Palestina, den nye Vietnam-bevegelsen?

Foto: Eget arkiv

Det går et spøkelse gjennom Europa, gjennom USA og gjennom det globale Sør. Kan den nye solidaritetsbevegelsen med Palestina, få like stor betydning for dagens generasjon av aktivister som Vietnam-bevegelsen fikk for deres besteforeldre, for oss?

Oostende, Belgia: Tanken om å starte jakten på spørsmålet om hvorvidt Palestina-solidariteten og aktivismen er eller kan få samme betydning og politiske potensialet som Vietnam-bevegelsen hadde for vel seksti år siden, slår ned i det store teltet under årets utgave av det politiske stevnemøtet ManiFiesta. Debatten som går under rubrikken “I mytteriets ånd”, er et stykke på vei, da Jeremy Corbyn, den nylig gjenvalgte representanten fra valgkretsen Islington North i London, inviterer de framøtte om å bli med i National March for Palestine i London, fra ærverdige Pall Mall til den israelske ambassaden i London.

Det er den femtende i rekken (7. september), og den tidligere Labour-lederen er inviterte til å holde appell. Det gjør han fra badebyen Oostende som skinner i all sin glød denne helga. Han sitter på podiet sammen med ordstyreren Vijay Prashad, den indiske historikeren, forfatteren og politiske kommentatoren. Der sitter Irvin Jim, generalsekretær i National Union of Metalworkers i Sør-Afrika (Numsa), den britiske økonomen Grace Blakeley og Peter Mertens, generalsekretær i det belgiske partiet PTB og opphavet til debattens tittel med sin ferske bok, “Mutiny. How Our World is Tilting”.

London Calling

Mytteriet går igjen, “from the river to the sea” over flere kontinenter, sett fra ulike vinkler. Corbyn går online i London til taktfaste rop om “Free, free Palestine” fra Oostende. Appellen hans høster applaus som blåser helt til London.

Den 75 år gamle aktivistpolitikeren fordømmer Storbritannias våpensalg til Israel. Det bryter med folkeretten, det bryter med britisk lov, fastslår han. Om lag tretti våpenlisenser er inndratt. Det er flere hundre igjen.

– Dette er slett ikke nok. Stopp våpnene til Israel nå! lyder Corbyn i London.
– Vår solidaritet i London – og her i Oostende – vil ikke opphøre, den vil spre seg, lyder ekkoet i ManiFiesta-teltet – og blander seg med ekkoet fra Vietnam-krigen, kampen mot apartheid i Sør-Afrika, mot imperalismen og nykolonialisme ut fra Che Guevaras klassiske oppfordring om å skape “to, tre, mange Vietnam” (offentliggjort 16. april 1967, mens han selv hadde dratt fra Cuba for å gjøre nettopp det, i Kongo og Bolivia).

Utenfor Wellington Hippodrome sitter Leopold 2. på sin høye hest og speider utover Nordsjøen, kongen som hadde Kongo som sin private koloni fra 1885 til 1908, ironisk kalt Fristaten Kongo, før Belgia tok over. Da var folketallet redusert fra vel tjue til ti millioner, og det sluttet ikke der.

Afrika slåss

Kongo er fortsatt gjenstand for krig og utplyndring, fastslår Irvin Jim.
– Dette er en klassisk krig om råvarer, med barnearbeid for å utvinne coltan og kobolt som ikke har brakt med seg noe godt for folk i Kongo.

Fagforeningslederen knytter sammen de ulike kampene som pågår i Afrika. Kampen mot nedskjæringer, korrupsjon og maktovergrep i Kenya og Nigeria, opprøret som utfordrer fransk imperialisme i Burkina Faso, Niger og Mali i Vest-Afrika.

– Afrika slåss; de trenger ikke lære det fra noen, akkurat som Palestina som ikke bare har slåss siden 1967 eller 1948, skyter Vijay Prashad inn. Han viser til det arabiske opprøret og generalstreiken på 30-tallet under den britiske mandatperioden i Palestina.

Grace Blakeley reiser et minnesmonument. Den panafrikanske opprørslederen og tidligere statsministeren Patrice Lumumba ble drept i Kongo med hjelp av CIA i Lubumbashi, det tidligere Élisabethville, i januar 1961. – Liket ble oppløst i syre. De ville ikke å skape en grav for en martyr for sosialisme i Afrika, påpeker hun.

De imperialistiske båndene eksisterer fortsatt, og de fleste flyktningene kommer ikke til Europa, men blir i Afrika. Kongo har sju millioner av dem; i Sudan er det mer enn sju millioner flyktninger som fortsatt er i landet, mens over én millioner har tatt seg inn i Sahel-staten Tsjad, nok et afrikansk land på FN-listen over verdens minst utviklede land (MUL), opplyser Blakeley.

Tory-statsministeren Rishi Sunak mislyktes med å opprette Rwanda som dumpingplass for flyktninger og asylsøkere. Den nye Labour-statsministeren Keir Starmer synes å lytte til det britiske rettsvesenet om at det vil bryte med britiske lover og internasjonale konvensjoner som Storbritannia er forpliktet av.

Storbritannia har betalt den rwandiske regjeringa 250 millioner pund (vel 3,5 milliarder kroner) for å opprette deporteringsleirene.
– Paul Kagamé puster til etniske konflikter i Øst-Kongo med støtte fra Vesten, sier Blakeley om Rwandas president gjennom tretti år etter folkemordet.

Mikrochip i det store bildet

Jeremy Corbyn har besøkt Rwanda to ganger.
– Rwanda forsøker å bli et frimarket for regionen, for internasjonale gruveinteresser i et økonomisk delt samfunn. Gruveselskap finansierer milits. Forbrytelser mot menneskerettighetene og barnearbeid springer ikke ut av intet. – Coltanen som blir fraktet til Rwanda, blir brukt i Europa, i USA, i Kina og Asia.

Coltanen fra Kongo befinner seg i alle de elektroniske midlene som Palestina-aktivistene bruker for å mobilisere til demonstrasjoner og aksjoner mot Israels folkemorderiske krigføring og gradvise annektering av Palestina. Og coltan driver det overvåkningsapparatet de blir møtt med.
Det gjelder å se de lange linjene og globale sammenhenger. Det kan være hjelp i å se bakover for å se seg om og for å se framover.

– Vietnam-bevegelsen ble møtt med de samme holdningene og motstanden som Palestina-bevegelsen blir møtt med i dag. Slagordet “From the river to the sea, Palestina must be free” blir ansett som støtte til terrorisme og blir kriminalisert, sier Peter Mertens.

Det minner Grace Blakeley om gruveslaget hjemme under statsminister Margaret Thatcher, i 1984-85.
– Rein vold, statlig vold mot gruvearbeiderne og deretter mot andre aktivister: juling, bøter, fengslinger.

Corbyn har et hav av egne erfaringer å øse av, ikke minst den giftige kampanjen mot Labour og Corbyn med anklager om anti-semittisme. De ble brukt som et Sokrates-beger mot Corbyn av partikretsen rundt Starmer.
Corbyn var herdet. Han hadde kontakter med Sinn Féin-ledelsen lenge før det var snakk om fredsforhandlinger i Nord-Irland og sto i det.

– Jeg ble totalt fordømt av en samlet presse, med unntak av Morning Star [Kommunistpartiets avis, red]. Jeg ble truet med eksklusjon av Labour-ledelsen, sier det nå uavhengige parlamentsmedlemmet.
– Kampanjen mot apartheidregimet i Sør-Afrika var ikke særlig populær på slutten av 60-tallet til ut på 80-tallet. Thatcher mente at den støttet terrorisme. Aktivister ble arrestert utenfor Sør-Afrikas ambassade.
– Men, sier Corbyn og byr på et smil, – så dukket president Nelson Mandela opp i Westminster og takket, til stående applaus, alle som hadde bidratt i kampen mot apartheid, mens han så Thatcher rett i øynene.
– En kunne nesten tro at alle hadde kjempet mot apartheid i tretti år! Dette er en kultur som retter seg mot alt de ikke liker.

Står opp for Palestina

Nå gjelder det solidaritet og støtte til Palestina, her i Belgia fra bil- og havnearbeidere i Antwerpen til campus i Leuven og på andre universiteter.
– Vi krever militær embargo av Israel, sier Mertens.

Palestinakomiteen har hatt gode kontakter med Belgia siden 70- og 80-tallet, ikke minst på grunn av AKP og Rød Valgallianse og PTB. På ManiFiesta knyttes nye bånd og forbindelser på grunnlag av fagbevegelsen og fred.

Jean-Paul Delescaut, generalsekretær for fagforfundet CGT du Nord i Nord-Frankrine ble i april dømt til ett års betinget fengsel av domstolen i Lille for “unnskyldning av terrorisme” i løpeseddelen CGT ga ut 10. oktober, tre dager etter Hamas-angrepet.

– Vi var raskt ute mot hva vi så ville utvikle seg til folkemord,forteller Delescaut. – CGT har lenge krevd umiddelbar våpenhvile.
– Vi må være veldig alert over den prisen som mange betaler for å stå opp mot bombingen av Palestina og truslene om å bli dømt for offentlige uttalelser og i sosiale medier. Israel brukte flere bomber i Gaza i løpet av bare noen måneder enn USA og Storbritannia brukte under krigen i Irak i 2003, påpeker Corbyn og sender en vennlig tanke til Wikileaks-lederen Julian Assange som nå lever fritt i Australia, femten år etter avsløringene av løgnene om krigen i Irak.

Solidaritetskampanjen for Palestina og de hyppige National March for Palestine bygger på det langvarige lokale Palestina-arbeidet og Stop the War-kolisjonen, forteller Corbyn som ledet Labour fra september 2015 til april 2020.
– Under Irak-krigen var det over 600 demonstrasjoner samtidig over hele verden på den globale protestdagen. Vi kan gjøre det igjen for Palestina, inviterer han.

Er dette “den nye Vietnam-bevegelsen” i vår tid?
– Jeg var ikke født under Vietnam-krigen. Men det kan være begynnelsen på noe, mener “mytteristen” Mertens.
– Heller ikke Vietnam-bevegelsen var særlig populær i begynnelsen, men vi ser visse liknende tegn.

Mertens pusler sammen brikkene: arbeiderklassestrøkene i byene, unge på universitetene, fagbevegelsen, utveksling av solidaritet mellom folk med svært ulike erfaringer som mellom de jordløses bevegelse i Brasil (MST) og deres solidaritet med Palestina.
– Vi ser nye bånd som knytter sammen klimakampen, antikrigsbevegelsen, Palestina-spørsmålet og anti-imperialsme med kampen mot kapitalismen. Men vi er ikke der ennå. Sosialismen begynner her, nå, med ideen om sosialisme. Det er det det står om; det er det vi slåss for.

PeterM

En kommentar til «Palestina, den nye Vietnam-bevegelsen?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *