
USAs unipolare verden ryker, og omskiftningen går raskere enn hva Washington har tatt inn over seg. Og med den forsvinner det hvite Vestens dominans etter over 500 år, basert på folkemord på flere kontinenter og rasistisk og imperialistisk kolonialisme og nykolonialisme.
Dette er samtidig med at vår planet stormer inn i en klimakrise hvor vi står overfor massemigrasjon og flukt av dimensjoner vi aldri før har opplevd. Vi risikerer å bli vår tids dinosaurer uten å gå ut med ett smell. Mer enn før gjelder slagordet “Black and white, organize, unite and fight”.
Den nye multipolare verdensorden som er i emning, er vesensforskjellig fra den blokkdelte verden, mellom øst og vest, under USA og Sovjetunionen, da vårt slagord lød “Kamp mot begge supermakter, for den internasjonale solidaritet”. Sovjetunionen er borte; Russland er en stormakt med atomvåpen og råvarer; Kina er ingen ny supermakt.
Det har historisk sett vært en relativt kort periode, vel 45 år. Perioden med USAs unipolare hegemoni fra 1991 ble enda kortere. I ettertid er det mulig å tidfeste starten på nedgangen til rundt 2003, med USAs invasjon i Irak i mars, på et tidspunkt da USA og dets allierte var involvert i krigen i Afghanistan fra oktober 2001.
Dette ble to forødende kriger som sugde penger ut av USA som forstrakk seg militært uten at krigene endret den imperialistiske orden i USAs favør. Naomi Klein skriver i “Sjokkdoktrinen” om hvordan president George W. Bush og hans krets av neocons som mente at det å legge beslag på Iraks oljeressurser og innordne dem under en nyliberalistisk økonomi, ville betale for USAs krigsutgifter.
Den alliansefrie alliansen
En betegnelse på den delen som nå vokser fram og skaper den nye multipolare verdensorden, kan være “den alliansefrie alliansen”. Det er ingen ny stormaktsblokk som samler seg rundt eller setter Kina eller Russland i sentrum. Landene i “det globale Sør”, av ulik størrelse og ujevn økonomisk tyngde, danner “alliansefrie allianser” ut fra egne interesser.
Den er anti-hegemonistisk; den er økonomisk og til dels politisk fundert, og i svært liten grad militært, selv om Shanghai-gruppa (Shanghai Cooperation Organisation, SCO) har en gammel sikkerhetspolitisk ordning om å beskytte det sentralasiatiske området mot terrorisme. Men SCO er ingen militærallianse på linje med NATO; det er heller ikke den Russland-dominerte CSTO (Collective Security Treaty Organization).
Militært sett vil USA i uoverskuelig framtid fortsatt være den desidert sterkeste militære supermakta. At Kina det siste tiåret har økte sitt militærbudsjett – det siste året med over sju prosent – og bygd tre hangarskipgrupper, rokker ikke ved det.
Den største utfordringen ligger dessuten i den teknologiske revolusjonen med kunstig intelligens (AI) som militærapparatet nå skremmende stuper inn i, og kampen om råvarer til den høyteknologiske industrien.
Et trekk ved “den alliansefrie alliansen” som har blitt mer markant det siste tiåret, er at den bygger ut eller bygger nye institusjoner og at de i stigende grad overlapper hverandre:
• Brics har blitt til Brics+.
• SCO opptar flere medlemmer, nå sist Iran.
• Kinas nye “silkeveier”, yi da, yi lu eller Belt and Road-initiativet (BRI), – ruller ut stadig nye prosjekter siden president Xi Jinping sjøsatte satsingen i 2013, tross visse vansker med gjeld og lønnsomhet. BRI henger sammen med Asia Infrastructural Investmentbank (AIIB).
• International North-South Transport Corridor (INSTC), transportruta fra St. Petersburg til Mumbai får flere forgreininger på veien gjennom Sentralasia, Iran og Golf-området.
Nye institusjoner
Kritikken fra USA og Europa, gjennomsyret av giftig skepsis, er at utbyggingen av Brics+ ikke vil ha noen tyngde og utgjør noen utfordring på verdensordenen fordi verken landene eller organisasjonen er enhetlig.
Kritikken skyter over mål, fordi dette heller ikke er intensjonen med Brics+. Det er en kritikk som heller ikke er relatert til situasjonen i andre internasjonale fora, som G20.
G20-møtet i New Delhi i fjor ble avsluttet med en slutterklæring som gikk milevidt utenom alle sentrale stridsspørsmål. G20-møtet som nylig ble avsluttet i Brasil, kom ikke med noe sluttdokument fordi uenighetene var for store på mange av de samme stridspunktene. Det samme vil gjenta seg på det forestående toppmøtet i G20 i Río de Janeiro i 18.-19. november.
Det vil understreke at G20 er i ferd med å bli like irrelevant for verdenspolitikken som et mer samlet G7 er det, landene i den verdensordenen som nå blir utfordret.
En annen misvisende kritikk som USAs finanssminister og tidligere sentralbanksjef Janet Yellen har holdt seg med, er at verken Brics+ eller andre sammenslutninger vil klare å erstatte US-dollar med en annen verdensomspennende valuta. Men målet er ikke å erstatte US-dollar med kinesiske renminbi (yuan) eller å opprette en egen valuta for Brics+, men å opprette betalingsmekanismer for handel mellom landene og erstatning for det USA- og dollarbaserte SWIFT.
Flukten fra dollar
Utfordringen for USA er at stadig mer av handelen mellom stadig flere land blir priset i egen valuta. Dette går fortere enn USA hadde regnet med. Saudi-Arabia, De forente arabiske emiratene og andre golfstater vurderer å selge olje og gass i andre valutaer enn dollar som har vært enerådende siden petrodollaren “dukket opp” da USA forlot gullstandarden 15. august 1971.
Dette er en reell utfordring. Brics består nå, med Saudi-Arabia, Emiratene og Iran som nye medlemmer, av fire av verdens største oljeprodusenter (Russland) og to av verdens største energiimportører (Kina og India).
USA har mer eller mindre frigjort seg fra importen fra Golfen og har selv blitt en av verdens største produsenter gjennom skifter olje og -gassfrackingen. Men hvor Golfens energiressurser går og til hvilken valuta, er fortsatt en strategisk utenrikspolitisk utfordring.
USA er selv pådriver på “flukten fra US-dollar”. Hvordan? USAs totale gjeld har nå passert 35,375 billioner dollar (September 15) og raser av gårde i svimlende tempo. Se US Natioanl Debt Clock Real Time. Det tilsvarer størrelsen på Kinas, Japans, Tysklands, Indias og Storbritannias økonomi tilsammen.
USAs statsgjeld var i 2000 på 3,5 billioner dollar. Det utgjorde vel 35 prosent av BNP. I 2020 sto statsgjelda i 24 billioner dollar, som tilsvarte rundt 95 prosent av BNP. Krigskostnadene i denne perioden beløp seg til åtte billioner dollar. Budsjettunderskuddet doblet seg fra 2022 til 2023.
USA lar seddelpressa gå for å dekke sine gigantiske gjeldsposter. Det kalles kvantitative lettelser (quantative easing, QE). Den store gjeldsveksten kom fram til 2019 fra lån og kreditter fra private banker. Nå er det sentralbanken som bidrar til den kraftigste gjeldsveksten. Det gjør det lettere å ta i bruk QE.
Dollar er den overveiende globale gjeldsvalutaen. Land har sin gjeld i dollar. Når USA styrker dollaren ved hjelp av seddelpressa, får det konsekvenser for gjeldslandene.
Gjeld uten konsesus
I august 1982 kom Mexicos finansminister til kreditormøtet i New York med beskjeden: – Vi vet at dere vet at vi ikke er i stand til å betale gjelda vår. Mexico snakket på vegne av flere land som var i samme posisjon. Gjeldsbomben ble detonert. Ut av smellen sprang Washington Consensus: Verdensbankens og Det internasjonale pengefondets (IMF) nyliberalisering og privatisering av verdensøkonomien gjennom såkalte strukturtilpasningsreformer (SAP).
Offentlige nedskjæringer og salg av statseiendommer og råvarer skulle kunne utløse kreditter og nye lån, eller utsettelser og revideringer av lån, for å kunne betjene gjelda. Det var bonanza for trans- og multinasjonale selskap som fikk boltre seg fordi SAP-påbudene tvang gjedslandene til å bygge ned eller fjerne begrensende restriksjoner på utenlandskapitalen (FDI)
Nå er det satt ny samlet gjeldsrekord: 100 billioner dollar, ifølge Institute of International Finance. Det utgjør 336 prosent av verdens BNP. Gjelda steig med ti billioner dollar bare i første halvdel av 2023.
Gjeld i dollar betyr økte utgifter når USA styrker dollaren med seddelpressa.
Verdensbanken har i løpet av 40 år moderert sine krav til strukturtilpasningsreformeer. SAP er fortsatt en reell bokstavkombinasjon som Pakistan, Zambia, Sri Lanka og flere nå får merke i sine tøffe gjeldsforhandlinger med IMF.
Men Washington Consensus er svekket på grunn av Kinas framvekst som global økonomisk og finansiell aktør. Beijing merker imidlertid selv at køen av land med alvorlige og faretruende gjeldsproblemer har vokst eksponensielt etter at den verdensomspennende økonomien ble stengt ned under covid 19-pandemien.
En rekke land befinner seg i overhengende gjeldskrise.
Sanksjoner som utenrikspolitikk
USA bruker dollarens posisjon som verdensvaluta som et framskutt utenrikspolitisk våpen gjennom sanksjoner og sekundærsanksjoner som rammer tredjepart. Dette vet Cuba alt om gjennom USAs blokade som ble innført i 1961.
Sekundærsanksjonene ble innskjerpet med Cuban Democracy Act (Torricelli-Graham-loven) fra 1992 som blant annet gjalt karantenetid på tre måneder for skip som anløp USA om de hadde vært innom Cuba.
Sekundærsanksjonene ble ytterligere forsterket gjennom Cuban Liberty and Democratic Solidarity Act (Helms/Burton-loven) fra 1996. Den førte til en markant økning i straffesaker mot utenlandske selskap som drev forretninger i USA.
Dette skjedde under president Barack Obama, selv om han under State of the Union Address til Kongressen i 2015 offentlig anerkjente at USAs over 50-årige embargopolitikk overfor Cuba hadde vært mislykket. Farmasøytiske selskap tør ikke promotere kubanske medisinske nyvinninger innen tropiske sjukdommer eller leging av diabets 2-sår på føttene, fordi de ikke vil risikere å bli utestengt fra USA, verdens største farmasøytiske marked.
Truslene om sekundærsanksjoner bidro til at Statoil (nå Equinor) og en rekke andre europeiske selskap trakk seg ut av det oljerike Iran som følge av USAs Iran and Libya Sanctions Act (Ilsa) fra 1996.
Sekundærsanksjonsregimet gjelder fortsatt. Da president Obama utropte Venezuela til “nasjonal sikkerhetstrussel mot USA” etter valget av president Nicolás Maduro, fikk det samme effekt på utenlandske selskap som Ilsa-loven også på andre områder enn oljesektoren.
Nå har USA begynt å føre opp kinesiske, indiske og iranske selskap på sanksjonslista for å drive forretninger i Russland som blir knyttet til krigen i Ukraina. Sentralt i omleggingen står Vest-Asia/Midtøsten og Sentral-Asia med tanke på energi. USA har blitt mer eller mindre uavhengig av import på grunn av sin egen skiferboom som har gjort USA til en av verdens største produsenter ved siden av Russland og Saudi-Arabia – og med Venezuela med de største olje reservene.
Utfordringer og miltarisering
I dette området blir USA utfordret hver eneste dag. Dette har forsterket seg med Israels krig i Gaza. Etter å ha lagt til rette for forsoningsprosessen mellom Iran og Saudi-Arabia, har Beijing utfordret USAs hegemoni og monopol i spørsmålet om Palestina. Først lanserte Kina ideen om en internasjonal konferanse om Palestina for å bringe spørsmålet innenfor rammene av der Palestina har sitt opphav og hører hjemme: i FN. Deretter har Beijing vært møtested for samtaler mellom de palestinske fraksjonene.
Det ligger ikke innenfor rammene av denne artikkelen å drøfte hvordan dette vil kunne utvikle seg og hvilke resultater det vil kunne gi, men bare å påpeke at USAs posisjon bli svekket på område etter området, i region etter region.
USAs relative fall synker stadige dyoere inn i valgkamp etter valgkamp i USA som om den ikke på noe vis blir artikulert med tyngde av kandidatene. Erkjennelsen er mer underliggende. USAs svar er å forsterke de militære institusjonene i de områdene som kom under “The Star Spangled Banner” etter 2. verdenskrig: Nato i Vest-Europa og USAs atomparaply i Japan, Øst- og Sørøst-Asia.
Nato fortsetter å ekspandere østover og nordover mot Arktis og Nordvestpassasjen som blir isfri for transport mellom Asia og Europa i stadig lengre perioder av året. Ukraina har blitt hva navnet på landet betyr, grenseland.
I Asia bygger ut og fletter USA sammen sine militæralliansen. USA vil ha flere land inn eller tilknyttet AUKUS (Australia, Storbritannia og USA): New Zealand, Filippinene, Japan, New Zealand. USAs nye baseavtale gjør Filippinene til et framskutt land mot Taiwan. Og USAs våpensmie gløder.
Våpen og krig er en eksplosiv blanding. I en artikkel 18. februar skriver Wall Street Journal hvordan hvordan krigen i Europa (dvs Ukraina), fremmer USAs økonomi. Industriproduksjonen innen det militær-industrielle koplekset og romfart har steget med 17,5 prosent siden Russlands invasjon 22. februar 2022. Av USAs våpenpakker til Ukraina går 64 prosent til det militær-industrielle komplekset.
“US military spending is at all-time high,” konstaterer tankesmia Institute for Policy Studies. Mellom 2017 og 2023 økte Pentagons budsjett med over 50 prosent. I oktober 2023 omtalte president Joe Biden det som “demokratiets arsenal”.
Men det militær-industrielle komplekset tapper kapital fra annen produksjon. Det blir et stadig større sprik mellom militærproduksjonen og annen industriproduksjon. På 50-tallet sto USA for 50 prosent av den globale økonomien. I dag står USA for 26 prosent av det globale BNP.
Kina sto for to prosent i 1980 og 18 prosent i 2021.
Vesten presser stadig hardere på at hovedmotsigelsen i verden nå står mellom demokrati vs. autokrati, eller en supermaktskaldkrig mellom USA og Kina.
Styrkeforholdet endrer seg
Dette skjer mens verdenshandlen i 2023 gikk ned med fem prosent og Kina forsøker å spre sin økonomi, utover USA og EU. 26 land dekker om lag 40 prosent av Kinas eksport. Da Kina ble medlem av Verdens handlesorganisasjon (WTO), uttalte president Jiang Zemin at “vi deler seng, men har ulike drømmer”. USAs motiv var “vesternisering og splitte sosialistiske land”. WTO er ikke død, men domstolens virksomhet har siden 2019 nærmest vært uvirksom.
I dag dekker 26 land om lag 40 prosent av Kinas eksport gjennom bilaterale frihandelsavtaler. “Silkevei”-prosjektet (BRI) berører i ulik grad om lag 140 land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
På stadig flere områder kommer Kina på høyteknologisk høyde med USA eller forbi allerede. I Europa taper Tyskland terreng, ikke minst på grunn av krigen i Ukraina og det brutte forholdet til Russland.
De globale motsetningene skjerper seg.
En kommentar til «På sporet av en ny verden»