Beretning om et ubemerket scoop

Two heavy weight champions, Teófilo og meg. Havanna desember 1993. Foto: Olaf Svorstøl Sierraalta.

–Jeg ville slått Muhammad Ali

Noen av dere som har ramlet inn på bloggen og som har registrert dere for automatisk varsling på denne siden, har lest meg siden 1981 eller i en kortere periode i Klassekampen fram til jeg ble pensjonert 31. mai. I dag heter det visst følgere. Lesere er mer enn godt nok for meg. De siste månedene har jeg streifet gjennom hva jeg sitter igjen med etter 43 år. Det har blitt til denne litt sjølopptatte reisen.

Jeg begynte med et sammenhengende sommervikariat som varte i vel to og et halvt år. Redaktør Sigurd Allern droppet innom fra tid til annen med sitt sandnesjøiske “Johansen, kan du komme inn på mitt kontor?”. Det tok bare noen måneder, i september 1981, før jeg havnet på mitt første utenlandsoppdrag: Kongressen til fagbevegelsen Solidarność (Solidaritet), eller Niezależny Samorządny Związek Zawodowy „Solidarność”, som jeg gjerne skulle ha skrevet om jeg hadde fått lov.
Kongressen til Solidaritet ble holdt i sportshallen i Olivia i Gdańsk, min østprøyssiske mors hjemsted i Freistadt Danzig. Den valgte Lech Wałęsa, den avsatte elektrikeren på Leninverftet i Gdańsk, til president og vedtok programmet “Den selvstyrte republikken”. Nærmest for å leve opp til betegnelsen “polsk riksdag”, ble kongressen i september ikke ferdig, men måtte fortsett to uker etter og ut i oktober, denne gangen med sovjetiske krigsskip ute i Danziger Bucht (som det het da den tyske forfatteren Günter Grass som fikk Nobelprisen i 1999 vokste opp der).

De intellektuelle Jacek Kuron og Adam Michnik, aktivistene Jan “Pistol” Rulewski fra Bydgoszcz, Anna Walentynowicz og Andrzej Gwiazda, Zbigniew Bujak, Barbara Labuda, forhandleren Tadeusz Mazowiecki havnet på intervjublokka.

Namedropping med historisk gjenklang og wikipedia-sider som viser at flere av dem fortsatt lever. Under en NJ-pressetur før valget i 2015 besøkte vi Solidarność-museumet på den nedlagte delen av det nå omdøpte Lenin-verftet. På en video fra Solidaritet-kongressen dukket undertegnede opp. Museumgjenstand! Et forvarsel …

Jeg arvet Afghanistan-krigen etter Kjell “Chakoo” Gjerseth som nylig fylte 78 år. Det gjorde det påkrevd med en tre ukers ferie til mujahedins geriljaområder i fjellene øst for hovedveien mellom Kabul og Kandahar, sør for Ghazni. Ferien fikk en krevende start da reiseguiden ble arrestert under den pakistanske etterretningas raid mot de sjiamuslimske hazaraenes organisasjoner i basaren i Quetta i Baluchistan. Men folk på nattbussen inn over Durand-grenselinja, som ikke var mer enn en litt dypere dump i “veien”, visste hvor de skulle droppe bagasjen min, slik at noen mujahedins kunne komme ned fra fjellet og plukke meg opp ved elva noen timer seinere, i all ensomhet.

Jeg fikk dekket Afghanistans seier over Sovjets okkupasjon gjennom 1980-tallet fram til starten på slaget om Jalalabad i mars 1998. Jeg fikk dekket Eritreas frigjøring fram til seiersparaden på stadion og folkefesten i Asmara 1. september 1991, på trettiårsdagen for starten av ELFs militære frigjøringskamp under Hamid Idris Awate som døde i mai 1962. Det har vært en lang reise siden.

Jeg fikk ikke dekket Irlands gjenforening for Klassekampen, men lover å komme sterkt tilbake når det skjer. Tiocfaidh ár lá, “vår dag kommer”, det gæliske slagordet som dukket opp under The Troubles en gang på 70-tallet. Det blir tilskrevet både Gerry Adams, eller Gearóid Mac Ádhaimh, som jeg møtte første gang på Sinn Féins historiske ard fheís (landsmøte) i Mansion House i Dublin i 13. november 1983, og Bobby Sands, IRA-fangen som ble nærmest legendarisk som den første som døde under sultestreiken mot statsminister Margaret Thatchers inhumane, kriminaliserende fengselspolitikk i 1982. Den siste setninga i hungersdagboka hans er tiocfaidh ár lá.

Dagen kommer, uansett om opphavet til slagordet kan være politisk farget grønt. Som den ruvende dikteren William Butler Yeats, nobelprisvinner i 1923, skrev med skrekkslagen ærefrykt, etter Påskeopprøret i Dublin i 1916, hvor han hyller de falne revolusjonære martyrene Thomas MacDonagh, John MacBride, James Connolly and Patrick Pearse : “Wherever green is worn // Are changed, changed utterly // A terrible beauty is born” (“Easter 1916”).
Det var ikke namedropping.

Det har vært glede, mye glede; det har vært sorg. Den største var å holde en pjokk i handa mens han døde hengende i mors uttørkede bryst i sultens oppsamlingsleir i Beledweyne (Belet Huen) mot grensa til Etiopia i det sentrale Somalia i 1992. Og å få panikk over alle barna som sto rundt meg og tok på meg med iskalde fingre i førti graders varme. Det var før “det internasjonale samfunnet” hadde tatt inn over seg hvilken sultkatastrofe som var på gang selv om alarmen hadde gått i mars.

Vi fløy ut med en Hercules. Jeg sto og klamret meg til rekkverket under vinduet i cockpiten foran flightdeck til vi hadde landet i Mombasa. En drøy time etter var det bugnende buffet på Serena Beach Resort & Spa fylt med europeiske turister med en dag bak seg ved bassenget eller på stranda. Det var dessverre ikke historisk, men altfor gjentagende vanlig.

Somalia sliter fortsatt. Millioner lever nå på randen av verdens mest omfattende sultkatastrofe midt under Israels folkemorderiske krig i Gaza. Det fins en velbrukt, revolusjonær versjon av det kristne kontrollspørsmålet om hva ville Jesus gjort: Hva ville Che Guevara gjort?

I dag er det på sin plass, med tanke på Palestina, Gaza og Vestbredden, å hente fram Ghassan Kanafani, den palestinske forfatteren som ble myrdet i Beirut i 1972. Han slo fast: “Kropper faller, men ideer holder ut.”
(se bloggen om Palestina: “Bestialisering som våpen“, “Betydningen av 7. oktober” og “Skjøt i blinde mot sine egne“)

Den mest vedvarende og største øyeblikksgleden fant sted i Vest-Berlin dagen etter at Günter Schabowski, partisjefen i Øst-Berlin, åpnet Berlinmuren, ved en inkurie, 9. november 1989. I oktober hadde politbyråkraten Schabowski og andre Genossen byttet ut sjefkamerat Erich Honecker med Egon “Zu spät” Krenz da det virkelig var for seint fordi verken Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) eller DDR-borgerne var særlig enhetlige lenger. På den angjeldende dagen stakk Krenz en lapp til Schabowski, SEDs uoffisielle talsmann, rett før den daglige pressekonferansen. Her var de nye midlertidige reiseforskriftene notert ned: Østtyskerne kunne nå søke utreisetillatelse uten å oppfylle tidligere kriteriene.

Schabowski leste teksten som hadde sperrefrist til neste morgen – og fikk naturligvis spørsmål om fra når dette gjaldt. Han svarte på direkte fjernsyn, at vedtaket nok måtte gjelde fra nå, klokka 18. Utover kvelden strømmet unge østtyskere forbi rådville grensevakter og ringte hjem fra den andre siden av muren.

Jeg satt på første fly fra Fornebu til Vest-Berlin dagen etter. I løpet av natta hadde myndighetene og bankene satt opp campingvogner ved alle grenseoverganger hvor østtyskerne kunne få utdelt sine 100 mark. Klisjeer er forslitte uttrykksmåter, men de oppstår fordi de som oftest har rot i virkeligheten. Dette var tysk grundighet.

Det fins neppe større forskjeller på tyskere enn mellom berlinere og bayere. Det har vært opphav til uttallige vitser og revynumre, Willkommen im Cabaret. Nå inntok vestberlinerne bordene på Hardenberger Garni som nå for lengst er nedlagt sammen med resten av kvartalet, og andre serveringssteder. De inviterte Ossis på hva de måtte ønske og betalte. Det sto Bier, Bier, Bier und Schnaps på bordet.

Det var raust, det var fest. Fyren på mitt bord hadde kjøpt ny fløyte på kjøpesenteret Woolworth rett over gata for å dømme kamp i Schwarze Pumpe dagen etter. Kampen ble avlyst. Klokka tre, på vei tilbake til hotellet ved Kurfürstendamm og Knesebeckstraße, rykket en skvadron med migrantarbeidere ut for å rydde opp etter den tyske festen.
Og resten er virkelig historie, slett ikke “End of History”.

(slik den amerikanbske statsviteren Francis Fukuyama hevdet i “The End of History and the Last Man” (1992). I stedet er vi på vei inn i en ny verdensorden på grunn av USAs relative tilbakegang (se bloggen “På sporet av en ny verden”, engelsk “On the Trial of a New World”).

Scoopet ingen la merke til

Underveis i dette korte sveipet på den lange reisen dukker det et bransjerelatert spørsmål opp: Hva var mitt største scoop? Det ene unike. Mitt største scoop bader i ironi; mitt største scoop ble aldri lagt merke til, og det er ennå få som vet om det.

I 1993, to år etter Sovjetunionens sammenbrudd, dro jeg til Cuba på nok en tur til Latin-Amerika sammen med Olaf Svorstøl Sierraalta på vegne av AKPs internasjonale utvalg. Ved innledninga av besøket fremmet jeg ønske om å få intervjue Teófilo Stevenson, olympisk mester i tungvekt fra München i 1972, Montreal i 1976 og Moskva i 1980 (Cuba boikottet OL i Los Angeles 1984 og Seoul 1988), fortsatt Cubas største idrettsstjerne selv etter at han hadde lagt hanskene på hylla i 1988. Fortsatt svevde det ubesvarte spørsmålet om hva som ville ha skjedd om kampen mot Muhammed Ali, som det ble jobbet med ved to tilfeller, i 1976 og 1978, virkelig hadde funnet sted.

En kveld kom Teófilo til gjestehuset i Havanna. Vi hadde tax free Marlboro; vi hadde Havana Club. Praten går livlig. Vår offisielle tolk, afrokubansk kinesiske Peggy Lee, henger litt i tauene. Olaf stepper inn og “floats like a butterfly, stings like a bee”, slik Muhammed Ali omtalte sin egen stil foran “Rumble in the Jungle”, tittelkampen mot George Foreman, “Big George”, på Stade 20 mai (i dag Stad Tata Raphaël) i Kinshasa (da Zaïre) 30. oktober 1974.

Fuktigheten i rommet kan etterhvert ha nådd samme trykk i Havanna-natta som den var i Kinshasa-jungelen den gangen. Stevenson parerer alle spørsmål. Når Peggy Lee sier hun ikke skjønner spørsmål om sosial mobilitet for afrokubaner, legger Teófilo inn en jabb:
– Men det gjør jeg.

Rundene går. Spørsmålet kommer før gonggongen går: – Hadde du slått Muhammed Ali om det hadde blitt noe av kampen?
Etter noen innledende, respektfulle betraktnnger om Muhammed Ali, kommer det svaret vi ventet på: – Jeg har fått spørsmålet tusenvis av ganger, men har aldri før svart pressa. Siden du kommer fra en kommunistisk avis, skal jeg svare deg.

Scoopet var i boks. Svaret står i Klassekampen 26. januar 1994, som dere kan se her. om dere ikke allerede har skjønt det ut fra tittelen.

Fra Klassekampen 26.01.1994
Klassekampen 26.01.1994. (last ned  mer lesbar PDF )

Det ble en gedigen knockout. Norges bokseforbund (NBF), stiftet 20. mars 1920 for å organisere den populære arbeiderklasseidretten, var ikke interessert, helt punchdrunk. Sportsredaksjonen i VG som redaktør Allern lot meg kontakte, sa nei til tilbudet. Det var bare å ta stående telling.

Jeg vil ikke påstå at jeg har tatt telling i tretti år. Det får andre gjøre, de leser sikkert ikke denne bloggen uansett. Jeg må ha følt meg litt ringrusten da jeg i september traff den indiske historikeren og skarpe skribenten Vijay Prashad som skriver i Horisont-spalta i Klassekampen, under årets ManiFiesta i Oostende (se bloggen). Men jeg kjente umiddelbart lukten av sagmugg blande seg med nordsjølufta da Prashad fortalte om sin entusiasme for boksing og at han seriøst vurderer å skrive bok om det. Han krevde umiddelbart, oppildnet som om han hadde snust på lukteflaska i ringhjørnet, å få tilsendt intervjuet (her oversatt til engelsk av Johan Petter Andresen).

Det tause scoopet kan kanskje reise seg fra canvassen etter tretti år. Hvorfor ble det ingen ting av kampen(e)? Det fins mange forklaringer som utfyller hverandre. Jeg tror Prashad ga meg den mest direkte forklaringa som jeg kan dra kjensel på ut fra møtet med Teófilo.

Ali møtte Teófilo da han tilbrakte en uke på Cuba. Ali skjønte at han risikerte å tape for en amatør, mener Prashad. Han ba Stevenson om å bli proff. Proffboksing var ulovlig på Cuba. Teófilo skal ha svart: Jeg forråder ikke mitt elskede Cuba for noen millioner dollar, forteller Prashad.
https://en.wikipedia.org/wiki/Te%C3%B3filo_Stevenson

Teófilo Stevenson Lawrence døde 11. juni 2012, 60 år gammel etter flere harde år utenfor ringen. Han kan bare ha vært høflig den kvelden. Vertinnen på gjestehuset fulgte ham ut bakveien. Vi gløttet ut hoveddøra og så hundrevis av unge kubanere som ventet spent på hva Teófilo hadde sagt. Han hadde slått Muhammed Ali, sa han virkelig det? Vi fikk en oppvisning i innøvde luftslagkombinasjoner fra Teófilos store kamper. I natta, i Havanna.

Velkommen til bloggen min!

 

PeterM

3 kommentarer til «Beretning om et ubemerket scoop»

  1. Spennende lesning! Jeg er fast følger og likte å lese om dine tilbakeblikk på din reise. Gratulerer med bloggen 🤗

  2. Las denne “beretningen” først i kveld. Ein del av innhaldet ante meg, men at du var direkte augevitne til såpass spenstige og historiske situasjonar oppgjennom di tid som journalist, det var nytt. Vi er mange som har levd kjedelegare liv. (Ikkje for å klage).
    Chapeau, som franskmennene ville ha sagt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *