
Okkupasjonen kan bli langvarig
Israel ruller over FN igjen. Denne gangen i Syria. Etter å ha bombet de fleste av Assad-regimets militære installasjoner og marinen i Tartus ved Middelhavet, utvider israelske bakkestyrker nå “sikkerhetssonen” på slettelandet nedenfor Golanhøydene og på Hermon-fjellet. Israel møter lokale protester mot okkupasjonen med skarpe skudd. Hvor lenge blir Israel stående der når de ikke møter internasjonale reaksjoner? Det kan stå om vitale vannressurser.
Den siste framrykkinga sør i Syria er i ferd med å rulle over Israels egen sikkerhetsmessige begrunnelse for å ta over grensepostene som regjeringshæren bare forlot idet Assad-regimet klappet sammen i Damaskus. Offensiven har fortsatt etter at grensepostene var sikret og israelske soldater hadde tatt seg opp på Hermon-fjellet (Jabal ash-Shaykh, “Sjeikens fjell”).
Før fredag hadde de israelske okkupasjonsstyrkene tatt seg fram til om lag femten kilometer fra hovedveien mellom Damaskus og Beirut, rapporterer korrespondenten til avisa Le Courrier d’Algérie fra Damaskus.
Det skal i alt dreie seg om et område på 370 kvadratkilometer med okkupert land, ifølge nettstedet i24News. Like stort som Gazastripa og Mjøsa, begge med 365 kvadratkilometer.
Det pirrer mistanken om at Israel er ute etter å sikre seg kontrollen med hele fjellpartiet mellom Syria og Libanon og dermed vannkildene som springer ut fra Antilibanon-fjellene (Jabal Lubnan ash-Sharqiyyah), eller Libanons østlige fjell, som det arabiske navnet betyr.
Den vel 150 kilometer lange fjellkjeden utgjør det meste av grensa mellom Syria og Libanon som følger toppene i kjeden. Den største delen av Antilibanon, etter det greske Antilibanus, ligger dermed i Syria og støter mot Golanhøydene i sør, med Hermon (2814 m) og Talat Musa (2669 m) som de høyeste toppene.
De snøkledde toppene gir et godt hint om hva dette dreier seg om: Vann! Ma på arabisk, maiim på hebraisk.
Hermon i Antilibanon
Israel tok kontroll med Hermon-fjellet samme dag som Assad-regimet falt, 8. desember. Israel erobret deler av fjellet sammen med to tredeler av Golanhøydene under Seksdagerskrigen i juni 1967. Under det første slaget om Hermon tok syriske styrker fjellet tilbake på den første dagen av Oktoberkrigen, 6. oktober 1973.
To dager etter gikk den israelske hæren til motangrep for å gjenerobre sine posisjoner under det andre slaget om Hermon.
Syrerne holdt stand til 21. oktober da Israel satte inn eliteavdelinga Golani-brigaden i tredje fase, Operasjon Dessert (Mivtza Kinu’ah). Fire dager før Oktoberkrigen ble avblåst.
Deler av området ble gitt tilbake til Syria etter krigen, men Israel beholdt en strategisk observatørpost ved Mitzpe Shlagim (“Utkikk Snø”) på 2224 meter, rett ved siden av Mitzpe Hashlagim på 2236 meter, det høyeste Israel-kontrollerte punktet inntil det siste innrykket nå i Syria.
Israel har inntatt posten til FNs observatørstyrke UNDOF som har holdt til på fjelltoppen, den høyestliggende FN-stasjonen i verden, kalt “Hermon Hotel”.
Den ble opprettet gjennom FN-resolusjon 350 fra 31. mai 1974 som del av FN-resolusjon 338 fra 1973. Den krever umiddelbar våpenhvile og gjennomføring av FN-resolusjon 242 fra 22. november 1967.
Den har heller aldri blitt implementert, selv om den ble lagt til grunn i Oslo-avtalen fra 1993.
Hasbani og Litani
Antilibanon begynner i nord ved Homs i Syria. Vest for Antilibanon ligger Beka’a-dalen og i øst Helbun-dalen med Damaskus. Uavhengig av vannkildene i Yarmouk-bassenget er beliggenheten svært strategisk.
Rundt tjue prosent av Hasbani-elva kommer fra Wazzani-kilden i Ghajar ved Golanhøydene på libanesisk side, om lag tre kilometer fra Hermon-fjellet. Kilden er svært viktig for elva fordi den gir fra seg vann hele året til både Libanon og Israel.
Litani-elva (Nahr al-Liṭani), antikkensthe Leontes (Løveelva) er den viktigstevannressursen i det sørlige Libanon og gir liv til Beka’a-dalen, vest for Baalbek, før den renner ut i Middelhavet nord for Tyr.
Libanons lengste elv fører med seg 920 millioner kubikkmeter i året, nok til vannforsyning, irrigasjon og elektrisk kraft. Elva går nesten parallelt med grensa til Israel fra øst mot vest, vel tretti kilometer nord for grensa.
Okkupérer Quneitra
Israel hadde før helga ødelagt mer enn 90 prosent av de strategiske bakke-til-luft-missilene og enda mer av den tidligere syriske hærens kapabiliteter, inkludert militære flyplasser og marinehavna i Tartus. Den siste framrykkinga langs bakken har nådd Hadar i Golan-provinsen Quneitra og fram mot Kuya, Maariya og Al-Qusayr, tett på Jordan.
IDF har også tatt seg fram med pansrede bataljoner og infanterienheter til Saida og landsbyen Maqarz som skiller provinsene Dara’a og Quneitra. IDF skal derimot ha møtt motstand fra lokale krefter.
Framrykkinga går ikke fredelig for seg, og folk i området er redde for hva dette kan føre med seg, melder franske AFP. Fredag ble en demonstrant skutt i beinet da de protesterte mot de israelske soldatene i Maariya, innrømmet IDF, men viser til “standard operative prosedyrer i møte med trusselen”.
Stedet ligger rett utenfor FN-sonen i sør. Her har israelerne inntatt Al-Jazeera-brakkene i Maariya i Dara’a-provinsen, melder det London-baserte Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).
Folk har flyktet fra Maariya, Aabdin og Jamlah, opplyser innbyggere til AFP.
Onsdag rykket israelske styrker inn i Swisah i Quneitra-provinsen og innførte unntakstilstand. Fire personer skal ha blitt drept da de protesterte mot okkupasjonen, melder Al-Jazeera. De blir møtt med skarpe skudd, sjokkgranater, hardplastkuler og CS-tåregass.Israel krever at innbyggerne i Quneitra blir avvæpnet.
I landsbyen ar-Rafid i Quneitrea har israelerne brukt bulldosere til å rasere hus i samme sveip som den forlatte militærposten. Bulldosere og stridsvogner har pløyd ned gamle trær som tyder på at israelerne ikke vil at det skal bo mennesker i området som skråner ned på den andre sida av de annekterte Golanhøydene. Skråningen strekker seg nesten hele veien inn til hovedstaden Dimashq.
Det blir nå satt opp militære utposter og veisperringer over hele Quneitra-provinsen.
USA-baserte Council on American-Islamic Relations (CAIR) fordømmer Israel for å drive etnisk renskning i Quneitra-provinsen. “Den kriminelle israelske regjeringens krig for etnisk rensing i Gaza har nå spredt seg til okkupert syrisk territorium, der Netanyahus krigere ødelegger vannnettverk og elektriske tårn for å tvinge syrere ut av hjemmene sine”, heter det i uttalelsen.
«Biden-administrasjonen må slutte å muliggjøre dette radikale regimets kampanje for kaos, drap og ødeleggelse. Syrere må være i stand til å gjenoppbygge nasjonen sin, fri fra israelsk okkupasjon,» oppfordrer CAIR.
“Netanyahu erobreren”
Tirsdag i forrige uke var Israels statsminister Binyamin Netanyahu tilbake på Golanhøydene, denne gangen i FNs patruljesone, for virkelig å markere at Israels lengstsittende regjeringssjef ikke lytter til FN, verken FNs sikkerhetsråd de få gangene USA slippe gjennom litt kritikk, eller FNs generalsekretær António Gutérres som har fordømt Israels framrykking og bombinger.
Han beskrev operasjonen som “midlertidig og begrenset” og hevdet nok en gang at Israel ikke har noen interesse i å konfrontere Syria. Operasjonen er “avgjort av hvilke realiteter som utvikler seg på bakken.” Han har samtidig sagt at Israel vil bli værende militært i “sikkerhetssonen”på ubestemt tid i Sør-Syria inntil en ny sikkerhetsordning, slik den Israel hadde med Assad-regimet, er inngått.
– Vi kan ikke tillate at grensene våre blir utsatt for trusler fra Syria, sa han på pressekonferansen forrige søndag, 15. desember.
Buffersonen er brudd på den FN-sanksjonerte våpenhvileavtalen fra 1974. Det har utløst spredt internasjonal kritikk, men har heller ikke nå utløst konkrete reaksjoner overfor Israel.
Den stadige referansen til “Israels behov for sikre grenser” flytter seg for hver gang Israel flytter sine grenser.
Nå truer det med å undergrave Syrias suverenitet og bidra til ustabiliteten. Slik situasjonen er nå, er det ikke noe som kan stoppe Israel, så lenge USA fortsetter å gi Israel full ryggdekning og sørger for at Israel kan holde krigene på alle fronter gående.
Syrias nye leder Ahmed ash-Shara’a anklager Israel for “en ny uberettiget eskalering i regionen”, men innser at det er lite Syria kan gjøre noe med det fordi «den generelle utmattelsen i Syria etter år med krig» hindrer det i å gå inn i nye konflikter.
Dette er den harde realiteten, uansett om den pensjonerte britiske diplomaten Craig Murray gjør seg betraktninger på X 10. desember om at “HTS ikke avfyrt et eneste skudd mot en israelsk soldat.”
Samler sammen en hær
Tirsdag erklærte HTS-lederen at de ulike jihadistgruppene hadde inngått en avtale om å samle alle militsgrupper i en ny, felles regjeringshær for Syria.
Den kurdisk dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) nekter å gå med på avtalen og å la seg avvæpne fordi de ikke stoler på noen sikkerhetsgarantier fra Damaskus. Shara’a har avslått kravet fra Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) om å gjøre Syria til en føderal republikk.
Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) vil ha en sterk sentralisert makt, og mange har merket seg at alle fjorten regjeringsutnevnelser hittil bestått at menn med tette forbindelser til Shara’a.
SDF ser det som illevarslende at HTS-lederen ikke krevde at Tyrkia trekker seg ut av de okkuperte nordområdene, fra Afrin i nordvest til grensebyen Ras al-Ain (Serê Kaniyêh) i nordøst, da Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan besøkte Damaskus lørdag.
I stedet har Fidan truet Syria med ny invasjon om ikke HTS avvæpner SDF. Ankaras trusler er dermed en direkte innblanding i Syrias indre anliggender i utforminga av den nye staten etter Ba’ath- og Assad-regimene.
Motstandsaksens svake ledd
«Den israelske okkupasjonen av Hermon-fjellet har nå begynt å bygge ut posisjoner, ikke bare på den syriske sida, men også på den libanesiske sida,» konstaterte Murray på X 12. desember. Dette er et reelt varsel om at Israels har de permanente og langsiktige planene som mange mistenker dem for å ha gitt den rådende situasjonen.
Syria var aldri noe annet enn en verbal del av Motstandsaksen – utover å være transittland mellom Iran og Hizbollah i Libanon. Under USAs første golfkrig, etter Iraks invasjon 2. august 1990 og forsøk på å annektere Kuwait som sin 19. provins, fôret president Hafaz al-Assad Pentagon og CIA med (militær)etterretning om Irak i utbytte mot at USA lettet på sanksjoner mot og sendte sjekker til Syria.
Det syriske Ba’ath-partiets rivalisering med Ba’ath-partiet i Irak trumfet motstanden mot USA-imperialismen og kong Hussein av Jordans forsøk på et pan-arabisk fredsinitiativ for å styre unna USAs invasjon.
Dette skjedde på et tidspunkt da Sovjetunionen var i ferd med å gå i oppløsning, men hvor Syrias (og Iraks) vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtale (VSB-avtaler) med Sovjet fra 8. oktober 1980 fortsatt var intakt. Marinebaseavtalen med Sovjet om Tartus ble inngått allerede i 1971. Den kan nå bli lagt i tørrdokk.
Israels angrep på Syria kommer ikke ut fra en direkte trussel fra Assad-regimet. Det fins heller ikke konkrete bevis på at Israel skal ha vært involvert eller bistått HTS-offensiven med våpen, slik det blir påstått fra de som hevder at USA/Israel-alliansen står direkte bak Assad-regimets fall.
Assad var ikke noe hovedmål, men likevel en utvalgt dominobrikke. Den veltet lett og rett etter Israels massive krigføring mot Hizbollah og utslettelsen av store deler av ledelsen i “Guds parti” og dets politiske og militære struktur og struttende våpenarsenal, selv om det fortsatt er uklart hvor mye som er igjen etter de massive bombetoktene.
Et nah fra Teheran
Det står mye å lese i Irans reaksjoner på HTS-offensiven, noe som har ført til flere analyser og kommentarer og spekulasjoner om utviklinga i forholdet mellom Assad og Teheran etter Astana-avtalen som ble inngått mellom Russland, Tyrkia og Iran i 2021. Avtalen omhandlet situasjonen i Syria etter at HTS og andre jihadistgrupper hadde blitt trengt tilbake i Idlib-provinsen.
De var da fordrevet fra alle syriske byer i den vestre delen av landet, mens den kurdisk-dominerte SDF (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk / Quaat Suria al-Diymuqratia) hadde slått ned Daesh (Den islamske staten) i nord og nordøst, der Assad-hæren knapt var tilstedeværende.
Det er høyst trolig at president Masoud Pezeshkian og andre iranske representanter som møtte i Damaskus etter Aleppos fall, ga president Bashar al-Assad klar beskjed om at slaget var tapt.
Et nah (nei) fra et såret Iran, stilt overfor utsiktene for et massivt israelsk angrep, med uforminsket støtte fra USA, hvor president Joe Biden følte seg befridd over at Gaza-krigen hadde fått et regionalt og dermed storpolitisk tilsnitt.
Etter at de geopolitiske slusene var åpnet av Israels massive bombing av Hizbollah og alt omkringliggende i bydelen Dahieh og andre deler av Sør-Beirut og Sør-Libanon, visste Teheran at neste mål var alt som rørte seg av iranske anliggender i Syria, inkludert militære forsyninger til Hizbollah.
Den geopolitiske og regionale situasjonen etter Israels ragnarokk som ble utløst med Hamas-angrepet 7. oktober i fjor, ville ha ført til utslettelse av alle iranske forsøk på å komme det råtnende Assad-regimet til unnsetning.
Assad-regimet hadde i flere år gitt HTS, gjennom Syrias redningsregjering (SSG, Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyya), anledning til å bygge seg opp igjen, ikke bare militært, men også organisatorisk og politisk – og dermed skape et alternativ til Assad-regimet i Damaskus.
Det hadde AANES allerede gjort i Rojava (Vest-Kurdistan) før “den arabiske våren” i 2011.
Det skjedde på grunn av den blodige undertrykkinga av maktoumeen (“de uregistrerte”) som kurderne ble betegnet som av Assad-regimet. Før det, under arabiseringa som skjøt fart etter folketellinga i 1962, ble kurdere betegnet som ajnabi (“fremmed”).
(Les Erling Folkvord [tekst] og Veronica Melå [foto]: “Kurdistan – om fortid, folk og framtid”, Tapir akademisk forlag, 2002)
Med Israel for krig
Bekreftelsen kom allerede ved Assad-regimets fall. Da ga USA full støtte til Israels okkupasjon av den FN-garanterte “sikkerhetssonen” fra 1974 mellom de israelsk-annekterte Golanhøydene og resten av Syrias territorium.
Det var sju år før Israels annektering som USA, som første og eneste land, anerkjente 25. mars 2019 ved president Donald Trump. Det er et klart brudd på folkeretten som den selverklærte sionist-presidenten Joe Biden ikke har gjort noe for å reversere.
Israel har under den regionaliserte borgerkrigen i Syria, hele tida vist til iransk-støttede militser som en ny trussel mot Israel og de israelske okkupasjonsbosettingene på Golan. Israel har aldri blitt angrepet fra syrisk territorium etter det militære Hamas-angrepet i Sør-Israel 7. oktober 2023. De iransk-støttede sjiamuslimske militsene har heller aldri brukt sine posisjoner, etter å ha bekjempet sunni-muslimske militser i Dara’a-provinsen – de som nå har rykket inn i Damaskus – til å angripe Israel.
Det gjorde derimot det sjiamuslimske Hizbollah i Libanon og zaydi-sjiamuslimske Ansar Allah (Houthi-bevegelsen, de såkalte “Femmerne”) i Jemen til støtte for det sunni-muslimske nasjonal-islamske palestinske brorskapet Hamas etter 7. oktober.
Militære vurderinger trumfer i de fleste tilfeller religiøse dogmer. Det gjør Motstandsaksen til en akse, og fiender peker seg ut: Allerede 9. desember ga USA sin fulle støtte til at Israel rykket inn i Syria dagen etter at Assad-regimet brakk sammen.
Nå er det våpenhvilesonen fra 1974 som først ble inntatt og deretter utvidet.
USA velger å se utvidelsen av okkupasjonen i “sammenheng”, ifølge utenriksdepartementets talsmann Matt Miller, fordi den syriske hæren forlot “sine posisjoner i området rundt den forhandlede israelsk-syriske buffersonen, noe som muligens skaper et vakuum som kunne ha blitt fylt av terrororganisasjoner som ville true staten Israel og ville true sivile inne i Israel. Hvert land har rett til å iverksette tiltak mot terrororganisasjoner”.
USA virker til å forlite seg på at “Israel har sagt at disse handlingene er midlertidige for å forsvare sine grenser. Dette er ikke permanente handlinger», hevdet Miller – uten forankring i den reelle situasjonen der og da.
Langvarig “midlertidighet”
Tvilen har Israels statsminister Benjamin Netanyahu sådd ved å utvide invasjonen og erklære at Golanhøydene ville være Israels «for alltid», uten å angi noen koordinater over hvor mye dette omfatter. Uroen synes å være større i den arabiske verden enn i Europa.
Irak, Saudi-Arabia og Qatar har på det kraftigste fordømt Israels framrykning. Qatar som støtter Det muslimske brorskap-familien, inkludert Hamas, betegner det som «en farlig utvikling og et åpenbart angrep på Syrias suverenitet og enhet, så vel som et åpenbart brudd på folkeretten».
Saudi-Arabia mener okkupasjon bekrefter «Israels fortsatte brudd på folkerettens regler og dets besluttsomhet om å sabotere Syrias sjanser til å gjenopprette sin sikkerhet, stabilitet og territorielle integritet».
Emiratene og Bahrain som inngikk normaliseringsavtalene Abraham Accords med Israel under Trump, har vært påfallende tilbakeholdne under Israels utslettelse av Gaza, til tross for at krigen bryter med forutsetningene for avtalene.
Det gjelder blant annet med hensyn til konfiskeringa av nye områder på Vestbredden. I Abu Dhabi og Manama har det vært “business as usual”.
Israel har forberedt seg lenge og satt i gang med å bygge festningsverk langs grensa allerede i september, melder Associated Press med henvisninger til satellittbilder. Dette blir nå satt i sammenheng med den raske annonseringa fra Netanyahu om at bosettingene på Golanhøydene skal fordobles.
FN-styrken UNDOF ble fullstendig overhørt i sine advarsler om hva som var på gang og at Israel begikk «alvorlige» brudd på sikkerhetssoneavtalen fra 1974.
Det føyer seg inn i sionistenes planer om Erez-Israel (Stor-Israel) som fins i ulike utgaver. Mens flere europeiske regjeringer innførte forbud mot en gammel palestinsk hilsen “From the river to the sea, Palestine must be free”, sto Netanyahu i FNs hovedforsamling med et kart over Israel, “from the river to the sea” hvor Gaza og Vestbredden var utradert fra Jordanelva til Middelhavet. Verken på kartet eller på bakken fins det rom for to stater, langt fra noen “løsning”.
Netanyahus far var personlig sekretær for sionist-fascistlederen Vladimir (Ze’ev) Jabotinsky, ideologisk motivator for den sionistiske terrorgruppa Irgun. I hans utgave av Erez-Israel var elva ikke Jordan, men Eufrat.
Nylig var Israels forsvarsminister Yisrael Katz på Gaza for å forberede første del av den nye okkupasjonen der. Katz, fra Netanyahus regjeringsparti Likud, gikk fra å være utenriksminister til å bli forsvarsminister da ICC-etterlyste Yoel Gallant fikk sparken av ICC-etterlyste Netanyahu fordi han har reservasjoner mot Israels militære nærvær i Gaza.
Det er fortsatt en stor feiltakelse å lete ut på ytterste høyre flanke, til nasjonal sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir og finansminister Betzalel Smotrich, i israelsk politikk for å finne ekstremismen. Et flertall i Knesset stemte mot en palestinsk stat tidligere i år.
Det kommer til å ligge til grunn for den “tostatsløsninga” som USA og Saudi-Arabia forsøker å snekre sammen i en ny Abraham Accord-avtale med Israel, et arbeid som Norge er involvert i.
“Skissa” slik den framgår av tidligere uttalelser fra utenriksminister Espen Bart-Eide og fra USAs forhandlinger med Saudi-Arabia før Hamas-angrepet, innebærer et demilitarisert Palestina uten det annekterte Øst-Jerusalem, uten militærsonen i Jordan-dalen og med de store, strategisk beliggende koloniene som Male Adumim som deler Vestbredden mellom nord og sør der veien fra Jerusalem styrter ned til Jeriko ved Dødehavet, og Ariel som deler Vestbredden mellom øst og vest langs hoved- og bosetterveien mellom Tel Aviv og Amman.