Folkemordkrigen fortsetter
Planen om å gjenokkuperere Gaza utløser intern splittelse og økonomisk alarm i Israel.
Israels sikkerhetskabinett har vedtatt en plan om å ta full kontroll med Gaza by. Det betyr å trappe opp bakkekrigen blant Gazas ruiner. Målet er den vestre delen av byen og områdene rundt hvor det fortsatt bor 740.000 palestinere. Det gjør at Gaza by fortsatt er den mest befolkede delen av Gazastripa, selv om mye av oppmerksomheten de siste månedene har vært rettet mot Khan Yunis, Mawasi og Rafah i sørenden.
Den varslede offensiven inngår i tidligere lanserte planer om å rydde nordområdene for palestinere og fordrive dem sørover – og eventuelt videre.
Det mest slående med planen er at den ikke har noen exit-strategi. Den er like usammenhengende som tidligere planer som har versert i løpet av krigen med hensyn til Gazas framtid. Planen røper dessuten at Israels væpnede styrker (IDF) ikke har oppnådd å utslette Hamas eller kan erklære “absolutt seier”. Omstendighetene rundt Hamas-angrepet 7. oktober 2023 var slik at det aldri har vært snakk om å kunne gjennomføre noe tilsvarende, men de siste månedene har “ruinkrigen” tiltatt i styrke. IDF advarer om at Gaza-planen og krav om å annektere Gazastripe kan bli en “strategisk felle”.
Ny plan, samme mål
Det tok ti skarpe timer før Gaza-planen ble vedtatt i Israels sikkerhetskabinett. Ifølge landets største avis, Yedioth Ahronoth, var det ikke bare forsvarssjef Eyal Zamir som la fram sine betenkeligheter. Både den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Tzachi Hanegbi og Mossad-sjef David Barnea skal ha “uttrykt sine innvendinger” mot planen idet hanen gol fredag morgen og vil ha “tryggere, mer passende alternativer.”
Den inneholder fem punkter:
- Avvæpning av Hamas
- Bringe gislene hjem, døde eller levende
- Demilitarisering av Gazastripa
- Israelsk sikkerhetskontroll over enklaven
- Etableringa av en alternativ sivil administrasjon som består av verken Hamas eller de palestinske selvstyremyndighetene (PA) i Ramallah
Vedtaket i sikkerhetskabinettet kommer en knapp uke etter at Israels væpnede styrker (IDF) startet tilbaketrekkinga fra det som er blitt kalt “Operasjon Gideons vogner” som startet 4. mai. Årsaken var at operasjonen ikke hadde nådd sine mål. I stedet har bakholdsangrepene fra palestinske grupper blitt intensivert.
Det interessante, sett i lys av sikkerhetsskabinettets beslutning og IDFs erklærte motvilje, er at operasjonens mål var å etablere full militær og politisk kontroll over Gaza. Målet er med ord det samme som statsminister Binyamin Netanyahu nå har satt seg.
Israels militære radio (Galei Tzahal) varslet tilbaketrekkinga av 98. divisjon forrige torsdag. IDF hadde da trukket ut fallskjermjegere, kommandosoldater og panserbrigader fra Gaza. Channel 13 slo da fast at offensiven ikke hadde nådd noen av målene som krigskabinettet hadde satt i begynnelsen av mai, vel halvannen måned etter at Israel hadde brutt våpenhvilen.
Ifølge Palestinian Center for Israeli Studies skulle Operation Gideon Chariots “omstrukturere Gaza gjennom en rekke omfattende militære tiltak,” inkludert å opprette buffersoner, eller gettoer, ifølge kommentatorer, for å samle palestinere på angitte steder i det som siden ble til forsvarsminister Yisrael Katz’ “humanitære byer”, eller regelrette konsentrasjonsleir hvor folk skal tvinges til å forlate Gaza “frivillig”.
https://en.wikipedia.org/wiki/May_2025_Gaza_offensive
Konsentrasjonen av folk skulle gjøre det lettere for IDF å operere i Gaza. Stikk i strid med propagandaen om at Hamas bruker sivile som skjold, har det åpnet for at de palestinske motstandsgruppene kan drive “ruinkrig” i bakholdsangrep med hjemmelagde eksplosiver mot israelske pansrede kjøretøy og fotpatruljer. Det gjelder særlig i Khan Yunis, Rafah og det sentrale Gaza, sør og nord for Netzarim-korridoren.
Samme dag som tilbaketrekkinga ble varslet, gikk Martyr Izz-ad-Din al-Qassem-brigadene til Hamas til angrep med bombekastere i Qarara-området øst for Khan Yunis. Tidligere i uka detonerte brigadene tre tønnebomber mot kjøretøy ved Batin as-Sameen, der flere israelske soldater ble drept og såret. Hamas-raketten Yasin 105 har vist seg effektiv mot israelske Merkava-stridsvogner.
Operasjonen som er oppkalt etter hærføreren Gideon, skulle dessuten demontere Hamas’ styresett, ødelegge infrastrukturen og frigjøre israelske fanger og legge til rette for og “konsolidere en langsiktig strategisk kontroll over enklaven,” skriver Palestine Chronicle.
https://en.wikipedia.org/wiki/Gideon
Strategisk felle
Under møtet i sikkerhetskabinettet torsdag skal general Zamir ha stått hardt på sine tidligere betenkeligheter om å (re)okkupere Gaza med stående styrker ut fra de samme innvendingene som førte til at statsminister Ariel Sharon trakk ut 21 bosettinger i 2005. Det ble trukket fram at å rykke inn i Gaza by ikke er det samme som å rykke inn i Jenin på Vestbredden.
General Zamir og generalstaben vet at de militære operasjonene i Gaza ikke går etter planene med hensyn til å utslette alle deler av Hamas, politisk, administrativt og militært. Det sendte temperaturen i været under møtet, lyder referatene i israelsk presse.
https://en.wikipedia.org/wiki/Eyal_Zamir
Zamir skal ha motsatt seg enhver bakkeoffensiv i områdene hvor det er antatt at de resterende gislene befinner seg og blitt rasende da Netanyahu ba ham om å legge fram en plan for Gaza. Han skal ha gjentatt sin tidligere advarsel om at å okkupere Gaza er “en strategisk felle” som vil sette gislene i fare, ifølge Channel 13.
Zamir har foreslått en inneslutningsstrategi som går ut på å omringe viktige deler av Gazastripa for å legge militært press på Hamas i håp om å sikre løslatelse av fanger uten å gå til fullskala invasjon. Han peker også på de omfattende sosiale og logistiske kostnadene Israel står overfor, som å mobilisere titusener av reservestyrker og omplassering av alle aktive tjenestegjørende kampenheter til Gaza og dermed måtte lette trykket på Vestbredden.
Netanyahu hevder at IDF er rede til å implementere enhver ordre som kommer fra sikkerhetskabinettet hvor både IDF, etterretninga Mossad og overvåkingstjenesten Shin Bet er representert med full tyngde. Katz forsikret om at IDF kommer til å lyde ordre selv om Zamir har rett til å ytre seg.
Netanyahu skal ha advart generalen mot å gå av i all offentlighet.
– Hvorfor angriper du meg og lekker nyheter mot meg midt i en krig? Og hvorfor skriver sønnen deres mot meg? raste Zamir med referanse til Netanyahus sønn, Yair, som har angrepet forsvarssjefen på sosiale medier.
Netanyahu skal ha konfrontert Zamir med at det er “det politiske sjiktet” som tar beslutningen om å okkupere hele Gaza. Ha’aretz, ansett som Israels mest liberale dagsavis, beskriver Netanyahus trusler som “et desperat forsøk på å tvinge Hamas tilbake til forhandlingsbordet.”
Det lyder som en forskjønnende forhåpning i all misæren. Netanyahu ønsker seg neppe tilbake til forhandlingsbordet. Han streber etter at Hamas kapitulerer. Det er dette absolutte målet som IDF og sikkerhetsapparatet, aktive og pensjonerte, har begynt å opponere mot i takt med at de internasjonale reaksjonene spisser seg til, men fortsatt med få konkrete tiltak utover at Tyskland har varslet stans i våpen- og ammunisjonsleveransene til Israel, landets nest største leverandør etter USA.
President Donald Trump skal på sin side ha gitt Netanyahu grønt lys til å annektere Gaza og har tidligere, også i sin første periode, åpnet for annekteringa av Vestbredden.
Skarpe motsetninger
Militære kilder sier til rikskringkastinga Kan at operasjonen med å erobre hele Gaza vil koste mange israelske soldater livet. Tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver Eyal Hulata under statsminister Naftali Bennett (august 2021 – januar 2023) advarer om at å okkupere vil føre til alvorlige internasjonale skader for Israels omdømme.
Det har åpnet for tvil langt inn i Netanyahus administrasjon om hvorvidt han mener alvor av planene om å annektere Gaza eller sågar å erobre området og overlater det til arabiske styrker, slik han la fram i sin første uttalelse etter torsdag.
– Jeg tviler på at Netanyahu virkelig ønsker å erobre stripa. Han så verre ut enn vanlig på det siste kabinettmøtet. Det er åpenbart at han bærer en tung byrde, sier en kilde til Ha’aretz som er ustoppelig i sin kamp mot Netanyahu.
Avisa minner om at Netanyahu har lovet “total seier” over Hamas og skal dermed “å redde det og hvem som helst som fortsatt kan reddes”. I stedet for å “redusere tapene”, skryter han av “den samme sjekken han ikke har dekning for og prøver nå han å heve innsatsen,» mener Ha’aretz som derimot ikke tør utelukke at det er “en reell sjanse for at truslene til slutt blir en blodig realitet”.
Ha’aretz tror derimot ikke at Netanyahu “går så langt som til å avsette forsvarssjefen”, men at “de to vil komme til enighet om et begrenset militært inngrep” for å styrke sin posisjon mot Hamas (hvilket Israels trolig mest liberale avis hele tida har støttet siden 7. oktober-angrepet).
Denne forståelsen stanger mot tre virkeligheter: at Netanyahu synes å ikke lenger har noen “røde linjer”, men heller ikke ser ut til å ha noen samlet, langsiktig plan for Gaza eller Vestbredden, og at Hamas ikke er rede til å kapitulere og la seg avvæpne. Derfor endte møtet i sikkerhetskabinettet i opphetet splittelse som har forsterket de interne motsetningene og som har fått det israelske næringslivet til å slå alarm. Mange etterlyser en exit-strategi; flere advarer mot internasjonale legale konsekvenser.
Men vedtaket fastslår dessuten at det ikke er et spørsmål om Netanyahu og de tre høyreekstreme ministrene som alltid blir trukket fram; finansminister Bezalel Smotrich, nasjonal sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir og bosettingsminister Orit Strock. Femten Likud-ministre sto bak oppfordringa til Netanyahu om å annektere Vestbredden før Knesset tok sommerferie, og Likud sto samlet om okkupasjonsplanen for Gaza, inkludert forsvarsminister Yisrael Katz som selv står bak “førsteutkastet” til planen.
Uten langsiktige mål
Erobringa av Gaza skal ta tre måneder og innebærer å knuse og tette igjen alle tunneler. Dette har IDF langt på vei måttet avstå fra å gjøre fordi de ikke har visst hvor gislene har blitt holdt skjult.
Planen sier intet om hvem som skal administrere Gaza, bortsett fra at det ikke skal være Hamas eller de palestinske selvstyremyndighetene (PA) i Ramallah. Det innebærer trolig et direkte militært styre i lang tid fordi ingen vil komme Israel til “unnsetning”. Det vil være den sikre politiske død – og med stor sannsynlighet også reint fysisk.
Zamir opponerer mot at soldater blir satt til å kontrollere sivile for å utøve det Netanyahu betegner som “sikkerhetskontroll”, ikke okkupasjon. Han viser dessuten til at både de regulære styrkene og reservestyrkene er slitne. IDF melder om personalmangel på flere frontavsnitt.
Israelsk militæretterretning (Agaf ha-Modi’in, Aman) advarer om at det er miner og eksplosive feller mange steder rundt om i Gaza, både i nord og sør, skriver den hebraiske avisa Ma’ariv. Det meste av krigføringa har til nå foregått fra lufta. Bakkeoffensivene har vært begrenset og foregått på tidspunkter da Hamas, Islamsk Jihad, Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og andre fraksjoner har gått under jorda.
Nå vil de bli mål for de palestinske motstandsgruppenes “ruinkrig”. Dette framgår også av Amans rapport, ifølge Ma’ariv.
Den vedtatte planen streker ikke opp noen langsiktige mål på noen områder utover å innta Gaza by og starte “evakueringa” av over en million palestinere. Det siste var allerede en del av planen til Katz om “humanitære byer” som Netanyahu ville ha fortgang i – og som skal ha blitt “velsignet” i Washington.
USA er allerede i forhandlinger med andre land, som Sudan og Somalia, om å ta imot palestinere, opplyser CNN.
Flere av innvendingene går ut på at planen gjør det vanskeligere å komme til en avtale med Hamas, det som Ha’aretz spekulerer i om er det egentlige målet for Netanyahu.
Tærer på økonomien
Den israelske finansavisa Calcalist har sluttet seg til protestene mot Gaza-planen. Okkupasjonen vil være økonomisk gambling som vil tære ytterligere på israelsk økonomi som allerede er krigsskadd. De siste 22 månedene er de desidert dyreste i landets historie militært sett. Om uvissthet er en negativ faktor for økonomien, slår mangelen på en klar militær strategi og langsiktige mål ut på samme vis.
Tankesmia Institute for National Security Studies (INSS) som er tilknyttet Tel Aviv University, viser i en studie at omkostningene for en reokkupasjon av Gaza vil beløpe seg til mellom 16 og 18 milliarder shekel i året, det vil si 4,5 til 5 milliarder dollar, over femti milliarder kroner, skriver Calcalist som første gang kom ut i 2018.
Å stasjonere store styrker i Gaza krever enorm logistikk og langvarig kontroll med Gazas over to millioner innbyggere og vil få israelsk økonomi til å blø og sprenge alle budsjetter på et tidspunkt da Israel ikke akkurat er et gullkantet papir i global økonomi – nå heller ikke for det norske Oljefondet. Det innebærer enten dype budsjettkutt og/eller tunge skatteøkninger.
Israel vil bli tappet for arbeidskraft, faglært og ufaglært, for å fylle opp i militære rekker. Permanent stasjonering av styrker krever kontinuerlige rotasjoner av “sikkerhetsstyrker” (INSS trekker her veksler på erfaringer fra USAs okkupasjon av Irak (2003-10), både med hensyn til reine militære kostnader og i møtet med en fiendtlig befolkning).
INSS ble opprettet som Center for Strategic Studies i 1977 av general Aharon Yariv, tidligere sjef for militæretterretninga, som “Israels første offentlige forum for debatt om strategi og militære saker” og ble tatt over av generalmajor Amos Yadlin som også var sjef for Aman, fram til 2021 før stafettpinnen gikk til Manuel Trajtenberg, tidligere leder for det nasjonale økonomirådet og medlem av Knesset for Sionistunionen (HaMaḥaneh HaẒiyoni). Siden mai 2024 har generalmajor Tamir Hayom vært administrende direktør.
Det skulle dermed ikke råde tvil om hvilken posisjon INSS har innen Israels etablerte sikkerhetsapparat som nå begynner å røre på seg.
Den desidert største og altomfattende kostnaden er under enhver omstendighet de enorme ødeleggelsene på Gaza. Store deler av Gaza er lagt i ruiner. Det gjelder bolighus, offentlige og private bygninger, og infrastruktur. Gaza-planen innebærer større ødeleggelser, av vestkanten av Gaza by, Deir al-Balah i det sentrale kystområdet og andre steder som blir plottet ut på de militære kartene.
Det fins derfor en opposisjon mot Gaza-planen i finansdepartementet som ikke når fram til finansminister Smotrich som i stedet ytrer at han har mistet tillit til Netanyahu for ikke å rydde hele Gaza-stripa og annektere den og åpne opp for kolonisering. Gaza by er ikke nok for Smotrich.
Israel okkuperte Gaza i 38 år, fra 1967 til 2005, da okkupasjonen gikk over i en middelaldersk beleiring. Israel hevder at de i dag kontrollerer 75 prosent av Gaza-stripa. Ifølge FN er 86 prosent i dag militære soner eller okkupasjon. Området rundt Gaza by har allerede vært under kontroll av IDF, og flere hundre tusen palestinere har blitt fordrevet sørover fra disse områdene.
Forsøket fra Netanyahu på å skyve ansvaret og kostnadene over på “arabiske styrker” har blitt kontant avvist fra Saudi-Arabia, Egypt, Jordan, Qatar og andre arabiske land. Netanyahu er forsiktig med å peke på noen arabiske land.
– Vi ønsker å ha et sikkerhetsperimeter. Vi ønsker ikke å styre den, sier Netanyahu ut i tomme lufta.
Ifølge president Trump er det “ganske opp til Israel” om de vil fullt ut okkupere Gaza, mens USAs ambassadør til Jerusalem, den ekstreme kristensionististen Mike Huckabee, er “det ikke opp til oss å fortelle dem hva de skal gjøre og hva de ikke skal gjøre”, ifølge BBC.
USA ble derfor stående alene i hastemøtet i FNs sikkerhetsråd.
Israels nederlag?
I forbindelse med den første og hittil eneste våpenhvilen på Gaza som ble inngått 19. januar og varte til 18. mars, ble det håpefullt stilt spørsmål om det gikk mot Israels første militære nederlag – eller i det minste den første militære motgangen siden IDF ble stanset langs bakken av Hizbollah i Sør-Libanon i 2006.
På det tidspunktet var det “ingen betydelig del av det israelske samfunnet som hevdet å ha vunnet,” konstatere redaktøren for Palestine Chronicle, Ramzy Barzoud. I stedet konstaterte Times of Israel på forsida at “For the First Time, Israel Just Lost a War” og listet fjorten punkter for å underbygge påstanden.
https://en.wikipedia.org/wiki/2025_Gaza_war_ceasefire
Israel står nå overfor en gjentakelse i en større del av befolkninga av den erkjennelsen som Times of Israel satte på trykk. I mellomtida har Netanyahus oppslutning havnet under tjue prosent, med tretten prosent som en foreløpig bunnotering.
Det blir stadig vanskeligere å stenge reaksjonene fra Israels allierte ute eller å undertrykke bildene fra Gaza av desperate palestinere i dødelig kamp for å skaffe mat og av barn som sulter i hjel eller dør av medisinerbare sjukdommer på grunn av underernæringa. Dette trenger inn i alle lag og sektorer av det israelske samfunnet og skjerper de interne motsetningene mellom sekulære sionister som i flere tiår har hatt en mur mellom seg og overgrepene mot og leveforholdene for palestinerne i Gaza og Vestbredden, og haredi-jødiske grupper som mener at annekteringa av Vestbredden og utslettelsen av Gaza ikke går fort nok.
Gaza har brent seg inn i det israelske samfunnet for generasjoner før de vet hvilke konsekvenser det vil få. Det kan komme til å rokke ved Israels “kollektive identitet” på en helt annen måte enn hva minnene om Nakba har gjort. De har mer eller mindre blitt visket bort og rettferdiggjort på statsautorisert historisk hold.
Dette henger fortsatt på utfallet av Gaza-krigen sett i lys av de målene som Netanyahu-regjeringa og IDF satte. Det var i liten grad knyttet til de interne motsetningene som eksisterte før Hamas-angrepet 7. oktober. Motsetningene har blitt kraftig forsterket siden våpenhvilen ble inngått og siden Israel brøyt den igjen etter bare to måneder.
Møtet i sikkerhetskabinettet førte til at Gaza-planen ble en trinnvis utgave av de opprinnelige versjonene, men uten at de neste trinnene inngår i vedtaket. Det er nå ikke sikkert at påvirkningene på det israelske samfunnet lenger står og henger på utfallet av krigen og for hva som skjer med de resterende gislene.
Det handler ikke lenger om “å klippe plenen” som det het i begynnelsen av krigen med hensyn til Hamas. I stedet oppsto det en merkelig tilsynelatende enighet om at våpenhvilen ikke var bra for Israel; fra den ekstreme høyresida fordi den ble ansett som ettergivenhet overfor Hamas; fra liberale, sekulære sionister fordi utsiktene til en permanent stopp i krigen ikke var særlig påtrengende.
For Ben-Gvir og hans Jødisk makt (Otzma Yehudit) var våpenhvilen en “total overgivelse”; for Smotrich og hans religiøse sionistparti Oppvåkning (HaTzionut HaDatit- Tkuma) var våpenhvilen “en farlig avtale” som satte Israels “nasjonale sikkerhet” på spill.
Men skillelinjene går ikke nødvendigvis her – som det ofte blir referert til i kommentarene om hvor Netanyahu står. President Yitzhak “Bougie” Herzog som var leder for Arbeiderpartiet fra november 2013 til juni 2018 (da han ble leder for Jewish Agency for Israel), uttalte at “la det ikke være noen illusjoner. Denne avtalen – når den er signert, godkjent og implementert – vil bringe med seg dypt smertefulle, utfordrende og rystende øyeblikk.”
Herzog var tidligere ute med å fastslå at det ikke fantes uskyldige Gaza-palestinere etter Hamas-angrepet.
Våpenhvilen kom etter at Netanyahu hadde avvist tidligere forsøk både i mai og juli 2024 og mulighetene for forhandlinger, uavhengig av dødstallene – og antall drepte gisler; mange av dem i israelske angrep. Koblingene ble gjort til Netanyahus politiske liv og korrupsjonssakene mot ham – og dermed også det kunstige skillet mellom Netanyahu og det høyreekstreme radarparet Ben-Gvir og Smotrich som lett får forrang i analysene.
Etter hvert bredte det seg en oppfatning at våpenhvilen i januar kom fordi Netanyahu hadde begynt å innse at han ikke lenger kunne vinne ut fra sine egne premisser som omfatter å overleve politisk uten å havne i fengsel slik det skjedde med statsminister Ehud Olmert (2006-09), nå en besk kritiker av Netanyahu over Gaza-krigen.
Barzoud henter fram en artikkel i Yedioth Ahronoth like etter våpenhvilen som erklærte Netanyahus politiske nederlag og anklaget forsvarssjef Herzl “Herzi” Halevi for IDFs feil. Halvi som var den første ortodokse jøden som ledet militæretterretning, søkte avskjed 5. mars og tok på seg ansvaret for å ha feilet 7. oktober. Eyal Zamir tok over. Tolv dager etter brøyt Israel våpenhvilen.
Kritikken fra militæret hadde allerede blitt mer påtrengende. Forsvarsminister Yoav Gallant fra regjeringspartiet Likud, som har en arrestordre fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Den Haag hengende over seg, gikk av som forsvarsminister 5. november og trakk seg fra Knesset 5. januar. I februar innrømmet han at han hadde iverksatt Hannibal-direktivet under Hamas-angrepet. Han var da en av generalene som oppfordret Netanyahu til å stanse krigen fordi Israel angivelig hadde oppnådd de militære målene som det var realistisk for IDF å oppnå, altså “absolutt seier” i militær forstand, ikke i Netanyahus politiserte versjon med å avvæpne og utslette Hamas på alle fronter.
I dag advarer forsvarssjef Zamir mot at den politiserte “absolutt seier” kan føre til et “politisk 7. oktober” for Israel. Han risikerer nå å bli utsatt for den samme politiske manipuleringa fra Netanyahu som Halevi og Gallant ble utsatt for.
Mye tyder på at alarmen har gått i de militære rekkene, og at beredskapen er høyere med hensyn til å bli presset ut av de militære rekkene.
To nye forhold spiller inn sammenliknet med da våpenhvilen ble inngått: IDF har innrømmet at de har langt større problemer med å drive krigen, den lengste bakkekrigen i Israels historie. Dessuten har krigen slitt ned tilliten i befolkninga og i stedet pumpet opp desillusjonene over hvilken vei krigen går og misnøyen og hatet mot Netanyahus koalisjon.
Dette har blitt forsterket etter at Israel brøyt våpenhvilen uten at ting har endret seg til det bedre militært i Gaza eller på Vestbredden – mens den folkemorderiske krigen har forverret situasjonen for palestinere begge steder.