Vil avvæpne Motstandsaksen
Libanon som stat “vil ikke være levedyktig” om regjeringa til den partiuavhengige statsministeren Nawaf Salam gjør alvor av å sette den libanesiske hæren inn for å avvæpne Hizbollah. Regjeringa sa torsdag i forrige uke ja til planen til USAs ambassadør til Tyrkia, Tom Barrack, som setter avvæpninga av Hizbollah øverst på agendaen for våpenhvileavtalen som ble inngått med Israel i slutten av november.
USA presser på Libanon mens Israel ikke har trukket seg ut de fem støttepunktene de har etablert sør for Litani-elva og bryter våpenhvilen nærmest daglig med sine flyangrep som tar livet av sivile uten høylytte protester fra Beirut. USA har satt i verk en diplomatisk offensiv som inneholder politiske og militære trusler, for å presse Hizbollah, Hashd ash-Shaabi (Folkets mobiliseringsenhet) i Irak og andre grupper som inngår i den såkalte Motstandsaksen, til å nedlegge kampen i den hensikt å isolere Iran med tanke på et kommende regimeskift Iran. Dette er en del av USAs og Israels geopolitiske og sionistiske strategi for å omforme Midtøsten i “Guds bilde”.
Advarende fredagsbønn
Generalsekretæren Naim Muhammad Qassem brukte fredagsbønnen til å skjerpe advarslene fra Hizbollah om at dets milits ikke vil la seg avvæpne. Qassem omtaler Hizbollahs våpen som “defensive våpen til motstandsbevegelsen, dens folk og Libanon under aggresjon». Han gjentok at å fjerne Hizbollahs våpen tjener USAs interesser og åpner landet for Israels aggresjon som dreper «motstandskjempere og deres familier og kaste dem ut av landet og hjemmene sine,» ifølge ABC News. Han mener at regjeringa heller må “spre sin autoritet og kaste Israel ut av Libanon,» oppfordret han i en tv-sendt tale for å markere en sjiamuslimsk høytid hvor han anklaget regjeringa for “å tjene det israelske prosjektet».
Dette er ikke nye toner, og verken Hizbollah eller Amal, det andre sjiamuslimske partiet til parlamentets president Nabih Berri, har ikke oppfordret sine tilhengere om å innta gatene med protester foran til våpenhvilen, å holde rommet åpent for videre forhandlinger. Hizbollah vil bare diskutere en nasjonal forsvarsstrategi idet Israel som drepte mer enn 4000 og fordrev over en million libanesere fram til våpenhvilen, er ute og stanser sine angrep.
Men Qassem skjerpet valøren fredag. Hizbollah og Amal vil ikke bare mobilisere protester”over hele Libanon og gå mot USAs ambassade”. Han kom med en klar advarsel om at et forsøk på å avvæpne Hizbollah, uten at Israel er helt ute av Libanon og har stanset sine flyangrep eller om det skjer med makt og ikke som en del av en nasjonal prosess som involverer den libanesiske hæren, vil det kunne føre til at staten Libanon går til grunne i en reprise av borgerkrigen fra 1975 til 1990 med flere regionale aktører på denne sida av Den kalde krigen.
Hizbollah setter dermed tydelig krav til regjeringa om å holde seg innafor nasjonale rammer og ikke gi etter for USA og Israel, samtidig med at Hizbollah holder en vei åpen som regjeringa i Beirut kan gå selv uten å tilfredsstille USA og Israel som nå går til ny offensiv for å erobre hele Gaza by og områdene rundt og å fordrive opp til én million palestinere sørover på Gazastripa, sør for Netzarim-korridoren.
Det skjer ikke i et vakuum. USA legger nå press på den libanesiske og den irakiske regjeringa for å få avvæpnet Hizbollah og PMU. Det kan få de interne motsetningene til å flamme opp og utløse borgerkriger som USA og Israel bruker til sin fordel i regionen og med å utslette de siste restene av illusjonene om en “tostatsløsning” i Palestina.
“Ensidig” våpenhvile
Forrige torsdag (7. august) gikk den libanesiske regjeringa med på «målene» i et amerikansk forslag om å «sikre at besittelse av våpen er begrenset utelukkende til staten», ifølge statsminister Nawaf Salam.
https://en.wikipedia.org/wiki/Nawaf_Salam
Det innebærer å avvæpne Hizbollah nord og sør for Litani-elva på et tidspunkt der Israel har utvidet sin okkupasjon av Syria og siktet seg inn mot de livsviktige vannkildene i Antilibanon-fjellene. De står under et stadig sterkere klimatisk press i regionen.
Israel har trappet opp sine daglige brudd på våpenhvileavtalen i Sør-Libanon hvor den libanesiske regjeringshæren nå er stasjonert i henhold til avtalen. Dette er åpenbart for å skape større spenning i Beirut mellom regjeringa og opposisjonen rundt FN-resolusjon 1701 som Sikkerhetsrådet vedtok 11. august 2006 og som ble lagt til grunn for den siste våpenhvilen i år.
Resolusjonen var ment å stanse kampene mellom Israel og Libanon og utvide området til FN-styrken Unifil ved å kreve at Hizbollah trakk seg tilbake til nord for Litani som renner 29 kilometer nord for grensa.
https://en.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Security_Council_Resolution_1701
Hizbollahs daværende leder, Hassan Sayed Nasrallah som ble drept i et israelsk rakettangrep mot Beirut 27. september i fjor, gikk umiddelbart inn for våpenhvilen, og 13. august stemte regjeringa til statsminister Binyamin Netanyahu for resolusjonen. Våpenhvilen trådte i kraft dagen etter.
Men spørsmålet om å avvæpne Hizbollah hadde ingen forankring i Libanons politiske landskap. Et forsøk fra statsminister Fouad Siniora i 2008 på å vingestekke Hizbollah førte i stedet til at Hizbollahs styrkedemonstrasjon brakte partene til forhandlinger i Doha. De førte til en løsning på den fastlåste politiske krisa etter krigen i 2006.
Dette var Qatars første diplomatiske gevinst siden Sheikh Hamad bin Khalifa lanserte sine planer om å gjøre Qatar til et diplomatisk brohode i regionen i 1995. Ti år etter kom Al-Jazeera på lufta. Diplomatiet har fra 2013 blitt drevet av emir Sheikh Tamim bin Hamad ath-Thani og utenriksminister Sheikh Mohammed bin Abdulrahman bin Jassim ath-Thani.
Anklager om kapitulasjon
Nå er situasjonen i et krigsherjet Libanon som har levd i slagskyggen av krigen i Syria siden 2011, like fastlåst. Nestlederen i Hizbollahs politiske råd, Mahmoud Komati, betegner regjeringas beslutning om å gi etter for USAs plan som en “ydmykende marsj” som innebærer å kapitulere til Israel og USA.
– Det finnes ingen stat eller regjering i verden som konfronterer motstanden på sitt eget territorium mens fienden fortsatt står der, okkuperer landet og utfører aggresjoner mot Libanon daglig, sier Komati til Al–Jazeera Mubashar.
Israel har fortsatt å okkupere deler av Libanon siden våpenhvilen i 2006, nærmere bestemt Sheba’a-gårdene ved foten av Golanhøydene, som Syria har stadfestet tilhører Libanon. Det gir Libanon rett til å utøve selvforsvar i henhold til FN-charteret om “iboende rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar». Hizbollahs parlamentariske gruppe anklager regjeringa for å «å gli over til å akseptere amerikanske krav». Det vil tjene Israels interesser, fastslår Libanons største parti.
Regjeringa vil begrense bevæpninga til seks offisielle styrker før utgangen av året. Det siste møtet i parlamentet endte i konfrontasjon mellom regjeringspartiene og de sjiamuslimske representantene fra Hizbollah og Amal over forslaget som USAs ambassadør i Tyrkia, Tom Barrack, har lagt fram, melder Reuters.
Det inneholder en tidslinje for avvæpning av Hizbollah. Trinnene i forslaget tar sikte på å «forlenge og stabilisere» våpenhvilen fra 27. november etter to måneder med fullskalabombing av Beirut og store deler av Sør-Libanon. Forslaget krever at regjeringa fjerner Hizbollahs arsenal under «en detaljert utplasseringsplan» for den libanesiske hæren.
Forslaget oppfordrer Israel til å stanse angrepene og trekke seg tilbake fra de fem posisjonene de har holdt i Sør-Libanon etter at våpenhvileavtalen ble inngått. Det viser en kopi av den libanesiske kabinettplanen som nyhetsbyrået Reuters har sett.
https://en.wikipedia.org/wiki/2024_Israel%E2%80%93Lebanon_ceasefire_agreement
Våpenhvilen fastslår at Israel skal trekke seg helt og holdent ut av Sør-Libanon og stanse sine flyangrep. I mellomtida skulle den libanesiske hæren og FN-styrken Unifil ta kontroll med området sør for Litania mens Hizbollah trakk sine styrker nord for elva.
Hizbollah har varslet at de vil forholde seg til regjerings vedtak om avvæpning “som om det ikke eksisterer” – eller bare er “blekk på papir” som Hizbollah-parlamentarikeren Ali Mokdad omtaler vedtaket som.
Å gi fra seg våpnene, vil være ensbetydende med sjølmord, mener hans parlamentskollega Mohammad Raad med henvisning til de seks libanesiske soldatene som ble drept lørdag mens de inspiserte et våpenlager i sør der Hizbollah har lagt ut store mengder med landminer og bombefeller for å stanse israelske framrykkinger.
De anser det som USAs diktat på vegne av Israel og forbereder seg på at Israel vil intensivere sine angrep i Libanon. Det vil kunne fungere som en avledningsmanøver for de internasjonale reaksjonene mot den varslede Gaza-offensiven, sulten som brer seg og det målrettede drapet på Al-Jazeeras journalister og fotografer.
Fortsatt israelsk okkupasjon
Den partiuavhengige statsminister Salam som tok over 8. februar, fastholder at det er «statens plikt å monopolisere våpenbesittelse», ifølge Libanons statlige nasjonale nyhetsbyrå (NNA). Det innebærer en full avvæpning av Hizbollah; det samme som Siniora prøvde i 2006.
Situasjonen er endret. Israel har tatt livet av store deler av Hizbollah-ledelsen som for bare to år sida hadde makten i landet og dens militære makt var militært sterkere enn hæren. «Statsminister Nawaf Salams regjering begikk en alvorlig synd ved å ta en beslutning om å frata Libanon sine våpen for å motstå den israelske fienden,» kontrer Hizbollah som er villig til å diskutere en breiere nasjonal sikkerhetsstrategi.
«Vi er åpne for dialog, for å få slutt på den israelske aggresjonen mot Libanon, frigjøre landet, løslate fanger, arbeide for å bygge opp staten og gjenoppbygge det som ble ødelagt av den brutale [israelske] aggresjonen», heter det i uttalelsen fra Hizbollah som oppfordrer sine støttespillere om å være tålmodige.
Verdensbanken anslår at Libanon trenger 11 milliarder dollar til å gjenoppbygge og gjenreise landet. Dette vil kunne være investeringsobjekter for eiendomsmeklertrioen Trump, Barrack og Steve Witkoff, Trumps spesialutsending til Midtøsten som også håndterer Ukraina hvor Trump ikke ser ut til å slippe til utenriksminister Marco Rubio.
Det har en politisk hake: Det meste av investeringene trengs i Sør-Libanon, Beka’a-dalen og de sørlige bydelene i Beirut som også er Hizbollahs politiske fester.
Hizbollah fastholder at første skritt er at Israel overholder våpenhvilen fra november. 6. august ble et barn drept og barnets far såret i et israelske droneangrep i Tulin i Sør-Libanon, melder den anti-imperialistiske Beirut-avisa Al-Akhbar (Nyhetene) som gjerne kobles på Hizbollah.
Samme dag meldte NNA (الوكالة الوطنية للإعلام) at israelske jagerfly slapp fire bomber ved Wazzani tett på grensa mot Nord-Israel, sør for den berømte korsfarerborgen Beaufort som igjen ligger rett sør for den “norske” Unifil-byen Nabatiyeh. Wazzani ligger ved kilden som forsyner Habani-elva med vann før den renner ut i Jordanelva.
Deretter fulgte flere flyangrep og landsbyene Zawtar al-Gharbiyeh, tidligere kjent som Sarqiyya i det ottomanske distriktet (liwa) Safad, og Deir Siriane i Nabatiyeh-distriktet, ifølge Hizbollah-kanalen Al-Manar og libanesisk media.
Dette er det sjiamuslimske kjerneområdet. I 2014 var 98,78 prosent av innbyggerne sjiamuslimer. 31. mars tok den libanesiske hæren og Unifil over Zawtar, “et av Hizbollahs største og mest strategiske anlegg i Sør-Libanon.”
Deir Siriane (Siryiens kloster), med 98.87 prosent sjiaer, i Marjayoun-distriktet, ble rammet av tre raketter dagen før regjeringa til Salam skulle ta stilling til USAs forslag. Dette blir sett på som direkte trusler fra Israels side.
Libanons president, general og tidligere forsvarssjef Joseph Khalil Aoun, er redd forsøket på å avvæpne Hizbollah bare vil forsterke de sekteriske motsetningene i landet og utgjøre en fare for borgerkrig som Libanon opplevde fra 1975 til 1990, midt i mellom Israels mange angrep og invasjoner.
Den kristne maronitten Aoun som tiltrådte 9. januar etter lang politisk tautrekking, er den femte forsvarssjefen som har inntatt Ba’abda-palasset i Beirut.
https://en.wikipedia.org/wiki/Joseph_Aoun
Flere av hans militære forgjengere, særlig general Michael Suleiman (2008-14) og general Michel Aoun (2016-22), hadde tette forbindelser til Hizbollah, både politisk og militært, i forvissninga om at Hizbollah var den sterkeste militære krafta i landet.
Hizbollah deltok etter hvert på president Bashar al-Assads side i Syria, men holdt samtidig al-Qa’ida og Den islamske staten (IS) ute av Libanon. Det gjaldt særlig under slaget ved fjellbyen Arsal 2.-7. august 2014 mot al-Qa’ida-allierte Jabhat an-Nusra som da ble ledet av Syrias fungerende president Ahmed Hassan ash-Shara’a, alias Abu Mohammed al-Jolani, seinere leder for Hayat Tahrir ash-Sham (HTS).
https://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Arsal_(2014)
– Den libanesiske staten – jeg gjentar den libanesiske staten – vil kvitte seg med den israelske okkupasjonen, sa Aoun i sin innsettelsestale. Samtidig lovet han at han ville arbeide «for å stadfeste statens rett til monopol på å bære våpen” (“US-backed army chief elected Lebanon’s president, ending years-long stalemate”, Tamara Qiblawi, CNN, 9. januar 2025 / “Lebanon’s Joseph Aoun to work to ensure state has exclusive right to carry arms”, Al-Arabiya English, samme dag).
Det skal skje i løpet av året, mener han.
Smir mens jernet er varmt
Uttalelsene til Aoun etter møtet i presidentpalasset tyder på at han nå har visse betenkeligheter med prosessen som Salam legger opp til ved å godta forslaget fra ambassadør Barrack, en steinrik eiendomsmekler som dublerer i rolla som ambassadør til Türkyie og spesialutsending til Syria. Barrack-slekta er kristne libanesere. Hans bestefar utvandret fra Zahlé i Beka’a, landets tredje største by, til California i 1900, og Barrack vokste opp i Culver City fra 1947.
Lisa Anne Johnson har vært USAs ambassadør til Libanon siden desember 2023. Hun uttrykte i oktober i fjor full støtte til Israels invasjon med mål om “å eliminere Hizbollah fullstendig, utover bare å svekke dets militære evner» (“Ambassador Lisa Johnson presented her credentials to President Joseph Aoun”, pressemelding USAs ambassade i Beirut, 6. februar 2025).
Ifølge Hizbollah-vennlige kilder skal hun ha jobbet med å «forberede Libanon på en æra etter Hizbollah», samtidig som hun oppfordret det libanesiske folket til å «reise seg og frigjøre seg fra Hizbollah» (“US ambassador reportedly takes unusual step to crush Hezbollah – www.israelhayom.com”, 29. oktober 2024).
USA og Israel vil smi mens jernet fortsatt er glovarmt og uten at de har nådd sine mål, verken i Libanon, Syria, Irak, Jemen eller overfor Iran. Hizbollah (Guds parti) eller Den islamske motstanden i Libanon (Al-Muqawamah al-Islamiyah fī Lubnan) er utvilsomt sterkt redusert etter at generalsekretær Nasrallah, hans påtenkte etterfølger Hashem Saffiedine og store leder av ledelsen ble drept i bombeangrepene over Sør-Beirut.
Fungerende generalsekretær Qassam ble bekreftet som ny leder 29. oktober. Han sitter fortsatt med en velorganisert og slagkraftig organisasjon som foreløpig inntar en lav profil for å ri av en oppildnet opposisjon som forsøker å bli kvitt Hizbollah, selv om det innebærer å alliere seg med USA, Israel og Saudi-Arabia og andre golfstater.
https://en.wikipedia.org/wiki/Naim_Qassem
Libanon har i flere år balansert på randen av å være bankrott på grunn av den galopperende finanskrisa og de økonomiske byrden av krigen i Syria og de over halvannen million syriske flyktningene. Det er fortsatt 1,4 millioner tilbake. Om lag hundre tusen har dratt tilbake siden slutten av fjoråret. Libanon har i tillegg fått sitt eget flyktningproblem med alt overveiende sjiamuslimer som er blitt fordrevet fra sør. Det skaper også interne spenninger.
Flere tusen Hizbollah-soldater ble drept under Israels invasjon, men Hizbollah sitter fortsatt på et betydelig arsenal av raketter. Disse kommer ikke Hizbollah til å gi fra seg, fastslo Qassem i forbindelse med regjeringsmøtet. Strategien bør ikke være en tidslinje for avvæpning, og at motstanden mot Israel må diskuteres i nasjonal konsensus, mener han.
– Motstanden er god, sterk og klar til å kjempe for Libanons suverenitet og uavhengighet … Hizbollah ofret mye for å forsvare Libanon mot den israelske aggresjonen, sa han i en tv-sendt tale fra et sikkert sted.
Qassem advarte om at missiler ville regne ned over Israel dersom de gjenopptok en omfattende krig mot landet, og la til at Hizbollah, Libanons hær og Libanons folk ville forsvare seg.
– All sikkerheten de har bygget opp over åtte måneder vil kollapse innen en time, sa han om Israel.
Hizbollahs må imidlertid innse at det er svært mange libanesere som mener at de også har “ofret mye” og som mener at Hizbollah utgjør en trussel mot Libanon ved å utfordre Israel – og USA. Solidariteten med Gaza og palestinere står ikke like sterkt i alle deler av det libanesiske mangfoldet på vel 5,5 millioner innbyggere inkludert over 900.000 syrere og vel 170.000 palestinere.
https://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Lebanon
Damaskus og Teheran
Libanesisk politikk har lenge hatt ett øye rettet mot Damaskus og ett mot Teheran. Usikkerheten over utviklinga i Syria sender skygger fra Anti-Libanon-fjellene, mens drønnene fra Israels tolv dager lange krig mot Iran og USAs avsluttende bombedrønn har ikke lagt seg. Det er ikke å skape spekulasjoner ved å se USAs diplomatiske offensiv i Libanon for å avvæpne Hizbollah i sammenheng med det kan komme nye angrep mot Iran i løpet av kort tid etter som det åpenbart ikke er noen framgang med hensyn til Irans atomprogram.
Om president Donald Trump lever i sin egen villfarelse at Teherans atomprogram fordi det angivelig dreier seg om å framstille våpen, er satt mange år tilbake, noe trolig heller ikke Pentagon og CIA tror på, gjør derimot ikke Israels statsminister Binyamin Netanyahu dét. Han vil uansett heller ikke gi slipp på den atomtrusselen fra Iran som han har malt på og løyet om under hele sin regjeringstid. Det har vært hans sikreste kort som “Mr. Security” i israelsk politikk.
Bombinga av Iran fra 13. til 24. juni ga et kjapp oppsving i hans popularitet på hjemmebane før oppmerksomheten igjen ble vendt mot Gaza, om ikke annet så mot de resterende gislene.
https://en.wikipedia.org/wiki/Iran%E2%80%93Israel_war
Irans utenriksminister Abbas Araghchi minnet på iransk fjernsyn at det er ikke første gang USA og sine allierte i og utenfor Libanon har forsøkt å få avvæpnet Hizbollah. Avgjørelsen ligger helt og holdent hos Hizbollah, mener han.
Hizbollah blir ofte omtalt som et underbruk av Teheran i vestlig presse. Det underslår Hizbollahs egen utvikling, fra å være en sekterisk, religiøs gruppe fra borgerkrigen i 1982 til å bli et helstøpt parti og organisasjon med langt videre perspektiver for Libanon og regionen.
Det er den samme politiske utviklinga som har skjedd i Hamas, slik det går fram av politikken de fører og om en leser begge partiene endringer i deres første og andre statutter.
– Grunnen er klar: Motstandens kraft har vist seg å være effektiv i felten, sa Araghchi ifølge Al-Jazeera.
Dette er et internt libanesisk anliggende som Teheran ikke blander seg inn i, slik Teheran heller ikke forsøkte å komme Assad-regimet til unnsetning under den raske HTS-offensiven i Syria i desember. Teheran har ikke for vane å blande seg direkte inn i andre lands indre anliggender, heller ikke mellom de sjiamuslimske gruppene i Irak, for eksempel mellom Sadr-bevegelsen (Tayyār as-Sadri) og det bevegelsens leder, Moqtada as-Sadr, omtaler som “iranerne”.
Men de vanlige forsyningsrutene til Hizbollah har blitt blokkert. Myndighetene i Libanon har stengt flyrutene fra Iran, og Assad-regimets fall har brutt eller forsinket leveranser gjennom Syria.
Likevel har uttalelsene fra Araghchi fått utenriksminister Youssef Raggi til å reagere. «Slike uttalelser undergraver Libanons suverenitet, enhet og stabilitet, og utgjør en uakseptabel innblanding i landets interne anliggender og suverene avgjørelser, freser han.
Den såkalte Motstandsaksen mot USAs hegemoniske verdensorden i Midtøsten eller Vest-Asia opererer ikke ut fra direktiver fra Teheran, men er tilpasset egne nasjonale forhold og militære operative evner.
– Vi fungerer som støttespiller, men vi blander oss ikke inn i beslutningstakingen deres, påpeker Araqchi om hva som skjer i Libanon.
“Politisk kilder” opplyser til Al-Akhbar at Hizbollah og Amal tar selv beslutninga om hvorvidt de vil trekke sine fire ministre fra regjeringa og hvorvidt de vil reise mistillitsforslag i enkammerparlamentet. Sjiapartiene sitter på 27 av 128 plasser i Representantenes hus (Majlis an-Nuwwab). Parlamentet er et skiftende konglomorat av blokker og allianser som partiene inngår, både til støtte for regjeringa og til opposisjonen til enhver tid.
Spørsmål om suverenitet
Truslene fra Israel om “å iverksette destruktive militære operasjoner hvis Beirut ikke klarte å avvæpne gruppa” henger i lufta, mens USA utøver sitt press overfor Salam-regjeringa på bakken med sitt veikart for Libanon. De siste flyangrepene holder trusselbildet oppe. Drapstallene på sivile i Libanon går stort sett under media-radaren.
Det står om Libanons suverenitet og om en foreldet forfatning som Frankrike presset på landet da det ble erklært selvstendig i 1943 etter å ha blitt skilt ut Republikken Libanon 23. mai 1926 med den gresk-ortodokse Charles Debbas (1884-1935) som første president under Frankrikes høykommissær.
Republikken hadde ingen fastlagte grenser fordi Paris, med rette, så Libanon som en langvarig integrert del av Syria som var fransk mandatområdet etter 1. verdenskrig og Det osmanske rikets oppløsning i henhold til Sykes-Picot-avtalen mellom London og Paris fra 3. januar 1916.
Spørsmålet om suverenitet avhenger av rekkefølgen, slik det gjorde både før og etter Israels invasjon i 2006. Israel må først forlate Libanon, understreker Hizbollah-parlamentarikeren Ali Fayyad som har vært sentral i Hizbollahs internasjonale forbindelser, både under World Forum i Kairo i flere år og internasjonale sammenhenger i Beirut som direktør for Hizbollah-tankesmia Studies and The Documentation Center og medlem av politbyrået fra 1987. Her publiserte Ali Fayyad, en gammel kjenning, “Hezbollah and the Lebanese State Reconciling a National Strategy with a Regional Role” i august 2006.
https://en.wikipedia.org/wiki/Ali_Fayyad
Beslutninga om å avvæpne Hizbollah strekker seg tretti år tilbake i tid, men Libanons erfaring er at Israel aldri har vist interesse eller vilje til å trekke seg helt og holdent ut av Libanon. Israel har lenge siklet etter vannet i Litani-elva etter hvert som vannstanden i Dødehavet synker og Jordan renner forbi Jeriko som en liten bekk som russiske pilegrimmer lar seg voksendøpe i under gurgling og sang.
Israel holder en rekke fanger som Hizbollah krever utlevert. Hizbollah holder dessuten Israel avsvarlig for folkemord i Gaza selv om de har måttet ta flere skritt tilbake og innstille sine rakettangrep mot israelske militære anlegg og installasjoner i Nord-Israel som overvåker store deleer av luftrommet i denne delen av Midtøsten. For tida er det bare houthi-bevegelsens Ansarallah i Jemen som fortsatt sender raketter mot Israel i støtte for Palestina.
Den libanesiske hæren vil gå til aksjon mot Hizbollah hvis og når det blir en politisk beslutning om å avvæpne gruppen med makt. Men det er nettopp kostnadene og tidspresset som blir lagt på Beirut som uroer.
«Jeg oppfordrer alle politiske partier til å ta fullt ansvar for våpenkontrollspørsmålet», sa Aoun fredag, og uttalte også at nedrustningsspørsmålet er følsomt på grunn av sekteriske splittelser, med konsekvenser for nasjonal fred. “Men alt har blitt gjort så langt … for å unngå enhver sammenstøt med Hizbollah.»
Flere har minnene av den militære konfrontasjonen som inntraff i 2008 da Siniora-regjeringa ville demontere telekommunikasjonsnetteverket til Hizbollah og sparke sikkerhetssjefen på den internasjonale flyplassen i Beirut, en viktig sluse for våpen og annet utstyr til Hizbollah.
Hizbollah viser til at hæren allerede har tatt over hundrevis av Hizbollahs posisjoner og våpendepoter. Landbruksminister Nizar Hani understreker at Hizbollah har spilt en avgjørende rolle i å frigjøre landet, men at “den neste fasen krever at staten alene er beslutningstaker i krig og fred». Hani er kjent i Libanon for sin iherdige kamp for sedertrærne i landet og som moudir (direktør) for Shouf Cedar Nature Reserve siden 2010 og som visepresident for World Commission on Protected Areas (WCPA) fra 2021, ifølge avisa L’Orient-Le Jour.
Parlamentsmedlemmet Mark Daou fra Taqaddom (Framskritt) sier at Al-Jazeera at Hizbollah “fortsatt har en sterk posisjon i staten på grunn av sitt monopolet over sjia-representasjonen, samt utnevnelsen av nøkkelpersoner i alle instanser». Det sekulære, sosialdemokratiske reformpartiet Taqaddom ble opprettet i mars 2020 med bakgrunn i “17. oktober-revolusjonen” (Thawrat 17 tishrin al-awwal), de folkelige protestene mot finanskrisa og regjeringas politikk i den anledning.
https://en.wikipedia.org/wiki/17_October_Revolution
Skjør stat i geopolitisk spill
Hizbollah har denne gangen ikke gått til noen militære skritt for å avvæpne beslutningen om avvæpning, slik de gjorde i 2006. Det blir tolket både som en bekreftelse på at Hizbollah er betydelig svekket eller som at Hizbollah ikke frykter at regjeringas beslutning blir umiddelbart satt i verk og at den gradvise tilbaketrekkinga som er i gang, vil fortsette for å avvente om Israel viser tegn til å oppfylle sin del av Barrack-planen. Det er det færre som fester lite til.
Hizbollah-tilhengere blokkerte en kort stund veien til flyplassen i Beirut, men har til nå fulgt oppfordringa fra partiet om å vise tålmodighet.
Mange i sør føler seg sviktet av Beirut for ikke å kunne eller ville forsvare dem. De kritiserer regjeringa for ikke å være klare nok i sine fordømmelser av de israelske angrepene som koster mennesker livet av frykt for å tirre Trump-administrasjonen. De mener den går utover solidariteten med Palestina som Hizbollah har stått i spissen for. Det gir en sterk frykt for at uten Hizbollah så vil USA og dermed Israel har stor innflytelse over Libanon på et tidspunkt da regionen er i endring, både geopolitisk og forholdet mellom regionale stater med ambisjoner om å følge sine interesser gjennom de åpningene som den geopolitiske forskyvningen skaper.
Libanon er virkelig en stat som må vokte tett om sine sprikende nasjonale interesser. Det er nettopp her avvæpninga av Hizbollah spiller inn fordi Hizbollah er en anstøtsstein i USAs og Israels pågående kampanje med å desarmere og vingestekke Motstandsaksen mot USA-imperialismen og sionismen i Midtøsten og å isolere Iran.
Hizbollah er derfor ikke utelukkende et militært spørsmål, men gir ryggrad til sjølråderett, slik Hizbollahs parlamentariker Mohammad Raad formulerer det.
– Å si at en skal overgi våpnene sine, er å si at en skal overgi sin ære. … Hvem vil garantere suvereniteten hvis våpnene overgis?
Svaret er uansett ikke USA og Israel. De er ikke bare ute etter politisk og militær kontroll, vil plyndre Libanon for ressurser og tilrettelegge landet for investeringer for kretsen av milliardærer rundt Trump. USA og Israel opererer i tospann med forskjellige midler.
Dette mønsteret er viktigere enn at USA gikk til flyangrep mot Jemen uten angivelig å varsle Israel på forhånd, selv om det ble brukt i villedende spekulasjoner om motsetninger mellom Trump og Netanyahu. Målene er sammenfallende og uendret. I Iran la USA til sin slagkraft for å avslutte Israels bombekrig.
Forsøket på å fjerne allierte i Motstandsaksen skal fjerne eller redusere mulighetene for reaksjoner mot et eventuelt forsøk på regimeskifte i Teheran. Her er Hizbollah den desidert sterkeste trusselen med Libanons beliggenhet i forhold til Israel. Det er en posisjon som De folkelige mobiliseringsstyrkene (Quwwāt al-Ḥashd ash-Shabi) eller enhetene (PMF/PMU) i Irak ikke har gitt de interne motsetningene mellom sunnier, sjiaer og kurdere og mellom ulike sjiagrupperinger med hensyn til Iran, heller enn til USA.
PMU blir ledet av Falih Faisal Fahad al-Fayyadh, tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver og nå leder for Den folkelige mobiliseringskommisjonen (PMC) og Abu Fadak Al-Mohammedawi som stabssjef etter at kommandant Jamal Ja’far Muhammad Ali al- Ibrahim ble drept 3. januar 2020 i et amerikanske droneangrep ved flyplassen i Bagdad. Han ble drept sammen med Qasem Soleimani, øverstkommanderende for den iranske revolusjonsgardens utenlandsavdeling, Quds-styrken.
Mye tyder på at Israel ble overrasket av at Hizbollah gikk med på våpenhvilen 27. november og holdt seg til planen med å demontere sin militære infrastruktur og flytte den nordover til Bekaa-dalen. Israel lot derimot sine styrker bli stående i sør og fortsatt bombeangrepene lenger nord. I dag er det rapportert om rundt 4000 brudd på våpenhvileavtalen fra israelsk side – uten at den libanesiske hæren under president Aoun har svart og før statsminister Salam nå har gitt etter for USAs press og Israels trusler.
Det underbygger at Hizbollah er den eneste krafta som kan forsvare Libanon og dermed understreker faren om regjeringa og hæren blir beordret til å avvæpne Hizbollah med makt.
Israels tidsfrist for å trekke seg ut, var satt til 18. februar i våpenhvileavtalen. På det tidspunktet uttalte Morgan Deann Ortagus, USA viseutsending til Midtøsten, at Hizbollah var “nedkjempet” av Israel og ikke lenger skal ha noen plass i Libanons regjering. Hennes påstand om at Trump holdt fast ved Israels tidsfrist, viste seg å være like utafor allfarvei som hennes andre påstander, noe Trump ikke har gjort noe med som kunne bygge opp under Barracks forslag som regjeringa i Beirut har akseptert og i stedet satt avvæpninga av Hizbollah i fokus.
Hvordan det skal skje, blir nå mye opp til Aoun som kom til presidentpalasset med hjelp av Hizbollah og Amal som valgte å bryte den politiske stillstanden som hadde lammet Libanon i nærmere tre år – eller lenger, ifølge mange.
Uttalelsene fra Aoun tyder på at han vil avstå fra å bruke makt mot Hizbollah og i stedet vil forhandle med Hizbollah om å integrere militsen i Libanons væpnede styrker. Han føler seg derfor neppe bundet av sin egen tidsfrist til årets slutt.
Press på Irak
Dermed spiller han kanonkula tilbake til USA og Israel. USA har nemlig kraftig motsatt seg en fredelig integrering i hæren, slik det framgår av den sterkt Israel-allierte tankesmia Washington Institute for Near East Policy’ (WINEP) som i april ga ut “There Is No Better Time to Disarm Hezbollah”. Her forutsetter de at “voldelige sammenstøt oppstår under avvæpninga”, påpeker Palestine Chronicle. WINEP viser til at Hashd ash-Shaabi ble delvis integrert i den irakiske hæren etter at kalifatet til IS var knust og Mosul gjenerobret.
PMU fikk en slags autonomi innad i de væpnede styrkene og fortsatt har forgreininger på utsida som paraplyorganisasjon for ulike grupper som ofte har angrepet de resterende amerikanske styrkene i landet når spenninga i regionen har flerret opp. Det har stilnet betraktelig av etter at HTS inntok Damaskus og avsatte Assad-regimet.
Pentagon krevde i mars at Irak under Abdul Latif Rashid fra Kurdistans patriotiske union (PUK) og statsminister Muhammad Shia as-Sudani fra sin egen senteristiske Furatayn-bevegelsen (Tayyār al-Furātayn), som i virkeligheten ikke er noen bevegelse, oppløser motstandsgruppene i og utenfor de væpnede styrkene. Det er en ordre som USAs forsvarsminister Pete Hegseth har gitt til Sudani om å bli kvitt det uformelle netteverket Islamsk motstand i Irak (IRI).
Der inngår en rekke grupper som Asa’ib Ahl al-Haq,Kata’ib Hezbollah,Kata’ib Sayyid ash-Shuhada,Harakat Hezbollah an-Nujaba,Harakat Ansar Allah al-Awfiya,Kataib Sarkhat al-Quds og Thawriyyun.
https://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_Resistance_in_Iraq
I juli var utenriksminister Marco Rubio i kontakt med Sudani med ordre om å fjerne avtalen og loven om PMUs integrering i hæren. Trump-administrasjonen har naturligvis truet Bagdad med sanksjoner og andre tiltak for å ramme Iraks økonomi. Hashd ash-Shaabi skal angivelig ha 238.000 mann under våpen, og flere grupper i nettverket har tette forbindelser med Iran.
Styrken fungerer mest som beredskap mot en eventuell oppblomstring av Daesh (IS) eller andre Takfiri-grupper, men kan umiddelbart blir en betydelig styrke ved utbruddet av en større regional konflikt, som et tyngre angrep på Iran fra USAs og Israels side.
Gitt Hizbollahs militære posisjon overfor den libanesiske hæren som den har hatt et godt forhold til, sammenliknet med PMUs posisjon i forhold til den irakiske hæren, motsetter USA seg definitivt en tilsvarende prosess i Libanon. USA har foreløpig heller ikke kommet noen vei med krav til Hamas om å la seg avvæpne, noe som ligger i begrunnelsen for Israels nye varslede offensiv for i første omgang å erobre resten av Gaza by og omegn
Det er gitt at disse tre forholdene henger sammen i USAs strategi for Midtøsten. Det gir den massive ødeleggelsen i krigføringa en egen dimensjon: Den skal skremme folk fra å støtte eller se på motstand som en integrert del av landenes nasjonale sikkerhet, slik det dukket opp i graffitier i “den arabiske gata” etter Hizbollahs motstand mot Israels invasjon i Libanon i 2006, på tvers av islamske skillelinjer: “Nasser 1956, Nasrullah 2006”, Egypt sekulære (sunnimuslimske) president Gamal Abdel Nasser (1918-70) under Suezkrigen i 1956, og Hizbollahs avdøde sjiamuslimske generalsekretær. Hizbollah var et barn av Israels invasjon i Libanon i 1982 da 20.000 ble drept, unnfanget med iransk fødselshjelp i 1985.
Libanons erfaringer
Libanon har sine erfaringer. De største massakrene i 1982 mot palestinere (Sabra og Shaitilla) og mot sjiamuslimske libanesere i sør, fant sted etter at Israel hadde tvunget PLO til å gi fra seg våpnene for å få leide til å flykte eller evakuere til Tunisia. Israel satte seg fast i Sør-Libanon hvor de nå står, men ble tvunget av Hizbollah til å forlate området i 2000 – med unntak av Sheba’a-gårdene, som det norske diplomatiets katastrofale FN-utsending Terje Rød Larsen hevdet var syriske på vegne av sine israelske venner.
https://en.wikipedia.org/wiki/Shebaa_Farms
Nederlaget for bakkeoffensiven i 2006 førte til at Israel begrenset seg til sporadiske flyangrep mot antatte iranske våpenleveranser eller -lagre i Bekaa-dalen fram til fjorårets krig på grunn av Hizbollahs demonstrerte slagkraft på bakken og de stadig større lagrene av tyngre og treffsikrere raketter som IDF er fullt ut klar over at Hizbollah kunne ha brukt i fjor.
Libanons hær er “i all hensikt under USAs jurisdiksjon og utestengt fra å besitte strategiske våpen,som betyr at den ikke er i stand til å forsvare landet på egen hånd, selv i tilfelle av et større opprør fra nabolandet Syria,” ifølge Palestine Chronicle. “Hizbollah er en mer overlegen kampstyrke og ville knust hæren, men har alltid stått på dens side og aldri uttrykt interesse i å skade den libanesiske staten,” ifølge nettstedet.
Ut fra faren for krig, ble USA og Israel tvunget til å gi Libanon tilgang på sine maritime grenser med muligheter for å utvinne naturgassfeltene.
Ved å tvinge fram en avvæpning av Hizbollah uten en egen libanesisk integreringsprosess, risikerer Libanon å ende opp som Syria, et fragmentert land uten en fungerende statsmakt.