
2. februar 1848 ble Mexico tvunget til å undertegne Guadalupe Hidalgo-avtalen. USA gjennomførte en av moderne histories største erobring med påfølgende landavståelser og har fram til i dag redusert Mexico til et regionalt underbruk.
Denne artikkelen er del 2 av en serie på seks, som jeg publiserte i Klassekanpen i august og september 1996.
Opprøret mot sentralistene i Nuevo México som António José Martínez sto bak, rystet sentralmakta i Mexico by, men den fikk snart grep om situasjonen. Utviklinga i Texas var derimot en langt større utfordring for den meksikanske regjeringa.
Like etter uavhengigheten i 1821 med føderalistene i regjeringsposisjon ble det vedtatt en lov for å oppmuntre koloniseringa av Texas. Loven tillot anglo-amerikanske immigranter å slå seg ned i området under forutsetning at de fulgte meksikansk lov. Ved fast bosetting måtte de bli meksikanske statsborgere og anta den katolske tro.
Allerede i 1821 grunnla Stephen Austin bosettinga San Felipe de Austin. I dag er det spanske “prefikset” strøket, og Austin er delstatshovedstad i Texas. I 1830 hadde kolonien vokst til 20.000 anglo-amerikanere som hadde med seg om lag 2000 svarte slaver.
Bosettinga lå i den østlige delen av Texas hvor verken den spanske eller meksikanske koloniseringa hadde slått riktig rot på grunn av urbefolkningas motstand.
Den meksikanske regjeringa håpet at den amerikanske bosettinga ville tjene som buffer mot indianerangrep mot bosettinger lenger sør og vest i Texas.
De nye bosetterne tok med seg deler av slaveøkonomien. Det ble anlagt flere mindre bomullsplantasjer. Men det var klart allerede tidlig på 1830-tallet at denne virksomheten ble integrert i USAs økonomi, ikke Mexicos.
Det uroet sentralistene i regjeringsposisjon i Mexico by. Mexico besluttet derfor å forby slavevirksomhet og vedtok andre tiltak for å stanse videre bosetting av angloamerikanere i Texas.
Men slaveøkonomien i Sørstatene var sterk og hadde planer om å legge under seg nytt jordbruksland. De rike godseierne i Sørstatene gikk inn for å støtte bosettinga og pustet til de urolighetene som allerede hadde forekommet i det nye territoriet for “å frigjøre Texas”.
De nye lovene ble møtt med utstrakt “filibusteri”, forhalingstaktikk som det ble kalt. I virkeligheten var det alvorligere saker på gang.
Et uavhengig Texas
De anglo-amerikanske teksanerne tok opp føderalistenes motstand mot sentralistenes uthuling og undergraving av de liberale sidene i den meksikanske grunnloven.
De teksanerne som møtte på det første konventet som rustet mot de nye strenge immigrasjonslovene, var langt fra en forsamling liberale menn. I 1833 snekret de sammen det som i praksis var en grunnlov for et uavhengig Texas.
I 1835 ble det utpekt en provisorisk regjering som erklærte “uavhengighet” for Texas.
Den meksikanske regjeringa ba general Santa Ana om å gjenreise Mexicos overherredømme over Texas. Det har gitt opphavet til en av de mest heroiserte og politisk falske mytene i USAs historie.
Slaget om Alamo, formet gjennom utallige bøker om den notoriske indianerdreperen Davy Crockett og slavehandleren Jim Bowie og ikke minst gjennom John Waynes film fra 1960 med sjefen sjøl som oberst Crockett, Richard Widmark som oberst Bowie og Laurence Harvey som oberst William Travis.
De tre ledet forsvaret av Alamo hvor 287 høyreiste teksanere – og et ikke ubetydelig antall slaver og meksikanske leilendinger – holdt stand i tretten dager mot hæren til Santa Ana på 4000-7000 mann.
Alamo falt, men ga godseierne tid til å utruste en hær som til slutt slo Santa Anas hær ved San Jacinto. Før den meksikanske regjeringa fikk tid til å områ seg og stilt overfor faren for en krig med USA, hadde Texas søkt opptak som delstat i USA.
Det fantes imidlertid en betydelig motstand i Kongressen i Washington fra politikere i Nordstatene. Det tok derfor ni år før Texas ble med i USA selv om Texas i praksis lå under amerikansk “beskyttelse” gjennom alle fortene som ble opprettet.
Ekspansjon vestover
Fortene dannet utgangspunkt for videre ekspansjon vestover, over grensa til Nuevo México og sørover mot Río Nueces og Río Grande del Norte. Denne gangen var interessen i Washington og finansielle kretser i Washington atskillig større for prosjektet, ikke minst på grunn av USAs raske økonomiske og befolkningsmessige vekst og utbyttinga av infrastrukturen som gjorde det mer interessant å investere i området. Det la grunnlaget for USAs ekspansjonskrig mot Mexico i 1845.
Plantasjeeierne i Sørstatene så på hele den nordlige regionen i Mexico som sitt ekspansjonsområde for slaveriet. De trengte dessuten flere slavestater for å stanse den politiske utviklinga i Washington etter hvert som flere nordstater avviklet slaveriet.
Derfor ble erobringa av Sørvest et sentrale element for å opprettholde “slavokratiet” i Sørstatene. Politikerne i sør ville dele republikken Texas i flere delstater etter 1836 fordi de alle ville ha blitt slavestater. Det var derfor en betingelse for innlemmelsen i 1845 at Texas ble The Lone Star State, udelt.
Nordstatskapitalistene som bekjempet slaveriet i sør av økonomiske årsaker, så på ekspansjonene inn på meksikansk territorium først og fremst ut fra handelsruten til Stillehavet og videre over havet til Kina.
Det lå i USAs “skjebnemanifest” om et land fra kyst til kyst. Derfor var en grensedisputt med Mexico om Texas’ grenser alt som skulle til for å sette i gang en ny krig. USA krevde at Texas strakk seg til Río Grande som i vest gikk langt inn i Nuevo México, ikke bare til Río Nueces, den tradisjonelle handelsgrensa, slik den meksikanske regjeringa hevdet.
I 1846 ga president James K. Polk (Demokrat, 1845-49) ordre til Zachary Taylor om å krysse Río Nueces med sin hær og ta kontroll over USAs krav.
Yrkesoldaten Taylor ble belønnet med å bli president (Whig, 1849-50) etter Polk. Men det var en annen yrkessoldat og seinere president Ulyssus S. Grant (Republikaner, 1869-77) som deltok i felttoget mot Mexico, som satte ord på forløpet til krigen:
“Vi ble sendt for å provosere fram trefninger, men det var avgjørende at Mexico skulle starte dem (…) Okkupasjonen, delinga og annekteringa var, fra den første bevegelsen til den endelige gjennomføringa, en konspirasjon for å erobre territorium som det kunne bli opprettet slavestater av i den amerikanske unionen. Selv om annektreringa i seg selv kunne rettferdiggjøres, kan det ikke gjelde måten krigen ble tvunget på Mexico,” skriver C.L. Webster i sin “Personia Memoirs of General U.S, Grant” (New York, 1894.
Felttoget mot Mexico
Grant som kjempet under Taylor og general Winfield Scott, ble seinere en av Abrahams Lincolns fremste generaler og ble øverstkommanderende før borgerkrigen var slutt. Under hans presidentperiode ble den transkontinentale jernbanebygginga gjennomført. Grant regnes som en av USAs store helter.
Felttoget mot Mexico var imidlertid langt fra heltemodig. Den militære kampanjen var ekstremt brutal. Scott innrømmet at hans tropper hadde “begått overgrep som ville fått himmelen til å gråte og enhver amerikaner med kristen moral til å rødme av sitt land. Drap, plyndring og voldtekter av mor og døtre foran deres bundne mannlige familiemedlemmer var vanlig langs Río Grande,” skriver López y Rivas i “The Chicanos” (Monthly Review 1973).
Løytnant George C. Meade, nok en helt fra borgerkrigen, skrev om de amerikanske styrkene at “de vil kjempe tappert som enhver mann, men de er en gjeng med gotere og vandaler uten disiplin som gjøre oss til terror for uskyldige mennesker.”
Overgrepene var så ille at rundt 250 irsk-amerikanere deserterte og sloss sammen med chicanos i San Patricio-bataljonen.
Nye ekspedisjoner ble satt inn mot den meksikanske hæren i New Mexico, i Arizona, i det sørlige California og den nordlige delen av dagens Mexico før USA slo til mot sentrum.
Scott ble sendt med en styrke mot Mexico by 13. september 1847. Like etter falt byen og USA kunne tvinge på Mexico erobrerens diktat: Nesten 50 prosent av Mexicos territorium og hele Sørvest, enorme strekninger med rikt jordbruksland, gressganger, skoger, mineraler, elver og havner.
Mexico ble tvunget til å undertegne Guadalupe Hidalgo-avtalen 2. februar 1848. USA hadde gjennomført en av de største erobringene med påfølgende landavståelser i moderne historie og reduserte Mexico fram til i dag til et regionalt underbruk.
Avtalen hadde dessuten viktige klausuler om behandlinga av de vel 100.000 chicanos som ble igjen i Sørvest. USA gikk med på å garantere deres eiendomsrettigheter og sivile og religiøse rettigheter. I løpet av ett år skulle de få amerikansk statsborgerskap.
Lite verdt avtale
USA levde aldri opp til sine forpliktelser. I løpet av krigen hadde chicanos mistet sitt hjemland, Mexico, og var blitt rettsløse innbyggere i USA. Avtalen var like lite verdt som de mange avtalene som ble inngått med den indianske befolkninga. Den militære overgangen fra Mexico til USA førte til at den kapitalistiske økonomien fortrengte den dominerende føydale strukturen i det meste av Sørvest. Men det skjedde gradvis.
Texas og California ble delstater i 1845 og 1851, mens New Mexico og Arizona forble kolonier eller territorier og ble først delstat i 1912, hele 64 år etter erobringa fra Mexico. Sørvest ble dessuten liggende i skyggen av den andre store konflikten, nord mot sør (1861-65) og den påfølgende omforminga og gjenreisinga av Sørstatene.
Volden sveipet over chicanos. Tusenvis av bønder, gjetere, landarbeidere og gruveslusker ble skutt eller lynsjet. Det var en omfattende brutalitet. Fra 1850 til 1930 ble det lynsjet flere chicanos i Sørvest enn svarte i Sørstatene.
Nok en gang deltok et annet sett av amerikanske helter i drapene med liv og lyst: Billy the Kid, Kid Carson, Clanton-banden.
Will Hale som red sammen med Billy the Kid, skrev i sine memoarer: “Jeg skrev til far og fortalte ham at jeg ville komme ut og hjelpe ham med å skyte meksikanere og indianere, men far skrev tilbake at det ville være bedre å skyte kreps enn indianere og meksikanere,” gjengir Stan Steiner i “La Raza” (New York, 1970).
Terrorisering av chicanos
En av Texas nye “konger”, Richard King på King Ranch, utrustet et regionalt ridende politi, Texas Rangers og Arizona Rangers, som hadde frie tøyler til å terrorisere chicanos og sørge for at de ikke gjorde opprør etter hvert som meksikanerne ble fortrengt og undertrykt.
Western-filmenes heroisering av Texas Rangers lyder ganske annerledes i en chicano-ballade om los rinches fra den tida, nedtegnet av Paul Jacobs og Saul Landau i “To Serve the Devil” (Vintage Books, New York 1971):
Los Rinches er svært tapre
Det kan ingen fornekte.
De jakter på oss som hjorter
For å drepe oss.
Målsettinga med terroren var ganske enkelt å fordrive chicanos til Mexico eller i det minste desimere befolkninga. Arbeidskraft var intet problem. I 1854 ble det anslagsvis drept 360 chicanos bare i Los Angeles.
Rasismen ble brukt til å rettferdiggjøre ugjerninger og til å stimulere til innflytting av anglo-amerikanere for å endre det demografiske bildet. Det skjedde raskt i Texas og California selv om den sørlige delen av begge statene i hovedsak besto av chicanos. Det var hovedårsaken til at Texas og California raskt ble delstater.
I New Mexico var over 90 prosent av befolkninga chicanos eller indianere ved inngangen til 1900-tallet. Territoriet ble kontrollert med regelrette militære baser.
Løftet om politiske rettigheter ble aldri realisert. Ingen chicanos hadde politiske verv eller var offentlig ansatte i ledende stillinger i California i 1880.
I 1878 ble spansk fjernet som språk på linje med engelsk i delstatskonstitusjonen. En etterslepende konsekvens av at guvernøren allerede i 1855 hadde gitt ordre om å fjerde spansk fra undervisninga. Det ble innført særskatter, som Foreign Miners Tax overfor chicanos, for å drive dem ut av økonomisk virksomhet, og kulturelle fiestas ble ganske enkelt forbudt. Og det var ikke spesielt for California.
Chicanos ble gjort til en fremmed nasjon over hele Sørvest. En måte å legitimere undertrykkinga var å sette chicanos i ledtog med svarte slaver. Det skjedde under slaveopprøret i Texas-fylkene i Colorado og Morta Gorda i 1854.
“Uten unntak var alle meksikanere i fylket involverte. De ble arrestert, og fikk ordre om å forlate landet i løpet av fem dager for aldri mer å vende tilbake dersom de skulle unngå dødsstraff,” skrev en lokal avis, gjengitt i “Foreigners in Their Native Land” av David J. Weber (University of New Mexico Press, Albuquerque, 1973).
Konfiskering av land
Fordrivinga førte naturligvis til at land ble konfiskert; det var som regel årsaken til drapene. Guadalupe Hidalgo-avtalen ble skutt i stykker. Chicanos ble behandlet på samme vis som Natives (indianere), anført av Texas Rangers og andre “borgerverngrupper”.
I løpet av femti år ble aldri en eneste anglo-amerikaner i Texas stilt for retten for å ha drept eller sjikanert en chicano. Mange dro, Victoria og Gliad ble spøkelsesbyer og i alt måtte chicanos gi slipp på tjue millioner acres bare i Texas.
I California og New Mexico ble chicanos skviset fra jorda med rettens hjelp, gjennom særskatter eller konfiskering. California innførte en Land Act i 1853 som nærmest gjorde det umulig for meksikanere å bevise sin eiendomsrett, både på grunn av mangelfulle dokumenter og oftest fordi skjøtene sto på grupper, ikke enkeltpersoner.
Rettsforhalinga tvang mange til å gå opp. I New Mexico mistet åtti personer sine eiendommer. Småbøndene var lette bytter for en hær av advokater fra østkysten.
Hver tiende anglo-amerikaner som kom til New Mexico i 1880-åra, var advokat eller “svart gribb” (buite negro) som de ble kalt av chicanos.
De verste var den såkalte Sante Fé Ring, en gruppe forretningsmenn, bankierer, advokater og politikere som tok hånd om det meste av jordspekulasjon, kveghandel, gruver, skattepenger, kontrakter med hæren og rein manipulasjon av Indian Bureau.
De hadde full kontroll over territoriet, Stephen Elikins, president i First National Bank of Santa Fé, Le Baron Bradford Price som var øverste rettsinstans fra 1879, og Thomas Catron, som sikret seg alene seks millioner acres.
Klagene mot tjueriet av land fra chicanos ble i 1891 lagt fram for en egen rettsinstans for private krav på land, Court of Private Land Claims, i Arizona, New Mexico og Colorado. Den var styrt i tretten år av bare anglo-amerikanere, på engelsk.
Av klager som omfattet 35,5 millioner acres, ble eierskapet opprettholdt for bare to millioner acres. 95 prosent av de som mistet land, var chicanos.
Den franske anarkisten Pierre Joseph Proudhomme (1809-65) hadde fått til fulle bevis for sin berømte tese om at “eiendom er tjueri” – mens USAs grunnlov om den hellige private eiendomsretten hadde fått sin antitese i behandlinga av chicanos og natives.