaven til misjonsstasjonene. Tvangsarbeid var derfor svært utbredt i California. Pisken smalt over åkrene. Misjonsstasjonene var i virkeligheten religiøse fangeleire hvor all jorda tilhørte den katolske kirka.
Det gjorde California mindre attraktivt for bosettere. Den økonomiske utviklinga i California og i andre deler av Sørvest, som den sørlige delen av Colorado, Arizona og Texas, lå derfor langt tilbake for utviklinga i Nuevo México i denne perioden.
I de siste områdene spilte dessuten de krasse klimatiske og geografiske forholdene inn, og ikke minst på grunn av indianernes motstandskamp med base i fjellene.
Ved Mexicos uavhengighet i 1821, etter 220 år med spansk kolonisering, hadde bosettingene i Sørvest utviklet mer eller mindre de samme klasseforholdene som i resten av Mexico, med en føydal godseierklasse, patrónes, og en skare av peones av indianere, meksikanere eller mestiser.
Spansk var det dominerende språket; troen ble forvaltet av den katolske kirka, men kulturen fikk et eget meksikansk-indiansk særpreg med regionale variasjoner av teppeveving, håndverk, treskjæring og pottemakeri.
Musikken fant sitt toneleie, med ballader som levende beskrev dagliglivet i regionene og konfliktene med apachene.
Sørvest hadde gjennomgått store omdreininger under det spanske styret og planter føydalismen i jorda i deler av Texas og California. Det la grunnlaget for den rivende utviklinga under den nye meksikanske staten, et helt avgjørende kapittel i historia til det spansktalende folket chicanos.
México bryter seg fri
I 1804 brøyt det ut krig mellom Storbritannia og Spania, og Spania var viklet inn i flere krigere med andre europeiske makter og USA. De harde og intrikate rivaliseringene mellom stat og kirke, mellom aristokratiet og kirkegodseierne, førte til en betydelig svekkelse av den spanske tronen. For å dekke kistebunnen vridde Madrid om tommelskruen i Mexico og de andre koloniene i Den nye verden for å finansiere sine kriger og sin luksus.
Dermed oppsto det dype motsetninger i koloniene, mellom tronen og det nye aristokratiet, handelsstanden og de lokale kirkeregionene. Uavhengighetsbevegelsen i Mexicio ble født i 1819, ledet av Miguel Hidalgo y Costilla, en rik godseier og prest som hadde lest Rousseau og Voltaire og som oppfattet ekkoet av Den franske revolusjonen i det fjerne. Snart gjaller det over hele Mexico: “Død over gauchoupines! Død over spanierne!”.
Hidalgo ble lyst i bann, tatt til fange og henrettet. Men frøet var sådd og spiret. I 1821 ble visekongen tatt til fange og tvunget til å gå av. Mexico avsverget seg Spanias overherredømme.
Landet lå økonomisk i ruiner etter revolusjonen, og den sugende utplyndringa. Mye av jordbrukslandet var trampet ned av kryssende hærer, og arbeidskrafta bar geværer og sverd i stedet for jordbruksredskaper.
Gårder ble svidd av, byer og landsbyer ble lagt i grus og gruvene sto stille. Det nye styret var svakt, ridd av interne motsetninger og maktambisjoner.
Statskassa klang hult hver gang den ble åpnet. Dessuten nektet Spania helt fram til 1836 å godta nederlaget og var derfor en potensiell trussel mot det unge Mexico.
Monarkistene, eller sentralistene, sto mot republikanerne, eller føderalistene. Bak monarkistene sto godseierne, presteskapet og “den gamle orden”.
Bak republikanerne fylket handelsmenn, liberale prester, intellektuelle og et spirende borgerskap seg. Konfliktene sto gjennom hele 1800-tallet fram til revolusjonen i 1910.
Maktkampen og omskiftningene i Mexico fikk sterk innflytelse på utviklinga i Sørvest. En av de første, prioriterte oppgavene til den nye staten var å sikre kontrollen over provinsene i nord som var tynt befolket og som dekket store landområder som var gjennomtrengelige for eventuelle nye spanske framstøt.
Samtidig krøp det nye USA lenger vest for Mississippi. Motstandskampen blusset stadig opp blant indianergruppene.
Utviklinga av Sørvest
Den meksikanske regjeringa oppfordrer og understøtter nye bosettinger og fremmet den økonomiske utviklinga av områdene. I 1822 besluttet føderalistene i California seg for å åpne havnene for utenlandske anløp og handel, særlig med vekt på USA og Storbritannia. Markedet var godt for kveg, huder og talg. Men fremdeles var kvegdriften begrenset fordi den katolske kirka satt på jorda.
Rancherne og handelsstanden i California gikk derfor sammen bak kravet om at regjeringa måtte avvikle misjonssystemet for å redusere kirkas makt.
Misjonsssystemet ble delvis avviklet i 1833. I grunnen ble det sekularisert ved at bøndene kunne tegne skjøter eller kjøpe jord fra kirka.
Misjonsdistriktene ble gradvis brutt ned til rancheros og enda større haciendas (storgårder). Andre deler av jorda ble overdratt til peones, oftest mestissmåbønder. Jordeiendommene var derfor fremdeles sterkt konsentrerte på få hender. 800 familier eier åtte millioner acres.
Det var likevel nok til å sette i gang en klondykartet utvikling i California. Befolkninga og økonomien vokste i takt. Det ga ringvirkninger til Nuevo México som på den tida omfattet Nevada, New Mexico, Colorado, Utah og den vestre delen av Texas.
Den meksikanske handelen vokste videre på handelsnettet som var blitt bygd opp i spansketida, blant annet mellom Mexico by og Nuevo México med et senter i Chichuahua. Ved uavhengigheten var sauedriften fra nord til Chichuahua oppe i 400.000 fåreskaller i året.
Martínez mot kirka
Etter uavhengigheten fikk fedriften et kraftig oppsving. Tråkket ble til den berømte Santa Fé Trail mellom Santa Fé og Independence i Missouri i 1822. Det ble det sterkeste handelsbåndet mellom Mexico og USA, og skinnvarer, møbler, tepper og treskjæringer fra Nueco México gikk til gode priser i New England på østkysten av USA.
Deler av virksomheten i områder baserte seg utelukkende på produksjon for salg i St. Louis eller i California da Old Spanish Trail mellom Santa Fé og Los Angeles ble tråkket opp i 1829.
I Arizona ble det funnet gull og kopper, som har gitt delstaten ett av sine kallenavn, The Copper State. Det førte til et stormløp mot fjellene og konflikter med apachene som ble fortrengt ut av stadig større områder både av gruvedrift og et ekspanderende jordbruk.
Den meksikanske forretningstanden og handelsmennene ble spiren til en ny klasse av kapitalister. Det brakte denne klassen i Nuevo México i konflikt med både den katolske kirka og sentralistene i Mexico by som prøvde å begrense den nye klassens innflytelse.
En av de nye rikmennene i Nuevo México var ranch- og mølleeieren António José Martínez. Han førte an i kampen mot kirkas makt gjennom en avis han fikk opprettet i 1834, El Crepúscula de la Libertad (Frihetens gryning).
Martínez ville ha avskaffet tiende som kirka krevde på all produksjon, og de store leiekontraktene på jorda til enkeltpersoner. Han ville i stedet ha en jordreform som fordelte jord blant småbønder og landarbeidere.
Avisa spredte uro inn i regjeringskvartalene i Mexico by over hva som begynte å røre seg i Sørvest. I 1835 ble det innført en rekke skatter og handelsrestriksjoner for å få økonomisk kontroll over regionen.
Dermed var opprøret i gang mot sentralistene. Martínez sto i spissen for de lokale styrkene som fanget og henrettet guvernøren og andre regjeringsrepresentanter og erstattet dem med lokale personer.
Opprøret ble knust, men markerte et viktig skille i den politiske utviklinga blant chicanos i Sørvest. Handelsstanden vokste i styrke. Men det kom en ny trussel, fra øst.
2 kommentarer til «Folket langs Santa Fé-tråkket»